Tap eller Vinning.

Paulus skriver at vi makter ikke noe mot sannheten, bare for sannheten. Problemet er hva som er sannhet, for alle religiøse mener deres tro er sann og troverdig, på tross av at noen - eller alle - må ta feil. Da jeg begynte den psykoterapeutiske behandlingen var det for å bli en bedre kristen og derfor utenkelig at jeg skulle forlate troen, men de senere teologiske undersøkelsene av den bibelske troen viste det var mytologi og ikke historisk troverdig, slik jeg skriver om i tema Teologi. Dette viste hvorfor jeg var blitt sviktet og lurt og kunne derfor ikke lenger tro på de jødekristne mytene, fordi det var som å tro på eventyr. Det var derfor en slags frivillig tvang som var årsaken til at jeg frasa meg troen, hvor fornuften seiret, fordi jeg kunne ikke motsi det som for meg var sannferdig og troverdig om jeg skulle være ærlig mot meg selv. Det var ikke en gud jeg forlot, kun troen på at den jødiske guden var en troverdig gud, som viste seg å være en avgud, slik alle kulturer har skapt sine egne guder, slik de trodde de var og ville de skulle være. Derfor er jeg idag en slags agnostiker, ikke verken ateist eller gudsfornekter, fordi jeg har ingen forutsetning til å vite noe om det finnes metafysiske guder bakom det enorme metaverset, som er noe helt annet enn det Paulus trodde på da han grunnla kristendommen. Hvorfor andre og mer kunnskapsrike tolker det annerledes og tar andre valg enn meg har naturlige årsaker.

Det er vondt å tenke på at jeg ble sviktet og lurt av den kristne troen som jeg trodde var det mest troverdige og sannferdige jeg kunne tenke meg. Mange forlater den kristne troen uten å ta oppgjør med den teologiske troverdigheten. Det blir etterhvert noe fjernt og uvirkelig å tro på guddommer en aldri ser noe til, samtidig som bønnesvarene uteblir, hvor bare det teologiske skjelettet er tilbake. Likevel sitter barnetroen på den kulturelle religionen igjen i hjernemassen, ofte som en slags forsikring i tilfelle det skulle være bruk for den, så lenge den ikke krever eller koster for mye, slik Jesus krevde av sine disipler. På tross av stor religiøs interesse i vår tid blir den kristne troen mindre og mindre troverdig, ikke bare fordi den ikke virker som forventet eller fordi sekularisering overtar, men også fordi ny kunnskap viser det er mytologi. Mitt oppgjør med troen var et religionspsykologisk oppgjør både med tanker og følelser, basert på teologisk forskning og psykologisk kunnskap. I hovedsak var det de kristne teologene og forskerne som viste det sviktende grunnlaget de bibelske skriftene bygger på, ikke ateister eller kristne motstandere, men det er tolkningen av denne kunnskapen som er problemet. Tor Nørretranders skriver at mange danske prester må skille mellom en hverdagstro og en søndagstro - når de skal opp på prekestolen for å forkynne kirkens tro.

Da jeg hadde gjort meg ferdig med de religionspsykologiske undersøkelsene og kommet til mine konklusjoner, og forlengst pensjonist, var det ikke lenger noe som opptok eller engasjerte meg, bortsett fra å lese og skrive artikler om mitt nye liv etter troen og de konsekvenser det hadde fått. Det førte til at fortrengt sorg og smerte ble mer bevisst, ikke bare over at jeg var sviktet og lurt av den bibelske troen, men også at de sosiale aktivitetene ble borte, spesielt den musikalske aktiviteten som i hovedsak hadde vært knyttet til det kristne fellesskapet. Troen hadde gitt en eksistensiell mening med livet og de sosiale aktivitetene gav det innhold. Da jeg forlot troen mistet jeg derfor det meste av ytre og indre stimulanser som hadde vært grunnleggende i mitt liv og satt tilbake med meningsløsheten og tomheten, uten å tro på noe større og sterkere som styrte denne verden og passet på lille meg. Det viser den psykososiale betydning troen og all aktivitet har i våre liv, som etterlater seg et tomrom når det blir borte, selv når det ikke var gudene jeg forlot, bare troen på dem.

Den svenske filosofen Thomas Anderberg forteller i sin bok 'Guds moral' hvordan det var å forlate sin gudstro, som jeg viser til i Historien. Han skriver at 'Det går an å leve uten Gud. Men tomheten er merkbar. Man får klare seg som best man kan'. 'Plutselig overlatt til meg selv. Sufflørkassen stod tom'. 'Nå fantes det ikke lenger noe som kunne verne meg mot håpløsheten. Maskineriet hadde falt sammen'. 'Noe er forsvunnet, noe har etterlatt seg et savn'. Det var ikke fordi gudene var blitt borte, men troen som hadde skapt mening og innhold i hans liv ble borte. William James viser til Jouffroy om at dagene etter hans beslutning om ikke lenger kunne tro var 'de bedrøveligste i hele mitt liv'. Det er noe av dette også jeg opplever, tomrommet etter troen, ikke gudene. Derfor best for mange religiøse å ikke sjekke troverdigheten til det de tror eller forlate troen. Ikke av religiøse, men psykiske årsaker, fordi en mister indre og ytre stimulanser, slik illusjoner og livsløgner kan ha en positiv funksjon i våre liv. I Ibsens Gjengangere sier pastor Manders til fru Alving at 'De har grunnfestet en lykkelig illusjon hos Deres sønn, fru Alving, og det bør De sannelig ikke skatte ringe', og i Vildanden skriver han om den lykkelige livsløgnen. Lykkelige illusjoner og livsløgner har derfor stor betydning - når vi tror på dem - slik det er med all religiøs tro, på tross av at det kun er noe vi tror, ikke noe vi vet.

Det er ikke bare den kognitive troen som blir borte når vi forlater den, men også forholdet til etablerte objektrelasjoner som troen og det religiøse miljøet har skapt, fordi kultur, miljø og nære objekter skaper en indre verden av objektrelasjoner. I barnevernet var tidlige relasjonsskader en aktuell diagnose, som viser hvor viktig relasjoner er som dannes helt fra vi blir født og blir avgjørende for våre liv. Små barn knyttes til såkalte overgangsobjekter som kan være bamser, leker, suttekluter o.l. som får stor betydning for barnet, men kun når de er små, i motsetning til troende som må holde fast på sine religiøse objekter hele livet for å komme til himmelen når de dør. Selv om religionen bare var noe jeg trodde, ble det dannet indre relasjoner og forestillinger til de ytre religiøse trosobjektene. Når vi tror at Jesus bor ved troen i våre 'hjerter' oppleves det derfor virkelig. Ikke fordi Jesus bor der, men indre relasjoner som troen, miljøet og kulturen har skapt i oss, selv om det kun er troen på Jesus som 'bor' i våre 'hjerter', dvs i vårt sinn, ikke Jesus. Dikteren Jakob Sande skriver i et dikt til sin datter at 'Eg har reist deg eit altar der inne, og fornekta Jehova for deg'. Slik har vi alle i hjernens databank vårt indre alter av relasjonsobjekter som representerer partnere, barn, foreldre, venner, arbeid, religion, idoler, fotballklubber o.l. som har betydning for oss. Derfor er det slik også Paulus skriver at troen kommer av forkynnelsen, av det en hører, ikke noe som kommer av seg selv, men skaper indre forestillinger av det vi tror. Derfor tror de fleste på den kjente guden, ikke en ny, fremmed eller ukjent. At Paulus ofte kobler hjertet til troen og at Jesus bor der har naturlige årsaker, for ofte kommer sterke følelser til uttrykk i brystregionen, slik jeg siden 1975 har hatt brystsmerter som angstreaksjon, slik også hjerterytmen blir påvirket av følelsene.

Mitt kristenliv hadde ikke vært så dramatisk om jeg ikke hadde tatt det bibelske tilbudet om forvandling på alvor og satset livet på det, men klart meg med den almenreligiøse kristne troen. Hadde vært mye enklere om det bare var en metafysisk eller metaforisk teori, slik det er for de fleste kristne, noe som tilhørte fritid og sosiale aktiviteter, hvor en velger troen og skriftstedene som passer. For meg ble det noe langt mer, som resulterte i at vi solgte huset, sluttet i arbeidet og forlot det som hadde vært grunnleggende og betydningsfullt. Alt fordi jeg trodde gudene skulle gi meg det jeg trengte, ønsket og lengtet etter, den gode guddommelige freden, den fred som bibelen sier går over all forstand. I stedet ble det som Tor Jonsson opplevde, at 'mi lengsle etter freden vart ein urobrann', som gjennom offiserstjenesten bare ble forsterket, inntil jeg ikke klarte mer og måtte gi opp etter to forsøk. Jeg som hadde oppgitt alt for å følge Jesus måtte til slutt forlate troen, fordi jeg ble sviktet og lurt til å tro på noe som ikke var troverdig og virkelig når jeg sjekket kildene og grunnlaget til troen.

Mye ville vært annerledes hvis jeg i min ungdom hadde blitt klar over årsaken til det jeg trodde var religiøst, men hadde psykiske årsaker. Problemet ville vært hvem som kunne gitt meg forståelse av den psykiske sårbarheten, fordi den var ukjent for alle - også meg - fordi det var utenkelig at mine barndomserfaringer kunne være årsaken, som jeg ikke ble klar over før den psyko-terapeutiske behandlingen og psykologisk kunnskap langt senere. Det er vanskelig å informere om psykisk sårbarhet uten faglig kunnskap, men enklere at religiøse opplevelser egentlig er psykisk betinget og derfor ikke oppleves av alle. Religionshistorikeren Karen Armstrong sier om alle dem som 'ville være mystikere og oppnå endrede bevissthetstilstander', at 'mystisismens høyere tilstander var ikke for hvem som helst. Det krevde talent, et eget temperament og individuell opplæring'. Uroen og lengselen ble knyttet til troen fordi bibelen og de kristne lovet å gjøre troende til nye skapninger, fylt av guddommelig fred og glede, håp og kjærlighet, men uteble. Bibelen sier at den onde natur og kjødets frukter står Ånden i mot, at de skal ikke arve guds rike, i motsetning til dem som lever i Ånden. Det var derfor vanskelig å være meg selv og den jeg egentlig var, fordi bibelske krav og løfter forventet at jeg skulle bli slik de bibelske idealene sa om å leve i ånden, men opplevde det motsatte, de som ikke skulle arve guds rike.

Selv om jeg aldri opplevde konkrete bønnesvar, den guddommelige freden eller nærvær av gudene, var det likevel godt å tro og be, å kunne gi uttrykk for mine ønsker og behov, selv om det bare ble med det. Dette fordi jeg hadde relasjoner til det jeg trodde på, indre bilder og forestillinger som resultat av det jeg hadde hørt allerede fra søndagsskolen og tidlige kveldsbønner. Derfor trodde jeg, men var bare en teoretisk tro uten verken indre eller ytre bekreftelser. Egentlig var det meg selv jeg ba til, men troen sa det var til Jesus, som ved troen bodde i mitt hjerte, for trodde jeg at Jesus var i mitt hjerte så var det slik, selv om jeg ikke opplevde det. Hadde jeg hatt tro på meg selv ville jeg selv kunne ordnet opp i mye av det jeg ba om, men troen sa det bare var gudene som kunne det. Syklisten Lance Armstrong viser til en kritisk periode av sitt liv hvor han fikk en alvorlig kreftdiagnose. Han hadde ingen religiøs tro, men sier at 'Jeg trodde på troen, for dens egen lysende skyld. Å tro ansikt til ansikt med fullstendig håpløshet, når alle kjensgjerninger peker i den motsatte retning, å ignorere en åpenlys katastrofe - hvilket annet valg var der?'. Han trodde på seg selv og sin jernvilje, noe som var sterkt medvirkende til at han ble frisk. For meg ble det motsatt, overlot alt til gudene - som sviktet. Imidlertid vil religiøs tro ofte være en hjelp til selvhjelp, til å tro på seg selv - med gudenes hjelp.

Bibelens svik hvor løftene ikke ble oppfylt er derfor en vond opplevelse jeg har vanskelig å forsone meg med, fordi det fikk så store konsekvenser i mitt liv. På bakgrunn av mine religiøse erfaringer og kunnskap om den manglende teologiske troverdigheten opplever jeg derfor den kristne troen kun som jødekristne myter, ikke som virkelige eller historiske - slik det er med alle religioner. Spesielt når en forveksler troens psykiske prosesser med religiøse opplevelser som bevis på gudens og troens sannhet. Om vi tror noe er sant er det ikke nødvendigvis sant, hvis det ikke kan bevises eller dokumenteres. Religiøse erfaringer som oppleves av kristne er sanne for dem som opplever det, men kan ha mange årsaker. Det er dette som undersøkes i religionspsykologien, årsakene til religiøse erfaringer, som jeg skriver om i tema Psykologi/religionspsykologi. Det er ikke løgn å tro, men løgn når en sier det er sant når det bare er noe en tror, for det er ingen religiøse som vet at det de tror er sant, fordi både troen og religiøse opplevelser er resultat av ulike psykososiale prosesser, slik mange ikkereligiøse også har overnaturlige og uforklarlige erfaringer. Løfter om en himmel og trusler om helvete er kun noe en tror, slik også gudene skal gi hjelp og trygghet, men svikter når det er alvor og vi trenger det mest. Imidlertid blir de fleste religiøse 'salig i sin tro', som vi ser i intervjuer med troende fra alle religioner og sekter, hvor de har samme gode opplevelse, på tross av at både gudene og trosgrunnlaget er ulikt og uforenlig.

Tap eller vinning, resultatet av mitt religionspsykologiske oppgjør, er tema for denne artikkelen. Det ble også for meg, slik det var for Paulus, at jeg maktet ikke noe mot sannheten, bare for sannheten, men min forståelse av min sannhet om troen, livet og meg selv. Min tro idag er derfor kun min sannhet, ut fra mine forutsetninger og erfaringer, men i motsetning til tidligere har jeg nå min egen tro, ikke hva andre vil jeg skal tro. Oppgjøret førte imidlertid til at jeg mistet mer enn jeg vant, at tapet av både troen og de sosiale aktivitetene var større enn gevinsten. Av den kristne troen er jeg ikke bare sviktet og lurt, men også trett og sliten etter kampen mot forestilte guder og djevler, forgjeves bønner om forvandling og indre fred, som egentlig var en kamp mot meg selv. Overgrepene og mishandlingen kom ikke fra andre, men fra meg selv - mot meg selv - fordi jeg ikke tok mine psykiske signaler på alvor og tidligere tok et oppgjør med den bibelske troen og mitt liv. I stedet fortsatte min selvutslettende troshandling om at noe skulle skje, at gudene skulle gripe inn, noe de aldri gjorde, men førte til at min psykiske sårbarhet ble utfordret. Derfor søker jeg ikke lenger ytre illusjoner, livsløgner eller andre lykkeformler for å endre virkeligheten, slik jeg gjorde i min kristne fortid. Forsøker ikke lenger å bli en annen enn den jeg er, selv om det er den jeg er som er problemet. Ingen andre vet hvem jeg egentlig er, bare den de ser og hører og tror jeg er, såfremt de ikke ser hva som ligger under det jeg har skrevet om i Historien og Artiklene.

Det ble aldri noe av de eventyrlige religiøse drømmene og bønnene jeg trodde på og lengtet etter. Imidlertid ble det som Arne Garborg sa at 'Vite er like klart, det er berre Hugen som er sjuk'.

'Eg er ein mann som ingen kjenner.
For den eg er, gjekk støtt ein ukjend veg.
Farvel da, alle gode venner,
som berre kjenner han som aldri likna meg'.

Tor Jonsson