BEKYMRINGSANGST

'Da skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte.
Men vi ser frem til det han har lovt:
En ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor'.
2. Pet. 3,12-13
Jeg har aldri trodd at livet på denne syndefulle jorden skulle bli godt, fordi bibelske skrifter forteller at Gud skulle ødelegge og brenne opp vår planet p.g.a. menneskets ondskap. Samtidig skulle han dømme menneskene, enten til evig frelse eller evig fortapelse, himmel eller helvete, avhengig av deres tro på ham. Jorden var på vei mot ødeleggelse og derfor ingen fremtid for alt liv på jorden. Fremtiden lå i frelsen, frelst fra det onde jordelivet og fortapelsen, få del i en ny himmel og en ny jord som den jødekristne guden skulle skape for oss som trodde på ham.
Paulus trodde det skulle skje allerede i hans levetid, men etterhvert som tiden gikk og Jesus uteble, måtte han korrigere sin tro og tilpasse seg virkeligheten. Kristne har ventet i 2000 år og venter fremdeles at han skal komme tilbake for å dømme og frelse, ødelegge jorden og skape en ny. Det kjennskap vi har til det uendelige universet idag, i motsetning til det lille solsystemet bibelen forteller om og Paulus trodde på, viser det feilaktige grunnlaget som de bibelske skriftene og den kristne troen bygger på.
Troen på at den jødekristne guden hadde kontroll over både himmel og jord, det gode og det onde, førte til at alt det meningsløse og urettferdige i denne verden hadde en naturlig forklaring. Det var derfor ikke mitt problem, fordi Gud hadde kontrollen og sørge for at både jeg og alle andre som trodde på ham var i trygge hender - for tid og evighet. Livet skulle derfor være trygt for de troende, på tross av de dystre fremtidsutsiktene. Selv om jeg hadde problemer med den emosjonelle troen, var den kognitive troen en hjelp til å kunne orientere meg i denne verden og finne en eksistensiell mening med livet.
Da jeg frasa meg troen på de kristne gudene, resulterte det i store endringer i min livsopplevelse. Selv om den religiøse kampen ble borte, ble mitt liv fattigere, skremmende og meningsløst, fordi jeg nå ble avhengig av meg selv, mine psykiske kvaliteter og livet omkring meg - uten guder å stole på og djevler til å skylde på. Det førte til angst og bekymring over livets ondskap, skjebnens tilfeldighet og fremtidens uforutsigbarhet, en verden uten styring. Det var som å begynne på nytt, med en ny virkelighet. Det er noe av dette jeg nå vil skrive om - min livsopplevelse etter oppgjøret.

VALGET.

'Jeg må, Jeg må,
Så byder meg en stemme, i sjelens dyp,
Og jeg vil følge den'.
Catilina/Ibsen
Oppgjøret fremprovoserte og avslørte virkeligheten, både den indre og ytre, teologi og psykologi, den smertefulle virkeligheten om gudene og meg selv, verden og livet rundt meg. Den viste at den indre uroen ikke var teologisk, men psykologisk. Derfor ble det ikke løst med teologiske midler, annet enn å forsterke, utfordre og provosere 'Tingen' - den navnløse, kaotiske, ukjente indre virkeligheten. Selv om det var jeg som forlot troen, var det likevel et tap da den ble borte, fordi jeg mistet vernet mot livets meningsløshet, ondskap og urettferdighet, som tidligere var overlatt til guder og djevler. Ikke bare tapet av troen, men også gudene, representert ved de indre empatiske gudsobjektene, slik også Anderberg skriver at 'i de vestlige religionene forstås Gud som en samtalepartner. Han er en gestalt med en stemme man lytter til, en man søker trøst og råd hos, et Du man ber om hjelp'(179). Kristne har derfor lest gud inn i alt som skjer, fordi han er virkelig tilstede i oss. Ikke som en gud, men ved indre etablerte mentale objekter, resultat av den religiøse indoktrineringen, også som en samtalepartner. Derfor har kulturer og religioner forvekslet gud med Selvet.
Det var ikke guden som ble borte fra mitt liv, men aktiviteten i de indre objektene og mentale forestillingene, som trenger tid for å tilvenne seg at det ikke lenger er bruk for dem. Anderberg sier at 'det å avvise Gud er en langsom prosess. Han falmer og blekner bort, selv om det iblant kan se ut som om trekkene hans på nytt fylles med kulør, i det minste for en stund, inntil prosessen fortsetter og fargene til sist forsvinner'(180). Det er som han også sier at religion er et ressonansrom, noe som er der, 'den mystiske følelsen av ikke å være alene, selv når en befinner seg milevis fra andres blikk'(180), slik mange har opplevd at når 'dette Du'et forsvant, føltes verden lenge tom og fylt av gudløshet'(181). Også for passive troende er det derfor trygt og godt å ha en gud i bakhånd.
Derfor savner jeg troens banalitet og enfoldighet. Enkle svar på vanskelige spørsmål, følelsen av ikke å være alene i et faderløst samfunn som er uten styring og kontroll, overlatt til skjebnens lunefulle innfall. Hvem kan erstatte gudene, spesielt i en tid hvor 'Behovet for moralsk støtte og etisk veiledning har aldri vært større enn nå. Det å ha proklamert Guds død, kan virke dumt - ja, rett og slett farlig'(182), slik bekymringsangsten over livets virkelighet og de indre ukjente villdyrene kom snikende til meg da troens forsvar ble borte. Det sosiale nettverket som i alle år hadde vært limet i min tilværelse ble også borte, hvor jeg mistet det som hadde vært grunnvollen i mitt liv. Derfor ble det som Anderberg også opplevde at 'Det går an å leve uten Gud. Men tomheten er merkbar. Man får klare seg som best en kan'(181), fordi det er som å begynne på nytt, alene med blanke ark.
Sitatene er hentet fra den svenske filosofen Thomas Anderberg sin bok 'Guds moral', hvordan det var for ham å forlate sin gudstro, som på mange måter gir en gjenkjennelse i mitt liv. Også for ham var det de bibelske skriftene om den jødiske guden som førte til at 'langsomt søkte jeg vekk fra troen. Hele tiden ba jeg Gud om tilgivelse, det var jo ikke ham jeg søkte bort fra, men fra det gåtefulle vesen som under hans navn hadde trengt seg inn i bibelen', 'men sakte, sakte bleknet Gud bort i mitt liv'(183). 'Plutselig overlatt til meg selv. Sufflørkassen stod tom'(184), og 'Nå fantes det ikke lenger noe som kunne verne meg mot håpløsheten. Maskineriet hadde falt sammen'(384). Derfor opplevde han at 'Noe er forsvunnet, noe har etterlatt seg et savn'(185). Slik er en merket for livet, både den som beholder og den som forlater troen.
William James viser til den franske filosofen Jouffroy og hans kontraomvendelse. Lenge hadde han vært i tvil om sin tro, men en natt opplevde en krise hvor tvilen ble tatt på alvor, som også resulterte i sorg over de tapte illusjonene: 'Jeg vil aldri glemme den desembernatt, skriver Jouffroy, hvor det slør ble sønderrevet, som hittil hadde skjult min egen vantro for mitt blikk. Jeg kan enda høre mine egne skritt i det lille tomme værelse, hvor jeg hadde for vane å gå opp og ned lenge etter sengetid. Jeg ser igjen den halvt overskyende måne for meg, som nå og da skinte på de kalde rutene. Nattens timer gikk, uten at jeg la merke til det. Urolig fulgte jeg mine tanker, fra det ene lag etter det andre ned til bunnen av min bevissthet, én for én spredte de alle de illusjoner som hittil hadde skjult dens svingninger, og lot dem for hvert øyeblikk tre tydelig frem. Forgjeves klynget jeg meg til disse siste trosrester, som en skibbrudden sjømann klynger seg til vrakstumpene av sitt skip. Jeg var redd for det ukjente som jeg var i ferd med å drive ut på, og forgjeves vendte jeg meg med dem mot min barndom, min familie, mitt fedreland, med alt som var kjært og hellig, men den ubøyelige tankestrømmen var for sterk - foreldre, familie, minner, tros-sannheter, alt tvang den meg til å slippe. Undersøkelsen fortsatte dess mere utholdende og alvorlig, jo nærmer den kom til sitt endelige mål, og den stanset ikke før det var nådd. Da visste jeg, at det ikke var sten på sten tilbake i mitt sinns dyp. Dette var et fryktelig øyeblikk, og da jeg mot morgenen kastet meg utmattet på sengen, var det som om jeg merket at mitt liv hittil, så smilende og innholdsrikt som det var, ble slukket som en ild, og at et annet liv åpnet seg for meg, mørkt og øde, hvor jeg heretter skulle leve alene, alene med mine skjebnessvangre tanker, som hadde forvist meg hit, og som jeg mest hadde lyst til å forbanne. De dager som fulgte denne oppdagelse, var de bedrøveligste i hele mitt liv'(186).
Hvis religion har en slik funksjon i våre liv, synes det meningsløst å forlate den, selv om den er falsk og feilaktig, kun myter og dogmer, basert på illusjoner og livsløgner. Det viser seg at enhver blir salig i sin tro, hvor det ikke er guden, men troen som er avgjørende. Imidlertid er det som Albert Schweitzer skriver at 'da det åndeliges vesen er sannhet, betyr enhver sannhet i siste instans en vinning. Under alle forhold er sannheten verdifullere enn ikkesannheten'(187). Det er vår egen sannhet som er avgjørende, ikke at ytre stimulanser oppfyller og erstatter indre behov, selv om hensikten helliger midlet, slik også Freud mente at religiøse illusjoner hindret oss i å se virkeligheten. Paradokset med det religiøse tilbudet er at etterhvert som kunnskapen øker reduseres interessen for de fundamentalistiske religionene. På tross av løfter om evig liv og himmelsk herlighet, guddommelig omsorg og trygghet, fri fra synd og ondskap, avslår de fleste tilbudet. Det viser den manglende tro-verdigheten til det bibelske materialet og kristne praksis, konflikten mellom liv og lære, tro og praksis, som de religiøse ikke har evne og vilje til å kunne se, pga indoktrineringen.
James viser også til en kvinne som opplevde følgende: 'Jeg tror at jeg et sted dypt nede i mitt hjerte alltid har vært mer eller mindre skeptisk når det gjelder Gud: min skepsis tok til som en understrøm hele min tidlige ungdom, men den ble behersket og overdekket av de følelsesmessige elementene fra min religiøse oppvekst. Da jeg var seksten ble jeg med i kirken og der ble jeg spurt om jeg elsket gud. Jeg svarte det sedvanlige Ja, som var forventet. Men plutselig, som i et lynglimt, var det noe som talte inne i meg: 'Nei, det gjør du ikke'. I lang tid ble jeg plaget av skam og anger over min falskhet og likegyldighet, at jeg ikke elsket gud, også av frykten for at det kunne være en hevnende gud til, som ville straffe meg på fryktelig vis'(188).
Jeg gav meg også ut for å elske gud, men visste at jeg ikke gjorde det, på tross av at jeg ville det og trodde det. Derfor måtte jeg fortrenge min virkelighet og fornekte min egen sannhet for å kunne tro på løgnen. Hvorfor skulle jeg elske gud som jeg aldri hadde sett eller hørt og dessuten var den som sviktet meg når jeg trengte ham. GT pålegger jødene at de skulle 'elske Herren din gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, og av all din makt'(189), en gud som var en myte, slik det er med alle guder. Likevel var jødene forpliktet til å elske dette gudebildet av hele sitt hjerte, hele sin sjel og av all sin makt. Det blir langt lettere når religiøse opplevelser kan knyttes til troen, hvor en elsker det empatiske objektet som forveksles med guden, og tror det er Jesus som bor i våre hjerter. Det er disse psykiske strukturer Egedius kaller for 'en verden av objektrelasjoner'(190).
Jeg er nå fri til å velge, ikke lenger la meg styre av indre ubevisste og ukjente spøkelser, ytre velmenende og godtroende mennesker eller skjebnens tilfeldigheter. Fri til å være meg selv, tro på meg selv, lytte til meg selv, ærlig mot meg selv, stole på meg selv og i størst mulig grad være den jeg egentlig er, selv om det er langt fra den jeg ville vært. Tidligere var jeg programmert av det ytre til å mene og tro, men nå justert den mentale harddisken til å leve mitt liv, ut fra mine muligheter og forutsetninger. Jeg er derfor ikke lenger opptatt av årsaker og søker ikke lenger løsninger som kan gi et nytt og bedre liv, men være den jeg er - på godt og vondt.
Det skjedde noe på veien, mest sannsynlig i de tidligste barneårene og forsterket av livserfaringene senere i livet, men den grunnleggende årsaken og sannheten om meg selv vil jeg aldri finne. Det paradoksale er at det finnes ikke naturlige forklaringer som skulle tilsi at min livsopplevelse skulle bli som det ble, men det viktigste er å akseptere at det ble slik.

MENNESKEDYRET.

'Europas og USAs historie er preget av erobringer, overmot og griskhet,
til tross for omvendelsen til kirken.
Vårt ideal er å bli sterkere enn andre, seire,
få makt over andre og utbytte dem'.
Eric Fromm (191)
I alle år, frem til Oppgjøret, trodde jeg det var den jødiske guden Jahve som hadde skapt stjernene, planetene og alt liv på jorden på fem dager for ca 5.800 år siden, slik både den ortodokse jødedommen og bibelen mener. Selv om vitenskapelig kunnskap undergravde troen på den bibelske skapelsesfortellingen var det uaktuelt å tro på noe annet, fordi bibelens 'sannheter' stod over alt og alle - også fornuft og kunnskap. Som jeg har vist i Adam-myten, trodde Paulus på den bibelske skapelsesfortellingen. Det var avgjørende at den jødiske guden hadde skapt mennesket - den første Adam - for ellers ville det ikke vært noen mening i at Jesus som den andre Adam skulle gjenopprette syndefallet fra den første, hvis de ikke trodde han hadde eksistert. Da det viser seg at mennesket er resultat av milliarder års evolusjon og utvikling, ikke skapelse, faller derfor noe av grunnlaget for den jødekristne troen bort, såfremt en ikke tolker bibelen allegorisk eller metaforisk.
Menneskets stamtavle kommer fra andre arter som har ført til mennesket, slik det også er med de andre artene på jorden. Menneskerasene stammer fra hominidene, som skilte lag for ca 6 mill år siden. Biologien viser at våre nærmeste artsfrender er sjimpansene, hvor 98,4 % av det genetiske materialet er felles med mennesket. Dessuten har det vært flere menneskeraser, hvor bare Homo sapiens er igjen. Det viser sårbarheten til de menneskelige rasene og derfor et spørsmål om tid før også sapiens tid på jorden er over. Enten at vi dør ut eller erstattes av nye raser i konkurransen mot nye bioteknologiske organiske- eller ikkeorganiske raser, slik også andre raser har tapt i kampen mot Homo Sapiens eller at vi utrydder oss selv. Det er unaturlig å tenke at mennesket vil unngå evolusjon og utvikling de neste 4,5 mrd år som er igjen før vår livgivende sol er utbrent. Den italienske fysikeren Carlo Rovelli skriver at 'Vi er trolig den eneste arten på jord som er bevisst uavvendeligheten av vår egen, individuelle død: Jeg er redd vi ganske snart også blir arten som med åpne øyne blir vitne til sitt eget endelikt, eller i det minste enden på sin egen sivilisasjon. Vi fødes og dør slik stjernene fødes og dør, både individuelt og kollektivt. Dette er vår virkelighet'(192). Dette rommer også mitt syn på livet og fremtiden.
Da ingen har kontroll og styring av livet på jorden, verken en sentral politisk ledelse eller troverdige guder, får menneskedyret boltre seg fritt. Erik Damman skriver at 'den ustoppelige velstandsveksten i Norge og andre rike land har skapt en så rask forringelse av klodens miljø at det er grunn til å tvile på om det vil være overlevelsesmuligheter igjen for våre barnebarn', fordi 'Vårt forbruksnivå og vår bruk av naturressurser er allerede langt høyere enn det naturen er i stand til å gjenskape'(358). James Lovelock skriver at 'jorden vil trenge 1000 år på å komme seg igjen etter skadene vi allerede har gjort', og 'at det er altfor sent med en bærekraftig utvikling. Det vi trenger er en bærekraftig tilbake-trekning'(193). Når de fattige og underutviklede landene også gjør krav på velstand og utvikling, vil dette forsterke problemene, for enten må vi rike senke vårt forbruk eller fortsette å undertrykke de fattige.
Det tragiske er at menneskedyret ikke bare har styringen over jorden, men at kristne har vært drivkreftene til det kapitalistiske og materialistiske misbruket som idag truer både mennesket og andre arter. Det paradoksale er at kristne venter Jesus skal hente dem hjem til sin himmel når han kommer tilbake i skyene, men Babylons fall i Åp.18 er et naturtro bilde på en dom over den kristne kirken, vår tids materialistiske og kapitalistiske tid, spesielt det kristne Europa og USA. Det merkelige er at kristne tror de skal gå fri, på tross av at det er dem som har lagt grunnlaget for urettferdigheten og ondskapen, overforbruket og misbruket. Politisk makt gjør de religiøse blinde for rettferdigheten, slik historien viser oss, samtidig som de takker Gud for overforbruket og misbruket, som en guds gave. Hvis det finnes en universell og rettferdig etikk og moral, vil det være naturlig at det kristne Europa og USA ble straffet for sine synder - ikke frelst fra dem. Vi kjenner også Jesu holdning til de religiøse lederne og de rike, som han dømte til de verste straffer.
Vitenskapelig forskning viser hvordan menneskene har vært med om å undergrave og utrydde livsgrunnlaget for eksisterende raser da de kom til nye landområder. Den jødiske historieprofessoren Yuval Harari viser til slike eksempler og skriver at 'det historiske bevis-materialet får Homo sapiens til å se ut som en økologisk seriemorder'(194). Han viser til hvordan mye av det økologiske grunnlaget ble borte i kjølvannet av at mennesket etablerte seg. Han skriver også at 'Homo sapiens hadde verdensrekorden blant alle organismer i å drive flest plante og dyrearter til utryddelse. Vi har den tvilsomme ære av å være biologiens farligste art'(195). David Attenborough sier om menneskene at 'Vi er en pest på jorden'(Int). Biologen Erik Tunstad skriver at 'Liste over arter menneskeslekten har utryddet er lang og trist. I jakt på kortsiktig profitt, har vår lykke betydd andre arters undergang. Vi har spredt oss over kloden - i våre fotspor ligger det ødelagte økosystemet og titusenvis - kanskje millioner - av utdødde arter'(196). Biologipofessor Dag Olav Hessen viser til en WWF-rapport fra 2014 om at bestandene av verdens dyr er halvert siden 1970(197).
Det er ikke bare den økologiske katastrofen, men også at mennesker ble drept, misbrukt og mishandlet. Kirken var et redskap i ondskapens tjeneste og det er naturlig å vise til Faust-myten, at også kirken inngikk allianse med djevelen, for ifølge kirkens tro er djevelen ondskapens kilde. Derfor må også kirken være drevet av den djevelske ondskapen for å utføre sine beviselig onde handlinger. Misjon og imperialisme, kapitalisme og misbruk gikk hånd i hånd da de kristne europeerne kom til Asia, Afrika og Amerika. Egentlig var det begjær etter rikdom, gods og gull som drev imperialismen og godkjent av kirken. Ikke rart at Garborg 'hata storkapitalen og dei imperialistiske røvarkrigane'(198). Det er den indirekte og skjulte ondskapen som er det største problemet. Rollo May beskriver den som 'vår alliansen med djevelen i form av kjernefysiske stridshoder, vårt krav om makt (definert som penger), i vår vanvittige lengsel etter å få alle sanser tilfredsstilt, i vår grådighet, vår tvangsmessige aktivitet, vår frenetiske jakt på utviklingen'. Slik også Marlowe's Faust sier at 'Den gud du tjener er ditt eget begjær'(199).
I omtalen av en bok om erobringen av Mellom- og Sør-Amerika, sies det at 'I løpet av en menneskealder raserte disse gudene (de hvite ble hilst som guder) ti indianerriker. Med korset i seilet og med gullbegjær i blikket drepte de femten millioner mennesker'(410). Da de kristne europeerne kom til Nord-Amerika resulterte det i at 'en genuin kultur slaktes ned av en teknisk overlegen motstander, om hvordan urbefolkningen i Nord-Amerika reduseres fra flere millioner til mindre enn 250 000'(200). Da den britiske kolonimakten kom til India resulterte det i ødeleggelse av kultur og kamp mot hedningene. De britiske militære omtaler nedslaktingen av innfødte som 'min Frelsers slag', som gjorde sin plikt som 'en god Kristi soldat'(201). Slik var det også da europeerne koloniserte Afrika, som det oftest har vært da fundamentalistiske religioner ble innført ved tvang og trusler, slik det også var da Norge ble kristnet.
Bedre er det ikke i vår moderne tid hvor det kristne USA gikk til krig mot Korea og Vietnam, Irak og Afganistan, samtidig som de har involvert seg i indre forhold til et utall andre land og pådriver til den kalde krigen. Spesielt har krigen mot Irak og Afganistan fått dramatiske konsekvenser, og utløst et naturlig muslimsk hat. Det var den kristne president Busch jr. som fremprovoserte krigen i Irak på falske rykter, som ledd i hans hevn mot onde muslimer og ondskapens akse. I en rapport sies det at siden 2001 har kriger i Midt-Østen, Asia og Afrika kostet USA over 50 billioner norske kroner (50 med 15 nuller bak), i tillegg til alle de drepte. Da Norge sa ja til å være med om å bombe Serbia i 1999 hadde Norge en kristen statsminister og utenriksminister - som også var formann i OSSE - samt andre kristne regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter som støttet beslutningen. Også den fatale bombingen av Libya ble støttet av de samme. Paradokset er at kristne politikere kan kjempe mot abort, men samtidig gå til krig for å drepe andre, som overser Jesu ord om å tilgi og elske sine fiender. Drepe i stedet for å elske. Slik går det når kristne politikere får prege verden med sin tro.
I mine teologiske undersøkelser kom jeg fram til at Jesus mente han var jødenes messias og derfor ikke noe med kristendommen å gjøre. Spesielt var han opptatt av det jordiske livet og de fattige, kampen mot jødiske ledere og den rike overklassen. Imidlertid tok kirken parti med de rike, hvor det var troen og ikke gjerningene som ble avgjørende, som derfor gjorde at mange tok avstand både fra kirken og kristendommen. Det tragiske er at religiøse politikeres mål og hensikt er å få makt og myndighet til å bestemme over andre, hva de skal tro og gjøre, samt tilgang til statskassen for å bevilge til sine religiøse formål. Troen gjøres til en offentlig sak, i stedet for at religion skulle være en privat sak. Slik det også var da kristendommen ble innført med trusler og tvang mot folkets vilje, ser vi det samme ønske også hos dagens kristne politikere, men kalles å bevare den kristne kulturarven.
Konkurransedjevelen tilbes av det kapitalistiske systemet, egoismen og populismen, hvor den sterkeste og mest kyniske utnytter andre og derved blir den materialistiske vinneren. Både i kunst og kultur underholdes vi av konkurransen, også av kristne, på tross av det uetiske å vinne over andre og skape tapere. Det er utenkelig at Jesus ville oppfordret til å vinne over andre, slik det ikke bare er i krig, men også i sport og kultur. En amerikansk lege som var en tid i Australia deltok på en ørkenvandring med en aborigin-stamme og da hun fortalte at vi hadde konkurranser i sport var det en som sa: 'Men hvis det er en som vinner, må jo alle de andre tape. Er det morsomt?(204). Slik ville naturligvis heller ikke Jesus akseptert konkurransedjevelen eller støttet de rike mulitnasjonale kapitalistene som utkonkurrerer ikke bare hverandre, men også de svakere og fattige. Garborg skrev i 1907 at 'Fridomen som vart vunnin i 1789, det var ein Fridom for Mammon til å gjera Verdi til ein verre Træleheim enn nokon gong fyrr'(205), fordi vi har erstattet Jesu lære med kirkens lære om Jesus. Dessverre synes konkurranseinstinktet å ha med evolusjonen å gjøre, slik Tunstad sier at 'Naturen handler ikke om å være perfekt - den handler om å være god nok. Bedre enn de andre'(206).
Vi velger å tro på vitenskapelige fremskritt, religiøse illusjoner og politiske løfter, som alle er like upålitelige, fordi vi ikke har alternativer. Det er utallige årsaker til bekymring for fremtiden, om vi ser omkring oss og søker kunnskap som er tilgjengelig, men det er behageligere og enklere å overse de mørke skyene og være positiv. Problemet er at vårt underbevisste fanger opp disse signalene og lagrer dem, som resulterer i psykiske og psykosomatiske reaksjoner. Derfor vil også antallet arbeidsføre reduseres i fremtiden. Uro for fremtiden er derfor ikke en grunnløs frykt, men er som Fromm skriver at 'Vi later som om vårt liv er bygget på en solid grunnmur og ignorerer de mørke skyggene av uro, engstelse og forvirring som aldri forlater oss'(211). Derfor var det godt å ha en religiøs illusjon, kunne tro det var en som hadde styring og kontroll, både med det onde og det gode, himmel og helvete, nåtid og fremtid, meg og andre, jorden og hele universet, men som dessverre kun var en illusjon. Det er noe i det Garborg skriv i Den Bortkomne Faderen, at 'Kvifor er du ikkje, at eg kunne knefalla for deg'(212) - behovet for noe å tro på, noe større, høyere og sterkere enn oss selv. Jeg må si med Albert Schweitzer at 'Jeg får meg ikke til å tro at det ikke er så ille som det ser ut'(213). Jeg prøver å ha en positiv holdning, men må forholde meg til virkeligheten ut fra kunnskap og erfaring, forståelse og opplevelse. Det tragiske er at mennesket har muligheten til å skape et godt livsgrunnlag for alle mennesker på jorden, på tross av befolkningseksplosjon og jordens ressurser, men som ikke skjer på bakgrunn av egoisme og grådighet hos dem som har mer og forbruker mer enn de trenger.
Jeg har fokusert på det skremmende som skaper angst og uro. Det er selvfølgelig ikke vanskelig å finne det positive, men er dessverre knyttet til våre moderne velferdsordninger og det ustabile kapitalistiske systemet. Et av våre største problemer er overforbruket av jordens ressurser som Erik Damman skriver om. I sin bok 'Verden på vippepunktet' skriver Dag Hessen om det som kalles Earth Overshoot Day, at 'dagen da vi har forbrukt klodens fornybare produksjons- og resipientkapasitet, falt i 2019 på 30. juli. Hadde alle hatt like stort skonummer som oss nordmenn, ville denne dagen kommet i midten av april'. Årsaken er at vi har så høye lønninger og pensjoner, som av naturlige grunner må forbrukes. Problemet er at vi ikke er villige til å ofre hva det koster å endre grunnlaget for fremtiden ved å redusere lønninger, pensjonsavtaler og offentlige utgifter for å redusere overforbruket av jordens ressurser. I stedet for å vente til økonomiske og økologiske kriser rammer oss, sier all fornuft at vi burde begynne nedtrappingen. Problemet er at ingen vil redusere, gi slipp på krav og rettigheter, for alle vil ha mer, uansett hvor mye de har. Derfor blir det kriser og kaos som må ordne opp for oss. Vår tids miljøaktivister mener å kunne redde oss fra katastrofen hvis vi 'omvender' oss, slik det også var for de religiøse. Problemet er at det er for sent, ødeleggelsene er for store og vilje til livsstilsendringer i den vestlige kristne overfloden er ikke til stede. Som James Lovelock skrev for flere år siden vil jorden trenge tusen år på å komme seg etter de skadene vi allerede har gjort. Derfor trenger vi en bærekraftig tilbaketrekning, men det er det svært få som frivillig vil være med på.
Jeg har i flere år samlet materiale hvor jeg skulle begrunne overfor meg selv hva som lå til grunn for min bekymring for fremtiden, om det var ekte eller uekte frykt, realisme eller pessimisme. Imidlertid har det ikke vært tid til å bearbeide og systematisere det som ligger til grunn for min bekymringsangst og fremtidsfrykt - etter at troen ble borte og mitt møte med virkeligheten.

LIVET.

'Deg selv har du aldri været før.
Hva skylder det så om til gangs du dør'.
Knappestøperen til Peer GyntLivet.

Hva er livet, hvor kommer det fra, hva fører det til. Hva er hensikten med livet for artene på jorden, er det basert på tilfeldigheter eller universelle naturlover. Er hensikten å opprett-holde livet gjennom de mange ulike artene på jorden, ikke for artenes skyld, men for livets egen del. Er det en slags kosmisk bevissthet og universell intelligens, en slags guddommelig instans som står bak og styrer det hele, eller er livet på jorden en tilfeldighet. Tidligere var dette for meg uproblematisk, fordi livet var Gud og kom fra Gud, selve livskilden til alt som er, som ikke bare skapte alt, men fyller alt i alle, en slags panteisme. Dessuten var livet vi levde på jorden kun en forsmak på det egentlige og virkelige livet, evigheten sammen med de kristne gudene i den himmelske herligheten. Selv om livet på jorden er ondskapsfullt og meningsløst, var det enkelt å forstå.
Da jeg forlot troen mistet jeg også troen på livet og meningen med livet. Jeg er derfor redd livet og fremtiden, slik jeg opplever det og har skrevet om. Mange er redd for døden, men det er livet som er problemet. Døden er fred og evig hvile, i motsetning til livet. Jeg har flere ganger forberedt meg på døden, fordi de psykosomatiske problemene var så sterke. Det var ikke noe problem om jeg ikke skulle våkne neste morgen, fordi døden er hvile, slik det er med søvn. Jeg søker medisinsk hjelp når jeg trenger det, men årsaken er ikke å unngå døden, men sykdom og smerte som reduserer livskvaliteten. Både livet og døden har sine fordeler og ulemper, men enig med Garborg som sier at 'Det einaste paalitelege gode ved Tilvære er, for kvar i ser, at det fær Ende'(214). Jeg er redd menneskedyrets kapitalistiske og egoistiske politikk, en ukontrollerbar vitenskap som lever sitt eget liv og en religion som i kirkens historie har oversett Jesu lære i praksis og vært en pådriver for den materialistiske politikken i kampen for de rike, på bekostning av de fattige.
Livet oppleves så skremmende at ofte når jeg står opp om morgenen sier jeg til meg selv at kanskje er dette den siste og trenger derfor kun å bekymre meg for denne dagen. Samtidig minner jeg meg på sangen 'Blott en dag, et øyeblikk om gangen', hvor målet ikke er å se fremover, fordi jeg har nok med øyeblikket og dagen idag. Jesus bekrefter det hele ved å si at vi skal ikke bekymre oss for den dag i morgen, for hver dag har nok med sin egen plage. En merkelig holdning om at dagene - og livet - er en plage. Livet har vært som et motbakkeløp, hvor livsregnskapet viser røde tall. Derfor er jeg trett og sliten, glad jeg er gammel og mett av dager så jeg slipper å bli konfrontert med fremtidens uforutsigbarhet og ville ikke levd om igjen og ville heller ikke valgt livet om jeg selv kunne velge. Det er derfor godt at det en dag tar slutt og kunne tro at det ikke er noe mer etter døden, annet enn fred og hvile.
Da Franz Kafka skrev sine fortellinger var det som å beskrive det ubevisste, ut fra hans livserfaringer, men det var få som synes å se den lille redde og usikre gutten i den voksne skikkelsen. Hans brev til sin forlovede, hans far og andre, samt alt det andre han skrev, ble derfor i stor grad ikke forstått. Han tolket sine somatiske sykdommer som psykosomatiske reaksjoner, hvor kroppen tok ansvar for den psykiske konflikten, for å fri ham fra hans indre kamp og personlige helvete. Derfor omtaler han tuberkulosen som en alminnelig bankerott, et våpen, en medhjelper som skal hjelpe til for å få slutt på hans egentlige lidelser. Han skriver til sin venn Max Brod at 'Jeg søker uavlatelig en forklaring på sykdommen, for jeg har dog ikke selv gjort noe for å få den. Ofte synes jeg det er som om hjerne og lunger har inngått en overenskomst uten min viten. 'Slik kan det ikke fortsette', har hjernen sagt, og etter fem år har lungen erklært seg klar til å hjelpe til'(215). Han døde av lungesykdommen.
Det er noe av det samme jeg opplever gjennom det jeg har skrevet om mitt liv, at andre ikke forstår hva jeg egentlig forsøker å beskrive, på tross av at det er langt mer forståelig. Også jeg bruker ordene i en slags symbolsk betydning, fordi virkeligheten er for brutal til å beskrive direkte. Derfor blir det ikke forstått, lest feil eller sett gjennom det forutinntatte bilde andre har av meg. Når andre er opptatt av mine somatiske problemer er det derfor et paradoks, fordi det er ikke dette som er det problematiske og dramatiske, men mine livserfaringer og psykiske utfordringer. Jeg er operert for kreft og hjerte, som alle forstår, men vanskeligere å forstå det jeg har skrevet om min sårbarhet og livsopplevelse. Helt fra 1975 har jeg slitt med angstproblematikk som kommer til uttrykk i bryst og mage. Det har resultert i pust- og lungeproblem, men ingen lege finner årsaken. Kjenner meg igjen hos Garborg når han skriver at 'Vite er like klart, det er berre Hugen som er sjuk'(408). Forholdet mellom kropp og sjel, det somatiske og psykiske, synes å ha en langt sterkere sammenheng og gjensidig påvirkning enn hva vi har vært klar over. Ikke bare at somatiske lidelser påvirker psyken, men også at det psykiske fører til somatiske reaksjoner. Spesielt gjelder dette spenninger i kroppen, som Solveig Bøhle viser til i sin bok 'Når kroppen husker det du vil glemme'. Langt mer alvorlig og omfattende det professor Anna Luise Kirkengen viser til i sin bok om 'Hvordan krenkede barn blir syke voksne'.
Mitt liv er preget av sorg, men problemet er at jeg ikke har noe konkret å sørge over som skulle tilsi en slik reaksjon. Derfor er det vanskelig, fordi sorgen er udefinerbar og uforståelig, og må derfor sørge over sorgen, resultatet av et eller annet, ikke årsaken. Jeg har lyst til å gråte over sorgen, men får det ikke til, for jeg vet ikke hva jeg skal gråte over, fordi jeg ikke vet hva jeg skal sørge over. Samtidig er det en sorg over livet. Ikke bare mitt liv, men livet i denne verden, som bekreftes ved menneskedyrets egoisme og misbruk. Problemet er at jeg ikke lenger har ytre objekter som kan avlede sorgen og gi trøst, slik det tidligere var med den religiøse troen. Selv om det var myter og illusjoner hadde det en psykisk funksjon, noe jeg kunne forholde meg til. Om jeg ikke fikk oppfylt mine bønner var det viktigste å kunne gi uttrykk for ulike lengsler og behov gjennom bønner, sanger, ritualer og troen, slik det er for de fleste religiøse. Dette er religionens positive funksjon, så lenge vi kan tro på de religiøse mytene.
Rollo May viser til Dantes Guddommelige Komedie (216), for ham en myte til hjelp i terapeutisk behandling, som bilde på det private helvete. I den første sangen kommer Dante ut av den mørke og skremmende skogen, til den lysende fremtiden som endelig lå foran. Imidlertid kommer villdyrene og stenger veien videre, slik at han måtte velge 'ei anna rute, om du vil bort frå denne ville staden'. Etterat jeg hadde forlatt den religiøse 'skogen' og kom ut i friheten, møtte også jeg 'villdyrene' i meg selv, som tidligere hadde vært innestengt og skjult av religiøse illusjoner. Det er dette jeg egentlig skriver om, mitt liv i den religiøse mørke skogen og villdyrene jeg møtte da de religiøse illusjonene ble borte. Derfor ble ikke mitt liv noe bedre etter Oppgjøret, men virkeligere og sannere.
Familien er min arkilleshæl, det svake punkt hvor bekymringsangst får sitt feste. Grunn-laget for min bekymring for livet og fremtiden er knyttet til mine barn, som en angst-termostat. Ikke fordi de er svake og hjelpesløse, men fordi jeg føler jeg har lurt dem, slik også jeg ble lurt, at denne verden skulle være et godt sted og en god Gud som styrte det hele. På bakgrunn av mitt syn på livet og fremtidens utfordringer, er derfor min bekymringsangst også en samvittighetssak som utfordrer og forsterker den psykiske sårbarhetens svake punkt. Albert Schweitzer skriver om 'de som ser hvor vi driver hen og ikke sløves, men stadig på nytt opplever angsten for verdens fremtid'(213). Faren er at vi sløves av fagre politiske og religiøse løfter, på bekostning av virkeligheten, som hos Schweitzer resulterte i at han bare en sjelden gang kunne glede seg over livet, fordi han følte med i og ikke kunne ekskludere seg fra alt det vonde som skjedde i denne verden. Det er ikke bare utslag av psykisk sårbarhet, men også vilje og kunnskap til å se det meningsløse i den verden vi lever i - medaljens bakside.
Det mest skremmende med livet synes å være de betingelser som ligger til grunn for vår eksistens - egoismen - slik det er i evolusjonen, hvor vinnerne er de mest tilpasnings-dyktige. Erik Tunstad spør: 'Kan vi tenke oss utviklingen av et altruistisk gen i et slikt miljø? Eller et altruistisk individ, et som ofrer seg - reduserer sin fitness - for andre, uten å hente noe selv? Nei - vi kan ikke det, for et altruistisk genom eller individ vil med nødvendighet forsvinne før det setter spor for ettertiden'(217). Noen forsøker å vise at kjærlighet og uselviskhet også er grunnleggende elementer i evolusjonen, men historien viser at selv kirken forlot Jesu lære, fordi den ikke klarte å leve etter den og derfor erstattet den med tro, nåde og tilgivelse - som gav frihet til å synde. Arne Garborg skriver at 'I stedet for gledesbudskapet for fattige, kom gledesbudskapet for syndere'(218). Derfor kan en leve ut fra sine instinkter og lyster, materialisme og kapitalisme, slik vi ser i kirkens historie, i motsetning til Jesu revolusjonerende lære. Dessverre synes dette å være resultat av evolusjonens orden og derfor naturlig, som overstyrer både rettferdighet og likhet, neste-kjærlighet og fornuft, fordi Jesu lære var for revolusjonerende og urealistisk. Derfor naturlig at det ble synderne, i stedet for de fattige, som fikk 'gledesbudskapet'.
Historien viser at nestekjærlighet er basert på rasisme og egoisme, elske sin neste som seg selv, som i GT var begrenset til ens egen nasjon og rase. Det er derfor viktig å skille mellom den jødiske guden og Jesus som ville et oppgjør med den jødiskreligiøse egoismen. 'Du har hørt at det sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende, men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign den som forbanner dere, gjør vel mot dem som hater dere og be for dem som forfølger dere'(219). Dessverre er det vanskelig å følge hans radikale lære, fordi vi er underlagt de evolusjonære livsprinsippene. Derfor er det bare enkeltmennesker som har lyst opp tilværelsen, ikke den store massen - selv ikke den kristne kirken.
Jeg har laget en modell jeg kaller Vekten, for å vise holdningsendringer jeg opplevde i forbindelse med Oppgjøret - før, under og etter. Det som tidligere hadde stor vekt, mistet sin betydning og det som hadde liten betydning, fikk større vekt, uten at jeg gjorde noe for å endre det. Det var som om mine grunnleggende holdninger hadde vært overstyrt, slik det også var med religionen, men fikk komme frem og vise hva jeg egentlig mente. Jeg som tidligere hadde vært en ivrig tilhenger av USA og Israel ble nå en sterk motstander av deres politikk og ideologi. Før var jeg en forkjemper for religion og kapitalisme, hvor det å stemme Krf var å stemme på Jesus, men nå motsatt. Vi vet ikke hvem den virkelige Jesus var og hva han sa, men det er utenkelig at den Jesus vi leser om i bibelen - og som kristne tror på - ville valgt noen av våre politiske partier, for ingen ville vært grønne eller røde nok for hans revolusjonære holdninger. Likevel velger kristne i stor grad de kapitalistiske partiene, på tross av at Jesus sa vi kunne ikke tjene både Gud og Mammon. Men også holdninger til skilsmisse, homser o.a. Det var som om oppgjøret og kontraomvendelsen førte til frigjøring og forståelse av mine egne og egentlige holdninger. Derfor er jeg redd religionenes indoktrinering og fundamentalisme. I en artikkel om 'Det religiøse erkjendeles princip' fra 1881 skriver Garborg at 'Autoritetsprincipet anerkjender ikke mennesker som frihedsvesen, som ånd. Det holder individet nede i upersonlighed, hindre det fra å koncentrere seg i selvbevidshed, hindrer det at få udsigt og makt over seg selv, hindrer det fra å tage seg selv i besiddelse'(220). Det uttrykker også min erfaring med den religiøse autoriteten.
Mitt liv og livet i denne verden uten kristne illusjoner og surrogater, myter og ritualer, har vært en brutal opplevelse. Jeg ser idag hva troen betydde for meg og hva jeg mistet da jeg forlot troen. For min livskvalitet og mening med livet ville det vært bedre å beholdt troens illusjoner, men problemet er at det finnes ingen troverdige guder eller religioner å tro på. Det er som Anderberg også opplevde sitt frafall fra troen at 'Noe er forsvunnet, noe har etterlatt seg et savn'(185). Men jeg velger å være ærlig mot meg selv, det som for meg idag er min tro og min sannhet. Jeg vil heller bli lurt av min egen sannhet enn av andre 'sannheter' - som det er mange av. Derfor søker jeg ikke lenger ytre erstatningsobjekter som har til hensikt å skjule eller dekke over den indre virkeligheten, slik det var med troen. Problemet ved å være meg selv, ærlig mot meg selv og den jeg opplever meg å være, er den depressive virkeligheten jeg da møter. Jeg er redd for å havne i samme grøft som tidligere da jeg måtte spille en rolle og være en annen enn den jeg egentlig var. Jeg vil derfor heller være meg selv, den jeg egentlig er, og leve med det negative. Tristheten er min opplevelse av livet, min identitet, resultat av mine livserfaringer. Det ble som Skårderud sier at 'Tristheten er noe å holde fast ved - et indre objekt'(330), et objekt som er vanskelig både å endre og erstatte, fordi det er meg. Uten denne tristheten og dens følgesvenner er jeg på en måte identitetsløs, fremmed og ukjent for meg selv, fordi jeg kjenner meg ikke uten tristheten. Derfor er jeg redd for å miste tristheten, fordi det er å miste meg selv - den kjente, trygge og gode tristheten.
Min grunnleggende livsopplevelse er å være mislykket, i motsetning til min forståelse, for jeg vet at jeg ikke er eller har vært mislykket. På alle måter har det ytre sett vært vellykket det jeg har gjort og kan være stolt av det, men min opplevelse av meg selv og mitt liv, slik jeg opplever det, er å være mislykket. Skårderud sier at 'Menneskets trussel er ikke nødvendigvis døden. Den kan være en befrielse. Trusselen er å føle seg som død. Virkelighetsfornemmelsen er fraværende'(221). Lenge ble det bekreftet og oppfylt av troen at det skulle være slik, i overensstemmelse med gudsordet, at det jeg opplevde var synden i meg, onde ånder og djevler som kjempet om min sjel. Dette skjulte den indre virkeligheten gjennom religiøse illusjoner og livsløgner, samtidig som de også skapte håpet og troen på at jeg skulle bli en ny skapning - som jeg ikke ble.
Det var dette også Paulus kjempet med, de negative tankene og følelsene, som også han forvekslet med djevler og demoner. Han hadde også en negativ opplevelse av seg selv og sier at 'slik jeg er i meg selv, bor det ikke noe godt', hvor det var det onde syndige mennesket som var problemet - slik det var for meg. Han skriver at 'jeg skal ikke la noe få makt over meg', verken tanker eller følelser, djevler eller demoner, hvor det sentrale var 'synden som bor i meg'. En håpløs kamp mot seg selv, men hvor løsningen lå i den religiøse troen. Derfor skapte han sin egen religion ut fra sine erfaringer og personlige behov, basert på sine spirituelle opplevelser. Han endret kravene i den jødiske loven som hadde anklaget og fordømt ham, og tilpasset den jødiske guden slik han trengte ham, slik jødene tidligere hadde skapt ham i sitt bilde. Vi ser også hos Paulus forvekslingen av religion og psykologi. Mitt problem er at jeg ikke lenger har religiøse illusjoner å skjule meg bak, men må forholde meg til virkeligheten.
Det jeg har skrevet er ikke for å motarbeide verken religionen eller troen. Jeg ønsker ikke at noen skal miste sin tro, uansett hva de tror og hvem de tror på, for mange trenger noe å tro på. Spesielt fordi religion i stor grad er psykologi og derfor har en psykisk funksjon for dem som tror. Jeg skulle imidlertid ønske at vi kunne endre kirkens tro fra teologi til mytologi, slik at vi kunne tro på de bibelske mytene. Ikke som historiske sannheter, men mytologiske, slik det egentlig er. Eller at vi fikk tilbake den ukjente guden som Paulus gjorde til den kristne, som egentlig er den eneste sanne guden, om vi skal tro på guder. Da jeg spurte en dansk teologisk professor jeg hadde god kontakt med om han trodde på en himmel og evig liv, svarte han at det har vi ikke noe grunnlag for å tro på eller mene noe om. Jeg ble noe rystet den gang, men senere forstod jeg at det bibelske grunnlaget er basert på myter og derfor mytologi, ikke troverdige som historiske virkeligheter. På spørsmål om hvorfor han da var en kristen, svarte han at det var fordi han var medlem av den danske kirken. Så enkelt - og ukomplisert - var det.
Det er vanskelig å akseptere at jeg ble lurt, brukte så mange av mine beste år til å kjempe mot forestilte guder og djevler, som viste seg ikke å være troverdige, for til slutt å måtte gi opp. Livet ser ut til å slutte slik det begynte, som en skjebnens ironi. De fleste romaner har en lykkelig slutt, men det er ikke alltid slik i virkeligheten. Ibsen skriver i sitt siste drama 'Når vi døde vågner', som synes være hans livserfaring - og min - hvor Irene sier at 'Det uopprettelige ser vi først når vi døde vågner'. Rubek spør 'Ja, hva ser vi så egentlig?'. Irene svarer: 'Vi ser at vi aldri har levet'.