ABRAHAM, LANDET OG GUDEN

Abraham skal ha levd omkring år 1900 fvt og fram til Eksilet ca år 500 fvt var det i hovedsak muntlige overleveringer som lå til grunn for denne fortellingen, hvor moseloven antas å være nedtegnet ca år 400 fvt. Det er ca 1500 år mellom tiden Abraham levde og til mytene ble skrevet ned og derfor umulig å vite noe om patriarktiden. Tobiassen kaller imidlertid versene i 1.Mos.12,1-10 for Israels nasjonalmyte, fordi det handler om at Gud kaller Abraham som reiser til det land Gud vil gi ham, Kanaan, hvor jødenes historie egentlig begynner (19).
Kvalvaag sier at 'Å snakke om Israels historie i GT er problematisk, både fordi tekstene gjengir en teologisk tolkning av historien, og fordi f.eks. arkeologiske funn viser at det forekommer historiske unøyaktigheter i tekstene. Ved hjelp av moderne innsikt kan forskerne dessuten påvise at mye av det som fremstilles som historie, egentlig er legender eller folklore. For eksempel kan beskrivelsen av Israels stamfedre i 1. Mos. godt være en litterær konstruksjon uten basis i historiske fakta'(20). Otzen skriver om fortellingen om Sara at det er 'tre fortellinger som er skåret over samme lest, de to første handler om Sara, men i forskjellige situasjoner og tredje gang handler den om Rebekka. Historien har uten tvil vært populær og er blitt fortalt gang på gang. Hvem som var hovedpersonene og hvor den foregikk ble etterhvert underordnet. Den var mindre et sagn om forfedrene enn et eventyr med et godt poeng'(21).
Det er meningsløst å tro at en sagnfigur som skulle ha levd på folkemunne i 1500 år kan tillegges historisk verdi, spesielt når det blir en avgjørende faktor i en nasjonalreligiøs historie, samtidig som vitenskapelig kunnskap viser at mye av det som fremstilles som historie i GT egentlig er legender eller folklore. Derfor er det tragisk når et gammelt og udokumentert sagn får avgjørende betydning for dagsaktuelle politiske problemer i vår tid. Jeg tenker da på Israel og landløftene, hvor det som ligger til grunn for den politiske konflikten i Midt-Østen og kristne Israelsvenner, kun er basert på et 4000 år gammelt jødisk sagn om en mytisk stamfar en ikke kan vite noe om og sannsynligvis ikke eksistert.
Muller's skriver at "En historiskkritisk lesning vil derfor konstatere at de løfter om landet, som riktignok finnes rundt omkring i GT, er forfattet av antikkens jøder som en legitimering av deres (eventuelt kommende) rett til landet. Ord blir ikke Guds Ord av at mennesker tillegger dem Gud. Bibelens tale er menneskelig tale også der hvor de blir lagt Gud i munnen'(22). Det som ligger til grunn for landløftene er at de ble forfattet av antikkens jøder, hvor den egentlige fullmakten kun finnes i sagnet om Abraham - 1500 år tidligere. Det er derfor ikke historisk troverdig, verken patriarkene eller landløftene. Om hvordan Israel er blitt til sier HB at 'Det som i første rekke kjennetegner den nye retningen innen forskningen av det eldste Israel er påstanden om at Israel verken er blitt til som følge av noen fredelig innvandring eller militær erobring, men som et resultat av indre sosio-økonomiske omveltninger innenfor Kanaans grenser'(23).
Det er vanskelig å skille mellom gudene i GT, hvor den gud Abraham tilba og ble velsignet av i Kanaan var El Eljon, hovedguden i den kanaaneiske religionen. Det var Melkisedek, en kanaaneisk konge som også var prest for El Eljon, Den Høyeste Gud, som formidlet velsignelsen. Både Abraham og Jakob 'kommer til Sikem og bygger alter for Jahve og igjen er Jakobteksten i kap. 33 den primære, og den taler ikke om Jahve, men om et alter som bærer navn av stedets guddom, El, Israels gud'(24). Otzen skriver at 'De mange tidligere innvandrede stammer, som har overtatt den kanaaneiske religion, er først senere blitt Jahvedyrkere'(25), en utvikling fra synkretisme til Jahve-troen.