KRIG, ONDSKAP, FORBANNELSE

H. Barstad sier om den israelittiske historie, slik vi leser den i GT, at 'Krigens språk, krigens psykologi og krigens metaforer gjennomsyrer hele Det Gamle Testamentes litteratur på en måte som de færreste er klar over. Som all krig i den gamle For-orient var også israelittenes kriger 'hellige kriger'(52). 'All krig i det gamle Israel, fra de eldste tider og til Juda opphører å eksistere som nasjon, er hellig krig, der Jahve opptrer som krigergud, som guddommelig hærfører i spissen for sine tropper. I de gammeltestamentlige skildringer har ikke fienden noen sjanse. Slike forestillinger kjenner vi fra hele den gamle For-orient(53)'.
Ondskapen fra den jødiske gudeskikkelsen, Abrahams gud, kan vi følge som en rød tråd i jødenes historie, via den kristne og til Islam, hvor alle dreper motstanderne med alibi i guds navn. Ikke uten grunn er derfor alle Abrahams barns religioner preget av samme krigerske holdning som kristne og muslimer har arvet fra sitt jødiske opphav, felles gud og stamfar. Derfor er det få folkeslag som frivillig har omvendt seg til den jødiske guden, enten han kalles El eller Jahve, Gud eller Allah, men gjennom krig og trusler om død og pine, slik det også var med kristningen av Norge.
Det var denne onde guden som var årsak til at jeg frasa meg min kristne tro, ikke bare all ondskap denne guden legitimerer i GT, men som vi også kjenner til fra historien. En av de mest ekstreme fortellingene er myten om invasjonen av Jeriko i forbindelse med Exodus, hvor utryddelsen ikke bare blir beordret av guden, men hvor han selv skal drive ut folkeslagene, for å gi plass til sitt folk - jødene. 'Når Herren din Gud overgir dem til deg, så du vinner over dem, skal du slå dem med bann'(54), hvor det er gud som overgir dem til jødene, som skal drepe dem - som om de var dyr. Derfor står det at 'Både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler hogg de ned med sverd'(55) - på guds befaling. Slik har vi mange eksempler i GT, som har legitimert og gitt alibi til den ondskap vi kjenner fra den kristne og muslimske historien.
Jessica Stern viser i sin bok 'Terror i Guds navn' hvordan både jøder, kristne og muslimer i vår tid dreper og terroriserer i sin guds navn - både Jahve, Gud og Allah. Når vi idag leser om Islams hellige kriger, er det derfor et velkjent fenomen også for jøder og kristne. Ifølge GT var Jahve både gud og djevel, ansvarlig for det gode og det onde, men hvor Esseerne langt senere skapte en djevel og et helvete for å kunne true de falske og uekte jødene som ikke trodde slik de ville de skulle tro, slik også alle ikkekristne skal brennes i helvete.
Når det gjelder den anerkjente og lovsangspregede invasjonen av Jeriko sier H. Barstad at 'Det arkeologiske materialet viser entydig i retning av at fremstillingen av den israelittiske erobring av Kanaan slik den er beskrevet i Josva-boken, ikke kan ha funnet sted. En rekke av de byer som Josva skal ha erobret eksisterte ganske enkelt ikke ved utgangen av bronsealderen, men ble ødelagt på et langt tidligere tidspunkt'(56). Det gode er at vi da slipper å tro på den ondskapsfulle fortellingen om Jerikos fall, på tross av at kristne fortsetter å synge denne lovsangen, slik også Moses og israelittene sang en lovsang til Herren, fordi han hadde druknet Faraos hær i Rødehavet.
Da Josva hadde inntatt Kanaan står det at 'Således gav Herren Israel hele det landet som han med ed hadde lovt å gi deres fedre. De inntok landet og bosatte seg der. Herren gav dem fred på alle kanter, slik som han hadde lovt fedrene. Ingen av deres fiender kunne stå seg mot dem, for Herren gav alle fiender i deres hånd. Av alt det gode Herren hadde sagt til israels ætt, var det ingen ting som slo feil. Alt ble oppfylt'(57). Lenge trodde jeg det var slik, men så viser det seg også her, som med all propaganda, at hvis en er på rett plass til rett tid og sier de rette ordene lenge nok - selv om det er feil - så tror vi på det. Når jeg begynte å studere nærmere hva som står i Josvas og Dommernes bok, viste det seg at det var ikke oppfylt, slik GT sier. Dette viser hvordan bibelske ord og påstander blir akseptert, på tross av at det er opplagte feil og selvmotsigelser. S. Barstad skriver at 'Josvaboken kunne gi uttrykk av at omtrent hele landet ble erobret under Josvas lederskap. Men at så ikke er tilfelle, har vi mange vitnesbyrd om både i bibelen og fra utgravninger'(58).
GT begynner med at gud ikke bare forbanner sine førsteskapte barn, men bestemte at hele 'jorden for din skyld være forbannet'. Det fortsetter med Noa, hvor gud angret han skapte menneskene og derfor druknet dem. Likevel brukes Noa til å føre menneskeslekten videre, istedet for å skape alt på nytt - syndfrie og lydige - som det skal bli i himmelen. Slik fortsetter ondskapen som en rød tråd gjennom hele GT og det er denne krigerske holdningen som gjennomsyrer hele Det Gamle Testamentet, fordi gud også var djevel - inntil ansvaret ble fordelt mellom guds sønner, hvor Jesus stod for det gode og Satan for det onde. Dette er Det Gamle Testamente - gudsordet for både jøder og kristne.
Mowinckel (som jeg dessverre ikke finner igjen referansen til) skriver at 'Problemet oppstår derav at denne kirkens lære og de frommes dom om GT synes å komme i strid med en virkelighetstro iakttagelse av GT selv. Det er GTs faktiske tilstand og innhold og art som reiser problemet. Det nytter nemlig ikke å lukke øynene for at GT inneholder mangt et utsagn av historisk, geografisk, kronologisk, naturhistorisk art osv som umulig kan forenes med ting som vi nå faktisk vet - utsagn som altså forsåvidt er feilaktige'(?/81). 'Kort sagt: GT er ingen ensartet størrelse, ikke noe sluttet og fullkomment ferdig - som vi jo uvilkårlig venter at 'Guds Ord' skal være - det bærer tvertimot tydelige spor av en mangslunken menneskelig historie med mange motstridene linjer. Eller med andre ord: GT trer frem for oss som en meget menneskelig bok(59)'.