FLYKTNINGEN.

To skjebnefulle hendelser i mitt liv fikk dramatiske og traumatiske konsekvenser - soldatinnvielsen og offiserstjenesten. Det første provoserte psykiske behov som førte til det andre som ble tolket som guddommelig kall, men viste seg å være en flukt fra meg selv og livet jeg levde. Et religiøst kall har psykososiale årsaker, resultat av våre evner og erfaringer, ønsker og behov, tanker og følelser, drømmer og fantasier innen den religiøse rammen vi er knyttet til. Men kan også være en flukt fra en ubehagelig indre eller ytre virkelighet, inn i en illusorisk verden, slik det ble for meg. Slik er også religiøs tro en virkelighetsflukt og fantasireise, basert på religiøs indoktrinering, noe vi tror, ikke noe vi vet, men tror vi vet. Derfor opp til den enkelte å tolke hellige skrifter og realisere sin tro ut fra sitt miljø og religiøse erfaringer, slik vi ser det i utallige varianter. Det avslørende med kalls-problematikken er at på tross av at det er gudene som kaller til en forpliktende livslang tjeneste, så avbryter de fleste både kallet og tjenesten, selv når de beholder troen.

Jeg vokste opp som nabo til Frelsesarmeen (FA) og det sosiale fellesskapet og musikalske aktivitetene tiltalte meg. Imidlertid var det en betingelse for å kunne delta i både barne- og voksenaktivitetene å innvies til junior- og seniorsoldat. Det å bli soldat i FA var betinget av å underskrive Krigsartiklene som omfattet både religiøs tro og det sosiale livet, en helhetlig forpliktelse i kampen mot djevelen og ondskapen. Disse krevde at vi hadde åndelige kvaliteter basert på de bibelske skriftene, hvor 'gjenfødelse ved Den Hellige Ånd er nødvendig for å bli frelst'. Da jeg ikke fikk en slik opplevelse og bekreftelse, på tross av min tro, søken og lengsel, førte det til fordømmelse om at jeg ikke var en gjenfødt - og ekte - kristen. Dette utfordret og fremprovoserte en indre uro som ble slik Tor Jonsson skriver i et dikt at 'mi lengsle etter freden vart ein urobrann'. Uroen ble derfor tolket som religiøs, som en kamp mot de onde djevelske maktene jeg som soldat og offiser skulle kjempe mot, men viste langt senere at årsaken var psykisk, ikke teologisk.


I en avgjørende periode hadde jeg et oppgjør med fortidens synder og andre forhold som førte til at jeg fikk en slags åndelig opptur. Uroen ble forsterket av religiøse forpliktelser, et kjedelig arbeid, en tyngende husgjeld og min kone ønsket å bli offiser. Jeg trodde Gud ville velsigne og belønne meg med sin fred hvis jeg forlot alt for å tjene ham. Det var derfor en rekke tilfeldigheter som førte til det som skulle vise seg å bli en katastrofal avgjørelse, en flukt som ble ødeleggende for mitt liv. I konflikten om å være noe jeg ikke var, gjenfødt og forvandlet, ble uroen forsterket i offisers-tjenesten, i stedet for den gudsfreden som bibelen lovet. Derfor måtte jeg skjule den jeg egentlig var og spille troens rolle bak den religiøse masken, men bibelen var sannheten og stod derfor over virkeligheten. Det førte til at jeg tidvis måtte kjempe mot tanker og følelser om at jeg var en løgner og hykler, samtidig som jeg trodde på bibelen og skulle overbevise og omvende andre til det jeg selv ikke fikk til.


At uroen hadde psykiske og ikke teologiske årsaker var imidlertid utenkelig. Psykolog Carsten René Jørgensen skriver at 'ytre orden og struktur i de tidlige leveår er basis for etablering av indre orden og struktur'(447). Jeg viser i Historien til 'Tingen' hvordan det tidlige og ukjente kan skjule årsaker til senere sorg og uro. Jørgensen viser til et annet begrep som den britiske psykiateren Laing bruker: Ontologisk trygghet. Det er resultat av en positiv utvikling av det genetiske og psykiske potensialet i de tidligste leveårene, som er basis og forutsetning for hvordan en møter og mestrer livet. Hos meg ble den ontologiske tryggheten, evnen til å møte livets utfordringer svekket og resulterte i å unngå utfordringene når de ble for store.


En religiøs tro vil i vår tids omskiftelser ha betydning, ikke fordi religion i seg selv virker som religion, men fordi dens illusjoner og surrogater, kultur og tradisjon, myter og ritualer, gjennom selvsuggesjon og selvhypnose kan bli en erstatning og støtte for en manglende indre trygghet. Religionen ble forsøkt å erstatte den ontologiske tryggheten jeg manglet, uten at jeg var klar over det. Troen var på flere måter et positivt substitutt, som imidlertid ikke rettet opp det som manglet, slik jeg trodde og forventet, men som gjennom troens kognitive og sosiale funksjoner kun var med om å sette gode og trygge rammer, samt mål og mening for mitt liv. 'Tingen' skjulte den ukjente årsaken, men de ideale bibelske forventningene fremprovoserte den ontologiske utryggheten, som førte til uroen. Det var derfor den uheldige forvekslingen og sammenblandingen av psykologi og teologi som førte til flukten, ikke et guds kall.


Mangelen på en grunnleggende ontologisk trygghet ble derfor ikke borte når jeg sluttet som offiser, trakk meg bort fra det religiøse fellesskapet eller frasa meg den kristne troen. Etter hvert har det stabilisert seg som en angstlidelse med bekymring og uro for den verden jeg lever i. Det var tross alt lettere når jeg hadde en urealistisk kognitiv tro på en himmelsk autoritet som hadde ansvar både for meg og livet rundt meg, som gav livet en slags mening selv om det var en livsløgn, for de religionspsykologiske undersøkelsene viste at der var ikke troverdige guder å tro på. Derfor ble det som Ibsen skriver at 'tar du bort livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du livslykken med det samme'. Det var de bibelske idealene som utfordret og avslørte den psykiske sårbarheten, men det var den psykologiske behandlingen og kunnskapen som viste årsaken til hvorfor det ble som det ble. Det kan være uforståelig at jeg som hele livet hadde hatt lederansvar, kreativ og visjonær, effektiv og lykkes med det meste jeg foretok meg, skulle ha en grunnleggende indre mangel på ontologisk trygghet. Imidlertid hadde jeg en kognitiv trygghet, men emosjonell utrygghet, en slags nevrotisk reaksjon med konflikt mellom tanker og følelser. Dessverre ble det tolket som en åndskamp mot guder og djevler, som derfor ble utfordret og forsterket av både soldatskapet og offiserstjenesten. Troen ble derfor en avsporing som førte meg bort fra meg selv og livet jeg skulle levd.


FA med sine idealer og illusjoner, sosialt fellesskap og bibelske løfter, gav meg muligheten til å legitimere og virkeliggjøre flukten, men problemet var meg selv, ikke FA. Jeg har ingenting å klandre FA for, annet enn at den fikk meg til å tro at de bibelske mytene og løftene var virkelige og troverdige. Den bibelske forvandlingen jeg søkte var grunnlaget for FA på flere måter, hvor bl.a. rusmisbrukere ble frelst og forvandlet. Imidlertid er også denne forvandlingen borte, hvor dagens rusmisbrukere og andre med psykososiale problemer ikke blir forvandlet, men hjulpet til å leve med sine problemer, slik det også ble med meg. Flukten fra virkeligheten begynte med de bibelske forestillingene hvor gudene skulle brenne opp jorden og de ufrelste skulle pines, men hvor vi frelste skulle leve i evig luksus og overflod. Den samme urealistiske troen var det som fikk meg til å flykte fra meg selv, i troen på at gudene også skulle gjøre meg til 'en ny skapning' og fri meg fra uroen som ble vakt ved troen og trodde derfor den hadde religiøse årsaker.


Alt lå til rette i sin tid for et godt liv, trygg jobb, nytt hus, godt sosialt miljø, gode venner, idealistisk og kreativ, men mistet alt pga en naturlig uro som ble utfordret og forsterket ved ideale religiøse forestillinger som av naturlige grunner sviktet. I stedet ble jeg en religiøs flyktning. Dagen før jeg skulle slutte på kemnerkontoret ringte rådmannen og ba meg søke på en lederstilling i kommunen, men kom for sent. Jeg hadde brent alle bruer, solgt huset og klar til å flykte inn i det ukjente - fordi Gud kalte. Det som skulle vært det høyeste og beste, det å tjene Gud og følge hans kall, ble det vanskeligste og mest ødeleggende i mitt liv - en forgjeves kamp mot forestilte guder og djevler, som viste seg å være en kamp mot meg selv.