HISTORISKE SKRIFTER

Matteus.
Dette evangeliet antas å være skrevet mellom år 80-100 evt.,etter den jødiske krigen og Jerusalems ødeleggelse, fordi det vises til disse hendelsene. Det skrives som om Jesus skulle ha forutsagt dette som en profeti, men det står i 28,15 at dette ryktet spredte seg blant jødene og 'har holdt seg til denne dag', når det ble skrevet, lang tid senere. Det er ikke skrevet av apostelen Matteus, slik oldkirken trodde, men en ukjent forfatter som brukte hans navn for å gi evangeliet apostolisk autoritet. Matteusevangeliet er først i NT-kanon fordi det skulle bli en naturlig overgang fra GT som avslutter med Malakias om den kommende Messias og NT begynner derfor med ættelistene, for å binde det til urtidsfortellingene og Jesus som oppfyller profetiene. Det har mange henvisninger til GT og det sentrale tema er å vise at Jesus er oppfyllelsen av de gamle jødiske profetiene om Messias - 'dette skjedde for at det Herren har talt gjennom profeten, skulle oppfylles'.
NT skal derfor vise til oppfyllelsen av profetiene i GT som bevis på at Jesus var jødenes messias og Guds sønn. Imidlertid viser det seg at fortellingene i etterkant er tilpasset profetiene for å dokumentere det bibelske materialet. Det viser seg at det meste er skrevet langt senere, ikke som profetiske forutsigelser, men hvor historiske hendelser tilpasses profetiene. Forskning viser også at Matteus sammen med Lukas har hentet mye av sitt stoff fra Markus, hvor nesten alt ble overtatt av Matteus. Det er derfor avslørende at en av Jesu disipler, som skulle vært øyenvitne til Jesu liv, skulle hente sitt stoff fra en annen kilde. Han har heller ikke med dramatiske hendelser hvor Jesus oppvekker enkens sønn i Nain og Lasarus fra de døde, selv om ryktet spredte seg over hele Jødeland og områdene omkring, som et øyevitne naturligvis ville tatt med.
Bilde sier at 'Historisk var Jesus en antikk jøde som etter sin død ble radikalt omtolket av sine tilhengere'(65), et fenomen som også er blitt sagt om andre religionsstiftere. Det skriftlige materialet er basert på muntlige kilder som har ført til de mange mytene og legendene som måtte tilpasses skriftene i GT. Professor Leivestad sier om evangeliene at 'Det er en del som bare har karakter av fromme legender, noe som synes bestemt av gammtestamentlige proferier og motiver, noe som er uttrykk for teologiske forestillinger i den kristne menighet'(66). Matteusevangeliet er derfor ikke troverdig som et historisk dokument om Jesu liv, men troen til et kristent miljø, lang tid etter Jesu død.
Markus.
Dette evangeliet antas å være det eldste av evangeliene og nesten hele innholdet er brukt i Matteusevangeliet. Muller's sier at skriftet opprinnelig var anonymt, men kirkefedrene argumenterer for at det er skrevet av Johannes Markus som var med Paulus på hans første misjonsreise og senere Peters medarbeider i Roma. Papias, biskop i Frygien ca år 140 evt, som Eusebius viser til i sin kirkehistorie på trehundretallet, mente Johannes Markus var forfatteren som på bakgrunn av sitt forhold til både Jesus, Paulus og Peter skrev omhyggelig alt hva han husket, at han ikke begikk noen feil, ikke utelot noe for ikke å gi en feilaktig fremstilling.(67) Om det skulle vært Johannes Markus er det rart at Peter ikke har fortalt ham at Jesus hadde sagt han ville bygge sin kirke på Peter og gitt ham himmelrikets nøkler, som bare Matteus har med. Heller ikke at Peter løp til graven og så at Jesus var borte, som bare Johannes visste. Det er heller ikke noe som taler for at Peter var i Roma, men hadde base hos den jødekristne menigheten i Jerusalem - etter avtale med Paulus. Avslutningen er uklar og finnes i flere alternativer. Det står mer i de yngste håndskriftene enn i de eldste, finnes ikke originaler og misjonsbefalingen er ikke med i de eldste, men lagt til senere. Det er ingen som vet hvem som skrev Markusevangeliet, når det ble skrevet, hvor det ble skrevet og til hvem det ble skrevet. Det eneste en er sikker på, er at det ble skrevet etter år 70 evt, dvs 30 - 40 år etter Jesu død.
Lukas.
Den kirkelige tradisjon mener det var legen Lukas som skrev dette evangeliet, sammen med apostelgjerningene. Som Paulus medarbeider kunne derfor skriftene regnes som apostoliske, men Muller's skriver at det er 'så mange feil og unøyaktigheter i forhold til de samme brev i beskrivelsen av Paulus liv og misjonsvirksomhet, at det er vanskelig å forestille seg forfatteren som en samtidig og en bekjent'(68). Det er skrevet til Teofilus som skulle være en katekumen som fikk undervisning i den kristne læren og dens troverdighet, men Bilde sier at den kirkelige iver etter identifikasjon av evangelienes forfattere 'er enda svakere begrunnet enn i Matteus- og Markus-evangeliet'(69). Det er ingen som vet hvem Lukas egentlig var og heller ikke når det ble skrevet. De fleste mener det ble skrevet i 90-årene, men andre at det var omkring år 120-130 evt.
Skriftet hører med til de såkalte synoptiske evangeliene, Matteus, Markus og Lukas, som har mye felles stoff, i motsetning til Johannes. Slik det var med Matteus er nesten hele Markus også med hos Lukas, selv om formuleringene ikke er så like som hos Markus og Matteus. I tillegg har Lukas og Matteus stoff som ikke finnes i Markus, som forskere mener kommer fra en ukjent muntlig eller skriftlig kilde - den såkalte Q-kilden - eller to-kilde-hypotesen, dvs. Markus og Q. Samtidig har Lukas stoff som finnes kun hos ham og noe har en svært kritisk holdning til de rike. Det karakteristiske er at han ikke bare har med fortellinger med brodd mot de rike, men endrer felles fortellinger fra Matteus og Markus, som er aggressiv mot de rike, hvor rikdommen er problemet.
Særskilt stoff hos Lukas er døperens og Jesu fødselshistorie og flere kjente fortellinger som tillegges Jesus, men ukjent i de andre evangeliene. Når det gjelder juleevangeliet sier Leivestad at det er knyttet til from diktning, men nok har sitt opphav i at jomfrufødselen skulle knyttes til Jesaja 7 og fødestedet Betlehem til Mika 5. Han sier også at 'Om mange kan synes at det er leit at den vidunderlige vakre fortellingen om stallen og hyrdene hos Lukas er helt legendarisk, vil de kanskje synes at det er godt å høre at barnemordet i Betlehem også savner historisk grunnlag'(70). Det var også grupper i kirken som helt frem til det 3. århundret holdt fast ved at Jesus hadde en naturlig tilblivelse, og for størstedelen av den eldste kirke var jomfrufødselen ukjent i slutten av det første århundret.
Det er ca hundre år fra dette evangeliet ble skrevet og til Jesu fødsel, men det er ikke særegent for kristendommen å ha fortellinger om jomfrufødsel og andre overnaturlige fortellinger i forbindelse med gudenes fødsel. Selv om Lukas har med fortellinger han er alene om, har han ikke med sentrale fortellinger som burde kalle på samtidens store oppmerksomhet, spesielt at Jesus oppvekker Lasarus fra de døde, som han ikke kjenner til - på tross av at han hadde 'gått nøye gjennom alt fra begynnelsen'. Muller's sier derfor at 'Alt i alt synes vi å stå overfor en anonym forfatter som tidligst hører hjemme i tredje eller snarere fjerde generasjon'(71), hvor mytene derfor hadde god tid til å utvikle seg.
Johannes.
I tillegg til de synoptiske kommer Johannesevangeliet som skiller seg fra de andre, både i form og innhold. Noack sier at 'som helhet hører det hjemme i en annen verden enn den palestinensisk-jødiske, som Jesus og hans disipler befant seg i'(72). Dessuten inneholder det fortellinger som ikke er kjent av de andre evangeliene og noen ganger motsier dem. Det sies også at forfatteren er preget av strømninger fra den hellenistiske verden og ukjent med visse jødiske skikker og forhold, som utelukker at det er en ulærd fisker fra Galilea som står bak dette.
Evangeliet har fått sitt navn fra apostelen Johannes, men ikke noe tyder på at dette er riktig eller mulig. Forfatteren legger føringer for at en skal tro det er Johannes som har skrevet det, men kommer fra tilleggene som er lagt til senere. Det viser at avslutningen har foregått i flere etapper og resultat av en lang prosess, slik vi kjenner evangeliet idag. Müller's sier 'Konklusjonen er at innholdet peker på at vi ikke står over for et øyenvitne, og at det ikke er grunnlag for noen identifikasjon av en forfatterskikkelse'(73). Særtrekk i dette evangeliet er at det ikke sier noe om nadverden, men istedet bruker fotvasking som de blir pålagt å føre videre. Den sensasjonelle fortellingen om Lasarus oppstandelse er bare med hos Johannes.
Leivestad sier at Johannesevangeliet er det yngste av evangeliene og kan ikke brukes som historisk kilde til Jesu biografi. Når han hører prestene sitere fra Johannes og sier dette har Jesus sagt, så tenker han at det har han sikkert ikke sagt. Han sier også at han 'lar være å ta hensyn til Johannesevangeliet, for da slipper jeg å gå inn på en rekke kinkige spørsmål som er knyttet til forfatter, kilder, miljø og bakgrunn'(74). Han viser også til Luther som mente at dette 'er det eneste riktige hovedevangelium, langt, langt bedre enn de andre. Luthers dristighet er uhørt. Avstanden fra Luthers subjektive vilkårlighet til den vitenskapelige bibelforskningen er enorm. På ett punkt er i hvert fall Luther og forskningen enige: at noe står i skriften, er ingen garanti for at det er sant, riktig eller evig gyldig'(75).
Når det gjelder disiplene fortelles en helt annen historie. Hvor Matteus og Lukas fra sin felles kilde viser til at Simon, Andreas, Jakob og Johannes var fiskere, sier Johannes at Andreas var disippel av døperen Johannes og sammen med Peter gikk over til Jesus. Noack mener 'Jesus ikke første gang har truffet sine kommende disipler i Galilea, men at de første gang møttes hos døperen Johannes, som de først hadde vært disipler til'(76). Likhetene mellom døperen, Jesus og esseerne er også store. Dessuten er Johannes-evangeliet knyttet til den teologi som preget Paulus og de gnostiske kristne. Det regnes for å være det yngste evangeliet, skrevet på slutten av det første eller begynnelsen på det andre århundret. Slik er det skrevet minst 70 år etter Jesu død, som gir god tid til endringer og tilpasninger underveis.
Apostlenes gjerninger.
Dette skriftet antas å være skrevet på slutten av det første århundret og heller ikke her vet vi hvem som er forfatteren. Det antas å være de samme som har skrevet Lukasevangeliet, men satt sammen av kilder fra forskjellige tidsperioder. Det merkelige er at det handler lite om de tolv apostlene Jesus skulle utvalgt, mest om Paulus, den selvoppnevnte apostelen som overtar misjonsoppdraget og grunnlegger kristendommen. Noen mener det egentlig er et forsvarsskrift for Paulus i forbindelse med rettsaken i Rom, som gjør det enklere å forstå hvorfor vi ikke hører hva som skjedde med Paulus senere. Noack mener skriftsteder viser det er skrevet etter Paulus død og derfor merkelig at det ikke slutter med hvordan Paulus liv ble til slutt. Skriftet er også opptatt av å redusere spenningen overfor romerne, at det var jødene og ikke romerne som drepte Jesus, og derfor jødene som skal straffes, slik Peter på pinsedag anklager jødene for mordet. For de kristne var den jødiske krigen og Jerusalems ødeleggelse av både byen og templet bevis på guds straff mot jødene da de forkastet og drepte Jesus, slik også jødene tolket Eksilet.
Det er heller ikke noe som viser at apostlene er med når evangeliet forkynnes utenfor Palestina. Peter skal ha grunnlagt menigheten i Rom, men det er ikke noe som tilsier at verken han eller de andre apostlene var i Roma. De var opptatt av den jødekristne menigheten i Jerusalem, jfr. avtalen med Paulus som ble inngått 20 år etter Jesu død, hvor de fremdeles ventet på Jesu gjenkomst. Jesus sa han kun var utsendt til jødene og derfor sendte disiplene kun til dem, men senere gjør hans etterfølgere ham til en universell frelser som kan ha sin bakgrunn i Paulus og hans syner, for de jødekristne apostlene fortsatte å praktisere moseloven og bo i Jerusalem. Vi finner derfor i evangeliene fortellinger at disiplene så på Jesus som jødenes messias, men som Paulus endret til en universell messias. Iflg. Muller's er tittelen på skriftet ikke opprinnelig, men kom til senere, antagelig for å kunne skille det ut fra 'andre legendariske apostelgjerninger som på det tidspunkt kom på markedet'(77). Samtidig har det også historiske feil og ikke uten grunn sier Noack at 'Hva som ellers finnes av fortellinger om apostlenes liv og virke er fantasifull legendediktning'(78).
Hognestad viser i sin bok om Paulus til Bornkamm som mener skriftet ikke kan 'gjelde som autentisk vitne, men bare som en sekundær beretter'(79). Om forfatteren sier han at 'beskrivelsen av reisen fra Palestina til Italia har benyttet seg av et litterært forbilde som opprinnelig ikke hadde noe med Paulus å gjøre - og så foretatt de nødvendige suppleringer, et forbilde som er i velkjent stil fra den profane hellenistiske roman- og reiselitteraturen. Sjøfart og forlis var populære emner den gang'(80). Det er derfor ikke noe som skulle gi skriftet verken apostolisk autoritet eller være en pålitelig og troverdig kilde til den første kristne tid og dannelsen av kristendommen.
Merknader til de historiske skriftene.
Det karakteristiske for disse skriftene er at de ikke er samtidshistoriske, men skrevet av ukjente forfattere langt senere. De er i stor grad bygd på myter og legender som har utviklet seg i generasjonene mellom Jesu bortgang og til de ble skrevet i perioden år 70 - 110 evt. eller senere. Slik er disse - som også GT - skrevet i etterkant og derfor 'senere tiders teologiske tilretteleggelser av historien'(81), da de kristne mytene hadde befestet sin posisjon. Spesielt at det finnes ingen verdslige skrifter som kan bekrefte verken Jesu liv eller hans undergjerninger. Som med de historiske skriftene i GT er det også liten grunn til å tro på evangeliene som pålitelige og troverdige kilder om hvem den virkelige Jesus var og de første Jesus-folkene. At Jesus har levd er ikke problemet, men kirkens tro på ham som guds sønn og menneskenes frelser. Jeg vil senere vise til alternative messiastolkninger, hvor det ikke er selvsagt at den kristne tolkningen av Jesu liv er den rette og riktige.