GT-KANON

'Heller vil eg med augo sjå,
enn daug og blind gjennom verdi gå,
og ikkje det sanne kjenna'.
Haugtussa/Garborg

Fangenskapet i Babylon - Eksilet - ble avgjørende for jødene, et tidsskille hvor historien om Israel og jødedommen skiftet karakter, hvor eksiltiden ble en avgjørende periode for Israels religion og historieoppfatning. Det er også viktig å være klar over at denne tiden var en åndelig vekkelsestid fram til vår tidsregning, hvor de fleste religioner og filosofier som vi kjenner til idag ble skapt, både shintoisme, taoisme, buddhisme, jainisme, konfutsianisme og ulike buddhismer, de greske filosofiene og andre. Det var altså ikke bare jødene som skapte sin religion i denne åndelige vekkelsestiden. Hvis myten om Abraham som stamfar til jødene regnes som starten på det jødiske folket, er jødedommen langt eldre, men Eksilet er årsaken til den moderne jødedommen.
Kvalvaag sier at 'Kanondannelsen var en lang prosess, og de første delene av GT som ble anerkjent som gudgitt autoritet, var loven, eller de 5 Mosebøkene. Dette skjedde på 400-tallet fvt. Deretter ble profetbøkene tatt inn i kanon og til slutt den delen av GT som jødene kaller skriftene. Omkring år 130 fvt. hadde den gammeltestamentlige kanon fått omtrent det omfang som vi finner i norske bibler idag'(8). Skriftene ble identifisert med den tid de omtalte, men skrevet langt senere og Muller's sier at 'i vitenskapelig forskning er det alminnelig enighet om at Daniels bok er fra 100-tallet fvt, nærmere bestemt 160-tallet. Den utgir seg imidlertid å stamme fra 500-tallet fvt'(9). Arbeidet med skriftene var derfor ferdig lenge etter Eksilet, hvor den siste var Daniels-boken. Skriftene i GT er derfor ikke så gamle som de utgir seg for å være.
De jødiske mytene om urhistorien er dessuten i stor grad hentet fra nabokulturene og derfor ikke originale eller særegne for jødene. Siqveland m.fl. sier om urhistorien at den 'har mange felles trekk med babylonske og andre urhistorier. Historisk sett er de andre urhistoriefortellingene eldre enn de israelittiske. De bibelske forfattere har altså lært av de babylonske, ikke omvendt. Mye av stoffet er forøvrig felles for de gamle kulturfolkene i Den nære orient'(10). Da jødene også hadde sine egne myter ble resultatet en blanding av egne og andres myter og 'utformet det slik at det svarer til deres tro, livsoppfatning og gudsbegrep'(11). Slik gikk det til da jødene skrev sin fortelling om sin gud og sin religion - da de formet sin gud i sitt bilde - som senere ble lagt til grunn for den kristne troen.