RELIGIONSPSYKOLOGI

'Der finnes like mange slags religiøse erfaringer,
som det er religiøst anlagte dødelige her på jorden'.
Gordon W. Allport (142)

I studien om utviklingspsykologi var hensikten å vise hvordan miljø og kultur skaper også religiøs tro. Med religionspsykologi ønsket jeg å se hva som kan ligge til grunn for religiøse erfaringer og opplevelser, om det er guder eller psykiske prosesser. Geels og Wikstrøm skriver at religionsvitenskapene har ikke til hensikt å vurdere det teologiske innholdet, fordi gudene er en trossak som ikke kan observeres. De presiserer derfor at 'Religionspsykologiens oppgave er begrenset til å se på de psykologiske forutsetningene for, dynamikken hos og følgene av den religiøse opplevelse og den religiøse adferd'(143). Religiøse erfaringer knyttes i hovedsak til den religion hvor de oppleves, men det paradoksale er at på tross av de store ulikhetene i den dogmatiske troen, er opplevelsen ganske lik i alle religionene. C. Mayhew intervjuet seks medlemmer fra de store religionene og sier i en kommentar at den religiøse troen som ligger til grunn for deres gode religiøse erfaringer er betinget av den aktuelle religionen, men på tross av de store forskjellene i trosgrunnlaget mellom religionene fører de til samme opplevelse. Ingen har sett eller opplevd Gud, men føler nærværet gjennom tro og ritualer, som bekrefter at det er ikke guder eller religioner som fører til opplevelse, men psykiske reaksjoner knyttet til den religiøse troen, slik også Allport mener at 'Det finnes ikke en enkelt og egenartet religiøs følelse, men heller forskjellige opplevelser som ev. kan konsentreres om et religiøs objekt'(144).
Pionéren i religionspsykologi, William James, mener omvendelser i stor grad er resultat av suggesjon og etterligning og sier at 'Hvis disse mennesker hadde deres krise under oppveksten i andre land hvor en annen tro var rådende, ville forandringen gi seg andre ytre utslag. Selv om den i sitt vesen ville være ganske den samme'(145). Det var slik også hos dem som ble intervjuet av Mayhew, at de indre opplevelsene var knyttet til den respektive ytre religionen, som oftest er basert på og betinget av den aktuelle kulturen. James viser også til Ellis som skriver at ikke bare kulturen, men også ritualer fører til religiøse erfaringer: 'Enhver som kjenner til persiske mystikere vet hvordan vin kan betraktes som et religiøst middel. I alle land og i alle tidsaldre har en form for fysisk utvidelse - sang, dans, drikkelag, seksuell opphisselse - virkelig vært knyttet til religions-utøvelsen'(146). Religiøse erfaringer og opplevelser er derfor ikke spesielle religiøse følelser, men kun 'et felles lagerrom med følelser, som religiøse faktorer kan trekke veksler på'(147).
Slik det er med bønn, hvor det avgjørende ikke er hvem en ber til, men at en ber, er det også med troen. James sier at troens 'stimulerende og smerteovervinnende virkning er så stor - at så lenge mennesker har bruk for deres Gud, bekymrer de seg meget lite om han er, ja, enda om han overhodet er til. Sannheten i denne sak kan uttrykkes slik: Gud kjennes ikke, han begripes ikke, men han brukes, - somme tider som fødevareleverandør, til andre tider moralsk støtte, som venn eller som gjenstand for kjærlighet. Viser han seg å være nyttig, spør den religiøse bevissthet ikke om mere. Er Gud virkelig til? Hvordan eksisterer han? Hva er han? - det er irrelevante spørsmål. Formålet med religion er, når analysen føres helt til bunns, ikke Gud, men livet, mere liv, et større, rikere, mere tilfredsstillende liv'(148). Slik er det ikke gudene eller religionene, men troens psykiske funksjon som er årsak til de mange slags religiøse erfaringer.
Psykiater Arne Duve har skrevet en bok som heter 'Kristendom eller psykologi?', som viser at han har god teologisk kunnskap. I likhet med Eric Fromm mener han religiøse behov og erfaringer er symbolske uttrykk, hvor religiøs tro og praksis derfor er avgudsdyrkelse, fordi en tilber de religiøse symbolene, istedet for å tolke dem. Han mener det religiøse er et fellesmenneskelig symbolspråk som brukes overalt, fordi mennesket er det samme biologiske vesen over hele kloden. Dette kommer til uttrykk i det religiøse språket og derfor har menneskene de samme religiøse opplevelsene, uansett hvilken religionsform de bekjenner seg til, slik også Mayhew viser i sin bok. Religion er derfor et symbolspråk, et billedspråk, som må tolkes rett, ikke teologisk eller bokstavelig, men som sjelens språk. Han mener religionene har et felles symbolspråk, men uttrykkes forskjellig, slik det også er med språk som må tolkes for å forstå dem. Ved å tolke de religiøse symbolene rett, vil det være til hjelp i bevissthetsutviklingen.
Som eksempler skriver han: 'Jeg'et og bevisstheten er nøkkelinstanser i menneskepsyken, som for å kunne fungere etter sin bestemmelse må være i kontakt med den indre føringssentral. De betydningsfulle Jeg-er-ord i NT kan da oversettes med: Jeg'et er. F.eks. Jeg'et er veien, sannheten og livet. Derved kommer de i det rette relieff til de realiteter det dreier seg om. Sjelsdypets symbolspråk uttrykker seg blant annet ved hjelp av menneskets urdrifter som aggresjon og sexus. Skal en begripe meningen, må imidlertid språket oversettes'(148). På samme måte knytter han også Jahve's Jeg er! til jeg-kreftene. 'Det er indre livsjubel, styrke og suverenitet i dette: Jeg er! - det er Jeg som er til, Jeg som lever, Jeg = Gud = mennesket. Gud er livsprinsippet - den indre styringskjerne - det samlede kraftfelt, jegkreftenes opphav og indre skjæringspunkt'(149).
Psykiater og hjerneforsker Servan-Schreiber skriver om hvordan vår hjerne fungerer i forholdet mellom hjernens to hoveddeler, den emosjonelle som har samme instinktive funksjon som hos pattedyr, men hvor mennesket har en ytre hjernedel, den kognitive, som styrer tanken og språket. De kalles også for de primitive og moderne hjernedelene. Han skriver at 'De dype strukturene i vår hjerne er de samme som hos apene, og de aller dypeste er de samme som hos krypdyrene. Men på den annen side finner vi evolusjonens aller yngste strukturer i sin mest utviklede form kun hos mennesket. - Midt i vår egen menneskelige hjerne ligger fremdeles hjernen til de dyreartene som levde før oss'(150). Spenningen mellom disse hjernedelene, symbiosen og samarbeidet mellom dem blir avgjørende for vår funksjon og livsopplevelse som menneske. Her ligger også grunnlaget for religiøs tro, opplevelse og forståelse, hvor den kognitive hjernen leter etter praktiske løsninger på den emosjonelle hjernens instinktive frykt. Laura Huxley sier om den primitive hjernen at 'Disse primitive instinktene er like gamle som selve menneskelivet. De kan frembringe meget sterke følelser som er ladet med mye energi. Hvis denne energien ikke blir hensiktsmessig brukt, kan den omformes til fysisk eller mental sykdom'(151).
Det synes at energier som ikke ble 'hensiktsmessig brukt' lå til grunn også for Paulus' dramatiske opplevelse på vei til Damaskus, psykofysiske belastninger på grunnlag av hans frykt for den jødiske guden og hatet mot de kristne som resulterte i at kroppen kollapset. Det gikk bra for den religiøse fundamentalisten så lenge han klarte å kontrollere den emosjonelle hjernen med den kognitive troen, men ble til slutt så sterke at kroppen protesterte og sinnet hallusinerte. Solveig Bøhle viser i sin bok 'Kroppen husker det du vil glemme', hvordan undertrykte følelser fører til kroppslige reaksjoner, som vi ikke er klar over, slik heller ikke jeg forstod mine psykofysiske reaksjoner, som derfor ble feiltolket. Hun skriver at 'Det er når de vanskelige følelsene setter seg fast og vi ikke får bearbeiet dem, at det går på helsa løs'(152). Det var naturlig for Paulus å forveksle det religiøse med det psykiske, også fordi kampen mellom hjernedelene ble tolket religiøst, som en kamp mellom guder og djevler, himmel og helvete, gode og onde åndsmakter, men som egentlig var en kamp mot den religiøse indoktrinering han var vokst opp med. Huxley skriver at 'Hvert eneste individ omformer følelser i henhold til vedkommendes biokjemiske, fysiologiske og psykologiske natur og samsvar med miljømessig og kulturellt press'(153).
Duve viste hvordan det å tolke det religiøse språkets symbolikk blir avgjørende for å kunne forstå de psykiske prosessene, hvor en istedet for å tolke dem symbolsk tilber symbolene. Paulus feiltolket både sin tro og opplevelse, og skapte derfor en ny religion for å løse sine fortrengte følelser, som for ham førte til oppfyllelse av loven og frelse fra gudens vrede. Derved fikk han kontroll over frykten gjennom sin nye tro som reduserte angsten, fordi religiøse illusjoner og livsløgner er gode virkemidler, både for kropp og sjel, i kampen for et bedre liv. Eystein Kaldestad skriver at 'Religionene gir menneskene symbolske univers, livstolkninger og livsløgner. Religionen hjelper menneskene til å finne seg til rette med jordelivets betingelser og setter det inn i en forståelsesramme som gjør det utholdelig å leve'(154).Da vi ikke forstår de religiøse symbolene, fører det ikke bare til at vi tilber symbolet, men også til et virvar av religiøse alternativer i et forsøk på å erstatte og oppfylle psykiske mangler og behov med religiøse midler, slik det også var for meg. Ikke bare verdens-religionene, men også de mange sektene og tolkningene som er oppstått i kjølvannet av disse, hvor religiøse opplevelser er sentrale, men har menneskelige årsaker. Ukjente og overnaturlige opplevelser kan tolkes som religiøse, slik også Eystein Kaldestad sier at 'Mystiske opplevelser av kosmisk enhet blir nesten alltid oppfattet som religiøse, gjerne som direkte opplevelser av Sannheten, av Virkeligheten. Det som skiller en religiøs mystisk erfaring fra en sekulær, er at den blir fortolket og formulert innenfor et religiøst system'(155). Mystiske opplevelser og religiøse erfaringer er like i karakter, men det avgjørende er hvor de blir opplevd og erfart, som også kan være med om å motivere og stimulere til at det skjer.
Uffe Juul Jensen viser til Karl Marx' kjente ord om at religion er opium for folket og spør hva det egentlig betyr og svarer at 'Ifølge en klassisk revolusjonær lesning av Marx betyr det at folket er blitt beruset og bedøvet av religionens løfte om et hinsidig paradis og dermed akspeterer en status quo med utbytting og undertrykkelse. Men utsagnet kan også forstås slik at religion er folkets egen oppfinnelse til lindring av menneskelivets tragiske grunnvilkår, som ingen revolusjon synes å kunne avhjelpe'(156). Religionen har en viktig funksjon hvis religiøs tro kan gi håp om et bedre liv, fordi religiøse illusjoner og surrogater kan gi berusende opplevelser, som opium. Hensikten helliger midlet, sies det, og hvis målet er et lykkelig og godt liv, er det uvesentlig hvor hjelpen kommer fra.
Det er et paradoks innen det religiøse livet at selv når det påstås at gudene ikke gjør forskjell, men elsker og vil hjelpe alle, er det likevel stor forskjell på livsvilkårene de må leve med, hvor det mer er preget av ulikhet enn likhet, urettferdighet enn rettferdighet. Noen er rike, andre fattige, noen friske, andre syke, noen flinke, andre dårlige, noen sterke, andre svake, noen sulter, andre mette, noen fryser, andre varme, noen får leve, andre må dø, noen blir helbredet, andre forblir syke - på tross av at gud ikke bare har skapt dem, men også har deres skjebne i sin allmektige hånd. Det sies at den gudløse har mange plager, men de gudfryktige har det ikke bedre. Slik også med religiøse erfaringer som ikke bare er mangfoldige, men også tilfeldige, som viser at det ikke er guddommelige, men naturlige årsaker som ligger til grunn for ens livskjebne.
Religiøse erfaringer knyttes ofte til mirakuløse og ekstatiske opplevelser, slik vi ser hos katolske helgener og leser om i bibelen, men for de fleste er trygghet og eksistensiell mening med livet det viktigste. Vår tids parapsykologiske erfaringer, som også vitenskapen idag er opptatt av, viser at det er vanskelig å skille mellom psykologi og parasykologi, fysikk og metafysikk, psi-felt og andre ukjente energifelt, som har i seg det oversanslige og ukjente. Tidligere var dette knyttet til de religiøse gudene, hvor alt annet kom fra djevelske åndsmakter og forbudt, men har naturlige årsaker.
Både den utviklingspsykologiske og religionspsykologiske undersøkelsen viser at religiøs tro og erfaring er resultat av psykiske prosesser, at teologi egentlig er psykologi. Derfor er det slik at de religiøse symbolene blir mistolket og misforstått, hvor en tilber symbolene istedet for å tolke dem og bruke dem som terapeutiske hjelpemidler. Friheten fra religiøse myter og kirkelige dogmer er imidlertid i ferd med å føre menneskene inn i en ny og ukjent verden, som vi ser hos de alternative bevegelsene, og jeg omtaler som parapsykologi, da det i stor grad er betinget av sjelsevner.