EKSILET

Denne historiske hendelsen har som tidligere nevnt en spesiell betydning i jødenes historie, bortførelsen til Babylon. Tidligere var nordriket - Israel - bortført til Assyria og senere ble sørriket - Judea - bortført til Babylon. Det var utenkelig at deres gud skulle tillate noe slikt og svikte dem når de trengte ham mest til beskyttelse mot fiendene. Hvilken gud var han da, en avmektig og hjelpeløs gud, langt svakere enn gudene til fiendene som hadde overvunnet både dem og guden. Alternativet var å ta skylden på seg selv, straffen for at de hadde sviktet ham og ikke holdt hans bud. Jeremias sier det skjedde 'fordi dere ikke hørte på mine ord', noe som førte til at Gud 'slår dem med bann og gjør dem til skremsel og spott og til evig vanære', og derfor skal 'hele dette landet skal synke i ruiner og bli til ørken og folkeslagene her skal trelle under babylonerkongen i sytti år'(40).
Naturligvis ble dette alternativet, for alltid går gudene fri og menneskene får skylden når noe går galt. Dette førte derfor til en religiøs selvransakelse med radikalisering og fornyelse av både den jødiske nasjon og religion. De jødiske teologene måtte derfor ikke bare finne forklaringer på hvorfor gud hadde tillatt å sende dem til Assyria og Babylon, men også vise sammenhengen tilbake til skapelsen, urtiden, patriarkene og Exodus, at alt var styrt av den jødiske guden - også Eksilet. Derfor ble eksiltiden en av de viktigste begivenhetene i jødenes historie. Uten den ville både den jødiske nasjon og religion vært av en helt annen karakter, slik det da heller ikke ville vært kristendom eller islam.
Kvalvaag skriver derfor at 'Eksiltiden er den avgjørende formative periode for Israels religion og historieoppfatning. Etter eksilet fremstår jødene som Bokens Folk, deres religion hadde nå en skreven lov som sitt fundament'(41). Slik ble Eksilet det som fornyet både jødenes religion og nasjon til et ønsket teokrati, slik vi også kjenner til fra den kristne og muslimske historien. Men det viktigste var at de ble Bokens Folk, hvor de ved eget språk fikk skrevet ned og programfestet deres trosgrunnlag, slik vi leser i GT.
Bortførelsen synes imidlertid å være av en helt annen karakter enn hva bibelen gir inntrykk av, hvor det ikke var slik Jeremias gir uttrykk for, at 'hele landet skal synke i ruiner og bli til ørken'. H. Barstad sier at 'I dag vet vi med sikkerhet at livet fortsatte i Juda også etter år 586'(42), hvor flertallet av folket ble tilbake og bekreftes av arkeologiske utgravinger. En annen forsker mener at 'En mindre gruppe var flyttet til Egypt, mens den del av befolkningen som var av politisk og religiøs betydning, og det vil si ca 5 %, var ført i eksil i Babylon. Antagelig er størstedelen av underklassen blitt tilbake og har dyrket jorden, som den alltid hadde gjort, men ideologisk sett var Judariket blitt ført bort fra det land som Gud hadde tilsvoret deres forfedre. Dette var en sjokkerende opplevelse, som manet til dyp ettertanke i eksiltiden'(43). Dessuten sier Barstad at varigheten av Eksilet ikke var 70 år, slik profeten skulle ha sagt, men 48 år - 586-538 (44). De domsord Jeremias kom med er derfor feil.