NT-KANON

Ordet kanon ble brukt i betydning retningslinjer eller rettesnor i utvelgelsen av skrifter som spesielt hellige og gudsinspirerte. Etterhvert var det utallige skrifter som gav seg ut for å være både hellige, gudsinspirerte og skrevet av disipler eller apostler, fordi det var mange ulike kristne miljøer. Bilde sier at 'For Jesus, Paulus og de første to generasjoner av Jesusbevegelsen eksisterte det bare én gyldig kanon, og det var den jødiske'(60). Etterhvert som apostlene ble borte, Jesus kom ikke tilbake og den jødiske krigen, oppstod behov for skriftlige kilder om Jesus og de første kristne. Derfor var det først etter den jødiske krigen og på slutten av det første århundret at de fire evangeliene ble skrevet. De er derfor ikke samtidsskildringer eller skrevet av noen som stod Jesus nær, men basert på myter, ukjente skrifter og Paulus' teologiske teorier ut fra hans ønsker og behov.
De kristne som godkjente og brukte disse skriftene trodde de var autentiske, ekte og historisk korrekte, spesielt når de hadde navn fra apostler eller andre som stod dem nær. Bilde viser til Justin, ca 150 evt, som skriver at 'Apostlene har overlevert i de opptegnelser som er blitt til ved dem, som kalles evangelier'(61), som mente evangeliene var ekte og troverdige. Müller's sier om evangeliene at de er 'senere tiders teologiske tilretteleggelser av historien i lyset av troen på og bekjennelsen til Jesus som den oppstandne Herre og frelser. Det er således troens og bekjennelsens bilde av Jesus som opptrer i evangeliene. Som historiske kilder er evangeliene derfor først og fremst kilder til den enkelte forfatters teologi'(62). Evangeliene beskriver ikke Jesu liv, men viser troen til dem som skrev dem.
Det var ikke før år 367 evt. at biskop Athanasius i et påskebrev slo fast hva som skulle være med i NT-kanon, på tross av at det var en mengde såkalte apokryfe skrifter. Mack skriver om utvelgelsesprosessen og behandlingen av den at 'det ikke fantes noe bevis for at noen av apostlene, med unntak av Paulus, faktisk har skrevet noen av de skriftene som tilskrives dem'(63). Til deres forsvar må vi si at etter tre århundre var det festet seg en tro på at det virkelig var disse forfatterne som hadde skrevet dem. Helt fram til idag opplever vi det samme, hvor ikke bare fotfolket, men også teologisk lærde tror på og forkynner dette - på tross av at de har grunnlag til å mene noe annet. Bringsværd sier at 'slike historier er sanne - i hvert fall for den som tror på dem. For sannhet er et vidt begrep, og enhver setter grensene der han selv føler for det'(64). Enhver blir derfor salig i sin tro - uansett tro.