HVEM VAR JESUS

I mange år, helt til jeg var over femti, trodde jeg at jeg visste hvem Jesus var og at den jødiske guden Jahve var skaperen av alt. Jeg reiste omkring i landet og fortalte det jeg trodde jeg visste, at alle måtte tro det samme. Etter en lengre tids psykoterapi, for å bli en bedre kristen, hørte jeg om Albert Schweitzer og hans Jesu-Liv-forskning. Da dette forstyrret min tro og den forståelse jeg hadde om de bibelske fortellingene, bestemte jeg meg for å undersøke hva som lå til grunn, både for Schweitzer's studier og annen teologisk forskning. Dette førte til at jeg i ca tyve år gjennomførte en religionspsykologisk undersøkelse, både om den teologiske forskningen og hvilken betydning psyken har for religiøs tro. Det viste seg at de bibelske fortellingene ikke var troverdige historiske virkeligheter, men myter, sagn og legender, både i GT og NT. Det er disse mytene som ligger til grunn for de dogmer og ritualer vi kjenner til fra bibelen og forkynnelsen i de kristne menighetene.

Alle kristne tror de vet hvem Jesus var, slik det også var med meg før min kontraomvendelse. Troen bygger i stor grad på evangeliene i NT, og vi er oppvokst med å tro at disse forteller om Jesu liv, men problemet er at disse er skrevet generasjoner etter Jesu død. Det er derfor ikke autentiske fortellinger om Jesu liv, men forteller om den troen de respektive miljøene hadde da evangeliene langt senere ble skrevet. Det er heller ingen som vet hvem som skrev evangeliene da de er pseudepigrafiske, for å gi skriftene apostolisk autoritet. Når teologiske forskere forsøker å finne frem til hvem den 'historiske' Jesus var, har det resultert i utallige teorier, fordi det blir en slags rekontruksjon og tolkning på bakgrunn av de kilder som finnes. Derfor blir det en hypotetisk antagelse også forskerne kommer frem til om hvem Jesus var. Dessverre er det slik at det finnes ingen samtidige kilder om Jesu liv, på tross av alle de undergjerninger han skulle ha gjort. De eneste som finnes er evangeliene og etterhvert de mange apokryfiske skriftene, men skrevet av kristne lang tid senere, etter at mytene om Jesus var oppstått. De eldste skriftene i NT er Paulus' brev, men det merkelige er at det synes ikke som han kjente til Jesu liv slik vi kjenner til fra evangeliene. Det er den himmelske Jesus han forholder seg til, på bakgrunn av sine åpenbaringer og syner. Dette på tross av at han var i samme område hvor Jesus angivelig skulle ha utført sine undergjerninger.

Jeg fikk i noen år besøke og maile med den danske teologiske professor Per Bilde, som nå dessverre er død. Han skriver i en av sine bøker at den rekonstruksjon av Jesus som de teologiske forskerne kommer frem til må 'ikke forveksles med den virkelige Jesus, som levde i Palestina i begynnelsen av det 1. årh. evt. Den virkelige Jesus har etterlatt seg erindringer og spor i de overleverte kilder, men som en virkelig levende person er han endegyldig tapt for ettertiden'. Derfor skriver han også at 'den historiske Jesus heller ikke er identisk med den eller de Jesus-figurer som vi finner i de overleverte kristne kilder, især de kanoniske evangelier', fordi 'deres tolkninger og bilder av Jesus er i høy grad preget av den religiøse tro - som var blitt dominerende - da de kanoniske evangelier ble til'. Naturligvis er også de teologiske forskerne preget av sin erfaringsbakgrunn som gjør at vi har liberale og konservative, troende og agnostiske forskere som finner de bekreftelsene de måtte ønske seg. Det var dette Albert Schweitzer oppdaget at 'hver enkelt forsker i sin fremstilling av Jesus hadde funnet frem til like presis den historiske Jesus som svarte til vedkommendes egne religiøse og etiske idealer'. Også Arne Garborg var forutinntatt og preget av å kunne gjenskape en Jesus uten frykt for et helvete og likhet med hans radikale politiske syn, i sin bok Jesus Messias. Derfor skriver han at 'i stedet for Jesu lære har vi fått læren om Jesus' - altså kirkens Jesus.

Vi kan i hovedsak skille mellom tre forhold når det gjelder Jesu liv, nemlig den (1) Virkelige Jesus, som vi aldri vil kunne få kjennskap til, den (2) Historiske Jesus, en blanding av den Jesus utallige forskere er kommet frem til og de kristne skriftene forteller om, (3) Kirkens Jesus, som er langt fra den politiskreligiøse radikaleren vi leser om i evangeliene. Derfor sier også Arne Garborg at 'I stedet for å lytte til hva Jesus egentlig sa, så har verden nå i snart 2000 år kranglet med seg selv om hvem Jesus var'. Selv om jeg på bakgrunn av mitt religionspsykologiske oppgjør har forlatt min barnetro, har jeg etter undersøkelsene og mine religiøse erfaringer min egen tolkning om hvem den virkelige Jesus var, men som naturligvis også er hypoteser. Problemet er at de bibelske skriftene gir flere tolkningsmuligheter til å spekulere i hvem den virkelige Jesus var. For meg er den kirkelige tolkningen dessverre den minst troverdige, den teologien Paulus la til grunn for den kristne troen, men som verken Jesus eller disiplene hadde noe med å gjøre. De var og ble jøder som forholdt seg til Moseloven og omskjærelsen som Paulus raste imot. Samtidig ventet også de på at deres Jesus, jødenes Messias, skulle komme tilbake i skyene, i overensstemmelse med den senjødiske troen som profeten Daniel viser til.

På bakgrunn av evangeliene er for meg den mest troverdige tolkningen at Jesus på grunnlag av sin spirituelle opplevelse da han ble døpt av døperen Johannes, da ånden kom over ham og gudens tale til ham, fikk et kall og bekreftelse på at han var utvalgt til den Messias jødene ventet på. Ikke så ulikt Paulus og mange andres lignende spirituelle opplevelser, som ligger til grunn for de fleste religiøse sektene. Albert Schweitzer mener Jesu offentlige virksomhet ikke varte i mer enn ca et halvt år. Da Jesus fikk dette 'kallet' sendte han ut disiplene - som også kom fra Johannes - for å forkynne at folket måtte omvende seg, fordi det jødiske gudsriket snart skulle komme. Derfor kun til jødene, ikke til hedningene eller samaritanerne. Hedningemisjonen var det Paulus som mente seg kallet til, på bakgrunn av sine synske opplevelser. De jødekristne disiplene ble værende i Jerusalem og hadde vært der i ca tyve år da Paulus besøkte dem og ble enige om fordelingen mellom jøder og hedninger. For meg er det mest troverdige at Jesus etter sin åndsopplevelse så på seg selv som jødenes Messias, som skulle forløse dem fra det romerske herredømmet og opprette riket for Israel. Derfor dømte romerne han til døden, slik det var med mange andre selvoppnevnte messiaskandidater, for det var ikke bare Jesus som hadde slike drømmer og visjoner. Ingen vet hvem den virkelige Jesus var og derfor fritt for enhver å tolke de bibelske skriftene. Viser også til det jeg skriver om messiasalternativer i den teologiske undersøkelsen.

Religionshistorikeren Karen Armstrong viser i en av sine bøker til mytenes historie. Det er interessant å se hvordan mennesker til alle tider har laget sine egne religiøse myter ut fra sine livsvilkår. Hvordan mytene utvikles og endres i pakt med menneskets erfaringer, Jegernes mytologi, Jordbrukernes mytologi, urbaniseringens mytologi osv, men i vår tid avsløres mytene at de kun er myter. Ikke gudsommelige eller metafysiske sannheter, men skapt ut fra tidsaktuelle behov, som en hjelp til å kunne overleve i en vanskelig verden. Derfor er det som den danske forfatter Henrik Jensen skriver om i sin bok 'Det faderløse samfund', at autoritetene som mennesket tidligere kunne tro på og forholde seg til - guder, foreldre, staten - svekkes, hvor vi blir stående alene tilbake med det meningsløse livet, uten autoriteter å tro på. Myter er imidlertid virkelige og sanne i den forstand at de gjør noe med oss når vi tror på dem, slik det også er med religiøs tro, hvor det er troen og ikke gudene som er årsaken. Armstrong skriver derfor at 'en myte er altså sann fordi den er effektiv, ikke fordi den gir oss faktiske opplysninger', fordi den virker etter sin hensikt. Derfor var det slik at 'hver gang menn og kvinner tok et vesentlig skritt fremover, reviderte de sin mytologi og fikk den til å tale til de nye forholdene', slik det også er med religionene som overtok etter mytologiene, men som også viser seg å være mytiske.

Om utviklingen av religioner og gudsbegrepene skriver Gordon W. Allport at 'Betrakter man religionens historie i sin helhet, ser man hvorledes det i begynnelsen fantes et mangfold av guddommer. Monoteismen kom senere. Opprinnelig var gudene begrenset av vesen og lunefulle. I motsetning til disse var Jehova det høyeste vesen og urokkelig. De første guder hadde fortrinnsvis noe med naturen å gjøre, men deretter kom menneskets gud, som verdsatte den enkelte personlighet. Tidligere guddommer som var uinteressert i mennesket og som tronet langt borte, ble erstattet av en gud inne i mennesket, en gud som hadde stor interesse for menneskers etiske atferd. Alt ettersom mennesket i økende grad ble oppmerksom på seg selv, så man at Gud kom mennesket nærmere'(130). I kristen tro kjenner vi til at Jesus bor ved troen i våre hjerter. Nærmere kan ikke gudene komme, bortsett fra dagens New Age hvor mennesket blir gjort guddommelig.

Det viser seg at religiøs tro egentlig har mytologiske og psykologiske årsaker, ikke teologiske.