Ondskap.

INNLEDNING.

Skal en tro på de jødekristne gudene må en også tro på den jødekristne djevelen. Det var for å gjøre ende på djevelens gjerninger og frelse oss fra hans makt at Jesus kom til vår jord. Den jødekristne troen kan derfor ikke skille Gud, Jesus og Satan fra hverandre om det skal bli mening i den kristne troen. Dessuten tilhører de samme familie, hvor bibelen omtaler Jesus og Satan som Guds sønner, den ene representerer ondskapen og den andre godheten. Vanligvis knytter vi djevelen til slangen som lokket Adam og Eva til ulydighet, men det er uklart hvorfor jødene brukte slangen til denne symbolske handlingen. Professor Ben Otzen skrev i en privat mail at 'Religionshistorisk er der et voldsomt stort materiale om slangen. Det er vigtigt at få fat på, at slangen i mange kulturer ses ambivalent: den symboliserer både noget positivt og noget negativt (den der kan helbrede, men som også kan dræbe osv)'. Den knyttes også til den kanaaneiske El-kulten og andre religioner, samtidig som den var et helbredelsessymbol hos Moses og senere i det jødiske templet. Slangen kan vi derfor se bort fra når det gjelder ondskapens kilde. Jeg vil vise noen korte trekk fra djevelens eventyrlige historie, inkarnasjonen av ondskap, hvordan han ble til, utviklet seg og endelige skjebne, utdrag av det jeg tidligere har skrevet om ondskap. Den jødekristne djevelen har dessuten mange navn og uttrykk, ut fra den rolle han har hatt i historien. Som barn ble vi truet med Vondemannen, for å bli lydige, et mer forfinet og akseptabelt uttrykk enn Satan og Djevelen.

A - ONDSKAPENS KILDE.

Jødene hadde med seg fra Eksilet kampen mellom det gode og det onde som vi kjenner fra persiske Zarathustra og andre kulturer, slik ikke bare religionene, men også eventyr og moderne klassikere handler om kampen mellom det gode og det onde. Som kjent hentet jødene det meste av sitt religiøse stoff i GT fra naboreligionene og den jødekristne djevelen kom derfor hovedsakelig inn i historien i forbindelse med jødenes åndelige fornyelse og gjenfødelse etter Eksilet, da også GT-skriftene ble skrevet. Kampen mellom det gode og det onde, guder og djevler er derfor ikke en jødisk oppfinnelse.

Det var straffedommene som skulle ramme de mektige kongene i Babel og Tyrus at spirene til den onde djevel, de falne engler, Guds motstander, Satan, oppstår. En ekskludert og utstøtt engel, en tidligere ledende morgenstjerne og strålende kjerub ble kastet ned på jorden. Satan var en av Guds sønner, lik gudesønnene som på Noas tid var skyld i ondskapen på jorden, som vi også kjenner fra Jobs bok. Tre forhold er sentrale når det gjelder kilden til den jødekristne ondskapsteorien:
- Kilden til det onde kom fra himmelens utstøtte engler og gudesønner som ble til 'ondskapens åndehær i himmelrommet' - en hær av onde ånder, iflg. Paulus.
- Det var mange opprørske og ulydige engler og gudesønner i himmelen som ble kastet ut, ikke bare Satan, slik det også var med Adam og Eva i skapelsesfortellingen.
- Både det gode og det onde kommer fra det himmelske og den jødiske guden.

B - ONDSKAPEN UTVIKLES.

I GT skilles det mellom Guds folk - jødene, og Guds fiender - hedningene, hvor det utkjempes kamper mellom dem, slik vi kjenner til fra de historiske skriftene i GT hvor Gud er på jødenes side mot hedningene og deres guder. De gode og utvalgte mot de onde og utskilte.

Den apokalyptiske jødedommen skaper nytt skille, hvor jødene blir delt mellom ekte og uekte, trofaste og troløse, som vi kjenner bl.a. fra den radikale esseersekten og Dødehavsrullene, hvor spesielt presteskapet var motstanderne. Det nye fiendebildet består ikke bare av hedninger, men også jøder. Djevleskikkelsene, falne engler, blir til himmelske hærskarer av usynlige onde vesen, djevler, onde ånder og demoner, en kamp mellom de gode og de onde, dvs de ekte og uekte jødene.

Demoniseringen av motstandere overtas av de kristne som blir de nye Guds utvalgte, de ekte og gode, rette jøder som er jøde i det indre, ikke det ytre. De ikkekristne jødene og hedningene blir motstanderne og djevelens medarbeidere.

Om ikke lenge er det kamp mellom de kristne. Allerede de første skriftene av Paulus viser at de ikke bare er uenige, men beskylder hverandre for å være falske apostler, uekte kristne og djevelens avkom. Nye fiender og djevelens medarbeidere var dem som ikke var enig med Paulus og senere med kirken.

Virkelig alvor blir det når den romerske stat erklærer kristendommen for statens eneste lovlige religion. Kristne som før ble forfulgt begynner nå å forfølge sine motstandere og fiender, kjettere, jøder og andre for å forsvare de gode og angripe de onde. Protestantene hevdet at katolikkene dyrket djevelen og katolikkene det samme om protestantene, at Luther forlot den katolske kirken fordi djevelen inspirerte ham til det.

Den jødekristne historien er helt opp til i dag full av eksempler på hvordan religiøse - og politiske - grupper skaper og demoniserer sine fiender, at djevelen er årsak til det onde og Gud til det gode, hvor guder og djevler moderniseres og tilpasses samfunnsutviklingen.

C - ONDSKAPEN STRAFFES.

Et særtrekk i den jødekristne ondskapsmodellen er Guds plan for å gjøre ende på ondskapen og sin onde sønn Satan, som han også gjorde med sin gode sønn Jesus. Det naturlige ville vært, hvis den onde djevelen opprinnelig var en av Gud engler eller sønner som ble kastet ut og ned på jorden, å sendt ham til en fjerntliggende galakse som det finnes milliarder av, hvor ingen levende organisme befant seg. Problemet er at den gang visste ikke jødene om noe annet enn at jorden var Guds skapte sentrum, solen til å lyse om dagen og månen om natten. Derfor hadde ikke jødene som skrev GT noe annet alternativ enn å sende ham til jorden, men også for å få en årsak til ondskapen.

Sentralt i den kristne troen er at Jesus i brødrekampen seiret over Satan ved sin død på korset. Jesus skal ha sagt at denne verdenes fyrste nå skulle kastes ut, men likefullt eksisterer ondskapen også etter denne hendelsen. For å finne en forklaring på dette problemet utsettes fengslingen til et senere tidspunkt hvor Satan fengsles i tusen år. Så skal han igjen slippes løs og deretter endelig til Helvetet sammen med sine medarbeidere og de ufrelste. Når frelsesprosessen ble satt i gang for å ordne opp i det guddommelige jordiske kaos, ville det vært naturlig å sendt ham umiddelbart der han hører hjemme, til Helvetet som er skapt nettopp for ham, om ikke annet enn til solen som vel er det nærmeste vi kommer ild og varme. Naturligvis er ikke dette mulig av den enkle grunn at ondskapen eksisterer, på tross av Jesu død og seier. Derfor må det utsettes. Å kaste det over på fremtidige illusjoner og ønskedrømmer er det enkleste, for da kan det ikke kontrolleres. I Judas brev står det dessuten at 'de engler som ikke holdt fast ved sin høye stilling, men forlot sin egen bolig, dem holder han i varetekt i mørket med evige lenker til dommen på den store dag'. Her står det at de som ble kastet ut av himmelen, ikke ble kastet ned på jorden, men i mørket og Peters brev sier at 'de blir holdt i varetekt i mørkets huler inntil dommen'. Hvorfor skal Satan fengsles, løslates og fengsles igjen når han allerede er lenket i varetekt i mørke huler - i tillegg til at han tilsynelatende er i full aktivitet på bakgrunn av all den ondskap vi daglig er vitne til.

Fremtidens fullkomne himmel garanteres fri for alt som er ondt, fordi Satan er i Helvetet. Men der er imidlertid et problem - eller rettere sagt mange - med tanke på alle dem som er i himmelen. Ikke bare de frelste menneskesjelene, men også skarer av engler. Med alle disse tilstede hvor stor - eller større - er ikke da muligheten for at det samme syndige problem oppstår igjen, at en av englene eller fra den frelste skare skulle protestere mot Gud eller ensidigheten i den autoritære himmelske tilværelse og så skjer det hele på nytt. Det er jo et paradoks at allerede de første menneskene Gud skapte var ulydige mot ham og at englene i den fullkomne himmelen enten ble kastet ut eller flyktet fra guden, så hvorfor vil ikke det samme kunne skje igjen. Kunne det gå galt første gang, etter Gud hadde proklamert at alt var godt, så er muligheten for at det går galt også ved neste forsøk like stor - om ikke større.

Dessuten må de onde tilbøyelighetene hos gudesønnene og englene som syndet ved å trosse Gud egentlig komme fra Gud selv, da han er alle tings opphav og begynnelse. Når disse frø av ondskap må ha kommet fra Gud er muligheten tilstede også neste gang. Med tanke på all den ondskap Gud er ansvarlig for i GT og den jødekristne historien, er ikke en himmelsk fremtid uten ondskap særlig troverdig, spesielt når den jødekristne guden er tilstede. Den tyske teologen Hans Küng sier om den jødiske krigsguden Jahve at det var 'en gud som kommanderer sitt folk til grusomme gjerninger, en hevngjerrig, vilkårlig og herskesyk gud'. Denne guden klarte seg uten djevler for i Jes. står det at 'Jeg skaper lyset og danner mørket, jeg skaper lykke og ulykke. Det er jeg, Herren, som gjør alt dette' - også ondskapen vi leser om i GT. Vi ser dette hos den uforutsigbare guden som forbannet allerede de første menneskene han skapte og alle deres etterkommere som var uten skyld, slik han også gjorde med sine sønner og ulydige engler. Hos Noa druknet han dem.

Bibelen sier det var bestemt før verden ble skapt at Jesus skulle komme som frelser og redningsmann. Gud visste derfor hva som kom til å skje før det hele begynte, om synden, all lidelse og ondskap på jorden. Om dette sier filosofen Thomas Andergård at 'Gud ville derfor vært langt mer god hvis han hadde latt være å skape mennesket', spesielt når alle som ikke tror på den jødekristne guden straffes med et evig Helvete. Dessuten er det mennesket som misbruker og ødelegger jorden, både for seg selv og alt annet liv på planeten. Det er imidlertid ikke bare den jødiske guden som er problemet, men det onde forbilde han har vært for både jøder og kristne, som både GT og historien viser oss. Hvis den jødekristne guden er skaperen, er det et dårlig arbeid han har gjort, spesielt når det gjelder menneskenes moralske holdninger, som er arvet fra Gud. Englenes budskap om fred har vært, er og kommer alltid til å være kun en teori, et fromt ønske, både når det gjelder den ytre verden og det indre menneske. Derfor skyves det bort og inn i fremtiden, både et jordisk fredsrike og en ukjent himmel som ingen kjenner til eller vet noe om.

MERKNADER.

I tanken omkring det onde slik det fremstilles i bibelen, er det nyttig å se helheten mellom ondskapens kilde, årsak og formidling, som alt kommer fra det guddommelige. Kilden til det onde kommer fra himmelske representanter, falne engler, gudesønner, Satan og ondskapens åndehær i himmelrommet. Årsak til ondskapen er at de i sin motstand og ulydighet mot Gud ble kastet ut fra den himmelske herlighet og hadde ondskapen med seg. Ondskapen på jorden skjer gjennom innflytelsen fra disse himmelske agenter som allierer seg med Guds motstandere på jorden - som en annen av gudesønnene skal frelse fra.

Dette er noe av de bibelske teoriene om ondskapen. Imidlertid er det en trøst for oss som ikke verken kan eller vil tro at ondskapen har religiøse årsaker, at vi slipper tro det. I forbindelse med mine undersøkelser om ondskapen vurderte jeg ulike teorier: filosofisk, psykologisk og teologisk. Den teologiske er ikke troverdig, den filosofiske undersøker ondskapen, men den psykologiske viser årsaker til valg av menneskelig godhet og ondskap. Like lite som en Gud er årsak til det gode er en djevel årsak til det onde. Mer troverdig er det at tilbøyeligheten til både det gode og det onde ligger i evolusjonen og naturen, der den mest tilpasningsdyktige blir vinneren i livskampen, hvor det gode og onde brukes når det gagner individet og rasen best, årsaken til at noen overlever og andre forsvinner. Det gode når en har fordeler av det og det onde når en har fordeler av det, slik vi også ser i materialismen og kapitalismen, som forøvrig Jesus advarte mot, men kristne kjemper for. Vold og urett er en del av menneskenaturen, slik også kjærligheten og godhet er det, valgalternativer ut fra våre moralske holdninger og psykiske tilstand.

Om vi kunne bruke psykologiske teorier om den himmelske ondskapen må grunnen til at så mange enten ble kastet ut eller flyktet fra himmelen ha sin årsak i et dårlig psykososialt miljø. Dårlige gener og dårlig oppvekstmiljø er årsaker til menneskenes psykiske kvaliteter, som også resulterer i valg av det gode eller onde, slik det også må ha vært i himmelen. Ifølge bibelen kommer både det gode og det onde fra det guddommelige og himmelske, men det viser seg at teoriene om himmel og helvete, frelse og fortapelse er menneskelige, ikke guddommelige. Årsaken til Paulus affektive reaksjon som førte til hans omvendelse var hat og frykt, hat til de kristne og frykt for den strenge og kravfulle jødiske guden, oppfyllelsen av den religiøse loven. Hans teologi hadde derfor psykiske årsaker, fri seg fra lovens krav og Guds dom, at det ble oppfylt gjennom troen på Jesus, samtidig som han kunne beholde troen på den jødiske guden.

Når jeg på nytt gjennomgår den bibelske versjonen av ondskapen oppleves det meningsløst og utrolig at jeg tidligere kunne tro på det, men slik er det med tidlig indoktrinering gjennom kultur og miljø. Det var derfor et subjektivt valg som det ikke ville vært om troen var basert på fri kunnskap, slik det ble for meg senere. For meg er det å være en evighet i en himmel med den uforutsigbare jødekristne guden utenkelig og derfor godt det kun er mytologi, ikke teologi. Grunnen er ikke alene det ulogiske og meningsløse, men også det bibelen forteller om denne guden, som jødene skapte i sitt bilde slik de trodde han var og ville han skulle være - jødenes Gud. Redningen for dagens kristne er at de velger ut fra bibelen det som passer dem og former sine gudsforestillinger ut fra sine erfaringer, ønsker og behov, slik de ikke bare gjør med gudene, men også med djevelen og bruken av ham for å fremme sin sak. Alle har sin tro, både teister og ateister, men ingen vet. Jeg spurte en gang professor Ben Otzen om hva han trodde om himmel og helvete, frelse og fortapelse. Han svarte at det vet vi ikke noe om.

Slik den jødekristne djevelen har sin historie, er det også med Helvete. For dem som er interessert i å få en forståelse av Helvetet og dets historiske utvikling, anbefales boken Helvetet, av den svenske historikeren Bengt Ankarloo, som legger vekt på det historiske, ikke teologiske. Anbefaler også boken Satans opprinnelse, av teologiprofessor Elaine Pagels.