BEVISSTGJØRING

INNLEDNING.

Etterat jeg hadde sluttet som offiser deltok jeg i de lokale aktivitetene og startet med husmøter. Samtidig som det ble slutten på en epoke ble det begynnelsen på en ny som skulle føre til et oppgjør både med mitt liv og min tro. Det begynte med en psykoterapeutisk behandling for å bli en bedre kristen, men som gjennom oppgjøret førte til det motsatte.

'Fornuft og frihet er gjensidig avhengig av hverandre, ifølge Freud.
Hvis et menneske oppgir sin illusjon om en faderlig gud,
hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet,
vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus.
Men det er nettopp selve målet for menneskets utvikling,
å overvinne denne infantile fikseringen.
Mennesket må oppdra seg selv til å se virkeligheten i øynene'.
Eric Fromm (3)

PSYKOTERAPEUTISK BEHANDLING.
Som Freud påpeker fikk jeg aldri se virkeligheten i øynene, bare religiøse illusjoner som stengte for den ytre og indre virkeligheten. For meg var det derfor bare en løsning på mine såkalte åndelige problem, og det var Jesus. At det kunne være psykiske årsaker var utenkelig og derfor utelukket å søke andre steder. Ved en tilfeldighet tok jeg kontakt med en kristen psykiater, ikke fordi hun var psykiater, men fordi hun var kristen og hadde startet en privat stiftelse for sjelesorg og psykoterapi for ansatte i kristne organisasjoner. Ikke for å få hjelp, men for å snakke om den livslange indre uroen. Det viste seg imidlertid å være psykiske årsaker til det jeg hadde kjempet med og mot i alle år - ikke onde ånder eller djevelske makter, som derfor ikke troen på Jesus kunne gjøre noe med. Dette resulterte i en lang psykoterapeutisk behandling som førte til forståelse av den indre uroen og oppgjøret med den kristne troen.
Min hensikt med den terapeutiske behandlingen var imidlertid å bli en bedre og sterkere kristen, få bort den forstyrrende uroen og en større hengivenhet både til troen og guden. Det var derfor utenkelig at det skulle føre til at jeg forlot både troen og guden, for hadde jeg hatt mistanke om det ville jeg ikke tillatt meg å gå inn på en vei som ville ført meg bort fra troen. Det paradoksale er derfor at det som skulle føre meg nærmere guden og det åndelige livet, ble begynnelsen til det som førte meg bort fra dem. Det var ikke indre eller ytre negative forhold som påvirket meg, tvertimot var hensikten positiv til det religiøse - forsterke, ikke redusere.
Bevisstgjøringsprosessen - eller individuasjonsprosessen - resultatet av den psyko-terapeutiske behandlingen, førte også til et sterkt behov om å vite, ikke bare tro, hva som lå til grunn for de jødiske mytene og kristne dogmene. Resultatet ble oppsiktsvekkende og fikk utenkelige konsekvenser. Hensikten med både de teologiske og psykologiske undersøkelsene var behovet for selv å kunne vurdere hva som lå til grunn for den kristne troen. Det er flere årsaker til religiøs tro enn bare teologi og psykologi, men da Oppgjøret i hovedsak dreide seg om disse to, på bakgrunn av min terapeutiske behandling og teologiske erfaring, var det naturlig med disse. I tillegg til under-søkelsene om den teologiske forskningen og utviklings-psykologiske teorier, ble det også vår tids nyreligiøse holdninger og religionspsykologi, for å vurdere forholdet mellom teologi og psykologi. Jeg har derfor gjennomgått et omfattende materiale, skrevet refleksjoner, fortellinger og samtaler med fagpersoner, for å bearbeide og bevisstgjøre mine religionspsykologiske erfaringer.
Det mest dramatiske var kontraomvendelsen, at jeg forlot min kristne tro. Det var kunnskapen om det sviktende grunnlaget til de bibelske skriftene som ble avgjørende for min kursendring, hvor det er de bibelske kildene som er problemet. Når Paulus skriver at troen kommer av forkynnelsen og forkynnelsen ved guds ord, er det naturlig at troen begrenses til det som forkynnes og læres, hvor en tror det en hører. Når en i tillegg blir preget av den respektive troen fra tidligste leveår, slik det er med den kulturelle påvirkningen hos de store religionene, blir det en form for indoktrinering, hvor det er vanskelig å unngå både troen og guden.
Det er derfor ikke gudene som skaper troen, men resultat av den kulturelle forkynnelsen basert på den kollektive religiøse troen, og derfor blir de som vokser opp i kristen kultur kristne og i muslimsk kultur muslimer osv. Slik er det i stor grad psykologiske og sosiologiske, ikke teologiske, årsaker som ligger til grunn for troen. Alle folkeslag har til alle tider hatt egne religiøse myter for å ha en eksistensiell forståelse av livet og tilværelsen, men også ytre ritualer - som erstatning for den fraværende guden - for å bekrefte troen og stille den indre angsten for skremmende og uforutsigbare naturkatastrofer som en tilla gudene. Religiøse myter blir derfor skapt ut fra tidens begrensede kunnskap, religiøse erfaringer og eksistensielle behov, hvor frykten for livets uforutsigbarhet og det ukjente ofte ligger til grunn, hvor det religiøse blir en slags angstdempende medisin. Etterhvert som kunnskapen øker utvikles nye religiøse holdninger, slik vi ser i de siste århundrene og vår tid hos nyreligiøse, slik også de jødiske mytene og andre religiøse myter, ble skapt ut fra sin tids forestillinger og behov.
Når det gjelder kristendommen viser Brita Pollan til Max Müller og skriver at 'Både grekere og romere hadde begrep for gudemennesker og halvguder og forestillinger om at mennesker kunne bli guder og at guder kunne opptre som mennesker. Kristendommen er en fullbyrdelse av utviklingen i India og Hellas, men den har også røtter i iransk kultur. Det gjelder troen på legemets oppstandelse, sjelens udødelighet og fremtidige belønninger og straffer, og troen på Guds enhet'(4). Jødedom og kristendom var derfor preget av kultur og miljø, myter og legender som var kjent og tilpasset deres forståelse, ønsker og behov, hvor det var mennesket som skapte gudene, ikke omvendt.
Kunnskap og opplysning, frihet og demokrati, har vært en utfordring for de fundamen-talistiske religionene, slik opplysningstiden førte til at det bibelhistoriske og kristne grunnlaget ble avslørt. Det var dette som skjedde med meg og derfor naturlig å forlate både guden og troen når jeg ble kjent med hva som lå til grunn for de bibelske skriftene. Men først var det den personlige identiteten som måtte vekkes og bevisstgjøres, og vil vise til noen av de viktigste årsakene til at det ble som det ble.

TERAPI OG TERAPEUT.
Årsaken til den psykoterapeutiske behandlingen var som nevnt at jeg mente å ha et åndelig eller religiøst problem som jeg i alle år hadde forsøkt å løse ved religiøs behandling, dvs. bibel og bønn, innvielse og overgivelse, tro og bekjennelse, faste og forbønn. Spesielt forbønn hos de åndelige og karismatiske størrelsene som jeg søkte eller møtte underveis, men forgjeves. Det som gjorde at jeg begynte den terapeutiske behandlingen var at terapeuten var kristen og tilbudet spesielt for kristne. En psykiater med erfaring i psykoterapeutisk behandling, samtidig som jeg kjente henne og stiftelsen hun startet.
Det avgjørende var min tillit til terapeuten, at hun hadde en klar kristen holdning i overens-stemmelse med min tro. At hun i tillegg var en faglig kvalifisert psykiater var noe som kom i annen rekke, selv om det var avgjørende for behandlingen. Stiftelsen var ikke avhengig av offentlige økonomiske refusjonsordninger, kun basert på klientens egenandel og derfor ikke begrenset timebruk. Dette ble avgjørende, fordi jeg fikk den tid jeg trengte for å kunne bevisstgjøre den ukjente identiteten og selvbevisstheten. Jeg visste ikke hva det ville føre til, men hadde håp om at det skulle være med om å åpne de indre stengte religiøse kanalene, som også var terapeutens mål og hensikt, ikke bort fra troen eller guden. Hver time begynte og avsluttet med bønn om guds veiledning, en betryggelse som var avgjørende, men paradokset er at på tross av bønn om guds hjelp førte det meg bort fra den guden vi ba om hjelp.
Det finnes mange psykologiske teorier og skoleretninger hos terapeuter, som av naturlige årsaker preger behandlingen. Derfor er det ikke selvsagt at en behandling blir vellykket, fordi forholdet mellom klient og terapeutens teori blir avgjørende. Derfor er det også mislykkede behandlinger, hvor det ikke bare er klienten, men også terapeuten og den metode som brukes er årsaken. Dessuten er det også indoktrinerte fagpersoner som sitter med sin facit, enten det er for å samstemme det teologiske og psykologiske, eller for å løse klienten fra religiøse villfarelser. Jeg slapp unna slike og derfor ble resultatet positivt, sett fra mitt ståsted, men ikke fra et religiøst. Hadde jeg møtt en terapeut som ville frelse meg fra mine religiøse illusjoner, som mente min tro og religiøse erfaring var problemet - slik det også var - ville jeg gått i forsvar og avsluttet behandlingen. Jeg trengte tid og trygghet til å finne meg selv og bli meg selv, og derfor kom de religiøse holdningsendringene av seg selv - og fra meg selv.
Terapeutens nøytralitet og faglighet, hennes religiøse tro og holdning, var avgjørende for behandlingsresultatet, at hun klarte både å skille og forene psykologi og teologi. Derfor gikk behandlingen ut fra mine subjektive behov og hennes objektive integritet som fagperson, ikke begrenset til overfladisk religiøs sjelesorg som jeg hadde erfaring med. Det var derfor ikke terapeuten som førte meg bort fra troen, men bevisstgjøringen av den personlige identiteten, fristilt fra den kollektive, som ble avgjørende i den terapeutiske behandlingen.

FRIHET OG SAMVITTIGHET.
Den terapeutiske prosessen førte til at jeg underveis i behandlingen fant det naturlig å trekke meg bort fra de religiøse aktivitetene jeg hele mitt liv hadde deltatt i, både ansvarsoppgaver, møtedeltakelse og sosiale forbindelser. Denne ytre friheten fra religiøse krav, forpliktelser og forventninger førte til at den indre belastningen ble redusert og avgjørende for endringsprosessen. Det var ikke noe eller noen i det ytre som påvirket meg til mine beslutninger.
Det ville vært vanskelig å kombinert den indre frigjøringsprosessen med ytre religiøse forpliktelser, for i religiøse miljøer er dogmer og ritualer avgjørende og styrende. Avvik fra de hellige skriftenes guddommelige anvisninger og frie tolkninger førte til eksklusjon fra det religiøse miljøet, både i dette livet og det evige. Ikke hos nykristne som tilpasser seg troen ut fra egne behov og bibelske tolkninger, men den troen jeg vokste opp med. Det var syndig å tro noe annet enn det offisielt godkjente, som derfor hindrer tvilende og annerledes troende å forbli i sine miljøer. For meg som dessuten hadde opplevd meg som en hykler og frykten for å bli avslørt, at jeg ikke var slik jeg gav meg ut for å være og andre trodde jeg var - et religiøst frigjort og åndsfylt menneske - var det derfor en befrielse å kunne trekke meg tilbake og få være meg selv, slik jeg var, for første gang i mitt voksne liv. Hele livet hadde jeg kjempet for å leve opp til de ideale målsettingene jeg hadde skrevet under på for å bli med i FA. Nå ble jeg fri både fra disse og de bibelske kravene. Samtidig ble jeg fri fra å kjempe mot meg selv, min egen fornuft, den lille Audun, kampen mot det naturstridige og ufornuftige, de religiøse illusjonenes irrasjonelle tro som var blitt tolket og forstått som Satans forførelse. Slik ble jeg ikke bare fri gudenes krav og satans angrep, men også religiøse illusjoner og livsløgner.
Friheten førte til at jeg begynte å lese litteratur som tidligere var uinteressant fordi det ikke var religiøst, både skjønnlitteratur og faglitteratur, oppfylle behovet for å lese og lære. Det gav meg bekreftelser og utfordringer, hvor hjernen ble fylt med ny informasjon som gradvis førte til holdningsendringer basert på bevisstgjøring, kunnskap og erfaring, hvor det som hadde vært naturlig ble unaturlig og det som var rett ble galt. En stille og umerkelig indre vekkelse som gradvis førte til endringer, fordi jeg var fristilt ytre religiøse krav og indre fordømmelser - fri til å være meg selv.
Samvittigheten blir ofte forvekslet med åndens stemme og ifølge bibelen er samvittigheten guds redskap. Samvittigheten er imidlertid et subjektivt produkt av sosial læring og oppdragelse, hvor vi blir lært til å reagere på hva som er rett og galt, som fører til god eller dårlig samvittighet. Likevel er det mange som bruker samvittigheten som en slags moralsk lov for å bekrefte eller avkrefte om handlinger og holdninger er riktige - selv når de er uriktige, slik vi ser hos religiøse fundamentalister. Den er ofte basert på subjektive tanker og følelser, samfunn og kultur, og derfor upålitelig som objektiv veileder. Når bibelen bruker samvittigheten som en funksjon i kristenlivet, blir den en vakthund som har til oppgave å skape vond samvittighet ut fra vår kulturelle, emosjonelle og religiøse forståelse og opplæring. Abrahams barn som blir opplært til å idealisere terrorhandlinger får derfor ingen dårlig samvittighet når de dreper andre, hvor deres miljø tvert om lovpriser handlingene. Slik blir samvittigheten styrt av indoktrinerte og innlærte holdninger og får derfor en subjektiv og upålitelig funksjon.
Jeg vokste opp i et hjem med en positiv religiøs holdning, men hadde jeg vokst opp i en familie med sterk religiøs tro og praksis, ville det blitt vanskeligere å forlate troen. Ikke bare fordi den hadde blitt sterkere forankret i mitt sinn, men også fordi jeg ville følt det som et svik mot familien, at idealiserte foreldre hadde tatt feil, fordi foreldreloyaliteten er sterk, uansett alder, og derfor voktet av samvittigheten. Det som var problematisk for meg med religionen var den manglende oppfyllelsen av de bibelske løftene om å bli en ny skapning. Paradokset er at hvis jeg hadde hatt slike spirituelle opplevelser ville det ikke bare overstyrt psykiske problemer, men også vært som en bekreftelse på den religiøse troen og guden, slik vi ser hos mange religiøse grunnleggere. Det ville da ikke bare vært unødvendig å forlate troen, men også vanskeligere. De som har religiøse opplevelser, knyttes ikke bare til den kognitive og teoretiske troen, men også emosjonelt som en guddommelig bekreftelse, beviset og opplevelsen av gudens sannhet, på tross av at det har psykiske årsaker, ikke teologiske. Derfor var det enklere for meg å forlate den kristne troen, fordi den kun hadde en kognitiv forankring, i motsetning til FA-musikken som har fulgt meg, fordi den var knyttet til det emosjonelle.

KUNNSKAP OG MOTIVASJON.
Like før jeg begynte den terapeutiske behandlingen møtte jeg en dansk psykolog som skulle ha veiledning og undervisning for personalet ved våre avdelinger i barnevernet. Han var også interessert i teologi og andre fagområder og fikk etterhvert stor betydning for det som skjedde i kjølvannet av den terapeutiske behandlingen. Ikke bare psykologi, men også teologi og filosofi, hvor også han på den tid hadde positive holdninger til det religiøse. Når jeg begynte mine religionspsykologiske studier var han en naturlig samtalepartner og kom med forslag til faglig litteratur. Spesielt nyttig at den danske teologien ikke var så fasttømret og fundamentalistisk som den norske og fikk derfor innsikt i en teologi hvor det var rom for diskusjon og refleksjon. Som fagperson interessert i vitenskapelig stoff ble han en viktig person for meg og derfor er også mye av litteraturen jeg har brukt dansk. Når vi møttes ble det ikke bare samtaler, men også besøk til teologiske professorer og interessante samtaler med dem. Her fikk jeg ikke bare muligheten å tilegne meg kunnskap, men også diskutere religiøse utfordringer på et vitenskapelig nivå. Ved besøk og mailkontakt, hadde jeg i flere år en unik tilgang til den teologiske forskningen.
Det var kunnskapen som utfordret, samtidig som han hadde innsikt i de psykiske prosessene som ofte er årsak til troen på de religiøse gudene. Han var en person som stilte krav til logiske sammenhenger, hvor den teoretiske begrunnelsen var avgjørende. Jeg kunne derfor ikke komme med overfladiske og ubegrunnede påstander, som derfor ble utfordret og korrigert. Det er vanskelig å tenke hvordan Oppgjøret hadde blitt uten ham og derfor en viktig årsak til at det ble som det ble.
Bevissthet og identitet.
Disse ytre forhold var avgjørende årsaker til resultatet av den indre prosessen og konsekvensene det fikk for meg, men det viktigste var bevisstgjøringen av min identitets-forståelse. Jeg forstod hvorfor jeg var som jeg var, at det bevisste ikke var alt, bare deler av en større helhet, som førte til at jeg ble den jeg ble. Mitt liv hadde i stor grad vært betinget av ytre objekter som mer eller mindre hadde styrt meg, på bekostning av opplevelsen og forståelsen av meg selv. Derfor ble det den kollektive identiteten jeg identifiserte meg med, ikke den personlige - den jeg egentlig var. Derfor trodde jeg årsaken til alt jeg gjorde kom fra gud og FA, ikke fra meg selv, at jeg derfor ikke hadde noe å rose meg av, for uten de ytre kristne objektene var jeg ikke noe av verdi eller betydning - kun en fortapt synder.
Den terapeutiske prosessen førte til at den mentale harddisken ble korrigert, klargjort for den personlige identiteten og bevisstheten, ny kunnskap som heretter skulle styre og prege mitt liv. Det merkelige er at jeg alltid trodde det var meg selv og min personlige identitet som styrte mitt liv, men i etterkant ser jeg at det var ikke slik. Alle som vokser opp i slike begrensede miljøer blir indoktrinert uten å være klar over det, og derfor resultat av det vi er blitt programmert til å være. Vi tror vi skal være slik, at vi er født slik eller valgt å være slik, men egentlig en programmert robot, uten å være klar over det. Katrin Asper sier at 'sårede mennesker kjenner ikke til noen stabil og tillitsfull selvverdsfølelse. Den svinger og er ikke uttrykk for en identitet som på en selvfølgelig måte er basert på personlig-heten'(5). Imidlertid var den religiøse illusjonen en erstatning for den begrensede identiteten og selvbevisstheten, det ideologiske fundamentet jeg bygde mitt liv på. Jeg trodde mitt liv var bygd på fjell, men viste seg å være bygd på sandgrunn og derfor falt det i grus.
Det hadde alltid vært naturlig å leve opp til bibelens ord om at 'han skal vokse og jeg skal avta', men etter Oppgjøret ble det motsatt, hvor det var jeg som vokste og han som avtok - inntil guden, troen og gudsbehovet ble borte. I eventyret om Askepott taper søstrende sin innflytelse i pakt med hennes voksende styrke, som er en fortelling om den indre prosessen med modning og utvikling, en kamp mot indre mangler og ytre destruktive krefter. Derfor er bevissthet, identitet og integritet nøkkelord i individuasjonsprosesser. Bevisst at jeg er og hva jeg er, og derfor kunne identifisere meg med den jeg er, den personlige identiteten, på bekostning av den kollektive. Spesielt gir den teologiske undersøkelsen meg nå et personlig grunnlag til å forstå den kristne troen.
Den terapeutiske behandlingen førte ikke bare til bevisstgjøring om hvem og hva jeg er, men også hvorfor jeg var som jeg var. Det som begynte allerede i mine første leveår og kom til å prege resten av mitt liv, uten at jeg var klar over det.