MOSES OG EXODUS

Jødenes utvandring fra Egypt er en sentral begivenhet i Israels historie og regnes for å være fødselen av den jødiske nasjon. Tobiassen sier at 'Eksodus-fortellingen er Israels nasjonale skapelsesmyte' hvor 'Jahve skapte Israel som sitt spesielle folk'(26). Hvor det tidligere var uklare forhold til de kanaaneiske gudene, har de nå sin egen Gud - Jahve - som fører dem ut av Egypt og tilbake til det land han hadde lovet Abraham. Derfor kaller Tobiassen Moses for den første Jahve-dyrker, fordi Jahve var tidligere ukjent, men da de skapte sin egen gud måtte han ha sitt eget navn. Mange mener fortellingen om Moses og Exodus er basert på myter som ble satt i system i forbindelse med Eksilet og ned-tegningen av GT. Kvalvaag sier at 'GT inneholder også mange eksempler på det vi kan kalle mytologisert historie. Et godt eksempel er fortellingen om Exodus, utvandringen fra Egypt. Vi vet ikke med sikkerhet om det som fortelles i 2. Mos. har noen basis i historiske fakta'(27). Imidlertid har også denne mytiske fortellingen fått status som historisk, som mange av de andre fortellingene i GT og derfor umulig å få jødene til å tvile på Moses' åpenbaring som det er å få kristne til å tvile på Paulus' åpenbaring og muslimer på profeten Muhammeds åpenbaring - på tross av at alle er like lite troverdige som gudsåpenbaringer.
I forbindelse med Exodus er de tolv stammene ikke bare omtalt, men også antall fra hver stamme, tilsammen 600.000 våpenføre menn, og hvis en da legger til ektefeller, eldre og ynge familiemedlemmer vil en komme langt over to millioner. At hele denne folkemengde skal ha vandret rundt i ørkenen i 40 år uten at det skulle foreligge arkeologiske funn som kunne bekrefte denne historien, er i seg selv bevis på manglende troverdighet. Samtidig har forskningen vist at ikke alle stammene kan ha vært i Egypt. Siqveland sier at 'I virkelig-heten må de fleste stammene ha blitt værende i Kanaan'(28), hvis de har eksistert. Tobiassen sier at 'Jakobs stammer er en fiksjon og hele 12-stammeskjemaet en kunstig konstruksjon'(29). Otzen sier også at 'man må oppgi den forestilling at der på noe tidspunkt utenfor Palestinas grenser har eksistert en sammenslutning av 12 stammer, som sammen har invadert og erobret landet'(30). Likefullt har GT en detaljert liste over antall fra hver stamme som forlot Egypt.
Moses skal være den som under ørkentiden skrev ned alt Gud sa til ham, men jødene hadde ikke fått sitt eget skriftspråk, samtidig som tilgjengelig skrivemateriell synes å være stentavler - noe Gud måtte bruke når han skrev budene. Forskningen er kommet til at mosebøkenes tilblivelse settes til persisk tid, dvs 400-tallet fvt, nesten 1000 år senere. Dette gjør naturligvis også noe med troverdigheten som historisk materiale. Tobiassen skriver at 'Moses har ikke forfattet Mosebøkene. De kan umulig ha blitt skrevet ned så tidlig. Det kan i det hele tatt ikke være tale om en enkelt forfatter'(31). At Moses dessuten skulle ha skrevet om sin egen død, mens han fremdeles levde, sier sitt. Otzen skriver i en privat mail at 'vi har ikke bibelske tekster tidligere enn Dødehavs-tekstene (altså etter 200 fvt) og da med det aram.hebr. alfabet. De innskrifter på hebraisk, men med fønikiske bokstaver, som stammer fra ca 900-tallet er få og uten større betydning. Hvor mye av den bibelske tekst som har vært skrevet på hebraisk språk, men i fønikisk skrift før 300-tallet fvt, vet vi ikke. Vel nok noe, men mye har vært muntlig tradisjon'. Derfor usannsynlig at verken Moses eller Josva skrev det gud sa til dem. Sverre Barstad viser til Hammurabis lov som er 500 år eldre enn Moseloven og har mange likheter med den. Han viser til at heller ikke Moseloven er original fordi en finner mange tilsvarende 'paralleller i sumeriske, assyriske og hettiske lovsamlinger. Det var et slags felleseie hos Orientens folk'(32). Heller ikke moseloven er et originalt jødisk produkt, men påvirket og hentet fra andre kulturer og religioner.
Myten om Moses fødsel er heller ikke original, men en fortelling som finnes i mange kulturer. Hans Barstad skriver at 'Nær beslektet med historien om Moses er f.eks. Sargon-legenden, en akkadisk tekst som beretter om Sargon av Akkads fødsel. Ifølge denne teksten tok Sargons mor ham i all hemmelighet og plasserte ham i en kurv av siv som seilte nedover elven Evfrat. Til sist ble han funnet av vannbæreren Akki, som oppdro barnet som sitt eget. Sargon ble beskyttet av gudinnen Isjtar og vokste opp til å bli en berømt konge'(33). Som de andre urhistoriene i GT er også denne langt eldre og kan være en av de fortellingene som ligger til grunn også for Moses-myten. Det var naturlig at den mest sentrale skikkelsen i jødenes historie hadde en særegen historie alt fra fødselen.
I fortellingen fra Exodus betalte israelittene med penger for varer de kjøpte underveis. Imidlertid kom ikke penger i bruk hos jødene før ca år 650 fvt, altså 500 år senere. Det står at gud gjennom skyen om dagen og ildstøtten om natten ledet dem gjennom ørkenen, men likevel ber Moses sin svoger Habab om ikke å forlate dem, fordi han visste hvor de skulle slå leir i ørkenen, og derfor en selvmotsigelse. H. Barstad sier at 'En rekke av de byer som Josva skal ha erobret eksisterte ganske enkelt ikke ved utgangen av senbronsealderen, men ble ødelagt på et langt tidligere tidspunkt. Blant disse byer finner vi Hesbon, Arad, Jeriko og Ai. Alle disse byers erobring er i Josvaboken beskrevet i detalj'(34). Det er mye i GT som ikke stemmer med den vitenskapelige forskningen.
Det er derfor ikke noe som skulle tilsi at Exodus er historisk, men del av det mytologiske materialet som lå til grunn når jødene skulle nedtegne sin historie og bekrefte bildet av sin gud i forbindelse med de dramatiske hendelsene som skjedde ved Eksilet. Naturligvis ble det ikke bare en vanlig gud, men den monoteistiske - høyeste og eneste guden - i motsetning til gudene hos de andre folkeslagene. Jødene var sterkt påvirket av andre religiøse forestillinger, som førte til at de klippet og limte, lånte og hentet, ideer og erfaringer fra de andre religionene, slik at de fikk en gud som var bedre enn de andre gudene. Fordi det er forskjellige jødiske historieverk som ligger til grunn for jødenes egne myter og det de har tatt med fra andre, er det naturlig at det er motsetninger i de bibelske skriftene.