JOHANNES ÅPENBARING

Det siste skriftet i NT-kanon er formet som et brev med mottaker og avsender, hvor det er Gud som først gir sin åpenbaring til Jesus, som deretter gir det til en engel og som til slutt gir det til forfatteren av skriftet - som igjen skal bringe det videre til menighetene i Lilleasia. En tungvint og byråkratisk ordning, men skulle gi skriftet guddommelig autoritet, hvor alle de himmelske etatene er i funksjon. Det er skrevet til menighetene på bakgrunn av de store forfølgelsene de opplevde på midten av 90-tallet. Det er ingen som vet hvem som er forfatter til brevet, men det er utelukket å være apostelen Johannes som også ble ansett å være forfatteren både til Johannesevangeliet og Johannesbrevene, men Muller's sier det er umulig på bakgrunn av de store språklige og teologiske forskjellene mellom disse skriftene (85). Derfor er det ingen som kjenner til hvem denne Johannes egentlig er, samtidig som det gjennom tidene var mange som ikke ville ha med dette skriftet i NT-kanon da det skiller seg sterkt ut fra de andre. Det er dessuten flere pseudepigrafiske åpenbaringsbøker i den apokalyptiske litteraturen.
Brevet tilhører en gruppe religiøs litteratur som kalles apokalyptisk og handler om at gud gjennom sine profeter åpenbarer sin vilje til menneskene. Det har nær sammenheng med eskatologi som er læren om endetiden, hvor disse ofte henger sammen fordi gud åpenbarer hva som skal skje i endetiden. Dessuten en form og fremstilling med røtter i det nære østens religioner, som viser at skriftet verken er originalt eller spesielt. Vi kjenner også til dette fra GT hvor profetene uttaler seg på gudens vegne om hva som kommer til å skje hvis de ikke omvender seg. Danielsboken er også både apokalyptisk og eskatologisk, samtidig som den er yngst i GT, skrevet langt senere og tvilsomt at Daniel har eksistert.
Forfatteren av Åpenbaringsboken uttaler seg på vegne av de himmelske myndighetene, først til de enkelte menighetene, deretter om den straff de skal få som ikke tilfredsstiller gudens krav og til slutt den lønn de skal få som overvinner endetiden. Også her står Jesu gjenkomst sentralt, men er en åpenbaring for å 'vise sine tjenere det som snart skal skje', for tiden er nær og Jesus sier at han kommer snart. På tross av at det skulle skje snart, for 1900 år siden, er det enda ikke skjedd, som også var årsak til at de kristne ble spottet for at Jesus ikke kom tilbake.
Hele skriftet er preget av et fortrengt ønske om hat og hevn, at forfølgerne må 'pines dag og natt i all evighet', hvor hevnen projiseres til guden for å legitimere ens egne destruktive og fortrengte følelser i et forsøk på å skjule at de kommer fra dem selv - de som var pålagt å elske sine fiender, ikke hat og hevn. Et forfordelig skrift om en forferdelig gud og forferdelige kristne - som imidlertid står i stil både til den jødiske Jahve i GT, menighetene vi leser om i NT og kirkens senere forfølgelse av annerledes troende.