PROFETENE

Arbeidet med skriftene ble ferdig lenge etter Eksilet, ca. år 130 fvt, hvor den siste var Danielsboken som ikke var ferdig før midten av det andre århundre fvt., etter fem tilføyelser i den greske Septuaginta. Derfor er de profetiske beskrivelsene ikke profetier om noe som skulle komme, men noe som hadde skjedd. Slik med alle profetbøkene og Kvalvaag sier at 'Profetenes budskap ble først formidlet muntlig, deretter levde de videre i hukommelsen til profetenes disipler og til slutt ble de skrevet ned'(45). Derfor er det ingen som egentlig vet verken hvem de var eller hva de sa.
H. Barstad skriver om profetforskningen at 'slik de foreligger idag, ikke går tilbake til føreksilske, navngitte profeter i det hele tatt. I stedet dreier det seg om ettereksilske komposisjoner av en helt annen karakter. Vi har tidligere observert at de bibelske tradisjoner viser en sterk tendens til å ville føre så mange som mulig av verkene i Bibelen tilbake til navngitte forfattere. Det er nok å nevnte noen av de best kjente eksempler. Moderne bibelforskning har vist oss at Mosebøkene ikke kan gå tilbake til Moses, at Davids salmer ikke kan gå tilbake til Kong David og at Salomos ordspråk ikke kan gå tilbake til kong Salomo'(46).
Slik kunne de i etterkant beskrive profetiene som skulle oppfylles. Det skriftlige materialet var derfor et sluttprodukt etterat det hadde skjedd, for selv om de muntlige profetiene var av eldre dato, er det naturlig at de som skrev disse var preget av det som hadde skjedd. Spesielt når de var i ferd med å oppkonstruere religiøse teorier om Eksilet for å unnskylde, opphøye og bekrefte guden.
Profetismen som fenomen er dessuten ikke særskilt for jødene og deres Gud, men hørte til det religiøse livet både i Palestina og Orienten. H. Barstad sier at profetene 'ikke var tenkere eller teologer, i den vanlige betydning av ordet, men at de mottok sine utsagn gjennom følelsesmessige, ekstatiske opplevelser'(47). Hølscher sier at 'disse kan forstås ved hjelp av psykologien - hvor den individuelle bevissthet trer helt tilbake hos profetene under de ekstatiske opplevelsene og erstattes av hallusinasjoner og illusjoner'(48). Han viser til studier av parallelle fenomen i For-orienten og sier at 'Israelittene hadde arvet den enkle ekstatiske profetismen fra de gamle kanaaneerne. Etterhvert utviklet denne seg gradvis i retning av en mer høyverdig form for profetisme, gjennomsyret av en ny, moralsk spiritualitet'(48).
Derfor sier H. Barstad at 'det er ingen vesentlig forskjell på profetismen i det gamle Israel og i Israels naboland. I hele den semittiske verden foregikk det i gammel tid to ulike typer divinatorisk virksomhet. Enten skjedde utføringen av profetvirksomheten ved forskjellige teknikker eller gjennom orakler som en person fremsa i ekstatisk tilstand. Forbildet for denne todelingen fant Haldar særlig i de babylonske profetlaugene. Som i Babylonia levde også profetene i det gamle Israel sammen i slike profetlaug'(49). Tobiassen sier også at 'Blant Israels nabofolk fantes profeter. Gjennom tekster og utgravninger er dette kjent fra Egypt, Mesopotamia, fønikerne og kanaaneerne, som israelittene hadde tett innpå seg'(50). Han viser også til bibelens egne fortellinger om 'flokker av ekstatiske Baal-profeter, altså kanaaneiske profeter som er grepet og inspirert av guddommen'(50).
Heller ikke bibelens profeter er så guddommelige, profetiske eller originale som en får inntrykk av gjennom bibelen og den jødekristne forkynnelsen, men psykiske fenomen som fremelskes i de fleste religionene og derfor ikke religiøst betinget. Brita Pollan viser til Mircea Eliade som mente at det finnes 'sjamanisme innenfor et betydelig antall religioner, for sjamanisme forblir en ekstatisk teknikk som er åpen for en spesiell elite, og sjama-nisme representerer som sådan mystikken innenfor den spesielle religionen'(51). Det spirituelle i forbindelse med det religiøse er derfor menneskelig, psykiske fenomen, som er sentralt i de fleste religionene. Vi finner derfor det samme både i primitive hedenske stammeritualer som i moderne religiøse seremonier. Disse religionspsykologiske årsakene ligger til grunn både for Paulus åpenbaring som førte til kristendommen, profeten Muhammeds åpenbaring som førte til Islam og andre åpenbaringer som har ført til utallige religiøse sekter.