VIRKELIGHETEN

'Herren skal bevare deg fra alt ondt,
og verne om ditt liv'.
Salme 121,7

INNLEDNING.
Kristne tror at Gud er allmektig og allvitende, allestedsnærværende og fullkommen. Årsaken kan derfor ikke være at han ikke vet om behovene eller ute av stand til å oppfylle bønnene og løftene. Selv ikke en spurv faller til jorden uten at han kjenner til det, og hvert hår på vårt hode er tellet. Han hadde lovet å verne om våre liv, forbarme seg over oss når farer truer og bevare oss fra alt ondt, helbrede de syke, drive ut det onde, gjøre oss til nye skapninger og være med sine barn alle dager. Den beste livsgarantien en kunne ønske seg.
Dette tror de fleste kristne, selv når det viser seg at det ikke fungerer i praksis, uansett hvor mye en tror eller ber. Når det ikke skjer må en derfor tro at guden har en mening med det, selv når han brutalt henter noen hjem til seg gjennom ulykker og katastrofer eller etter en langvarig og smertefull sykdom. Imidlertid er han alltid tilstede og lider med menneskene som har det vondt, fordi han er kjærlig og god, men griper likevel ikke inn for å avværge eller hjelpe, kun en usynlig tilskuer. Mennesker som unnlater å hjelpe når de er vitne til ulykker blir straffedømt, men gudene går fri. Gudsfolket tror på under og gudens makt, men likevel må de til leger og sykehus for å få hjelp, bruker medisiner i mengdevis, på tross av bibelske løfter om at syke skal helbredes, enten det er ved nådegaver eller troen alene, håndspåleggelse eller salving med olje.
Det er mange som får bønner oppfylt og har paranormale opplevelser, men ikke bare hos kristne, for det skjer flere fenomen utenfor de kristne menighetene enn innenfor. Det er ikke forskjell på rettferdige eller urettferdige, kristne eller ateister, jøder eller grekere, troende eller vantro, rike eller fattige, men like uforutsigbart hos alle. Gudene er derfor ikke lenger alene om det overnaturlige. Ovennevnte salme sier at Gud skal bevare sine barn fra alt ondt og verne om deres liv, en salme som er mye brukt i andakter og taler, men i praksis viser det seg at det bare skjer i enkelttilfeller. Det blir en slags programtale når alt går godt og når katastrofen skjer må en finne andre årsaker ved å omtolke eller finne andre måter å unnskylde Gud på, men egentlig er skjebnens tilfeldigheter. Jeg vil vise til noen eksempler hvor Gud unnlot å gripe inn hos aktive kristne, som fikk dramatiske konsekvenser, på tross av bibelske løfter om trygghet og omsorg.

EKSEMPLER.
For noen år siden ble en eldre soldat i FA i Haugesund drept om natten av innbruddstyver. Hun hadde hele sitt liv vært aktiv i FA og for tiden med i arbeidet blant eldre. Sannsynligvis hadde hun bedt sin kveldsbønn, takket gud for dagen og bedt om guds nærvær og beskyttelse for natten, før hun la seg. Så kommer noen fremmede som bryter seg inn og drepte henne da hun sov. Hvorfor grep ikke gud inn og forhindret forbrytelsen, en som hadde bedt om beskyttelse, trodde gud passet på henne og derfor trygg i guds hånd, hvor Ordspråkene i bibelen også sier at 'du er ikke redd når du går til ro, og når du har lagt deg, sover du godt'. Gud var tilstede og som den allmektige han er kunne han forhindret tragedien på flere måter, men unnlot å gjøre noe. Var kun en passiv tilskuer.
En kristen familie ble utsatt for en ulykke ved at en hjullaster plutselig mister styringen og kolliderer med familiens bil, hvor foreldre og et av barna blir drept. Det er snakk om sekunder for at ulykken kunne vært unngått, enten hos den ene eller den andre, men skjedde akkurat i det mest kritiske øyeblikk og derfor ble resultatet dramatisk. Foreldrene var aktive kristne og stolte som så mange andre på Guds løfter om å passe på dem og bevare dem på turen, men så skjedde det likevel. I dødsannonsen står det at de 'vart henta heim til Jesus idag, i ulykka på Gjedrem'. En dramatisk fremgangsmåte å hente noen til himmelen på, men verre at også her forsvinner bibelske og guddommelige garantier om trygghet og omsorg, hvor guden kun var en passiv tilskuer.
En politimann ble drept i forbindelse med Nokasranet i Stavanger. Han var aktiv med i det kristne arbeidet, men likevel skjer det at en av ranerne skyter mot politibilen og treffer politimannen i hodet så han blir drept. Avstanden var ca 120 meter og i seg selv et under å treffe på så langt hold. Langt flere alternativer å treffe rundt ham, men kulen traff hodet og drepte. Hvor var Gud som hadde lovet å verne om hans liv - også på jobben, spesielt for en politi - når raneren skjøt. Kunne ikke Gud forstyrret skytteren eller politimannen slik at skuddet traff et annet sted eller stanset bussen som stod bak og hindret politibilens retrett. Det ble det verst tenkelige resultatet - han ble truffet og drept, på tross av at gud hadde lovet å verne om hans liv. Fordi gud alltid er tilstede, var han også her en passiv tilskuer.
Oberst Bo Brekke var leder for FA i Pakistan og hans nære medarbeider leide to menn til å skyte ham etter gudstjenesten, for å dekke over en svindelsak. Fruen sier i et intervju i Krigsropet at etter dette kunne hun ikke lenger be om guds beskyttelse, fordi hun ikke lenger kunne tro på det, og måtte derfor tilpasse sin tro for å fortsette offiserstjenesten. Ikke uten grunn er det kristne som ikke kan synge sangen 'Ingen er så trygg i fare, som guds lille barneskare', etterat ulykken rammet og løftene sviktet, men velger å tilpasse sin tro istedet for å ta et oppgjør med troen, bibelen og guden.
Den kristne avisen Magazinet trykket noen av de berømte tegningene av profeten Muhammed som opprinnelig stod i den danske avisen Jyllands-Posten, som resulterte i store demostrasjoner i den muslimske verden. Redaktøren i Magazinet mottok over 50 drapstrusler og resulterte i at han ble eskortert av livvakter og fikk politibeskyttelse for å verne om seg og sin familie. Avisens eier var den karismatiske menigheten Livets Ord i Sverige, som representerte en kristengruppe som er konservativ i sin bibeltolkning og legger stor vekt på å ta bibelens ord og løfter på alvor, at troen gir omsorg, trygghet og beskyttelse, at gud har all makt både i himmelen og på jorden. I sin forkynnelse er det disse kristne som mer enn andre tror vi ikke har grunn til å frykte for noe, verken djevler eller onde mennesker. Så kommer noen muslimer og truer med å drepe, noe de naturligvis er troende til. Da skulle vi trodd at nettopp Magazinets redaktør skulle stått uredd frem på arenaen, slik fortidens kristne martyrer stod frem, om det skulle gå så langt. Uansett hva som kunne skjedd, hadde de himmelske beskytterne garantert hans sikkerhet, som han selv var en garantist for. Jesus sier dessuten at når de blir forfulgt skulle de glede og fryde seg, for stor var den lønn som ventet i himmelen. Likevel skjer det paradoksale at når alvorets time kommer er det menneskelige ressursser som må til for å beskytte herrens trofaste tjener - på tross av at gud vet om alt som skjer, er tilstede og i stand til å stanse det han ikke vil skal skje.
Et av historiens største paradokser er Holocaust. Både jøder og kristne ser på jødene som guds utvalgte folk på bakgrunn av guds løfter i GT, at Gud har gitt dem deres land og utgjør en eksklusiv rase som ikke skulle blande seg med andre folk. Dette Guds utvalgte folk ble forsøkt utryddet av nazistene hvor seks millioner jøder ble drept under siste verdenskrig. Så kan en spørre: Hvor var Gud da hans utvalgte ble mishandlet og drept. Også her var han en passiv tilskuer uten å forhindre folkemordet på hans folk, som i seg selv er en forbrytelse for en som har makt og mulighet til å forhindre tragedien. Noen sier det var Satan som gjorde det, men bibelen sier Satan er underlagt Guds makt og dessuten beseiret av Jesus da han døde på korset, men likevel klarte å myrde seks millioner av Guds folk, på tross av alle løfter som finnes i bibelen om at Gud skal bevare sitt folk fra alt ondt. Ikke rart at jøden Primo Levi, som overlevde Auschwitz, skal ha sagt at 'Hvis det finnes et Auschwitz, så kan det ikke finnes noen Gud'.
Jeg var en gang tilstede på helbredelsesmøter i Sarons Dal hvor de hadde besøk av en amerikansk luthersk prest som hadde nådegave til å helbrede. Han var spesielt opptatt av rygglidelser, hvor årsaken var at den ene foten var betydelig kortere enn den andre, og derfor måtte Gud forlenge den korte foten. En som kom for å søke helbredelse var en eldre mann som haltet, hvor den ene foten var langt kortere enn den andre. Predikanten mente det ikke var noe problem, fordi alt var mulig for gud. Vi samlet oss rundt mannen og predikanten, for å kunne være vitne til underet. Predikanten begynte å be om at den korte foten skulle vokse ut, men da det ikke skjedde begynte han å kommandere foten - i Jesu navn - uten resultat. Han spurte mannen - mens alle hørte på - om det var noen spesiell synd i hans liv som hindret gud i å helbrede, men den stakkars gamle mannen visste ikke om noe. Til slutt gav predikanten opp og sa at gud i sin tid ville gjøre det han hadde lovet, før han gikk videre i rekken som søkte helbredelse.
Psykologen Gordon W. Allport viser til en religionspsykologisk studie, hvilken virkning den siste verdenskrigen hadde på krigsveteraners religiøse erfaringer, og vil ta med noen sitat fra denne:
'En annen veteran av mitt bekjentskap hadde vært et usedvanlig fromt menneske. Mens han lå i ingenmannsland og ventet på å skulle gå til angrep, ba han til gud. Nettopp i det øyeblikk eksploderte en bombe tett ved. Han mistet en arm, ble vansiret og blind. I det øyeblikk, forteller han, ble han en avgjort og militant ateist'(172)
'Etter å ha sett hvordan mange trofaste kirkegjengere ble drept, og etter å blitt klar over at de ba likeså meget - kanskje mere - enn jeg, kom jeg til det resultat at bønn ikke hadde noen betydning for hvorvidt jeg overlevde eller ikke. Ganske visst bad jeg stadig vekk, men jeg innser nå at det var for å være på den sikre side, hvis jeg ble drept(173).
'Min nærmeste venn og jeg bad aldri, skriver en veteran, og vi ble ikke en gang såret. Jeg så en ung mann be, og han ble drept av en tysk kaliber 88 granat, mens han ba'(173).
Det har i de senere årene blitt avdekket at mange misjonærbarn som bodde på misjonens internater, mens foreldre var ute og misjonerte, ble misbrukt og mishandlet. Misjons-organisasjonene er blitt kritisert for dette, men ingen kritiserer de kristne gudene som kalte og motiverte misjonærene til å dra ut. De forlot sine barn i god tro på at både gudene og de kristne tok godt vare på dem, men likevel ble barna sviktet både av de kristne lederne som stod for overgrepene og gudene som kun var tause vitner. Barna gråt og lengtet etter sine foreldre som ofret barna for å forkynne evangeliet om den gode guden, men som sviktet både barna og foreldrene.
I 2019 ble 2 moskeer angrepet, hvor 50 ble drept og 50 skadet av en terrorist med skyte-våpen. 1. påskedag ble bl.a. 3 kirker på Sri Lanka angrepet, hvor 321 ble drept og 500 såret. Kjell Magne Bondevik sier at det har vært 35 angrep mot kristne kirker på Sri Lanka det siste året. Hvor var gudene som lovet å være med og passe på dem, men som kun var usynlige og passive tilskuere. Slik er det mange eksempler, hvor selv ikke Guds hus er et trygt sted. Likevel synges og forkynnes det om at 'Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare', at vi er 'Trygg i hans hånd' og at 'løftene kan ikke svikte, nei de står evig fast'.
Det paradoksale og meningsløse ser vi også etter terrorhandlinger og katastrofer når mennesker er drept, hvor religiøse ledere samles til forbønn og kirkene til messer og sørgegudstjenester, hvor den gud de ber om trøst fra, både visste om og var tilstede da katastrofen skjedde, uten å gripe inn. Hva slags trøst er det å få hos en gud som kunne forhindret, men kun var en passiv tilskuer. Hvorfor og hvordan skal en slik gud kunne gi trøst til de som sørger, som er medskyldig ved at han unnlot å hjelpe. Hvorfor vil eller kan Gud trøste når han ikke vil - eller kan - hjelpe, på tross av at han er allmektig og alt er mulig for ham. Det er som et skuespill, hvor det ikke er det teologiske, men det psykologiske som har betydning, menneskelig trøst og medfølelse i en vanskelig livssituasjon.
Merknader.
I all opplæring og forkynnelse, fra livets begynnelse til slutten, blir vi lært til å tro at guden vi tror på er allmektig, vil være med oss hele livet, passe på oss og til slutt føre oss til sin himmel - såfremt vi tror på ham. Tidligere trodde de troende at alt som skjedde var det en mening med. Imidlertid vet vi idag at det meste av våre liv styres av arv og miljø, kultur og skjebnens tilfeldigheter, som ikke har noe med guder å gjøre. Likevel er det godt å ha gudene i bakhånd, noe å tro på som kan gi oss en mental trygghetsgaranti.
Problemet er konflikten mellom de bibelske løftene om gudenes beskyttelse og virkeligheten. Det er imidlertid ikke bare på det ytre plan den teologiske svikten oppstår, som de fleste eksemplene jeg har brukt viser, men også i det indre, slik det var for meg. Det svikter derfor både på det indre og ytre plan. Derfor går det ofte galt for dem som i utsatte livssituasjoner tar gudsordet på alvor og tror det som står skrevet. Alternativet for de fleste er å slå seg til ro med den kognitive troen og aksepterer det som skjer. Det merkelige er at når det skjer enkelte overnaturlige hendelser også hos kristne, blir det tolket som bevis på gudenes eksistens og makt, men ser bort fra de mange som aldri opplever å få den hjelpen de trenger og ber om. Paradokset er at når leger og sykehus 'helbreder', så blir det tolket som om at det var gudene som brukte legene, på tross av at gudene angivelig kunne gjort det selv, men overlot det til legene. Når ingen klarer å løse det teologiske problemet utsettes svaret til det hinsidige og at gudene vet best.