UTVIKLINGSPSYKOLOGI

'Mennesket kommer fra livmoren som smeltet glass fra ovnen.
De kan snurres, strekkes og formes i forbausende høy grad.
Det er derfor vi idag kan lære opp barna våre til å bli kristne, buddhister,
kapitalister eller sosialister, krigerske eller fredsommelige'.
Yuval Noah Harari (127)

Gordon W. Allport skriver om barnetroens og barnesinnets påvirkning i tidlig alder, at 'Hvis barnet hørte at månen var laget av ost eller at Gud var en bjørn eller en mann med skjegg, ville det inntil videre være tilfreds med det og tro på det som ble fortalt. Barnets sinn er slik utstyrt med spesielle forestillingsevner, før det oppdager den virkelige sannhet, at ord og kjensgjerninger ikke er identiske'(128). Det spesielle med barnetroen er at de fleste oppdager ikke at den ikke er troverdig, hvor troens forestillinger fortsetter så lenge en lever, fordi en ikke har kunnskap om at tro og virkelighet, ord og kjensgjerninger, ikke er identiske. Han skriver også at 'Ingen enkelt psykologisk eller miljømessige faktor er så betydningsfull med hensyn til skapelsen av et religiøst behov som den tidlige opp-dragelsen'(129), fordi barnetroen og grunnlaget for den voksne troen legges inn i våre mentale systemer. Hva er det som får oss til å tro på noe som ikke kan dokumenteres eller kontrolleres, eventyrlige drømmer og forestillinger, fortalt i vår barndom som vi holder fast ved resten av livet, som finnes i mange varianter og dessuten endres i pakt med den kulturelle utviklingen. Svaret finnes ikke i teologien, men i psykologien og sosiologien, religiøs indoktrinering som gjennomsyrer kultur og miljø, tanker og følelser. Samvittighet og følelser bekrefter tanken og troen, i den grad vårt indre univers er preget og styrt av den religiøse indoktrineringen.
C. Joad mener at 'å si det er en Gud til, er ikke annet enn at vi har behov for å tenke oss at han er til, og behovet er på ingen måte en garanti for eksistensen av det som tilfredsstiller det. Slik er verdens store religioner ikke teologi, men psykologi, de er ikke vitner om Guds egenskaper, men om menneskets oppfinnsomhet. Gud er ikke et virkelig eksisterende vesen, han er et bilde av mennesket projosert i større format - på universets tomme lerret'(130), slik også jødene skapte sin gud, slik de ville ha ham. Det er dette vi ser i religionshistorien, hvor guder kommer og går, foreldes og fornyes, ønsker og behov, kunnskap og utvikling, hvor det bygges videre på det gamle og kjente. Spesielt ser vi dette hos nyreligiøse, som ikke er betinget av guder, men fri til å velge og skape sine egne gudsforestillinger på bakgrunn av spirituelle og religiøse erfaringer.
Derfor skriver også Allport at 'Betrakter man religionens historie i sin helhet, ser man hvorledes det i begynnelsen fantes et mangfold av guddommer. Monoteismen kom senere. Opprinnelig var gudene begrenset av vesen og lunefulle. I motsetning til disse var Jehova det høyeste vesen og urokkelig. De første guder hadde fortrinnsvis noe med naturen å gjøre, men deretter kom menneskets gud, som verdsatte den enkelte personlighet. Tidligere guddommer som var uinteressert i mennesket og som tronet langt borte, ble erstattet av en gud inne i mennesket, en gud som hadde stor interesse for menneskers etiske atferd. Alt ettersom mennesket i økende grad ble oppmerksom på seg selv, så man at Gud kom mennesket nærmere'(130). Vi ser også her betydningen av barnesinnets tidlige påvirkning, formingen av hjernens psykiske strukturer som senere binder tanker og følelser til det innlærte. Dette fordi teologi i stor grad er psykologi, som Joad skriver om, at det er basert på menneskets oppfinnsomhet, for å finne svar på eksistensielle spørsmål og ro i sjelslivet. Et typisk trekk er hva Allport skriver om at den religiøse historien hele tiden er i endring, hvor gudene kom nærmere, for til slutt å bo i mennesket, slik også Jesus bor ved troen i hjertene. Hvorfor den jødekristne guden ikke åpenbarte seg for de ulike menneskeartene som har eksistert de siste millioner år, før jødene oppfant ham for ca 2.500 år siden, eller etter at Homo Sapiens dukket opp, er uforståelig hvis det skulle finnes en slik skapergud. Problemet er hvilken av disse menneskeartene Gud har skapt.
Jeg vil vise til noen psykologiske teorier som har likheter med det kristne livet, som forveksler teologi og psykologi. På bakgrunn av den religiøse indoktrineringen helt fra barndommen, er det derfor i stor grad religionen som velger oss, ikke omvendt. Freuds tredelte personlighetsmodell er basert på at mennesket fødes med en egofunksjon kalt Det'et og etterhvert som bevisstheten utvikles dannes en ny struktur i personligheten som kalles Jeg'et. Disse danner så en ny struktur som kalles OverJeg'et, basert på den ytre autoritære verden, representert ved foreldre og samfunn. Slik vil personligheten og individualiteten - Jeg'et - formes og utvikles ved å tilpasse seg spenningsfeltet mellom det indre medfødte egobaserte Det'et og de ytre autoritetene representert ved OverJeg'et. Freud hadde tidligere brukt Jeg-ideal før OverJeg'et, hvor ytre forbilder blir omgjort til idealer som ligger til grunn for utviklingen av indre bilder som blir avgjørende for Jeg'et og personligheten. Slik kommer også den religiøse troen i stor grad fra OverJeg'et, hvor det indre kopierer ytre bilder som gjøres til ens egne. Freud mente at det religiøse ikke var medfødt og representerte indre egobaserte drivkrefter som ropte etter tilfredsstillelse, at den religiøse illusjon derfor var noe mennesket skaper for å slippe oppgjør med livet og den indre uro. Derfor er religiøs tro og praksis oftest i overensstemmelse med det tillærte, formidlet gjennom OverJeg'et, som annen læring og utvikling.
Når jeg valgte den religiøse troen var det av naturlige årsaker at det ble den jødekristne varianten, ikke fordi den var mer sannferdig enn andre, men fordi jeg var vokst opp med denne barnetroen, som var blitt en del av min identitet og mentalitet. Ytre religiøse bilder og Jeg-idealer var blitt omgjort til indre objekter og derfor naturlig å velge den guden jeg kjente til, som om jeg kjente ham. Det er slik med de fleste religiøse, at de velger det kjente som er representert gjennom den ytre kulturen og via OverJeg'et omgjort til religiøse indre objekter. Derfor er ikke troen basert på fakta eller bevis, kunnskap eller sannhet, men av ytre forhold som har preget oss og derved skapt den religiøse troen i oss.
Jeg har tidligere vist til Winnicotts begrep om Det Sanne og Falske Selv, og vil vise til noen slike psykologiske teorier. Den danske professor i psykologi, Carsten René Jørgensen, skriver om personlighetsutviklingen at 'der skjer en inderliggjørelse av kvaliteter fra den ytre realitet', at 'ytre orden og struktur i de tidlige leveår er basis for etablering av indre orden og struktur'(131). Slik blir også samspillet mellom den ytre og indre verden avgjørende for den religiøse troen. Det handler både om å gjøre det ytre til indre og indre til ytre, hvor det er denne dialektiske virksomhetsprosessen mellom det indre og ytre som blir avgjørende. Det er i denne prosessen vi blir den vi blir, som sammen med genetiske variasjonsmuligheter skaper det endelige produktet, fordi 'Ethvert menneske er en syntese av individualitet og sosialitet'(132). Jørgensen sier derfor at vi 'determineres av de kulturelle verdier, normer og regler'(132), hvor viljen preges av den kulturelle påvirkningen. Vi er altså ikke så frie som vi tror vi er, fordi vi determineres av kulturelle verdier, normer og regler som formes i oss og blir styrende i våre liv.Harry Sullivan mener at 'De indre strukturer eller dynamismer utvikles primært for å unngå - og for å håndtere - angst og andre ubehagelige tilstander og situasjoner'(133). Knyttet til det religiøse er det interessant med teorien om et anti-angst-system. Angst for liv og død er sentralt i det religiøse liv og noe av årsaken til at myter og religiøse ideer har forfulgt menneskene. Angst i forbindelse med skremmende naturkatastrofer som fortidens mennesker ikke hadde forklaringer på førte til at en i avmakt søkte noe som kunne stille den indre uro og blidgjøre gudene. Slik også med angsten for helvete, hvor det i de store vekkelsene var trusselen om et brennende helvete som førte til omvendelse, hvor troen - og frelsen - ble et effektivt anti-angst-system. På bakgrunn av Sullivans anti-angst-system er det i vår jakt etter det gode liv i en skremmende og meningsløs verden naturlig å dempe angsten ved å bruke religion som et anti-angst-system, slik vi bruker angstdempende og beroligende medikamenter når vi ikke har de naturlige forutsetningene i oss selv.
I vår tid hvor ytre autoriteter som staten, kirken og familien endres og reduseres, er mennesket langt mer avhengig av å ha 'oppbygget en stabil indre kjerne'(134) som gjør oss selvstendige og sterke. Jørgensen sier at 'Med den kulturelle frisettelse av det autonome individ er disse indre psykiske ressurser - oppbygget i tidlige relasjoner - blitt enda viktigere for den emosjonelle og psykologiske trivsel enn tidligere. Det er mer enn noensinne behov for en indre motvekt til - og for indre strukturer som kan kompensere for - den ytre virkelighets relative strukturløshet og ustabilitet'(134). Denne 'indre motvekt' blir avgjørende for hvordan vi klarer oss i en tid preget av autoritetssvekkelse, ustabilitet og stadig større krav til endring, omstilling og tilpasning. Det er ikke uten grunn at vår tid preges av materialisme, rusmisbruk og den tredje bølgen - emosjonell smerte. Fromm viser til Freud som sier om religion at 'Hvis et menneske oppgir sin illusjon om en faderlig gud, hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet, vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus. Men det er nettopp selve målet for menneskets utvikling å overvinne denne infantile fikseringen. Mennesket må oppdra seg selv til å se virkeligheten i øynene'(135). Dette bekrefter min opplevelse av troen og reaksjon da jeg forlot den, hvor jeg først ble skjermet for virkeligheten og deretter opplevde angsten i møte med livets brutalitet og meningsløshet, hvor jeg ikke lenger kunne skylde på guder og djevler. Derfor kan religion bli en effektiv flukt fra virkeligheten.
Idealiserte, kulturbaserte eller eksistensielle forestillinger om religiøse personer, enten de kalles Gud, Jesus, Allah, Buddha eller Maria, skaper i oss indre religiøse objekt, avhengig av den betydning de har for våre bilder og forestillinger. Vi finner det samme også hos fotballsupportere, hvor de respektive klubbene danner indre empatiske objekt, hvor navnet og klubben fører til sterke emosjonelle reaksjoner. Når vi derfor henvender oss til Gud eller Jesus, er det de indre etablerte objektene vi henvender oss til, ikke en virkelig Jesus som bor i våre hjerter, men det kognitive indre bilde og den emosjonelle tilknytning vi bærer i oss på bakgrunn av ytre bilder som er blitt til indre objekter. Dikteren Jakob Sande skrev i et dikt til sin datter at 'Eg har reist deg eit alter der inne og fornekta Jehova for deg'(136). Et indre empatisk objekt blir som et indre alter eller bilde, som vi tilber og drives av. Winnicott mener at 'I teoretisk forstand betyr dette at der alltid er et godt objekt til stede for individet når det har behov for det. Det bærer alltid det gode objekt med seg i sin psykiske konstitusjon'(137). Slik vi bærer gode og onde objekter i oss, vil også religiøse bære de respektive religiøse objektene i seg. Derfor er det naturlig å tro at Jesus bor ved troen i våre hjerter og be til dette indre objektet, nettopp fordi det oppleves som virkelig, noe det også er, men av psykiske årsaker - ikke religiøse.
Teologen Sigmund Harbo tok sin doktorgrad for å undersøke spørsmålet om hvilke faktorer som er virksomme både i forming og vedlikehold av individuell religiøsitet, for å 'avdekke og teoretisk tolke sentrale faktorer som influerer religiøsitet i voksen alder'(138). Atle Roness sier i sin omtale av undersøkelsen at den viser 'i hvor stor grad menneskers voksentro er en gjenspeiling av foreldrenes tro og praksis'(139). Harbo sier om hovedhypotesen at 'religiøsitet grunnlegges gjennom tidlig erfaring knyttet til tradisjonsbærernes eget forhold til religion samt måte de formidler den på, og siden gjennomgående opprettholdes via behovet for konsonans med den foreldreskapte referanseramme'(140). Som et resultat av undersøkelsen sier han at 'personlig standpunkt til religion for de aller fleste vedkommende blir i samsvar med foreldrenes og med innholdet i tidlig sosialisering i hjemmet'(141). Undersøkelsen bekrefter at grunnlaget for religiøs tro i voksenlivet er resultat av tidlig påvirkning i barndommen og da spesielt fra foreldrene, som forsterkes gjennom det ytre miljø.
Miljøets påvirkning er også sentralt i utviklingslæren og evolusjon, hvor Erik Tunstad skriver at 'Vi kan tenke på naturlig utvalg som resultatet av alt omgivelsene og de i definisjonen nevnte ulikheter i fitness. Vi kan tenke på naturlig utvalg som resultatet av alt omgivelsene gjør med deg og dine frender - alt ettersom hvor du er og hvem du er'(142). Det er derfor ikke bare religionen som er resultat av ytre påvirkning, men grunnlaget for det naturlige utvalg som vi kjenner til fra biologi og evolusjon.
Utviklingspsykologien viser at både religiøs tro og type tro blir formet allerede i de tidligste barneårene, slik det er med læring. Det er derfor tilfeldigheter som gjør oss til troende, hvilken gud og religion vi tror på, ikke gudene. Det som fikk meg til å bli en kristen var i hovedsak det sosiale miljøet, søndagsskole, speidere, musikk og et godt og trygt miljø, hvor den kulturelle troen ble etablert i mitt liv og de ytre selvobjektene ble gjort til mine.