SVIKTET OG LURT.
Dette er en samlet oppsummering av den religionspsykologiske undersøkelsen, som er oppdelt på hjemmesiden.
SVIKTET OG LURT
av den kristne troen.
****************
Et religionspsykologisk oppgjør
med troen og livet.
Audun Hansen
Juni 2021
Innholdsoversikt. Side 2
Merknader til innholdet « 3
HISTORIEN.
- Innvielsen « 4
- Mine løfter « 4
- Guds løfter « 5
- Falske Selvet « 6
- Flukten
- Kallet « 7
- 1. forsøk « 7
- 2. forsøk « 9
- Merknader « 10
- Bevisstgjøring
- Psykoterapi og behandling « 12
- Terapi og terapeut « 13
- Frihet og samvittighet « 14
- Kunnskap og motivasjon « 15
- Bevissthet og identitet « 16
- Forvekslinger
- Grunnlaget « 17
- Synderen « 18
- 'Tingen' « 18
- Hvorfor « 19
- Nekrolog « 20
- Henrik Ibsen « 21
- Virkeligheten
- Innledning « 23
- Eksempler « 23
- Merknader « 26
- Bekymringsangst
- Innledning « 27
- Valget « 28
- Menneskedyret « 31
- Livet « 35
TEOLOGI.
- Tolkningsmetoder « 40
- Det Gamle Testamente « 42
- GT-kanon « 42
- Skapelsesfortellinger « 42
- Noa og syndfloden « 43
- Abraham, landet og guden « 43
- Moses og Exodus « 44
- David og Salomo « 46
- Eksilet « 47
- Profetene « 48
- Krig, ondskap og forbannelse « 49
- Det Nye Testamente « 52
- NT-kanon « 52
- Historiske skrifter « 52
- Paulus' brev « 56
- De katolske brevene « 60
- Johannes Åpenbaring « 62
- Andre skrifter « 63
- Innledning « 63
- Apokryfiske og pseudepigrafiske « 63
- Dødehavsskriftene « 64
- Gnostiske skrifter « 64
- Skriftet Q « 65
- Myter og dogmer « 66
- Evolusjon « 66
- Inkarnasjon « 66
- Ondskap « 67
- Oppstandelsen « 68
- Åpenbaringer « 69
- Mirakler « 71
- Sakramenter « 71
- Messiastolkninger « 72
- T-Modellen « 75
- Merknader til den teologiske undersøkelsen « 78
- Konklusjon teologi « 79
PSYKOLOGI.
- Innledning « 80
- Utviklingspsykologi « 81
- Religionspsykologi « 85
- Parapsykologi « 89
- Merknader til undersøkelsene « 93
Historien.
Mine barndomserfaringer førte til at jeg ble et offer for den kristne troen og de bibelske 'løftene' som sviktet meg når jeg trengte dem mest. Sentralt er min innvielse som soldat i FA og 'kallet' til offiser, som egentlig var en flukt og den mislykkede kampen hvor jeg til slutt måtte gi opp. Psykoterapeutisk behandling førte til at jeg ble bevisst min personlige
identitet, i motsetning til den kollektive, som førte til
religionspsykologiske undersøkelser om troverdigheten i det grunnlaget
som den kristne troen bygger på.
Teologi.
Etter undersøkelsene av den vitenskapelige forskningen, spesielt teologi og psykologi, samtaler med teologiske professorer og andre fagpersoner, kom jeg til forståelsen av at det bibelske grunnlaget ikke er troverdig som en historisk virkelighet, men viste at religion er mytologi.
Psykologi.
Religiøs tro har i stor grad psykiske årsaker, finne mening med livet, en eksistensiell forklaring som gir trøst og trygghet, og derfor en effektiv virkelighetsfult bort fra det meningsløse livet.
******************
Frelsesarmeen og den kristne troen var med om å prege min oppvekst og mitt liv helt fram til jeg var femti år. Historien viser hvordan dette utviklet seg fra det enkle og gode til det vanskelige og dramatiske. Det resulterte i en langvarig psykoterapeutisk behandling og et religionspsykologisk oppgjør som fikk store konsekvenser både for mitt liv og min tro. Det problematiske var forvekslingen av teologi og psykologi, hvor jeg trodde ukjente psykiske utfordringer hadde religiøse årsaker, at det derfor kun var gudene som kunne løse dette, slik også de mange bibelske 'løftene' lover. Det førte ikke bare til et oppgjør med livet og troen, men også en forståelse og erkjennelse av den håpløse kampen jeg forgjeves hadde kjempet mot forestilte guder og djevler.
INNVIELSEN.
'Jeg vil ikke si noe om min livsbane,
men dypest sett har den ikke vært annet enn smerte og møye.
Jeg kan forsikre at jeg ikke i mine samfulle 75 år
har vært virkelig vel til mote i fire uker'.
Goethe (169)
Mine løfter.
Januar 1961 ble jeg innvidd til soldat i Frelsesarmeen. En enkel og uskyldig, positiv og idealistisk handling, men skulle få dramatiske konsekvenser for meg og mitt liv. Den satte en standard for åndelige og religiøse, etiske og psykiske kvaliteter jeg ikke hadde forutsetninger til å oppfylle, men forventet at jeg hadde - eller skulle få. Løftene jeg skrev under på og forpliktet meg til, var basert på guddommelige forutsetninger, men i praksis på menneskelige kvaliteter jeg ikke kunne oppfylle. Det å bli innvidd til soldat i FA er langt mer forpliktende enn et medlemskap, som gjenspeiler seg i krigsretorikken. Her var det en aktiv krig mot ondskapen for å frelse sjeler fra Satans makt og derfor soldat for å kjempe mot de onde åndsmaktene. De skriftlige forpliktelsene jeg måtte skrive under på het derfor Krigsartikler. Her måtte jeg bekrefte å ha mottatt frelsen av hele mitt hjerte, at Gud Fader var min konge, Jesus Kristus min frelser og den Hellige Ånd min fører, trøster og styrke. Ved hans hjelp skulle jeg elske, tjene, tilbe og adlyde Gud for tid og evighet, og forbli en tro soldat i FA inntil min død, hvor gjenfødelse ved den Hellige Ånd var nødvendig for å bli frelst. Jeg bekreftet at jeg hadde vitnesbyrdet om dette i meg selv, at jeg var helliget helt igjennom og bærer av Åndens frukter. Frasi meg verden og dens syndige fornøyelser, bruke all tid og styrke, penger og innflytelse jeg hadde til å fremme denne krigen og bestrebe meg for å lede min familie, venner, naboer og alle andre til å gjøre det samme, fordi Kristi kjærlighet krevde denne innvielse av meg og derfor ble soldat av min egen frie vilje.
Denne krigsmodellen er ikke hentet ut av løse luften, men har sin begrunnelse i de bibelske skriftene, spesielt hos Paulus som la grunnlaget for den kristne troen og teologien. Det å være en kristen er ikke bare å tro på de kristne gudene, men en kamp mot den djevelske ondskapen. Derfor var det en kamp, ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, ondskapens åndehær i himmel-rommet, mot djevelens listige angrep, ifølge bibelen. En kamp som derfor krevde spesiell utrustning og åndelige våpen for å kunne seire over ondskapen. Hensikten med Jesu liv var å gjøre ende på djevelens gjerninger og denne kampen mot det onde skulle kristne være med om. Derfor skulle de være hellige og fullkomne, slik gud var fullkommen, fylt av åndens kraft, for å kunne kjempe mot den åndelige ondskapen med åndelige våpen.
Krigsretorikken som ligger til grunn er derfor bibelsk begrunnet, hvor en tar bibelen og den åndelige kampen mot djevelen på alvor. Jesus krevde alt av dem som ville følge ham, oppgi alt, selge det de hadde, gi pengene til de fattige, elske sine fiender, gjengjelde det onde med det gode o.a., men det var også en arv fra GT og jødedommen. Hans Barstad sier at 'Krigens språk, krigens psykologi og krigens metaforer gjennomsyrer hele GT'(170), hvor alle krigene var Helllige kriger, krigshistorie hvor den jødiske guden kjemper mot sine fiender. Fiendene var hedningene, dem som tilhørte andre folkeslag, guder og raser, som derfor ble drept og utryddet når de stod i veien for det utvalgte jødiske gudsfolket, slik det er med palestinerne idag. Dette går igjen i alle Abrahams barns religioner, jøder, kristne og muslimer, hvor vi ser at krig brukes og rettferdiggjøres når de vantro skal omvendes og forsvare den rette troen.
Guds løfter.
Det kristne budskapet, slik Paulus utformet det da han la grunnlaget for kristendommen, var den dualistiske troen på kampen mellom det gode og det onde, guder og djevler, engler og demoner, noe han hadde med seg fra senjødedommen, som vi også kjenner til fra esseerne og dødehavskriftene. Det spesielle er ikke bare de radikale kravene og den krigerske holdningen, men den åndelige utrustningen gud skulle gi ved Den Hellige Ånd som ble gitt på pinsedagen. Det er dette dogmet som har skapt mest problemer for den kristne troen, fordi det er ikke bare tro og livsfjerne løfter om frelse og evig liv, men konkrete religiøse erfaringer og opplevelser som skulle føre til en radikal forvandling hos de kristne, forutsetningen for kampen mot det onde.
Derfor har dette ikke bare vært kontroversielt, men også gradvis utelatt fra den kristne praksis, fordi det viser til noe konkret, hvor ikke troen alene er nok. Grunnlaget ligger også her hos Paulus, hans spirituelle opplevelse og radikale omvendelse, som ikke bare overbeviste ham om troen på Jesus som messias, men også la grunnlaget for både den kristne krigsretorikken og åndens forvandlende kraft. Om Åndens komme på pinsedag skal Jesus ha sagt at de skulle få kraft til å være hans vitner, slik også Johannesevangeliet forteller, at han skulle sende en annen talsmann når han var kommet tilbake til sin himmelske herlighet. Paulus mente det å være fylt av ånden var nødvendig og avgjørende i det kristne livet, men var også årsak til konfliktene i de kristne menighetene, slik det er også idag.
Men det var ikke bare bibelens ord og løfter som skapte lengselen og troen på det spirituelle livet og åndens kraft. Også sangene gav uttrykk for dette og i noen står det: 'Levende vannstrømmer, frelser fra deg, Fyll med kjærlighet min sjel, en kjærlighet lik din, Her ved ditt kors jeg nå bøyer meg, fyll meg med kraft til å tjene deg, Fall i dag, fall i dag, å du hellig ild fra oven, fall idag, Send din ånd just nå, oppfyll mitt hjerte med kraft og mot, send din ånd just nå, Oppfyll min sjels begjær, til sjeler gi meg kjærlighet, oppfyll min sjels begjær, Tenn Gud din ild på jorden, i syden og i norden. Tenn den i meg og la den flamme klar, Hans kraft den gjør deg til hva du bør bli, Å rør med din ild ved mitt hjerte, og lær meg gå tjenestens vei, din kjærlighets ild er hva jeg trenger til, min frelser, å gi den til meg'. Dette miljøet skapte derfor en tro og forventning til å oppleve denne åndelige virkeligheten. Men selv om det ikke ble oppfylt, var det godt å gi uttrykk for lengsel, ønske og behov.
Troen på ånden har ført til konflikter i alle kirkesamfunn og åndslivet ble derfor erstattet av dogmer og ritualer, symboler og tolkninger. I den tidlige kirken spesielt mellom gnostiske og ortodokse kristne og senere i de mange åpenbaringene som ligger til grunn for de nye sektene. I vår tid preget av karismatiske kristne i et forsøk på å gjenskape de første kristnes åndskraft. Det var derfor naturlig at jeg søkte til disse, i et forgjeves forsøk på å bli fylt av ånden, åndsdøpt eller helliggjort, for å få del i den himmelske kraften som gudene lovet å gi de kristne.
Hadde jeg ikke hatt den krigerske troen og behovet for en indre forvandlende kraft, ikke blitt innviet til soldat med de krav og forventninger det førte med seg, bare en enkel kirkelig tro eller slik FA er idag, ville jeg ikke hatt fordømmelsen og samvittighetskonflikten. Jeg opplevde meg som en hykler som ikke var ærlig verken overfor meg selv eller andre. Problemet var at gudene jeg trodde på hadde lovet å gjøre meg til en ny skapning ved Åndens kraft, men sviktet.
Falske Selvet.
Psykologen Donald Winnicott bruker begrepene det Sanne og Falske Selvet, hvor det sanne selv er å være ekte, være den man er, i motsetning til det falske selv, hvor man tilpasser seg omgivelsenes krav og forventninger, på bekostning av sitt ekte selv, den man egentlig er. Disse begrepene er knyttet til psykologien, men kan også brukes i teologien. Både det sanne og det falske selvet brukes tidvis av alle for å tilpasse seg de sosiale spillereglene, men det er når det falske selvet får en avgjørende rolle på bekostning av det sanne selvet, hvor en ikke tør eller kan være ærlig overfor seg selv eller andre, at det falske selvet blir farlig. Min psykiske sårbarhet, førte til at jeg ble offer for den religiøse indoktrineringen, fordi jeg var utrygg på min egen identitet og trengte ytre objekter som kunne erstatte og forbedre de indre. Paradokset var at de spirituelle tilbudene den teologiske troen lovet meg, egentlig var psykiske. Hadde jeg ikke hatt denne sårbarheten, ville jeg ikke hatt behov for de spirituelle erstatningsobjektene, og som de fleste kristne ville jeg klart meg med de menneskelige kvalitetene og troen alene.
Jeg utviklet et Falsk Selv for å kunne overleve som en kristen, spesielt i offiserstiden hvor den emosjonelle utfordringen og belastningen var størst. Jeg måtte spille en rolle for å kunne være på linje med de krav og forventninger som ikke bare bibelen og FA hadde til meg, men også meg selv. Det var dette som var med på å gi meg opplevelsen av hykleri, en troens løgner som i Jesu navn gav meg ut for å være noe annet enn det jeg var. Det var ikke troen som var problemet, men virkeligheten, en indre bekreftelse, åndens frukter som var kjærlighet, glede, fred osv.(4), hvor vi skulle få 'Ånden som pant i våre hjerter'(5). Det var Åndens frukter ut over det menneskelige potensialet som var problemet, den konkrete opplevelsen, erfaringen, forvandlingen, noe nytt og bedre enn det jeg var. Derfor måtte jeg forestille meg at jeg var noe jeg egentlig ikke var, men trodde jeg var, som resulterte i et Falsk Selv, for å skjule virkeligheten.
Det er slik med undertrykte og fortrengte følelser, at de finner sine kanaler for å kunne gi uttrykk for den indre ukjente virkeligheten gjennom psykosomatiske reaksjoner. Kroppen gav derfor signaler om at noe var galt, men ble tolket som normale stressreaksjoner eller en åndelig kamp mot åndsmakter som ville hindre meg i min tjeneste. Derfor fortsatte den religiøse kampen. Etter flere sykemeldinger, opp og nedturer, inntil jeg fikk psyko-terapeutisk behandling, ble årsakene belyst og kjent. Hadde jeg blitt kjent med min psykiske virkelighet tidligere ville jeg unngått 'åndskampen', hykleriet, selvbedraget og troens illusjon. Da ville jeg fått et roligere og verdigere liv.
FLUKTEN.
'Har du enn seilet din skute på grund,
så var det dog deilig at fare'.
Henrik Ibsen
Kallet.
Vi sluttet i jobben, solgte huset, for å tjene gud som offiserer i Frelsesarmeen. Vi hadde ulikt grunnlag og forståelse, opplevelse og definisjon av det å bli offiser, men troen og motivasjonen var den samme - et gudgitt kall om å tjene gud. Det som skulle vært det beste og mest meningsfulle, tjene gud og følge ham, ble den vanskeligste og mest meningsløse perioden i mitt liv. Ingen som så meg - eller hørte meg - kunne forstå det, for på utsiden var alt korrekt, men på innsiden var det en kamp. Tolket som en åndelig kamp mot djevler og demoner, ondskapens åndehær, guds motstandere som ville stanse min gudddommelige tjeneste, men egentlig en kamp mot meg selv. Det skulle gå mange lange år med oppturer og nedturer, og meningsløse 'åndskamper', før jeg forstod sammen-hengen, hvorfor det var som det var og ble som det ble. I stedet for et kall var det en flukt fra meg selv og min virkelighet. For min kone var det annerledes fordi hun hadde ikke den psykiske problematikken og derfor opplevde offiserstjenesten positiv. Hun kunne derfor realisere seg selv, sine behov og evner.
1. forsøk.
Etter ett år på Frelsesarmeens Krigsskole fikk vi vår første reiseordre som ledere for Frelsesarmeen i Sandnessjøen. Uten erfaring skulle vi være ansvarlig for det åndelige og praktiske arbeidet, også skaffe inntekter både til de daglige utgiftene og lønn til oss selv. Problemet var den åndelige formidlingen, å tale i de offentlige møtene. Ikke fordi jeg ikke kunne ordlegge meg, men konstruere taler uten at de ble et angrep mot min egen samvittighet, tilby andre det jeg selv mest av alle trengte og ønsket, men ikke hadde. Denne problematikken ble kjernen i den indre konflikten som fulgte meg i hele offisers-tjenesten. En blanding av å spille en rolle, hvor jeg forsøkte å være noe jeg ikke var, at jeg hadde noe jeg ikke hadde. Tidvis overmannet av virkeligheten og håpløsheten som en hykler, fordi jeg visste jeg ikke hadde det jeg trodde jeg hadde, men måtte tro jeg hadde. Troen ble redningen, det skrevne gudsordet, hvor Gud var forfatteren, et himmelsk diktat som overstyrte virkeligheten. Derfor var det avgjørende ikke hva jeg følte, men hva gudsordet sa, at jeg trodde på det, ikke mine egne tanker og følelser.
Løsningen var bibel og bønn, innvielse og overgivelse, lydighet og trofasthet, og når Jesus skulle ha sagt at selv bønn ikke var nok, men både faste og bønn, var dette en mulig løsning på problemet. I tillegg til daglig bibellesing og bønn, hadde jeg derfor uker med faste og bønn, hvor jeg reiste bort for å være alene i min søken etter den åndelige kraften, for at ikke noe skulle forstyrre eller hindre verken gudene eller meg. Jeg kom imidlertid tilbake like fattig og tom som da jeg reiste, men troen støttet seg til det skrevne gudsordet om at gud lønner i sin tid, når tiden er inne. Imidlertid var kreativiteten og energien et praktisk hjelpemiddel som kompenserte noe for den åndelige maktesløsheten. Arrangere og organisere, ombygge og oppusse, reiser og planer, men likevel ikke nok til å dekke over det egentlige - den åndelige gudstjenesten og opplevelsen. Derfor var jeg i andres øyne en vellykket Guds tjener. Ingen kunne se eller forstå den indre kampen og håpløsheten. Dessuten var de fleste andre herrens tjenere tilfreds slik de var, på tross av at de ikke var så ulik meg. Dette var vår første tjenestested og ifølge FA skulle denne tjenesten være den største lykke og mest meningsfulle, men for meg ble det motsatt.
Deretter ble vi sendt til Vadsø. Selv om det var vanlig å flytte etter to år var det også vårt ønske, kanskje mest fordi det kunne oppleves bedre et annet sted. Derfor ble det som en ny flukt. Dette året i Vadsø ble det vanskeligste av alle årene i offiserstjenesten. Det hadde ikke noe med Vadsø å gjøre, for det var mange gode medarbeidere og møtebesøkende, hvor det meste fungerte bra i det vi skulle gjøre, men nissen fulgte med på lasset. Han ble med til Vadsø. Jeg trodde et nytt sted og blanke ark skulle gjøre underverk, men ble det motsatte. Det resulterte i at vi besluttet å avslutte offiserstjenesten. Jeg sendte brev til Frelsesarmeen om at vi kom til å slutte etter året i Vadsø. Sendte søknader på aktuelt arbeid og planla avslutningen. Et håpløst prosjekt. Ikke bare fordi vi hadde forlatt alt, brent alle bruer for å tjene Gud og FA, men det praktiske, flytte helt fra Finnmark tilbake der vi ikke lenger hadde noe å komme til. Virkeligheten innhentet oss og besluttet derfor å fortsette, men ønsket å flytte etter dette ene året i Vadsø, i håp om at en ytre endring kunne bli til det bedre. Vadsø har i mange år vært et gjentatt tema i mine nattlige drømmer, helt frem til denne tid. I drømmene kommer jeg tilbake til Vadsø, til Frelsesarmeen, til offiserstjenesten, noe som gir en marerittaktig opplevelse og fortvilelse. Nå som jeg endelig var fri og hadde det godt, valgte jeg likevel å forlate friheten, hvor jeg opplever håpløsheten av å være fanget og innestengt. Da er det godt å våkne og forstå at det kun er en drøm, men forteller om den innestengte og fortrengte angst som var knyttet til offiserstjenesten.
Vi kom til Vik i Sogn og det er vel første gang en offiser skrev til Frelsesarmeens ledelse og advarte dem mot følgene og frasa meg ansvaret for det som kunne skje, at jeg ikke var god nok for oppgaven. Vi ble der i to år. Det ble ikke så dramatisk som forventet og var svært aktiv på flere fronter. Imidlertid var det her brystsmertene begynte, som senere viste seg å være utslag av en angstproblematikk. Jeg klarte gjennom et stort aktivitetsnivå å overstyre den indre uroen, inntil kroppens psykosomatiske reaksjoner ga signal om at noe var galt. Derfor ble det sykemelding og en pause, men har slitt med disse psykofysiske problemene helt frem til i dag.
Etter Vik kom vi til Bryne og ble der bare et år, for da ble jeg så psykisk nedslitt at kroppen streiket og måtte sykemeldes igjen. Årsaken var den indre konflikten som ble forsterket gjennom det som skjedde. Det kom en gruppe ungdommer fra FA som ett år skulle delta i møter på de ulike stedene og resulterte i at det såkalte felttoget måtte forlenges i noen uker. Årsaken var en spirituell utfordring hvor den ungdommelige iver la vekt på den emosjonelle forandringen som ville skje når vi slipper Jesus inn i våre liv. Det var nettopp dette jeg selv hadde stridt med i alle år, hvor det indre ikke samstemte med troen og forkynnelsen. Det var derfor ikke bare møtebesøkende og medlemmene som ble utfordret av det grenseløse tilbudet de kunne tilby på vegne av Jesus, men også jeg ble konfrontert med den indre uroen. Som leder for den stedlige virksomheten var jeg en garantist for det som ble forkynt og tilbudt, men egentlig var blant dem som selv trengte hjelp.
Imidlertid forsøkte jeg - som vanlig - etter beste evne å tro at jeg også var slik det ble tilbudt og forkynt. Gudsordets løfter var himmelske garantier for alle som trodde, også meg. Det å tvile på gudsordet var å tvile på Gud. Derfor trodde jeg, at jeg hadde det jeg egentlig ikke hadde. Jeg hadde ikke noe valg, for ikke bare troen, men hele mitt liv og eksistens var basert på denne troen. Det ene tok det andre, noen kalte møtene for vekkelse, selve drømmen for slike gudstjenere - bortsett fra meg. Etterat disse unge var reist og ble alene om å fortsette, gikk det som det måtte gå. Jeg forsøkte å kjempe mot følelser og fornuft, tro at jeg var noe annet enn det jeg opplevde, at også jeg var slik det var blitt forkynt og ønsket å være, ikke slik jeg opplevde det. Det verste var å veilede andre som søkte forvandling og et møte med Jesus, slik det ble tilbudt, det som jeg selv egentlig søkte. Til slutt måtte jeg sykemelde meg og deretter sende melding til FA om at jeg ikke klarte mer og derfor avslutte offiserstjenesten.
Jeg fikk arbeid som fengselsbetjent på Åna, både jobb og bolig, og etablere oss på nytt. Det merkelige er at på tross av jeg ikke klarte offiserstjenesten og ble sykemeldt av psykosomatiske årsaker, var jeg istand til å være fengselsbetjent, som ikke skulle være mindre belastende. Imidlertid var ikke det å være fengselsbetjent utfordrende på de religiøse problemene, være noe jeg ikke var, for her kunne jeg gjøre et vanlig arbeid. Den indre uroen ble utfordret og vekket av de ideelle bibelske og religiøse kravene, men som jeg nå ble fri fra, selv om jeg forble aktiv på et mer underordnet og mindre utfordrende plan.
2. forsøk.
Jeg fikk forespørsel fra FA om å komme tilbake til offiserstjenesten, men svarte at først måtte jeg få orden på mitt åndelige liv. Imidlertid ble jeg aktiv i musikken, som førte til at jeg begynte å skrive musikk som kunne brukes i møtesammenheng. Samtidig ble jeg brukt som instruktør i noen korps og startet et sangkor på Bryne. Dette førte til at jeg fikk forespørsel om å komme til FA musikkavdeling i Oslo og gjenoppta offiserstjenesten. Fristelsen til å arbeide med musikken ble for stor og vi flyttet til Oslo. Etter to år med lav profil på det åndelige var også de indre bølgene begynt å falle til ro og var derfor mer optimistisk med tanke på at det skulle gå bedre denne gang.
Tiden på musikkavdelingen var en av de beste jeg hadde i offiserstjenesten, både fordi jeg fikk arbeide med musikk, men også sammen med andre offiserer i et godt fellesskap. Imidlertid kom jeg dessverre i kontakt med karismatikere som arbeidet for å styrke det åndelige livet i FA, at troen ikke bare var et dogmatisk ytre, men et dynamisk og spirituelt indre liv. Mine lengsler og behov ble vekket og deres fagre tilbud førte til at jeg ble lokket til disse. Da jeg den tiden ikke var direkte opptatt med den åndelige 'krigen' og derfor kunne delta på de revolusjonæres betingelser, førte det til en opptur som styrket troen på at det etterhvert hadde skjedd noe i mitt liv av spirituell karakter. Etter fire år ved musikk-avdelingen og aktiviteter blant karismatikerne, fant vi det derfor riktig å komme oss ut i frontlinjen, fordi åndens ild var tent.
Vi kom til Bodø, i troen på at det ikke bare var FA, men også Gud som hadde sendt oss som sine representanter - i en minibuss påskrevet med store bokstaver 'Jesus har svaret', sponset av karismatikerne, som var betingelsen for støtten. Vi ble der i to år og foruten de etablerte aktivitetene ble det startet dagkafe for rusmisbrukere, mannskor, felles nærradio for alle organisasjonene i Bodø og oppussing av lokalitetene. Etter ett år var imidlertid ilden sloknet og jeg gikk rundt i lokalet på kveldstid og gråt av fortvilelse, hva jeg nå igjen hadde rotet meg opp i, en håpløshet som det synes umulig å komme ut av. Vi hadde besøk av åndelige kjendiser som enten besøkte oss eller vi arrangerte for dem. Disse som hadde til oppgave å be for andre, ba også for meg, men de mente det var ikke noe galt. Jeg hadde det som skulle til og måtte kjempe videre. Jeg søkte i smug på sivile jobber, men sendte så brev til FA om at jeg igjen ikke klarte mer. Under påskudd av at vi ønsket å arbeide med rusmisbrukere, fordi dagkafeen hadde fått stor oppmerksomhet, ønsket vi derfor å bli overført til sosialtjenesten. FA lurte på hvorfor vi som hadde en slik stor tro og deltok i de karismatiske aktivitetene ikke klarte å holde ut. Verken de eller jeg forstod at min deltagelse ikke var å formidle det jeg hadde, men for å få det jeg ikke hadde.
Vi ble da sendt til Stavanger og Soltun vernehjem, en institusjon for bostedsløse rusmisbrukere, et lavterskeltilbud, hvor vi var i 6 år. En meget interessant tid hvor jeg fikk bruke min evner til å administrere, organisere og utvikle en offentlig institusjon tilknyttet fylkeskommunen. Men også konflikter mellom min idealisme og etablert institusjons-praksis som førte til endringer. Det viktigste var forholdet til beboerne, at vi klarte å skape en institusjon som hadde beboernes tillit, at vi var der for dem, ikke omvendt, slik mange klienter opplever det. Det ble som en stor familie, hvor personalet hadde både et profesjonelt og nært forhold til beboerne.
Jeg fikk så forespørsel om å flytte til Oslo og overta ledelsen for attføringsbedriften Elevator, som ble endel av Fretex. Vi slo oss ikke til ro i Oslo denne gangen, meldte ingen overflytning. De to eldste barna var igjen i Stavanger og de to yngste ønsket seg tilbake. Jeg vet egentlig ikke hva som var årsaken til at vi avsluttet offiserstjenesten for godt, men over det hele lå en religiøs sky av forventning og forpliktelse, både til meg selv og andre. Det var ikke spesielle indre eller ytre konflikter, bare en opplevelse av at noe var galt og avsluttet offiserstjenesten med nok en sykemelding. Vi hadde verken bolig, jobb eller penger, som skapte frykt og usikkerhet for fremtiden. Dessuten var det økonomisk krise i landet med lite arbeid og høye renter. Med familiene som kausjonister fikk vi lån til å kjøpe leilighet og innbo kjøpte vi på Fretex på kreditt. Vi ønsket å arbeide for FA institusjonene i Stavanger, men FA hadde en holdning til at offiserer som sluttet og sviktet kallet, ikke skulle ha økonomiske fordeler ved å bli tilsatt i en sivil jobb. De jeg tidligere hadde samarbeidet med og hjulpet, vegret seg derfor å ansette oss, men de vi hadde arbeidet med i kommune og fylkeskommune stod med åpne armer og ansatte oss. Vi var gode nok for det offentlige, men ikke FA.
Så ble det barnevernet og avslutningen på min turbulente yrkeskarriere. Dessuten ble det en tid som skulle revolusjonere mitt liv og min tro. Jeg hadde tidligere arbeidet i fengsels-vesenet, rusomsorgen og attføringsbedrift, men det var først nå jeg forstod hvor årsaken til de fleste psykososiale problemer oppstår - i barndommen. Jeg kom til å møte meg selv i døren, fordi årsaken til den konflikt som lå til grunn for den uro som ble fremprovosert i offiserstjenesten hadde grunnlag i min barndom.
Merknader.
Når jeg ser tilbake kommer spørsmålet om det virkelig var så galt, men faktum er at det var mye verre. Ubeskrivelig. Kan ikke forstå at jeg holdt ut så lenge. Selv idag kan jeg oppleve at det setter seg i kroppen når jeg tenker tilbake på denne tiden eller leser det jeg har skrevet, i tillegg til de nevnte drømmene som forfølger meg. Det var som å være innesperret i et usynlig fengsel, hvor jeg kunne bevege meg fritt, men likevel innesperret. En situasjon jeg ikke kunne komme ut av fordi det var et kall for livet, hvor det var gud som hadde kalt meg til dette og derfor visste best.
Samtidig var det en form for skuespill og hykleri, fordi jeg visste hva jeg var og ikke var, men samtidig gav meg ut for å være en som var noe annet enn det jeg var og hadde det jeg ikke hadde. Likevel var det for meg en form for sannhet, ikke verken hykleri eller skuespill, for når det skrevne gudsordet tilla meg slike verdier, sannhetens ord, stod det over virkeligheten, fordi det var både sannhet og virkelighet - trodde jeg. Troen, som skulle være veiviser til det gode livet, ble derfor det motsatte, hvor jeg ble en troens trell som overstyrte all fornuft. Jeg måtte leve med trusselen om å bli avslørt, men samtidig undertrykke virkeligheten og tro på løgnen, ved hjelp bibelens ord og aktivitetene miljøet gav meg. Jeg har i etterkant tidvis betraktet meg som psykisk svak og sårbar, at det hele var et resultat av at jeg ikke hadde den rette mentale styrken. Idag ser jeg at var det ikke nettopp fordi jeg hadde en relativt sterk psykisk utrustning ville jeg ikke klart det. Imidlertid var kreativiteten, energien og sosiale egenskaper til stor hjelp, som kompenserte for den psykiske sårbarheten og åndelige problematikken.
Det fatale var at skriften sier 'alt stort og stolt som reiser seg mot kunnskapen om Gud', skal vi ta 'til fange under lydigheten mot Kristus'(171). Det høres så uskyldig og riktig ut, men for meg ble det til at den indre lille stemmen, den lille Audun, som kom fra meg selv, mitt indre ubevisste og ukjente, ble betraktet som Satans stemme og måtte derfor knebles av troen. Hadde jeg vært istand til å lytte til den indre stemmen, til meg selv, ville jeg naturligvis ikke valgt verken troen eller offiserstjenesten. Fordi både tanker og følelser var indoktrinert av de religiøse teoriene, samtidig som min selvbevissthet og identitet var begrenset, ble troen på gudsordet avgjørende for mine livsvalg, for de representerte de grunnleggende og styrende livsverdiene i mitt liv.
Det er mange som flykter fra virkeligheten fordi livet blir vanskelig eller uuholdelig, både i utdannelse, arbeid, ekteskap o.a. En flykter egentlig fra seg selv og et indre oppgjør, fra det verre til noe en tror blir bedre. Flukten var noe jeg trodde skulle bli til det bedre, men ble verre. Det egentlige oppgjøret med min indre problematiske verden kom sent, men jeg kan ikke si det kom for sent, da det paradoksale er at idag er det å bearbeide og bruke nettopp disse negative erfaringene, det som gjør mitt liv interessant. Offiserstiden var som en lang traumatisk opplevelse og ser ikke bort fra at det er virkelige traumer fra denne tiden som i årene etterpå har forsterket den negative livsopplevelsen. Årsaken til oppgjøret med mitt liv og min kristne tro skriver jeg om i tema Bevisstgjøring.
BEVISSTGJØRING.
'Fornuft og frihet er gjensidig avhengig av hverandre, ifølge Freud.
Hvis et menneske oppgir sin illusjon om en faderlig gud,
hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet,
vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus.
Men det er nettopp selve målet for menneskets utvikling,
å overvinne denne infantile fikseringen.
Mennesket må oppdra seg selv til å se virkeligheten i øynene'.
Eric Fromm (3)
Psykoterapi og behandling.
Som Freud påpeker fikk jeg aldri se virkeligheten i øynene, bare religiøse illusjoner som stengte for den ytre og indre virkeligheten. For meg var det derfor bare en løsning på mine såkalte åndelige problem, og det var Jesus. At det kunne være psykiske årsaker var utenkelig og derfor utelukket å søke andre steder. Ved en tilfeldighet tok jeg kontakt med en kristen psykiater, ikke fordi hun var psykiater, men fordi hun var kristen og hadde startet en privat stiftelse for sjelesorg og psykoterapi for ansatte i kristne organisasjoner. Ikke for å få hjelp, men for å snakke om den livslange indre uroen. Det viste seg imidlertid å være psykiske årsaker til det jeg hadde kjempet med og mot i alle år - ikke onde ånder eller djevelske makter, som derfor ikke troen på Jesus kunne gjøre noe med. Dette resulterte i en lang psykoterapeutisk behandling som førte til forståelse av den indre uroen og oppgjøret med den kristne troen.
Min hensikt med den terapeutiske behandlingen var imidlertid å bli en bedre og sterkere kristen, få bort den forstyrrende uroen og en større hengivenhet både til troen og guden. Det var derfor utenkelig at det skulle føre til at jeg forlot både troen og guden, for hadde jeg hatt mistanke om det ville jeg ikke tillatt meg å gå inn på en vei som ville ført meg bort fra troen. Det paradoksale er derfor at det som skulle føre meg nærmere guden og det åndelige livet, ble begynnelsen til det som førte meg bort fra dem. Det var ikke indre eller ytre negative forhold som påvirket meg, tvertimot var hensikten positiv til det religiøse - forsterke, ikke redusere.
Bevisstgjøringsprosessen - eller individuasjonsprosessen - resultatet av den psyko-terapeutiske behandlingen, førte også til et sterkt behov om å vite, ikke bare tro, hva som lå til grunn for de jødiske mytene og kristne dogmene. Resultatet ble oppsiktsvekkende og fikk utenkelige konsekvenser. Hensikten med både de teologiske og psykologiske under-søkelsene var behovet for selv å kunne vurdere hva som lå til grunn for den kristne troen. Det er flere årsaker til religiøs tro enn bare teologi og psykologi, men da Oppgjøret i hovedsak dreide seg om disse to, på bakgrunn av min terapeutiske behandling og teologiske erfaring, var det naturlig med disse. I tillegg til undersøkelser om den teologiske forskningen og utviklingspsykologiske teorier, ble det også vår tids nyreligiøse holdninger og religionspsykologi, for å vurdere forholdet mellom teologi og psykologi. Jeg har derfor gjennomgått et omfattende materiale, skrevet refleksjoner, fortellinger og samtaler med fagpersoner, for å bearbeide og bevisstgjøre mine religionspsykologiske erfaringer.
Det mest dramatiske var kontraomvendelsen, at jeg forlot min kristne tro. Det var kunnskapen om det sviktende grunnlaget til de bibelske skriftene som ble avgjørende for min kursendring, hvor det er de bibelske kildene som er problemet. Når Paulus skriver at troen kommer av forkynnelsen og forkynnelsen ved guds ord, er det naturlig at troen begrenses til det som forkynnes og læres, hvor en tror det en hører. Når en i tillegg blir preget av den respektive troen fra tidligste leveår, slik det er med den kulturelle påvirkningen hos de store religionene, blir det en form for indoktrinering, hvor det er vanskelig å unngå både troen og guden.
Det er derfor ikke gudene som skaper troen, men resultat av den kulturelle forkynnelsen basert på den kollektive religiøse troen, og derfor blir de som vokser opp i kristen kultur kristne og i muslimsk kultur muslimer osv. Slik er det i stor grad psykologiske og sosiologiske, ikke teologiske, årsaker som ligger til grunn for troen. Alle folkeslag har til alle tider hatt egne religiøse myter for å ha en eksistensiell forståelse av livet og tilværelsen, men også ytre ritualer - som erstatning for den fraværende guden - for å bekrefte troen og stille den indre angsten for skremmende og uforutsigbare naturkatastrofer som en tilla gudene. Religiøse myter blir derfor skapt ut fra tidens begrensede kunnskap, religiøse erfaringer og eksistensielle behov, hvor frykten for livets uforutsigbarhet og det ukjente ofte ligger til grunn, hvor det religiøse blir en slags angstdempende medisin. Etterhvert som kunnskapen øker utvikles nye religiøse holdninger, slik vi ser i de siste århundrene og vår tid hos nyreligiøse, slik også de jødiske mytene og andre religiøse myter, ble skapt ut fra sin tids forestillinger og behov.
Når det gjelder kristendommen viser Brita Pollan til Max Müller og skriver at 'Både grekere og romere hadde begrep for gudemennesker og halvguder og forestillinger om at mennesker kunne bli guder og at guder kunne opptre som mennesker. Kristendommen er en fullbyrdelse av utviklingen i India og Hellas, men den har også røtter i iransk kultur. Det gjelder troen på legemets oppstandelse, sjelens udødelighet og fremtidige belønninger og straffer, og troen på Guds enhet'(4). Jødedom og kristendom var derfor preget av kultur og miljø, myter og legender som var kjent og tilpasset deres forståelse, ønsker og behov, hvor det var mennesket som skapte gudene, ikke omvendt.
Kunnskap og opplysning, frihet og demokrati, har vært en utfordring for de fundamen-talistiske religionene, slik opplysningstiden førte til at det bibelhistoriske og kristne grunnlaget ble avslørt. Det var dette som skjedde med meg og derfor naturlig å forlate både guden og troen når jeg ble kjent med hva som lå til grunn for de bibelske skriftene. Men først var det den personlige identiteten som måtte vekkes og bevisstgjøres, og vil vise til noen av de viktigste årsakene til at det ble som det ble.
Terapi og terapeut.
Årsaken til den psykoterapeutiske behandlingen var som nevnt at jeg mente å ha et åndelig eller religiøst problem som jeg i alle år hadde forsøkt å løse ved religiøs behandling, dvs. bibel og bønn, innvielse og overgivelse, tro og bekjennelse, faste og forbønn. Spesielt forbønn hos de åndelige og karismatiske størrelsene som jeg søkte eller møtte underveis, men forgjeves. Det som gjorde at jeg begynte den terapeutiske behandlingen var at terapeuten var kristen og tilbudet spesielt for kristne. En psykiater med erfaring i psykoterapeutisk behandling, samtidig som jeg kjente henne og stiftelsen hun startet.
Det avgjørende var min tillit til terapeuten, at hun hadde en klar kristen holdning i overens-stemmelse med min tro. At hun i tillegg var en faglig kvalifisert psykiater var noe som kom i annen rekke, selv om det var avgjørende for behandlingsresultatet. Stiftelsen var ikke avhengig av offentlige økonomiske refusjonsordninger, kun basert på klientens egenandel og derfor ikke begrenset timebruk. Dette ble avgjørende, fordi jeg fikk den tid jeg trengte for å kunne bevisstgjøre den ukjente identiteten og selvbevisstheten. Jeg visste ikke hva det ville føre til, men hadde håp om at det skulle være med om å åpne de indre stengte religiøse kanalene, som også var terapeutens mål og hensikt, ikke bort fra troen eller guden. Hver time begynte og avsluttet med bønn om guds veiledning, en betryggelse som var avgjørende, men paradokset er at på tross av bønn om guds hjelp førte det meg bort fra den guden vi ba om hjelp.
Det finnes mange psykologiske teorier og skoleretninger hos terapeuter, som av naturlige årsaker preger behandlingen. Derfor er det ikke selvsagt at en behandling blir vellykket, fordi forholdet mellom klient og terapeutens teori blir avgjørende. Derfor er det også mislykkede behandlinger, hvor det ikke bare er klienten, men også terapeuten og den metode som brukes er årsaken. Dessuten er det også indoktrinerte fagpersoner som sitter med sin facit, enten det er for å samstemme det teologiske og psykologiske, eller for å løse klienten fra religiøse villfarelser. Jeg slapp unna slike og derfor ble resultatet positivt, sett fra mitt ståsted, men ikke fra et religiøst. Hadde jeg møtt en terapeut som ville frelse meg fra mine religiøse illusjoner, som mente min tro og religiøse erfaring var problemet - slik det også var - ville jeg gått i forsvar og avsluttet behandlingen. Jeg trengte tid og trygghet til å finne meg selv og bli meg selv, og derfor kom de religiøse holdningsendringene av seg selv - og fra meg selv.
Terapeutens nøytralitet og faglighet, hennes religiøse tro og holdning, var avgjørende for behandlingsresultatet, at hun klarte både å skille og forene psykologi og teologi. Derfor gikk behandlingen ut fra mine subjektive behov og hennes objektive integritet som fagperson, ikke begrenset til overfladisk religiøs sjelesorg som jeg hadde erfaring med. Det var derfor ikke terapeuten som førte meg bort fra troen, men bevisstgjøringen av den personlige identiteten, fristilt fra den kollektive, som ble avgjørende i den terapeutiske behandlingen.
Frihet og samvittighet.
Den terapeutiske prosessen førte til at jeg underveis i behandlingen fant det naturlig å trekke meg bort fra de religiøse aktivitetene jeg hele mitt liv hadde deltatt i, både ansvarsoppgaver, møtedeltakelse og sosiale forbindelser. Denne ytre friheten fra religiøse krav, forpliktelser og forventninger førte til at den indre belastningen ble redusert og avgjørende for endringsprosessen. Det var heller ikke noe eller noen i det ytre som påvirket meg til mine beslutninger. Det var kun resultat av min egen kunnskap og erfaring.
Det ville vært vanskelig å kombinert den indre frigjøringsprosessen med ytre religiøse forpliktelser, for i religiøse miljøer er dogmer og ritualer avgjørende og styrende. Avvik fra de hellige skriftenes guddommelige anvisninger og frie tolkninger førte til eksklusjon fra det religiøse miljøet, både i dette livet og det evige. Ikke hos nykristne som tilpasser seg troen ut fra egne behov og bibelske tolkninger, men den troen jeg vokste opp med. Det var syndig å tro noe annet enn det offisielt godkjente, som derfor hindrer tvilende og annerledes troende å forbli i sine miljøer. For meg som dessuten hadde opplevd meg som en hykler og frykten for å bli avslørt, at jeg ikke var slik jeg gav meg ut for å være og andre trodde jeg var - et religiøst frigjort og åndsfylt menneske - var det derfor en befrielse å kunne trekke meg tilbake og få være meg selv, slik jeg var, for første gang i mitt voksne liv. Hele livet hadde jeg kjempet for å leve opp til de ideale målsettingene jeg hadde skrevet under på for å bli med i FA. Nå ble jeg fri både fra disse og de bibelske kravene. Samtidig ble jeg fri fra å kjempe mot meg selv, min egen fornuft, den lille Audun, kampen mot det naturstridige og ufornuftige, de religiøse illusjonenes irrasjonelle tro som var blitt tolket og forstått som Satans forførelse. Slik ble jeg ikke bare fri gudenes krav og satans angrep, men også religiøse illusjoner og livsløgner.
Friheten førte til at jeg begynte å lese litteratur som tidligere var uinteressant fordi det ikke var religiøst, både skjønnlitteratur og faglitteratur, oppfylle behovet for å lese og lære. Det gav meg bekreftelser og utfordringer, hvor hjernen ble fylt med ny informasjon som gradvis førte til holdningsendringer basert på bevisstgjøring, kunnskap og erfaring, hvor det som hadde vært naturlig ble unaturlig og det som var rett ble galt. En stille og umerkelig indre vekkelse som gradvis førte til endringer, fordi jeg var fristilt ytre religiøse krav og indre fordømmelser - fri til å være meg selv.
Samvittigheten blir ofte forvekslet med åndens stemme og ifølge bibelen er samvittigheten guds redskap. Samvittigheten er imidlertid et subjektivt produkt av sosial læring og oppdragelse, hvor vi blir lært til å reagere på hva som er rett og galt, som fører til god eller dårlig samvittighet. Likevel er det mange som bruker samvittigheten som en slags moralsk lov for å bekrefte eller avkrefte om handlinger og holdninger er riktige - selv når de er uriktige, slik vi ser hos religiøse fundamentalister. Den er ofte basert på subjektive tanker og følelser, samfunn og kultur, og derfor upålitelig som objektiv veileder. Når bibelen bruker samvittigheten som en funksjon i kristenlivet, blir den en vakthund som har til oppgave å skape vond samvittighet ut fra vår kulturelle, emosjonelle og religiøse forståelse og opplæring. Abrahams barn som blir opplært til å idealisere terrorhandlinger får derfor ingen dårlig samvittighet når de dreper andre, hvor deres miljø tvert om lovpriser handlingene. Slik blir samvittigheten styrt av indoktrinerte og innlærte holdninger og får derfor en subjektiv og upålitelig funksjon.
Jeg vokste opp i et hjem med en positiv religiøs holdning, men hadde jeg vokst opp i en familie med sterk religiøs tro og praksis, ville det blitt vanskeligere å forlate troen. Ikke bare fordi den hadde blitt sterkere forankret i mitt sinn, men også fordi jeg ville følt det som et svik mot familien, at idealiserte foreldre hadde tatt feil, fordi foreldreloyaliteten er sterk, uansett alder, og derfor voktet av samvittigheten. Det som var problematisk for meg med religionen var den manglende oppfyllelsen av de bibelske løftene om å bli en ny skapning. Paradokset er at hvis jeg hadde hatt slike spirituelle opplevelser ville det ikke bare overstyrt psykiske problemer, men også vært som en bekreftelse på den religiøse troen og guden, slik vi ser hos mange religiøse grunnleggere. Det ville da ikke bare vært unødvendig å forlate troen, men også vanskeligere. De som har religiøse opplevelser, knyttes ikke bare til den kognitive og teoretiske troen, men også emosjonelt som en guddommelig bekreftelse, beviset og opplevelsen av gudens sannhet, på tross av at det har psykiske årsaker, ikke teologiske. Derfor var det enklere for meg å forlate den kristne troen, fordi den kun hadde en kognitiv forankring, i motsetning til FA-musikken som har fulgt meg, fordi den var knyttet til det emosjonelle.
Kunnskap og motivasjon.
Like før jeg begynte den terapeutiske behandlingen møtte jeg en dansk psykolog som skulle ha veiledning og undervisning for personalet ved våre avdelinger i barnevernet. Han var også interessert i teologi og andre fagområder og fikk etterhvert stor betydning for det som skjedde i kjølvannet av den terapeutiske behandlingen. Ikke bare psykologi, men også teologi og filosofi, hvor også han på den tid hadde positive holdninger til det religiøse. Når jeg begynte mine religionspsykologiske studier var han en naturlig samtalepartner og kom med forslag til faglig litteratur. Spesielt nyttig at den danske teologien ikke var så fasttømret og fundamentalistisk som den norske og fikk derfor innsikt i en teologi hvor det var rom for diskusjon og refleksjon. Som fagperson interessert i vitenskapelig stoff ble han en viktig person for meg og derfor er også mye av litteraturen jeg har brukt dansk. Når vi møttes ble det ikke bare samtaler, men også besøk til teologiske professorer og interessante samtaler med dem. Her fikk jeg ikke bare muligheten å tilegne meg kunnskap, men også diskutere religiøse utfordringer på et vitenskapelig nivå. Ved besøk og mailkontakt, hadde jeg i flere år en unik tilgang til den teologiske forskningen.
Det var kunnskapen som utfordret, samtidig som han hadde innsikt i de psykiske prosessene som ofte er årsak til troen på de religiøse gudene. Han var en person som stilte krav til logiske sammenhenger, hvor den teoretiske begrunnelsen var avgjørende. Jeg kunne derfor ikke komme med overfladiske og ubegrunnede påstander, som derfor ble utfordret og korrigert. Det er vanskelig å tenke hvordan Oppgjøret hadde blitt uten ham og derfor en viktig årsak til at det ble som det ble.
Bevissthet og identitet.
Disse ytre forhold var avgjørende årsaker til resultatet av den indre prosessen og konsekvensene det fikk for meg, men det viktigste var bevisstgjøringen av min identitets-forståelse. Jeg forstod hvorfor jeg var som jeg var, at det bevisste ikke var alt, bare deler av en større helhet, som førte til at jeg ble den jeg ble. Mitt liv hadde i stor grad vært betinget av ytre objekter som mer eller mindre hadde styrt meg, på bekostning av opplevelsen og forståelsen av meg selv. Derfor ble det den kollektive identiteten jeg identifiserte meg med, ikke den personlige - den jeg egentlig var. Derfor trodde jeg årsaken til alt jeg gjorde kom fra gud og FA, ikke fra meg selv, at jeg derfor ikke hadde noe å rose meg av, for uten de ytre kristne objektene var jeg ikke noe av verdi eller betydning - kun en fortapt synder.
Den terapeutiske prosessen førte til at den mentale harddisken ble korrigert, klargjort for den personlige identiteten og bevisstheten, ny kunnskap som heretter skulle styre og prege mitt liv. Det merkelige er at jeg alltid trodde det var meg selv og min personlige identitet som styrte mitt liv, men i etterkant ser jeg at det var ikke slik. Alle som vokser opp i slike begrensede miljøer blir indoktrinert uten å være klar over det, og derfor resultat av det vi er blitt programmert til å være. Vi tror vi skal være slik, at vi er født slik eller valgt å være slik, men egentlig en programmert robot, uten å være klar over det. Katrin Asper sier at 'sårede mennesker kjenner ikke til noen stabil og tillitsfull selvverdsfølelse. Den svinger og er ikke uttrykk for en identitet som på en selvfølgelig måte er basert på personlig-heten'(5). Imidlertid var den religiøse illusjonen en erstatning for den begrensede identiteten og selvbevisstheten, det ideologiske fundamentet jeg bygde mitt liv på. Jeg trodde mitt liv var bygd på fjell, men viste seg å være bygd på sandgrunn og derfor falt det i grus.
Det hadde alltid vært naturlig å leve opp til bibelens ord om at 'han skal vokse og jeg skal avta', men etter Oppgjøret ble det motsatt, hvor det var jeg som vokste og han som avtok - inntil guden, troen og gudsbehovet ble borte. I eventyret om Askepott taper søstrende sin innflytelse i pakt med hennes voksende styrke, som er en fortelling om den indre prosessen med modning og utvikling, en kamp mot indre mangler og ytre destruktive krefter. Derfor er bevissthet, identitet og integritet nøkkelord i individuasjonsprosesser. Bevisst at jeg er og hva jeg er, og derfor kunne identifisere meg med den jeg er, den personlige identiteten, på bekostning av den kollektive. Spesielt gir den teologiske undersøkelsen meg et personlig grunnlag til å forstå den kristne troen.
Den terapeutiske behandlingen førte ikke bare til bevisstgjøring om hvem og hva jeg er, men også hvorfor jeg var som jeg var. Det begynte allerede i mine første leveår og kom til å prege resten av mitt liv, uten at jeg var klar over det.
FORVEKSLINGER.
'Det går en Nemesis igjennom livet,
den rammer sikkert, skjønt den rammer sent,
å rømme vekk fra den er ingen givet'
Henrik Ibsen (174)
Grunnlaget.
Jeg ble født i 1943, yngst av 3 søsken og mine foreldre var over 40 år. Det var krig i landet og vi hadde en liten leilighet i en sentral leiegård med 6 andre familier som utgjorde et godt fellesskap. I mitt første leveår ble far syk, hjelpetrengende og utilregnelig, som førte til store utfordringer i familien. Etter flere innleggelser ble han sendt til Eeg sykehus i Kristiansand, hvor han døde etter kort tid, alene, uten kontakt med sin familie. Arkiverte papirer viste at mor levde i håpet om at han skulle bli frisk, men som svar på sitt brev fikk hun en kort melding om at alt håp var ute og intet gjøre utover det å pleie ham. Jeg var nettopp fylt 2 år da han døde og krigen var slutt. De psykiske belastningene ved fars sykdom, økonomiske bekymringer og omsorgen for 3 barn, førte til at mor ble syk. Hun måtte ha følge når hun skulle ut på vaskejobber, handle eller besøk. I hovedsak falt dette på meg og ble slik i mange år. Min søster ble av rektor valgt ut av skolen i 8.klasse for å arbeide på kontor og hennes lønn gikk i hovedsak til å underholde familien. Min bror begynte som ærendsgutt da han var 7 år, rett fra skolen hvor han spiste og syklet varer rundt i byen, sommer som vinter, hvor lønnen gikk til fellesutgiftene. Senere overtok jeg denne jobben.
Fars bortgang, mors sykdom og daglige bekymringer, ble mors utfordringer. Bli sett, forstått og akseptert er noe av det viktigste for et barn, men kom nok i bakgrunnen i mine tidligste leveår. Det positive var at vi barna alltid var det viktigste for mor og derved også sentrum for hennes bekymringer, men hvor ytre forhold gjorde livet vanskelig. Min største utfordring var at mor la beslag på meg og min tid, på bekostning av meg og mine behov som også kom til å prege meg senere i livet. Omsorg og ansvar, krav og forpliktelser, angst og bekymring ble en slags reprise som kom til å prege mitt liv - og mine komplekser.
Jeg vokste opp i nærheten av FA og naturlig å delta i aktivitetene som skjedde der. Begynte med søndagsskolen, fortsatte med ulvungene, speiderne og musikken, hvor det etterhvert ble musikken som fanget min interesse. Jeg brukte mye tid på å studere bibelen, lese bøker og ba mye om den lovede åndens fylde, men forgjeves. Samtidig søkte jeg andre som kunne gi hjelp til å oppfylle de bibelske løftene.
Jeg gikk på yrkesskolen for å bli tømmermann, men det var vanskelig å komme inn i lære og begynte derfor som kontorbud, som resulterte i at jeg ble definert som kontorist. Da jeg var ferdig med militærtjeneste i gardemusikken ble jeg ansatt på kemnerkontoret, en ansettelse som dengang ble ansett som trygg og sikker, men innestengt og kjedsom. Etterhvert ble jeg dirigent for musikkorpset i FA som også førte med seg et større ansvar for det åndelige arbeidet. Vi giftet oss og bygget hus, alt basert på lån, men en gunstig tid hvor det meste var på vei oppover. Alt førte til utfordringer også på de religiøse forpliktelsene, som ble forsøkt løst med troens virkemidler. Etter en åndelig opptur med samvittighetens oppgjør og opprydning kom vi frem til at Gud kalte oss til offiserstjenesten. Tanken på at det kunne være en flukt, bort fra ansvar og krav, resultat av belastninger på det psykiske fundamentet, var utenkelig.
På den måten ble jeg fri kontorarbeidet, husgjeld, krav og forpliktelser som alt utfordret det indre ukjente. Dagen før jeg sluttet ble jeg oppfordret av rådmannen til å søke en lederstilling i kommunen, men det kom forsent. Hadde det kommet tidligere ville kanskje det ført til at den religiøse flukten og de tragiske konsekvensene det fikk, kunne vært unngått. Slik er skjebnens uransakelige veier, hvor det jeg den gang tilla et guddommelig kall ble en nødutgang til det verre. Slik ble den lille indre usikre gutten - motsatsen til den store ytre og selvsikre - et offer for ubevisste psykiske behov og religiøse illusjoner.
Synderen.
Sentralt i mitt liv var at jeg forvekslet teologi og psykologi, dvs. forsøk på å behandle og erstatte psykisk problematikk med religiøse illusjoner. Problemet er at de bruker samme språk og begrep, hvor både prest og psykolog er sjeleleger, som handler om tanker og følelser. Selv om religion hos mange har fokus på livet etter døden og hører fremtiden til, er det likevel de 'religiøse' følelsene her og nå som har størst betydning, fordi det er trygt og godt både å be og tro, delta i religiøse samlinger og ritualer. Derfor blir mange salig i sin tro, fordi troen ofte er en positiv psykisk reaksjon på den religiøse troen, uansett tro eller religion. Denne forvekslingen skapte forvirring, ikke bare fordi religiøse krav utfordret meg, men også fordi bibelen sier at Jesus vil gjøre de troende til nye skapninger. Gudsordet sier: 'dere skal eie min glede, og deres glede kan være fullkommen' - 'Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir' - 'Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den hellige ånd', hvor åndens frukter var gudslivets kjennetegn, i motsetning til kjødets gjerninger. Det var disse åndelige og himmelske gavene bibelen lovet dem som fulgte Jesus.
Disse løftene ble stilt opp som et bibelsk alternativ til min selvopplevelse som en fordømt og fortapt synder. Derfor trodde jeg det var synden i meg som var problemet, ikke psykiske problemstillinger, og at teologien var svaret og løsningen. Ifølge bibelen måtte jeg derfor dø fra meg selv, anse meg - og synden i meg - som korsfestet og død med Kristus, bli et nytt menneske, fordi den som mister sitt liv skal finne det. Dette passet for meg, styrt av den kollektive identiteten på bekostning av den personlige, egentlig ikke på jakt etter Jesus, men etter meg selv - uten å forstå det. Derfor var det naturlig å identifisere meg med det kristne budskapet, fordi det fokuserte på mine mangler og behov - knyttet til synden og kjødet - hvor løsningen og svaret ikke var i meg, men noe utenfor meg.
'Tingen'.
Psykiater Finn Skårderud viser i sin bok 'Uro' til Julia Kristeva som skriver om barnets tidligste mangler, de såkalte primærnarsissistiske tilstander. I motsetning til Freud hvor sorg er knyttet til tapet av noe kjent, sies det at 'en narsissistisk depresjon er en sorg, men det sørges ikke over tapet av et spesifikt objekt, fordi tapet skjedde før barnet var istand til å skape objekter, men tapet av 'Tingen'. Denne 'Tingen' er det navnløse, den kaotiske 'virkeligheten' som ennå ikke er skilt mellom jeg og andre, som vi tiltrekkes og frastøtes av. Det er da ikke lenger snakk om positivt eller negativt nærvær, men om et manglende fravær. Den deprimerte har ikke fått sørge over tapet av 'Tingen', for han vet ikke hva han mangler. Hos melankolikeren er affektene - sinne, glede, frykt, hat - innelåst i en krypt sammen med 'Tingen'(175). Han viser også til Toril Moi som skriver i forordet at 'Den depressive melankolien (tristheten) er en slags erstatning for de tapte affektene: den endeløse tristheten som svøper seg om subjektet og beskytter jeg'et mot fragmentering. Tristheten er derfor noe å holde fast ved - et indre objekt'(175).
Årsaken til min sorg er ukjent for meg, 'Tingen', det som skulle vært, men ikke var eller ikke var som det skulle være, den navnløse, ukjente sorgen jeg ikke kan knytte til objekter og derfor ikke sørge over. Ukjent - ubevisst og utenkelig - men likevel min virkelighet, en skjult virkelighet, fordi 'Tingen' og sorgen var der, på tross av at jeg ikke visste om den, bare de psykosomatiske reaksjonene som ble mistolket som religiøse. Resultatet av 'Tingen', årsaken til min ukjente sårbarhet som var ukjent, uforståelig og usannsynlig for meg helt frem til oppgjøret, kom imidlertid til uttrykk gjennom en 'narsissistisk depresjon' og psykosomatiske reaksjoner. Det hadde vært enklere hvis det var knyttet til konkrete mishandlinger i en bevisst alder som jeg da kunne forholdt meg til, for å tatt et oppgjør med både opplevelsen og sorgen. Trøst er viktig i en sorgprosess, men hos meg var det av naturlige årsaker ingen trøst å få, fordi sorgen var ukjent og tapet skjedde før jeg var istand til å 'skape objekter'. Derfor måtte jeg leve med min ukjente sorg, at livet skulle være slik, som resulterte i den melankolske tristheten, samtidig som jeg ved troen fortrengte den ukjente virkeligheten. Derfor aldri noen som trøstet meg i min sorg over tapet av 'Tingen' - den navnløse kaotiske virkeligheten - fordi den var ukjent både for meg og andre, men også fordi jeg i mitt møte med andre ikke så ut som en som trengte trøst, samtidig som min oppgave var å trøste andre.
Min lengsel etter Jesus var egentlig en lengsel etter affektene og trøst over tapet av den ukjente sorgen, 'Tingen'. Den 'depressive melankolien' - uttrykt i tristheten - som har sin årsak i 'den kaotiske og navnløse virkeligheten', ble opprettholdt og forsterket av livets utfordringer, fordi den ble mistolket og feilbehandlet. Jeg måtte derfor leve med min sorg og angst, ikke bare fordi jeg ikke forstod det, men også fordi jeg trodde synden i meg var årsaken. Troen ble derfor et virkemiddel både til å avsløre og tilsløre, undertrykke og feilbehandle, som jeg spesielt merket da troen ble borte, fordi den hadde dekket over og mistolket de psykosomatiske signalene, samtidig som den gav meg falske forhåpninger.
Johan Cullberg skriver at 'Mange lever under stadig trussel om at deres indre opplevelser av tomhet skal bli avslørt. Denne tomheten må fylles med alle midler: oppmerksomhet fra andre, kjærlighet og aktiviteter og betydningsfulle opplevelser'(176). Både som soldat og offiser levde jeg med frykten om å bli avslørt, fordi jeg visste jeg var ikke slik jeg skulle være ut fra bibelen, slik jeg også hadde forpliktet meg til å være det Jesus angivelig hadde gjort meg til, som andre trodde og forventet jeg var. Trusselen om å bli avslørt var sterk, men det gikk så lenge jeg klarte å bevare troen på den religiøse illusjonen, at jeg var noe jeg ikke var og egentlig visste jeg ikke var, men tolket at det var Satan som prøvde å få meg til å tro på løgnen - på tross av at det var sannheten. Løsningen ble å fylle tomheten med 'oppmerksomhet fra andre', som ikke kunne bli bedre enn det jeg fikk gjennom min uniform, frontfigur på plattformen, spille, synge, tale, lede og dirigere.
Diane Setterfield skriver at 'Som alle mennesker husker jeg ikke min egen fødsel. Innen vi kommer til oss selv, er vi blitt små barn, og vår ankomst er noe som skjedde for en evighet siden, ved tidenes begynnelse. Vi lever som de som kommer for sent til en teaterforestilling: vi må ta igjen det tapte som best vi kan, gjette oss til begynnelsen etter begivenhetene som kommer senere'(177), slik det også er i mitt liv.
Hvorfor.
Selv om jeg har vært inne på det, vil jeg presisere de grunnleggende årsakene til at jeg ikke klarte å gjennomføre offiserstjenesten og måtte gi opp etter to forsøk. Som jeg skriver om i Bevisstgjøring gjennomgikk jeg en langvarig terapeutisk behandling som ikke påvirket min tro, men bevisstegjorde min personlige identitet. Fra ytrestyrt til indrestyrt. Dette førte til religionspsykologiske studier for å vite noe om grunnlaget for min tro, men var utenkelig å tvile på bibelen eller forlate troen. Den teologiske forskningen viste imidlertid en manglende troverdighet til de bibelske skriftene og de psykologiske teoriene viste i hvilken grad religion er påvirket av psykiske prosesser. Mine livserfaringer var i stor grad preget av det teologiske, men etterhvert også av det psykologiske, fordi jeg ble konfrontert med ukjente psykiske problematikker hos meg selv. Det var derfor en kombinasjon av teologiske og psykologiske årsaker til at løftene sviktet og måtte gi opp.
Den teologiske studien førte til at min forståelse av den jødiske og kristne troen er basert på myter og dogmer, ikke troverdige historiske hendelser, slik de blir fortalt i bibelen. Dessuten bygger kristendommen på Paulus' syner som førte til at han korrigerte tolkningen av de jødiske mytene i GT som han trodde var historiske og virkelige. Han endret derfor ikke mytene, men det som plaget ham, den emosjonelle frykten for den jødiske gudens krav om å oppfylle loven. Han knyttet sine psykiske opplevelser til den Hellige Ånd som han prøvde å overføre til de omvendte hedningene, men skapte konflikter da ikke alle fikk oppleve det samme, slik det også var for meg. Derfor skilles det i bibelen mellom ekte og falske, modne og umodne, voksne og barn, åndelige og kjødelige kristne. Dessuten er det åndelige og spirituelle ikke religiøst betinget, men bygger på menneskelige evner og kvaliteter hvor bl.a. religiøse idealer motiverer til å realisere det psykiske potensialet. Jeg fikk derfor ikke oppleve løftenes oppfyllelse om åndens liv og kraft, fordi det var basert på teologiske myter og psykiske forutsetninger, ikke troverdige guder eller ånder. Det var derfor ikke gudene som sviktet og lurte meg, men bibelen og den kristne troen.
Mange mennesker har overnaturlige opplevelser og de fleste religioner og sekter er grunnlagt på grunnleggernes åndelige eller spirituelle opplevelser som de tolker som guddommelige, gitt av den guden de tror på, slik det også var med Paulus. Hans opplevelser er derfor ikke mer troverdige enn de mange andre. Det viser seg at slike opplevelser skjer både utenfor og innenfor de religiøse bevegelsene. Troen og kulturen i de respektive miljøene fører til at en aktiviserer og realiserer sitt parapsykiske potensiale, slik det derfor oftere skjer i de karismatiske miljøene enn i de kirkelige. Derfor også mer vanlig i den katolske kirken fordi en her har tradisjon for det hos mystikerne, men hvor det er geografiske forskjeller, avhengig av den katolske innflytelsen i det kulturelle miljøet. Dessuten er det slik at like barn leker best og derfor søker religiøse fellesskap som har appell til dem ut fra evner og behov. Flere psykologer har også ulike teorier om paranormale erfaringer, men kobles til det psykiske, ikke religiøse, selv om det noen ganger er vanskelig å skille. Religionshistorikeren Karen Armstrong skriver om hvorfor ikke alle har slike opplevelser i disse miljøene at 'Alle ville være mystikere og oppnå endrede bevissthetstilstander. Men mystisismens høyere tilstander var ikke for hvem som helst. De krevde talent, et eget temperament og individuell opplæring. En gruppeopplevelse blant uskolerte, ukyndige mennesker kunne føre til massehysteri og til og med sinns-sykdom'(178). Vi kjenner til slike fenomen også i forbindelse med innfødte stammers ritualer, meditasjoner o.l.
Nekrolog.
På tross av det jeg har skrevet om å blitt sviktet av gudene og lurt av dem som selv var blitt lurt, hadde FA en stor betydning for meg. FA var ikke bare et religiøst tilbud, men ble en livsstil som omfattet alle forhold i mitt liv. FA var mitt sosiale nettverk av venner og voksne forbilder, samtidig som holdninger og regler ble en hjelp til god moral. Dette nettverket møtte oss alle steder og ble som å komme hjem hver gang vi flyttet, en trygghet for barna som på tross av flyttingene møtte samme miljø og venner de kjente. Det var som en storfamilie, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. I ettertid ser jeg det store privilegiet det var å få vokse opp i et slikt miljø, spesielt for meg som hadde et uklart psykisk grunnlag og tvilsomme holdninger som kunne fått uheldige konsekvenser. FA gav meg god ballast og grensesettinger jeg trengte i møte med livet og fremtiden.
Det var også med om å gi livet eksistensiell mening, at det ikke var meningsløst eller skjebnens tilfeldigheter. Dette merket jeg da jeg forlot troen, når troens illusjon ble borte ble også meningen med livet borte. Tidligere var det min Gud som hadde skapt både meg og verden rundt meg, samtidig som livet kun var en forberedelse på det egentlig livet, det evige livet sammen med gudene. Det viktigste var imidlertid mulighetene jeg fikk til å bruke min kreativitet og energi som ble kanalisert i positive aktiviteter, spesielt musikken. Uten disse aktivitetsmulighetene ville troen alene ikke vært så interessant eller viktig nok til å holdt meg i dette miljøet, men betingelsen for å være med i fellesskapet var å bli innvidd til soldat for å tjene gud i FA. Jeg måtte derfor ta hele pakken.
Når jeg langt senere som pensjonist kjørte maxitaxi lørdagskveldene, hvor passasjerene i stor grad bestod av berusede ungdommer som skulle på fest, fikk jeg bekreftet at mitt ungdomsliv i FA langt overgikk det jeg fikk se hos disse ungdommene. Dette er det positive med kristne miljø, hvor det ikke er den religiøse guden som skaper det gode miljøet, men den religiøse troen og de troende, et godt miljø med moralske grenser og aktivitetstilbud som omfatter hele familien. Det er dessuten slik at det ytre miljø former indre psykiske strukturer og derfor ikke uten grunn at god moral følger med resten av livet. Da jeg som resultat av den nye erkjennelsen trakk meg bort fra det religiøse miljøet, førte det til at jeg mistet både miljøet og troen. Selv om ny kunnskap, selvforståelse og livserfaringer førte til at jeg ikke lenger kunne forholde meg til den jødekristne mytologien, var det noe jeg mistet. Jeg hadde ikke noe annet sosialt miljø og da det ble vanskelig å forholde meg til de religiøse dogmene ble jeg alene tilbake. Det å miste både troen og miljøet, sangen og musikken var et stort tap, det som hadde vært fundamentet i mitt liv ble borte.
Det gikk lang tid før jeg forstod at både troen, de religiøse ritualene og det sosiale felles-skapet var et tap. Ikke bare et kognitivt oppgjør knyttet til kunnskap og tanker, men også den mentale beskyttelsen som den religiøse illusjonen hadde gitt meg. Tidligere var jeg fri ansvaret for livet og verden rundt meg, fordi det var styrt av guder og djevler, en forenklet sort-hvitt-tenkning, hvor mitt ansvar var å forholde meg til guden - som tok seg både av det onde og det gode, livet og døden. Jeg mistet det eksistensielle grunnlaget og den enfoldige meningen med livet og måtte begynne på nytt. Det ble derfor sorg på sorg, ikke bare den grunnleggende ukjente sorgen over 'Tingen' som jeg ikke kunne sørge over, fordi jeg ikke visste om den og derfor ikke hva jeg skulle sørge over. Men også tapet av troen og det sosiale nettverket, livsoppgaven, meningen med livet, livserfaringene og arbeidsoppgavene. Det var som å stå ribbet tilbake.
Henrik Ibsen.
Jeg er en stor beundrer av Henrik Ibsen som kunstner, men ikke som menneske. Hans problematiske personlighet synes å ligge til grunn for mange av de oppgjør og modeller som dukker opp i hans drama. Spesielt har jeg vært opptatt av Peer Gynt, men vil her vise til to andre skikkelser som gir en spesiell gjenkjennelse i mitt liv og identitetsprosess. Det gjelder presten Brand og Nora i Et dukkehjem. Brand fikk ikke muligheten til å ta et oppgjør med seg selv, før det var forsent, i motsetning til Nora som gjorde det. Hos Brand er det skremmende å se hvordan tre religiøse holdninger han kjempet med var de samme som jeg hadde. Det første at han tok de radikale bibelske skriftene på alvor og forsøkte å leve etter dem, slik vi også ser hos fundamentalistiske sektledere. Det andre var at Gud ikke oppfylte hans indre behov, som også var basert på de bibelske løftene, på tross av sine trosanstrengelser. Det tredje at han forvekslet teologi og psykologi, psykiske problemer fra hans barndom.
Årsaken var et identitetsproblem, hvor han var blitt preget av den kollektive identiteten, på bekostning av den personlige, hvor også han forsøkte behandle psykiske behov med teologiske midler. Uansett hva han eller andre gjorde, var det ikke godt nok, hvor han strevde med sitt uoppnåelige ideal om at hans kristenliv skulle være 'Intet eller alt', hvor 'Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt'. Han strevet etter en rakrygget og edel trosholdning, men måtte til slutt innrømme 'hvor bittert jeg bedro meg, beksort natt i møte slo meg'. Den han søkte, trodde på og kjempet for, sviktet også ham: 'Jesus, jeg har ropt ditt navn, aldri tok du meg i favn'. Han ble ensom og alene i den forgjeves kampen, hvor den himmelske visjonen til slutt tok livet av ham.
I motsetning til Brand fikk Nora et oppgjør med sitt liv og undertrykte identitet, som var styrt og dominert av kulturelle og familiære tradisjoner. På tross av sin rikdom og overflod, både hos faren og senere hos Helmer, opplever hun seg som et fattig menneske, hvor de var 'skyld i at det ikke er blitt noe av meg'. Hun undertrykte sin identiet, for å underordne seg den kulturelle identiteten, og trodde det skulle være slik, inntil hun ble vekket opp og tok et oppgjør med seg selv, sin kultur og livssituasjon. Slik jeg fikk muligheten til å ta et oppgjør med mitt liv og min tro - i motsetning til Brand - fikk også Nora muligheten. Også hun måtte forlate det miljø som hindret henne og sier derfor at 'Jeg må stå ganske alene hvis jeg skal få rede på meg selv og på all ting utenfor'. Hun blir anklaget av Helmer for å svikte sine hellige plikter som mor og hustru, men det var noe som var viktigere og større. 'Jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva de fleste sier og hva det står i bøkene. Jeg må selv tenke over de ting og se å få rede på dem'.
Det måtte bli et personlig oppgjør, ikke lenger styrt av andre, men hva som var riktig for henne. Derfor ville hun 'komme efter hvem der har rett, samfunnet eller jeg'. Også hun trodde hun hadde vært lykkelig, men når hun åpnet for sine undertrykte tanker og følelser, sier hun at 'Jeg trodde det, men jeg har aldri vært det', slik det også ble sagt til Peer Gynt at 'Deg selv har du aldri været før'. Da hennes identitet ble henne bevisst, grep hun muligheten og tok konsekvensene.
Nora tok av seg maskeradedrakten - jeg tok av meg min uniform.
VIRKELIGHETEN.
'Herren skal bevare deg fra alt ondt,
og verne om ditt liv'.
Salme 121,7
Innledning.
Kristne tror at Gud er allmektig og allvitende, allestedsnærværende og fullkommen. Årsaken kan derfor ikke være at han ikke vet om behovene eller ute av stand til å oppfylle bønnene og løftene. Selv ikke en spurv faller til jorden uten at han kjenner til det, og hvert hår på vårt hode er tellet. Han hadde lovet å verne om våre liv, forbarme seg over oss når farer truer og bevare oss fra alt ondt, helbrede de syke, drive ut det onde, gjøre oss til nye skapninger og være med sine barn alle dager. Den beste livsgarantien en kunne ønske seg.
Dette tror de fleste kristne, selv når det viser seg at det ikke fungerer i praksis, uansett hvor mye en tror eller ber. Når det ikke skjer må en derfor tro at guden har en mening med det, selv når han brutalt henter noen hjem til seg gjennom ulykker og katastrofer eller etter en langvarig og smertefull sykdom. Imidlertid er han alltid tilstede og lider med menneskene som har det vondt, fordi han er kjærlig og god, men griper likevel ikke inn for å avværge eller hjelpe, kun en usynlig tilskuer. Mennesker som unnlater å hjelpe når de er vitne til ulykker blir straffedømt, men gudene går fri. Gudsfolket tror på under og gudens makt, men likevel må de til leger og sykehus for å få hjelp, bruker medisiner i mengdevis, på tross av bibelske løfter om at syke skal helbredes, enten det er ved nådegaver eller troen alene, håndspåleggelse eller salving med olje.
Det er mange som får bønner oppfylt og har paranormale opplevelser, men ikke bare hos kristne, for det skjer flere fenomen utenfor de kristne menighetene enn innenfor. Det er ikke forskjell på rettferdige eller urettferdige, kristne eller ateister, jøder eller grekere, troende eller vantro, rike eller fattige, men like uforutsigbart hos alle. Gudene er derfor ikke lenger alene om det overnaturlige. Ovennevnte salme sier at Gud skal bevare sine barn fra alt ondt og verne om deres liv, en salme som er mye brukt i andakter og taler, men i praksis viser det seg at det bare skjer i enkelttilfeller. Det blir en slags programtale når alt går godt og når katastrofen skjer må en finne andre årsaker ved å omtolke eller finne andre måter å unnskylde Gud på, men egentlig er skjebnens tilfeldigheter. Jeg vil vise til noen eksempler hvor Gud unnlot å gripe inn hos aktive kristne, som fikk dramatiske konsekvenser, på tross av bibelske løfter om trygghet og omsorg.
Eksempler.
For noen år siden ble en eldre soldat i FA i Haugesund drept om natten av innbruddstyver. Hun hadde hele sitt liv vært aktiv i FA og for tiden med i arbeidet blant eldre. Sannsynligvis hadde hun bedt sin kveldsbønn, takket gud for dagen og bedt om guds nærvær og beskyttelse for natten, før hun la seg. Så kommer noen fremmede som bryter seg inn og drepte henne da hun sov. Hvorfor grep ikke gud inn og forhindret forbrytelsen, en som hadde bedt om beskyttelse, trodde gud passet på henne og derfor trygg i guds hånd, hvor Ordspråkene i bibelen også sier at 'du er ikke redd når du går til ro, og når du har lagt deg, sover du godt'. Gud var tilstede og som den allmektige han er kunne han forhindret tragedien på flere måter, men unnlot å gjøre noe. Var kun en passiv tilskuer.
En kristen familie ble utsatt for en ulykke ved at en hjullaster plutselig mister styringen og kolliderer med familiens bil, hvor foreldre og et av barna blir drept. Det er snakk om sekunder for at ulykken kunne vært unngått, enten hos den ene eller den andre, men skjedde akkurat i det mest kritiske øyeblikk og derfor ble resultatet dramatisk. Foreldrene var aktive kristne og stolte som så mange andre på Guds løfter om å passe på dem og bevare dem på turen, men så skjedde det likevel. I dødsannonsen står det at de 'vart henta heim til Jesus idag, i ulykka på Gjedrem'. En dramatisk fremgangsmåte å hente noen til himmelen på, men verre at også her forsvinner bibelske og guddommelige garantier om trygghet og omsorg, hvor guden kun var en passiv tilskuer.
En politimann ble drept i forbindelse med Nokasranet i Stavanger. Han var aktiv med i det kristne arbeidet, men likevel skjer det at en av ranerne skyter mot politibilen og treffer politimannen i hodet så han blir drept. Avstanden var ca 120 meter og i seg selv et under å treffe på så langt hold. Langt flere alternativer å treffe rundt ham, men kulen traff hodet og drepte. Hvor var Gud som hadde lovet å verne om hans liv - også på jobben, spesielt for en politi - når raneren skjøt. Kunne ikke Gud forstyrret skytteren eller politimannen slik at skuddet traff et annet sted eller stanset bussen som stod bak og hindret politibilens retrett. Det ble det verst tenkelige resultatet - han ble truffet og drept, på tross av at gud hadde lovet å verne om hans liv. Fordi gud alltid er tilstede, var han også her en passiv tilskuer.
Oberst Bo Brekke var leder for FA i Pakistan og hans nære medarbeider leide to menn til å skyte ham etter gudstjenesten, for å dekke over en svindelsak. Fruen sier i et intervju i Krigsropet at etter dette kunne hun ikke lenger be om guds beskyttelse, fordi hun ikke lenger kunne tro på det, og måtte derfor tilpasse sin tro for å fortsette offiserstjenesten. Ikke uten grunn er det kristne som ikke kan synge sangen 'Ingen er så trygg i fare, som guds lille barneskare', etterat ulykken rammet og løftene sviktet, men velger å tilpasse sin tro istedet for å ta et oppgjør med troen, bibelen og guden.
Den kristne avisen Magazinet trykket noen av de berømte tegningene av profeten Muhammed som opprinnelig stod i den danske avisen Jyllands-Posten, som resulterte i store demostrasjoner i den muslimske verden. Redaktøren i Magazinet mottok over 50 drapstrusler og resulterte i at han ble eskortert av livvakter og fikk politibeskyttelse for å verne om seg og sin familie. Avisens eier var den karismatiske menigheten Livets Ord i Sverige, som representerte en kristengruppe som er konservativ i sin bibeltolkning og legger stor vekt på å ta bibelens ord og løfter på alvor, at troen gir omsorg, trygghet og beskyttelse, at gud har all makt både i himmelen og på jorden. I sin forkynnelse er det disse kristne som mer enn andre tror vi ikke har grunn til å frykte for noe, verken djevler eller onde mennesker. Så kommer noen muslimer og truer med å drepe, noe de naturligvis er troende til. Da skulle vi trodd at nettopp Magazinets redaktør skulle stått uredd frem på arenaen, slik fortidens kristne martyrer stod frem, om det skulle gå så langt. Uansett hva som kunne skjedd, hadde de himmelske beskytterne garantert hans sikkerhet, som han selv var en garantist for. Jesus sier dessuten at når de blir forfulgt skulle de glede og fryde seg, for stor var den lønn som ventet i himmelen. Likevel skjer det paradoksale at når alvorets time kommer er det menneskelige ressursser som må til for å beskytte herrens trofaste tjener - på tross av at gud vet om alt som skjer, er tilstede og i stand til å stanse det han ikke vil skal skje.
Et av historiens største paradokser er Holocaust. Både jøder og kristne ser på jødene som guds utvalgte folk på bakgrunn av guds løfter i GT, at Gud har gitt dem deres land og utgjør en eksklusiv rase som ikke skulle blande seg med andre folk. Dette Guds utvalgte folk ble forsøkt utryddet av nazistene hvor seks millioner jøder ble drept under siste verdenskrig. Så kan en spørre: Hvor var Gud da hans utvalgte ble mishandlet og drept. Også her var han en passiv tilskuer uten å forhindre folkemordet på hans folk, som i seg selv er en forbrytelse for en som har makt og mulighet til å forhindre tragedien. Noen sier det var Satan som gjorde det, men bibelen sier Satan er underlagt Guds makt og dessuten beseiret av Jesus da han døde på korset, men likevel klarte å myrde seks millioner av Guds folk, på tross av alle løfter som finnes i bibelen om at Gud skal bevare sitt folk fra alt ondt. Ikke rart at jøden Primo Levi, som overlevde Auschwitz, skal ha sagt at 'Hvis det finnes et Auschwitz, så kan det ikke finnes noen Gud'.
Jeg var en gang tilstede på helbredelsesmøter i Sarons Dal hvor de hadde besøk av en amerikansk luthersk prest som hadde nådegave til å helbrede. Han var spesielt opptatt av rygglidelser, hvor årsaken var at den ene foten var betydelig kortere enn den andre, og derfor måtte Gud forlenge den korte foten. En som kom for å søke helbredelse var en eldre mann som haltet, hvor den ene foten var langt kortere enn den andre. Predikanten mente det ikke var noe problem, fordi alt var mulig for gud. Vi samlet oss rundt mannen og predikanten, for å kunne være vitne til underet. Predikanten begynte å be om at den korte foten skulle vokse ut, men da det ikke skjedde begynte han å kommandere foten - i Jesu navn - uten resultat. Han spurte mannen - mens alle hørte på - om det var noen spesiell synd i hans liv som hindret gud i å helbrede, men den stakkars gamle mannen visste ikke om noe. Til slutt gav predikanten opp og sa at gud i sin tid ville gjøre det han hadde lovet, før han gikk videre i rekken som søkte helbredelse.
Psykologen Gordon W. Allport viser til en religionspsykologisk studie, hvilken virkning den siste verdenskrigen hadde på krigsveteraners religiøse erfaringer, og vil ta med noen sitat fra denne:
'En annen veteran av mitt bekjentskap hadde vært et usedvanlig fromt menneske. Mens han lå i ingenmannsland og ventet på å skulle gå til angrep, ba han til gud. Nettopp i det øyeblikk eksploderte en bombe tett ved. Han mistet en arm, ble vansiret og blind. I det øyeblikk, forteller han, ble han en avgjort og militant ateist'(172)
'Etter å ha sett hvordan mange trofaste kirkegjengere ble drept, og etter å blitt klar over at de ba likeså meget - kanskje mere - enn jeg, kom jeg til det resultat at bønn ikke hadde noen betydning for hvorvidt jeg overlevde eller ikke. Ganske visst bad jeg stadig vekk, men jeg innser nå at det var for å være på den sikre side, hvis jeg ble drept(173).
'Min nærmeste venn og jeg bad aldri, skriver en veteran, og vi ble ikke en gang såret. Jeg så en ung mann be, og han ble drept av en tysk kaliber 88 granat, mens han ba'(173).
Det har i de senere årene blitt avdekket at mange misjonærbarn som bodde på misjonens internater, mens foreldre var ute og misjonerte, ble misbrukt og mishandlet. Misjons-organisasjonene er blitt kritisert for dette, men ingen kritiserer de kristne gudene som kalte og motiverte misjonærene til å dra ut. De forlot sine barn i god tro på at både gudene og de kristne tok godt vare på dem, men likevel ble barna sviktet både av de kristne lederne som stod for overgrepene og gudene som kun var tause vitner. Barna gråt og lengtet etter sine foreldre som ofret barna for å forkynne evangeliet om den gode guden, men som sviktet både barna og foreldrene.
I 2019 ble 2 moskeer angrepet, hvor 50 ble drept og 50 skadet av en terrorist med skyte-våpen. 1. påskedag ble bl.a. 3 kirker på Sri Lanka angrepet, hvor 321 ble drept og 500 såret. Kjell Magne Bondevik sier at det har vært 35 angrep mot kristne kirker på Sri Lanka det siste året. Hvor var gudene som lovet å være med og passe på dem, men som kun var usynlige og passive tilskuere. Slik er det mange eksempler, hvor selv ikke Guds hus er et trygt sted. Likevel synges og forkynnes det om at 'Ingen er så trygg i fare, som Guds lille barneskare', at vi er 'Trygg i hans hånd' og at 'løftene kan ikke svikte, nei de står evig fast'.
Det paradoksale og meningsløse ser vi også etter terrorhandlinger og katastrofer når mennesker er drept, hvor religiøse ledere samles til forbønn og kirkene til messer og sørgegudstjenester, hvor den gud de ber om trøst fra, både visste om og var tilstede da katastrofen skjedde, uten å gripe inn. Hva slags trøst er det å få hos en gud som kunne forhindret, men kun var en passiv tilskuer. Hvorfor og hvordan skal en slik gud kunne gi trøst til de som sørger, som er medskyldig ved at han unnlot å hjelpe. Hvorfor vil eller kan Gud trøste når han ikke vil - eller kan - hjelpe, på tross av at han er allmektig og alt er mulig for ham. Det er som et skuespill, hvor det ikke er det teologiske, men det psykologiske som har betydning, menneskelig trøst og medfølelse i en vanskelig livssituasjon.
Merknader.
I all opplæring og forkynnelse, fra livets begynnelse til slutten, blir vi lært til å tro at guden vi tror på er allmektig, vil være med oss hele livet, passe på oss og til slutt føre oss til sin himmel - såfremt vi tror på ham. Tidligere trodde de troende at alt som skjedde var det en mening med. Imidlertid vet vi idag at det meste av våre liv styres av arv og miljø, kultur og skjebnens tilfeldigheter, som ikke har noe med guder å gjøre. Likevel er det godt å ha gudene i bakhånd, noe å tro på som kan gi oss en mental trygghetsgaranti.
Problemet er konflikten mellom de bibelske løftene om gudenes beskyttelse og virkeligheten. Det er imidlertid ikke bare på det ytre plan den teologiske svikten oppstår, som de fleste eksemplene jeg har brukt viser, men også i det indre, slik det var for meg. Det svikter derfor både på det indre og ytre plan. Derfor går det ofte galt for dem som i utsatte livssituasjoner tar gudsordet på alvor og tror det som står skrevet. Alternativet for de fleste er å slå seg til ro med den kognitive troen og aksepterer det som skjer. Det merkelige er at når det skjer enkelte overnaturlige hendelser også hos kristne, blir det tolket som bevis på gudenes eksistens og makt, men ser bort fra de mange som aldri opplever å få den hjelpen de trenger og ber om. Paradokset er at når leger og sykehus 'helbreder', så blir det tolket som om at det var gudene som brukte legene, på tross av at gudene angivelig kunne gjort det selv, men overlot det til legene. Når ingen klarer å løse det teologiske problemet utsettes svaret til det hinsidige og at gudene vet best.
BEKYMRINGSANGST.
'Da skal himlene fortæres av ild og elementene brenne og smelte.
Men vi ser frem til det han har lovt:
En ny himmel og en ny jord, hvor rettferdighet bor'.
2. Pet. 3,12-13
Innledning.
Jeg har aldri trodd at livet på denne syndefulle jorden skulle bli godt, fordi bibelske skrifter forteller at Gud skulle ødelegge og brenne opp vår planet p.g.a. menneskets ondskap. Samtidig skulle han dømme menneskene, enten til evig frelse eller evig fortapelse, himmel eller helvete, avhengig av deres tro på ham. Jorden var på vei mot ødeleggelse og derfor ingen fremtid for alt liv på jorden. Fremtiden lå i frelsen, frelst fra det onde jordelivet og fortapelsen, få del i en ny himmel og en ny jord som den jødekristne guden skulle skape for oss som trodde på ham.
Paulus trodde det skulle skje allerede i hans levetid, men etterhvert som tiden gikk og Jesus uteble, måtte han korrigere sin tro og tilpasse seg virkeligheten. Kristne har ventet i 2000 år og venter fremdeles at han skal komme tilbake for å dømme og frelse, ødelegge jorden og skape en ny. Det kjennskap vi har til det uendelige universet idag, i motsetning til det lille solsystemet bibelen forteller om og Paulus trodde på, viser det feilaktige grunnlaget som de bibelske skriftene og den kristne troen bygger på.
Troen på at den jødekristne guden hadde kontroll over både himmel og jord, det gode og det onde, førte til at alt det meningsløse og urettferdige i denne verden hadde en naturlig forklaring. Det var derfor ikke mitt problem, fordi Gud hadde kontrollen og sørge for at både jeg og alle andre som trodde på ham var i trygge hender - for tid og evighet. Livet skulle derfor være trygt for de troende, på tross av de dystre fremtidsutsiktene. Selv om jeg hadde problemer med den spirituelle bekreftelsen, var den kognitive troen en hjelp til å kunne orientere meg i denne verden og finne en eksistensiell mening med livet.
Da jeg frasa meg troen på de kristne gudene, resulterte det i store endringer i min livsopplevelse. Selv om den religiøse kampen ble borte, ble mitt liv fattigere, skremmende og meningsløst, fordi jeg nå ble avhengig av meg selv, mine psykiske kvaliteter og livet omkring meg - uten guder å stole på og djevler til å skylde på. Det førte til angst og bekymring over livets ondskap, skjebnens tilfeldighet og fremtidens uforutsigbarhet, en verden uten styring. Det var som å begynne på nytt, med en ny virkelighet. Det er noe av dette jeg nå vil skrive om - min livsopplevelse etter oppgjøret med livet og troen.
Valget.
'Jeg må, Jeg må,
Så byder meg en stemme, i sjelens dyp,
Og jeg vil følge den'.
Catilina/Ibsen
Oppgjøret fremprovoserte og avslørte virkeligheten, både den indre og ytre, teologi og psykologi, den smertefulle virkeligheten om gudene og meg selv, verden og livet rundt meg. Den viste at den indre uroen ikke var teologisk, men psykologisk. Derfor ble det ikke løst med teologiske midler, annet enn å forsterke, utfordre og provosere 'Tingen' - den navnløse, kaotiske, ukjente indre virkeligheten. Selv om det var jeg som forlot troen, var det likevel et tap da den ble borte, fordi jeg mistet vernet mot livets meningsløshet, ondskap og urettferdighet, som tidligere var overlatt til guder og djevler. Ikke bare tapet av troen, men også gudene, representert ved de indre empatiske gudsobjektene, slik også Anderberg skriver at 'i de vestlige religionene forstås Gud som en samtalepartner. Han er en gestalt med en stemme man lytter til, en man søker trøst og råd hos, et Du man ber om hjelp'(179). Kristne har derfor lest gud inn i alt som skjer, fordi han er virkelig tilstede i oss. Ikke som en gud, men ved indre etablerte mentale objekter, resultat av den religiøse indoktrineringen, også som en samtalepartner. Derfor har kulturer og religioner forvekslet gud med Selvet.
Det var ikke guden som ble borte fra mitt liv, men aktiviteten i de indre objektene og mentale forestillingene, som trenger tid for å tilvenne seg at det ikke lenger er bruk for dem. Anderberg sier at 'det å avvise Gud er en langsom prosess. Han falmer og blekner bort, selv om det iblant kan se ut som om trekkene hans på nytt fylles med kulør, i det minste for en stund, inntil prosessen fortsetter og fargene til sist forsvinner'(180). Det er som han også sier at religion er et ressonansrom, noe som er der, 'den mystiske følelsen av ikke å være alene, selv når en befinner seg milevis fra andres blikk'(180), slik mange har opplevd at når 'dette Du'et forsvant, føltes verden lenge tom og fylt av gudløshet'(181). Også for passive troende er det derfor trygt og godt å ha en gud i bakhånd.
Derfor savner jeg troens banalitet og enfoldighet. Enkle svar på vanskelige spørsmål, følelsen av ikke å være alene i et faderløst samfunn som er uten styring og kontroll, overlatt til skjebnens lunefulle innfall. Hvem kan erstatte gudene, spesielt i en tid hvor 'Behovet for moralsk støtte og etisk veiledning har aldri vært større enn nå. Det å ha proklamert Guds død, kan virke dumt - ja, rett og slett farlig'(182), slik bekymringsangsten over livets virkelighet og de indre ukjente villdyrene kom snikende til meg da troens forsvar ble borte. Det sosiale nettverket som i alle år hadde vært limet i min tilværelse ble også borte, hvor jeg mistet det som hadde vært grunnvollen i mitt liv. Derfor ble det som Anderberg også opplevde at 'Det går an å leve uten Gud. Men tomheten er merkbar. Man får klare seg som best en kan'(181), fordi det er som å begynne på nytt, alene med blanke ark.
Sitatene er hentet fra den svenske filosofen Thomas Anderberg sin bok 'Guds moral', hvordan det var for ham å forlate sin gudstro, som på mange måter gir en gjenkjennelse i mitt liv. Også for ham var det de bibelske skriftene om den jødiske guden som førte til at 'langsomt søkte jeg vekk fra troen. Hele tiden ba jeg Gud om tilgivelse, det var jo ikke ham jeg søkte bort fra, men fra det gåtefulle vesen som under hans navn hadde trengt seg inn i bibelen', 'men sakte, sakte bleknet Gud bort i mitt liv'(183). 'Plutselig overlatt til meg selv. Sufflørkassen stod tom'(184), og 'Nå fantes det ikke lenger noe som kunne verne meg mot håpløsheten. Maskineriet hadde falt sammen'(384). Derfor opplevde han at 'Noe er forsvunnet, noe har etterlatt seg et savn'(185). Slik er en merket for livet, både den som beholder og den som forlater troen.
William James viser til den franske filosofen Jouffroy og hans kontraomvendelse. Lenge hadde han vært i tvil om sin tro, men en natt opplevde en krise hvor tvilen ble tatt på alvor, som også resulterte i sorg over de tapte illusjonene: 'Jeg vil aldri glemme den desembernatt, skriver Jouffroy, hvor det slør ble sønderrevet, som hittil hadde skjult min egen vantro for mitt blikk. Jeg kan enda høre mine egne skritt i det lille tomme værelse, hvor jeg hadde for vane å gå opp og ned lenge etter sengetid. Jeg ser igjen den halvt overskyende måne for meg, som nå og da skinte på de kalde rutene. Nattens timer gikk, uten at jeg la merke til det. Urolig fulgte jeg mine tanker, fra det ene lag etter det andre ned til bunnen av min bevissthet, én for én spredte de alle de illusjoner som hittil hadde skjult dens svingninger, og lot dem for hvert øyeblikk tre tydelig frem. Forgjeves klynget jeg meg til disse siste trosrester, som en skibbrudden sjømann klynger seg til vrakstumpene av sitt skip. Jeg var redd for det ukjente som jeg var i ferd med å drive ut på, og forgjeves vendte jeg meg med dem mot min barndom, min familie, mitt fedreland, med alt som var kjært og hellig, men den ubøyelige tankestrømmen var for sterk - foreldre, familie, minner, tros-sannheter, alt tvang den meg til å slippe. Undersøkelsen fortsatte dess mere utholdende og alvorlig, jo nærmer den kom til sitt endelige mål, og den stanset ikke før det var nådd. Da visste jeg, at det ikke var sten på sten tilbake i mitt sinns dyp. Dette var et fryktelig øyeblikk, og da jeg mot morgenen kastet meg utmattet på sengen, var det som om jeg merket at mitt liv hittil, så smilende og innholdsrikt som det var, ble slukket som en ild, og at et annet liv åpnet seg for meg, mørkt og øde, hvor jeg heretter skulle leve alene, alene med mine skjebnessvangre tanker, som hadde forvist meg hit, og som jeg mest hadde lyst til å forbanne. De dager som fulgte denne oppdagelse, var de bedrøveligste i hele mitt liv'(186).
Hvis religion har en slik funksjon i våre liv, synes det meningsløst å forlate den, selv om den er falsk og feilaktig, kun myter og dogmer, basert på illusjoner og livsløgner. Det viser seg at enhver blir salig i sin tro, hvor det ikke er guden, men troen som er avgjørende. Imidlertid er det som Albert Schweitzer skriver at 'da det åndeliges vesen er sannhet, betyr enhver sannhet i siste instans en vinning. Under alle forhold er sannheten verdifullere enn ikkesannheten'(187). Det er vår egen sannhet som er avgjørende, ikke at ytre stimulanser oppfyller og erstatter indre behov, selv om hensikten helliger midlet, slik også Freud mente at religiøse illusjoner hindret oss i å se virkeligheten. Paradokset med det religiøse tilbudet er at etterhvert som kunnskapen øker reduseres interessen for de fundamentalistiske religionene. På tross av løfter om evig liv og himmelsk herlighet, guddommelig omsorg og trygghet, fri fra synd og ondskap, avslår de fleste tilbudet. Det viser den manglende tro-verdigheten til det bibelske materialet og kristne praksis, konflikten mellom liv og lære, tro og praksis, som de religiøse ikke har evne og vilje til å kunne se, pga indoktrineringen.
James viser også til en kvinne som opplevde følgende: 'Jeg tror at jeg et sted dypt nede i mitt hjerte alltid har vært mer eller mindre skeptisk når det gjelder Gud: min skepsis tok til som en understrøm hele min tidlige ungdom, men den ble behersket og overdekket av de følelsesmessige elementene fra min religiøse oppvekst. Da jeg var seksten ble jeg med i kirken og der ble jeg spurt om jeg elsket gud. Jeg svarte det sedvanlige Ja, som var forventet. Men plutselig, som i et lynglimt, var det noe som talte inne i meg: 'Nei, det gjør du ikke'. I lang tid ble jeg plaget av skam og anger over min falskhet og likegyldighet, at jeg ikke elsket gud, også av frykten for at det kunne være en hevnende gud til, som ville straffe meg på fryktelig vis'(188).
Jeg gav meg også ut for å elske gud, men visste at jeg ikke gjorde det, på tross av at jeg ville det og trodde det. Derfor måtte jeg fortrenge min virkelighet og fornekte min egen sannhet for å kunne tro på løgnen. Hvorfor skulle jeg elske gud som jeg aldri hadde sett eller hørt og dessuten var den som sviktet meg når jeg trengte ham. GT pålegger jødene at de skulle 'elske Herren din gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel, og av all din makt'(189), en gud som var en myte, slik det er med alle guder. Likevel var jødene forpliktet til å elske dette gudebildet av hele sitt hjerte, hele sin sjel og av all sin makt. Det blir langt lettere når religiøse opplevelser kan knyttes til troen, hvor en elsker det empatiske objektet som forveksles med guden, og tror det er Jesus som bor i våre hjerter. Det er disse psykiske strukturer Egedius kaller for 'en verden av objektrelasjoner'(190).
Jeg er nå fri til å velge, ikke lenger la meg styre av indre ubevisste og ukjente spøkelser, ytre velmenende og godtroende mennesker eller skjebnens tilfeldigheter. Fri til å være meg selv, tro på meg selv, lytte til meg selv, ærlig mot meg selv, stole på meg selv og i størst mulig grad være den jeg egentlig er, selv om det er langt fra den jeg ville vært. Tidligere var jeg programmert av det ytre til å mene og tro, men nå justert den mentale harddisken til å leve mitt liv, ut fra mine muligheter og forutsetninger. Jeg er derfor ikke lenger opptatt av årsaker og søker ikke lenger løsninger som kan gi et nytt og bedre liv, men være den jeg er - på godt og vondt.
Det skjedde noe på veien, mest sannsynlig i de tidligste barneårene og forsterket av livserfaringene senere i livet, men den grunnleggende årsaken og sannheten om meg selv vil jeg aldri finne. Det paradoksale er at det finnes ikke naturlige forklaringer som skulle tilsi at min livsopplevelse skulle bli som det ble, men det viktigste er å akseptere at det ble slik.
Menneskedyret.
'Europas og USAs historie er preget av erobringer, overmot og griskhet,
til tross for omvendelsen til kirken.
Vårt ideal er å bli sterkere enn andre, seire,
få makt over andre og utbytte dem'.
Eric Fromm (191)
I alle år, frem til Oppgjøret, trodde jeg det var den jødiske guden Jahve som hadde skapt stjernene, planetene og alt liv på jorden på fem dager for ca 5.800 år siden, slik både den ortodokse jødedommen og bibelen mener. Selv om vitenskapelig kunnskap undergravde troen på den bibelske skapelsesfortellingen var det uaktuelt å tro på noe annet, fordi bibelens 'sannheter' stod over alt og alle - også fornuft og kunnskap. Som jeg har vist i Adam-myten, trodde Paulus på den bibelske skapelsesfortellingen. Det var avgjørende at den jødiske guden hadde skapt mennesket - den første Adam - for ellers ville det ikke vært noen mening i at Jesus som den andre Adam skulle gjenopprette syndefallet fra den første, hvis de ikke trodde han hadde eksistert. Da det viser seg at mennesket er resultat av milliarder års evolusjon og utvikling, ikke skapelse, faller derfor noe av grunnlaget for den jødekristne troen bort, såfremt en ikke tolker bibelen allegorisk eller metaforisk.
Menneskets stamtavle kommer fra andre arter som har ført til mennesket, slik det også er med de andre artene på jorden. Menneskerasene stammer fra hominidene, som skilte lag for ca 6 mill år siden. Biologien viser at våre nærmeste artsfrender er sjimpansene, hvor 98,4 % av det genetiske materialet er felles med mennesket. Dessuten har det vært flere menneskeraser, hvor bare Homo sapiens er igjen. Det viser sårbarheten til de menneskelige rasene og derfor et spørsmål om tid før også sapiens tid på jorden er over. Enten at vi dør ut eller erstattes av nye raser i konkurransen mot nye bioteknologiske organiske- eller ikkeorganiske raser, slik også andre raser har tapt i kampen mot Homo Sapiens eller at vi utrydder oss selv. Det er unaturlig å tenke at mennesket vil unngå evolusjon og utvikling de neste 4,5 mrd år som er igjen før vår livgivende sol er utbrent. Den italienske fysikeren Carlo Rovelli skriver at 'Vi er trolig den eneste arten på jord som er bevisst uavvendeligheten av vår egen, individuelle død: Jeg er redd vi ganske snart også blir arten som med åpne øyne blir vitne til sitt eget endelikt, eller i det minste enden på sin egen sivilisasjon. Vi fødes og dør slik stjernene fødes og dør, både individuelt og kollektivt. Dette er vår virkelighet'(192). Dette rommer også mitt syn på livet og fremtiden.
Da ingen har kontroll og styring av livet på jorden, verken en sentral politisk ledelse eller troverdige guder, får menneskedyret boltre seg fritt. Erik Damman skriver at 'den ustoppelige velstandsveksten i Norge og andre rike land har skapt en så rask forringelse av klodens miljø at det er grunn til å tvile på om det vil være overlevelsesmuligheter igjen for våre barnebarn', fordi 'Vårt forbruksnivå og vår bruk av naturressurser er allerede langt høyere enn det naturen er i stand til å gjenskape'(358). James Lovelock skriver at 'jorden vil trenge 1000 år på å komme seg igjen etter skadene vi allerede har gjort', og 'at det er altfor sent med en bærekraftig utvikling. Det vi trenger er en bærekraftig tilbake-trekning'(193). Når de fattige og underutviklede landene også gjør krav på velstand og utvikling, vil dette forsterke problemene, for enten må vi rike senke vårt forbruk eller fortsette å undertrykke de fattige.
Det tragiske er at menneskedyret ikke bare har styringen over jorden, men at kristne har vært drivkreftene til det kapitalistiske og materialistiske misbruket som idag truer både mennesket og andre arter. Det paradoksale er at kristne venter Jesus skal hente dem hjem til sin himmel når han kommer tilbake i skyene, men Babylons fall i Åp.18 er et naturtro bilde på en dom over den kristne kirken, vår tids materialistiske og kapitalistiske tid, spesielt det kristne Europa og USA. Det merkelige er at kristne tror de skal gå fri, på tross av at det er dem som har lagt grunnlaget for urettferdigheten og ondskapen, overforbruket og misbruket. Politisk makt gjør de religiøse blinde for rettferdigheten, slik historien viser oss, samtidig som de takker Gud for overforbruket og misbruket, som en guds gave. Hvis det finnes en universell og rettferdig etikk og moral, vil det være naturlig at det kristne Europa og USA ble straffet for sine synder - ikke frelst fra dem. Vi kjenner også Jesu holdning til de religiøse lederne og de rike, som han dømte til de verste straffer.
Vitenskapelig forskning viser hvordan menneskene har vært med om å undergrave og utrydde livsgrunnlaget for eksisterende raser da de kom til nye landområder. Den jødiske historieprofessoren Yuval Harari viser til slike eksempler og skriver at 'det historiske bevis-materialet får Homo sapiens til å se ut som en økologisk seriemorder'(194). Han viser til hvordan mye av det økologiske grunnlaget ble borte i kjølvannet av at mennesket etablerte seg. Han skriver også at 'Homo sapiens hadde verdensrekorden blant alle organismer i å drive flest plante og dyrearter til utryddelse. Vi har den tvilsomme ære av å være biologiens farligste art'(195). David Attenborough sier om menneskene at 'Vi er en pest på jorden'(Int). Biologen Erik Tunstad skriver at 'Liste over arter menneskeslekten har utryddet er lang og trist. I jakt på kortsiktig profitt, har vår lykke betydd andre arters undergang. Vi har spredt oss over kloden - i våre fotspor ligger det ødelagte økosystemet og titusenvis - kanskje millioner - av utdødde arter'(196). Biologipofessor Dag Olav Hessen viser til en WWF-rapport fra 2014 om at bestandene av verdens dyr er halvert siden 1970(197).
Det er ikke bare den økologiske katastrofen, men også at mennesker ble drept, misbrukt og mishandlet. Kirken var et redskap i ondskapens tjeneste og det er naturlig å vise til Faust-myten, at også kirken inngikk allianse med djevelen, for ifølge kirkens tro er djevelen ondskapens kilde. Derfor må også kirken være drevet av den djevelske ondskapen for å utføre sine beviselig onde handlinger. Misjon og imperialisme, kapitalisme og misbruk gikk hånd i hånd da de kristne europeerne kom til Asia, Afrika og Amerika. Egentlig var det begjær etter rikdom, gods og gull som drev imperialismen og godkjent av kirken. Ikke rart at Garborg 'hata storkapitalen og dei imperialistiske røvarkrigane'(198). Det er den indirekte og skjulte ondskapen som er det største problemet. Rollo May beskriver den som 'vår alliansen med djevelen i form av kjernefysiske stridshoder, vårt krav om makt (definert som penger), i vår vanvittige lengsel etter å få alle sanser tilfredsstilt, i vår grådighet, vår tvangsmessige aktivitet, vår frenetiske jakt på utviklingen'. Slik også Marlowe's Faust sier at 'Den gud du tjener er ditt eget begjær'(199).
I omtalen av en bok om erobringen av Mellom- og Sør-Amerika, sies det at 'I løpet av en menneskealder raserte disse gudene (de hvite ble hilst som guder) ti indianerriker. Med korset i seilet og med gullbegjær i blikket drepte de femten millioner mennesker'(410). Da de kristne europeerne kom til Nord-Amerika resulterte det i at 'en genuin kultur slaktes ned av en teknisk overlegen motstander, om hvordan urbefolkningen i Nord-Amerika reduseres fra flere millioner til mindre enn 250 000'(200). Da den britiske kolonimakten kom til India resulterte det i ødeleggelse av kultur og kamp mot hedningene. De britiske militære omtaler nedslaktingen av innfødte som 'min Frelsers slag', som gjorde sin plikt som 'en god Kristi soldat'(201). Slik var det også da europeerne koloniserte Afrika, som det oftest har vært da fundamentalistiske religioner ble innført ved tvang og trusler, slik det også var da Norge ble kristnet.
Bedre er det ikke i vår moderne tid hvor det kristne USA gikk til krig mot Korea og Vietnam, Irak og Afganistan, samtidig som de har involvert seg i indre forhold til et utall andre land og pådriver til den kalde krigen. Spesielt har krigen mot Irak og Afganistan fått dramatiske konsekvenser, og utløst et naturlig muslimsk hat. Det var den kristne president Busch jr. som fremprovoserte krigen i Irak på falske rykter, som ledd i hans hevn mot onde muslimer og ondskapens akse. I en rapport sies det at siden 2001 har kriger i Midt-Østen, Asia og Afrika kostet USA over 50 billioner norske kroner (50 med 15 nuller bak), i tillegg til alle de drepte. Da Norge sa ja til å være med om å bombe Serbia i 1999 hadde Norge en kristen statsminister og utenriksminister - som også var formann i OSSE - samt andre kristne regjeringsmedlemmer og stortingsrepresentanter som støttet beslutningen. Også den fatale bombingen av Libya ble støttet av de samme. Paradokset er at kristne politikere kan kjempe mot abort, men samtidig gå til krig for å drepe andre, som overser Jesu ord om å tilgi og elske sine fiender. Drepe i stedet for å elske. Slik går det når kristne politikere får prege verden med sin tro.
I mine teologiske undersøkelser kom jeg fram til at Jesus mente han var jødenes messias og derfor ikke noe med kristendommen å gjøre. Spesielt var han opptatt av det jordiske livet og de fattige, kampen mot jødiske ledere og den rike overklassen. Imidlertid tok kirken parti med de rike, hvor det var troen og ikke gjerningene som ble avgjørende, som derfor gjorde at mange tok avstand både fra kirken og kristendommen. Det tragiske er at religiøse politikeres mål og hensikt er å få makt og myndighet til å bestemme over andre, hva de skal tro og gjøre, samt tilgang til statskassen for å bevilge til sine religiøse formål. Troen gjøres til en offentlig sak, i stedet for at religion skulle være en privat sak. Slik det også var da kristendommen ble innført med trusler og tvang mot folkets vilje, ser vi det samme ønske også hos dagens kristne politikere, men kalles å bevare den kristne kulturarven.
Konkurransedjevelen tilbes av det kapitalistiske systemet, egoismen og populismen, hvor den sterkeste og mest kyniske utnytter andre og derved blir den materialistiske vinneren. Både i kunst og kultur underholdes vi av konkurransen, også av kristne, på tross av det uetiske å vinne over andre og skape tapere. Det er utenkelig at Jesus ville oppfordret til å vinne over andre, slik det ikke bare er i krig, men også i sport og kultur. En amerikansk lege som var en tid i Australia deltok på en ørkenvandring med en aborigin-stamme og da hun fortalte at vi hadde konkurranser i sport var det en som sa: 'Men hvis det er en som vinner, må jo alle de andre tape. Er det morsomt?(204). Slik ville naturligvis heller ikke Jesus akseptert konkurransedjevelen eller støttet de rike mulitnasjonale kapitalistene som utkonkurrerer ikke bare hverandre, men også de svakere og fattige. Garborg skrev i 1907 at 'Fridomen som vart vunnin i 1789, det var ein Fridom for Mammon til å gjera Verdi til ein verre Træleheim enn nokon gong fyrr'(205), fordi vi har erstattet Jesu lære med kirkens lære om Jesus. Dessverre synes konkurranseinstinktet å ha med evolusjonen å gjøre, slik Tunstad sier at 'Naturen handler ikke om å være perfekt - den handler om å være god nok. Bedre enn de andre'(206).
Vi velger å tro på vitenskapelige fremskritt, religiøse illusjoner og politiske løfter, som alle er like upålitelige, fordi vi ikke har alternativer. Det er utallige årsaker til bekymring for fremtiden, om vi ser omkring oss og søker kunnskap som er tilgjengelig, men det er behageligere og enklere å overse de mørke skyene og være positiv. Problemet er at vårt underbevisste fanger opp disse signalene og lagrer dem, som resulterer i psykiske og psykosomatiske reaksjoner. Derfor vil også antallet arbeidsføre reduseres i fremtiden. Uro for fremtiden er derfor ikke en grunnløs frykt, men er som Fromm skriver at 'Vi later som om vårt liv er bygget på en solid grunnmur og ignorerer de mørke skyggene av uro, engstelse og forvirring som aldri forlater oss'(211). Derfor var det godt å ha en religiøs illusjon, kunne tro det var en som hadde styring og kontroll, både med det onde og det gode, himmel og helvete, nåtid og fremtid, meg og andre, jorden og hele universet, men som dessverre kun var en illusjon. Det er noe i det Garborg skriv i Den Bortkomne Faderen, at 'Kvifor er du ikkje, at eg kunne knefalla for deg'(212) - behovet for noe å tro på, noe større, høyere og sterkere enn oss selv. Jeg må si med Albert Schweitzer at 'Jeg får meg ikke til å tro at det ikke er så ille som det ser ut'(213). Jeg prøver å ha en positiv holdning, men må forholde meg til virkeligheten ut fra kunnskap og erfaring, forståelse og opplevelse. Det tragiske er at mennesket har muligheten til å skape et godt livsgrunnlag for alle mennesker på jorden, på tross av befolkningseksplosjon og jordens ressurser, men som ikke skjer på bakgrunn av egoisme og grådighet hos dem som har mer og forbruker mer enn de trenger.
Jeg har fokusert på det skremmende som skaper angst og uro. Det er selvfølgelig ikke vanskelig å finne det positive, men er dessverre knyttet til våre moderne velferdsordninger og det ustabile kapitalistiske systemet. Et av våre største problemer er overforbruket av jordens ressurser som Erik Damman skriver om. I sin bok 'Verden på vippepunktet' skriver Dag Hessen om det som kalles Earth Overshoot Day, at 'dagen da vi har forbrukt klodens fornybare produksjons- og resipientkapasitet, falt i 2019 på 30. juli. Hadde alle hatt like stort skonummer som oss nordmenn, ville denne dagen kommet i midten av april'. Årsaken er at vi har så høye lønninger og pensjoner, som av naturlige grunner må forbrukes. Problemet er at vi ikke er villige til å ofre hva det koster å endre grunnlaget for fremtiden ved å redusere lønninger, pensjonsavtaler og offentlige utgifter for å redusere overforbruket av jordens ressurser. I stedet for å vente til økonomiske og økologiske kriser rammer oss, sier all fornuft at vi burde begynne nedtrappingen. Problemet er at ingen vil redusere, gi slipp på krav og rettigheter, for alle vil ha mer, uansett hvor mye de har. Derfor blir det kriser og kaos som må ordne opp for oss. Vår tids miljøaktivister mener å kunne redde oss fra katastrofen hvis vi 'omvender' oss, slik det også var for de religiøse. Problemet er at det er for sent, ødeleggelsene er for store og vilje til livsstilsendringer i den vestlige kristne overfloden er ikke til stede. Som James Lovelock skrev for flere år siden vil jorden trenge tusen år på å komme seg etter de skadene vi allerede har gjort. Derfor trenger vi en bærekraftig tilbaketrekning, men det er det svært få som frivillig vil være med på.
Jeg har i flere år samlet materiale hvor jeg skulle begrunne overfor meg selv hva som lå til grunn for min bekymring for fremtiden, om det var ekte eller uekte frykt, realisme eller pessimisme. Imidlertid har det ikke vært tid til å bearbeide og systematisere det som ligger til grunn for min bekymringsangst og fremtidsfrykt - etter at troen ble borte og mitt møte med virkeligheten.
Livet.
'Deg selv har du aldri været før.
Hva skylder det så om til gangs du dør'.
Knappestøperen til Peer Gynt
Hva er livet, hvor kommer det fra, hva fører det til. Hva er hensikten med livet for artene på jorden, er det basert på tilfeldigheter eller universelle naturlover. Er hensikten å opprett-holde livet gjennom de mange ulike artene på jorden, ikke for artenes skyld, men for livets egen del. Er det en slags kosmisk bevissthet og universell intelligens, en slags guddommelig instans som står bak og styrer det hele, eller er livet på jorden en tilfeldighet. Tidligere var dette for meg uproblematisk, fordi livet var Gud og kom fra Gud, selve livskilden til alt som er, som ikke bare skapte alt, men fyller alt i alle, en slags panteisme. Dessuten var livet vi levde på jorden kun en forsmak på det egentlige og virkelige livet, evigheten sammen med de kristne gudene i den himmelske herligheten. Selv om livet på jorden er ondskapsfullt og meningsløst, var det enkelt å forstå.
Da jeg forlot troen mistet jeg også troen på livet og meningen med livet. Jeg er derfor redd livet og fremtiden, slik jeg opplever det og har skrevet om. Mange er redd for døden, men det er livet som er problemet. Døden er fred og evig hvile, i motsetning til livet. Jeg har flere ganger forberedt meg på døden, fordi de psykosomatiske problemene var så sterke. Det var ikke noe problem om jeg ikke skulle våkne neste morgen, fordi døden er hvile, slik det er med søvn. Jeg søker medisinsk hjelp når jeg trenger det, men årsaken er ikke å unngå døden, men sykdom og smerte som reduserer livskvaliteten. Både livet og døden har sine fordeler og ulemper, men enig med Garborg som sier at 'Det einaste paalitelege gode ved Tilvære er, for kvar i ser, at det fær Ende'(214). Jeg er redd menneskedyrets kapitalistiske og egoistiske politikk, en ukontrollerbar vitenskap som lever sitt eget liv og en religion som i kirkens historie har oversett Jesu lære i praksis og vært en pådriver for den materialistiske politikken i kampen for de rike, på bekostning av de fattige.
Livet oppleves så skremmende at ofte når jeg står opp om morgenen sier jeg til meg selv at kanskje er dette den siste og trenger derfor kun å bekymre meg for denne dagen. Samtidig minner jeg meg på sangen 'Blott en dag, et øyeblikk om gangen', hvor målet ikke er å se fremover, fordi jeg har nok med øyeblikket og dagen idag. Jesus bekrefter det hele ved å si at vi skal ikke bekymre oss for den dag i morgen, for hver dag har nok med sin egen plage. En merkelig holdning om at dagene - og livet - er en plage. Livet har vært som et motbakkeløp, hvor livsregnskapet viser røde tall. Derfor er jeg trett og sliten, glad jeg er gammel og mett av dager så jeg slipper å bli konfrontert med fremtidens uforutsigbarhet og ville ikke levd om igjen og ville heller ikke valgt livet om jeg selv kunne velge. Det er derfor godt at det en dag tar slutt og kunne tro at det ikke er noe mer etter døden, annet enn fred og hvile.
Da Franz Kafka skrev sine fortellinger var det som å beskrive det ubevisste, ut fra hans livserfaringer, men det var få som synes å se den lille redde og usikre gutten i den voksne skikkelsen. Hans brev til sin forlovede, hans far og andre, samt alt det andre han skrev, ble derfor i stor grad ikke forstått. Han tolket sine somatiske sykdommer som psykosomatiske reaksjoner, hvor kroppen tok ansvar for den psykiske konflikten, for å fri ham fra hans indre kamp og personlige helvete. Derfor omtaler han tuberkulosen som en alminnelig bankerott, et våpen, en medhjelper som skal hjelpe til for å få slutt på hans egentlige lidelser. Han skriver til sin venn Max Brod at 'Jeg søker uavlatelig en forklaring på sykdommen, for jeg har dog ikke selv gjort noe for å få den. Ofte synes jeg det er som om hjerne og lunger har inngått en overenskomst uten min viten. 'Slik kan det ikke fortsette', har hjernen sagt, og etter fem år har lungen erklært seg klar til å hjelpe til'(215). Han døde av lungesykdommen.
Det er noe av det samme jeg opplever gjennom det jeg har skrevet om mitt liv, at andre ikke forstår hva jeg egentlig forsøker å beskrive, på tross av at det er langt mer forståelig. Også jeg bruker ordene i en slags symbolsk betydning, fordi virkeligheten er for brutal til å beskrive direkte. Derfor blir det ikke forstått, lest feil eller sett gjennom det forutinntatte bilde andre har av meg. Når andre er opptatt av mine somatiske problemer er det derfor et paradoks, fordi det er ikke dette som er det problematiske og dramatiske, men mine livserfaringer og psykiske utfordringer. Jeg er operert for kreft og hjerte, som alle forstår, men vanskeligere å forstå det jeg har skrevet om min sårbarhet og livsopplevelse. Helt fra 1975 har jeg slitt med angstproblematikk som kommer til uttrykk i bryst og mage. Det har resultert i pust- og lungeproblem, men ingen lege finner årsaken. Kjenner meg igjen hos Garborg når han skriver at 'Vite er like klart, det er berre Hugen som er sjuk'(408). Forholdet mellom kropp og sjel, det somatiske og psykiske, synes å ha en langt sterkere sammenheng og gjensidig påvirkning enn hva vi har vært klar over. Ikke bare at somatiske lidelser påvirker psyken, men også at det psykiske fører til somatiske reaksjoner. Spesielt gjelder dette spenninger i kroppen, som Solveig Bøhle viser til i sin bok 'Når kroppen husker det du vil glemme'. Langt mer alvorlig og omfattende det professor Anna Luise Kirkengen viser til i sin bok om 'Hvordan krenkede barn blir syke voksne'.
Mitt liv er preget av sorg, men problemet er at jeg ikke har noe konkret å sørge over som skulle tilsi en slik reaksjon. Derfor er det vanskelig, fordi sorgen er udefinerbar og uforståelig, og må derfor sørge over sorgen, resultatet av et eller annet, ikke årsaken. Jeg har lyst til å gråte over sorgen, men får det ikke til, for jeg vet ikke hva jeg skal gråte over, fordi jeg ikke vet hva jeg skal sørge over. Samtidig er det en sorg over livet. Ikke bare mitt liv, men livet i denne verden, som bekreftes ved menneskedyrets egoisme og misbruk. Problemet er at jeg ikke lenger har ytre objekter som kan avlede sorgen og gi trøst, slik det tidligere var med den religiøse troen. Selv om det var myter og illusjoner hadde det en psykisk funksjon, noe jeg kunne forholde meg til. Om jeg ikke fikk oppfylt mine bønner var det viktigste å kunne gi uttrykk for ulike lengsler og behov gjennom bønner, sanger, ritualer og troen, slik det er for de fleste religiøse. Dette er religionens positive funksjon, så lenge vi kan tro på de religiøse mytene.
Rollo May viser til Dantes Guddommelige Komedie (216), for ham en myte til hjelp i terapeutisk behandling, som bilde på det private helvete. I den første sangen kommer Dante ut av den mørke og skremmende skogen, til den lysende fremtiden som endelig lå foran. Imidlertid kommer villdyrene og stenger veien videre, slik at han måtte velge 'ei anna rute, om du vil bort frå denne ville staden'. Etterat jeg hadde forlatt den religiøse 'skogen' og kom ut i friheten, møtte også jeg 'villdyrene' i meg selv, som tidligere hadde vært innestengt og skjult av religiøse illusjoner. Det er dette jeg egentlig skriver om, mitt liv i den religiøse mørke skogen og villdyrene jeg møtte da de religiøse illusjonene ble borte. Derfor ble ikke mitt liv noe bedre etter Oppgjøret, men virkeligere og sannere.
Familien er min arkilleshæl, det svake punkt hvor bekymringsangst får sitt feste. Grunn-laget for min bekymring for livet og fremtiden er knyttet til mine barn, som en angst-termostat. Ikke fordi de er svake og hjelpesløse, men fordi jeg føler jeg har lurt dem, slik også jeg ble lurt, at denne verden skulle være et godt sted og en god Gud som styrte det hele. På bakgrunn av mitt syn på livet og fremtidens utfordringer, er derfor min bekymringsangst også en samvittighetssak som utfordrer og forsterker den psykiske sårbarhetens svake punkt. Albert Schweitzer skriver om 'de som ser hvor vi driver hen og ikke sløves, men stadig på nytt opplever angsten for verdens fremtid'(213). Faren er at vi sløves av fagre politiske og religiøse løfter, på bekostning av virkeligheten, som hos Schweitzer resulterte i at han bare en sjelden gang kunne glede seg over livet, fordi han følte med i og ikke kunne ekskludere seg fra alt det vonde som skjedde i denne verden. Det er ikke bare utslag av psykisk sårbarhet, men også vilje og kunnskap til å se det meningsløse i den verden vi lever i - medaljens bakside.
Det mest skremmende med livet synes å være de betingelser som ligger til grunn for vår eksistens - egoismen - slik det er i evolusjonen, hvor vinnerne er de mest tilpasnings-dyktige. Erik Tunstad spør: 'Kan vi tenke oss utviklingen av et altruistisk gen i et slikt miljø? Eller et altruistisk individ, et som ofrer seg - reduserer sin fitness - for andre, uten å hente noe selv? Nei - vi kan ikke det, for et altruistisk genom eller individ vil med nødvendighet forsvinne før det setter spor for ettertiden'(217). Noen forsøker å vise at kjærlighet og uselviskhet også er grunnleggende elementer i evolusjonen, men historien viser at selv kirken forlot Jesu lære, fordi den ikke klarte å leve etter den og derfor erstattet den med tro, nåde og tilgivelse - som gav frihet til å synde. Arne Garborg skriver at 'I stedet for gledesbudskapet for fattige, kom gledesbudskapet for syndere'(218). Derfor kan en leve ut fra sine instinkter og lyster, materialisme og kapitalisme, slik vi ser i kirkens historie, i motsetning til Jesu revolusjonerende lære. Dessverre synes dette å være resultat av evolusjonens orden og derfor naturlig, som overstyrer både rettferdighet og likhet, neste-kjærlighet og fornuft, fordi Jesu lære var for revolusjonerende og urealistisk. Derfor naturlig at det ble synderne, i stedet for de fattige, som fikk 'gledesbudskapet'.
Historien viser at nestekjærlighet er basert på rasisme og egoisme, elske sin neste som seg selv, som i GT var begrenset til ens egen nasjon og rase. Det er derfor viktig å skille mellom den jødiske guden og Jesus som ville et oppgjør med den jødiskreligiøse egoismen. 'Du har hørt at det sagt: Du skal elske din neste og hate din fiende, men jeg sier dere: Elsk deres fiender, velsign den som forbanner dere, gjør vel mot dem som hater dere og be for dem som forfølger dere'(219). Dessverre er det vanskelig å følge hans radikale lære, fordi vi er underlagt de evolusjonære livsprinsippene. Derfor er det bare enkeltmennesker som har lyst opp tilværelsen, ikke den store massen - selv ikke den kristne kirken.
Jeg har laget en modell jeg kaller for Vekten, for å vise holdningsendringer jeg opplevde i forbindelse med Oppgjøret - før, under og etter. Det som tidligere hadde stor vekt, mistet sin betydning og det som hadde liten betydning, fikk større vekt, uten at jeg gjorde noe for å endre det. Det var som om mine grunnleggende holdninger hadde vært overstyrt, slik det også var med religionen, men fikk komme frem og vise hva jeg egentlig mente. Jeg som tidligere hadde vært en ivrig tilhenger av USA og Israel ble nå en sterk motstander av deres politikk og ideologi. Før var jeg en forkjemper for religion og kapitalisme, hvor det å stemme Krf var å stemme på Jesus, men nå motsatt. Vi vet ikke hvem den virkelige Jesus var og hva han sa, men det er utenkelig at den Jesus vi leser om i bibelen - og som kristne tror på - ville valgt noen av våre politiske partier, for ingen ville vært grønne eller røde nok for hans revolusjonære holdninger. Likevel velger kristne i stor grad de kapitalistiske partiene, på tross av at Jesus sa vi kunne ikke tjene både Gud og Mammon. Men også holdninger til skilsmisse, homser o.a. Det var som om oppgjøret og kontraomvendelsen førte til frigjøring og forståelse av mine egne og egentlige holdninger. Derfor er jeg redd religionenes indoktrinering og fundamentalisme. I en artikkel om 'Det religiøse erkjendeles princip' fra 1881 skriver Garborg at 'Autoritetsprincipet anerkjender ikke mennesker som frihedsvesen, som ånd. Det holder individet nede i upersonlighed, hindre det fra å koncentrere seg i selvbevidshed, hindrer det at få udsigt og makt over seg selv, hindrer det fra å tage seg selv i besiddelse'(220). Det uttrykker også min erfaring med den religiøse autoriteten.
Mitt liv og livet i denne verden uten kristne illusjoner og surrogater, myter og ritualer, har vært en brutal opplevelse. Jeg ser idag hva troen betydde for meg og hva jeg mistet da jeg forlot troen. For min livskvalitet og mening med livet ville det vært bedre å beholdt troens illusjoner, men problemet er at det finnes ingen troverdige guder eller religioner å tro på. Det er som Anderberg også opplevde sitt frafall fra troen at 'Noe er forsvunnet, noe har etterlatt seg et savn'(185). Men jeg velger å være ærlig mot meg selv, det som for meg idag er min tro og min sannhet. Jeg vil heller bli lurt av min egen sannhet enn av andre 'sannheter' - som det er mange av. Derfor søker jeg ikke lenger ytre erstatningsobjekter som har til hensikt å skjule eller dekke over den indre virkeligheten, slik det var med troen. Problemet ved å være meg selv, ærlig mot meg selv og den jeg opplever meg å være, er den depressive virkeligheten jeg da møter. Jeg er redd for å havne i samme grøft som tidligere da jeg måtte spille en rolle og være en annen enn den jeg egentlig var. Jeg vil derfor heller være meg selv, den jeg egentlig er, og leve med det negative. Tristheten er min opplevelse av livet, min identitet, resultat av mine livserfaringer. Det ble som Skårderud sier at 'Tristheten er noe å holde fast ved - et indre objekt'(330), et objekt som er vanskelig både å endre og erstatte, fordi det er meg. Uten denne tristheten og dens følgesvenner er jeg på en måte identitetsløs, fremmed og ukjent for meg selv, fordi jeg kjenner meg ikke uten tristheten. Derfor er jeg redd for å miste tristheten, fordi det er å miste meg selv - den kjente, trygge og gode tristheten.
Min grunnleggende livsopplevelse er å være mislykket, i motsetning til min forståelse, for jeg vet at jeg ikke er eller har vært mislykket. På alle måter har det ytre sett vært vellykket det jeg har gjort og kan være stolt av det, men min opplevelse av meg selv og mitt liv, slik jeg opplever det, er å være mislykket. Skårderud sier at 'Menneskets trussel er ikke nødvendigvis døden. Den kan være en befrielse. Trusselen er å føle seg som død. Virkelighetsfornemmelsen er fraværende'(221). Lenge ble det bekreftet og oppfylt av troen at det skulle være slik, i overensstemmelse med gudsordet, at det jeg opplevde var synden i meg, onde ånder og djevler som kjempet om min sjel. Dette skjulte den indre virkeligheten gjennom religiøse illusjoner og livsløgner, samtidig som de også skapte håpet og troen på at jeg skulle bli en ny skapning - som jeg ikke ble.
Det var dette også Paulus kjempet med, de negative tankene og følelsene, som også han forvekslet med djevler og demoner. Han hadde også en negativ opplevelse av seg selv og sier at 'slik jeg er i meg selv, bor det ikke noe godt', hvor det var det onde syndige mennesket som var problemet - slik det var for meg. Han skriver at 'jeg skal ikke la noe få makt over meg', verken tanker eller følelser, djevler eller demoner, hvor det sentrale var 'synden som bor i meg'. En håpløs kamp mot seg selv, men hvor løsningen lå i den religiøse troen. Derfor skapte han sin egen religion ut fra sine erfaringer og personlige behov, basert på sine spirituelle opplevelser. Han endret kravene i den jødiske loven som hadde anklaget og fordømt ham, og tilpasset den jødiske guden slik han trengte ham, slik jødene tidligere hadde skapt ham i sitt bilde. Vi ser også hos Paulus forvekslingen av religion og psykologi. Mitt problem er at jeg ikke lenger har religiøse illusjoner å skjule meg bak, men må forholde meg til virkeligheten.
Det jeg har skrevet er ikke for å motarbeide verken religionen eller troen. Jeg ønsker ikke at noen skal miste sin tro, uansett hva de tror og hvem de tror på, for mange trenger noe å tro på. Spesielt fordi religion i stor grad er psykologi og derfor har en psykisk funksjon for dem som tror. Jeg skulle imidlertid ønske at vi kunne endre kirkens tro fra teologi til mytologi, slik at vi kunne tro på de bibelske mytene. Ikke som historiske sannheter, men mytologiske, slik det egentlig er. Eller at vi fikk tilbake den ukjente guden som Paulus gjorde til den kristne, som egentlig er den eneste sanne guden, om vi skal tro på guder. Da jeg spurte en dansk teologisk professor jeg hadde god kontakt med om han trodde på en himmel og evig liv, svarte han at det har vi ikke noe grunnlag for å tro på eller mene noe om. Jeg ble noe rystet den gang, men senere forstod jeg at det bibelske grunnlaget er basert på myter og derfor mytologi, ikke troverdige som historiske virkeligheter. På spørsmål om hvorfor han da var en kristen, svarte han at det var fordi han var medlem av den danske kirken. Så enkelt - og ukomplisert - var det.
Det er vanskelig å akseptere at jeg ble lurt, brukte så mange av mine beste år til å kjempe mot forestilte guder og djevler, som viste seg ikke å være troverdige, for til slutt å måtte gi opp. Livet ser ut til å slutte slik det begynte, som en skjebnens ironi. De fleste romaner har en lykkelig slutt, men det er ikke alltid slik i virkeligheten. Ibsen skriver i sitt siste drama 'Når vi døde vågner', som synes være hans livserfaring - og min - hvor Irene sier at 'Det uopprettelige ser vi først når vi døde vågner'. Rubek spør 'Ja, hva ser vi så egentlig?'. Irene svarer: 'Vi ser at vi aldri har levet'.
TEOLOGI.
'Kristendommen har så ofte holdt seg unna
en åpen diskusjon med den historiske sannhet.
Idag koster det den hard strid å ta igjen det forsømte'.
Albert Schweitzer (6).
Tolkningsmetoder.
I femti år trodde jeg bibelen var guds ord, fra den eneste sanne guden, at 'ditt ord er sannhet', som det heter i kirken. Jeg trodde på dette, fordi miljøet rundt meg, voksne troverdige mennesker sa det var slik. Derfor trodde jeg, både fordi det var en selvfølge og betingelse for å tilhøre det kristne miljøet, men også fordi jeg ble indoktrinert til å tro på denne troen. Jeg ble som en religiøs robot og derfor utenkelig å stille kritiske spørsmål til det som for meg var det eneste sanne. Det var utenkelig at min tro var basert på et feilaktig og ikke troverdig grunnlag og sjekket derfor aldri kildene og troverdigheten, fordi det bibelske materialet var for meg selve sannheten som ikke kunne diskuteres. Da jeg hørte at en personlighet som Albert Schweitzer, som bl.a. var teolog og misjonær, ved sine Jesu-liv-studier stilte kritiske spørsmål til den bibelske troverdigheten og kirkens tolkning, ble jeg utfordret til å undersøke dette, både hva han mente og den teologiske forskningen.
Den teologiske undersøkelsen var en sjokkerende opplevelse og førte til fallitt for min kristne tro. Jeg vil vise hva jeg kom frem til, ikke hva bibelen sier, men grunnlaget for de bibelske skriftene. Min forståelse er vurdert på grad av troverdighet og sannsynlighet, som naturligvis er preget av mine erfaringer med den kristne troen og den teologiske kunnskap jeg har tilegnet meg. Som innen all vitenskapelig forskning er det ulike oppfatninger og tolkninger, slik det også er med den teologiske forskningen. Problemet blir hva en legger mest vekt på, den konservative, liberale eller ateistiske. Kirkens teologer er dessverre bundet til kirkens bekjennelser og ofte til en konservativ oppvekst, slik at det er stor forskjell på teologer som driver med forskning og dem som er prester. Det jeg skriver er imidlertid bare konklusjoner og utdrag av det jeg har skrevet under disse undersøkelsene.
Når den teologiske forskningen skal finne hvem den virkelige Jesus var, er det en umulig oppgave, for vi har ikke andre kilder enn dem som er skrevet lang tid etter Jesu død. Når teologiske forskere skal forsøke å finne frem til hvem Jesus var, er det derfor ut fra skrifter vi kjenner til og vitenskapelig forskning på disse. Til dette har det utviklet seg mange tolkningsmetoder, hvor en forsøker å finne frem til den virkelige Jesus. Den historiske Jesus er det den bibelske historien, apokryfiske skrifter og kirkens tro forteller om ham, men ingen vet hvem den virkelige Jesus var. Bare den historien om Jesus som de kjente skriftene forteller om, men som nevnt skrevet lang tid etter Jesu død og derfor basert på myter, sagn og legender som er oppstått fram til skriftene ble skrevet. Imidlertid er det naturlig at det finnes spor etter den virkelige Jesus i de historiske skriftene.
Jeg kan ikke her vise til de tolkningsmetoder jeg har gjennomgått. Imidlertid har jeg for min egen del brukt tre enkle metoder i et forsøk på å vurdere det historiske materialet - metafysisk, metaforisk og mytologisk. Den virkelige Jesus vil alltid forbli ukjent, men vurderingen av det skriftlige materialet og den vitenskapelige forskningen vil imidlertid kunne si noe om troverdigheten til de skriftene som finnes. Om Jesu-forskningen i det 18. og 19. årh, viser Per Bilde til Albert Schweitzer og hans Jesu-liv-studier og sier at han 'nådde frem til den triste, men næsten sande konklusjon, at enhver enkelt forsker i sin fremstilling av Jesus hadde funnet frem til lige præcis den historiske Jesus, som svarede til vedkommendes egne religiøse og etiske idealer'(7). Det viser den manglende objektive holdningen hos dem som forsker og fortolker det bibelske materialet, slik det også var for Arne Garborg da han skrev om hvem han trodde Jesus var, i boken Jesus Messias.
Historisk-metafysisk.
Metafysikk er en filosofisk studie av det som måtte ligge til grunn for den virkeligheten vi opplever, som vi sanser og forstår. Det metafysiske har derfor likheter med gudsbegrepet, hvor guden er den som var før alle ting og skapte alt. Bibelens skapelsesfortellinger er basert på metafysiske forestillinger, hvor den jødiske guden skapte livet, solsystemet og alt på jorden. Den jødekristne troen må derfor vurderes ut fra en historisk-metafysisk forståelse, men det er ikke noe som taler for at det metafysiske som står bak skapelsen, slik bibelen forteller, er den jødiske guden. Om det finnes noe guddommelig og metafysisk som står bak det universelle, så vet vi ikke noe om det idag, annet enn tro og spekulasjoner.
Historisk-metaforisk.
Den teologiske professoren Marcus J. Borg viser til denne tolkningsmetoden i sin bok 'Gjenoppdag kristendommen', og bruker den som argumentasjon for å kunne forså hva bibelen egentlig og opprinnelig handler om. Han mener det er feil å tolke bibelen bokstavelig og at en derfor må lese bibelen i et historisk-metaforisk perspektiv, for å forstå hva som lå til grunn for de første kristnes tro. Bibelen og det historiske innholdet må derfor tolkes og forståes metaforisk, ikke bokstavelig, men i overført og i billedlig betydning. Denne tolkningen står i kontrast til den folkelige og konservative troen, men problemet er at hvis en skal kunne tro på de bibelske fortellingene må de tolkes metaforisk. Når vitenskapelig forskning idag avslører det sviktende grunnlaget og troverdigheten til det bibelske materialet som historisk, er det naturlig at kristne må finne andre alternativer for å kunne forsvare sin tro. Det er da naturlig å bruke en historisk-metaforisk metode. For meg er denne metoden å lese bibelen på uforståelig, for de bibelske skriftene er basert på historiske hendelser.
Historisk-mytologisk.
Med en slik tolkning mener jeg at de bibelske skriftene må forståes og tolkes ut fra at de er basert på myter, sagn og legender, ikke virkelige historiske hendelser. De fleste forskere regner idag med at evangeliene heller ikke er autentiske fortellinger fra Jesu liv, men skrevet lang tid etter hans død, basert på den tro de respektive kristne gruppene og skriverne hadde da de ble skrevet. Ut fra min vurdering er graden av troverdighet og sannsynlighet for at de jødekristne mytene og dogmene er historisk sanne så svak og liten at alt taler for at de er myter, slik alle religioner i stor grad er basert på myter og derfor mytologi. For meg er derfor en historisk-mytologisk tolkning den mest aktuelle når det gjelder å vurdere de bibelske skriftenes troverdighet.
DET GAMLE TESTAMENTET.
'Heller vil eg med augo sjå,
enn daug og blind gjennom verdi gå,
og ikkje det sanne kjenna'.
Haugtussa/Garborg
GT-Kanon.
Fangenskapet i Babylon - Eksilet - ble avgjørende for jødene, et tidsskille hvor historien om Israel og jødedommen skiftet karakter, hvor eksiltiden ble en avgjørende periode for Israels religion og historieoppfatning. Det er også viktig å være klar over at denne tiden var en åndelig vekkelsestid fram til vår tidsregning, hvor de fleste religioner og filosofier som vi kjenner til idag ble skapt, både shintoisme, taoisme, buddhisme, jainisme, konfutsianisme og ulike buddhismer, de greske filosofiene og andre. Det var altså ikke bare jødene som skapte sin religion i denne åndelige vekkelsestiden. Hvis myten om Abraham som stamfar til jødene regnes som starten på det jødiske folket, er jødedommen langt eldre, men Eksilet er årsaken til den moderne jødedommen.
Kvalvaag sier at 'Kanondannelsen var en lang prosess, og de første delene av GT som ble anerkjent som gudgitt autoritet, var loven, eller de 5 Mosebøkene. Dette skjedde på 400-tallet fvt. Deretter ble profetbøkene tatt inn i kanon og til slutt den delen av GT som jødene kaller skriftene. Omkring år 130 fvt. hadde den gammeltestamentlige kanon fått omtrent det omfang som vi finner i norske bibler idag'(8). Skriftene ble identifisert med den tid de omtalte, men skrevet langt senere og Muller's sier at 'i vitenskapelig forskning er det alminnelig enighet om at Daniels bok er fra 100-tallet fvt, nærmere bestemt 160-tallet. Den utgir seg imidlertid å stamme fra 500-tallet fvt'(9). Arbeidet med skriftene var derfor ferdig lenge etter Eksilet, hvor den siste var Daniels-boken. Skriftene i GT er derfor ikke så gamle som de utgir seg for å være.
De jødiske mytene om urhistorien er dessuten i stor grad hentet fra nabokulturene og derfor ikke originale eller særegne for jødene. Siqveland m.fl. sier om urhistorien at den 'har mange felles trekk med babylonske og andre urhistorier. Historisk sett er de andre urhistoriefortellingene eldre enn de israelittiske. De bibelske forfattere har altså lært av de babylonske, ikke omvendt. Mye av stoffet er forøvrig felles for de gamle kulturfolkene i Den nære orient'(10). Da jødene også hadde sine egne myter ble resultatet en blanding av egne og andres myter og 'utformet det slik at det svarer til deres tro, livsoppfatning og gudsbegrep'(11). Slik gikk det til da jødene skrev sin fortelling om sin gud og sin religion - da de formet sin gud i sitt bilde - som senere ble lagt til grunn for den kristne troen.
Skapelsesfortellinger.
Skapelsesmytene og GT ble skrevet så sent som i tiden etter Eksilet på bakgrunn av tre ulike historieverk, hvor jødenes gud ble oppgradert til den høyeste og eneste gud, slik de gamle kulturene skapte sine religiøse forestillinger. Kvalvaag sier at 'nabokulturenes tradisjoner ble omformet slik at de ble tilpasset israelittisk gudstro'(12) og Otzen skriver at det er 'forbløffende likheter mellom de mesopotamiske myter og de gammel-testamentlige'(13), de myter som Israel overtok fra nabokulturene. H. Barstad skriver at 'Prestenes skapelsesberetning oppviser iøynefallende likheter med mesopotamisk materiale. Beretningen om verdens skapelse i 1.Mos.1.1-2.4 svarer nesten punkt til punkt til fremstillingen av skapelsen i det babylonske skapelseseposet Enuma elish. Det er ikke mulig å betrakte disse likheter som tilfeldigheter'(14). Otzen skriver også at forestillingen om hvordan mennesket ble skapt, er uten videre overtatt fra nabolandene.
Jødenes skapelsesmyter er derfor i stor grad overtatt, tilpasset og kopiert fra andre, samtidig som de er eldre enn de bibelske, og derfor verken originale eller guddommelige. Tobiassen skriver at 'Mange av detaljene i Jahvistens skapelses-, syndefalls- og syndflodsberetning, fins det paralleller til i Gilgamesj-eposet, Adapta-myten, Enuma elisj og andre opphavsmyter. Det gjelder kilden, slangen, treet i gudehagen, motivet liv/død, mennesket som leirklump eller formet på en dreieskive. Det er også vanlig å åpne med å fortelle hvordan det var før alt var skapt'(15). Det er derfor ikke noe som skulle tilsi at den jødekristne guden Jahve har skapt himmel eller jord og alt det andre som finnes, men basert på myter, som alle andre religioner og mytologier. Bringsværd og Braarvig viser til skapelsesmyter i boken 'I begynnelsen', slik alle kulturer og arkaiske folkeslag hadde sine egne myter om hvordan verden ble til. Slik også hos jødene, som ble overtatt av de kristne.
Noah og syndfloden.
Fortellingen om Noa og syndfloden er en av de mest kjente bibelfortellingene og selv har jeg brukt den i min forkynnelse som sannferdig og forbilledlig. Imidlertid er heller ikke Noa og syndfloden en original jødisk fortelling, men hentet fra langt eldre fortellinger. Kvalvaag sier at 'Historien om en stor flom som oversvømte hele den kjente verden, hadde Israel felles med sine nabokulturer i oldtidens Midtøsten. Bibelens fortelling om Noa er en av flere versjoner av en oversvømmelsesmyte som hadde sin opprinnelse i Mesopotamia og som var kjent i oldtiden allerede fra 2000-tallet fvt'(16). Slik er denne fortellingen også med om å bekrefte at det bibelske materialet i stor grad er hentet fra andre kulturer og har ikke noe med den jødiske guden å gjøre. Som nevnt skriver Siqveland at 'De bibelske forfattere har altså lært av de babylonske, ikke omvendt'(17). Fortellingen er dessuten satt sammen av flere fortellinger, hvor det et sted står at Noa skulle ta med et par av alle levende skapninger og et annet sted at det var sju par av de rene og ett par av de urene.
S. Barstad viser til bibelsk arkeologi som har gjort funn som tilsvarer syndfloden og skriver at 'For omkring år 3000 fvt. var det en kjempeoversvømmelse i Eufratdeltaet og en hel sivilisasjon gikk til grunne i vannmassene'(18). Slike oversvømmelser var det mange av og derfor føres de videre. At de betraktes som originale og ekte er ikke uvanlig. Da fortidens naturkatastrofer var skremmende og førte til mytedannelser, ble de brukt i de respektive religionene og knyttet til sine guder, men også for å vise at jødenes gud ikke var mindre eller dårligere enn de andre gudene.
Abraham, landet og gudene.
Abraham skal ha levd omkring år 1900 fvt og fram til Eksilet ca år 500 fvt var det i hovedsak muntlige overleveringer som lå til grunn for denne fortellingen, hvor moseloven antas å være nedtegnet ca år 400 fvt. Det er ca 1500 år mellom tiden Abraham levde og til mytene ble skrevet ned og derfor umulig å vite noe om patriarktiden. Tobiassen kaller imidlertid versene i 1.Mos.12,1-10 for Israels nasjonalmyte, fordi det handler om at Gud kaller Abraham som reiser til det land Gud vil gi ham, Kanaan, hvor jødenes historie egentlig begynner (19).
Kvalvaag sier at 'Å snakke om Israels historie i GT er problematisk, både fordi tekstene gjengir en teologisk tolkning av historien, og fordi f.eks. arkeologiske funn viser at det forekommer historiske unøyaktigheter i tekstene. Ved hjelp av moderne innsikt kan forskerne dessuten påvise at mye av det som fremstilles som historie, egentlig er legender eller folklore. For eksempel kan beskrivelsen av Israels stamfedre i 1. Mos. godt være en litterær konstruksjon uten basis i historiske fakta'(20). Otzen skriver om fortellingen om Sara at det er 'tre fortellinger som er skåret over samme lest, de to første handler om Sara, men i forskjellige situasjoner og tredje gang handler den om Rebekka. Historien har uten tvil vært populær og er blitt fortalt gang på gang. Hvem som var hovedpersonene og hvor den foregikk ble etterhvert underordnet. Den var mindre et sagn om forfedrene enn et eventyr med et godt poeng'(21).
Det er meningsløst å tro at en sagnfigur som skulle ha levd på folkemunne i 1500 år kan tillegges historisk verdi, spesielt når det blir en avgjørende faktor i en nasjonalreligiøs historie, samtidig som vitenskapelig kunnskap viser at mye av det som fremstilles som historie i GT egentlig er legender eller folklore. Derfor er det tragisk når et gammelt og udokumentert sagn får avgjørende betydning for dagsaktuelle politiske problemer i vår tid. Jeg tenker da på Israel og landløftene, hvor det som ligger til grunn for den politiske konflikten i Midt-Østen og kristne Israelsvenner, kun er basert på et 4000 år gammelt jødisk sagn om en mytisk stamfar en ikke kan vite noe om og sannsynligvis ikke eksistert.
Muller's skriver at "En historiskkritisk lesning vil derfor konstatere at de løfter om landet, som riktignok finnes rundt omkring i GT, er forfattet av antikkens jøder som en legitimering av deres (eventuelt kommende) rett til landet. Ord blir ikke Guds Ord av at mennesker tillegger dem Gud. Bibelens tale er menneskelig tale også der hvor de blir lagt Gud i munnen'(22). Det som ligger til grunn for landløftene er at de ble forfattet av antikkens jøder, hvor den egentlige fullmakten kun finnes i sagnet om Abraham - 1500 år tidligere. Det er derfor ikke historisk troverdig, verken patriarkene eller landløftene. Om hvordan Israel er blitt til sier HB at 'Det som i første rekke kjennetegner den nye retningen innen forskningen av det eldste Israel er påstanden om at Israel verken er blitt til som følge av noen fredelig innvandring eller militær erobring, men som et resultat av indre sosio-økonomiske omveltninger innenfor Kanaans grenser'(23).
Det er vanskelig å skille mellom gudene i GT, hvor den gud Abraham tilba og ble velsignet av i Kanaan var El Eljon, hovedguden i den kanaaneiske religionen. Det var Melkisedek, en kanaaneisk konge som også var prest for El Eljon, Den Høyeste Gud, som formidlet velsignelsen. Både Abraham og Jakob 'kommer til Sikem og bygger alter for Jahve og igjen er Jakobteksten i kap. 33 den primære, og den taler ikke om Jahve, men om et alter som bærer navn av stedets guddom, El, Israels gud'(24). Otzen skriver at 'De mange tidligere innvandrede stammer, som har overtatt den kanaaneiske religion, er først senere blitt Jahvedyrkere'(25), en utvikling fra synkretisme til Jahve-troen.
Moses og Exodus.
Jødenes utvandring fra Egypt er en sentral begivenhet i Israels historie og regnes for å være fødselen av den jødiske nasjon. Tobiassen sier at 'Eksodus-fortellingen er Israels nasjonale skapelsesmyte' hvor 'Jahve skapte Israel som sitt spesielle folk'(26). Hvor det tidligere var uklare forhold til de kanaaneiske gudene, har de nå sin egen Gud - Jahve - som fører dem ut av Egypt og tilbake til det land han hadde lovet Abraham. Derfor kaller Tobiassen Moses for den første Jahve-dyrker, fordi Jahve var tidligere ukjent, men da de skapte sin egen gud måtte han ha sitt eget navn. Mange mener fortellingen om Moses og Exodus er basert på myter som ble satt i system i forbindelse med Eksilet og ned-tegningen av GT. Kvalvaag sier at 'GT inneholder også mange eksempler på det vi kan kalle mytologisert historie. Et godt eksempel er fortellingen om Exodus, utvandringen fra Egypt. Vi vet ikke med sikkerhet om det som fortelles i 2. Mos. har noen basis i historiske fakta'(27). Imidlertid har også denne mytiske fortellingen fått status som historisk, som mange av de andre fortellingene i GT og derfor umulig å få jødene til å tvile på Moses' åpenbaring som det er å få kristne til å tvile på Paulus' åpenbaring og muslimer på profeten Muhammeds åpenbaring - på tross av at alle er like lite troverdige som gudsåpenbaringer.
I forbindelse med Exodus er de tolv stammene ikke bare omtalt, men også antall fra hver stamme, tilsammen 600.000 våpenføre menn, og hvis en da legger til ektefeller, eldre og ynge familiemedlemmer vil en komme langt over to millioner. At hele denne folkemengde skal ha vandret rundt i ørkenen i 40 år uten at det skulle foreligge arkeologiske funn som kunne bekrefte denne historien, er i seg selv bevis på manglende troverdighet. Samtidig har forskningen vist at ikke alle stammene kan ha vært i Egypt. Siqveland sier at 'I virkelig-heten må de fleste stammene ha blitt værende i Kanaan'(28), hvis de har eksistert. Tobiassen sier at 'Jakobs stammer er en fiksjon og hele 12-stammeskjemaet en kunstig konstruksjon'(29). Otzen sier også at 'man må oppgi den forestilling at der på noe tidspunkt utenfor Palestinas grenser har eksistert en sammenslutning av 12 stammer, som sammen har invadert og erobret landet'(30). Likefullt har GT en detaljert liste over antall fra hver stamme som forlot Egypt.
Moses skal være den som under ørkentiden skrev ned alt Gud sa til ham, men jødene hadde ikke fått sitt eget skriftspråk, samtidig som tilgjengelig skrivemateriell synes å være stentavler - noe Gud måtte bruke når han skrev budene. Forskningen er kommet til at mosebøkenes tilblivelse settes til persisk tid, dvs 400-tallet fvt, nesten 1000 år senere. Dette gjør naturligvis også noe med troverdigheten som historisk materiale. Tobiassen skriver at 'Moses har ikke forfattet Mosebøkene. De kan umulig ha blitt skrevet ned så tidlig. Det kan i det hele tatt ikke være tale om en enkelt forfatter'(31). At Moses dessuten skulle ha skrevet om sin egen død, mens han fremdeles levde, sier sitt. Otzen skriver i en privat mail at 'vi har ikke bibelske tekster tidligere enn Dødehavs-tekstene (altså etter 200 fvt) og da med det aram.hebr. alfabet. De innskrifter på hebraisk, men med fønikiske bokstaver, som stammer fra ca 900-tallet er få og uten større betydning. Hvor mye av den bibelske tekst som har vært skrevet på hebraisk språk, men i fønikisk skrift før 300-tallet fvt, vet vi ikke. Vel nok noe, men mye har vært muntlig tradisjon'. Derfor usannsynlig at verken Moses eller Josva skrev det gud sa til dem. Sverre Barstad viser til Hammurabis lov som er 500 år eldre enn Moseloven og har mange likheter med den. Han viser til at heller ikke Moseloven er original fordi en finner mange tilsvarende 'paralleller i sumeriske, assyriske og hettiske lovsamlinger. Det var et slags felleseie hos Orientens folk'(32). Heller ikke moseloven er et originalt jødisk produkt, men påvirket og hentet fra andre kulturer og religioner.
Myten om Moses fødsel er heller ikke original, men en fortelling som finnes i mange kulturer. Hans Barstad skriver at 'Nær beslektet med historien om Moses er f.eks. Sargon-legenden, en akkadisk tekst som beretter om Sargon av Akkads fødsel. Ifølge denne teksten tok Sargons mor ham i all hemmelighet og plasserte ham i en kurv av siv som seilte nedover elven Evfrat. Til sist ble han funnet av vannbæreren Akki, som oppdro barnet som sitt eget. Sargon ble beskyttet av gudinnen Isjtar og vokste opp til å bli en berømt konge'(33). Som de andre urhistoriene i GT er også denne langt eldre og kan være en av de fortellingene som ligger til grunn også for Moses-myten. Det var naturlig at den mest sentrale skikkelsen i jødenes historie hadde en særegen historie alt fra fødselen.
I fortellingen fra Exodus betalte israelittene med penger for varer de kjøpte underveis. Imidlertid kom ikke penger i bruk hos jødene før ca år 650 fvt, altså 500 år senere. Det står at gud gjennom skyen om dagen og ildstøtten om natten ledet dem gjennom ørkenen, men likevel ber Moses sin svoger Habab om ikke å forlate dem, fordi han visste hvor de skulle slå leir i ørkenen, og derfor en selvmotsigelse. H. Barstad sier at 'En rekke av de byer som Josva skal ha erobret eksisterte ganske enkelt ikke ved utgangen av senbronsealderen, men ble ødelagt på et langt tidligere tidspunkt. Blant disse byer finner vi Hesbon, Arad, Jeriko og Ai. Alle disse byers erobring er i Josvaboken beskrevet i detalj'(34). Det er mye i GT som ikke stemmer med den vitenskapelige forskningen.
Det er derfor ikke noe som skulle tilsi at Exodus er historisk, men del av det mytologiske materialet som lå til grunn når jødene skulle nedtegne sin historie og bekrefte bildet av sin gud i forbindelse med de dramatiske hendelsene som skjedde ved Eksilet. Naturligvis ble det ikke bare en vanlig gud, men den monoteistiske - høyeste og eneste guden - i motsetning til gudene hos de andre folkeslagene. Jødene var sterkt påvirket av andre religiøse forestillinger, som førte til at de klippet og limte, lånte og hentet, ideer og erfaringer fra de andre religionene, slik at de fikk en gud som var bedre enn de andre gudene. Fordi det er forskjellige jødiske historieverk som ligger til grunn for jødenes egne myter og det de har tatt med fra andre, er det naturlig at det er motsetninger i de bibelske skriftene.
David og Salomo.
I tiden etter at Josva hadde ført dem inn i Kanaans land var det dommerne som styrte landet, men etterhvert fikk de konger. Den første var Saul, men ble forkastet av Gud og den neste var David som ble det store symbolet og idealet på det jordiske og messianske Davidsriket. Senere ble det overtatt av hans sønn Salomo som bygget det storslåtte templet. Imidlertid er det også her mytene som ligger til grunn, for heller ikke her finnes skriftlige eller arkeologiske bekreftelser, noe det gjør hos mange templer i nabokulturene. Slikt strålende tempel og likeså strålende kongerike som Israel skulle vært på Davids og Salomons tid, skulle selvsagt etterlatt seg spor.
Iflg. Hamblins bok 'Salomos Tempel - Myter og historie' finnes det mange arkeologiske funn etter de utallige templene både i Kanaan, Egypt og Mesopotamia, men 'Ingen rester av Salomos tempel er funnet'(35). Müllers skriver at 'Således vet ingen samtidige kilder noe om det storriket David skal ha skapt på 900-tallet fvt og den herlighet som strålte under hans sønn Salomo. De tidligste ytre bevitnelser gjelder Omris kongehus i Israel, dvs. Nordriket på 800-tallet fvt, som kjennes fra innskrifter fra Mesopotamia og Egypt'(36). Det er derfor rart at det langt mindre kjente kongehuset i Nordriket blir omtalt, men ikke det overdådige Davidsriket og Salomos tempel. Om tvilen med hensyn til storheten i denne kongetiden, dvs. Saul, David og Salomo, sies det at 'Overleveringen om dem er i den grad legendariske at det er forbundet med store vanskeligheter å utlede en historisk kjerne'(37).
Tobiassen skriver at 'I den tida GT/Tanak plasserer David og Salomo, har Jerusalem bare hatt noen få hundre innbyggere, og disse kongene og deres storriker er det ingen kilder uten Bibelen som bekrefter'(38), men hvor det vises til senere konger i nordriket som har satt spor etter seg. Han skriver også at man kan 'med stor grad av sannsynlighet fastslå følgende: Før år 1000 fvt. hadde Kanaan en rekke bystater og i tillegg en mer spredt befolkning, særlig i de sentrale og nordlige fjellområdene. Hele området var dominert av Egypt. En israelittisk statsdannelse i de sentrale områdene, med relativt beskjeden utstrekning, kan man først regne med fra ca 900 fvt. og en liten judeisk stat fra ca 800 fvt.'(38). Da det ikke finnes noe kildemateriell som kan bekrefte kongeriket til David, er det vanskelig å tidfeste det, men anslås til rundt tusenårsskiftet fvt, men på den tiden var det ikke tegn til et slikt rike, i tillegg til at landet var dominert av Egypt.
Av mange innlegg på Internett, som selvsagt kan være både udokumenterte og feilaktige, vil jeg likevel ta med noen:
'Gjennom de siste års arkeologiske undersøkelser har bronsealderens Jerusalem skrumpet inn til en liten landsby med knapt 2000 innbyggere. Egyptologen Rolf Krauss kaller den et lite provinsreir'.
'Ifølge bibelen oppstod det i dette nakne og karrige området skinnende monarkier. Der hvor det i virkeligheten kun fantes noen få skjeggete gjetere som støvet rundt i ødemarken, lå David og hans sønns Salomos herlige kongeriker, ifølge skriften. Kongeriker rikere enn noen andre på jorden, forteller skriften. Imidlertid har alle forsøk på å finne rester av disse herlige kongeriker arkeologisk vært fånyttes. Verken ruiner, inskripsjoner, gjenstander eller omtaler i andre kilder er funnet. Heller ikke det storartede tempel som Salomo lot oppføre av stein og som han skal ha dekket med gull, finnes det spor av. Arkeologien har vist, som nevnt ovenfor, at Jerusalem kun var en liten landsby på denne tiden'.
Det er ikke noe som skulle tilsi at disse bibelske herlighetene, som dessuten danner grunnlaget for staten Israel og Davidstjernen, har rot i virkeligheten. Verken David eller Salomo er nevnt i andre kilder enn de jødiske, i motsetning til andre konger som var langt mindre kjent. Interessant også at da den palestinske lederen Arafat i sin tid forhandlet med de israelske lederne, var et av hans argumenter at Davids-riket ikke var av den størrelse som jødene - og GT - mente det var, men ble naturlig nok ikke akseptert.
Det er tre forskjellige jødiske historieverk som ligger til grunn for GT og derfor er kronistenes David ikke den vi kjenner fra den devteronomiske Davidsfremstillingen. Det er ulike syn på de historiske hendelsene i de forskjellige kildene, som også gjør at vi ikke vet hva som er historisk - og troverdig. Dette er også årsak til at det er stor forskjell i fortellingen om Salomo i kongebøkene og krønikerbøkene, slik det også er forskjellig bruk av gudene El og Jahve.
En annen ting er de poetiske skriftene David og Salomo skulle ha skrevet. H. Barstad sier at 'Det meste av denne litteraturen er anonym eller psevdepigrafisk, dvs tillagt en person uten å stamme fra denne personen. De mest kjente eksempler på dette fenomenet er Davids salmer, som slett ikke stammer fra David og Salomos ordspråk som slett ikke stammer fra Salomo'(39). Opphavet til salmene var mest sannsynlig prester og sangere ved templene og brukt liturgisk ved kultiske handlinger, men skrevet langt senere. Slik er fortellingene både om Abraham, Exodus og Davidsriket basert på myter og sagn - og derfor ikke historisk troverdige.
Eksilet.
Denne historiske hendelsen har som tidligere nevnt en spesiell betydning i jødenes historie, bortførelsen til Babylon. Tidligere var nordriket - Israel - bortført til Assyria og senere ble sørriket - Judea - bortført til Babylon. Det var utenkelig at deres gud skulle tillate noe slikt og svikte dem når de trengte ham mest til beskyttelse mot fiendene. Hvilken gud var han da, en avmektig og hjelpeløs gud, langt svakere enn gudene til fiendene som hadde overvunnet både dem og guden. Alternativet var å ta skylden på seg selv, straffen for at de hadde sviktet ham og ikke holdt hans bud. Jeremias sier det skjedde 'fordi dere ikke hørte på mine ord', noe som førte til at Gud 'slår dem med bann og gjør dem til skremsel og spott og til evig vanære', og derfor skal 'hele dette landet skal synke i ruiner og bli til ørken og folkeslagene her skal trelle under babylonerkongen i sytti år'(40).
Naturligvis ble dette alternativet, for alltid går gudene fri og menneskene får skylden når noe går galt. Dette førte derfor til en religiøs selvransakelse med radikalisering og fornyelse av både den jødiske nasjon og religion. De jødiske teologene måtte derfor ikke bare finne forklaringer på hvorfor gud hadde tillatt å sende dem til Assyria og Babylon, men også vise sammenhengen tilbake til skapelsen, urtiden, patriarkene og Exodus, at alt var styrt av den jødiske guden - også Eksilet. Derfor ble eksiltiden en av de viktigste begivenhetene i jødenes historie. Uten den ville både den jødiske nasjon og religion vært av en helt annen karakter, slik det da heller ikke ville vært kristendom eller islam.
Kvalvaag skriver derfor at 'Eksiltiden er den avgjørende formative periode for Israels religion og historieoppfatning. Etter eksilet fremstår jødene som Bokens Folk, deres religion hadde nå en skreven lov som sitt fundament'(41). Slik ble Eksilet det som fornyet både jødenes religion og nasjon til et ønsket teokrati, slik vi også kjenner til fra den kristne og muslimske historien. Men det viktigste var at de ble Bokens Folk, hvor de ved eget språk fikk skrevet ned og programfestet deres trosgrunnlag, slik vi leser i GT.
Bortførelsen synes imidlertid å være av en helt annen karakter enn hva bibelen gir inntrykk av, hvor det ikke var slik Jeremias gir uttrykk for, at 'hele landet skal synke i ruiner og bli til ørken'. H. Barstad sier at 'I dag vet vi med sikkerhet at livet fortsatte i Juda også etter år 586'(42), hvor flertallet av folket ble tilbake og bekreftes av arkeologiske utgravinger. En annen forsker mener at 'En mindre gruppe var flyttet til Egypt, mens den del av befolkningen som var av politisk og religiøs betydning, og det vil si ca 5 %, var ført i eksil i Babylon. Antagelig er størstedelen av underklassen blitt tilbake og har dyrket jorden, som den alltid hadde gjort, men ideologisk sett var Judariket blitt ført bort fra det land som Gud hadde tilsvoret deres forfedre. Dette var en sjokkerende opplevelse, som manet til dyp ettertanke i eksiltiden'(43). Dessuten sier Barstad at varigheten av Eksilet ikke var 70 år, slik profeten skulle ha sagt, men 48 år - 586-538 (44). De domsord Jeremias kom med er derfor feil.
Profetene.
Arbeidet med skriftene ble ferdig lenge etter Eksilet, ca. år 130 fvt, hvor den siste var Danielsboken som ikke var ferdig før midten av det andre århundre fvt., etter fem tilføyelser i den greske Septuaginta. Derfor er de profetiske beskrivelsene ikke profetier om noe som skulle komme, men noe som hadde skjedd. Slik med alle profetbøkene og Kvalvaag sier at 'Profetenes budskap ble først formidlet muntlig, deretter levde de videre i hukommelsen til profetenes disipler og til slutt ble de skrevet ned'(45). Derfor er det ingen som egentlig vet verken hvem de var eller hva de sa.
H. Barstad skriver om profetforskningen at 'slik de foreligger idag, ikke går tilbake til føreksilske, navngitte profeter i det hele tatt. I stedet dreier det seg om ettereksilske komposisjoner av en helt annen karakter. Vi har tidligere observert at de bibelske tradisjoner viser en sterk tendens til å ville føre så mange som mulig av verkene i Bibelen tilbake til navngitte forfattere. Det er nok å nevnte noen av de best kjente eksempler. Moderne bibelforskning har vist oss at Mosebøkene ikke kan gå tilbake til Moses, at Davids salmer ikke kan gå tilbake til Kong David og at Salomos ordspråk ikke kan gå tilbake til kong Salomo'(46).
Slik kunne de i etterkant beskrive profetiene som skulle oppfylles. Det skriftlige materialet var derfor et sluttprodukt etterat det hadde skjedd, for selv om de muntlige profetiene var av eldre dato, er det naturlig at de som skrev disse var preget av det som hadde skjedd. Spesielt når de var i ferd med å oppkonstruere religiøse teorier om Eksilet for å unnskylde, opphøye og bekrefte guden.
Profetismen som fenomen er dessuten ikke særskilt for jødene og deres Gud, men hørte til det religiøse livet både i Palestina og Orienten. H. Barstad sier at profetene 'ikke var tenkere eller teologer, i den vanlige betydning av ordet, men at de mottok sine utsagn gjennom følelsesmessige, ekstatiske opplevelser'(47). Hølscher sier at 'disse kan forstås ved hjelp av psykologien - hvor den individuelle bevissthet trer helt tilbake hos profetene under de ekstatiske opplevelsene og erstattes av hallusinasjoner og illusjoner'(48). Han viser til studier av parallelle fenomen i For-orienten og sier at 'Israelittene hadde arvet den enkle ekstatiske profetismen fra de gamle kanaaneerne. Etterhvert utviklet denne seg gradvis i retning av en mer høyverdig form for profetisme, gjennomsyret av en ny, moralsk spiritualitet'(48).
Derfor sier H. Barstad at 'det er ingen vesentlig forskjell på profetismen i det gamle Israel og i Israels naboland. I hele den semittiske verden foregikk det i gammel tid to ulike typer divinatorisk virksomhet. Enten skjedde utføringen av profetvirksomheten ved forskjellige teknikker eller gjennom orakler som en person fremsa i ekstatisk tilstand. Forbildet for denne todelingen fant Haldar særlig i de babylonske profetlaugene. Som i Babylonia levde også profetene i det gamle Israel sammen i slike profetlaug'(49). Tobiassen sier også at 'Blant Israels nabofolk fantes profeter. Gjennom tekster og utgravninger er dette kjent fra Egypt, Mesopotamia, fønikerne og kanaaneerne, som israelittene hadde tett innpå seg'(50). Han viser også til bibelens egne fortellinger om 'flokker av ekstatiske Baal-profeter, altså kanaaneiske profeter som er grepet og inspirert av guddommen'(50).
Heller ikke bibelens profeter er så guddommelige, profetiske eller originale som en får inntrykk av gjennom bibelen og den jødekristne forkynnelsen, men psykiske fenomen som fremelskes i de fleste religionene og derfor ikke religiøst betinget. Brita Pollan viser til Mircea Eliade som mente at det finnes 'sjamanisme innenfor et betydelig antall religioner, for sjamanisme forblir en ekstatisk teknikk som er åpen for en spesiell elite, og sjama-nisme representerer som sådan mystikken innenfor den spesielle religionen'(51). Det spirituelle i forbindelse med det religiøse er derfor menneskelig, psykiske fenomen, som er sentralt i de fleste religionene. Vi finner derfor det samme både i primitive hedenske stammeritualer som i moderne religiøse seremonier. Disse religionspsykologiske årsakene ligger til grunn både for Paulus åpenbaring som førte til kristendommen, profeten Muhammeds åpenbaring som førte til Islam og andre åpenbaringer som har ført til utallige religiøse sekter.
Krig, ondskap og forbannelser.
H. Barstad sier om den israelittiske historie, slik vi leser den i GT, at 'Krigens språk, krigens psykologi og krigens metaforer gjennomsyrer hele Det Gamle Testamentes litteratur på en måte som de færreste er klar over. Som all krig i den gamle For-orient var også israelittenes kriger 'hellige kriger'(52). 'All krig i det gamle Israel, fra de eldste tider og til Juda opphører å eksistere som nasjon, er hellig krig, der Jahve opptrer som krigergud, som guddommelig hærfører i spissen for sine tropper. I de gammeltestamentlige skildringer har ikke fienden noen sjanse. Slike forestillinger kjenner vi fra hele den gamle For-orient(53)'.
Ondskapen fra den jødiske gudeskikkelsen, Abrahams gud, kan vi følge som en rød tråd i jødenes historie, via den kristne og til Islam, hvor alle dreper motstanderne med alibi i guds navn. Ikke uten grunn er derfor alle Abrahams barns religioner preget av samme krigerske holdning som kristne og muslimer har arvet fra sitt jødiske opphav, felles gud og stamfar. Derfor er det få folkeslag som frivillig har omvendt seg til den jødiske guden, enten han kalles El eller Jahve, Gud eller Allah, men gjennom krig og trusler om død og pine, slik det også var med kristningen av Norge.
Det var denne onde guden som var årsak til at jeg frasa meg min kristne tro, ikke bare all ondskap denne guden legitimerer i GT, men som vi også kjenner til fra historien. En av de mest ekstreme fortellingene er myten om invasjonen av Jeriko i forbindelse med Exodus, hvor utryddelsen ikke bare blir beordret av guden, men hvor han selv skal drive ut folkeslagene, for å gi plass til sitt folk - jødene. 'Når Herren din Gud overgir dem til deg, så du vinner over dem, skal du slå dem med bann'(54), hvor det er gud som overgir dem til jødene, som skal drepe dem - som om de var dyr. Derfor står det at 'Både menn og kvinner, unge og gamle, storfe, småfe og esler hogg de ned med sverd'(55) - på guds befaling. Slik har vi mange eksempler i GT, som har legitimert og gitt alibi til den ondskap vi kjenner fra den kristne og muslimske historien.
Jessica Stern viser i sin bok 'Terror i Guds navn' hvordan både jøder, kristne og muslimer i vår tid dreper og terroriserer i sin guds navn - både Jahve, Gud og Allah. Når vi idag leser om Islams hellige kriger, er det derfor et velkjent fenomen også for jøder og kristne. Ifølge GT var Jahve både gud og djevel, ansvarlig for det gode og det onde, men hvor Esseerne langt senere skapte en djevel og et helvete for å kunne true de falske og uekte jødene som ikke trodde slik de ville de skulle tro, slik også alle ikkekristne skal brennes i helvete.
Når det gjelder den anerkjente og lovsangspregede invasjonen av Jeriko sier H. Barstad at 'Det arkeologiske materialet viser entydig i retning av at fremstillingen av den israelittiske erobring av Kanaan slik den er beskrevet i Josva-boken, ikke kan ha funnet sted. En rekke av de byer som Josva skal ha erobret eksisterte ganske enkelt ikke ved utgangen av bronsealderen, men ble ødelagt på et langt tidligere tidspunkt'(56). Det gode er at vi da slipper å tro på den ondskapsfulle fortellingen om Jerikos fall, på tross av at kristne fortsetter å synge denne lovsangen, slik også Moses og israelittene sang en lovsang til Herren, fordi han hadde druknet Faraos hær i Rødehavet.
Da Josva hadde inntatt Kanaan står det at 'Således gav Herren Israel hele det landet som han med ed hadde lovt å gi deres fedre. De inntok landet og bosatte seg der. Herren gav dem fred på alle kanter, slik som han hadde lovt fedrene. Ingen av deres fiender kunne stå seg mot dem, for Herren gav alle fiender i deres hånd. Av alt det gode Herren hadde sagt til israels ætt, var det ingen ting som slo feil. Alt ble oppfylt'(57). Lenge trodde jeg det var slik, men så viser det seg også her, som med all propaganda, at hvis en er på rett plass til rett tid og sier de rette ordene lenge nok - selv om det er feil - så tror vi på det. Når jeg begynte å studere nærmere hva som står i Josvas og Dommernes bok, viste det seg at det var ikke oppfylt, slik GT sier. Dette viser hvordan bibelske ord og påstander blir akseptert, på tross av at det er opplagte feil og selvmotsigelser. S. Barstad skriver at 'Josvaboken kunne gi uttrykk av at omtrent hele landet ble erobret under Josvas lederskap. Men at så ikke er tilfelle, har vi mange vitnesbyrd om både i bibelen og fra utgravninger'(58).
GT begynner med at gud ikke bare forbanner sine førsteskapte barn, men bestemte at hele 'jorden for din skyld være forbannet'. Det fortsetter med Noa, hvor gud angret han skapte menneskene og derfor druknet dem. Likevel brukes Noa til å føre menneskeslekten videre, istedet for å skape alt på nytt - syndfrie og lydige - som det skal bli i himmelen. Slik fortsetter ondskapen som en rød tråd gjennom hele GT og det er denne krigerske holdningen som gjennomsyrer hele Det Gamle Testamentet, fordi gud også var djevel - inntil ansvaret ble fordelt mellom guds sønner, hvor Jesus stod for det gode og Satan for det onde. Dette er Det Gamle Testamente - gudsordet for både jøder og kristne.
Mowinckel (som jeg dessverre ikke finner igjen referansen til) skriver at 'Problemet oppstår derav at denne kirkens lære og de frommes dom om GT synes å komme i strid med en virkelighetstro iakttagelse av GT selv. Det er GTs faktiske tilstand og innhold og art som reiser problemet. Det nytter nemlig ikke å lukke øynene for at GT inneholder mangt et utsagn av historisk, geografisk, kronologisk, naturhistorisk art osv som umulig kan forenes med ting som vi nå faktisk vet - utsagn som altså forsåvidt er feilaktige'(?/81). 'Kort sagt: GT er ingen ensartet størrelse, ikke noe sluttet og fullkomment ferdig - som vi jo uvilkårlig venter at 'Guds Ord' skal være - det bærer tvertimot tydelige spor av en mangslunken menneskelig historie med mange motstridene linjer. Eller med andre ord: GT trer frem for oss som en meget menneskelig bok(59)'.
DET NYE TESTAMENTET.
'Hver enkelt forsker i sin fremstilling av Jesus
hadde funnet frem til like presis den historiske Jesus
som svarte til vedkommende egne religiøse og etiske idealer'
Albert Schweitzer (7)
NT-kanon.
Ordet kanon ble brukt i betydning retningslinjer eller rettesnor i utvelgelsen av skrifter som spesielt hellige og gudsinspirerte. Etterhvert var det utallige skrifter som gav seg ut for å være både hellige, gudsinspirerte og skrevet av disipler eller apostler, fordi det var mange ulike kristne miljøer. Bilde sier at 'For Jesus, Paulus og de første to generasjoner av Jesusbevegelsen eksisterte det bare én gyldig kanon, og det var den jødiske'(60). Etterhvert som apostlene ble borte, Jesus kom ikke tilbake og den jødiske krigen, oppstod behov for skriftlige kilder om Jesus og de første kristne. Derfor var det først etter den jødiske krigen og på slutten av det første århundret at de fire evangeliene ble skrevet. De er derfor ikke samtidsskildringer eller skrevet av noen som stod Jesus nær, men basert på myter, ukjente skrifter og Paulus' teologiske teorier ut fra hans ønsker og behov.
De kristne som godkjente og brukte disse skriftene trodde de var autentiske, ekte og historisk korrekte, spesielt når de hadde navn fra apostler eller andre som stod dem nær. Bilde viser til Justin, ca 150 evt, som skriver at 'Apostlene har overlevert i de opptegnelser som er blitt til ved dem, som kalles evangelier'(61), som mente evangeliene var ekte og troverdige. Müller's sier om evangeliene at de er 'senere tiders teologiske tilretteleggelser av historien i lyset av troen på og bekjennelsen til Jesus som den oppstandne Herre og frelser. Det er således troens og bekjennelsens bilde av Jesus som opptrer i evangeliene. Som historiske kilder er evangeliene derfor først og fremst kilder til den enkelte forfatters teologi'(62). Evangeliene beskriver ikke Jesu liv, men viser troen til dem som skrev dem.
Det var ikke før år 367 evt. at biskop Athanasius i et påskebrev slo fast hva som skulle være med i NT-kanon, på tross av at det var en mengde såkalte apokryfe skrifter. Mack skriver om utvelgelsesprosessen og behandlingen av den at 'det ikke fantes noe bevis for at noen av apostlene, med unntak av Paulus, faktisk har skrevet noen av de skriftene som tilskrives dem'(63). Til deres forsvar må vi si at etter tre århundre var det festet seg en tro på at det virkelig var disse forfatterne som hadde skrevet dem. Helt fram til idag opplever vi det samme, hvor ikke bare fotfolket, men også teologisk lærde tror på og forkynner dette - på tross av at de har grunnlag til å mene noe annet. Bringsværd sier at 'slike historier er sanne - i hvert fall for den som tror på dem. For sannhet er et vidt begrep, og enhver setter grensene der han selv føler for det'(64). Enhver blir derfor salig i sin tro - uansett tro.
Historiske skrifter.
Matteus.
Dette evangeliet antas å være skrevet mellom år 80-100 evt.,etter den jødiske krigen og Jerusalems ødeleggelse, fordi det vises til disse hendelsene. Det skrives som om Jesus skulle ha forutsagt dette som en profeti, men det står i 28,15 at dette ryktet spredte seg blant jødene og 'har holdt seg til denne dag', når det ble skrevet, lang tid senere. Det er ikke skrevet av apostelen Matteus, slik oldkirken trodde, men en ukjent forfatter som brukte hans navn for å gi evangeliet apostolisk autoritet. Matteusevangeliet er først i NT-kanon fordi det skulle bli en naturlig overgang fra GT som avslutter med Malakias om den kommende Messias og NT begynner derfor med ættelistene, for å binde det til urtidsfortellingene og Jesus som oppfyller profetiene. Det har mange henvisninger til GT og det sentrale tema er å vise at Jesus er oppfyllelsen av de gamle jødiske profetiene om Messias - 'dette skjedde for at det Herren har talt gjennom profeten, skulle oppfylles'.
NT skal derfor vise til oppfyllelsen av profetiene i GT som bevis på at Jesus var jødenes messias og Guds sønn. Imidlertid viser det seg at fortellingene i etterkant er tilpasset profetiene for å dokumentere det bibelske materialet. Det viser seg at det meste er skrevet langt senere, ikke som profetiske forutsigelser, men hvor historiske hendelser tilpasses profetiene. Forskning viser også at Matteus sammen med Lukas har hentet mye av sitt stoff fra Markus, hvor nesten alt ble overtatt av Matteus. Det er derfor avslørende at en av Jesu disipler, som skulle vært øyenvitne til Jesu liv, skulle hente sitt stoff fra en annen kilde. Han har heller ikke med dramatiske hendelser hvor Jesus oppvekker enkens sønn i Nain og Lasarus fra de døde, selv om ryktet spredte seg over hele Jødeland og områdene omkring, som et øyevitne naturligvis ville tatt med.
Bilde sier at 'Historisk var Jesus en antikk jøde som etter sin død ble radikalt omtolket av sine tilhengere'(65), et fenomen som også er blitt sagt om andre religionsstiftere. Det skriftlige materialet er basert på muntlige kilder som har ført til de mange mytene og legendene som måtte tilpasses skriftene i GT. Professor Leivestad sier om evangeliene at 'Det er en del som bare har karakter av fromme legender, noe som synes bestemt av gammtestamentlige proferier og motiver, noe som er uttrykk for teologiske forestillinger i den kristne menighet'(66). Matteusevangeliet er derfor ikke troverdig som et historisk dokument om Jesu liv, men troen til et kristent miljø, lang tid etter Jesu død.
Markus.
Dette evangeliet antas å være det eldste av evangeliene og nesten hele innholdet er brukt i Matteusevangeliet. Muller's sier at skriftet opprinnelig var anonymt, men kirkefedrene argumenterer for at det er skrevet av Johannes Markus som var med Paulus på hans første misjonsreise og senere Peters medarbeider i Roma. Papias, biskop i Frygien ca år 140 evt, som Eusebius viser til i sin kirkehistorie på trehundretallet, mente Johannes Markus var forfatteren som på bakgrunn av sitt forhold til både Jesus, Paulus og Peter skrev omhyggelig alt hva han husket, at han ikke begikk noen feil, ikke utelot noe for ikke å gi en feilaktig fremstilling.(67) Om det skulle vært Johannes Markus er det rart at Peter ikke har fortalt ham at Jesus hadde sagt han ville bygge sin kirke på Peter og gitt ham himmelrikets nøkler, som bare Matteus har med. Heller ikke at Peter løp til graven og så at Jesus var borte, som bare Johannes visste. Det er heller ikke noe som taler for at Peter var i Roma, men hadde base hos den jødekristne menigheten i Jerusalem - etter avtale med Paulus. Avslutningen er uklar og finnes i flere alternativer. Det står mer i de yngste håndskriftene enn i de eldste, finnes ikke originaler og misjonsbefalingen er ikke med i de eldste, men lagt til senere. Det er ingen som vet hvem som skrev Markusevangeliet, når det ble skrevet, hvor det ble skrevet og til hvem det ble skrevet. Det eneste en er sikker på, er at det ble skrevet etter år 70 evt, dvs 30 - 40 år etter Jesu død.
Lukas.
Den kirkelige tradisjon mener det var legen Lukas som skrev dette evangeliet, sammen med apostelgjerningene. Som Paulus medarbeider kunne derfor skriftene regnes som apostoliske, men Muller's skriver at det er 'så mange feil og unøyaktigheter i forhold til de samme brev i beskrivelsen av Paulus liv og misjonsvirksomhet, at det er vanskelig å forestille seg forfatteren som en samtidig og en bekjent'(68). Det er skrevet til Teofilus som skulle være en katekumen som fikk undervisning i den kristne læren og dens troverdighet, men Bilde sier at den kirkelige iver etter identifikasjon av evangelienes forfattere 'er enda svakere begrunnet enn i Matteus- og Markus-evangeliet'(69). Det er ingen som vet hvem Lukas egentlig var og heller ikke når det ble skrevet. De fleste mener det ble skrevet i 90-årene, men andre at det var omkring år 120-130 evt.
Skriftet hører med til de såkalte synoptiske evangeliene, Matteus, Markus og Lukas, som har mye felles stoff, i motsetning til Johannes. Slik det var med Matteus er nesten hele Markus også med hos Lukas, selv om formuleringene ikke er så like som hos Markus og Matteus. I tillegg har Lukas og Matteus stoff som ikke finnes i Markus, som forskere mener kommer fra en ukjent muntlig eller skriftlig kilde - den såkalte Q-kilden - eller to-kilde-hypotesen, dvs. Markus og Q. Samtidig har Lukas stoff som finnes kun hos ham og noe har en svært kritisk holdning til de rike. Det karakteristiske er at han ikke bare har med fortellinger med brodd mot de rike, men endrer felles fortellinger fra Matteus og Markus, som er aggressiv mot de rike, hvor rikdommen er problemet.
Særskilt stoff hos Lukas er døperens og Jesu fødselshistorie og flere kjente fortellinger som tillegges Jesus, men ukjent i de andre evangeliene. Når det gjelder juleevangeliet sier Leivestad at det er knyttet til from diktning, men nok har sitt opphav i at jomfrufødselen skulle knyttes til Jesaja 7 og fødestedet Betlehem til Mika 5. Han sier også at 'Om mange kan synes at det er leit at den vidunderlige vakre fortellingen om stallen og hyrdene hos Lukas er helt legendarisk, vil de kanskje synes at det er godt å høre at barnemordet i Betlehem også savner historisk grunnlag'(70). Det var også grupper i kirken som helt frem til det 3. århundret holdt fast ved at Jesus hadde en naturlig tilblivelse, og for størstedelen av den eldste kirke var jomfrufødselen ukjent i slutten av det første århundret.
Det er ca hundre år fra dette evangeliet ble skrevet og til Jesu fødsel, men det er ikke særegent for kristendommen å ha fortellinger om jomfrufødsel og andre overnaturlige fortellinger i forbindelse med gudenes fødsel. Selv om Lukas har med fortellinger han er alene om, har han ikke med sentrale fortellinger som burde kalle på samtidens store oppmerksomhet, spesielt at Jesus oppvekker Lasarus fra de døde, som han ikke kjenner til - på tross av at han hadde 'gått nøye gjennom alt fra begynnelsen'. Muller's sier derfor at 'Alt i alt synes vi å stå overfor en anonym forfatter som tidligst hører hjemme i tredje eller snarere fjerde generasjon'(71), hvor mytene derfor hadde god tid til å utvikle seg.
Johannes.
I tillegg til de synoptiske kommer Johannesevangeliet som skiller seg fra de andre, både i form og innhold. Noack sier at 'som helhet hører det hjemme i en annen verden enn den palestinensisk-jødiske, som Jesus og hans disipler befant seg i'(72). Dessuten inneholder det fortellinger som ikke er kjent av de andre evangeliene og noen ganger motsier dem. Det sies også at forfatteren er preget av strømninger fra den hellenistiske verden og ukjent med visse jødiske skikker og forhold, som utelukker at det er en ulærd fisker fra Galilea som står bak dette.
Evangeliet har fått sitt navn fra apostelen Johannes, men ikke noe tyder på at dette er riktig eller mulig. Forfatteren legger føringer for at en skal tro det er Johannes som har skrevet det, men kommer fra tilleggene som er lagt til senere. Det viser at avslutningen har foregått i flere etapper og resultat av en lang prosess, slik vi kjenner evangeliet idag. Müller's sier 'Konklusjonen er at innholdet peker på at vi ikke står over for et øyenvitne, og at det ikke er grunnlag for noen identifikasjon av en forfatterskikkelse'(73). Særtrekk i dette evangeliet er at det ikke sier noe om nadverden, men istedet bruker fotvasking som de blir pålagt å føre videre. Den sensasjonelle fortellingen om Lasarus oppstandelse er bare med hos Johannes.
Leivestad sier at Johannesevangeliet er det yngste av evangeliene og kan ikke brukes som historisk kilde til Jesu biografi. Når han hører prestene sitere fra Johannes og sier dette har Jesus sagt, så tenker han at det har han sikkert ikke sagt. Han sier også at han 'lar være å ta hensyn til Johannesevangeliet, for da slipper jeg å gå inn på en rekke kinkige spørsmål som er knyttet til forfatter, kilder, miljø og bakgrunn'(74). Han viser også til Luther som mente at dette 'er det eneste riktige hovedevangelium, langt, langt bedre enn de andre. Luthers dristighet er uhørt. Avstanden fra Luthers subjektive vilkårlighet til den vitenskapelige bibelforskningen er enorm. På ett punkt er i hvert fall Luther og forskningen enige: at noe står i skriften, er ingen garanti for at det er sant, riktig eller evig gyldig'(75).
Når det gjelder disiplene fortelles en helt annen historie. Hvor Matteus og Lukas fra sin felles kilde viser til at Simon, Andreas, Jakob og Johannes var fiskere, sier Johannes at Andreas var disippel av døperen Johannes og sammen med Peter gikk over til Jesus. Noack mener 'Jesus ikke første gang har truffet sine kommende disipler i Galilea, men at de første gang møttes hos døperen Johannes, som de først hadde vært disipler til'(76). Likhetene mellom døperen, Jesus og esseerne er også store. Dessuten er Johannes-evangeliet knyttet til den teologi som preget Paulus og de gnostiske kristne. Det regnes for å være det yngste evangeliet, skrevet på slutten av det første eller begynnelsen på det andre århundret. Slik er det skrevet minst 70 år etter Jesu død, som gir god tid til endringer og tilpasninger underveis.
Apostlenes gjerninger.
Dette skriftet antas å være skrevet på slutten av det første århundret og heller ikke her vet vi hvem som er forfatteren. Det antas å være de samme som har skrevet Lukasevangeliet, men satt sammen av kilder fra forskjellige tidsperioder. Det merkelige er at det handler lite om de tolv apostlene Jesus skulle utvalgt, mest om Paulus, den selvoppnevnte apostelen som overtar misjonsoppdraget og grunnlegger kristendommen. Noen mener det egentlig er et forsvarsskrift for Paulus i forbindelse med rettsaken i Rom, som gjør det enklere å forstå hvorfor vi ikke hører hva som skjedde med Paulus senere. Noack mener skriftsteder viser det er skrevet etter Paulus død og derfor merkelig at det ikke slutter med hvordan Paulus liv ble til slutt. Skriftet er også opptatt av å redusere spenningen overfor romerne, at det var jødene og ikke romerne som drepte Jesus, og derfor jødene som skal straffes, slik Peter på pinsedag anklager jødene for mordet. For de kristne var den jødiske krigen og Jerusalems ødeleggelse av både byen og templet bevis på guds straff mot jødene da de forkastet og drepte Jesus, slik også jødene tolket Eksilet.
Det er heller ikke noe som viser at apostlene er med når evangeliet forkynnes utenfor Palestina. Peter skal ha grunnlagt menigheten i Rom, men det er ikke noe som tilsier at verken han eller de andre apostlene var i Roma. De var opptatt av den jødekristne menigheten i Jerusalem, jfr. avtalen med Paulus som ble inngått 20 år etter Jesu død, hvor de fremdeles ventet på Jesu gjenkomst. Jesus sa han kun var utsendt til jødene og derfor sendte disiplene kun til dem, men senere gjør hans etterfølgere ham til en universell frelser som kan ha sin bakgrunn i Paulus og hans syner, for de jødekristne apostlene fortsatte å praktisere moseloven og bo i Jerusalem. Vi finner derfor i evangeliene fortellinger at disiplene så på Jesus som jødenes messias, men som Paulus endret til en universell messias. Iflg. Muller's er tittelen på skriftet ikke opprinnelig, men kom til senere, antagelig for å kunne skille det ut fra 'andre legendariske apostelgjerninger som på det tidspunkt kom på markedet'(77). Samtidig har det også historiske feil og ikke uten grunn sier Noack at 'Hva som ellers finnes av fortellinger om apostlenes liv og virke er fantasifull legendediktning'(78).
Hognestad viser i sin bok om Paulus til Bornkamm som mener skriftet ikke kan 'gjelde som autentisk vitne, men bare som en sekundær beretter'(79). Om forfatteren sier han at 'beskrivelsen av reisen fra Palestina til Italia har benyttet seg av et litterært forbilde som opprinnelig ikke hadde noe med Paulus å gjøre - og så foretatt de nødvendige suppleringer, et forbilde som er i velkjent stil fra den profane hellenistiske roman- og reiselitteraturen. Sjøfart og forlis var populære emner den gang'(80). Det er derfor ikke noe som skulle gi skriftet verken apostolisk autoritet eller være en pålitelig og troverdig kilde til den første kristne tid og dannelsen av kristendommen.
Merknader til de historiske skriftene.
Det karakteristiske for disse skriftene er at de ikke er samtidshistoriske, men skrevet av ukjente forfattere langt senere. De er i stor grad bygd på myter og legender som har utviklet seg i generasjonene mellom Jesu bortgang og til de ble skrevet i perioden år 70 - 110 evt. eller senere. Slik er disse - som også GT - skrevet i etterkant og derfor 'senere tiders teologiske tilretteleggelser av historien'(81), da de kristne mytene hadde befestet sin posisjon. Spesielt at det finnes ingen verdslige skrifter som kan bekrefte verken Jesu liv eller hans undergjerninger. Som med de historiske skriftene i GT er det også liten grunn til å tro på evangeliene som pålitelige og troverdige kilder om hvem den virkelige Jesus var og de første Jesus-folkene. At Jesus har levd er ikke problemet, men kirkens tro på ham som guds sønn og menneskenes frelser. Jeg vil senere vise til alternative messiastolkninger, hvor det ikke er selvsagt at den kristne tolkningen av Jesu liv er den rette og riktige.
Paulus' brev.
Alle brev som bærer Paulus navn er samlet etter Apostelgjerningene i rekkefølge etter størrelsen på brevene. Forskning viser at det er ekte og uekte brev, hvor noen er pseudepigrafiske og bruker Paulus navn for å bekrefte hans lære og få apostolisk tyngde. Det er flere slike i de apokryfiske skriftene. De som regnes for ekte er Romerbrevet, begge Korinterbrevene, Galaterbrevet, Filipperbrevet, Tessalonikerbrevene (usikkerhet om det andre) og Filemon. De som da regnes for pseudepigrafiske er Timoteusbrevene, Titusbrevet, Efeserbrevet. Kollosserbrevet og ev. andre Tessalonikerbrev. Tar også med Hebreerbrevet i siste gruppe, selv om det er tvilsomt Paulus har skrevet dette. Jeg vil gi en kort kommentar til brevene i den rekkefølge de står oppført i NT.
Romerbrevet.
Dette regnes for et ekte Paulus brev og det siste han skrev. Brevet inneholder teologiske prinsipper som Paulus legger til grunn for sin tro og derfor av stor betydning for hva han bygger troen på. Årsaken til brevet er hans planer om å misjonere i det vestlige romerriket og ønsker Rom som base. Samtidig viser han også uro for hva som kan skje under hans besøk til Jerusalem, hvor han uttrykker frykt for de vantro i Judea når han skal overlevere innsamlingen til de hellige. Avslutningen på brevet synes at det har vært oppdelt og tillagt senere.
Det som er mest interessant med brevet er hva som ligger til grunn for hans tro og lære. Han var en fundamentalist som ikke lot seg styre av andre, med basis i de himmelske synene han påberopte seg, fullmakt fra høyeste hold. Derfor er frafall fra hans tro og lære også frafall fra Kristus, hvor falsk tro og lære er det som ikke stemmer med hans tro og lære. Den ytre omskjærelsen er nå et bilde på hjertets indre omskjærelse, hvor han bygger sin frelseslære på mytene i GT, som om de var historiske kjensgjerninger, hvor alt står og faller med at det har skjedd, men som ikke kan ha skjedd. Dette får som konsekvens at hans teologi bygger på et feilaktig grunnlag, såfremt en ikke tolker dem metaforisk.
Korinterbrevene.
Begge disse brevene antas å være ekte. Vi ser det er den aggressive og egenrådige apostelen som har skrevet dem, og viser de store problemene det var i menighetene, som langt fra var gode eksempler på kristen nestekjærlighet, toleranse eller ydmykhet. Paulus viser i det første brevet at i menigheten var det partidannelser, noen holder seg til Kefas, Apollos eller Kristus, moralske problemer, levde med sin fars hustru, var pengegriske, dyrker avguder, spottere, drukkenbolter, ransmenn, fører rettsaker mot hverandre og driver hor. Andre tema er ekteskapet, anbefaler ikke å gifte seg fordi Jesus skulle komme snart tilbake, kjøtt fra hedenske templer, kvinnens plass i menigheten, hvor kvinnene skal tie og spørre sine menn hjemme, hvor noen ikke trodde på oppstandelsen, åndelige og kjødelige kristne osv.
I det andre brevet viser han til GT og den jødiske urhistorien som basis for sin frelseslære. Han bruker også her sterke negative uttrykk om dem som ikke er enig med ham og sier de er falske apostler, troløse arbeidere, Satans tjenere som skal få sin fortjente lønn, utnytter menighetene, at han ikke står tilbake for apostlene og håner dem som superapostler. Det var både modne og umodne kristne i menigheten som ikke tålte fast føde, bare barnemat, ikke født på nytt til en ny skapning og misbruk av nådegavene. For en ny menighet og ny religion er det naturligvis ikke rart det oppstår problemer, spesielt når det er Paulus alene som legger premissene ut fra sine syner. Slik gir brevene en god innføring i det indre problematiske livet i menighetene, stridigheter som har fulgt kirken hele dens eksistens, fordi en prøver å virkeliggjøre mytene.
Galaterbrevet.
Her forteller Paulus om sin himmelske åpenbaring hvor han ble kalt til apostel, setter apostlene til side og selv overtar misjonsoppdraget, konflikten med de jødekristne og fordømmelsen av dem som ikke var enig med ham. Også her ser vi den aggressive jødekristne apostelen hvor han forbanner dem som forkynner et annet evangelium, hvor falske brødre har sneket seg inn og forhekset menigheten med sin falske forkynnelse, i motsetning til sannheten som han kjenner og forkynner. Nå er de troende hedningene det sanne Israel, ekte jøder gjennom hjertets omskjærelse, i motsetning til jødene og de jødekristne - ledet av Peter og apostlene - som praktiserte den ytre omskjærelsen. Slik var det alvorlige stridigheter og uoverensstemmelser. Brevet viser at Jesus ikke kan ha gitt misjonsbefalingen til apostlene, men gjennom åpenbaring til Paulus, fordi Peter og de andre godtok dette. Også dette brevet viser den grunnleggende mangel på den nye fødselens gode frukter og kjærligheten til å elske venn og fiende - både hos Paulus og i menighetene. Det oppfyller ordet fra GT om å elske sin neste som seg selv, dvs. begrenset til sine egne og seg selv, dem som var enig med Paulus.
Efeserbrevet.
Dette brevet er ikke skrevet av Paulus eller til menigheten i Efesus. I gamle håndskrifter manger navnet Efesus og det er først på 200-tallet det fikk overskriften Efeserbrevet. Markion hadde Laodikea som navn på dette brevet i det andre århundret. Det regnes for å være et av de såkalte fangenskapsbrevene hvor forfatteren - muligens en disippel av Paulus - var i fangenskap og sannsynligvis skrevet på slutten av det første århundret. Tonen er annerledes enn den aggressive vi finner i de ekte Paulusbrevene, hvor også spenningen mellom jøder og kristne er borte, forventningen om Jesu gjenkomst er svekket og menigheten har derfor etablert seg i denne verden, samtidig som også ekteskapet er etablert. Det sies også at menigheten er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, noe som ville vært unaturlig for Paulus å si. Slik er det derfor et langt mer forsonlig og behagelig skrift, uten de store konfliktene og kontrastene som i de ekte Paulusbrevene.
Filipperbrevet.
Dette regnes for å være et ekte Paulusbrev, hvor vi også ser de sterke angrepene mot hans motstandere - de jødekristne judaistene. Paulus er i fengsel når han skriver dette brevet. Det antas å være skrevet før galaterbrevet og viser hans negative forhold til judaistene - og apostlene - som reiste rundt i menighetene hans og bruker derfor sterke ord om sine motandere, kalte dem for hunder, onde arbeidere, de som skamskjærer seg - kristne jøder som praktiserte moseloven, som Peter og apostlene. Brevet viser en person i psykisk ubalanse, som spesielt kommer frem når han blir motsagt og motarbeidet. Den såkalte Kristushymnen menes å være sitat fra en salme eller jødisk hymne han har gjort til en kristen. Et interessant brev som bekrefter Paulus liv og teologi, men synes å være satt sammen av minst to andre brev.
Kolossenserbrevet.
Dette er et av de usikre brevene hvor det er tvil om det er Paulus som har skrevet det eller en annen i hans navn, men har likheter med efeserbrevet. Paulus har ikke besøkt denne menigheten og derfor uvanlig at han skulle skrive til dem. Samtidig har også disse innrettet seg i samfunnet som resultat av nedgraderingen av forventningen til Jesu gjenkomst. Det er heller ikke spesielle konflikter i denne menigheten, som skulle tilsi at den ikke har noe med Paulus å gjøre, hvor det er forholdet mellom deres kristne tro og andre religiøse og filosofiske påvirkninger de sliter med. Et paradoks er at det advares mot vranglærere og deres syner, som ville vært selvmotsigende om Paulus skulle sagt dette, han som var styrt av sine syner, direkte underlagt de himmelske myndighetene. Et relativt rolig brev uten fanesakene Paulus hadde i sine brev.
Tessalonikerbrevene.
Det første brevet regnes for å være et ekte Paulusbrev, men det andre er det tvil om, at de på kort tid skulle skrevet om samme tema - hvor hovedsaken er Jesu gjenkomst. Det første antas å være det eldste og første av de autentiske Paulusbrevene. Det behandler et problem på bakgrunn av Paulus forkynnelse om Jesu snarlige gjenkomst, hvordan de døde skulle oppleve Jesu gjenkomst, da de trodde han kom tilbake før de døde og ikke forberedt på dette problemet. Derfor blir det konstruert en løsning om hva som kommer til å skje med de som er døde, noe han ikke kunne hente fra andre da det jo var han som grunnla kristendommen og bestemte troen, og måtte derfor selv finne svar. Resultatet ble at de døde først skal oppstå og så skal de som lever rykkes sammen med dem opp i skyene for å møte Herren, men fremdeles venter både døde og levende - etter 2000 år.
Imidlertid er det to vers som synes å bryte med helheten, samtidig som de har noe av samme holdning til jødene Paulus kunne ha. Han anklager jødene for å ha drept Jesus og profetene, at de ikke gjør Guds vilje og hindrer ham i å tale til hedningene. De har derfor oppfylt sine synders mål og vredesdommen vil derfor til slutt innhente dem. Dette er vers med sterkt antisemittiske trekk og kontrast til det Paulus skriver til Romerne om jødene, men samtidig var dette det første brevet og romerbrevet det siste, så ting kan ha forandret seg underveis. Engberg-Pedersen sier at 'den tradisjonelle kristne forståelse av jødedommen i antikken - og Paulus forhold til den - bærer en stor del av skylden for et utall av overgrep mot jøder opp gjennom europeisk kulturs historie'(82). Dette er den første revurderingen av Jesu gjenkomst - som det skulle bli mange av i kirkens historie.
Det andre brevet skal være skrevet kort tid senere og forsøker gi svar på den uro som er oppstått i menigheten om at 'Herrens dag alt er kommet' og hvor Paulus skriver at de ikke så lett må la seg 'drive fra vett og sans, og bli ikke skremt, verken av profetord eller påstander, eller brev som sies å være fra oss'. Det var altså ikke mangel på ekstreme personer og grupper som ut fra sine respektive åpenbaringer forkynte at Herrens dag var kommet. Egentlig tok de budskapet fra Paulus på alvor, men førte til hysteriske tilstander på bakgrunn av emosjonelle forstyrrelser, både hos forkynnere og tilhørere. Derfor var det viktig å vise til guds planer om hva som skulle skje før Jesus kom.
Noack sier det var en 'utbredt tankegang både i senjødedommen og i oldkristendommen, at de siste begivenheter før Guds rikes opprettelse måtte følge et bestemt skjema'(83), som Paulus måtte forklare etterat han tidligere muntlig hadde forkynt dem hovedtrekkene. Dette problemet var nytt og utenkelig også for Paulus, hvor han i konkurranse med de mange andre profetene og deres syner måtte finne sitt svar på problemet. De hadde glemt at før Jesus kom tilbake skulle det djevelske vrengbilde av Kristus komme til syne, men noe holdt Antikrist tilbake. En av grunnene til at det tviles på om dette kan være et ekte Paulusbrev ligger i at dette brevet sier det kan være lenge til Jesus kom tilbake, hvor han senere i brevet til korinterne sier det kun er en kort tid.
Pastoralbrevene.
Timoteusbrevene og Titusbrevet kalles for pastoralbrevene da de inneholder råd og veiledning om menighetsarbeidet, hvordan biskoper, diakoner, eldste og enkene skal forholde seg, samtidig som de skal bekjempe vranglæren. De regnes ikke for å være ekte Paulusbrev, spesielt på bakgrunn av at den menighetsstruktur som her legges til grunn kom i den senere kirkestrukturen. Et eksempel er også spørsmålet om ekteskapet som ikke ble anbefalt av Paulus, men her en selvfølge, hvor det å forby ekteskap ble tilskrevet villedende ånders og demoners lærdommer. Da de imidlertid ble skrevet i Paulus navn, ikke adressert til en spesiell menighet og hadde et innhold som ikke var til anstøt, ble det akseptert som ekte Paulusbrev. De antas å være skrevet i begynnelsen av det andre århundret.
Filemonbrevet.
Dette er nærmest et privat brev som antas å være et ekte Paulusbrev, et av de såkalte fengselsbrevene.
Hebreerbrevet.
Dette brevet har ikke oppgitt forfatter, men likevel kommet med i NT-kanon, fordi en tidlig regnet med at det var Paulus som hadde skrevet det, som også idag er godkjent i den katolske kirken. Imidlertid regner man idag det som sikkert at det ikke er Paulus som har skrevet dette brevet, hvor en av årsakene er at det er skrevet på gresk og Paulus skrev på arameisk. Muligens er det et brev skrevet til en menighet, ikke som et vanlig brev, men en blanding av tale, prekenoppskrift, formaning, lære og veiledning. Det sentrale tema er forholdet mellom GT og NT, hvor det første oppfylles i det andre, som i evangeliene, og det påpeker den manglende modenheten hos de troende, som Paulus var opptatt av. Det var uenighet om det skulle med i NT-kanon, fordi mange avviste eller overså det.
Merknader.
Paulusbrevene består av ekte og uekte brev, hvor de uekte og falske er pseudepigrafiske, skrevet i Paulus navn for enten å hedre ham, bekrefte hans lære eller for å få apostolisk tyngde og bekreftelse. Dette var naturlig på den tid og ser det samme i de apokryfiske skriftene. Typisk i de ekte Paulusbrevene er de grunnleggende kristne læresetningene og konfliktene i menighetene, ikke bare forholdet mellom de jødekristne og hedningekristne, men også i menighetene, hvor det oppstod grupper og enkeltpersoner som påberopte seg himmelske syner, slik også Paulus gjorde. Det var langt fra ideelle tilstander, slik en ofte forestiller seg det var i den første kristne tiden, hvor en ikke bare måtte prøve og feile for å finne den rette troen, men også kjempe mot hverandre.
Paulus' lære bygger på at NT er oppfyllelsen av GT og sine himmelske syner som ble avgjørende i kampen for den nye troen. Han var ubøyelig når noen ikke var enig med ham og tolkningen av de åpenbaringer gud hadde vist ham, som førte til at han både fordømte og forbannet sine motstandere. Som grunnleggeren av de hedningekristne menighetene var det ham som la premissene for troen, hvordan de skulle leve som kristne i en syndefull verden og løse de interne konfliktene i menighetene. Sentralt i Paulus forkynnelse var Jesu snarlige gjenkomst, som også fikk konsekvenser for ekteskapet, at de ikke måtte være opptatt med forhold som kunne hindre dem i gudstjenesten og ventetiden, som er sentralt i hans første brev til Tessalonikerne. Når Jesus uteble måtte det bli forklaringer som kunne fortelle hvorfor det var slik, som etterhvert endret både troen og menighetslivet. I de senere brevene ser vi at menighetslivet - og synet på ekteskapet - er endret, fordi Jesus ikke kom som ventet.
Brevene viser en religiøs fanatiker som har beholdt sin fundamentalistiske tro på den jødiske guden, hvor årsaken og motivet synes å ligge i en indre uro. Han fant ikke fred og ro i loven som en jødisk fariseer, men hans åndelige opplevelser og åpenbaringer - som synes å ha psykofysiske årsaker - gir ham troens og samvittighetens tilfredsstillelse, såfremt han ikke blir motsagt og motarbeidet. Grunnlaget for Paulus tro og misjon er et ønske og behov om å formidle sine religiøse opplevelser til andre, men det tragiske var at han trodde det hadde noe med en jødisk gud å gjøre. Når vi idag har frihet til selv å velge og tenke, samt kunnskap til å kunne vurdere og reflektere, synes det grunnlag Paulus bygget på var av religionspsykologisk karakter - ikke guddommelig.
Katolske brev.
De andre brevene i NT kalles for de katolske, da de i hovedsak er generelle og til hele kirken og derfor kalt de katolske som betyr 'over det hele, alminnelig'. Disse består av Jakobsbrevet, Petersbrevene, Johannesbrevene og Judasbrevet. I visse kanonoversikter var verken Jakobsbrevet, Petersbrevene eller Johannesbrevene med og gjennom tidene har det vært forskjellige meninger også om disse brevenes apostoliske troverdighet.
Jakobsbrevet.
Etter tradisjonen skal dette være skrevet av Jakob, Jesu bror, som også var leder for menigheten i Jerusalem. Imidlertid mener forskere at det ikke er skrevet av ham, samtidig som det også er skrevet mot slutten av det første århundre, lang tid etterat Jakob, Jesu bror var død. Dessuten sier Halse at da brevet er skrevet av en som behersket det greske språket og har hatt det som morsmål, utelukker dette Jakob. Mest sannsynlig at det er skrevet av en hellenistisk lærd kristen noen generasjoner senere (84). Noen har ment at brevet er et protestskriv mot Paulus lære om rettferdiggjørelse av tro, hvor det understrekes at det ikke er nok med troen alene, men både tro og gjerninger, på tross av at begge bruker Abraham som forbilde. Derfor var Luther motstander av dette brevet, da hans hjertesak var rettferdiggjørelsen av tro alene, og omtales av noen som et uevangelisk brev som polemiserer mot Paulus. Det er et brev skrevet under falsk navn, et såkalt pseudepigrafisk skrift, som fikk sin status på bakgrunn av den generelle oppfatningen av at det var skrevet av Jesu bror.
Petersbrevene.
Ingen av disse brevene er skrevet av apostelen Peter, men bruker hans navn for å få den nødvendige apostoliske tyngde. I sin tid var det naturligvis vanskelig å få bekreftet hvilke skrifter som var ekte og uekte, samtidig som det også var akseptert å skrive i andres navn. Det første er blitt skrevet av en som har hatt gresk som sitt morsmål, som ikke er tilfellet for en fisker fra Galilea, samtidig som Peter ikke hadde naturlig forbindelse til de hedningekristne menighetene i Lilleasia. Dessuten er brevet skrevet langt senere, sannsynligvis under forfølgelsene under keiser Domitian (81-96), samt at det er påvirket av de paulinske brevene. Derfor er det også preget av hvordan en skal forholde seg under de vanskelighetene de levde under, spesielt fordi enden var nær, dommen hvor de ugudelige skulle bli straffet for sine onde gjerninger mot de kristne, som Åpenbaringsboken beskriver. Det andre brevet viser til hendelser fra Peters liv som vi kjenner fra evangeliene og GT, samtidig som fedrene var døde, dvs Peter og den første kristne generasjonen. Et tema er at de kristne ble spottet for at Jesus ikke var kommet tilbake, på tross av løftene om dette, og det fortelles hvorfor det enda ikke har skjedd. Dette brevet var det også strid om skulle være med i NT-kanon, som det ikke ble før i siste del av 300-tallet. Det antas at dette er det yngste skriftet i NT-kanon, samtidig som mye av innholdet er hentet fra Judasbrevet.
Johannesbrevene.
Ingen av disse brevene er skrevet av apostelen Johannes, men det antas at om de ikke har samme forfatter som Johannesevangeliet, så kommer de fra samme forfatterkets. De antas være skrevet samtidig som Johannesevangeliet, omkring år 100 evt, et sted i Lilleasia. Det er ikke oppgitt avsender til brevene.
Første brev er ikke egentlig et brev, men en slags forkynnelse, veiledning og advarsel i brevs form, hvor det heller ikke har verken adressat, avsender eller avslutning slik brevene har. Hovedsaken er også her advarsel mot falske lærere, falsk tro, som viser striden i de kristne menighetene. Det advares derfor mot Antikristens ånd, at det er den siste time før Jesu gjenkomst og dom, men brevet har ikke apostolisk troverdighet.
Andre brev har noe av samme innhold, men skrevet som brev med mottaker og avsender, sannsynligvis til en menighetsleder fra en av de eldste i en annen menighet. Også her er det vranglæren, muligens doketismen, hvor det pekes på at Jesus var både gud og menneske. På bakgrunn av de mange sekter og menigheter som kjempet om den rette troen, var kampen mot falske lærere et sentralt tema. Typisk er at alle mener de representerer sannheten, som også dette brevet, da de har lært sannheten å kjenne, at sannheten bor i dem og at de lever i sannheten. Slik taler alle, uansett hva de tror.
Tredje brev er et privat brev fra den samme eldste til en Gaius, fordi menighetslederen Diotrefes ikke vil ha noe med dem å gjøre. Også her advares det mot omreisende forkynnere som religiøse fanatikere, hvor Diotrefes anklages for ikke ha sett gud, gjør det onde, farer med ondsinnet sladder, nekter å ta imot brødrene og støter sine motstandere ut av menigheten. Det er samme problem vi kjenner fra menighetslivet hos de fleste kristne menighetene til alle tider. Også her er sannheten avgjørende, men hvor sannheten ligger hos den som påstår å kjenne den, også av de som blir omtalt og stemplet som falske profeter og vranglærere. Alle troende, uansett hvor uenige og ulike de måtte være, mener å ha monopol på sannheten. Brevet bygger på tradisjonene etter apostelen Johannes og stammer fra et miljø i Lilleasia.
Judasbrevet.
Dette brevet er kun på 25 vers, men likevel et av de mest skremmende eksemplene på hvordan tilstanden kunne være i menighetene. Her får vi innblikk i hvordan de ser på seg selv og sin egen tro som den eneste rette og sanne, hvor de som måtte mene noe annet er djevelens medarbeider. Det ble forstått at dette var skrevet av Judas, Jesu bror, men det er ikke noe som tilsier det og derfor pseudepigrafisk. Brevet er skrevet til de som er kalt, de kristne, men skrevet før det andre Petersbrevet da det har hentet mye av sitt stoff fra Judasbrevet. Sannsynligvis skrevet på begynnelsen av 100-tallet. Også dette er en advarsel mot de falske apostlene og vranglæren som kraftig angripes, en avsender som kjenner sannheten og den rette troen. Det har derfor mye til felles med den skremmende holdning vi finner både hos Paulus og de mange andre selvoppnevnte profetene. Forfatteren regnes for å være jødekristen, men ukjent.
Merknader.
Fellestrekk for de katolske brevene er at de er skrevet under falsk navn og derfor pseudepigrafiske, men under tvil medtatt i NT-kanon da de regnet dem for ekte og troverdige. De er skrevet til menighetene og i hovedsak dreier det seg om formaninger om å holde fast ved den rette lære og fordømme vranglæren. Brevene inneholder skremmende eksempler på kristen intoleranse og avspeiler de interne stridighetene som gjorde seg gjeldende innen menighetene rundt århundreskiftet.
Johannes Åpenbaring.
Det siste skriftet i NT-kanon er formet som et brev med mottaker og avsender, hvor det er Gud som først gir sin åpenbaring til Jesus, som deretter gir det til en engel og som til slutt gir det til forfatteren av skriftet - som igjen skal bringe det videre til menighetene i Lilleasia. En tungvint og byråkratisk ordning, men skulle gi skriftet guddommelig autoritet, hvor alle de himmelske etatene er i funksjon. Det er skrevet til menighetene på bakgrunn av de store forfølgelsene de opplevde på midten av 90-tallet. Det er ingen som vet hvem som er forfatter til brevet, men det er utelukket å være apostelen Johannes som også ble ansett å være forfatteren både til Johannesevangeliet og Johannesbrevene, men Muller's sier det er umulig på bakgrunn av de store språklige og teologiske forskjellene mellom disse skriftene (85). Derfor er det ingen som kjenner til hvem denne Johannes egentlig er, samtidig som det gjennom tidene var mange som ikke ville ha med dette skriftet i NT-kanon da det skiller seg sterkt ut fra de andre. Det er dessuten flere pseudepigrafiske åpenbaringsbøker i den apokalyptiske litteraturen.
Brevet tilhører en gruppe religiøs litteratur som kalles apokalyptisk og handler om at gud gjennom sine profeter åpenbarer sin vilje til menneskene. Det har nær sammenheng med eskatologi som er læren om endetiden, hvor disse ofte henger sammen fordi gud åpenbarer hva som skal skje i endetiden. Dessuten en form og fremstilling med røtter i det nære østens religioner, som viser at skriftet verken er originalt eller spesielt. Vi kjenner også til dette fra GT hvor profetene uttaler seg på gudens vegne om hva som kommer til å skje hvis de ikke omvender seg. Danielsboken er også både apokalyptisk og eskatologisk, samtidig som den er yngst i GT, skrevet langt senere og tvilsomt at Daniel har eksistert.
Forfatteren av Åpenbaringsboken uttaler seg på vegne av de himmelske myndighetene, først til de enkelte menighetene, deretter om den straff de skal få som ikke tilfredsstiller gudens krav og til slutt den lønn de skal få som overvinner endetiden. Også her står Jesu gjenkomst sentralt, men er en åpenbaring for å 'vise sine tjenere det som snart skal skje', for tiden er nær og Jesus sier at han kommer snart. På tross av at det skulle skje snart, for 1900 år siden, er det enda ikke skjedd, som også var årsak til at de kristne ble spottet for at Jesus ikke kom tilbake.
Hele skriftet er preget av et fortrengt ønske om hat og hevn, at forfølgerne må 'pines dag og natt i all evighet', hvor hevnen projiseres til guden for å legitimere ens egne destruktive og fortrengte følelser i et forsøk på å skjule at de kommer fra dem selv - de som var pålagt å elske sine fiender, ikke hat og hevn. Et forfordelig skrift om en forferdelig gud og forferdelige kristne - som imidlertid står i stil både til den jødiske Jahve i GT, menighetene vi leser om i NT og kirkens senere forfølgelse av annerledes troende.
ANDRE SKRIFTER.
Innledning.
Etter å ha gjennomgått grunnlaget til NT-skriftene for å vurdere troverdigheten, vil jeg også vise til andre skrifter fra den tidlige kristentiden, men ingen kan gi et troverdig historisk grunnlag for hvem den virkelige Jesus var. Bilde sier derfor at evangeliene som 'i en viss utstrekning inneholder litterær fiksjon, også er tradisjonslitteratur i den forstand at de anvender, bearbeider og redigerer eldre skriftlige og/eller muntlige tradisjoner om Jesus og hans bevegelse'(117). Det er også viktig å være klar over at det var ikke før ca år 100 evt at en kan tale om kristendom og kristne, og det er disse uorganiserte enhetene som står bak evangeliene i NT, som er tilpasset deres tro og miljø. Bilde mener 'Det er mulig at vi må helt frem til omkring år 150 evt. før vi kan hevde å stå overfor en ideologisk, sosialt og organisatorisk - selvstendig ny religion'(118), en kristendom som i hovedsak bestod av hedningekristne og lite jødekristne.
Annet skriftlig materiale av den omfattende kristne litteraturen er knyttet til de apokryfiske skriftene, men det finnes få kilder fra forfattere som ikke er knyttet til de kristne. Den viktigste er den romerske historieskriveren Josefus som var med i den jødiske krigen mot romerne. Han var født år 37 evt og døde år 100, som gjør at heller ikke han er et samtids-vitne til Jesu liv, men viser til hva historien mener om Jesus, slik også evangeliene gjør. Bilde viser til to andre ikkejødiske forfattere som viser til Jesu historiske eksistens, nemlig Plinius brev til keiser Trajan ca år 111 evt. og Tacitus' årbøker ca år 115 evt.(119), men hvor det er de kristnes tro og praksis det vises til.
Bringsværd sier at 'utenfor de troendes vitnesbyrd er jo personen Jesus nærmest usynlig. I verdslige kildeskrifter finnes han rett og slett ikke' (120). Skulle det ha eksistert en Kristus-skikkelse slik vi leser om i evangeliene, som levde et slikt mirakuløst liv, helbredet syke, oppvekket døde og selv stod opp fra de døde, ville det av naturlige grunner ført til at samtidshistoriske kilder ville bekreftet dette. Lukas skriver at når Jesus oppvekker enkens sønn fra de døde, spredte ryktet seg ut over hele Palestina og områdene omkring. Det var tross alt et aktivt samfunns- og kulturliv, både i og utenfor Palestina, som ville omtalt disse fantastiske historiene hvis de hadde skjedd. Det eneste vi har er kristne skrifter om den mytologiske utviklingen, men skrevet langt senere.
Som vi så i GT er det i stor grad vitenskapen som avslører de jødekristne mytene. Spesielt gjelder dette gamle skrifter som først i vår tid er blitt funnet og kjent, som ikke bare gir ny informasjon, men også avslører og utfyller det vi ikke kjente til i de bibelske skriftene. Slik funnet i Ugarit gav ny og korrigerende informasjon til det bibelske materialet om den kanaanesiske religionen, er også de Apokryfiske skriftene, Dødehavsskriftene, Gnostiske skriftene, skriftet Q og andre viktige for å kunne vurdere troverdigheten i den kristne troen. Jeg har ovenfor vist til to hovedkilder i bibelen som i hovedsak ligger til grunn for den Jesus kristendommen tror på, evangeliene og brevene, men vil vise til andre skrifter som også gir grunn til å tvile på bibelens og kirkens Jesus.
Apokryfiske og pseudepigrafiske.
Der finnes mange kristne skrifter fra det første og andre århundre, bl.a. de apokryfiske skriftene. Noen av disse var godkjent av de ortodokse, men andre forbudt da de representerte falsk lære. Disse bestod både av evangelier, apostelgjerninger, brever, poesi og åpenbaringsbøker. Muller's skriver om disse skriftene at 'det er en samlebetegnelse for skrifter, som ikke alene etterligner de genrer som finnes i NT, men også gir seg ut for å stamme fra kirkens første tid. Slik er en rekke av dem pseudepigrafer, som allerede gjør seg gjeldende for en rekke nytestamentlige skrifters vedkommende. De eldste nytestamentlige apokryfer er blitt til på 100-tallet, dvs. før NT fikk sin endelige skikkelse. Likevel ble de opplevd som annenrangs, slik at de sjelden fikk lov til å opptre med samme autoritet som skriftene som senere ble kanoniske'(121).
Flere av disse skriftene forsøker å fylle det som manglet i de kanoniske evangeliene, en blanding av ønsketenkning og fantasifulle drømmer. Noen handler om spekulasjoner omkring Jesu underfulle barndom, men av en slik karakter at de ikke kan aksepteres som troverdige. Likevel hadde de en sterk innflytelse i menighetene, slik alle skriftene om Jesu liv egentlig er basert på udokumenterte myter. Som tidligere nevnt kaller Bilde evangeliene en litterær fiksjon som også er tradisjonslitteratur, og derfor vanskelig å skille mellom de godkjente og ikkegodkjente skriftene i NT, fordi også de godkjente er 'litterær fiksjon'.
Dødehavsskriftene.
I 1945 ble de såkalte Dødehavsrullene funnet i et jødisk klostersamfunn nær Dødehavet, kalt esseere. Det var en gruppe jødiske radikalere som var preget av den messianske forventningen og levde adskilt for ikke å bli smittet av de urene og vantro, både av jøder og hedninger. Derfor var moselovens renhetsforskrifter viktige og dessuten opptatt av apokalyptiske og eskatologiske spørsmål, men samfunnet ble ødelagt i forbindelse med den jødiske krigen. Også de ble sviktet av gud - eller sin tro.
Det er to forhold som gjør dette interessant. Det første er at på tross av deres store aktivitet og radikale holdninger er de ikke omtalt i evangeliene slik det er med fariseere, skriftlærde og sadukeere. Det andre er at de har store likheter med de tidligste Jesus-folkene og noen mener Jesus og hans disipler tilhørte dette samfunnet eller hadde nære forbindelser til dem. Ellegård begrunner i sin bok 'Myten om Jesus' at de første kristne tilhørte esseerne. Boken er overbevisende og interessant, men vanskelig å mene noe om det. Når Paulus sier han etter sin omvendelse reiste direkte til Arabia, uten å gå om de kristne i Jerusalem, er det spekulert i om det var dette samfunnet han reiste til, som er interessant hvis Jesus og/eller disiplene kom fra dette miljøet.
Gnostiske skrifter.
I 1948 ble det gjort et interessant funn i ørkenen ved Nag-Hammadi, kristne skrifter fra de første århundrene. Disse var tidligere kjent gjennom kritikk og advarsler fra de ortodokse kirkelederne, men gjemt av frykt for å bli ødelagt under forfølgelsen fra de ortodokse (katolske) kristne. Det var gnostiske skrifter og kommer fra gnostiske kristne som var motstander til de ortodokse i kampen om den rette troen og makten over de kristne menighetene. Disse skriftene, sammen med tidligere kjente advarsler fra de ortodokse, viste en bitter konflikt i kampen om den rette troen, men også skrifter fra det første århundret, før NT-skriftene ble skrevet.
De gnostiske kristne trodde ikke på den jødiske guden Jahve eller skriftene i GT, da de mente Jahve var 'denne verdens gud', underlagt den høyeste gud de kalte Faderen. For dem var Jesu oppstandelse åndelig, hvor den levende Jesus åpenbarer seg på ulike måter for dem som søker ham, for å gi dem gnosis - åndelig innsikt. I tradisjonell kristen tro er det den Hellige Ånds oppgave, men her er det direkte kontakt med den åndelig oppstandne Jesus som hadde med det åndelige livet å gjøre. Alt annet var uten betydning, spesielt dogmer og ritualer som de ortodokse la til grunn for sin tro og praksis, som også har likheter med parapsykologiske og nyreligiøse fenomen og spiritualitet. De gnostiske kristne var en stor bevegelse og konkurrent til de ortodokse, men når de ortodokse fikk tilgang til statsmakten og ble den eneste lovlige religion i romerriket, resulterte det i forfølgelse og utslettelse av all falsk tro, men fikk gjemt disse forbudte skriftene.
Skriftet Q.
Det såkalte skriftet Q er ukjent, men må ha eksistert fordi det er tekster i Matteus og Lukas som er identiske, som forskerne mener er hentet fra en felles skriftlig kilde - Q - en ukjent kilde. Det interessante ved å rekonstruere dette skriftet fra NT, har ført til at vi får et annet bilde av Jesus enn den vi kjenner fra NT, som i hovedsak består av vidomsord og ingen historisk omtale. Sannsynligvis ligger denne teksten til grunn for de synoptiske evangeliene, som sammen med Markus utgjør to-kilde-hypotesen, men utvikles til legender og fortellinger. De sentrale ordene kjenner vi fra evangeliene om å 'oppgi alt - selge det de eier - følge Jesus - lam blant ulver - ikke ha penger - velsigne dem som forbanner - ikke slå igjen - elske sine fiender - la de døde begrave sine døde - ikke bekymre seg - ikke være redd - osv'. Den ene rekonstruksjonen kalles Q1.
Mack sier at 'Jesu skarpe utsagn i Q1 viser at hans tilhengere oppfattet ham som en kynikeraktig vismann. Kynikerne var kjent for å tigge, frivillig fattigdom, redusere sine behov, skjære over familiebånd, fryktløs og ubekymret holdning og brysom offentlig oppførsel. Standardtemaer i kynikernes taler omfattet kritikk av rikdommer, pretensjoner og hykleri, akkurat som i Q1'(122). Det er ikke vanskelig å se likhetene mellom Jesu lære og kynikerne, stoikerne, Buddha o.a, en asketisk revolusjonær i motsetning til kirkens Jesus. Interessant når vi ser at kirken og den kristne vestlige verden har valgt motsatt vei, materialistiske og kapitalistiske prinsipper som Jesus advarte mot. Til alle tider har det vært revolusjonære ideologer som vil endre det meningsløse og urettferdige livet, hjelpe de undertrykte, fattige og syke, og Jesus kan ha vært en slik religiøspolitisk idealist. Dette var med om å gjøre den nye kristendommen interessant for idealistene - i motsetning til vår tids åndsfattige og livsfjerne kristne himmelreligion.
Mack skriver at 'Vi må se Q-fellesskapets historie i sammenmheng med andre grupper Jesustilhengere som valgte andre veier, opplevde andre former for sosial utvikling og gruppedannelser og utarbeidet andre mytologiske begrunnelser'(123). Det var naturlig at i kjølvannet av Jesu liv og legendene som oppstod, utvikles en rekke sekter og grupper, men ble forsøkt utryddet under forfølgelsen fra den offisielt godkjente og rettroende kirken. Moxnes skriver om den tidlige kristendom at 'Det var snarere flere konkurrerende fortolkninger av kristendom som var forbundet med ulike sosiale grupper. Det var den gruppen som vant, som gjorde krav på betegnelsen 'ortodoks', og som betegnet de andre gruppene som hadde alternative synspunkt, som avvikere og kjettere'(124).
MYTER OG DOGMER.
På bakgrunn av de jødekristne mytene har den kirkelige tradisjon dogmer og ritualer som uttrykker kirkens tro og praksis, og vil vurdere troverdigheten til noen av disse. På tross av at den kristne teologien er grunnlagt på udokumenterte myter tror en på de bibelske mytene som om de var historiske. Både himmel og helvete, evig liv eller fortapelse, dommedag og dødes oppstandelse beskyttes av at ikke noe kan kontrollere troen om hva som er rett og galt. Det er kun noe en tror på bakgrunn av den kulturelle indoktrineringen av de gamle mytene, dogmene og ritualene.
Evolusjon.
Kristendommen ble grunnlagt av Paulus som trodde den jødiske guden Jahve var skaperen og at den jødiske bibelen ikke var myter, men historiske og virkelige hendelser. Avgjørende er myten om Adam, at den jødiske guden Jahve 3.761 år fvt (86) skapte ham. Adam bryter guds bud, som fører til at synden og døden kom inn i verden og kirken gjør til arvesynd, som fører til at alle blir født syndige og må frelses. I Paulus' teologi er det sentrale at Jesus kom for å frelse fra synden ved å gjenopprette Adams syndefall. Det avgjørende for kristendommen er derfor at skapelse og syndefall har funnet sted, for uten Adam og syndefallet er det ikke behov for Jesus eller frelse fra Adams synd, hvis han ikke har eksistert. Professor Ole Davidsen skriver at 'Adam og Kristus opptrer begge som sted-fortredende representanter for hele menneskeheten'(87). Det avgjørende er om 'Paulus forstår Adam som en historisk person og dermed om han forstår denne fortelling som en beretning om virkelig stedfundne begivenheter eller som en fiktiv fortelling. Der hersker på den annen side ingen tvil om at Paulus forstår Kristus-begivenheten som en historisk begivenhet. Da vi dårlig kan forestille oss at Paulus troverdig kan argumentere og overbevise seg selv og andre ved å motstille fiksjon og historie, må vi anta at den historiske Paulus forstod Adam som en historisk person'(88). Derfor sier han at 'Adam-fortellingen og Kristus-fortellingen er de to forbundne og uadskillelige fortellinger som utgjør den paulinske grunnfortelling'(89). Når vi idag vet at Adam ikke ble skapt for ca 5.800 år siden, fordi mennesket er resultat av en lang evolusjon, er den jødiske troen kun en myte også Paulus trodde på. Derved er grunnlaget for den kristne troen borte, fordi den første Adam ikke har eksistert og derfor ikke behov for den andre Adam - Jesus - for å gjenopprette noe som ikke har skjedd. Dette viser at det Paulus bygger sin kristentro på, ikke er virkelighet, men jødiske myter.
Inkarnasjon.
Det avgjørende i bibelens frelseslære er at alle mennesker er født syndige og derfor må frelses fra sin synd. Derfor sies det om Jesus at 'Han åpenbarte seg for å ta bort vår synd, han som selv var uten synd'(140). Om Jesus var underlagt synden ville han ikke kunne frelse synderne, da han selv var en synder, men fordi han var befruktet med syndfri guddommelig sæd kunne han frelse. Datidens mennesker trodde gener kun kom fra den mannlige sæden, at kvinnens livmor kun var å gi barnet de nødvendige biologiske utviklingsvilkår. Biskop John S. Spong sier det teologiske problemet er at dagens kunnskap kan påvise 'at moren leverte eggcellen som gir 50% av alle nyfødte barns genetiske kode. Kvinnen er således en likeverdig skaper sammen med mannen av alle nyfødte barn'(90), med det resultat 'at kvinner også videregav Adams synd'(91). Det fører til at Jesus ikke ble født uten synd og derved ikke istand til å frelse andre fra deres synd. Da kirken ble oppmerksom på dette, løste de det ved et nytt dogme om at Maria var unnfanget uten synd, hennes foreldre osv.(91). Et annet problem er at inkarnasjon er vanlig innen mytologien og derfor ikke særegent for den kristne troen, men også dette overtatt fra andre. Den hedenske filosof og satiriker Celsus skriver at 'Er disse spesielle tildragelsene enestående for de kristne - og i så fall, på hvilken måte? Eller skal våre regnes som myter og deres bli trodd? Hvilke grunner gir de kristne for det særegne ved det de tror på? I virkeligheten er det overhodet ikke noe uvanlig ved det de kristne tror'(92). Hvis ikke den kristne troen på jomfrufødsel og inkarnasjon er virkelig, faller derfor noe av det viktigste grunnlaget bort, for da er Jesus ikke uten synd og kan derfor ikke frelse andre fra deres synd.
Ondskap.
For å vurdere ondskapen har jeg sett på den ut fra et filosofisk, psykologisk og teologisk ståsted. Etter å ha levd med troen på den jødekristne djevelen i over femti år, ble dette vanskelig når jeg fikk se hva som lå til grunn for troen på djevel og helvete. Filosof Lars Svendsen skriver at 'Som forklarende instans falt djevelen i det vesentligste bort i løpet av det 18. århundre'(93), slik det også er hos kristne at djevelen og helvete er på vei ut. Uansett hvor ugudelig en er, er det aldri noen som går fortapt, ifølge prestenes begravelsestaler. Selv om det er den psykologiske ondskapsmodellen som gir den naturligste forklaring til den moralske ondskapen, vil jeg vise til hvorfor jeg ikke lenger kan tro på den teologiske, som er avgjørende for kristen tro og kirkens dogmer. På min hjemmeside, under Refleksjoner, har jeg en vurdering av de ulike ondskapsalternativene.
Både Satan og Helvete har sine utviklingshistorier, hvor de ikke var med i begynnelsen, men en senjødisk oppfinnelse hvor radikale sekter hadde bruk for en djevleskikkelse de kunne identifisere med sine religiøse motstandere og et helvete hvor de kunne plassere dem. Esseerne brukte dette for å karakterisere sine jødiske motstandere 'som frafalne og anklager dem for å være forført av de onde maktene'(94). Før denne tid var det gud selv som stod både for det gode og det onde, og trengte derfor ikke noen djevel, fordi han var både gud og djevel, slik vi har mange eksempler i GT. Det var denne senjødiske troen på onde djevler og helvetets straffer Paulus tok med seg. Om slangen i Paradis skriver Otzen i en privat mail at ''Religionshistorisk er der et voldsomt materiale om slangen. Det er viktig å få fatt på at slangen i mange kulturer sies ambivalent: den symboliserer både noe positivt og noe negativt'(95). Slangen er altså et felles religiøst kultursymbol.
Ifølge jødekristen tro kom ondskapen fra Satan, men spørsmålet er hvor det onde opprinnelig kom fra, som gjorde Satan ond, om vi skal tro på en teologisk ondskap. Det er derfor naturlig at spiren til det onde må komme fra den eneste kilden som fantes - Gud - at ondskapen kom fra urkilden til alt som er og har vært. Da Gud hadde skapt alt, står det at Gud var fornøyd og alt var overmåte godt, men likevel gikk det galt, for allerede de første menneskene han skapte syndet ved sin ulydighet og opprør mot ham. De syndige genene må derfor kommet fra den guddommelige urkilden, før det fantes onde djevler eller falne engler, om vi skal tro på bibelen. Hensikten med frelsesprosjektet var å gjenopprette kontakten med gud og deretter skape en ny himmel og en ny jord, etter at jorden og alt det skapte var blitt brent opp, for å fjerne ondskapen. Problemet er imidlertid at ondskapens kilde - den jødekristne guden - vil være med i den neste himmelske herligheten og føre til at synden utvikler seg også der. Hvis gud mislyktes første gang, hvorfor skulle han lykkes bedre neste gang. Kanskje var det heller ikke første forsøk. Det er derfor ingen garanti for at en ny himmel og en ny jord vil bli bedre så lenge Gud følger med, som nissen på lasset.
En annen logisk brist er på tross av at Jesus gjorde ende på djevelens gjerninger da han seiret over ham på korset fortsetter ondskapen. Tidvis er Satan i fengsel med falne engler eller skal fengsles en gang i fremtiden, og deretter slippes løs for å fremme ondskapen, i stedet for umiddelbart å plassere ham i sitt fremtidige hjem, helvete, som ville vært naturlig hvis Jesus virkelig hadde seiret over ham. Det loves og trues, både med himmel og helvete, frelse og evig pine, men ondskapen synliggjøres mer og mer, på tross av Jesu angivelige seier over den onde djevelen. Som alle andre 'løfter' utsettes også oppgjøret med ondskapens djevletro til den utopiske fremtiden, som inghen verken kan kontrollere eller dokumentere. Problemet for de troende er at hvis Jesus virkelig hadde seiret over Satan, gjort ende på hans gjerninger slik at det onde ble borte fra jorden, som var hans oppgave, ville de ikke ha bruk for gudene til å frelse verken fra djevelen eller helvete. Da trengte ikke gudene brenne opp jorden og skape en ny, fordi ondskapens kilde var borte og fred hersket over jorden, slik det skal bli i tusenårsriket inntil Satan slippes løs - av Gud. Ikke bare at ondskapen skulle vært overvunnet og borte, men verre med all ondskapen som kristendommen har påført menneskene gjennom historien. Problemet er at ondskapen er menneskelig og må sees i lys av evolusjonen.
Oppstandelsen.
Det er to hovedsaker til hvorfor jeg ikke tror at Jesus stod opp fra de døde. Først fordi det er bare i mytologiens og eventyrenes verden at noen står opp fra døde. All fornuft tilsier at det ikke skjer i virkeligheten, på tross av at alt er mulig for gudene, men problemet er at det finnes ingen troverdige guder. Det andre er at Jesus trodde han var jødenes messias og derfor dømt som opprører og korsfestet. Vil senere komme tilbake til Jesus og messias-alternativer. Det er to hovedkilder til oppstandelsesmyten, evangeliene og Paulus' brev. Evangeliene fremstilles som samtidsskildringer til Jesu liv, men er skrevet generasjoner etter Jesu død og derfor resultat av mytene etter Jesu død. Paulus spirituelle opplevelser ble tolket som møte med Jesus og derfor stått opp fra de døde. Paulus kjente ikke til Jesu liv slik det er omtalt i evangeliene på tross av at han levde samtidig med Jesus.
Det er kvinnene som er 'vitner' til oppstandelsen i evangeliene, dvs den tomme graven. Da kvinnene fortalte at Jesus var oppstanden trodde de ikke på dem, som viser at Jesus ikke hadde sagt noe om dette til dem, slik evangeliene sier, men lagt til senere. Det er flere kvinner ved graven, men Maria Magdalena går igjen i alle evangeliene. Om dette skulle tillegges troverdighet at hun var der, er det naturlig både fordi Jesus angivelig skulle ha drevet ut syv onde ånder og fordi Jesus hadde et nært forhold til henne, ifølge Thomas-evangeliet og Maria-evangeliet. Derfor stod denne nedbrutte og sørgende psykiatriske klienten ved Jesu grav og gråt. Ut fra personlige og emosjonelle årsaker skulle hun ta et siste farvel og salve ham med olje, og derfor naturlig at Jesus viste seg 'først for Maria Magdalena, denne kvinnen på randen av sinnssykdom som hadde den første hallusinasjonen av Jesus'(223). Evangeliene skriver dessuten om at noen av dem som så Jesus tvilte på det de så, at det var en ånd, kjente ham ikke igjen og viste seg i forskjellige skikkelser. Matteus og Markus skriver at apostlene skulle møte Jesus i Galilea, men hos de andre var han i Judea. Hvorfor ikke Jesus viste seg for Peter og Johannes da de kom til graven, bare for Maria M etter at de var gått, hvor Peter ifølge Matteus var den som skulle bygge hans menighet på jord, blir derfor meningsløst. Ingen var vitne til Jesu oppstandelse når det skjedde, annet enn hva englene fortalte til kvinnene og den tomme graven. Evangeliene ble skrevet lang tid etter Jesu død og kvinnene som sies å være de nærmeste vitnene, kjente ikke Paulus til. Oppstandelsesfortellingene i evangeliene er ikke troverdige som historiske hendelser. Imidlertid er det ingen grunn til å tvile på at noen opplevde et eller annet som førte til troen på at Jesus stod opp fra de døde.
Paulus' spirituelle opplevelser var for ham en bekreftelse på at Jesus var oppstanden og det merkelige er at ingen verken den gang eller senere stiller kritiske spørsmål til disse. Hva det egentlig var vet vi ikke, men ut fra den sinnstilstand Paulus var i på veien til Damaskus, fullt av hat og forfølgelsesvanvidd, er det naturlig at det var psykosomatiske reaksjoner. Det er mange religiøse og parapsykiske erfaringer som kan kaste lyse over slike opplevelser. Mange tror på engler og sier de har sett dem. Martha Louise drev i flere år sin engleskole og professor Anton Geels skriver at det er mange som i Sverige forteller om åpenbaringer av engler, slik det er i hele vår vestlige verden og i de fleste religioner(96). Psykologen Carl Jung forteller om en kritisk periode i hans liv hvor de så hvite skikkelser og at hele huset var stappfullt av ånder, som han forbinder med sin emosjonelle tilstand(97). Paulus' opplevelse har likhet med epileptiske anfall og Nær-døden-opplevelser. Han skriver også at han hadde en sykdom som kunne 'forakte eller avsky' ham og epileptiske anfall er av en slik karakter at det fremkaller slike reaksjoner. Dostojevskij skal ha sagt at han i et slikt øyeblikk 'opplever Gud i full virkelighet og er fylt av ham. Alle dere friske mennesker kan slett ikke forestille dere hvilken lykke vi epileptikere føler i det øyeblikk vi faller overende. Muhammed forsikrer i Koranen at han har sett Paradiset og vært der. De tåpelige lærde er overbevist om at han ganske enkelt er en løgner og en bedrager. Slett ikke. Han lyver ikke! Han var virkelig i Paradiset i det øyeblikk han hadde det epileptiske anfallet, som plaget ham likesom meg. Jeg vet ikke om denne lykke varer i sekunder, timer eller måneder'(98). Noen epileptikere opplever sine anfall som åndelige opplevelser som har resultert i religiøs tro. I den katolske Maria-dyrkelsen finnes det mange eksempler hvor mange opplever å se noe de tolket som Maria. Det spesielle både med engler og Maria er at de som ser det samme, tolker det forskjellig. Naturlig at det er mest katolikker, ikke protestanter som opplever å se Maria.
W. James viser hvordan kjemiske midler har 'evne til å stimulere de mystiske anlegg i menneskenaturen'(99), hvor han viser til J.A.Symonds som forteller om en slik opplevelse under påvirkning av kloroform, en opplevelse av ekstase, men etterhvert som virkningen forsvant og han vendte tilbake til normal bevissthet, begynte også hans forhold til det han opplevde som Gud å forsvinne. Han sier: 'Men forestill dem - i en lang tidløs ekstase etter å hatt en visjon av Gud selv, i all hans renhet og ømhet og sannhet og fullkomne kjærlighet, for så å oppdage at jeg slett ikke hadde hatt noen åpenbaring, men bare var blitt villedet av en abnorm påvirkning av min hjerne'(100). Han trodde det var Gud, slik også Paulus mente det var Jesus.
Det merkelige er at Paulus ikke kjente til Jesu liv, på tross av at han var fariseer og levde samtidig med Jesus. Hadde Jesus virkelig utført sine mirakler ved å helbrede syke, drive ut onde ånder, vekke opp døde, mettet tusener og stilt stormen, ville naturligvis Paulus kjent til dette. Etter sitt møte med døperen Johannes og sin spirituelle opplevelse da han ble døpt, synes det å resultere i troen på at han var jødenes Messias, slik også Paulus fikk sin kallsopplevelse. Han overtok disipler fra Johannes og sendte dem til jødene for å fortelle at nå var guds rike - det messianske riket - nær. Albert Schweitzer mener ut fra sine Jesu-liv-studier at Jesu 'offentlige virksomhet i høyden strakte seg over fem eller seks måneder'(224) og han var derfor ikke så kjent som evangeliene vil ha det til. Da både omfanget av det han gjorde og den korte perioden var sterkt begrenset, var det ikke så rart at Paulus ikke kjente til ham eller hørt om ham.
Verken evangelienes fortellinger eller Paulus' syner er troverdige som bekreftelser på at Jesus stod opp fra de døde. I neste avsnitt vil jeg vise hvordan slike åpenbaringer og opplevelser som både Jesus og Paulus hadde, ofte ligger til grunn for religioner og sekter. Det spesielle med slike spirituelle opplevelser er at de ikke blir akseptert av lederne i de etablerte sektene, på tross av at deres grunnleggeres opplevelser er like lite troverdige.
Åpenbaringer.
Jeg har gjennomgått årsaken til mange religiøse grunnleggere og to særtrekk er at de bygger på den religionen de kjenner til og spirituelle opplevelser knyttet til den, slik det også var med Moses, Jesus, Paulus, Muhammed o.a. Det er ikke gudene som er årsaken, men tolkningen av den spirituelle opplevelsen, hvor en forveksler teologi og psykologi, det menneskelig og guddommelige. May-Linn Hammer skriver i en artikkel (101) at spirituelle opplevelser er som å 'komme i kontakt med sin foretrukne form av det hellige', hvor opplevelse av Gud er 'basert på vår tidligere livserfaring og preferanser', at det derfor 'som oftest er individets mest kjente form av Gud som åpenbarer seg'. Religiøse erfaringer og spirituelle opplevelser kan også skapes ved psykologiske metoder, tekniske hjelpemidler eller kjemiske stimulanser som påvirker hjernen. Dette viser at det ofte er mentale årsaker til religiøse opplevelser, men knyttes til den kjente gudsforestillingen. Det er derfor ikke noe som skulle tilsi at det er guder som står bak det religiøse mangfoldet, men en slags religiøs matematikk hvor psykologiske og sosiologiske, metafysiske og spirituelle reaksjoner fører til religiøse forestillinger. Innen de såkalte Jesu-gjenkomst-bevegelsene ser vi særtrekkene hvor både adventister, mormonere og Jehovas vitner har sitt utspring fra den tverrkirkelige vekkelsen kalt for Millerismen, etter baptisten William Miller. Om Ellen G. White som var med om å stifte adventbevegelsen sies det at hennes liv var preget av uforklarlige opplevelser og guddommelig helbredelse, og mener hun hadde 2.000 syner og drømmer Gud gav henne. Når hun fikk disse åpenbaringene var hun i trance og registrerte ikke det som skjedde rundt henne, hvor hovedbudskapet var å berede folk for Jesu gjenkomst. Joseph Smith som grunnla mormonerkirken hadde åpenbaringer hvor han så Gud og Jesus, engelen Moroni og andre åpenbaringer som bekreftet hans himmelske kall.
Vi har også i moderne tid mer ekstreme kristne sekter, naturligvis mest i USA, og finnes på internett. Pastor Moon fikk en spesiell åpenbaring i 1935, hvor ''Jesus ba meg å påta meg en spesiell oppgave for at guds vilje skulle kunne skje her på jorden', hvor Jesus ba ham fullføre oppgaven Jesus hadde begynt for 2000 år siden, men fikk ikke fullført. Han viser til referater fra himmelske styremøter med historiske personer. Målet var å opprette Guds rike både her på jorden og i den åndelige verden, med pastor Moon som messias. Naturligvis var det ingen religiøse ledere som trodde på Moon's åpenbaringer, på tross av at de tror på sine egne religiøse grunnleggeres åpenbaringer, som er like lite troverdige. Når Moon viser til at Gud har sagt Moon er 'Frelser, Messias og hele menneskehetens Kongenes Konge', er ikke det mindre troverdig enn at Jesus mente han var jødenes messias og at Jesus kalte Paulus til å frelse hedningene.
Shoko Asahura som stiftet den japanske dommedagssekten Aum fikk store åndelige opplevelser av ekstatisk lykke, fulgt av himmelske visjoner og overnaturlige evner. Han ble en selverklært Messias, men endte som skurk, bedrager og terrorist som ble henrettet på tross av - eller på grunn av - sine åpenbaringer. Jim Jones startet Folkets Tempel, men endte med Guyana-massakren hvor 913 medlemmer begikk kollektivt selvmord. David Berg startet Childen of God etter en mirakuløs helbredelse, men ble anklaget for seksuelt misbruk av sine døtre, svigerdatter og to barnebarn. David Koresh og sekten Branch Davidians ventet på undergangen på bakgrunn av åpenbaringer som ville lede til dommedag, basert på personlige tolkninger av bibelen, men resulterte i at sekten satte fyr på hovedbygningen hvor 75 medlemmer ble drept. Kerry Noble røykte marijuana og fikk en åndelig opplevelse hvor han så gud som talte til ham og betraktet seg som grunnleggeren av den andre amerikanske revolusjon. Ble nestleder i en voldelig dommedagssekt hvor sektens medlemmer var dømt for mord, brannbombing av synagoger og kirker som aksepterte homoseksuelle, planlegging av mord på føderale embetsmenn og andre forbrytelser.
Problemet er at disse spirituelle opplevelsene i stor grad er basert på ulike mentale erfaringer, men tolket som guddommelige ut fra det religiøse grunnlaget de hadde. Det er tvilsomt at Paulus eller Jesus ville blitt akseptert av kristne om de idag hadde vist til sine hallusinatoriske opplevelser eller Muhammed hos muslimene.Mirakler.
Det står om Jesus at jødene 'fristet ham og krevde tegn fra himmelen', for å få bekreftet at han var messias. Etter at Jesus hadde mettet 5000 mennesker i ørkenen sa folket at han var 'profeten som skulle komme til verden'. Likevel spør de senere om 'Hva tegn gjør du da så vi kan se det og tro deg? hva gjerning gjør du?'. Vi ser her ulikhetene og selv-motsigelsene i det bibelske materialet, hvor de ser, men likevel spør etter tegn. En av hovedsakene i evangeliene er nettopp de mange miraklene Jesus skulle ha gjort. Hvis han virkelig hadde helbredet syke, drevet ut onde ånder, mettet tusener, gått på sjøen, stilt stormen og oppvekket døde, hvorfor skulle de da bedt ham om å vise dem 'tegn fra himmelen'. På tross av alt dette, som skjedde i all offentlighet, ber de om tegn, så de kan tro på ham. Sannsynligvis var de ikke kjent med miraklene evangeliene forteller om, fordi det er myter oppstått etter Jesu død og fram til evangeliene ble skrevet langt senere, hvor Jesus som guds sønn og messias skulle overgå alle andre guder og profeter. Det samme hos Paulus, som heller ikke kjente til Jesu jordiske liv og miraklene han skulle gjort. Den eneste han kjente var den himmelske Jesus som åpenbarte seg for ham - på tross av at de levde samtidig og burde kjent Jesus fra konfliktene med fariseerne, som også Paulus tilhørte. Dessuten var det på den tid naturlig med overnaturlige erfaringer, slik vi også ser hos vår tids nyåndelige.
Sakramenter.
Kirkelige sakramenter er elementer kirken bruker til å formidle guddommelig nåde og derfor kalt nådemidler. Mytene blir ikke bare gjort til dogmer, men også til ritualer som kan være til hjelp for å tro på og oppleve dogmene. For å gi tanke og følelse noe håndfast og virkelig, skapte kirken ritualer som erstatningsobjekter for den usynlige og fraværende guden, fenomen som er felles og grunnleggende for de fleste religioner og mytologier. Årsaken til at ritualene virker etter sin hensikt, er fordi en tror det er Jesu legeme og blod og derfor knytter dem til det guddommelige. Jone Salomonsen skriver i en artikkel om religiøse overgangsriter at 'kristne ritualer i stor grad er påvirket av hedenske religioner, ved at de har tatt opp i seg elementer fra de opprinnelige lokale religionene.'(Int), og derfor en blanding av gammelt og nytt.
Det spesielle med de religiøse mytene - og hierofaniene - er at de knyttes til stammens, kulturens eller kirkens sosiale liv, fordi religiøse ritual enten tildeler eller bekrefter tilhørighet til en gruppe, lover frelse i en eller annen form. Mircea Eliade mente at hierofanier ikke bare viser til en mytisk fortid, men også få del i det som skjedde i begynnelsen. 'Lengselen etter opprinnelsen er derfor en religiøs lengsel. Mennesket ønsker gudenes aktive nærvær tilbake'(102) og det er denne 'mytiske tid som man forsøker å reaktualisere med jevne mellomrom'(103) gjennom det profane som er blitt gjort hellig. Pollan skriver at 'Gjennom ritualer på hellige steder og til hellige tider forsøker homo religious, ifølge Eliade, å bli samtidig med den opprinnelige erfaringen eller hierofanien. Det beskrives som et eksistensielt drama hvor homo religious ønsker å bli del av det som virkelig er til'(104). Slik blir hierofanier ikke bare middel til 'gjennombrudd for det gud-dommelige inn i det menneskelige'(105), men også tilbake til opprinnelsen - til mytens tid - på tross av at det kun er profane virkemidler.
Det at Jesus skal ha innstiftet den kristne nadverden er en tvilsom tolkning. Albert Schweitzer viser i sin Jesu-liv-forskning at Jesu ord hadde med hans messianske forventning, en takksigelse etter det kristne nadverdsordet eucharisti. Han skriver at 'Ved det siste måltidet han holder med sine disipler, gir han dem brød og vin som han har vigslet gjennom takksigelsesbønnene, og forkynner dem at han heretter ikke skal drikke av vintreets frukt før han drikker den ny med dem i sin fars rike. Ved sitt siste jordiske måltid vier han dem altså til sine bordfeller ved det kommende messianske måltid'(106), jfr. messias-alternativene. Han mener derfor at de er 'uholdbare alle forsøkene på å forklare den gammelkristelige nadverdsfeiring som en utdeling av brød og vin, som ved gjentagelsen av Jesu ord om brødet og vinen som hans legeme og blod får betydning som legeme og blod'(107). Kirkens sakramentslære er ikke en troverdig tolkning av Jesu ord, men et religionspsykologisk fenomen brukt av religioner og mytologier til alle tider, som også kristendommen brukte som et praktisk hjelpemiddel for troen.
Messiastolkninger.
Hvem trodde Jesus han var? De fleste tar det som en selvfølge at Jesus var den kirken mener han var, men spørsmålet er hvem han selv mente han var. Mange mener bibelen gir svar på det, men det finnes ikke troverdig og pålitelig historisk materiale som kan fortelle oss dette, verken i bibelen eller andre skrifter. Kirken mener han var messias, guds sønn og menneskenes frelser, men når vi leser evangeliene ser vi flere alternativer.
Messiasforventningene var sentrale på Jesu tid og Bilde mener det var i perioden 170 fvt til 135 evt. at jødedommen 'var preget, ja, behersket av en sterk overbevisning om at tiden nå var inne'(108) - for Messias. Dette preget Jesus og de andre messiaskandidatene. Det som lå til grunn for messiasforventningen hos jødene var at Gud skulle frigjøre dem fra de verdslige okkupasjonsmaktene og opprette et teokratisk rike under deres gud. Den som skulle opprette gudsriket var den lovede messias, etter modell av kong David og hans jordiske kongerike. Imidlertid var det mange selvoppnevnte messiaskandidater i det første århundre, som alle - også Jesus - mislyktes i å opprette riket for Israel, som istedet resulterte i to kriger som utslettet templet og landet.
Messiastroen er senjødisk og Bilde viser til forskere som mener at esseernes leder, Rett-ferdighetens Lærer, var 'den første person i jødenes historie som formulerte et begrep om Messias og gjorde krav på å være denne 'messianske' frelsesskikkelse' (109), så sent som 'midt i 1. århundre fvt'. Det oppstod i det radikale religiøse miljøet hos esseersekten, hvor Qumranskriftene viser at de var behersket 'av en høy grad av bevissthet om at dagens ende er nær, eller rettere, at de allerede er inne, at den guddommelig autoriserte lærer eller profet allerede er kommet, at den eskatologiske krig er umiddelbart forestående og at den endegyldige eskatologiske befrielse derfor er nær'(110). Imidlertid viste det seg i ettertid at Rettferdighetens Lærer ikke var messias, som det heller ikke var med Jesus eller de andre messiaskandidatene og deres mislykkede trosprosjekt.
Jeg vil kort vise noen alternative bibelske tolkninger om hvem Jesus kan ha vært, for kirkens tolkning er ikke den eneste eller nødvendigvis den riktige bibelske tolkningen, fordi det finnes flere alternativer i de samme tekstene, betinget av hvordan de tolkes.
Alternative messiastolkninger:
1. Jesus som jødenes messias, men mislyktes.
Jesus trodde han var utvalgt av Jahve til å være messias og at gudsriket nå var kommet. Sammen med disiplene skulle de opprette det jordiske gudsriket for Israel, men mislyktes som alle andre messiaskandidater. Ble dømt til døden av romerne, sviktet og forlatt av gud og ropte derfor på korset: Min gud, min gud, hvorfor har du forlatt meg.
2. Jesus som jødenes messias, disiplenes reaksjon.
Jesus som jødenes messias, men hvor disiplene etter Jesu død og myten om hans oppstandelse og himmelfart knyttet hans gjenkomst til den senjødiske messias-forventningen om Messias annet komme i skyene. Dette ventet de fremdeles på da Paulus besøkte dem i Jerusalem, ca 20 år etter Jesu død. Både Peter og Paulus ventet på Messias' komme i skyene, Peter den jødekristne og Paulus den hedningekristne. Derfor spurte de på himmelfartsdagen når han skulle opprette riket for Israel og englene sa han skulle komme tilbake på samme måte - i skyene.
3. Jesus som en religiøspolitisk reformator og revolusjonær, men ikke messias.
At Jesus ikke var messias, men en revolusjonær som ville reformere den jødiske religion og etiske praksis av moseloven, hvor kampen var mot de religiøse lederne. Han omdefinerte moseloven fra å være en religiøs bokstavreligion til en etisk kjærlighetsreligion ved å revolusjonere tolkningen og innholdet. Dere har hørt det er sagt - men jeg sier dere! Han trodde på et nytt jordisk gudsrike basert på likhet, rettferdighet og kjærlighet. Hans lære var i tråd med kynikerne, stoikerne, buddhistene og andre antimaterialistiske og asketiske grupper - elske sine fiender, selge det de eier, gi til de fattige osv.
4. Jesus som kirkens messias og et himmelsk gudsrike.
Dette var Paulus' lære, at Jesus var alle menneskers messias - ikke bare jødenes - og døde etter skriftene, jfr. Jesaja. Et himmelsk rike for alle, ikke bare et jødisk gudsrike. Paulus var preget av jødenes eskatologiske og apokalyptiske forventning om at messias - Jesus - skulle komme tilbake i skyene, jfr. Daniel, den himmelske Jesus som åpenbarte seg for ham og snart skulle komme tilbake.
5. Jesus som kirkens messias og en religiøspolitisk revolusjonær.
Dette skulle vært et naturlig alternativ for kirken, for Jesu revolusjonære holdninger er vanskelige å bortforklare. Kirken erstattet den praktiske handlingen med teoretiske dogmer og ritualer, og derfor ikke bare sviktet Jesu idealistiske etikk, men også menneskene og livet på jorden. Dette er Arne Garborgs anklage om at kirken sviktet Jesu lære.
For meg er det naturlig å tro på det første alternativet, at Jesus trodde han var jødenes messias, men mislyktes ved at han ble dømt og drept av romerne, som alle de andre selv-oppnevnte messiaskandidatene.
Skriftsteder i NT om et jødiskmessiansk gudsrike:
- Disse tolv sendte Jesus ut og bød dem: Ta ikke veien til hedningers land og dra ikke inn i samaritanernes byer. Gå istedet til de bortkomne sauene i Israels folk. Og når dere kommer skal dere forkynne: Himmelriket er nær. Matt.10,5-7
- Jeg er ikke utsendt til andre enn de fortapte får av Israels hus, Matt.15,24
- Si at disse mine to sønner skal få sitte ved din side i ditt rike, Matt. 20,21
- Velsignet være vår far Davids rike som kommer, Mark. 11,10
- Anklagen mot ham var: Jødenes konge. Mark.15,26
- Siden utpekte Herren sytti andre og sendte dem ut foran seg, to og to, til hver by han skulle besøke, og skulle si: Guds rike er kommet nær til dere. Luk. 10,9
- Det er deres fars gode vilje å gi dere riket, Luk. 12,33
- Fra nå av skal jeg aldri mer drikke av vintreets frukt før Guds rike er kommet, Luk. 22,18
- Derfor skal dere spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner og herske over Israels tolv stammer, Luk. 22,30
- Vi hadde håpet at han var den som skulle utfri Israel, Luk. 24,21
- Herre, vil du på den tid gjenreise riket for Israel, Ap. 1,6
- Han skal komme igjen på samme måte som dere så ham fare opp til himmelen, Ap. 1,11
Merknader.
Det spesielle med bibelen er at den kan tolkes og brukes til å argumentere for de fleste alternativene, både det jordiske, himmelske og menneskelige. Dette gjør at ikke bare trosbevegelsene tolker det ut fra sin tro, men også forskere bruker skriftstedene ut fra sin vitenskapelige tro. Det er derfor umulig å vite hvem den virkelige Jesus var, hva han egentlig sa og hvem han selv trodde han var. Slik blir troen og tolkningen avgjørende for hvilket av de nevnte messiasalternativene en velger, og kristne velger naturligvis kirkens alternativ.
Når Jesus sendte ut de tolv og de sytti disiplene, skulle de bare gå til jødene for å forkynne og demonstrere at gudsriket var kommet nær, ikke til hedninger eller samaritanere, fordi riket var kun for jødene. Det viser at Jesus mente han kun var utsendt til de fortapte får i Israel. På bakgrunn av den senjødiske messiasforventningen var Messias komme inndelt i to avdelinger, og vi ser likheten mellom den jødiske og den kristne troen på at Messias og Jesus skulle komme tilbake på skyene, hvor vi ser sporene etter Paulus, både den jødiske fariseeren og den kristne læreren. Jesus sendte imidlertid disiplene kun til jødene, for å forkynne at 'Guds rike er kommet nær til dere', ikke noe som skulle komme senere, fordi Jesus trodde han var Messias og at hans tid nå var kommet.
Som andre opprørere ble Jesus dømt og drept av romerne for å hindre oppstand og uro, slik det ble i den jødiske krigen, år 66-70 evt., og det endelige oppgjøret, år 132-135 evt., som førte til utslettelse av den jødiske nasjonen, hvor messianske opprørere var årsaken. Slik mislyktes også Jesus i sin visjonære kamp for det jødiske messiasriket og både han, døperen Johannes og esseerne som alle var talsmenn for riket som skulle komme ble drept eller fordrevet. Alle som ventet at Jesus - Messias - skulle komme igjen ble sviktet av sin tro, både jøder og kristne, hvor han skulle komme tilbake i skyene, men som aldri skjedde. På tross av dette er det likevel mange kristne som fremdeles venter på ham.
Det var Paulus, på grunnlag av hans syner, som grunnla den kristne religion, ikke Jesus eller disiplene, hvor Peter og noen apostler etter tyve år fremdeles ventet på Jesus i Jerusalem. De har ikke noe med kristendommen å gjøre - kun jødedommen. Bilde viser til forskningen om motsetninger mellom judaismen og paulinismen, og sier at 'Ifølge denne tolkning ville Jesus et nytt liv og en ny etikk for mennesker her på jorden, mens det først var Paulus som skapte en ny religion, som flyttet interessen fra denne jord til en annen verden'(111). Jesu ord om at han skulle bygge sin fremtidige kirke på Peter og misjons-befalingen til disiplene, har heller ikke troverdighet, fordi det var Paulus som overtok misjonsoppdraget, etter ordre fra den himmelske Jesus.
Det var den eskatologiske, messianske og apokalyptiske troen på det kommende gudsriket for jødene som lå til grunn for alle messiaskandidatene. Alle folkeslag skulle da 'gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus'(112). Jødene skulle ikke gå til hedningene, men de til dem og derfor ikke aktuelt for Jesus å sende sine disipler til hedningene, bare til jødene, for å fortelle dem at riket var nær. Nå ventet de på at han skulle komme tilbake og opprette riket, og deretter skulle hedningene strømme til jødene og det jødiske gudsriket. Derfor ventet Peter, apostlene og de jødekristne i Jerusalem, at Jesus skulle komme tilbake for å opprette det messianske riket for jødene.
I forbindelse med påskemåltidet sier Albert Schweitzer at det ikke var for å minnes Jesu død, men peker fram mot det jødiskmessianske måltidet i det nye jødiske gudsriket. Disiplene skulle neste gang 'spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner og herske over Israels tolv stammer'. Han sier om Judas forræderi at det ikke var for å fortelle det høye råd hvor de kunne ta Jesus til fange, 'men i at han underretter dem om Jesu fordring på å være Messias'(113), og derfor sa Jesus at 'nå var timen kommet' - til å fremstå som jødenes messias.
Albert Schweitzer skriver at 'I de eldste kildene, Markus og Matteusevangeliene, finnes det ingenting om at Jesus vil erstatte den i folket utbredte realistiske forventning om et herlig rike som skulle komme på overnaturlig vis, med forventningen om et åndelig rike'(114). Imidlertid tok alle feil, både døperen Johannes, Jesus, Peter, Paulus, kirken og alle andre som gjennom tidene forgjeves har ventet på et overjordisk gudsrike, endetid, jordens undergang og at deres Messias skulle komme. Det uteble fordi den jødekristne troen er myter og mytologi, menneskelige drømmer og fantasier, lengsler og håp. Kristen-dommens forkynnelse om endetid og apokalyptiske advarsler har til alle tider vært en effektiv virkelighetsflukt fra den 'nærværende onde verden', istedet for å ta oppgjør med virkelighetens verden. Ifølge både den kristne og jødiske messiasforventningen skulle Messias gjøre ende på selve ondskapens kilde - Satan - guds motstander, men gudsriket uteble og ondskapen fortsatte.
Tema om Jesu gjenkomst, basert på NT, har vært sentralt i kirkens historie, hvor troen og forventningen aldri dør, på tross av den livsfjerne illusjonen om at Jesus skulle komme tilbake på himmelens skyer, som lynet når det skinner fra himmelbryn til himmelbryn. Det har likhet med løftet om en himmelsk herlighet når vi dør og slik er to av de mest sentrale kristne dogmene knyttet til utopiske fremtidsforestillinger.
T-modellen.
For å vise noen sentrale trekk i kristendommens utvikling har jeg laget en forenklet modell, T-modellen, hvor den loddrette aksen viser fem epoker i den kristne historien: 1. Jesus, 2. Peter, 3. Paulus, 4. Kirken. 5. Nykristne. Den vannrette viser tre religiøse og spirituelle holdninger i vår tid: 5. Nykristne, 6. Nyreligiøse, 7. Nyåndelige. På tross av at den kristne religion synes å være enhetlig, er det store forskjeller også når det gjelder kristendommens utvikling.
1. Jesus og jødene.
De fleste tror det var Jesus som grunnla kirken og den kristne religion, men det var ikke Jesu hensikt å starte noen ny religion og derfor gjorde han det heller ikke, fordi han hadde den jødiske troen på det messianske og jordiske gudsriket jødene ventet på. Dessuten trodde han at han var jødenes Messias som Gud hadde utvalgt. Derfor sier han at han ikke er sendt til andre enn de fortapte fårene i Israel og sendte disiplene kun til dem, ikke til hedningene. Dessuten brøt ikke disiplene og de jødekristne med moseloven, slik Paulus gjorde.
2. Peter og apostlene.
Etter avtale mellom Paulus og Peter skulle Paulus ta seg av hedningemisjonen og Peter jødene. Det er derfor ikke noe som tilsier at Jesus gav misjonsoppdrag til Peter og disiplene, at de skulle misjonere hedningene. Derfor ventet apostlene i Jerusalem på at deres messias - Jesus - skulle komme tilbake i skyene, slik han forlot dem, for å opprette det jødiske gudsriket. Da Paulus møtte apostlene i Jerusalem var det over tyve år siden Jesu død og hvis Jesus hadde gitt dem misjonsoppdraget, ville de istedet reist ut i verden og forkynt evangeliet, ikke ventet i Jerusalem. Peter, Jakob og Johannes ville ikke inngått en avtale med Paulus om at han skulle gå til hedningene og de kun til jødene, hvis Jesus hadde sagt at han ville bygge sin kirke på Peter og at de skulle reise ut i verden. Hvis Jesus hadde gitt dem misjonsbefalingen sviktet de ham, både ved å la være å gjøre det han hadde sagt de skulle gjøre og overlate det til Paulus. Den jødekristne menigheten praktiserte dessuten moseloven fordi den var sentral i det jødiske gudsriket Jesus skulle opprette, men som Paulus raste mot. Uansett hvilket messiasalternativ vi velger, forsvinner Peter og apostlene ut av det historiske bildet og ingen vet hvor de ble av.
3. Paulus og hedningene.
Mens apostlene ventet at Jesus skal komme tilbake, sier Paulus at Jesus gjennom hans syner har gitt ordre om at han skulle misjonere hedningene. Peter godtar dette, på tross av at Matteus sier det var Peter og disiplene som skulle misjonere og grunnlegge den kristne kirken blant hedningene. Dette tilsier at det ikke kan ha vært gitt misjonsbefaling av Jesus til apostlene og dessuten er det kun Matteus som skriver om dette, som er ukjent for de andre evangelieskriverne. På tross av sin jødiske bakgrunn endret Paulus sitt syn på loven, at hedningene ikke skulle omskjæres eller følge loven, som både Jesus, Peter, disiplene og den jødekristne menigheten praktiserte. Paulus mente Jesus var messias og oppfyllelsen av løftene i GT, men et himmelsk gudsrike for alle, ikke et jordisk bare for jødene. Han bygger sin nye teologi på mytene i GT - som om de var historisk virkelige - som viser at synene ikke var guddommelige, men psykiske reaksjoner i et overbelastet sinn, fylt av hat mot de kristne. Pagels sier at 'enkelte mennesker, i stunder med stor følelsesmessig belastning, fikk en plutselig opplevelse av Jesu nærvær. Paulus erfaring kan tolkes på denne måten'(115). På tross av at Paulus levde samtidig som Jesus i et begrenset område, nevner han ikke miraklene evangeliene forteller Jesus gjorde, heller ikke at han hadde hørt eller sett ham, som bekrefter mistanken om myter oppstått etter Jesu død. Schweitzer mente at Jesu virke som Messias kun var ca et halvt år, hvor han arbeidet med sin messiasvisjon, uten de mirakler NT forteller om. Dette kan også forklare hvorfor Paulus ikke kjente til verken Jesus eller undergjerningene hans, som ikke hadde skjedd.
4. Kirken og tradisjonen.
Kirken bygger sin tro på Paulus' lære, da det var han som grunnla de hedningekristne menighetene og la premissene for den nye troen. Alle som motsa ham ble fordømt. Det var Paulus' himmelske syner som gjorde at både han og kirken hadde fokus på det himmelske, i motsetning til Jesus som ville skape et jordisk gudsrike med praktiske konsekvenser for livet på jorden. Derfor ble verden som den ble, med all sin ondskap og urettferdighet, egoisme istedet for kjærlighet, hate og drepe sine fiender istedet for å elske dem, fordi kirken sviktet Jesus. Han sa de kunne ikke tjene både gud og mammon, men valgte gud i teorien og mammon i praksis, skapte kapitalismen og tilba konkurranse-djevelen. Arne Garborg sier at 'Slik jødene hadde gravlagt Jesus, slik hadde hedningene gravlagt tankene hans. I stedet for Jesu lære har vi fått læren om Jesus'(239). Hvor kirken skulle være en brennende brannfakkel, et lys i mørket og salt mot forråtnelsen, ble det motsatt, en fanebærer for det onde og materialistiske, istedet for det gode og rettferdige.
Nyreligiøse.
Kirken har valgt det som passer fra Jesu og Paulus lære, samtidig som sekularisering og vitenskapelig kunnskap undergraver kirkens tro. Derfor oppstår nye religiøse og spirituelle tilbud utenfor kirken, fordi kirken avslører sin åndsfattigdom og rettroenhet bygd på utroverdige myter. På toppen av den kristne utviklingsaksen er de nykristne, en motsetning til de ulike gammelkristne under dem, og på sidene de nyreligiøse og nyåndelige. Slik har de nykristne kontakt både med den kristne historien under dem og nyreligiøse i vår tid på sidene - som tilsammen utgjør vår tids religiøsitet.
5. Nykristne.
Vår tids kristne er resultat av kirkens utvikling gjennom to tusen år, hvor de siste århundrer, gjennom reformasjon, opplysningstid, vitenskap og den politiske demokratiserings-prosessen har utfordret og avslørt de bibelske skriftene. Den kristendom som praktiseres av dagens nykristne er langt fra det Jesus og Paulus lærte. Nykristne har derfor et tilpasset forhold til bibelen og vår moderne tid, hvor de fortolker bibelen slik at den passer. Slik jødene og de kristne skapte sine religioner i sitt bilde, fortolker og tilpasser også nykristne bibelen slik de vil ha den. Idag er det i stor grad følelser og sosiale tilbud som har erstattet frelse og fortapelse, himmel og helvete, fordi menneskene søker emosjonelle opplevelser som kan gi livet på jorden mål og mening - her og nå.
6. Nyreligiøse.
Disse tror i stor grad på guder, den jødekristne eller andre guder, evig liv og reinkarnasjon, hvor gudene representerer det spirituelle og mennesket sentrum for gudenes tilbud, at gudsriket er i oss - ikke utenfor, hvor følelser og opplevelser er mål og bekreftelse. Det er vanskelig å skille mengden av de nyreligiøse særtrekkene som har psykiske, religiøse eller metafysiske årsaker, men hvor det spirituelle forener dem. Sentralt er de alternative tilbudene innen religion og helse, hvor også nykristne og nyåndelige deltar.
7. Nyåndelige.
Kanskje riktig å kalle dem nyspirituelle, fordi det åndelige i stor grad handler om spirituelle opplevelser og erfaringer, som ikke er betinget av guder eller religioner, men metafysiske energier og parapsykiske evner. Etterhvert vil vitenskapen kunne vise at det metafysiske og spirituelle, overnaturlige og parapsykologiske har naturlige årsaker som ikke er betinget av guder, slik vi idag er kjent med usynlige elektromagnetiske og andre felt, som tidligere var ukjent. Det er denne spirituelle energien som kommer til å prege fremtidens religiøse liv og erstatte de dogmatiske religionene.
Merknader til den teologiske undersøkelsen.
'En god forsker kjennertegnes ved at han eller hun
evner å forkaste selv sitt kjæreste teoretiske hjertebarn
hvis det viser seg å ikke holde mål i møte med virkeligheten'.
Jostein Riiser Kristiansen ((222)
Mange teologiske forskere og vanlige kristne vil være uenig med meg i mine konklusjoner, tolkninger og argumenter. Det er slik også innen vitenskapelig forskning at de fleste finner bekreftelsen de søker. Dette gjelder også teologisk forskning, hvor det er stor forskjell mellom liberale og konservative forskere. De fleste vil derfor finne noen som støtter deres tro og tolkning. Albert Schweitzer mente om den teologiske forskningen at 'hver enkelt forsker i sin fremstilling av Jesus hadde funnet frem til en like presis historisk Jesus som svarte til vedkommendes egne religiøse og etiske idealer'(7). En interessant studie er Arne Garborg's bok 'Jesus Messias', hvor også hans oppgjør med bibelens Jesus er i overens-stemmelse med Garborgs politiske syn og frykt for helvete.
Jeg mener ikke at det jeg er kommet fram til er sannheten, men min vurdering og forståelse av den teologiske forskningen, bibelkunnskap og egne religiøse erfaringer. Det gode er at jeg nå er i bedre stand til å avgjøre hva og hvorfor jeg vil tro, fordi jeg nå har et grunnlag til å kunne vurdere troverdigheten i den kristne troen, ikke lenger hva andre mener jeg skal tro. En fordel er at jeg nå kan betrakte den kristne troen både fra innsiden og utsiden, også hva fornuften sier om troverdigheten, fordi jeg ikke lenger er forpliktet til å måtte tro ut fra tilhørighet eller ansettelser, som derfor ikke får konsekvenser hva jeg tror. Kristne ledere som bestemmer hva de - og andre - skal tro, er forpliktet til å tro det godkjente og aksepterte, både ut fra ansettelsesbetingelser og deres faglige og sosiale miljø, i tillegg til at de av ulike årsaker tror det de er opplært til å tro.
Min konklusjon er at jeg ble lurt til å tro at den jødekristne troen er historisk og virkelig, fordi det viser seg å være basert på myter. Mine vurderinger er både på et teologisk og psykologisk grunnlag, hvor det ikke bare er det teoretiske, men også den praktiske erfaringen som ligger til grunn. Det bibelske materialet forteller i stor grad om konkrete saker, ikke bare om livsfjerne himmelske teorier, hvor Jesus krever radikal handling og Paulus spirituelle opplevelser. Slike konkrete handlinger savnes i kirken og erstattes av dogmer og ritualer. All religion er basert på tro, men likevel betraktes troen som om det er noe en vet, på tross av at det bare er noe en tror, fordi en tror det en har hørt og lest, uten å sjekke kildene. Indoktrinering fører til at hjernen oppfatter det en tror er sant, fordi en er lært opp til å tro det er sant. Imidlertid er det grad av sannsynlighet og troverdighet som må ligge til grunn når en skal vurdere den religiøse troen og teologisk forskning. Det er derfor naturlig at de fleste kristne ikke kan tro på min tolkning av de bibelske skriftene, fordi hjernen er så indoktrinert av den respektive troen at det nesten er umulig å tenke det kan være feil. Hadde jeg presentert mitt materiale for meg selv før mitt oppgjør med troen og mitt liv, ville jeg ikke trodd på det, fordi den mentale harddisken først måtte være motivert til å vurdere nye tanker og teorier. Uten den terapeutiske prosessen og friheten fra religiøse forpliktelser, ville det ikke vært mulig for hjernen å ta imot og vurdere alternative tanker om troen.
Konklusjon teologi.
- Den jødiske guden Jahve er en avgud på linje med alle andre kulturers avguder, skapt av jødene slik de ville ha ham, som den største, mektigste og eneste sanne guden.
- GT er basert på jødiske myter som ikke er troverdige historiske hendelser. Alle Abrahams barns religioner - jødedom, kristendom og islam - er derfor mytologi.
- NT bygger på de jødiske mytene, samtidig som kristne skaper sine egne myter, som heller ikke er troverdige.
- GT og NT bygger i stor grad på almenreligiøse myter fra nabokulturenes religioner og mytologier, men tilpasset jøder og kristne og derfor ikke originale eller ekte.
- Jesus trodde han var jødenes messias som skulle opprette riket for Israel. Derfor ventet disiplene og jødekristne i Jerusalem på at deres jødiske messias skulle komme tilbake.
- Det var Paulus som grunnla kristendommen og den kristne teologien, på bakgrunn av sin jødiske tro og synske opplevelser.
- Etter avtale med Peter og den jødekristne menigheten i Jerusalem skulle Paulus gå til hedningene og de til jødene. Jesus har derfor ikke gitt noen misjonsbefaling til Peter og disiplene.
- Adam-myten er basert på skapelse, ikke evolusjon. Derfor ikke behov for en annen Adam - Jesus - som skal gjenopprette den første Adams synd, fordi det finnes ingen 'første Adam'. Jesu liv som menneskenes frelser og gjenløser er derfor meningsløs.
- Jomfru-myten er ikke mulig fordi genetisk arvemateriale også kommer fra kvinnen, ikke bare mannen. Derfor kunne ikke Jesus være syndfri og istand til å frelse andre.
- Satan-myten oppstod i senjødedommen for å skille de 'ekte' jødene fra de 'falske' og ikke årsak til ondskapen. Ondskapen er menneskelig, slik også kjærlighet er det.
- Oppstandelses-myten er basert på uklare vitner og synske opplevelser som undergraver troen på oppstandelsen.
- Den Hellige Ånd forveksles med parapsykiske evner og metafysiske energier som fører til paranormale reaksjoner og tilgjengelig for alle.
- Alle religioner er mytologi, fordi ingen kan vite om det finnes noen Gud. Mangfoldet av guder, religioner og sekter, viser at de er menneskeskapte.
PSYKOLOGI.
'Mennesket er et produkt av innlæring. Der er ikke noe å utvikle innenfra -
mennesket er karakterisert ved nesten utelukkende å være styrt av ytre faktorer'.
John B. Watson (125).
Innledning.
Jeg vil i denne del som handler om psykologi, se i hvilken grad den teologiske troen har psykiske årsaker. Det første handler om utviklingspsykologi, i hvilken grad også religiøs tro er resultat av arv og miljø, psykologi og sosiologi, samfunn og kultur. Det andre om religionspsykologi, i hvilken grad følelse og opplevelse, den religiøse erfaringen, er psykisk eller teologisk betinget. Det tredje er det nyreligiøse, også kalt for New Age, som jeg kaller for parapsykologi, fordi det i stor grad har psykiske årsaker, som imidlertid grenser mot det metafysiske og paranormale.
Da det viser seg at psykiske prosesser i stor grad er involvert i all religion, er det derfor naturlig å ta dette med. Det er ikke uten grunn at religionspsykologi er et eget viten-skapelig fag, i tillegg til de teologiske og psykologiske. Den psykologiske undersøkelsen ble mer omfattende enn jeg hadde tenkt og førte til at jeg skrev flere hefter om ulike tema. Imidlertid må jeg her begrense meg og kun ta med et lite utdrag av psykologiens forhold til teologi og religion, slik det også var avgjørende i mitt liv.
Sitatet av John B. Watson er kontroversielt og kan diskuteres i hvilken grad vi er er produkt av arv eller miljø, biologi eller psykologi, om det er det indre eller ytre som har mest betydning for vår personlighetsutvikling - også religiøse holdninger. Professor Robert Plomin mener det motsatte av Watson, at 'Genetikken er den viktigste systematiske faktoren som kan forklare individuelle psykologiske forskjeller mellom oss'(126). Slik strides også de lærde om sin tro og vitenskapelige hypotese, men er vel mer om hvordan en definerer ordene og diagnosene. Min hensikt er å se på psykologiens betydning for religiøs tro.
UTVIKLINGSPSYKOLOGI.
'Mennesket kommer fra livmoren som smeltet glass fra ovnen.
De kan snurres, strekkes og formes i forbausende høy grad.
Det er derfor vi idag kan lære opp barna våre til å bli kristne, buddhister,
kapitalister eller sosialister, krigerske eller fredsommelige'.
Yuval Noah Harari (127)
Gordon W. Allport skriver om barnetroens og barnesinnets påvirkning i tidlig alder, at 'Hvis barnet hørte at månen var laget av ost eller at Gud var en bjørn eller en mann med skjegg, ville det inntil videre være tilfreds med det og tro på det som ble fortalt. Barnets sinn er slik utstyrt med spesielle forestillingsevner, før det oppdager den virkelige sannhet, at ord og kjensgjerninger ikke er identiske'(128). Det spesielle med barnetroen er at de fleste oppdager ikke at den ikke er troverdig, hvor troens forestillinger fortsetter så lenge en lever, fordi en ikke har kunnskap om at tro og virkelighet, ord og kjensgjerninger, ikke er identiske. Han skriver også at 'Ingen enkelt psykologisk eller miljømessige faktor er så betydningsfull med hensyn til skapelsen av et religiøst behov som den tidlige opp-dragelsen'(129), fordi barnetroen og grunnlaget for den voksne troen legges inn i våre mentale systemer. Hva er det som får oss til å tro på noe som ikke kan dokumenteres eller kontrolleres, eventyrlige drømmer og forestillinger, fortalt i vår barndom som vi holder fast ved resten av livet, som finnes i mange varianter og dessuten endres i pakt med den kulturelle utviklingen. Svaret finnes ikke i teologien, men i psykologien og sosiologien, religiøs indoktrinering som gjennomsyrer kultur og miljø, tanker og følelser. Samvittighet og følelser bekrefter tanken og troen, i den grad vårt indre univers er preget og styrt av den religiøse indoktrineringen.
C. Joad mener at 'å si det er en Gud til, er ikke annet enn at vi har behov for å tenke oss at han er til, og behovet er på ingen måte en garanti for eksistensen av det som tilfredsstiller det. Slik er verdens store religioner ikke teologi, men psykologi, de er ikke vitner om Guds egenskaper, men om menneskets oppfinnsomhet. Gud er ikke et virkelig eksisterende vesen, han er et bilde av mennesket projosert i større format - på universets tomme lerret'(130), slik også jødene skapte sin gud, slik de ville ha ham. Det er dette vi ser i religionshistorien, hvor guder kommer og går, foreldes og fornyes, ønsker og behov, kunnskap og utvikling, hvor det bygges videre på det gamle og kjente. Spesielt ser vi dette hos nyreligiøse, som ikke er betinget av guder, men fri til å velge og skape sine egne gudsforestillinger på bakgrunn av spirituelle og religiøse erfaringer.
Derfor skriver også Allport at 'Betrakter man religionens historie i sin helhet, ser man hvorledes det i begynnelsen fantes et mangfold av guddommer. Monoteismen kom senere. Opprinnelig var gudene begrenset av vesen og lunefulle. I motsetning til disse var Jehova det høyeste vesen og urokkelig. De første guder hadde fortrinnsvis noe med naturen å gjøre, men deretter kom menneskets gud, som verdsatte den enkelte personlighet. Tidligere guddommer som var uinteressert i mennesket og som tronet langt borte, ble erstattet av en gud inne i mennesket, en gud som hadde stor interesse for menneskers etiske atferd. Alt ettersom mennesket i økende grad ble oppmerksom på seg selv, så man at Gud kom mennesket nærmere'(130). Vi ser også her betydningen av barnesinnets tidlige påvirkning, formingen av hjernens psykiske strukturer som senere binder tanker og følelser til det innlærte. Dette fordi teologi i stor grad er psykologi, som Joad skriver om, at det er basert på menneskets oppfinnsomhet, for å finne svar på eksistensielle spørsmål og ro i sjelslivet. Et typisk trekk er hva Allport skriver om at den religiøse historien hele tiden er i endring, hvor gudene kom nærmere, for til slutt å bo i mennesket, slik også Jesus bor ved troen i hjertene. Hvorfor den jødekristne guden ikke åpenbarte seg for de ulike menneskeartene som har eksistert de siste millioner år, før jødene oppfant ham for ca 2.500 år siden, eller etter at Homo Sapiens dukket opp, er uforståelig hvis det skulle finnes en slik skapergud. Problemet er hvilken av disse menneskeartene Gud har skapt.
Jeg vil vise til noen psykologiske teorier som har likheter med det kristne livet, som forveksler teologi og psykologi. På bakgrunn av den religiøse indoktrineringen helt fra barndommen, er det derfor i stor grad religionen som velger oss, ikke omvendt. Freuds tredelte personlighetsmodell er basert på at mennesket fødes med en egofunksjon kalt Det'et og etterhvert som bevisstheten utvikles dannes en ny struktur i personligheten som kalles Jeg'et. Disse danner så en ny struktur som kalles OverJeg'et, basert på den ytre autoritære verden, representert ved foreldre og samfunn. Slik vil personligheten og individualiteten - Jeg'et - formes og utvikles ved å tilpasse seg spenningsfeltet mellom det indre medfødte egobaserte Det'et og de ytre autoritetene representert ved OverJeg'et. Freud hadde tidligere brukt Jeg-ideal før OverJeg'et, hvor ytre forbilder blir omgjort til idealer som ligger til grunn for utviklingen av indre bilder som blir avgjørende for Jeg'et og personligheten. Slik kommer også den religiøse troen i stor grad fra OverJeg'et, hvor det indre kopierer ytre bilder som gjøres til ens egne. Freud mente at det religiøse ikke var medfødt og representerte indre egobaserte drivkrefter som ropte etter tilfredsstillelse, at den religiøse illusjon derfor var noe mennesket skaper for å slippe oppgjør med livet og den indre uro. Derfor er religiøs tro og praksis oftest i overensstemmelse med det tillærte, formidlet gjennom OverJeg'et, som annen læring og utvikling.
Når jeg valgte den religiøse troen var det av naturlige årsaker at det ble den jødekristne varianten, ikke fordi den var mer sannferdig enn andre, men fordi jeg var vokst opp med denne barnetroen, som var blitt en del av min identitet og mentalitet. Ytre religiøse bilder og Jeg-idealer var blitt omgjort til indre objekter og derfor naturlig å velge den guden jeg kjente til, som om jeg kjente ham. Det er slik med de fleste religiøse, at de velger det kjente som er representert gjennom den ytre kulturen og via OverJeg'et omgjort til religiøse indre objekter. Derfor er ikke troen basert på fakta eller bevis, kunnskap eller sannhet, men av ytre forhold som har preget oss og derved skapt den religiøse troen i oss.
Jeg har tidligere vist til Winnicotts begrep om Det Sanne og Falske Selv, og vil vise til noen slike psykologiske teorier. Den danske professor i psykologi, Carsten René Jørgensen, skriver om personlighetsutviklingen at 'der skjer en inderliggjørelse av kvaliteter fra den ytre realitet', at 'ytre orden og struktur i de tidlige leveår er basis for etablering av indre orden og struktur'(131). Slik blir også samspillet mellom den ytre og indre verden avgjørende for den religiøse troen. Det handler både om å gjøre det ytre til indre og indre til ytre, hvor det er denne dialektiske virksomhetsprosessen mellom det indre og ytre som blir avgjørende. Det er i denne prosessen vi blir den vi blir, som sammen med genetiske variasjonsmuligheter skaper det endelige produktet, fordi 'Ethvert menneske er en syntese av individualitet og sosialitet'(132). Jørgensen sier derfor at vi 'determineres av de kulturelle verdier, normer og regler'(132), hvor viljen preges av den kulturelle påvirkningen. Vi er altså ikke så frie som vi tror vi er, fordi vi determineres av kulturelle verdier, normer og regler som formes i oss og blir styrende i våre liv.
Harry Sullivan mener at 'De indre strukturer eller dynamismer utvikles primært for å unngå - og for å håndtere - angst og andre ubehagelige tilstander og situasjoner'(133). Knyttet til det religiøse er det interessant med teorien om et anti-angst-system. Angst for liv og død er sentralt i det religiøse liv og noe av årsaken til at myter og religiøse ideer har forfulgt menneskene. Angst i forbindelse med skremmende naturkatastrofer som fortidens mennesker ikke hadde forklaringer på førte til at en i avmakt søkte noe som kunne stille den indre uro og blidgjøre gudene. Slik også med angsten for helvete, hvor det i de store vekkelsene var trusselen om et brennende helvete som førte til omvendelse, hvor troen - og frelsen - ble et effektivt anti-angst-system. På bakgrunn av Sullivans anti-angst-system er det i vår jakt etter det gode liv i en skremmende og meningsløs verden naturlig å dempe angsten ved å bruke religion som et anti-angst-system, slik vi bruker angstdempende og beroligende medikamenter når vi ikke har de naturlige forutsetningene i oss selv.
I vår tid hvor ytre autoriteter som staten, kirken og familien endres og reduseres, er mennesket langt mer avhengig av å ha 'oppbygget en stabil indre kjerne'(134) som gjør oss selvstendige og sterke. Jørgensen sier at 'Med den kulturelle frisettelse av det autonome individ er disse indre psykiske ressurser - oppbygget i tidlige relasjoner - blitt enda viktigere for den emosjonelle og psykologiske trivsel enn tidligere. Det er mer enn noensinne behov for en indre motvekt til - og for indre strukturer som kan kompensere for - den ytre virkelighets relative strukturløshet og ustabilitet'(134). Denne 'indre motvekt' blir avgjørende for hvordan vi klarer oss i en tid preget av autoritetssvekkelse, ustabilitet og stadig større krav til endring, omstilling og tilpasning. Det er ikke uten grunn at vår tid preges av materialisme, rusmisbruk og den tredje bølgen - emosjonell smerte. Fromm viser til Freud som sier om religion at 'Hvis et menneske oppgir sin illusjon om en faderlig gud, hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet, vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus. Men det er nettopp selve målet for menneskets utvikling å overvinne denne infantile fikseringen. Mennesket må oppdra seg selv til å se virkeligheten i øynene'(135). Dette bekrefter min opplevelse av troen og reaksjon da jeg forlot den, hvor jeg først ble skjermet for virkeligheten og deretter opplevde angsten i møte med livets brutalitet og meningsløshet, hvor jeg ikke lenger kunne skylde på guder og djevler. Derfor kan religion bli en effektiv flukt fra virkeligheten.
Idealiserte, kulturbaserte eller eksistensielle forestillinger om religiøse personer, enten de kalles Gud, Jesus, Allah, Buddha eller Maria, skaper i oss indre religiøse objekt, avhengig av den betydning de har for våre bilder og forestillinger. Vi finner det samme også hos fotballsupportere, hvor de respektive klubbene danner indre empatiske objekt, hvor navnet og klubben fører til sterke emosjonelle reaksjoner. Når vi derfor henvender oss til Gud eller Jesus, er det de indre etablerte objektene vi henvender oss til, ikke en virkelig Jesus som bor i våre hjerter, men det kognitive indre bilde og den emosjonelle tilknytning vi bærer i oss på bakgrunn av ytre bilder som er blitt til indre objekter. Dikteren Jakob Sande skrev i et dikt til sin datter at 'Eg har reist deg eit alter der inne og fornekta Jehova for deg'(136). Et indre empatisk objekt blir som et indre alter eller bilde, som vi tilber og drives av. Winnicott mener at 'I teoretisk forstand betyr dette at der alltid er et godt objekt til stede for individet når det har behov for det. Det bærer alltid det gode objekt med seg i sin psykiske konstitusjon'(137). Slik vi bærer gode og onde objekter i oss, vil også religiøse bære de respektive religiøse objektene i seg. Derfor er det naturlig å tro at Jesus bor ved troen i våre hjerter og be til dette indre objektet, nettopp fordi det oppleves som virkelig, noe det også er, men av psykiske årsaker - ikke religiøse.
Teologen Sigmund Harbo tok sin doktorgrad for å undersøke spørsmålet om hvilke faktorer som er virksomme både i forming og vedlikehold av individuell religiøsitet, for å 'avdekke og teoretisk tolke sentrale faktorer som influerer religiøsitet i voksen alder'(138). Atle Roness sier i sin omtale av undersøkelsen at den viser 'i hvor stor grad menneskers voksentro er en gjenspeiling av foreldrenes tro og praksis'(139). Harbo sier om hovedhypotesen at 'religiøsitet grunnlegges gjennom tidlig erfaring knyttet til tradisjonsbærernes eget forhold til religion samt måte de formidler den på, og siden gjennomgående opprettholdes via behovet for konsonans med den foreldreskapte referanseramme'(140). Som et resultat av undersøkelsen sier han at 'personlig standpunkt til religion for de aller fleste vedkommende blir i samsvar med foreldrenes og med innholdet i tidlig sosialisering i hjemmet'(141). Undersøkelsen bekrefter at grunnlaget for religiøs tro i voksenlivet er resultat av tidlig påvirkning i barndommen og da spesielt fra foreldrene, som forsterkes gjennom det ytre miljø.
Miljøets påvirkning er også sentralt i utviklingslæren og evolusjon, hvor Erik Tunstad skriver at 'Vi kan tenke på naturlig utvalg som resultatet av alt omgivelsene og de i definisjonen nevnte ulikheter i fitness. Vi kan tenke på naturlig utvalg som resultatet av alt omgivelsene gjør med deg og dine frender - alt ettersom hvor du er og hvem du er'(142). Det er derfor ikke bare religionen som er resultat av ytre påvirkning, men grunnlaget for det naturlige utvalg som vi kjenner til fra biologi og evolusjon.
Utviklingspsykologien viser at både religiøs tro og type tro blir formet allerede i de tidligste barneårene, slik det er med læring. Det er derfor tilfeldigheter som gjør oss til troende, hvilken gud og religion vi tror på, ikke gudene. Det som fikk meg til å bli en kristen var i hovedsak det sosiale miljøet, søndagsskole, speidere, musikk og et godt og trygt miljø, hvor den kulturelle troen ble etablert i mitt liv og de ytre selvobjektene ble gjort til mine.
RELIGIONPSYKOLOGI.
'Der finnes like mange slags religiøse erfaringer,
som det er religiøst anlagte dødelige her på jorden'.
Gordon W. Allport (142)
I studien om utviklingspsykologi var hensikten å vise hvordan miljø og kultur skaper også religiøs tro. Med religionspsykologi ønsket jeg å se hva som kan ligge til grunn for religiøse erfaringer og opplevelser, om det er guder eller psykiske prosesser. Geels og Wikstrøm skriver at religionsvitenskapene har ikke til hensikt å vurdere det teologiske innholdet, fordi gudene er en trossak som ikke kan observeres. De presiserer derfor at 'Religionspsykologiens oppgave er begrenset til å se på de psykologiske forutsetningene for, dynamikken hos og følgene av den religiøse opplevelse og den religiøse adferd'(143). Religiøse erfaringer knyttes i hovedsak til den religion hvor de oppleves, men det paradoksale er at på tross av de store ulikhetene i den dogmatiske troen, er opplevelsen ganske lik i alle religionene. C. Mayhew intervjuet seks medlemmer fra de store religionene og sier i en kommentar at den religiøse troen som ligger til grunn for deres gode religiøse erfaringer er betinget av den aktuelle religionen, men på tross av de store forskjellene i trosgrunnlaget mellom religionene fører de til samme opplevelse. Ingen har sett eller opplevd Gud, men føler nærværet gjennom tro og ritualer, som bekrefter at det er ikke guder eller religioner som fører til opplevelse, men psykiske reaksjoner knyttet til den religiøse troen, slik også Allport mener at 'Det finnes ikke en enkelt og egenartet religiøs følelse, men heller forskjellige opplevelser som ev. kan konsentreres om et religiøs objekt'(144).
Pionéren i religionspsykologi, William James, mener omvendelser i stor grad er resultat av suggesjon og etterligning og sier at 'Hvis disse mennesker hadde deres krise under oppveksten i andre land hvor en annen tro var rådende, ville forandringen gi seg andre ytre utslag. Selv om den i sitt vesen ville være ganske den samme'(145). Det var slik også hos dem som ble intervjuet av Mayhew, at de indre opplevelsene var knyttet til den respektive ytre religionen, som oftest er basert på og betinget av den aktuelle kulturen. James viser også til Ellis som skriver at ikke bare kulturen, men også ritualer fører til religiøse erfaringer: 'Enhver som kjenner til persiske mystikere vet hvordan vin kan betraktes som et religiøst middel. I alle land og i alle tidsaldre har en form for fysisk utvidelse - sang, dans, drikkelag, seksuell opphisselse - virkelig vært knyttet til religions-utøvelsen'(146). Religiøse erfaringer og opplevelser er derfor ikke spesielle religiøse følelser, men kun 'et felles lagerrom med følelser, som religiøse faktorer kan trekke veksler på'(147).
Slik det er med bønn, hvor det avgjørende ikke er hvem en ber til, men at en ber, er det også med troen. James sier at troens 'stimulerende og smerteovervinnende virkning er så stor - at så lenge mennesker har bruk for deres Gud, bekymrer de seg meget lite om han er, ja, enda om han overhodet er til. Sannheten i denne sak kan uttrykkes slik: Gud kjennes ikke, han begripes ikke, men han brukes, - somme tider som fødevareleverandør, til andre tider moralsk støtte, som venn eller som gjenstand for kjærlighet. Viser han seg å være nyttig, spør den religiøse bevissthet ikke om mere. Er Gud virkelig til? Hvordan eksisterer han? Hva er han? - det er irrelevante spørsmål. Formålet med religion er, når analysen føres helt til bunns, ikke Gud, men livet, mere liv, et større, rikere, mere tilfredsstillende liv'(148). Slik er det ikke gudene eller religionene, men troens psykiske funksjon som er årsak til de mange slags religiøse erfaringer.
Psykiater Arne Duve har skrevet en bok som heter 'Kristendom eller psykologi?', som viser at han har god teologisk kunnskap. I likhet med Eric Fromm mener han religiøse behov og erfaringer er symbolske uttrykk, hvor religiøs tro og praksis derfor er avgudsdyrkelse, fordi en tilber de religiøse symbolene, istedet for å tolke dem. Han mener det religiøse er et fellesmenneskelig symbolspråk som brukes overalt, fordi mennesket er det samme biologiske vesen over hele kloden. Dette kommer til uttrykk i det religiøse språket og derfor har menneskene de samme religiøse opplevelsene, uansett hvilken religionsform de bekjenner seg til, slik også Mayhew viser i sin bok. Religion er derfor et symbolspråk, et billedspråk, som må tolkes rett, ikke teologisk eller bokstavelig, men som sjelens språk. Han mener religionene har et felles symbolspråk, men uttrykkes forskjellig, slik det også er med språk som må tolkes for å forstå dem. Ved å tolke de religiøse symbolene rett, vil det være til hjelp i bevissthetsutviklingen.
Som eksempler skriver han: 'Jeg'et og bevisstheten er nøkkelinstanser i menneskepsyken, som for å kunne fungere etter sin bestemmelse må være i kontakt med den indre føringssentral. De betydningsfulle Jeg-er-ord i NT kan da oversettes med: Jeg'et er. F.eks. Jeg'et er veien, sannheten og livet. Derved kommer de i det rette relieff til de realiteter det dreier seg om. Sjelsdypets symbolspråk uttrykker seg blant annet ved hjelp av menneskets urdrifter som aggresjon og sexus. Skal en begripe meningen, må imidlertid språket oversettes'(148). På samme måte knytter han også Jahve's Jeg er! til jeg-kreftene. 'Det er indre livsjubel, styrke og suverenitet i dette: Jeg er! - det er Jeg som er til, Jeg som lever, Jeg = Gud = mennesket. Gud er livsprinsippet - den indre styringskjerne - det samlede kraftfelt, jegkreftenes opphav og indre skjæringspunkt'(149).
Psykiater og hjerneforsker Servan-Schreiber skriver om hvordan vår hjerne fungerer i forholdet mellom hjernens to hoveddeler, den emosjonelle som har samme instinktive funksjon som hos pattedyr, men hvor mennesket har en ytre hjernedel, den kognitive, som styrer tanken og språket. De kalles også for de primitive og moderne hjernedelene. Han skriver at 'De dype strukturene i vår hjerne er de samme som hos apene, og de aller dypeste er de samme som hos krypdyrene. Men på den annen side finner vi evolusjonens aller yngste strukturer i sin mest utviklede form kun hos mennesket. - Midt i vår egen menneskelige hjerne ligger fremdeles hjernen til de dyreartene som levde før oss'(150). Spenningen mellom disse hjernedelene, symbiosen og samarbeidet mellom dem blir avgjørende for vår funksjon og livsopplevelse som menneske. Her ligger også grunnlaget for religiøs tro, opplevelse og forståelse, hvor den kognitive hjernen leter etter praktiske løsninger på den emosjonelle hjernens instinktive frykt. Laura Huxley sier om den primitive hjernen at 'Disse primitive instinktene er like gamle som selve menneskelivet. De kan frembringe meget sterke følelser som er ladet med mye energi. Hvis denne energien ikke blir hensiktsmessig brukt, kan den omformes til fysisk eller mental sykdom'(151).
Det synes at energier som ikke ble 'hensiktsmessig brukt' lå til grunn også for Paulus' dramatiske opplevelse på vei til Damaskus, psykofysiske belastninger på grunnlag av hans frykt for den jødiske guden og hatet mot de kristne som resulterte i at kroppen kollapset. Det gikk bra for den religiøse fundamentalisten så lenge han klarte å kontrollere den emosjonelle hjernen med den kognitive troen, men ble til slutt så sterke at kroppen protesterte og sinnet hallusinerte. Solveig Bøhle viser i sin bok 'Kroppen husker det du vil glemme', hvordan undertrykte følelser fører til kroppslige reaksjoner, som vi ikke er klar over, slik heller ikke jeg forstod mine psykofysiske reaksjoner, som derfor ble feiltolket. Hun skriver at 'Det er når de vanskelige følelsene setter seg fast og vi ikke får bearbeiet dem, at det går på helsa løs'(152). Det var naturlig for Paulus å forveksle det religiøse med det psykiske, også fordi kampen mellom hjernedelene ble tolket religiøst, som en kamp mellom guder og djevler, himmel og helvete, gode og onde åndsmakter, men som egentlig var en kamp mot den religiøse indoktrinering han var vokst opp med. Huxley skriver at 'Hvert eneste individ omformer følelser i henhold til vedkommendes biokjemiske, fysiologiske og psykologiske natur og samsvar med miljømessig og kulturellt press'(153).
Duve viste hvordan det å tolke det religiøse språkets symbolikk blir avgjørende for å kunne forstå de psykiske prosessene, hvor en istedet for å tolke dem symbolsk tilber symbolene. Paulus feiltolket både sin tro og opplevelse, og skapte derfor en ny religion for å løse sine fortrengte følelser, som for ham førte til oppfyllelse av loven og frelse fra gudens vrede. Derved fikk han kontroll over frykten gjennom sin nye tro som reduserte angsten, fordi religiøse illusjoner og livsløgner er gode virkemidler, både for kropp og sjel, i kampen for et bedre liv. Eystein Kaldestad skriver at 'Religionene gir menneskene symbolske univers, livstolkninger og livsløgner. Religionen hjelper menneskene til å finne seg til rette med jordelivets betingelser og setter det inn i en forståelsesramme som gjør det utholdelig å leve'(154).
Da vi ikke forstår de religiøse symbolene, fører det ikke bare til at vi tilber symbolet, men også til et virvar av religiøse alternativer i et forsøk på å erstatte og oppfylle psykiske mangler og behov med religiøse midler, slik det også var for meg. Ikke bare verdens-religionene, men også de mange sektene og tolkningene som er oppstått i kjølvannet av disse, hvor religiøse opplevelser er sentrale, men har menneskelige årsaker. Ukjente og overnaturlige opplevelser kan tolkes som religiøse, slik også Eystein Kaldestad sier at 'Mystiske opplevelser av kosmisk enhet blir nesten alltid oppfattet som religiøse, gjerne som direkte opplevelser av Sannheten, av Virkeligheten. Det som skiller en religiøs mystisk erfaring fra en sekulær, er at den blir fortolket og formulert innenfor et religiøst system'(155). Mystiske opplevelser og religiøse erfaringer er like i karakter, men det avgjørende er hvor de blir opplevd og erfart, som også kan være med om å motivere og stimulere til at det skjer.
Uffe Juul Jensen viser til Karl Marx' kjente ord om at religion er opium for folket og spør hva det egentlig betyr og svarer at 'Ifølge en klassisk revolusjonær lesning av Marx betyr det at folket er blitt beruset og bedøvet av religionens løfte om et hinsidig paradis og dermed akspeterer en status quo med utbytting og undertrykkelse. Men utsagnet kan også forstås slik at religion er folkets egen oppfinnelse til lindring av menneskelivets tragiske grunnvilkår, som ingen revolusjon synes å kunne avhjelpe'(156). Religionen har en viktig funksjon hvis religiøs tro kan gi håp om et bedre liv, fordi religiøse illusjoner og surrogater kan gi berusende opplevelser, som opium. Hensikten helliger midlet, sies det, og hvis målet er et lykkelig og godt liv, er det uvesentlig hvor hjelpen kommer fra.
Det er et paradoks innen det religiøse livet at selv når det påstås at gudene ikke gjør forskjell, men elsker og vil hjelpe alle, er det likevel stor forskjell på livsvilkårene de må leve med, hvor det mer er preget av ulikhet enn likhet, urettferdighet enn rettferdighet. Noen er rike, andre fattige, noen friske, andre syke, noen flinke, andre dårlige, noen sterke, andre svake, noen sulter, andre mette, noen fryser, andre varme, noen får leve, andre må dø, noen blir helbredet, andre forblir syke - på tross av at gud ikke bare har skapt dem, men også har deres skjebne i sin allmektige hånd. Det sies at den gudløse har mange plager, men de gudfryktige har det ikke bedre. Slik også med religiøse erfaringer som ikke bare er mangfoldige, men også tilfeldige, som viser at det ikke er guddommelige, men naturlige årsaker som ligger til grunn for ens livskjebne.
Religiøse erfaringer knyttes ofte til mirakuløse og ekstatiske opplevelser, slik vi ser hos katolske helgener og leser om i bibelen, men for de fleste er trygghet og eksistensiell mening med livet det viktigste. Vår tids parapsykologiske erfaringer, som også vitenskapen idag er opptatt av, viser at det er vanskelig å skille mellom psykologi og parasykologi, fysikk og metafysikk, psi-felt og andre ukjente energifelt, som har i seg det oversanslige og ukjente. Tidligere var dette knyttet til de religiøse gudene, hvor alt annet kom fra djevelske åndsmakter og forbudt, men har naturlige årsaker.
Både den utviklingspsykologiske og religionspsykologiske undersøkelsen viser at religiøs tro og erfaring er resultat av psykiske prosesser, at teologi egentlig er psykologi. Derfor er det slik at de religiøse symbolene blir mistolket og misforstått, hvor en tilber symbolene istedet for å tolke dem og bruke dem som terapeutiske hjelpemidler. Friheten fra religiøse myter og kirkelige dogmer er imidlertid i ferd med å føre menneskene inn i en ny og ukjent verden, som vi ser hos de alternative bevegelsene, og jeg omtaler som parapsykologi, da det i stor grad er betinget av sjelsevner.
PARAPSYKOLOGI.
'Ikke alt som kan telles, teller,
og ikke alt som teller, kan telles'.
Albert Einstein
Jeg foretok en undersøkelse om New Age, de nyreligiøse alternativene som i stor grad handler om spirituell tro og erfaring, men også medisinsk og terapeutisk behandling. Som tidligere nevnt er det mye som taler for at teologi er psykologi, menneskelige forestillinger, bevisst og ubevisst. Paranormale fenomen som vi ikke har forklaringer på ble tidligere tillagt gudene, men idag ser vi det også utenfor tradisjonelle religioner og sekter, uten guder og djevler. Spørsmålet er hva som kan være årsaken til uforklarlige og oversanselige fenomen som healing, telepati, klarsyn, prekognisjon, retrokognisjon, psykokinese, ut-av-kroppen-opplevelser, nær-døden-opplevelser, tidligere-livs-opplevelser o.a., som i stor grad preger det nyreligiøse. For de fleste er det ukjent, men likevel er slike paranormale erfaringer vanligere enn en skulle tro. Grunnen til at jeg velger å bruke ordet parapsykologi er fordi jeg tror paranormale - og religiøse - fenomen i stor grad har psykiske årsaker, hvor transpersonlige evner kan gjøre seg bruk av eventuelle metafysiske energier. Det vi vet er at paranormale erfaringer skjer, så får det være uklart om det har psykiske eller metafysiske årsaker, men ser bort fra guder og djevler.
Sentralt i det nyreligiøse er at det spirituelle finnes i mennesket, at guds rike er i oss, slik også NT sier. Det har likheter med den kjente innskriften på Apollotemplet - Kjenn deg selv - og Georg Hygen skriver at hvis vi skal følge denne leveregel 'må vi også lære det skjulte menneske i vårt indre å kjenne. Det er en del av oss selv, og en meget viktig del'(157). Det er dette NA i hovedsak dreier seg om, det indre menneskelige potensiale, men også troen på eksterne metafysiske energier, som tilsammen gjør at mennesket får en slags gudestatus, fordi gudsriket er i oss.
Det var Alice Bailey som i 1920-årene innførte begrepet New Age, hvor hun i en av sine bøker ville beskrive sin tro på 'en ny tidsalder som snart skulle bryte igjennom, en tidsalder frigjort fra materielle bånd, og hvor alle mennesker, etter en åndelig og psykisk opp-våkning, vil se at hele universet er gjennomstrømmet av energier. Det er en tidsalder preget av mennesker som har fått en eterisk visjon, en tid hvor mennesker vandrer i lyset'(158). Dette var også sentralt i Paulus' teologi, men som kirken erstattet med myter og ritualer.
For Rudolf Steiner var antroposofien veien til en høyere erkjennelse av den åndelige verden, det som tidligere var betinget av den kristne troen. Han mente at 'I prinsippet skulle det derfor ikke være nødvendig med en kirke og en kult. Det ville, ifølge ham, bli et tilbakelagt stadium for dem som befant seg i fronten av verdensutviklingen. Erkjennelse skulle erstatte tro og åndsvitenskap skulle ta religionens plass'(159). Han ønsket derfor en omfattende reform av kristendommen, hvor læren om Kristus i oss var sentral, men hvor den nye kirken insisterte på dogmefrihet og viten i stedet for tro.
Det særegne ved New Age er at det ikke har en overordnet organisasjon, bundet av dogmer eller ritualer, guder eller religioner, og derfor opp til den enkelte hva de vil tro, og skaper gudene slik de passer inn i deres verden. Psykiatere som Jung, Assagioli, Frankl og andre hadde religiøse holdninger og erfaringer, men langt fra den kristne gudetroen. Jung sier at han ikke bare trodde på Gud, men visste det fantes en Gud, hvor han imidlertid tar sterk avstand fra kirkens tro, uten å fornekte gudstroen, slik også Arne Garborg sier at at han er religiøs, selv om han ingen religion har. Jan Lockert forteller om en kvinne hvor holotropisk terapi førte til en sterk tro på Gud, men 'ikke den troen kirken forkynner'(160), slik også NA former sin tro ut fra egne erfaringer, ønsker, lengsler og behov. Det gode er at i vår tid er det ikke noe som hindrer oss i å skape vår egen gud, tro og religion - bortsett fra hos muslimene og andre fundamentalister.
Dr. Raymond A. Moody sier at 'I løpet av de to siste tiårene har et stort antall mennesker i den vestlige verden erkjent at det kan eksistere andre virkeligheter i tillegg til den daglige som vi er vant til å forholde oss til fra barndommen av. Undersøkelser har gjort det viden kjent at et stort antall psykisk friske mennesker i dag, flere hundre år etter vitenskapens inntog, har hatt opplevelser som kun kan betegnes som paranormale'(161). Det er dette som nå skjer i det nyreligiøse, hvor religiøse erfaringer og paranormale opplevelser, som tidligere var betinget av guder, viser at de har andre årsaker.
Kaldestad mener vi står overfor et paradigmeskifte, hvor religiøse erfaringer ikke lenger er betinget av det religiøse, og viser til Grof's LSD-forskning som viste 'erfarte visjoner av demoner og guder, ja, hele mytologiske historier, fra kulturer og religioner som forsøks-personen ikke hadde hatt forkunnskap om. Han konkluderte med at eldgamle spirituelle læresystemer i ulike religioner hadde kartlagt med forunderlig nøyaktighet de ulike nivåer og typer av erfaringer som oppstår i endrede, ikkeordinære bevissthetstilstander'(162). Han mente også at 'den menneskelige psyke er uttrykk for og refleksjon av en kosmisk intelligens og bevissthet som gjennomsyrer hele universet og alt eksisterende', samt 'at den spirituelle dimensjon er en nøkkelfaktor i den menneskelige psyke og i universet'(163).
Endrede bevissthetstilstander kan skje gjennom religiøse teknikker, psykologiske metoder, kjemiske midler, meditasjon, intens søken o.l., som derfor ikke er et religiøst fenomen. Gjennom det kollektive ubevisste, universelle bevissthetsfelter eller andre ukjente energifelt, synes det mulig å få kontakt med historiske epoker og erfaringer, det mange tolker som reinkarnasjon, men kan være innblikk i menneskehetens forhistoriske arkiv. Det er slike felt vitenskapen viser til i grenselandet mellom det fysiske og metafysiske, materielle og immaterielle, det parapsykiske og psykiske. Det interessante med moderne fysikk er at en ikke skiller mellom løs og fast materie, rom og stoff, partiklene og det tomme rommet, hvor 'partikler er bare lokale fortetninger av feltet, konsentrasjoner av energi som oppstår og forsvinner(164), slik også atomene består mest av tomrom.
Einstein mente at 'materien utgjøres av de områdene i rommet der feltet er ytterst intenst. I denne nye formen for fysikk er det ikke noen plass til både felt og materie, for feltet er den eneste virkeligheten''(164). Copra sier at den moderne teoretiske fysikken 'har ført vårt blikk fra det synlige - partiklene - til den underliggende enheten, feltet. Materiens nærvær er bare en forstyrrelse av feltets fullkommenhet på det stedet, noe tilfeldig - en kunne nesten si en skjønnhetsflekk. Orden og symmetri må søkes i det underliggende feltet'(165). Det interessante er at vitenskapen ikke skiller mellom felt og materie, hvor den grunnleggende energi er i feltet, ikke materien. Det virkelige er altså ikke det synlige, men det usynlige - feltet, energien, tomrommet - slik det også er med gudsforståelsen. Om der ligger en universell bevissthet og spiritualitet bak denne energien, slik noen mener, vet vi enda ikke noe om.
Kaldestad spør derfor om det finnes et åndelig og et materialet univers som er i dyp samklang med hverandre, hvor 'En ny total fysisk teori for hele universet kan muligens føre til at vi ikke bare påviser alokale sammenhenger, men også akroniske sammen-henger. Kanskje våre forestillinger om rom og tid er for primitive til at vi kan fatte universets grunnstruktur? Kanskje universet og alt bevisst liv i universet henger sammen og er i kontakt med hverandre, uavhengig av avstander i tid og rom? Det vil i så fall forklare mange ting innenfor religionene, transpersonal teori og parapsykologi, men det er en dristig hypotese'(163).
Raknes mente de gamle religiøse forestillingene vil dø ut av seg selv: 'Hva religionen angår, tror jeg at alt, særlig religiøst i enhver levende og opplevet religion er en fortolkning av spontane følelser av liv og kontakt med noe annet enn ens bevisste jeg, fortolket i overensstemmelse med det samfunn hvor det finner sted. Vi må forutsette, at når slike følelser av liv og kontakt blir alminnelige, uten å være knyttet til eller betinget av noen spesifikk tro, vil nåtidens dogmatiske religioner oppløses og til sist forsvinne som eksisterende helheter. Det er mulig at man må finne nye former til å fremme og organisere denne levende kontakt på, men det er også mulig at den blir en naturlig del av ethvert sunt menneskes hverdagsliv'(166). Det nyreligiøse er i ferd med å erstatte de gamle religiøse forestillingene og Victor Frankl mente utviklingen ikke førte bort fra religionen, men bort fra 'de forskjellige konfesjoner som tilsynelatende ikke har annet å gjøre enn å bekjempe hverandre og stjele de troende fra hverandre'(167). Derfor 'går vi ikke mot en universell religion, langt snarere mot en personlig - en i dypeste forstand personalisert religiøsitet, det vil si en religiøsitet hvor enhver kan finne frem til sitt eget personlige språk ut fra hver persons eget vesen og bruke det i sin henvendelse til Gud'(167). Det er dette som nå skjer i vår tid og nyreligiøsiteten.
Alternativ behandling tilbys hele mennesket, både religiøst, psykisk og somatisk, og selv om noe kan være uforståelig og spekulativt, banalt og enfoldig, er det for enkelt å bortforklare det som skjer som resultat av overtro eller fantasi. Det interessante er hva som er årsak til at ikke bare naturlige og forklarlige, men også overnaturlige og uforklarlige ting skjer, spesielt når det ikke er av religiøs karakter. For å vise et bilde av det mang-foldige spekter av alternativer som finnes i NA, kan nevnes yoga, astrologi, okkultisme, sjamanisme, spiritisme, bevissthetsutvidende teknikker, reinkarnasjon, Gaia-hypotesen, transpersonal psykologi, krystaller, visualisering, kanalisering, healing, chakra, balansering, zen-meditasjon, akupunktur, tantrisk yoga, aura-tolkning, irisdiagnostikk, tarot-kort, skytsengler, gudinnereligion, flow, automatisk skrift, massasjeteknikker, engleskoler, sjette sans, readings, pusteteknikker, åndelige veiledere, indre healere. Imidlertid er det ikke så ulikt kristne forestillinger og erfaringer, hvor tro, tolkning og ulike erfaringer blir avgjørende.
Titlene på noen av de bøkene som florerer i NA-miljøene gir også en pekepinn på hva det dreier seg om, selv om det norske kun er en liten del av det internasjonale tilbudet. Hos en norsk bokklubb som har spesialisert seg på denne type litteratur, finnes bl.a. følgende titler: Vekk din indre healer: Gjenskap forbindelsen til universet ved hjelp av de nye energi-frekvensene. Møt din skytsengel. Hvorfor vonde ting skjer: Den klarsynte sannheten om livets utfordringer. Din kropp speiler ditt sinn: Den sanne årsaken til smerte. Bli bevisst dine åndehjelpere: Møte med engler, alver, kraftdyr og forfedre. Spør dine åndelige veiledere: Lær å kommunisere med de mange himmelske medhjelperne som er tilgjengelige for oss alle. Pustens mirakel: Helbred deg selv ved hjelp av ditt eget åndedrett. Din sjette sans: Lær å utvikle dine overnaturlige sanser. Du og Chakraene dine: Kanalisert fra forfatterens åndelige veileder. Følelsenes forunderlige kraft: Små forandringer, livsforvandlende resultater. Healing: Om den helbredende kraften i dine hender. Tegn, varsler og orakelbudskap: Lær å samtale med åndenes verden. ECKs åndelige øvelser: Din nøkkel til visdom, frihet og kjærlighet. Mønstre av lys: Lær å aktivisere dine lysmønstre, hvor en ved hjelp av enkle tiltak aktiviserer sitt eget energifelt.
Disse bøkene viser et lite utdrag av mengden spirituelle tilbud som overstrømmer det nyreligiøse markedet, hvor forfatterne vil få andre til å oppleve det samme ved å lære av deres erfaringer, slik det også var med Paulus. Betingelsene for at bøker skal oversettes, trykkes og utgis er betinget av markedet, som viser at det er et stort behov for slik litteratur, som setter de tradisjonelle religionene i bakgrunnen for den nyreligiøse interessen. Vi kan derfor ikke si at menneskene ikke er interessert i det religiøse, men forskyves fra det gammelreligiøse til det nyreligiøse. Lockert som opplevde en dramatisk personlighets-endring i forbindelse med Grof's Holotropiske terapi, funderer over hva som ligger til grunn for den religiøse søken. 'Kanskje kan vi identifisere denne lengselen. Kanskje er det en lengsel etter oss selv. Etter kontakt med vårt eget ubevisste, med vårt Høyere Selv, vårt selvstendige, åndelige Jeg'(168).
De fleste religioner og sekter er basert på spirituelle erfaringer, men problemet er tolkningen. Det var på grunnlag av synske opplevelser Paulus ble enig med Peter om misjonsoppdraget, som ifølge evangeliene var tillagt apostlene, men hvor Paulus fikk sine instrukser gjennom disse opplevelsene. At slike erfaringer skjer er udiskutabelt, men spørsmålet er hva som lå til grunn for Paulus' syn, og historien viser at det ikke er troverdig som gudsåpenbaring. Sannsynligvis hadde Paulus på veien til Damaskus en Nær-døden-opplevelse, ut-av-kroppen-opplevelse, epileptisk anfall e.l., på bakgrunn av hans sinnstilstand, hvor en personlig krise var utløsende. Et fellestrekk hos mange guruer og selvoppnevnte profeter er at de har vært gjennom en krise som resulterte i sterke psykiske reaksjoner, men imiteres av deres disipler uten tilsvarende krise, som derfor har ulike forutsetninger for de samme opplevelsene.
Både NA og NT opphøyer mennesket til stjernestatus i evolusjonens historie og derfor utenkelig at Homo Sapiens er et forbigående fenomen og historisk intermesso. Det fenomen at alle religiøse setter mennesket - seg selv - i sentrum for gudens skaperverk, det høyeste mål i skapelsesprosessen, har både psykiske årsaker og troen på at gudene skapte alt for menneskene. Det skjer et paradigmeskifte i vår tid hvor de gamle religiøse holdningene med deres guder og djevler er på vei ut, fordi det viser seg at det kun er myter og dogmer, ikke guddommelige realiteter. Derfor er også den nye troen på vei inn.
Merknader til den psykologisk undersøkelsen.
'Kvifor er du ikkje, at eg kunne knefalla for deg'.
Arne Garborg
Det kan synes som om jeg etter mine undersøkelser av den teologiske forskningen og psykologiens forhold til religion har en overmodig holdning til den kristne troen. Problemet er at når jeg ser på det grunnlagsmateriale som ligger til grunn for troen og de bibelske skriftene, finner jeg ikke et eneste argument som tilsier at den kristne troen er troverdig som historisk virkelighet eller har noe med virkelige guder å gjøre. Undersøkelsene viser at både de jødiske og kristne fortellingene er basert på myter hvor dogmer, ritualer og tradisjoner opprettholder det religiøse systemet.
Dette er ikke en fornektelse av eventuelle guddommeligheter som måtte stå bak alt som er, for det har jeg ikke forutsetninger til å mene noe om. Derfor er jeg agnostiker. Imidlertid kan det ikke være den guden som jødene skapte, slik de ville ha ham, som også alle andre skapte sine guder ut fra sine forutsetninger og behov. Derfor ble jeg lurt av godtroende og velmenende mennesker i det kristne miljø jeg tilhørte, som også var lurt, som heller ikke visste de ble lurt, til å tro at de bibelske skriftene var historiske og sanne, uten å sjekke troverdigheten.
Religiøse erfaringer og opplevelser har naturlige årsaker og forklaringer, som ikke er betinget av guddommelige autoriteter. Derfor har vi også et vitenskapelig fag for religions-psykologi. Det tragiske er at jeg forvekslet teologi og psykologi. I stedet for å søke psykisk hjelp trodde jeg løsningen var teologisk, slik bibelen taler om at vi skal bli nye skapninger, født på ny, fylt av guds kjærlighet, fred og glede, som skulle være Åndens oppgave i de troende, men som jeg aldri fikk - på tross av min intense søken. Undersøkelsene og mine religiøse erfaringer viser dessuten at religion er en effektiv virkelighetsflukt bort fra en vond og vanskelig verden, en blanding av fantasi, ønsketenkning, eventyr, illusjoner og livsløgner. Ikke noe vi vet, men tror som om det er noe vi vet. Samtidig gir troen en slags eksistensiell mening med livet, som om livet har en overordnet mening.
Jeg savner noe å tro på, noe stort og mektig som styrer og har kontroll over alt og alle. Skulle derfor ønske de bibelske skriftene og den kristne troen var troverdig, slik også Arne Garborg skriver i Den Bortkomne Faderen at 'Kvifor er du ikkje, at eg kunne knefalla for deg'. Dessverre er det ikke mulig når det gjelder de bibelske skriftene, den jødiske guden og mine erfaringer med den kristne troen, som til slutt viste hvorfor 'løftene' sviktet meg når jeg trengte dem mest. Jeg var blitt lurt og derfor misbrukte mitt liv i troen på at bibelen var sann og historisk troverdig, som den viste seg ikke å være.