SÅRBARHET

Du er en hage,
der en bombe en gang falt og ikke eksploderte,
under en krig som pågikk tidligere enn du kan minnes.
W.S.Merwin (Cullberg 98).

Ofte blir de ukjente bombene fra den tidligste barndommen, dem vi ikke husker, til en sårbarhet som senere i livet kan bli en tikkende bombe med forsinket sprengkraft, slik 'Tingen' var det i mitt liv. Det ble mistolket, dekket over og forsøkt erstattet med religiøse illusjoner, men fordi religion er mytologi, ikke en eksistensiell virkelighet, var den ikke istand til å endre dypere personlighetsstrukturer eller psykisk sårbarhet. I stedet for å lege den psykiske sårbarheten, ble den utfordret av den religiøse troen. Det virkelige Jeg og sanne Selv var noe mer og annet enn den jeg trodde jeg var og forsøkte å være.

Jeg bruker begrepet sårbarhet for å beskrive årsaken til mine reaksjoner på livets utfordringer, som imidlertid kan være biologisk medfødt eller psykisk påført, arv eller miljø. Sårbarheten er avgjørende for hvordan vi reagerer på stress, hvor grad av indre sårbarhet og ytre belastninger blir avgjørende for hvordan vi opplever og takler livet. Det er vanskelig å vurdere om min sårbarhet er genetisk, men ut fra mine livserfaringer, kunnskap og den terapeutiske behandlingen synes den psykiske sårbarheten å være preget av tidlige barndomserfaringer. Senere ble den provosert av den religiøse troen og spesielt var offiserstiden derfor en traumatisk opplevelse.

Som nevnt i Historien var det først ved innvielsen til FA sårbarheten ble utfordret, fordi det ble stilt uoppnåelige krav som syntes å være teologiske, men viste seg å være psykiske. Om det at andre ikke reagerte på innvielseskravene på samme måte som meg, skriver Simo Køppe i boken Sårbarhed, at når en 'person reagerer traumatisert på en opplevelse, som andre ikke ville reagere på, skyldes det en bakenforliggende medfødt sårbarhet'(44) - eller påført sårbarhet. Her er naturligvis ikke religiøse årsaker mer belastende enn andre, men var det i mitt tilfelle fordi jeg tok de bibelske skriftene bokstavelig, samtidig som jeg hadde en psykisk sårbarhet som ble utfordret av forventningen til de bibelske 'løftene'. Jeg ble sviktet og lurt, for en kan ikke erstatte grunnleggende psykiske behov med mytologi, selv om det kalles teologi. Derfor fikk jeg aldri det jeg søkte og trodde jeg ville få, på tross av at bibelen lovet det. I stedet ble det som Tor Jonsson skriver i sitt dikt Grenseland, at 'mi lengsle etter freden vart ein urobrann', som forfulgte meg gjennom livet, bevisstgjort og forsterket gjennom troen.

Om den såkalte objektrelasjonsteorien skriver Egedius at den 'legger stor vekt på det tidlige samspillet mellom mor og barn og den rolle dette spiller for skaping av indre psykiske strukturer (en verden av objektrelasjoner), som avgjør individets måte å reagere på i forhold til betydningsfulle personer i fremtiden'(1998/354). Det handler om trygg eller utrygg tilknytning, avhengig av relasjonen mellom barnet og omsorgspersonen, som får betydning for barnets senere evne til å relatere seg til andre. Min far ble syk før jeg var ett år og døde da jeg var to år, minst av tre søsken og det var krig i landet. Mor måtte alene ordne det praktiske, økonomiske bekymringer og fortrenge sin egen sorg, som gjorde at hun ble syk og trengte meg til å følge henne når hun skulle på arbeid og besøk. Det førte til en vanskelig tid for familien, også for meg i en tid hvor de psykiske strukturene utvikles.

Problemet var ikke bare uroen ved fars sykdom og død, men også det senere fraværet. Kathrin Asper skriver at 'Hvis far konkret eller følelsesmessig mangler, så blir barnet ubevisst delaktig i mors smerte og vrede og inndratt i morens sorg'(1999/80). Det er skremmende å se hvordan vi er resultat av ikke bare gener, men også det miljø og den kultur vi vokser opp med. Ikke bare ble jeg en tidlig omsorgsperson, men også tilskuer til mors sorg og kamp for det daglige. Jeg var dessuten en urolig gutt som gjorde mor engstelig og bekymret. Likevel minnes jeg min barndom som trygg og god, og derfor utenkelig da jeg langt senere fikk forståelse av at det lå ukjente negative barndoms-erfaringer til grunn for en psykisk sårbarhet.

Det synes som om disse barndomserfaringene utfordret tilknytningssystemet, som ikke bare fikk betydning i forhold til nære relasjoner, men også i forhold til de religiøse objektene som jeg ikke bare trodde på, men også skulle oppleve, som jeg av naturlige grunner aldri fikk. Det ble også utfordret gjennom arbeidsoppgavene jeg har hatt. Det som begynte med å måtte følge mor i mange år fordi hun trengte det, fortsatte senere med omsorg og ansvar jeg hadde i fengselsvesenet, rusomsorgen, arbeidsmarkedstiltak og barnevern, men spesielt offisersoppgaven, omsorgen for hele mennesket, ånd, sjel og legeme. Det tragiske var at jeg ble noe jeg ikke skulle vært, men likevel ble, som om det var en kobling til barndommens erfaringer.

Johan Cullberg skriver om depresjon at 'Å leve i stadig kamp og i en viss underlegenhet kan altså for noen mennesker være en forutsetning for at livslidelsen ikke skal gå over i depressivitet eller andre psykiske symptomer. En ting som spesielt kan styrke selvfølelsen, er at det kan oppstå en sterk gruppesolidaritet ved at man i fellesskap deler et ytre press. Denne gruppefølelsen frigjør psykisk energi som også motvirker depressivitet'(353), slik også 'mange oppnår en viss tilfredsstillelse i et altruistisk arbeid med betydelige personlige oppofrelser'(352). Den såkalte åndelige kampen som jeg sammen med andre var opptatt med i offiserstiden ble ikke for meg i hovedsak å frelse de ufrelste, men en indre personlig kamp for å tilegne meg den himmelske kraften. Dette førte ikke bare til en 'underlegenhet' som jeg måtte skjule overfor andre, men også tro jeg var noe annet enn det jeg var.

Da den idealistiske og altruistiske aktiviteten ble borte, samtidig som jeg var blitt pensjonist, overlatt til meg selv, ikke lenger dekke meg bak religiøse illusjoner eller forpliktende aktiviteter, dukket depresjonen og meningsløsheten opp, selv om grunnlaget alltid hadde vært der, men tidligere dekket over, innestengt og fortrengt. Det er slik også med depresjoner at det foreligger både en sårbarhetsfaktor og utløsende årsak for at den skal bli aktivisert, slik det ble for meg. Depresjon er den mest sårbare reaksjon i mitt liv idag. Spesielt når jeg våkner om natten med klump i magen eller press for brystet som tidvis gjør det vanskelig å sovne igjen. Eller når jeg våkner om morgenen hvor livslysten er svak. Jeg er meget interessert i å lese aviser og se nyhetene på TV for å følge med i hva som skjer i verden, men samtidig øker det både bekymringsangsten og depresjonen, for nesten alle nyheter er dårlige nyheter.

Cullberg skriver også at 'Den grunnleggende jegstyrken er som ved andre nevrotiske tilstander god, selv om den subjektive opplevelsen er preget av å være svak og liten'(351). Det er denne paradoksale tilstanden jeg opplever, hvor jeg på den ene siden er sterk og bevisst mine positive holdninger og egenskaper, samtidig som jeg må kjempe mot den negative selvopplevelsen og sårbarheten i møte med den virkelige verden. Det gode har vært at mine sterke sider har hatt kontroll over de svake, fordi jeg gjennom Oppgjøret fikk kunnskap og tid til å tilpasse meg det nye livet, hvor det kognitive kompenserte for det emosjonelle i den mentale balansen.

Selv om barndommens grunnleggende hendelser er medvirkende til min livskamp, har de senere livsopplevelsene forsterket og utfordret sårbarheten. Cullberg skriver om de såkalte posttraumatiske stresslidelsene, at en opplever 'Angst med irrasjonell redsel for at opplevelsen skal gjenta seg'(70). En slik redsel kommer fremdeles frem i mine drømmer, at jeg er tilbake i offiserstjenesten, når jeg endelig var blitt fri og hadde det godt, hvordan kunne jeg gjøre samme feil igjen. Da er det godt å våkne og forstå at det kun var en drøm, men viser de traumatiske opplevelsene som ligger igjen fra fortiden.

Fordi jeg ikke lenger har eksistensielle fluktmuligheter, som tidligere var overlatt til guder og djevler, det gode og det onde, er jeg nå overlatt til livets virkelighet. Tidligere var det naturlig, som bibelen sier, at gudene skulle ødelegge jorden fordi menneskets ondskap og egoisme var så stor, men så viser det seg at det er mennesket selv som ødelegger jorden. Som en ny verden hvor menneskene i stor grad er ansvarlig for det skremmende som skjer, ondskap og urettferdighet, misbruk av jordens ressurser, egoisme, krig og alt det onde vi blir konfrontert med daglig. Tidligere tillagt en ond djevel, men viste seg å være menneskelig. Jeg kan derfor ikke lenger skylde på guder og djevler eller religiøse illusjoner, fordi jeg som menneske er medansvarlig til det som skjer. Freud mente at 'Hvis et menneske oppgir sin illusjon om en faderlig gud, hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet, vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus. Men det er nettopp selve målet for menneskets utvikling, å overvinne denne infantile fikseringen. Mennesket må oppdra seg selv til å se den skremmende virkeligheten i øynene'(Fromm 1967/21). Det var denne skremmende virkeligheten jeg måtte forholde meg til etter at troens illusjon ble borte og resulterte i angst for livet og fremtiden, som tidligere var dekket av religiøse villfarelser og virkelighetsflukt.

Jeg har gjennom flere år samlet materiale for å vise at bekymringsangst også har naturlige årsaker, hvor det er menneskene som står bak det onde og misbruk av jordens ressurser. Egentlig ikke angst, men en naturlig frykt for livet og fremtiden, fordi mennesket ut fra egoistiske holdninger er med om å undergrave eksistensgrunnlaget både for seg selv og andre arter, hvor vi er i ferd med å sage av den gren vi sitter på. Psykiateren Robert D. Laing mente at psykoser i virkeligheten er en sunn reaksjon på et sykt samfunn. Problemet er at det utfordrer sårbarheten.

Albert Schweitzer skriver at 'bare en sjelden gang har jeg virkelig gledet meg over livet. Jeg måtte stadig føle med i alt det vonde som skjedde rundt omkring meg og som ikke bare rammet mennesket, men alt levende'(AS1953/288). Det er naturlig å ha angst og ikke glede seg over livet når en ser de skremmende fremtidsutsiktene, urettferdigheten og ondskapen. Den jødiske historieprofessoren Harari skriver i sitt etterord i boken Sapiens om Dyret som ble en gud at 'Menneskene virker mer uansvarlige enn noen gang. Vi er selvskapte guder som ikke forholder oss til andre lover enn fysikkens, og som ikke står til regnskap for noen. Vi herjer vilt med de andre dyreartene og økosystemet som omgir oss, og søker ikke stort annet enn komfort og underholdning, men blir sjelden tilfredse. Finnes det noe farligere enn misfornøyde, uansvarlige guder som ikke vet hva de vil'(399).