SAKRAMENTER

Kirkelige sakramenter er elementer kirken bruker til å formidle guddommelig nåde og derfor kalt nådemidler. Mytene blir ikke bare gjort til dogmer, men også til ritualer som kan være til hjelp for å tro på og oppleve dogmene. For å gi tanke og følelse noe håndfast og virkelig, skapte kirken ritualer som erstatningsobjekter for den usynlige og fraværende guden, fenomen som er felles og grunnleggende for de fleste religioner og mytologier. Årsaken til at ritualene virker etter sin hensikt, er fordi en tror det er Jesu legeme og blod og derfor knytter dem til det guddommelige. Jone Salomonsen skriver i en artikkel om religiøse overgangsriter at 'kristne ritualer i stor grad er påvirket av hedenske religioner, ved at de har tatt opp i seg elementer fra de opprinnelige lokale religionene.'(Int), og derfor en blanding av gammelt og nytt.
Det spesielle med de religiøse mytene - og hierofaniene - er at de knyttes til stammens, kulturens eller kirkens sosiale liv, fordi religiøse ritual enten tildeler eller bekrefter tilhørighet til en gruppe, lover frelse i en eller annen form. Mircea Eliade mente at hierofanier ikke bare viser til en mytisk fortid, men også få del i det som skjedde i begynnelsen. 'Lengselen etter opprinnelsen er derfor en religiøs lengsel. Mennesket ønsker gudenes aktive nærvær tilbake'(102) og det er denne 'mytiske tid som man forsøker å reaktualisere med jevne mellomrom'(103) gjennom det profane som er blitt gjort hellig. Pollan skriver at 'Gjennom ritualer på hellige steder og til hellige tider forsøker homo religious, ifølge Eliade, å bli samtidig med den opprinnelige erfaringen eller hierofanien. Det beskrives som et eksistensielt drama hvor homo religious ønsker å bli del av det som virkelig er til'(104). Slik blir hierofanier ikke bare middel til 'gjennombrudd for det gud-dommelige inn i det menneskelige'(105), men også tilbake til opprinnelsen - til mytens tid - på tross av at det kun er profane virkemidler.
Det at Jesus skal ha innstiftet den kristne nadverden er en tvilsom tolkning. Albert Schweitzer viser i sin Jesu-liv-forskning at Jesu ord hadde med hans messianske forventning, en takksigelse etter det kristne nadverdsordet eucharisti. Han skriver at 'Ved det siste måltidet han holder med sine disipler, gir han dem brød og vin som han har vigslet gjennom takksigelsesbønnene, og forkynner dem at han heretter ikke skal drikke av vintreets frukt før han drikker den ny med dem i sin fars rike. Ved sitt siste jordiske måltid vier han dem altså til sine bordfeller ved det kommende messianske måltid'(106), jfr. messias-alternativene. Han mener derfor at de er 'uholdbare alle forsøkene på å forklare den gammelkristelige nadverdsfeiring som en utdeling av brød og vin, som ved gjentagelsen av Jesu ord om brødet og vinen som hans legeme og blod får betydning som legeme og blod'(107). Kirkens sakramentslære er ikke en troverdig tolkning av Jesu ord, men et religionspsykologisk fenomen brukt av religioner og mytologier til alle tider, som også kristendommen brukte som et praktisk hjelpemiddel for troen.