Prosessen

************

TEOLOGI ELLER PSYKOLOGI

Oppsummering og konklusjoner
av undersøkelsene om
religionspsykologi

************

Audun Hansen

Stavanger, September 2014

Merknader til Prosessen.
Skriftet 'Sviktet og Lurt' som er lagt ut på hjemmesiden, fordelt på de ulike kapitlene, er en forenklet utgave av skriftet Prosessen som ble skrevet i 2014. Denne inneholder mer materialet om de forskjellige tema og kan gi en bedre innføring, men da jeg hadde ønske om en mer forenklet utgave skrev jeg den som først ble lagt ut på hjemmesiden. Jeg bruker tidvis begge disse når jeg går tilbake for å repetere de forskjellige tema, som et oppslagsverk for meg selv. I prosessen er der imidlertid ikke henvisninger til skrifter sitatene er hentet fra, heller ikke litteraturoversikt. Da det viser seg at mange bruker hjemmesiden legger jeg derfor ut også denne som er mer utfyllende, for dem som måtte være interesert.  Sidehenvisningene i Prosessens innholdsoversikt følger med fra papirutgaven, men har ingen betydning på hjemmesiden. 
Audun Hansen

PROSESSEN: Teologi - eller psykologi.
Oppsummeringer og konklusjoner av undersøkelsene om:
Teologi - Psykologi - Nyreligiøsitet - Religionspsykologi.

TEOLOGI.
Det Gamle Testamente.
- Kilder og beskrivelser « 6
- Konklusjoner « 6
- Eksempler og argumenter « 7
- Det Gamle Testamentet « 7
- Innledning « 7
- Skapelsesfortellingene « 8
- Noa og syndfloden « 9
- Abraham og stamfedrene « 10
- Moses og Exodus « 11
- David og Salomo « 12
- Eksilet « 13
- Profetene « 14
- Manglende bekreftelser « 15
- Annet « 16
Det Nye Testamente.
- Kilder og beskrivelser « 18
- Konklusjoner « 18
- Eksempler og argumenter « 19
- Innledning « 20
- Avklaringer og forklaringer « 21
- Kildematerialet « 21
- NT-kanon « 21
- Jesus « 22
- Messias « 23
- Paulus « 24
- Moseloven « 25
- Disiplene « 26
- Historiske kilder « 28
- En annen Jesus « 28
- Dødehavsrullene « 29
- Gnostiske skrifter « 29
- Skriftet Q « 30
- Andre « 30
- Teologi « 31
- Merknader « 32
- NT-kanoniske skrifter « 33
- Historiske skrifter « 33
- Matteus « 33
- Markus « 33
- Lukas « 34
- Synoptisk problem « 35
- Johannes « 35
- Apostlenes gjerninger « 36
- Merknader « 37
- Paulus brev « 38
- Romerbrevet « 39
- Korinterbrevene « 39
- Galaterbrevet « 40
- Efeserbrevet « 40
- Filipperbrevet « 40
- Kolosserbrevet « 40
- Tessalonikerbrevene « 41
- Pastoralbrevene « 41
- Filemonbrevet « 42
- Merknader « 42
- Misjonsbefalingen - Peter og Paulus « 43
- Påstand « 43
- Begrunnelse « 43
- De katolske brevene « 44
- Jakobsbrevet « 44
- Petersbrevene « 45
- Johannesbrevene « 46
- Judasbrevet « 46
- Merknader « 46
- Johannes Åpenbaring « 46
- Sendebrevene « 47
- Synene « 47
- Himmelen « 48
- Merknader « 48
Temastudier.
- Innledning « 49
- Jul « 49
- Oppsummering « 49
- Konklusjon « 51
- Mirakler « 52
- Oppsummering « 52
- Konklusjon « 55
- Åpenbaringer « 56
- Oppsummering « 56
- Moses « 57
- Paulus « 57
- Muhammed « 57
- Indiske « 58
- Jesu-gjenkomst-bevegelser « 58
- Nyreligiøse bevegelser « 60
- Konklusjon « 62
- Ondskap « 63
- Ondskapens teologi « 64
- Oppsummering « 64
- Eksempler og argumenter « 67
- Konklusjoner « 68
- Ondskapens filosofi « 69
- Oppsummering « 69
- Konklusjoner « 72
- Ondskapens psykologi « 73
- Oppsummering « 73
- Konklusjon « 77
- Ondskapen « 77
- Konklusjon « 77
- Merknader til den teologiske studien « 78
- Konklusjoner - Tema: Teologi « 79

PSYKOLOGI.
- Innledning Side 81
- Utviklingspsykologiske teorier « 83
- Freud « 83
- Jung « 84
- Objektrelasjoner « 85
- Kritisk teori « 86
- Atferdspsykologisk teori « 87
- Maslow og den humanistiske psykologi « 89
- Piaget's erkjennelsesteori « 91
- Den kulturhistoriske skole « 91
- Carsten René Jørgensen: Psykologi i senmoderniteten « 93
- Jeg-idealet og Over-Jeg'et « 93
- Jeg'et og Meg'et « 94
- Sanne og Falske Selv « 95
- Oppbygging av indre strukturer « 96
- Utvikling av evne til mental bearbeidelse « 98
- Anti-angst-system « 98
- Indre forutsetninger for tillit og trygghet « 100
- Objekter - Indre og ytre, gode og dårlige « 100
- Overgangsobjekter « 102
- Selvobjekter « 103
- Fremkalt ledsager « 104
- Ontologisk trygghet « 105
- Separasjon og individuasjon « 107
- Jørgensen - merknader « 108
- Trosgrunnlag - teologisk eller psykologisk « 109
- Forklaringsmodeller « 109
- Det indre bilde « 110
- Det ytre bilde « 111
- Harbos religionspsykologiske undersøkelse « 113
- Psykologi - Oppsummering « 116
- Utviklingspsykologiske årsaker « 117
- Jørgensen: Psykologi i senmoderniteten « 119
- Harbos religionspsykologiske undersøkelse « 121
- Sitat om ytre objekters betydning - også for religiøs tro « 122
- Konklusjoner - Tema: Psykologi « 126

NEW AGE. Den nye tidsalder.
- Innledende merknader « 127
- Sitater og kommentarer « 127
- Gnostisisme « 133
- Emanuel Swedenborg « 134
- Mesmer: Animalsk magnetisme « 135
- Lévi: Transcendentalmagiens læresetninger « 135
- Kardec: Spiritisme « 135
- Eddy: Vitenskap og helse « 135
- Blavatsky: Teosofisk selskap 1975 « 136
- Steiner: Antroposofisk Selskap 1913 « 136
- Bailey: Pst-teosofi og New Age « 136
- Gurdjieff: Det sovende menneske « 136
- Adamski: UFO-kanalisering « 137
- Cayce: Hypnose « 137
- Roberts: Trance og medium for Seth « 137
- Shucman: Kanaliserte budskap Side 138
- Spangler: Ny tidsalder « 138
- Greene: Astrologi og horoskop « 139
- Orr og Ray: Rebirthing « 139
- Sir George Trevelyan: Åndelig oppvåkning « 139
- Starhawk: Modergudinnen « 139
- Ferguson: Paradigmeskifte « 140
- Raphaell: Krystallhealing « 140
- Redfield: Den niende innsikt « 140
- Walsch: Samtaler med Gud « 141
- MacLaine: Reinkarnasjon og UFO « 141
- Gawain: Kreativ visualisering « 141
- Andre « 142
- Bokomtaler - NA-litteratur « 143
- Faglige alternativer « 145
- Jung: Det kollektivt ubevisste « 145
- Maslow: Selvrealisering « 146
- Theilhard de Chardin: Spiritualistisk filosofi « 146
- Lovelock: Gaia-hypotesen « 147
- Huxley: Hallusinogene stoff « 147
- Coelho: Alkymisten « 148
- Capra: Vitenskap og mystikk « 148
- Laszlo: Den store sammenhengen « 149
- Andre faglige vurderinger « 150
- Likheter mellom kristen tro og nyreligiøsitet « 151
- Helbredelser « 152
- Engler « 152
- Guder og djevler « 153
- Døden « 153
- Bønn « 153
- Tro « 154
- Ondskap « 154
- Evig liv « 154
- Kampen mellom det gode og onde « 154
- Profeter og profetier « 155
- Diagnoser og readings « 155
- Modergudinnen « 155
- Åndelig veiledning « 155
- Karismatiske kristne « 156
- Synkronisitet og Guds styrelse « 156
- Kollektivt ubevisste og Livets bok « 156
- Ny kirke - Ny tidsalder « 157
- Åndelige opplevelser « 157
- Gud, Selvet eller universelle energier « 159
- Avsluttende merknader « 160
- Amor Fati - Dikt av André Bjerke « 162
- Konklusjoner - Tema: New Age « 163

RELIGIONSPSYKOLOGI.
- Innledning « 164
- Sitater og merknader « 165
- William James: Religiøse erfaringer « 165
- Geels og Wikstrøm: Introduksjon til religionspsykologi « 166
- Jan Tønnesvang m.fl.: Religiøsitet og selvpsykologi « 169
- Preben Bertelsen: Hva skjer med Selvets dannelse Side 171
- Svend Brinkmann: Selvets religion eller religionens selv « 172
- Andre kommentarer « 172
- Gordon W. Allport: Psykologi og religiøsitet « 173
- Victor E. Frankl: Den ubevisste Gud « 175
- Samvittigheten: Refleksjoner om Frankl « 177
- Eric Fromm: Psykoanalyse og religion « 178
- Arne Duve: Kristendom eller psykologi « 181
- Christopher Mayhew: Mennesker som søker Gud « 185
- Muhammedaner « 185
- Hindu « 185
- Buddhist « 186
- Jøde « 186
- Protestant « 187
- Katolikk « 187
- Forfatterens merknader « 188
- Refleksjoner « 189
- Harald og Kristian Schjelderup: Religion og psykologi « 190
- Ola Raknes: Møtet med det Heilage « 192
- Merknader « 196
- Ola Raknes: Wilhelm Reich og orgonomi « 197
- Anna Luise Kirkengen: Hvordan krenkede barn blir syke voksne « 199
- Solveig Bøhle: Når kroppen husker det du vil glemme « 199
- Psykologiske metoder og teknikker « 200
- Religionsfilosofi og religionskritikk « 202
- Eystein Kaldestad: Gjennom det menneskelige til det guddommelige « 203
- Symbolske univers « 203
- Livsløgn « 203
- Psykologers holdning til religion « 204
- Åndelig, religiøst eller biologisk « 204
- Paradigmeskifte « 205
- Atle Roness: Psykiatri og religion. « 206
- Ralph Ditlef Kolnes: Åpenbaring og opplevelse « 207
- Religionspsykologi - Noen sitater « 209
- William James « 210
- Geels og Wikstrøm « 211
- Freud om religionspsykologi « 211
- Andre « 211
- Religionspsykologisk konklusjon « 212

TEOLOGI - ELLER PSYKOLOGI. « 214
- Avsluttende refleksjoner « 214
- Avslutning « 220
- Noen reflekterende konklusjoner « 220

*********************

TEOLOGI:
Det Gamle testamente.
Kilder og beskrivelser.
Følgende gir en oversikt som viser hvordan det skriftlige materialet er utarbeidet - fra kilder til konklusjoner.
1. Kilder.
Kildematerialet som ligger til grunn for mine studier er en rekke bøker fra den teologiske forskningen og andre fagbøker. Har også hatt kontakter med teologiske forskere, muntlig og pr. mail, og informasjon på internett.
2. Skriftlig utredning.
Mars 2006 var jeg ferdig med mine skriftlige kommentarer og vurderinger av pkt. 1 om hva forfatterne skriver, samt hvorfor jeg etter denne studien tok avstand fra min kristne tro.
3. Det Gamle Testamentet.
På bakgrunn av pkt. 2 har jeg nå i forbindelse med oppsummeringen av det religions-psykologiske materialet begynt med det teologiske og skrevet en kortere kommentar om GT for å fremheve det jeg anser for å være de viktigste begrunnelser for den manglende troverdigheten av GT.
4. Eksempler og argumenter.
På bakgrunn av pkt. 3 har jeg satt opp noen enkle eksempler og argumenter.
5. Konklusjoner.
De av sluttende konklusjonene gir uttrykk for mitt syn på GT.

KONKLUSJON.
1. GT er jødiske myter, likestilt med andre mytologier, som ut fra sin tids primitive forståelse gir uttrykk for samfunnets religiøse, sosiale og kulturelle liv.
2. Som andre mytologiske og religiøse bevegelser har også den jødiske hentet og utviklet sine religiøse teorier fra andre myter og religioner, spesielt hos de nære folkeslagene.
3.Den jødiske guden Jahve er skapt av jødene - i deres bilde - ut fra deres tradisjoner og religiøse erfaringer, ønsker og behov om en egen gud, som andre folkeslag.
4. Slik Exodus ble Israels nasjonale skapelsesmyte, førte den nasjonalreligiøse krisen i forbindelse med Eksilet til jødenes åndelige og nasjonale fornyelse, som også førte til at de gamle mytene først da ble begynt skrevet ned.
5. Jødenes skriftspråk utviklet seg i de siste århundrene før Eksilet og det er derfor feil at Moses og Josva kunne skrive hva guden skulle ha sagt under Exodus.
6. Det finnes ikke kilder eller arkeologisk materiale som kan bekrefte de jødiske mytene og legendene i GT som troverdige historiske begivenheter forut for eksilet, som derfor bekrefter sannsynligheten for at det kun er myter.
7. Hvis Moses og Exodus, hvor over to millioner jøder vandret rundt i en begrenset ørken i 40 år, samt Davids kongerike og Salomos overdådige tempel hadde vært historiske hendelser, ville det vært umulig å ikke kunne finne spor etter disse.
8. Det er ikke noe som skulle tilsi at mytene om Abraham og Moses er basert på historiske personer, men på grunn av sin legendestatus får de en grunnleggende betydning og funksjon i den jødiske historie og religion.
9. Det er ikke noe som tilsier at Det Gamle Testamente er Guds Ord, men en menneskelig bok om jødenes religiøse historie, skrevet av dem selv etter Eksilet slik de ønsket deres gud og religion skulle være. De profetiske skriftene er også nedskrevet etter Eksilet og derfor referater i profetisk form.

EKSEMPLER OG ARGUMENTER - GT.
1. Det finnes ingen dokumenterbare kilder, verken skriftlige, geologiske eller andre, som kan bekrefte de jødiske mytene, verken historiene eller personene, forut for Eksilet.
2. Ifølge GT var det den jødiske Jahve som skape både himmel og jord 7. oktober år 3761 fvt - på fem dager - er en religiøs myte, dessuten kopiert fra andre skapelsesmyter.
3. Urhistoriene og annet stoff i GT er hentet fra eldre myter og derfor ikke originale jødiske, noe som undergraver de bibelske fortellingenes troverdighet.
4. Stamfar til både jøder, kristne og muslimer - Abraham - levde så lang tid tilbake at det er umulig å tillegge ham historisk troverdighet, hvor det heller ikke finnes kilder som skulle tilsi at det har eksistert en slik person - annet enn i troens og mytenes verden.
5. Abrahams gud, som han tilba, var den kanaaneiske guden El - som også ble kalt for den høyeste gud - og var derfor Abrahams gud. Det var først ved Moses og Exodus at jødene fikk sin egen gud - Jahve.
6. Fortellingen om Josef i Egypt kan heller ikke dokumenteres, men også hentet fra langt eldre dokumenterte fortellinger fra andre kulturer.
7. På tross av Exodus påståtte menneskemengde finnes det ikke geologiske spor etter denne enorme folkevandringen, samtidig som det heller ikke finnes kilder som skulle tilsi at den profetiske lederskikkelsen Moses skal ha eksistert.
8. Mosebøkene skal være skrevet av Moses under ørkenvandringen og senere av Josva, men det var ikke et jødisk skriftspråk før langt senere og heller ikke andre pålitelige jødiske skriftlige kilder før etter eksiltiden.
9. Det er ikke kilder eller arkeologiske eller andre spor som kan bekrefte at det store kongeriket til David og Salomo har eksistert i et slikt omfang som det omtales i GT eller det store templet som Salomo oppførte, men basert på en mytologisk utvikling.
10. Profetskriftene ble først nedskrevet etter eksilet på bakgrunn av muntlige overleveringer og derfor ikke noe som skulle bekrefte deres integritet eller troverdighet, men preget av den jødiske reformasjonen og de jødiske religiøse ledernes teori om gudens straff.
11. GT er en krigshistorie om en ondskapsfull og uforutsigbar jødisk stammegud, hvor trusler, drap og overgrep mot de ulydige viser en moralsk standard som er forståelig ut fra mytiske tradisjoner, samt tidens krigerske og rasistiske holdninger - ikke om en god og kjærlig gud.
12. Myten om Jerikos fall har bare kilder som kan avkrefte den historiske troverdighet, men avslører jødenes holdninger hvor det er legitimt å drepe folkeslag som ikke tilhører deres nasjon og deres gud.
13. Alle bøkene i GT ble først skrevet etter Eksilet og tilskrevet andre forfattere, hvor verken David skrev salmene, Salomo ordspråkene, Moses mosebøkene eller profetene de profetiske skriftene - hvor alle er pseudepigrafiske.

Det Gamle Testamentet.
Innledning.
Jeg har tidligere gjennomgått grunnlagsmaterialet for GT og vil ut fra dette beskrive hva jeg mener ligger til grunn for GT og dens troverdighet. Naturligvis vil det være preget av den kunnskap jeg har fått del i og min livserfaring, hvor kontrasten er stor mellom min fortids konservative holdning og i dag hvor jeg har avskrevet troen på den jødekristne fortellingen - både GT og NT. Det er derfor preget av en subjektiv holdning, hvor jeg selvsagt er ute etter å finne troverdige og objektive argumenter, men slik det ofte er innen den humanistiske forskningen er det ikke sannheten, men grad av troverdighet som blir avgjørende for tro og holdning.

Kierkegaard sier at 'den eksistensielle tenker er subjektivt engasjert', og det sies at 'sannheten for en slik tenker består i hans livsanskuelse, som er sann for den som har valgt den, fordi han med hele sitt vesen går inn for den'. Slik også med den religiøse troen som er sann for dem som tror - slik det også var for Kierkegaards religiøse tro - men som for meg ikke er sann fordi jeg ikke tror på den. Sannheten er altså subjektiv, betinget av hva vi tror på, som igjen er betinget av grunnlaget for at vi tror som vi tror. Derfor blir dette et subjektivt produkt og min form for 'sannhet', fordi jeg tror på det jer her konkluderer med. Slik er det derfor flertallet av teoligiske forskere jeg har mest tillit til - de som betegnes som liberale, ikke de konservative som mest er opptatt av å forsvare sin posisjon og sin tro.

Jeg vil kort omtale noen av det mest sentrale i den jødiske historien.

Skapelsesfortellingene.
Når vi snakker om bibelens skapelsesfortelling er de fleste ikke klar over av GT har tilsammen fire skapelsesmyter. Den mest kjente står i 1. Mos.1., den andre i 1.Mos.2, den tredje i Ordspråkene 8 og den fjerde i Salme 74. Imidlertid er den den første som vi helst forholder oss til og er den mest anerkjente. Etter bibelsk tidregning er det ca 5700 år siden at den jødekristne guden Jahve skapte alt som er til, på syv dager. Forskere viser til at denne skapelsesmyten ble til i forbindelse med eksilet og tiden etter da GT ble skrevet og deres gud oppgradert til den høyeste og eneste gud, slik de gamle kulturene skapte religiøse forestillinger. Det synes som om de arkaiske folkeslagene var langt mer religiøse enn hva vi er idag, men hvor religiøse forestillinger var knyttet til stammens og kulturens behov og erfaringer.

Når vi fikk den vitenskapelige forskningen - både den humanistiske og naturvitenskapelige - viste det seg at også det bibelske grunnlaget var grunnet på primitive myter og forestillinger, hentet fra Israels naboer. Kvalvaag sier at 'nabokulturenes tradisjoner ble omformet slik at de ble tilpasset israelittisk gudstro', hvor det spesielle var at i 'GT skapelsesberetning avfolkes gudeverdenen slik at bare en Gud gjenstår. Hovedsaken ved skapelsesberetningen er å formidle at det er Israels Gud som er opphavet til verden, alt er utgått fra ham'. Tobiassen sier at 'Teologihistorisk er det altså slik at en egentlig og utbygd skapelsesteologi først ble til i Israel omkring eksilet på 500-tallet fvt'.

Schmidt sier at 'israelitten ikke utformer en skapelsesfortelling for å opplyse hvordan verden er blitt til, men kun for å fortelle at det er Israels gud som har skapt alt og for å meddele hans vilje med verdensordenen'. Otzen sier at den gammeltestamentlige forskningen i stor grad har 'dreiet seg om israelittens oppfattelse av de myter som ble overtatt fra nabokulturene' og viser 'forbløffende likheter mellom de mesopotamiske myter og de gammeltestamentlige', hvor det altså viser seg at 'Israel har overtatt mangt og meget, ja, det meste, kan man godt si, fra nabokulturene'. Dette får en spesiell betydning når vi vet at de lærde som ble bortført nettopp til Mesopotamia under Eksilet også var med om å utforme den jødiske religionen.

Barstad skriver at 'Prestenes skapelsesberetning oppviser iøynefallende likheter med mesopotamisk materiale. Beretningen om verdens skapelse i 1.Mos.1.1-2.4 svarer nesten punkt til punkt til fremstillingen av skapelsen i det babylonske skapelseseposet Enuna elish. Det er ikke mulig å betrakte disse likheter som tilfeldigheter'. Israels skapelsesmyter er altså ikke originaler, men til en viss grad overtatt, tilpasset og kopiert fra andre og Otzen sier at 'ville man spørre om hvilke fortellinger som har forrang måtte svaret bli - de babylonske, alene fordi de er så mye eldre enn de bibelske fortellinger'. Siqveland sier at 'Vi har sett at den bibelske urhistorie har mange felles trekk med babylonske og andre urhistorier. Historisk sett er de andre urhistoriefortellingene eldre enn de israelittiske. De bibelske forfattere har altså lært av de babylonske, ikke omvendt. Mye av stoffet er forøvrig felles for de gamle kulturfolkene i Den nære orient'.

Andre særtrekk i den bibelske skapelsesmyten finner vi også i andre skapelsesfortellinger, noe som taler for at den jødekristne myten verken er original eller guddommelig - kun menneskelig, som alle andre.

Noa og syndfloden.
Da jeg i forbindelse med studiene igjen leste fortellingen om Noa, var det som om jeg ikke hadde lest den før, ihvertfall ikke på denne måten. Det var som om jeg hadde oversett motsetninger og meningsløsheter, men som var naturlig da jeg tidligere var preget av at dette var Guds ord, ufeilbarlig og sannferdig. Idag synes hele fortellingen både meningsløs og usammenhengende. Jeg har tidligere hatt en detaljert gjennomgang og vil derfor kun kommentere det mytiske og historiske som jeg mener er det viktigste i forbindelse med å vurdere troverdigheten av denne fortellingen.

Fortellingen om Noa og syndfloden er vel den mest kjente bibelfortellingen og selv har jeg brukt den i min forkynnelse som en sannferdig og forbilledlig fortelling. Imidlertid er heller ikke verken Noa eller syndfloden en original jødisk fortelling, men hentet fra langt eldre fortellinger. Den mest kjente er en babylonsk Gilgamesh-tekst om syndfloden, som Elgvin sier har 'påfallende paralleller med den åpenbart yngre teksten om Noa'. Han viser også til Delitzsch som sier at den gammeltestamentlige fortellingen utgjør en mindreverdig plagiat. Den sumeriske syndflodsfortellingen finnes i flere varianter og det er oppbevart fragmenter på sumeriske leirtavler som oppbevares i British Museum i London. I forskjellige varianter brukes det forskjellige navn og oversettelser både på hovedpersonene og de forskjellige fortellingene. Fortellingen er altså utbredt i flere kulturer.

Kvalvaag sier at 'Historien om en stor flom som oversvømte hele den kjente verden, hadde Israel felles med sine nabokulturer i oldtidens Midtøsten. Bibelens fortelling om Noa er en av flere versjoner av en oversvømmelsesmyte som hadde sin opprinnelse i Mesopotamia og som var kjent i oldtiden allerede fra 2000-tallet fvt. Slik er også denne fortellingen med om å bekrefte at det bibelske materialet i stor grad er hentet fra andre kulturer. Siqveland sier også at 'Vi har sett at den bibelske urhistorie har mange felles trekk med babylonske og andre urhistorier. Historisk sett er de andre urtidsfortellingene eldre enn de israelittiske. De bibelske forfattere har altså lært av de babylonske, ikke omvendt'.

At fortidens naturkatastrofer både var skremmende og førte til mytedannelser som ble brukt i de respektive religionene var naturlig, sammen med andre naturkatastrofer som jordskjelv, vulkaner, tørke og flom. Det enkleste og naturligste var å koble det til gudene som kunne gi både en kognitiv og emosjonell positiv respons, spesielt på bakgrunn av troens psykiske reaksjoner som også den gang var de samme.

Også i vår tid er vi vitne til skremmende flomkatastrofer, men vi har den fordel at vi forstår hva som ligger til grunn, samtidig som vi også har tekniske hjelpemidler til å redusere skadene. S. Barstad viser til bibelsk arkeologi som har gjort interessante funn som tilsvarer syndfloden. For omkring år 3000 fvt. var det en kjempeoversvømmelse i Eufratdeltaet og en hel sivilisasjon gikk til grunne i vannmassene. Ikke rart slike skremmende opplevelser føres videre, slik det også er med folkeeventyr, sagn, myter og legender av ulike slag. At de derimot overtas og tilpasses andre religioner er spesielt, men kan ha sin naturlige forklaring i at mytene som også jødene bygget sin historie på - i forbindelse med eksilet - ble betraktet som originale og ekte historiske hendelser.

Abraham og stamfedrene.
Også denne fortellingen har samme trekk som Noa, hvor en rekke motsetninger og usannsynligheter gjør fortellingen lite troverdig som historisk korrekt. Jeg vil bare kommentere det jeg anser for hovedsaken - den historiske Abraham, stamfar for jøder, kristne og muslimer.

Abraham skal ha levd omkring år 1800 fvt og helt til Eksilet ca år 500 fvt var det i hovedsak muntlige overleveringer som ligger til grunn for denne fortellingen. Det er altså ca 1300 år mellom tiden han levde og til mytene om ham ble skrevet ned. Det er derfor umulig å vite noe om de historiske hendelsene som ligger til grunn for patriarktiden. Müller sier om den manglende historiske bekreftelse at 'Det var ikke vanskelig å avskrive urhistorien, og patriarktiden med Abraham og Isak og Jakob er også vanligvis blitt henlagt til sagnverdenen. Selv Moses-skikkelsen, slik den opptrer i Mosebøkene, har det vært vanskelig å fastholde som historisk'. Tobiassen sier også at 'Trolig er den direkte slektsforbindelsen mellom patriarkene og Jakobs stammer en fiksjon, og hele tolvstammeskjemaet en kunstig konstruksjon'. Derfor er det lite troverdig både med patriarkene og Israels tolv stammer, som det er med Abraham.

Tobiassen kaller versene i 1.Mos.12,1-10 for Israels spesielle nasjonalmyte, fordi det handler om at Gud kaller Abraham som reiser til det land Gud vil gi ham, Kanaan, hvor jødenes historie egentlig begynner. Kvalvaag sier at 'Å snakke om Israels historie i GT er problematisk både fordi tekstene gjengir en teologisk tolkning av historien, og fordi f.eks. arkeologiske funn viser at det forekommer historiske unøyaktigheter i tekstene. Ved hjelp av moderne innsikt kan forskerne dessuten påvise at mye av det som fremstilles som historie, egentlig er legender eller folklore. For eksempel kan beskrivelsen av Israels stamfedre i 1. Mos. godt være en litterær konstruksjon uten basis i historiske fakta'.

For meg synes det meningsløst at å tro på en sagnfigur som skulle ha levd på folkemunne i 1300 år kan tillegges historisk verdi, spesielt når det blir en avgjørende faktor i en nasjonalreligiøs historie, samtidig som arkeologiske funn og vitenskapelig innsikt kan 'påvise at mye av det som fremstilles som historie egentlig er legender eller folklore'. Derfor er det ekstra tragisk når en ikke bare har denne sagnfiguren i bakgrunnen, men tillegger hans tillagte ord en avgjørende betydning for moderne dagsaktuelle politiske problemer. Jeg tenker da på Israel og landløftene, hvor det eneste som kan legges til grunn for den betente politiske konflikten i Midt-Østen er basert på snart 4000 år gamle jødiske sagn om en mytisk stamfar en ikke kan vite noe om. For jødene som begynte å skrive GT etter Eksilet var nok Abraham og de andre patriarkene historisk virkelige, både fordi ingen kunne benekte det på den tiden, samtidig som det var en innarbeidet myte. Dessuten er det slik med den religiøse troen at den overstyrer alt og alle.

Om jødene ikke skulle tro på Abrahams historiske virkelighet ville de heller ikke kunne holdt fast på landløftene Gud gjennom Abraham hadde lovet hans etterfølgere - jødene - og det ville heller ikke vært en betent konflikt i Midt-Østen, hvor alle tre parter har Abraham som stamfar. Når vi ser tilbake på de siste 4000 årene, hvor det spesielt var under Eksilet at jødenes åndelige fødsel og nasjonale vekkelse skjedde, er det lite igjen både av landet og tiden jødene fikk bestemme over 'sitt' land. De optimistiske og løfterike bekreftelsene som ble gitt av profetene om det herlige Davidsriket de skulle få ble aldri oppfylt.

I en privat mail fra professor Kartveit om Israel og landet sier han at etter Eksilet styrte jødene selv over landet kun under Maccabeertiden og knapt nok det - ca 100 år. Ellers var det perserne, grekerne og romerne, inntil de jødiske krigene la landet i ruiner, til Islam overtok på 600-tallet. Området som var knyttet til Jerusalem etter Eksilet var Judea og derfor ikke større enn Nord-Jæren, så de strålende løftenes oppfyllelse uteble. Først i 1947 fikk de igjen råderett over deler av Palestina.

Moses og Exodus.
Jødenes utvandring fra slaveriet i Egypt er ikke bare en sentral begivenhet i Israels historie, men som også regnes for å være selve fødselen av den jødiske nasjonen. Tobiassen sier at 'Eksodusfortellingen er Israels nasjonale skapelsesmyte' hvor 'Jahve skapte Israel som sitt spesielle folk'. Hvor det tidligere var den kanaaneiske guden El Abraham tilba når han kom til landet, har de nå sin egen Gud - Jahve - som fører dem ut av Egypt og til det land han hadde lovet Abraham. Mange forskere mener at fortellingen om Moses og Exodus er basert på myter som ble satt i system i forbindelse med Eksilet og nedtegningen av GT. Kvalvaag sier at 'GT inneholder også mange eksempler på det vi kan kalle mytologisert historie. Et godt eksempel er fortellingen om Exodus, utvandringen fra Egypt. Vi vet ikke med sikkerhet om det som fortelles i 2. Mos. har noen basis i historiske fakta'.

Imidlertid har denne mytiske fortellingen fått en status som historisk faktum, som de andre fortellingene i GT. Dette har ført til at også jødene hvert år feirer påske, ikke Jesu død og oppstandelse, men for å minnes at Gud frelste dem fra slaveriet og førte dem til det land han hadde lovet dem. Selv om det synes svært tvilsomt at Exodus har funnet sted er det for jødene en virkelighet, fordi tro og tradisjon er avgjørende og trenger ikke historisk bekreftelse, slik vi ofte ser at den religiøse troen overstyrer både fornuft og fakta. Slik det er umulig å få jødene til å tvile på Moses' åpenbaring er det like vanskelig å få kristne til å tvile på Paulus' åpenbaring og muslimer til å tvile på profeten Muhammeds åpenbaring - på tross av at alle disse påståtte guddommelige åpenbaringene ikke har grunn til troverdighet.

Exodus og Moses hører sammen og den ene kan ikke skilles fra den andre. Slik Exodus mangler historisk troverdighet er det også med Moses-skikkelsen. Det er ikke noe som skulle tilsi at Moses har vært en historisk skikkelse, slik vi leser om i GT, men kun en 'oppdiktet sagnfigur'. Til alle tider har det foregått folkeflytninger og det er ikke usannsynlig at slike mindre forflytninger ligger til grunn også for denne myten. En vet at flere ørkenstammer har slått seg til i Egypt for kortere eller lengre tid, slik Abraham og Isak, Josef og Jesus også gjorde. Uansett hva vi måtte tro og mene om urhistorien, patriarkene og Moses slik de er omtalt i GT, er det viktig å huske at det først var i forbindelse med Eksilet nedtegningen av fortidens myter begynte. De hadde ikke noe skriftlig materiale for deres religiøse historie, men de forskjellige tradisjonene hadde sine egne versjoner. At det ligger forskjellige motstridende tradisjoner til grunn er noe som vi også ser i flere av skriftene, et slags kompromiss mellom dem som skrev dem ned.

Et sentralt trekk i forståelsen av GT er at mye av stoffet ikke er originalt, men hentet fra religiøse tradisjoner hos nabofolkene. Et slikt eksempel er også Moses, hvor en ukjent forfatter viser til leirtavler som er tusen år eldre enn Moses, en fortelling som er identisk med Moses fødsel, i ettertid kjent som Sargon, en av de mest betydningsfulle sumerske herskere og erobrere. Dette var en myte som var kjent i Mesopotamia, som også forfatterne av GT kjente til. Slik også fortellingen om Noa var hentet fra en enda eldre Babylonsk myte var det også med Moses, hvor en forsøkte å legitimere og autorisere sine ledere, hvor den ene ikke skulle være mindre enn den andre.

I forbindelse med Exodus er de tolv stammene ikke bare omtalt, men også antall fra hver stamme, tilsammen 600.000 våpenføre menn, og hvis en da legger til ektefeller, eldre og ynge familiemedlemmer vil en komme langt over to millioner. At hele denne folkemengde skal ha vandret rundt i ørkenen i 40 år uten at det skulle foreligge viktige arkeologiske funn som skulle bekrefte denne historien er i seg selv bevis på dens manglende troverdighet. Samtidig har forskningen vist at ikke alle stammene kan ha vært i Egypt. Siqveland sier at 'I virkeligheten må de fleste stammene ha blitt værende i Kanaan'.

Det er jo i seg selv håpløst når oppgaven er å finne bekreftelser på noe som sannsynligvis ikke har skjedd, slik det er med all religiøs historie. Når Tobiassen sier at 'Jakobs stammer er en fiksjon og hele 12-stammeskjemaet en kunstig konstruksjon', er det vanskelig finne det troverdig, heller motsatt. Otzen sier også at 'man må oppgi den forestilling at der på noe tidspunkt utenfor Palestinas grenser har eksistert en sammenslutning av 12 stammer, som sammen har invadert og erobret landet'. Likefullt har GT en liste over antall fra hver stamme som forlot Egypt.

Moses skal være den som under ørkentiden skrev ned alt Gud sa til ham, men jødene hadde ikke fått sitt eget skriftspråk, samtidig som tilgjengelig skrivemateriell synes å være stentavler - noe Gud måtte bruke når han skrev ned budene. Forskningen er derimot kommet til at 'Mosebøkenes tilblivelse settes til perisk tid, dvs 400-tallet fvt', nesten 1000 år senere. Dette gjør naturligvis også noe med troverdigheten som historisk materiale. Det er altså ikke Moses som har skrevet dem, er kun hovedpersonen. Tobiassen skriver også at 'Moses har ikke forfattet Mosebøkene. De kan umulig ha blitt skrevet ned så tidlig. Det kan i det hele tatt ikke være tale om en enkelt forfatter'.

Otzen skriver i en privat mail at 'vi har ikke bibelske tekster tidligere enn Dødehavs-tekstene (altså etter 200 fvt) og da med det aram.hebr. alfabet. De innskrifter på hebraisk, men med fønikiske bokstaver, som stammer fra ca 900-tallet er få og uten større betydning. Hvor mye av den bibelske tekst som har vært skrevet på hebraisk språk, men i fønikisk skrift før 300-tallet fvt, vet vi ikke. Vel nok noe, men mye har vært muntlig tradisjon'. Kvalvaa sier også at det må 'understrekes at Bibelen ble til i en kultur som først og fremst var preget av muntlig formidling'. Derfor er det i stor grad den muntlige tradisjon som ligger til grunn for GT, hvor det skriftlige i hovedsak begynte med eksilet og derfor av naturlige årsaker må beskrives som myter og legender.

Barstad viser også til Hammurabis lov som er 500 år eldre enn Moseloven og som har mange likheter med den. Han viser til at heller ikke denne er original fordi en finner mange tilsvarende 'paralleller i sumeriske, assyriske og hettiske lovsamlinger. Det var et slags felleseie hos Orientens folk'. Derfor var heller ikke moseloven et originalt jødisk produkt, men hentet fra andre kulturer og religioner.

Mye kunne blitt skrevet omkring Moses og Exodus, men for meg er det troverdigheten på bakgrunn av den vitenskapelige forskningen som blir avgjørende. Det viser seg også her at det ikke er noe som skulle tilsi at denne historien er historisk, men en del av det mytologiske og muntlige materialet som lå til grunn når jødene skulle nedtegne sin historie og danne sitt bilde av sin gud i forbindelse med de dramatiske hendelsene som skjedde under Eksilet. Hvorfor skulle ikke også jødene ha sine egen Gud, ikke bare en vanlig gud, men den høyeste og eneste - i motsetning til de mange gudene som de andre folkeslagene hadde. Derfor ble det naturligvis til at de både klippet og limte, lånte og hentet, ideer og erfaringer fra de andre religionene - slik at de fikk en gud som var både høyere, bedre og sannere enn de andre gudene. Dessverre var det denne guden som også ble kristendommens gud.

David og Salomo.
I tiden etter at Josva hadde ført dem inn i Kanaans land var det dommerne som styrte landet, men etterhvert fikk de konger. Den første var Saul, men ble forkastet av Gud og den neste var David som ble det store symbolet og idealet på det jordiske og messianske Davidsriket. Senere ble det overtatt at hans sønn Salomo som bygget det storslåtte templet. Imidlertid er det også her mytene som ligger til grunn, for heller ikke her finnes skriftlige eller arkeologiske bekreftelser. Det er altså den berømte fjæren som blir til mange høns, mytene som jødene gjennom tidene hadde gjort til det ideale konge- og gudsriket, men som synes å være langt fra virkelighetens verden. Et slikt strålende tempel og likeså strålende kongerike som Israel skulle vært på Davids og Salomons tid, skulle selvsagt etterlatt seg spor i historien.

Som nevnt i Hamblins bok 'Salomos Tempel - Myter og historie' finnes det mange arkeologiske funn etter de utallige templene både i Kanaan, Egypt og Mesopotamia, men 'Ingen rester av Salomos tempel er funnet'. Müllers skriver at 'Således vet ingen samtidige kilder noe om det storriket David skal ha skapt på 900-tallet fvt og den herlighet som strålte under hans sønn Salomo'. Om tvilen med hensyn til storheten i denne kongetiden, dvs. Saul, David og Salomo, sier de også at 'Overleveringen om dem er i den grad legendariske at det er forbundet med store vanskeligheter å utlede en historisk kjerne'.

Av mange innlegg på Internett, som selvsagt kan være både udokumenterte og feilaktige, vil jeg likevel sitere følgende:

'Gjennom de siste års arkeologiske undersøkelser har bronsealderens Jerusalem skrumpet inn til en liten landsby med knapt 2000 innbyggere. Egyptologen Rolf Krauss kaller den et lite provinsreir'.

'Ifølge bibelen oppstod det i dette nakne og karrige området skinnende monarkier. Der hvor det i virkeligheten kun fantes noen få skjeggete gjetere som støvet rundt i ødemarken, lå David og hans sønns Salomos herlige kongeriker, ifølge skriften. Kongeriker rikere enn noen andre på jorden, forteller skriften. Imidlertid har alle forsøk på å finne rester av disse herlige kongeriker arkeologisk vært fånyttes. Verken ruiner, inskripsjoner, gjenstander eller omtaler i andre kilder er funnet. Heller ikke det storartede tempel som Salomo lot oppføre av stein og som han skal ha dekket med gulll, finnes det spor av. Arkeologien har vist, som nevnt ovenfor, at Jerusalem kun var en liten landsby på denne tiden'.

Det er ikke noe som skulle tilsi at disse bibelske herlighetene, som dessuten også danner grunnlaget for selve staten Israel og Davidstjernen, har noen rot i virkeligheten. HB sier at 'Verken David eller Salomo er nevnt i andre kilder enn de bibelske', i motsetning til andre israelske konger som var langt mindre kjent.

En annen ting er de poetiske skriftene som David og Salomo skulle ha skrevet. Barstad sier at 'Det meste av denne litteraturen er anonym eller psevdepigrafisk, dvs tillagt en person uten å stamme fra denne personen. De mest kjente eksempler på dette fenomenet er Davids salmer, som slett ikke stammer fra David og Salomos ordspråk som slett ikke stammer fra Salomo'. Tobiassen sier at 'Om opphavet til salmene kan vi bare si generelt at det mest sannsynlig var prester og sangere ved templene i Israel og Juda - og særlig i Jerusalem - som forfattet dem. Salmene ble brukt liturgisk, det vil si ved kultiske handlinger'. Slik reduseres de jødiske storhetene, bortsett fra dem som likevel fastholder troen på skriftene som guddommelige.

Eksilet.
Den siste historiske hendelsen har også en spesiell betydning i jødenes historie - Eksilet - bortførelsen til Babylon. Egentlig var nordriket - Israel - tidligere bortført til Assyria og senere ble sørriket - Judea - bortført til Babylon. Det var utenkelig at deres gud skulle tillate noe slikt og svikte dem når de trengte ham mest til beskyttelse mot fiendene. Hvilken gud var han da, en avmektig og hjelpeløs gud, langt svakere enn gudene til fiendene som hadde overvunnet både dem og guden. Alternativet var å ta skylden på seg selv, at egentlig var det guds straff for at de hadde sviktet ham og ikke holdt hans bud, men lekt med andre guder - som det var mange av i det kanaaneiske gudegalleriet. Jeremias sier det skjedde 'fordi dere ikke hørte på mine ord', noe som førte til at Gud 'slår dem med bann og gjør dem til skremsel og spott og til evig vanære. Hele dette landet skal synke i ruiner og bli til ørken og folkeslagene her skal trelle under babylonerkongen i sytti år'.

Naturligvis ble dette alternativet for alltid går gudene fri og menneskene får skylden når noe går galt. Derfor ble det unaturlige naturlig, noe som førte til en religiøs selvransakelse med radikalisering og fornyelse av både den jødiske nasjonen og religionen. De jødiske teologene måtte derfor ikke bare finne forklaringer på hvorfor gud hadde tillatt å sende dem til Assyria og Babylon, men også vise sammenhengen tilbake til skapelsen, urtiden, patriarkene og Exodus, at alt var styrt av den jødiske guden. Derfor ble eksiltiden en av de viktigste begivenhetene i jødenes historie. Uten den ville både den jødiske nasjon og religion vært av en helt annen karakter.

Tobiassen sier at 'Teologihistorisk er det altså slik at en egentlig og utbygd skapelses-teologi først ble til i Israel omkring eksilet på 500-tallet fvt. Det var krisen i forbindelse med det babylonske fangenskapet som skapte religiøs refleksjon og teologi'. Kvalvaag sier at 'Eksiltiden er den avgjørende formative periode for Israels religion og historieoppfatning. Etter eksilet fremstår jødene som Bokens Folk, deres religion hadde nå en skreven lov som sitt fundament'. Slik ble Eksilet det som fornyet både jødenes religion og nasjon til et ønsket teokrati, slik vi også kjenner til fra den kristne og muslimske historien. Men det viktigste var at de ble et Bokens Folk, hvor de gjennom sitt eget språk endelig fikk skrevet ned og programfestet deres trosgrunnlag, slik vi leser om i GT.

Bortførelsen synes imidlertid å være av en helt annen karakter enn hva bibelen gir inntrykk av, hvor det ikke var slik som Jeremias gir uttrykk for, at 'hele landet skal synke i ruiner og bli til ørken'. Barstad sier at 'I dag vet vi med sikkerhet at livet fortsatte i Juda også etter år 586', hvor flertallet av folket ble tilbake, noe som bekreftes av arkeologiske utgravinger. Holt sier at det kun var ca 5 % av befolkningen som ble ført i eksil til Babylon og fordi det var de mest innflytelsesrike, politisk og religiøst, var det naturlig at det var disse som utformet og preget den videre utviklingen - både nasjonalt og religiøst, hvor det religiøse lå til grunn for det politiske - teokratiet, ønskedrømmen som legges til grunn hos alle Abrahams barns religioner. Dessuten sier Barstad at varigheten av Eksilet ikke var 70 år, slik profeten skulle ha sagt, men 48 år (586-538).

Profetene.
Arbeidet med skriftene ble ferdig lenge etter Eksilet, ca. år 130 fvt, hvor den siste var Danielsboken som ikke var ferdig før midten av det andre århundre fvt., etter fem tilføyelser i den greske Septuaginta. Siqveland sier at 'Det var dessuten først ca år 90 evt at de jødiske skriftlære fastslo GT-kanon'. Derfor er de profetiske beskrivelsene egentlig ikke profetier om noe som skulle komme, men om noe som hadde skjedd. Slik også med alle profetbøkene og Kvalvaag sier at 'Profetenes budskap ble først formidlet muntlig, deretter levde de videre i hukommelsen til profetenes disipler og til slutt ble de skrevet ned'.

Barstad skriver om profetforskningen at 'slik de foreligger idag, ikke går tilbake til føreksilske, navngitte profeter i det hele tatt. I stedet dreier det seg om ettereksilske komposisjoner av en helt annen karakter. Vi har tidligere observert at de bibelske tradisjoner viser en sterk tendens til å ville føre så mange som mulig av verkene i Bibelen tilbake til navngitte forfattere. Det er nok å nevnte noen av de best kjente eksempler. Moderne bibelforskning har vist oss at Mosebøkene ikke kan gå tilbake til Moses, at Davids salmer ikke kan gå tilbake til Kong David og at Salomos ordspråk ikke kan gå tilbake til kong Salomo'. Tobiassen viser også til forskere som hevder at 'profetbøkene er blitt til i eksilsk eller ettereksilsk tid og bygd opp rundt legender om markerte personer hvis ord om Israel i ettertid hadde vist seg å være riktige'.

Derfor kunne de i etterkant beskrive profetiene slik de skulle oppfylles - og derfor ble oppfylt - som hos Daniel og de mange andre, selv om historien om Daniel er ukjent og oppkonstruert. Det skriftlige materialet var et sluttprodukt etterat det hadde skjedd, for selv om det var slik at de muntlige profetiene var av eldre dato, er det naturlig at de som skrev dette ned var preget av det som hadde skjedd. Spesielt når de var i ferd med å oppkonstruere religiøse teorier om Eksilet for å unnskylde, opphøye og bekrefte guden deres. Det viser seg at også profetskriftene er både navnløse og ettereksilske.

Profetismen som fenomen er dessuten ikke særskilt for jødene og deres Gud, men hørte til det religiøse livet både i Palestina og Orienten. HB sier at profetene 'ikke var tenkere eller teologer, i den vanlige betydning av ordet, men at de mottok sine utsagn gjennom følelsesmessige, ekstatiske opplevelser'. Hølscher sier at 'disse kan forstås ved hjelp av psykologien - hvor den individuelle bevissthet trer helt tilbake hos profetene under de ekstatiske opplevelsene og erstattes av hallusinasjoner og illusjoner'. Han viser til studier av parallelle fenomen i For-orienten og sier at 'Israelittene hadde arvet den enkle ekstatiske profetismen fra de gamle kanaaneere. Etterhvert utviklet denne seg gradvis i retning av en mer høyverdig form for profetisme, gjennomsyret av en ny, moralsk spiritualitet'.

Derfor sier HB at 'det er ingen vesentlig forskjell på profetismen i det gamle Israel og i Israels naboland. I hele den semittiske verden foregikk det i gammel tid to ulike typer divinatorisk virksomhet. Enten skjedde utføringen av profetvirksomheten ved forskjellige teknikker eller gjennom orakler som en person fremsa i ekstatisk tilstand. Forbildet for denne todelingen fant Haldar særlig i de babylonske profetlaugene. Som i Babylonia levde også profetene i det gamle Israel sammen i slike profetlaug'. Tobiassen sier at 'Blant Israels nabofolk fantes profeter. Gjennom tekster og utgravninger er dette kjent fra Egypt, Mesopotamia, fønikerne og kanaaneerne, som israelittene hadde tett innpå seg'. Han viser også til bibelens egne fortellinger om 'flokker av ekstatiske Baal-profeter, altså kanaaneiske profeter som er grepet og inspirert av guddommen'.

Slik viser det seg at heller ikke bibelens profeter er så profetiske eller originale som en får inntrykk av gjennom bibelen og den jødekristne forkynnelsen. Det er et religiøst fenomen som tilhører de fleste religionene og er psykologisk, ikke teologisk betinget. Raknes viser i sin bok til at ekstasen lå til grunn for det religiøse, ikke at ekstasen var et resultat av det religiøse. Slik viser også han at det ekstatiske i forbindelse med det religiøse er menneskelig og psykologisk betinget, sentrale fenomen innen de fleste religionene. Vi finner derfor det samme både i primitive hedenske stammeritualer som i religiøse seremonier. Det er samme prinsipp som også legges til grunn både for Paulus åpenbaring som førte til kristendommen, profeten Muhammeds åpenbaring som førte til Islam og de utallige religiøse sektene.

Manglende bekreftelser.
Skriftene i GT gir inntrykk av at de er historiske kjensgjerninger, men viser seg i stor grad å være bygget på eldre kanaaneiske, mesopotamiske og jødiske myter og tradisjoner. Dette er blitt kjent gjennom arkeologiske utgravninger og Otzen sier at 'først gjennom tekstfunnene i Ugarit fikk man et førstehåndskjennskap til innholdet av den kanaaneiske religion'(60). Det viste seg at den kanaaneiske religionen var noe langt mer enn det GT og de jødiske skriftlærde mente det skulle være ut fra den tid det ble skrevet. På samme måte var det også med esseerne og dødehavsrullene, de gnostiske kristne og skriftfunnene i Nag Hammadi, hvor en holder tilbake kunnskap som ikke passer inn i tro og forståelse, samtidig som ettertiden ikke hadde nødvendig kunnskap og kjennskap til fortiden.

For å bli kjent med jordens og livets utvikling er arkeologien avgjørende, både hvordan jorden fungerer og evolusjonen gjennom milliarder av år har utviklet alt som lever og har eksistert. Derfor er det primitivt å tro at Gud skapte himmel og jord, alt som lever og har levd, på fem dager for bare 5700 år siden. Vitenskapen har avkledd denne jødekristne myten og vist at det kun er en myte, uten grunn i virkeligheten. Når skapelsesfortellingen i 1. Mos.1 dessuten forteller at gud skapte gress, planter og trær før solen ble skapt, samtidig som han hvilte både den sjette og syvende dagen, viser jo dette at det var basert på religiøse forestillinger.

Når det gjelder GT er det avslørende at en ikke kan finne arkeologiske funn som kan bekrefte antagelsen om at det skulle ha skjedd en enorm folkevandring på over to millioner mennesker fra Egypt til Kanaan. Det var ikke en liten familietur, men en mengde som vandret omkring i et begrenset ørkenområde i 40 år, samtidig som de også var i krig med andre folkeslag. Om ikke selve historien er for fantasifull og urealistisk burde fraværet av etterlatenskaper være bevis nok.

Nyere ugravninger viser også at det var et stort antall templer for ulike guder og Hamblim sier at 'Arkeologiske ruiner av templer går langt, langt tilbake, så langt som til midten av 4000-tallet f.kr. i Mesopotamia og midten av 3000-tallet i Egypt. Da Salomos tempel ble bygd rundt 968 f.kr. var det allerede et produkt av tusener av års tradisjon med å bygge templer i oldtidens Midtøsten'(9). Selv om beskrivelsen av Salomos tempel skal være etter instruks fra Gud, slik det også var med tabernaklet, viser det seg å stamme fra andre templer i samme tidsperiode. Naturligvis var det også her, som ellers, at gjennom tro og fantasi oppgraderes det til et tempel som overgår alle de andre, slik også Jahve står over alt og alle. Den eneste sanne og virkelige Gud er alltid ens egen Gud.

Det spesielle er at 'Ingen rester av Salomos tempel er funnet, men arkeologiske eksempler på utstyret i kanaanittiske templer viser viktige paralleller til bibelske beskrivelser'(30). Slik er det lite som taler for at det imponerende templet har eksistert i slikt omfang som det beskrives i GT, men bygger på myter som utvikles i sammenheng med kong David og hans rike - som alt synes å være av en langt enklere karakter enn hva jødene og GT vil ha det til.

Annet.
Det er mangt og mye som både kunne blitt kommentert, men da jeg har skrevet om det meste tidligere vil jeg her bare ta med de viktigste hovedsakene. Her vil jeg ta med noen saker som ikke får sin egen overskrift, men likevel viktig å fremheve.

Barstad sier om den israelittiske historie, slik vi leser den i GT, at 'Krigens språk, krigens psykologi og krigens metaforer gjennomsyrer hele Det Gamle Testamentes litteratur på en måte som de færreste er klar over. Som all krig i den gamle For-orient var også israelittenes kriger 'hellige kriger'. All krig i det gamle Israel, fra de eldste tider og til Juda opphører å eksistere som nasjon, er hellig krig, der Jahve opptrer som krigergud, som guddommelig hærfører i spissen for sine tropper. I de gammeltestamentlige skildringer har ikke fienden noen sjanse. Slike forestillinger kjenner vi fra hele den gamle For-orient'.

Det er denne ondskapsfulle trenden som vi kan følge som en rød tråd fra jødenes historie, via den kristne og fram til dagens Islam, hvor alle dreper motstanderne i sin guds navn. Ikke uten grunn er derfor alle Abrahams barns religioner preget av den samme krigerske holdningen, noe både kristne og muslimer har arvet fra sitt jødiske opphav og sin felles gud og stamfar. Aldri har vel noe folkeslag frivillig omvendt seg til denne opprinnelig jødiske guden, enten han kalles Jahve eller Allah, men gjennom krig og trusler om død og pine, slik det også var med kristningen av Norge.

Det var denne ondskapsfulle guden som var årsak til at jeg frasa meg min kristne tro, og jeg har tidligere oppsummert all den ondskap denne guden legitimerer i GT, slik han også gjør for muslimer idag. Et av de mest ekstreme tilfellene er myten om invasjonen av Jeriko i forbindelse med Exodus, hvor det ikke er noe israelittene selv har funnet på, men hvor utryddelsen av alle innbyggere, kvinner og menn, unge og gamle, blir beordret av deres gud - Jahve. Slik finner vi mange eksempler i GT, som også har legitimert all den ondskap vi kjenner til fra både den kristne og muslimske historien. Når vi idag leser om Islams hellige kriger, Jihad, er det et velkjent fenomen også for både jøder og kristne.

Når det gjelder den anerkjente og lovsangspregede invasjonen av Jeriko viser Tobiassen til arkeologiske undersøkelser som motsier det bibelen forteller. Barstad sier også at 'Det arkeologiske materialet viser entydig i retning av at fremstillingen av den israelittiske erobring av Kanaan slik den er beskrevet i Josva-boken, ikke kan ha funnet sted. En rekke av de byer som Josva skal ha erobret eksisterte ganske enkelt ikke ved utgangen av bronsealderen, men ble ødelagt på et langt tidligere tidspunkt'.

Da Josva hadde inntatt Kanaan står det i slutten at 'Således gav Herren Israel hele det landet som han med ed hadde lovt å gi deres fedre.De inntok landet og bosatte seg der. Herren gav dem fred på alle kanter, slik som han hadde lovt fedrene. Ingen av deres fiender kunne stå seg mot dem, for Herren gav alle fiender i deres hånd. Av alt det gode Herren hadde sagt til israels ætt, var det ingen ting som slo feil. Alt ble oppfylt'.

Lenge trodde også jeg det var slik, men så viser det seg også her, som med all propaganda, at hvis en er på rett plass til rett tid og sier de rette ordene - selv om det er feil - så tror folk på dem. Når jeg selv begynte å studere nærmere hva som står både i Josvas og Dommernes bok, viser det seg at det var ikke slik som omtalt ovenfor. Dette har jeg omtalt detaljert tidligere i mine kommentarer, men viser altså hvordan også bibelske ord og påstander blir akseptert, på tross av at det er feil. Dette ble også bekreftet senere av en konservativ teologisk professor under et kurs jeg deltok på.

En av de mest kjente fortellingene i GT og urhistorien er om Josef, den yngste av Jakobs sønner som både skulle blir Egypts redningsmann og forbilde på den kommende Messias. Barstad sier at 'Josefs historie har vi ikke funnet spor etter ennå', noe som synes merkelig på bakgrunn av den enorme betydning han fikk for matforsyningen og Faraos oppkjøp av jordeiendommer. Imidlertid finnes det langt eldre nedtegnelser som tyder på at også denne fortellingen er hentet fra andre kulturer. Barstad viser til en graven til en embetsmann hvor det står at 'Jeg samlet korn som en venn av høstguden. Jeg var påpasselig i såtiden. Og nå, da en hunger kom som varte i mange år, delte jeg ut korn til byen hvert år det var hundersnød'. Han viser også til flere, samt sultne asiatiske folk som kom til Egypt for å kjøpe korn. Slike historier var altså i omløp lenge før den tid Josef skulle ha levd.

Slik er det ikke bare mytene som er feilaktige og mangler historisk bekreftelse, men hvor også selve bibelen inneholder en rekke selvmotsigelser. Dette har sin naturlige årsak i at GT også bygger på forskjellige kilder som antas å representere forskjellige skoler, fag- eller interesseområder. Broomer/Kieffer sier at 'Ingen original bibelsk bok finnes, bare i avskrifter som igjen også trolig er avskrifter. De er ikke feilfrie, det konstanterer man lett når man sammenligner skriftene. Ord har blitt tatt bort, lagt til eller feiltolket'.

Dette er altså Det Gamle Testamente - gudsordet for både jøder og kristne - hvor mange har ofret både liv og helse. Mowinckel sier at 'GT er ingen ensartet størrelse, ikke noe sluttet og fullkomment ferdig - som vi jo uvilkårlig venter at 'Guds Ord' skal være - det bærer tvertimot tydelige spor av en mangslunken menneskelig historie med mange mot-stridene linjer. Eller med andre ord: GT trer frem for oss som en meget menneskelig bok'.

DET NYE TESTAMENTE.

Kilder og beskrivelser.
Følgende gir en oversikt som viser hvordan mitt skriftlige materialet om NT er utarbeidet - fra kilder til konklusjoner.
1. Kilder.
Kildematerialet som ligger til grunn for mine studier er en rekke bøker fra den teologiske forskningen og andre fagbøker. Har også hatt kontakter med teologiske forskere, muntlig og pr. mail, og informasjon på internett.
2. Skriftlig utredning.
Desember 2006 var jeg ferdig med mine skriftlige kommentarer og vurderinger av pkt.1 om hva forfatterne skriver om NT, etterat jeg tidligere hadde gjennomgått GT.
3. Det Nye Testamentet.
På bakgrunn av pkt. 2 har jeg nå i forbindelse med oppsummeringen av det religionspsykologiske materialet begynt med det teologiske og etter en kortere kommentar om GT har jeg nå gjort det samme også med NT, for å fremheve det jeg anser for de viktigste begrunnelser for mitt syn på NT.
4. Eksempler og argumenter.
På bakgrunn av pkt. 3 har jeg satt opp noen enkle eksempler og argumenter.
5. Konklusjoner.
De avsluttende konklusjoner gir uttrykk for mitt hovedsyn på NT.

Konklusjoner.
1. Av NT-skriftene er det kun syv av Paulusbrevene som ansees ekte og de eldste i NT, hvor alle de andre skriftene er pseudepigrafiske og skrevet generasjoner senere.
2. Evangeliene er religiøs samtidslitteratur skrevet lang tid etter Jesu død og bygger på muntlige overleveringer som hadde utviklet seg til myter og legender om Jesus.
3. Apostlene synes å bli hos de jødekristne og praktiserte moseloven, for ingen vet hva som skjedde med dem, hvem de var eller hvor mange de var.
4. Misjonsoppdraget kom gjennom Paulus syner og ikke gitt til apostlene av Jesus, både fordi de var blitt værende i Judea og aksepterte at Paulus skulle gå til hedningene.
5. Paulus bygger den kristne troen og de hedningekristne menighetene på den jødiske historien i GT og sine himmelske åpenbaringer, som begge er tvilsomme og utroverdige.
6. Ingen av skriftene oppfyller de apostoliske kriterier som legges til grunn for NT-kanon, bortsett fra Paulus autentiske brev, men som ikke er et opprinnelig vitne til Jesu liv, kun en selvoppnevnt apostel som er ukjent med evangelienes Jesus.
7. Kristendommen er en mytologi på linje med alle andre mytologier, bygget på de jødiske mytene i GT og mytene om Jesus som utviklet seg i de kristne miljøene, hvor mange ulike grupper kjempet om makten, troen og den rette lære.
8. På bakgrunn av evangeliene var Jesus mest sannsynlig en av flere messiaskandidater, en samfunnsengasjert radikaler på linje med kynikerne, stoikerne, buddhisme, esseerne o.a., en revolusjonær som kjempet for de fattige, fordømte de religiøse lederne og de rike og krevde derfor at hans disipler måtte frigjøre seg fra det materielle. Jesus var ifølge evangeliene messias kun for jødene, ikke hedningene.

Eksempler og argumenter - NT.
1. De historiske skriftene - evangeliene og apostelgjerningene - er skrevet mellom år 70-110 evt og ingen vet hvem som har skrevet dem, kun uttrykk for tidens og gruppens tro og teologi. noe som ikke gjør dem troverdige som historiske dokumenter,
2. Av brevene er det kun syv Paulusbrev som regnes som ekte og de andre er pseudepigrafiske for å gjøre dem apostolisk troverdige.
3. Av de krav om at alle skriftene i NT-kanon skulle være apostoliske, dvs skrevet av apostlene eller en nær medarbeider, at forfatteren er riktig og bekrefte den opprinnelige forkynnelsen, er det kun Paulus syv ekte brev som oppfyller kriteriene om rett forfatter - hvor de øvrige er skrevet av ukjente forfattere og lang tid senere.
4. Paulus grunnla kristendommen med basis i jødenes mytiske historie i GT og sine åpenbaringer om den himmelske Jesus, men ukjent med den jordiske Jesus, på tross av at de levde samtidig.
5. Misjonsbefalingen synes ikke gitt til apostlene, men resultat av de syner Paulus fikk, hvor Peter ble apostel for de jødekristne - omskårne - og Paulus for resten av verden, hedningene - de uomskårne,
6. Ingen kjenner til den virkelige Jesus, evangeliene er skrevet langt senere på bakgrunn av muntlige overleveringer som har utviklet seg til myter og legender, og hvor Paulus viser til den himmelske Jesus ut fra sine syner og andre muntlige overleveringer.
7. Ingen vet hvor det ble av apostlene, hvor mange de var, hvem de var og hvor de kom fra, men sannsynligvis ble i Judea og hos andre jødekristne utenfor Israel.
8. Åpenbaringsboken er uttrykk for fortrengt aggresjon og ønske om hevn over sine forfølgere, med forestillinger om de verst tenkelige straffemetoder, hvor tilgivelse og å elske sine fiender er totalt fraværende.
9. Jesu konflikt med de jødiske lederne var preget av hans ønske om å oppfylle moselovens etiske holdninger og kynikernes asketiske holdninger, et samfunn preget av humanistiske og antimaterialistiske holdninger som tok hensyn til de syke og fattige, krav til sine disipler om å elske sine fiender, selge alt de hadde og gi det til de fattige.
10. Paulus radikale krav om et fullkomment liv gjennom sin lære om å bli født på nytt til en ny skapning ved åndens kraft og Jesu lære om å elske selv sine fiender, ble redusert til dogmer og ritualer.
11. Det var flere kristne grupperinger i den første kristne tid som kjempet mot hverandre om den rette troen og det var de ortodokse - katolske - som vant kampen, som derfor ikke nødvendigvis representerte den troen de første Jesusfolkene hadde.
12. NT-skriftene viser at den åndelige tilstand i menighetene var preget av konflikter, intoleranse og fordømmelse i kampen om rett lære og makten over de kristne og langt fra gode forbilder.
13. De første Jesusfolkene synes å ha sin tilknytning til den radikale jødiske esseersekten, men som ikke nevnes i noen av NT-skriftene, som viser at forfatterne var ukjent med denne bevegelsen og den tid Jesus levde.
14. Det finnes ikke samtidslitteratur som kan bekrefte den virkelige Jesus og de mange fortellingene evangeliene viser til, noe som er usannsynlig hvis Jesus virkelig skulle utført sine oppsiktsvekkende naturmirakler, helbredelser, oppvekkelser av døde og selv oppstått fra de døde, hvor det kun er evangeliene skrevet av kristne lang tid senere som skriver om dette og dessuten synes ukjent for Paulus.
15. En av hovedsakene i forkynnelsen var at Jesus snart skulle komme tilbake for å hente de frelste, men det skjedde ikke og måtte derfor tilpasse seg oppholdet på jorden.

Innledning.
Ikke uten grunn er både GT og NT samlet i en bok og utgjør tilsammen bibelen. GT er den jødiske bibelen som finnes i tre utgaver, men for kristne er NT oppfyllelsen av de messianske løftene i GT. GT handler i hovedsak om Israel som en demonstrasjon på den jødiske gudens makt, hvor han gjennom dette folket presenterer seg selv. Ifølge NT er Jesus sønn av denne jødiske guden og en av mine hensikter var å finne likheter mellom far og sønn, spesielt på bakgrunn av den ondskapsfulle Jahve slik han blir presentert i GT. Nå er jo det teologiske paradokset at Jesus kom for å frelse menneskene fra sin fars vrede ved å sone for deres synder, men det er dette som ligger til grunn for den kristne tro og NT. Derfor er min hensikt å finne ut hva den teologiske forskningen sier om troverdigheten til de kilder og det materiale som måtte ligge til grunn for NT og Jesu liv.

Det er naturligvis umulig å kunne si noe om Jesu familiære forhold til Jahve, verken om han finnes eller om han er Jesu himmelske far, men også her er det grad av sannsynlighet og troverdighet som må legges til grunn for det vitenskapelige materiell som de kristne mytene bygger på. Samtidig er det også her et skille mellom det bibelen sier og hva den vitenskapelige forskningen er kommet frem til når det gjelder troverdigheten av det som ligger til grunn for NT. I studien om GT var Jahve i kulissene, men gjennom jødene viste han sin makt gjennom sitt folk og de undergjerninger som GT forteller om. I NT er også Jahve i bakgrunnen, men hvor det er hans sønn Jesus som representerer ham og blir hovedsaken. Slik GT-studien handlet om troverdigheten av det grunnlagsmateriale som ligger til grunn for Israel - og Jahve - vil NT-studien vurdere troverdigheten av de kilder som ligger til grunn for Jesus - og Jahve.

Igjen er det viktig å poengtere at disse studiene er subjektivt motiverte, hvor de har til hensikt å gi meg kunnskap om hva som ligger til grunn både for GT og NT, slik at jeg selv kan mene noe om hva jeg skal tro i forhold til det bibelske materialet. Samtidig som jeg er ute etter kunnskap og objektive fakta fra den teologiske forskningen, er det den personlige og subjektive motivasjonen som driver meg, noe som naturlig nok vil kunne føre til at jeg ut fra min nåværende tro søker argumenter mot den bibelske troen. Imidlertid må dette også sees på bakgrunn av min religiøse fortid, hvor jeg ble indoktrinert av ensidig kunnskap om den 'offisielle' troen.

Jeg er også klar over at innen all vitenskapelig forskning finnes det ulike retninger av meninger, hvor de fleste synes å finne belegg for det de måtte ønske. Derfor er det også et trosspørsmål om hva jeg velger å tro på den teologiske forskningen. Imidlertid synes hovedlinjene å være klar, men hvor problemet synes å være mellom de konservative som har til hensikt å forsvare den kristne tro og praksis, i motsetning til de liberale som står mer fritt til å kunne mene hva de vil, men preget av den skolastiske retningen de respektive forskningsinstitusjonene representerer. Uansett er det viktig å være klar over at de fleste teologiske forskerne synes å ha en form for kristen tro og derfor ikke ute etter å ødelegge kristendommen, men et ærlig forsøk på å finne frem til skjulte sannheter. Om mine studier og konklusjoner er objektive er derfor vanskelig for meg selv å bedømme, men min motivasjon, erfaring og tro vil naturligvis være med om å prege det hele.

Denne oppsummeringen av NT bygger i hovedsak på de studier og nedtegnelser som ble gjort i min NT-studie jeg var ferdig med i desember 2006. Jeg vil ta med enkelte sitater og konklusjoner som jeg kom frem til, samt annet som er kommet til underveis. Først vil jeg vise til noen sentrale tema som ligger til grunn for NT, deretter en gjennomgang av skriftene i NT, så noen sammenligninger med andre religiøse myter og til slutt konkludere med hva jeg mener om troverdigheten av NT og den kristne tro.

AVKLARINGER OG FORKLARINGER.

Kildematerialet.
Gjennom hele mitt kristenliv var troen på det bibelske materialet fundamentalistisk, hvor jeg aldri var i tvil om verken dets guddommelighet eller sannhet. For meg var det selve sannheten, slik det sies i kirkebønnen at 'Ditt ord er sannhet'. Derfor var det meningsløst å tro at det materialet NT bygget på var av usikker og tvilsom karakter. Spesielt var det skremmende når en så troverdig og kunnskapsrik mann som Albert Schweitzer, som også var teolog, kunne uttale seg kritisk etter hans Jesu-liv-forskning.

Så viste det seg å være svært lite troverdig materiale som ligger til grunn også for NT, slik det også var for GT. Jeg vil senere omtale de skriftene som er med i NT, men i hovedsak er det slik at kun noen av Paulus-brevene er originale og troverdige, samtidig som alt det andre materialet er pseudepigrafisk, at forfatterne er ukjente, men hvor det brukes kjente navn for å legitimere skriftets apostoliske autoritet. Derfor er det viktig å vurdere de autentiske Paulus-brevene mot de andre skriftene som teologiske refleksjoner og ikke historiske kjensgjerninger. Fordi evangeliene står i begynnelsen av NT blir de forstått som om de er en samtidsfortelling om Jesu liv, men så viser det seg at disse evangeliene er skrevet lang tid etter Jesu død og derfor representativ kun for den tro og det miljø forfatterne hadde da det ble skrevet.

Imidlertid er det ingen som kjenner til de originale skriftene som lå til grunn for evangeliene, hvor de er basert først på muntlige overleveringer og deretter gjentatte kopieringer og avskrifter, samtidig som heller ikke Paulus synes å kjenne til Jesus, slik evangeliene fremstiller ham. Det finnes dessuten mengder skriftlig materiale av både evangelier og brever - en regner med at det finnes ca 80 evangelier og andre skrifter - men også de skrevet lang tid etter Jesu død og skrevet under falsk navn - pseudepigrafisk. Skriftene som ikke kom med i GT-kanon kalles for apokryfiske og ble sidestilt med de de bibelske skriftene eller pseudepigrafiske som er skrevet med falsk forfatter og fikk lavere status. NT-apokryfene er mer å sammenligne med GT-pseudepigrafiske skriftene ved at de ikke likestilles NT-skriftene og har falsk forfatternavn.

NT-kanon.
Ordet kanon ble brukt i betydning retningslinjer eller rettesnor i utvelgelsen av skrifter som var spesielt hellige og gudsinspirerte. Som nevnt var det etterhvert utallige skrifter som gav seg ut for å være både hellige, gudsinspirerte og skrevet av disipler eller apostler, hvor det allerede var flere ulike teologiske retninger. Bilde sier at 'For Jesus, Paulus og de første to generasjoner av Jesus-bevegelsen eksisterte det bare én gyldig kanon, og det var den jødiske'. Etterhvert som disiplene ble borte, Jesus kom ikke tilbake og den jødiske krigen, oppstod behov for skriftlige kilder om det som de første kristne hadde vært vitner til. Derfor var det først etter den jødiske krigen og på slutten av det første århundret at de fire evangeliene ble skrevet. De er altså ikke verken samtidsskildringer eller skrevet av noen som stod Jesus nær, men basert på muntlige fortellinger og ukjente skrifter - bl.a. Q-skriftet - som hadde oppstått i tiden etter Jesu død.

Samtidig som jødene endelig avslutter og godkjenner sin GT-kanon begynner de kristne på sin NT-kanon og fortsetter der jødene slutter, men for å kunne skille klinten fra hveten ble det satt opp kriterier som kunne garantere skriftenes troverdighet. De hadde Paulus' brev, men disse inneholdt lite om Jesu liv og derfor var det at de mange mytene og legendene om Jesus etterhvert kom til. Halse sier at 'forteljingane om Jesus, den muntlege forkynninga, var den eigentlege overleveringa. Tekstane som etter kvart vart skrivne, kom først til som støtte for denne forkynninga'. Derfor naturlig at evangeliene er preget av fortellingene slik de hadde utviklet seg i tiden etter Jesu død. Evangeliene er derfor ikke historisk troverdige skrifter eller samtidsskildringer av Jesu liv.

Det var samme kriterier som ble lagt til grunn for GT-kanon som også ble brukt for NT-kanon og ifølge Skarsaune var det at 'forfatterne var apostler, altså at de tilhørte den nærmeste krets av disipler av Jesus, og at de - på lignende måte som profetene - hadde fått et spesielt oppdrag av Jesus til å tale, undervise og handle på hans vegne'. Senere utvider han dette til de som var 'en nær venn og medarbeider ' av disiplene, samt at 'skriftet måtte i tillegg faktisk stamme fra første eller annen generasjonsdisipler og være skrevet av den forfatter det gjorde krav på å stamme fra'. Ut fra det som vi kjenner til idag oppfylles ingen av disse kriteriene på verken evangeliene eller de fleste andre skriftene i NT.

At de kristne som godkjente og brukte disse skriftene trodde de var autentiske, ekte og historisk korrekte er det grunn til å tro, noe som derfor førte til at de fikk navn fra apostler eller andre som stod dem nær - men som ikke er riktig. Bilde viser til Justin, ca 150 evt, som skriver at 'Apostlene har overlevert i de opptegnelser som er blitt til ved dem, som kalles evangelier', hvor han mente evangeliene var ekte og troverdige. Müllers sier imidlertid at 'Evangeliene er ikke referater og erindringer som umiddelbart lar seg føre tilbake til øyenvitner. Som historiske kilder betraktet er evangeliene derfor først og fremst kilder til den enkelte forfatters teologi'.

Det var imidlertid ikke før år 367 evt. at biskop Athanasius i et påskebrev slo fast hva som skulle være med i NT-kanon. Derfor skriver også Mack om denne utvelgelsesprosessen og behandlingen av den at 'Ettersom det ikke fantes noe bevis for at noen av apostlene, med unntak av Paulus, faktisk har skrevet noen av de skriftene som tilskrives dem, ser vi at de som var interessert i å samle apostelskrifter, måtte nøye seg med det de kunne finne'. Til deres forsvar må vi si at etter tre århundre var det festet seg en tro på at det virkelig var disse forfatterne som hadde skrevet dem. Helt fram til idag opplever vi det samme, hvor ikke bare fotfolket, men også teologisk lærde tror på og forkynner dette - på tross av at de har grunnlag til å mene noe annet. Bringsværd sier at 'slike historier er sanne - i hvert fall for den som tror på dem. For sannhet er et vidt begrep, og enhver setter grensene der han selv føler for det'(10). Enhver blir derfor salig i sin tro - uansett tro.

Jesus.
Vi ser at grunnlaget for skriftene i NT-kanon i hovedsak er upålitelige som historisk dokumentasjon, noe som gjør at vi ikke har troverdige og autentiske skrifter som kan si oss hvem den virkelige Jesus egentlig var, hva han sa og hva han gjorde. Det vi vet er hva kristne mente om Jesus da de forskjellige skriftene ble skrevet og derfor representerer forskjellige kristne miljøer, tidsperioder og teologiske holdninger. Imidlertid har vi noen autentiske Paulus brev, som forøvrig er de eldste skriftene vi har i NT, men problemet med Paulus er at det synes som om han kjenner lite til Jesu jordiske liv. Da mest til hans død og oppstandelse, den himmelske Jesus som åpenbarte seg for ham og opplysninger fra de jødekristne eller de ukjente han besøkte i Arabia. Derfor er hovedsakene hos Paulus den levende Jesus, han som sitter i det himmelske, ved Guds høyre hånd, og har til oppgave å utruste de kristne til å leve et syndefritt liv - inntil Jesus kom tilbake for å hente dem.

NT-kanon har gjennom kirkens bestemmelse, beskyttelse og forkynnelse helt frem til idag blitt det trosgrunnlag som ligger til grunn for kristendommen, hvor ingen synes å tvile på at det er en historisk korrekt fortelling om den virkelige Jesus. Bringsværd sier at 'I verdslige kildeskrifter finnes han rett og slett ikke'(9), noe som viser at dette kun er kjent innenfor en liten særegen sekt av troende. Bilde sier derfor at vi kun har mulighet til å konstruere en historisk Jesus som 'befinner seg mellom den virkelige Jesus og de bilder av Jesus som vi finner i de bevarte kildene', og at 'Det foreligger ikke noe nøytralt eller objektivt materiale om Jesus'(23). Slik er vi derfor overgitt til den Jesus vi måtte tro på og som for de fleste bygger på evangelienes Jesus. Imidlertid har vi idag på grunnlag av den teologiske forskningen mulighet til å kunne vurdere troverdigheten i alle de nytestamentlige skriftene.

Sannsynligvis ble Jesus forfulgt av jødene hvis han utfordret deres tradisjon da han renset templet, brøt sabbatsbudet, nytolket moseloven, at jødene hadde djevelen til far, kaller de jødiske lederne for hyklere og dømmer dem til helvetes piner, osv. Dette provoserte de jødiske lederne slik at de fikk ham fengslet av romerne og dømt til døden. Dommer Pilatus mente han var uskyldig, at religiøse motiv lå bak, men da jødene mente han er en trussel mot ro og orden og truet med keiseren, ble han dømt. Det var romerne som dømte ham, men de jødiske lederne hadde regien. At jødene senere ble forfulgt som Kristusmordere, var fordi de kristne ikke ville utfordre de romerske myndighetene ved å la dem få skylden og lot det derfor gå ut over jødene istedet.

Alt dette om vi skal tro på det evangeliene forteller, selv om de også avviker fra hverandre både i fortellinger og fremstilling, videreutvikler fortellinger og bygger på muntlige overleveringer. Selv om tre av dem kalles synoptiske, omtales de av forskere som helt forskjellige når det gjelder vesentlige detaljer. Samtidig baseres det hele på den jødiske bibelen - GT - hvor de historiske hendelsene jeg tidligere har har vurdert som upålitelige og mytiske, ikke bare blir lagt til grunn som historiske kjensgjerninger i NT, men også avgjørende i den frelseshistoriske utviklingen. Det er denne jødiske tradisjon både evangeliene og Paulus bygger på, samtidig som de har et verdensbilde vi idag vet er feil, men som de trodde på i sin tid, ut fra den jødiske skapelsesmyten og urhistorien.

Om det skulle vært slik Johannesevangeliet sier at alt ble skapt av Jesus, samtidig som GT sier det var Jahve som skapte alt ut av ingenting, så burde de visst det vi vet idag, at både himmel og jord ble til under helt andre omstendigheter og tidsperspektiver. Derfor er det avslørende at ikke bare Paulus satset hele sin teologi på den jødiske fortellingen, noe som bekrefter at også NT og kristendommens historie er jødekristne myter, men at også Jesus skulle ha trodd det var slik evangeliene forteller. Derfor er ikke evangeliene troverdige kilder, verken om hvem den virkelige Jesus egentlig var, hva han trodde eller hvem han trodde han var. Jødene mente han ikke var den Messias de ventet på og de kristne mente at han var det, så derfor litt om dette.

Messias.
Jødene hadde stor forventning til at Gud skulle oppfylle løftene om det store Israelsriket som ble lovet til kong David, et rike som jeg tidligere har vist til i studien om GT, men som viser seg ikke å være troverdig. Bilde sier om dette 'at endetiden skulle bli som urtiden. Denne idé behersket også messiastroen, idet Messias skulle være av Davids slekt. Det betød at han skulle være en ny David og at han skulle gjenskape Davidsriket i dets storhet og glans'(95). Imidlertid var dette for jødene den store drømmen og det store målet, men som vi tidligere har sett ble aldri disse store løftene oppfylt. Tvertimot var det kun under Maccabeertiden at de selv hadde den politiske styringen, samtidig som det var et svært så lite landområde.

Imidlertid var dette løftet og lengselen spesielt levende under den okkuperte tiden. Ut fra sitt teokratiske syn var derfor den kommende Messias både en politisk og religiøs lederskikkelse, knyttet til eskatologien hvor han skulle sende ut okkupasjonsmakten og overta samfunnsstyrelsen under Guds - og Messias ledelse. Slik ble det aldri, slik det også var mange Messiaskandidater vi kjenner til i det første århundret evt. og opp gjennom historien. En av dem var Jesus og Bilde viser til flere: Leder av Esseersekten som ble kalt Rettferdighetens Lærer levde midt i 1. århundre fvt, presten Mattatias som ledet Maccabeeroppstanden ca år 100 fvt, Jesus Galileer år ca 6 evt, Theudas ca år 45 evt, den Egyptiske profet ca år 55 evt, Jesus Ananiassøn ca år 62 evt, profeter under oppstanden mot Rom år 66 evt, Bar Kokhba år 135 evt. Andre argumenterer for Paulus, Jakob og døperen Johannes - i tillegg til de mange andre selvoppnevnte kandidatene.

Bilde argumenterer for at Jesus så på seg som en messiaskandidat, som også ligger til grunn for Paulus tro på at Jesus ble den lovede Messias, men ut fra en todeling - før og etter hans himmelfart - hvor han skulle komme igjen for å opprette også det jordiske fredsriket, ikke bare for jødene, men også for hedningene. Da det viste seg at Jesus ikke kom tilbake ble det naturligvis utarbeidet alternative forklaringer, noe som vi leser om i NT, slik vi også kjenner til fra Jehovas Vitners proklamasjoner. Albert Schweitzer mener at den manglende gjenkomsten førte til en av de største krisene hos de første kristne, men de troende har alltid vært flinke til å begrunne det som en utsettelse.

De kristne tolket Jesus som jødenes messias, i motsetning til jødene som forkastet ham, fordi de ventet en annen Messias, den politiskreligiøse Davidsskikkelsen som skulle gjenopprette riket for Israel. Dette kjenner vi også til fra evangeliene, hvor Emmaus-vandrerne gir uttrykk for at de trodde Jesus skulle utfri Israel, mor til Sebedeus-sønnene som ba om å få fremtredende plasser i hans kommende rike og disiplene som skulle ha spurt Jesus om når han skulle gjenreise riket for Israel. Ingebrand sier at 'For å forstå hvem Jesus virkelig var, måtte man komme bakom disse mytebildene. Strauss fornekter nemlig ikke at Jesus har levet. Han mener at Jesus oppfatter seg som en den lovede Messias, men han mener ikke som Reimarus, at det er det politiske messiasidealet som preget Jesus, men det apokalyptiske. Han oppfattet seg som menneskesønnen som kom for å opprette Guds rike'.

Fremdeles venter de på sin Messias, jødene på den politiske og jordiske, kristne på den åndelige og himmelske, men som av ulike årsaker utsettes igjen og igjen, samtidig som troen lever hos dem alle. Selv om også messiasløftene er et luftslott blir det likevel en lindring ved sin flukt fra virkeligheten. Derfor oppstår det selvoppnevnte messiaskandidater jevnt og trutt, både før og nå, som et alibi for frustrerte sjeler.

Paulus.
Jeg har vist til den kilde om Jesus som evangeliene representerer, men som ikke synes å ha troverdighet. En annen kilde om Jesus er Paulus brev og vil derfor se litt nærmere på den. Paulus brev kan inndeles i to grupper hvor syv brev regnes for ekte og de resterende syv pseudepigrafer som er skrevet av andre, men i Paulus navn for å legitimere skriftene med teologisk tyngde, troverdig og apostolisk autoritet. Disse brevene ble skrevet på femtitallet evt og det første evangeliet, Markus, ble først skrevet ca år 70 evt. Dette gjør at noen av Paulusbrevene utgjør de eldste og autentiske skriftene i NT, noe som gir dem historisk troverdighet.

I brevene forteller Paulus om sine himmelske åpenbaringer, hvor Jesus talte til ham, ble omvendt til kristendommen, forfulgte de jødekristne, hadde ukjente kontakter i Arabia og etter avtale med Peter til slutt overtok misjonsoppdraget om å bringe evangeliet ut i verden. Peter ble degradert til å være apostel for de omskårne og Paulus for de uomskårne, noe som synes å vise at den jødekristne menigheten i Jerusalem, som forøvrig ble ledet av Jesu bror, Jakob, ikke hadde kommet seg ut av Israel og tilsynelatende fornøyd med det. Dette skjer i kontrast til det mest kjente skriftstedet i evangeliene, misjonsbefalingen, hvor Jesus sa til sine disipler at det var dem som skulle misjonere verden.

Mens de jødekristne slumrer i sin rolige tilbedelse i Jerusalem og venter på at Jesus skal komme igjen, kommer Paulus og påstår at han har fått himmelske ordrer om å overta misjonsarbeidet. Her er det noe som ikke stemmer, for enten har Jesus tatt feil, er gjengitt feil, tillagt evangeliene senere eller at Paulus tok feil, for Peter og Jakob protesterer ikke. Hvis Jesus opprinnelig skulle ha ment det var disiplene som skulle stå for misjonsarbeidet, gjort Peter til den universelle lederen av den kommende kirken og gitt ham himmelrikets nøkler, ville naturligvis både Peter og Jakob protestert og kastet Paulus ut.

I referatet fra møtet sier Paulus at 'Tvertimot forstod de at det er betrodd meg å forkynne evangeliet for de uomskårne, slik som Peter for de omskårne'. Enten hadde da Jesus ombestemt seg eller så hadde han ikke sagt noe om dette til disiplene, noe som skulle tilsi at misjonsbefalingen og fullmakten til Peter ikke er fra Jesus, men tillagt evangeliene senere. Dessuten er det bare Matteus som har fortellingen både om Peters fullmakt og misjonsbefalingen, som altså ble skrevet ca år 80 evt, omlag 45 år etter Jesu død, en tid hvor legendende hadde fritt spillerom. Her er det derfor mye som taler for at Paulus' brev som kilde er mer pålitelig enn evangeliene, som dessuten bekreftes av at det ikke er det eneste eksemplet på evangelienes manglende troverdighet.

Derfor synes det at evangeliene egentlig er en oppsamling myter og legender som ble til i tiden etter Jesu død, for jeg ser ikke noen grunn til å betvile det som her skrives av Paulus. Samtidig er det all grunn til å betvile hva som ligger til grunn for åpenbaringen Paulus fikk på vei til Damaskus, ikke om det skjedde, men hvorfor det skjedde. Når jeg på bakgrunn av den manglende påliteligheten i GT ser hvordan den jødekristne revolusjonære fariseeren bygger både sin teologi og ideologi videre på dette sviktende og upålitelige materialet som historisk troverdig, er det grunn også til å tvile på troverdigheten av hans himmelske åpenbaringer. Som tidligere nevnt burde hans himmelske kontakter visst at den jødiske skapelsesmyten og de andre jødiske mytene var skapt av jødene og derfor ikke noe med sannhet og virkelighet å gjøre.

At Paulus hadde tro på sine åpenbaringer og kontakt med den himmelske Jesus er det ingen grunn til å betvile, slik det er med alle lignende selvoppnevnte profeter som vi kjenner til gjennom historien, hvor det selvfølgelig ikke har med verken guddommelige eller himmelske autoriteter å gjøre. Det er grunn til å tro at hans mentale tilstand som var preget av hat, forfølgelse og religiøs fanatisme, samt de kristnes tro som utfordret hans jødiske nidkjærhet, utløste og kulminerte i fysiske og psykiske stressreaksjoner. Pagels sier at 'enkelte mennesker, i stunder med stor følelsesmessig belastning, fikk en plutselig opplevelse av Jesu nærvær. Paulus erfaring kan tolkes på denne måten'. Uansett hvor ekte og autentiske Paulus brev måtte være, er det preget av en religiøs fundamentalist som bygger sin nye tro både på himmelske åpenbaringer og den kjente og trygge jødiske religionen.

Selv om Paulus brev er troverdige som autentiske og ekte historiske brev, er de likevel ikke troverdige som himmelske åpenbaringer. Her blir troen avgjørende, men ut fra de argumenter jeg har nevnt - forholdet mellom Paulus brev og evangeliene, samt at han bygger på de upålitelige fortellingene i GT - er det mye som taler for at hans påståtte himmelske åpenbaringer har naturlige psykologisk årsaker, enten det var hallusinasjoner eller epileptisk anfall. Dette bekreftes også i min studie om Åpenbaringer, som jeg vil komme tilbake til senere, hvor vi ser samme trekk hos de mange andre som påberoper seg lignende himmelske åpenbaringer. Paulus er ikke mer troverdig enn disse, men fordi han - som så mange andre - var rett person på rett plass til rett tid, ble det til at han ble grunnleggeren av kristendommen - ikke Peter.

Moseloven.
Før jeg slipper Paulus er det naturlig å se litt nærmere på hans forhold til moseloven. Han sier selv at han var 'så brennende i min iver at jeg forfulgte kirken, uklanderlig i min rettferdighet etter loven', samtidig som han gikk lenger i sin fanatisme enn sine likesinnede. Han var altså en ekstrem fundamentalist og det som styrte hele hans liv var den religiøse troen basert på Moses og loven. Når han blir omvendt er deler av loven fremdeles avgjørende, hvor han kobler deler av loven oppfylt i Jesus, men det karakteristiske er at han har et like fanatisk og fundamentalistisk forhold til sin nye tro som han tidligere hadde til sin gamle tro. Han elsker dem som deler hans fundamentalistiske tro - både som jøde og kristen. De andre fordømmer han på det sterkeste.

Selv om møtet i Jerusalem synes å være preget av fred og harmoni var bakgrunnen en intens motvilje mot de Paulus omtaler som 'falske brødre som hadde sneket seg inn', hvor han i forbindelse med loven og omskjærelsen omtaler andre kristne som hunder, onde arbeidere, som skamløst skjærer seg - og skulle ønske at de skamskjærte seg. Det er langt fra den gode og kjærlighetsfulle apostelen, hvor vi ser når han blir utfordret, motsagt og provosert har samme trekk som vi finner hos de radikale religiøse jødene og den ondskapesfulle jødeguden Jahve. Han kjempet for å fri de kristne fra 'lovens forbannelse', noe som førte til jubel hos de kristne i Galatia, men samtidig beholdt han guden og deler av loven - som passet inn i hans teologiske verden.

Han beholdt altså guden, fordi det var naturligere å justere det religiøse innholdet enn å skifte ut både guden og religionen. Det var gudsfrykten som lå til grunn for hele hans religiøse verden, den skrekkinngytende Jahve, og når denne gudens sønn tok direkte kontakt var det også en bekreftelse på selve guden, at jødenes gud også var de kristnes gud. Imidlertid står det i Apgj at Paulus ved et par anledninger praktiserte nettopp de deler av loven han så som både unødvendige og oppfylte - omskjærelsen og renselsesskikkene. Da han tok Timoteus med seg på sin første reise omskar han ham 'av hensyn til de jødene som bodde i disse strøk', noe som står i sterk kontrast til hans brev hvor han ikke bare fordømmer denne praksis, men at de som gjøre det faller utenfor Kristus. Når han kommer til Jerusalem har han klippet håret 'for han hadde et løfte på seg' og de jødekristne ber ham om å påta seg renselsesutgiftene for fire andre og la seg rense sammen med dem, for å vise jødene at han fulgte loven. Den enkleste forklaringen på disse motstridene holdningene synes å være rykter som har spredt seg fram til Apgj ble skrevet ca. 50 år senere.

Når det gjelder moseloven synes Paulus å ha forskjellig holdning til den, men hvor det er kilder vi har i NT som gjør at vi kan tvile på dem. Likevel kan det være nyttig å minne om at slik Paulus ovenfor synes å ha et uklart forhold til loven, så sies det om Jesus at han i sin bergpreken tar et oppgjør med lovens bokstav, hvor han sier at 'dere har hørt at det er sagt' og tilføyer 'men jeg sier dere', bryter sabbaten o.l. Om dette skulle være riktig er det også grunn til at jødene ville fjerne ham. Peter hadde et naturlig jødisk syn på loven og den jødekristne menigheten i Jerusalem praktiserte derfor moseloven, samtidig som de trodde på Jesus som Messias. Det var tolkningen av moseloven og omskjærelsen som lå til grunn for konflikten mellom Peter og Paulus, mellom de jødekristne og hedningekristne. Det mest troverdige er at den radikale holdning Paulus hadde til både moseloven og omskjærelsen, som også bekreftes i galaterbrevet, var noe han beholdt resten av livet. At Apgj mener noe annet er noe ettertiden har lagt til, slik vi finner flere eksempler på, da de historiske bøkene i NT er basert på fortellinger som florerte på den tid de ble skrevet og ikke troverdige som historiske kilder.

Disiplene.
Paulus viser i korinterbrevet til tolv apostler, men skiller mellom Peter og Kefas, og Ellegård viser til at 'flere av de tidlige kirkefedrene, blant dem Clemens av Alexandria og Origenes regner Kefas og Peter som to ulike personer. Likedan gjør skriften Epistulae apostolorum, hvor det blant apostlene forekommer både Kefas og Peter'. Om Paulus kilde er basert på kjennskap eller rykter i forbindelse med Jesu død og oppstandelse, som han senere refererer til, vet vi ikke, men i galaterbrevet viser han bare til Peter og Johannes. Hvor mange de var og hvem som var lederen kan diskuteres ut fra de forskjellighetene vi leser om i de bibelske skriftene, hvor navnene er forskjellige og Johannesevangeliet som bare viser til seks disipler.

Slik noen regner med at Israels tolv stammer er en konstruksjon, er det også mulig at det samme gjelder disiplene, spesielt når evangeliene er opptatt av at Jesus liv skal forstås ut fra oppfyllelsen av skriftene i GT. Derfor er det ikke selvsagt at apostlene har eksistert slik evangeliene fremstiller dem, spesielt når de ikke er troverdige historiske kilder. Dessuten blir de avsatt av Paulus og senere vet vi ikke hvor det blir av dem. Det er derfor to forhold som er spesielle når det gjelder disiplene, nemlig at Paulus fratar dem misjonsoppdraget og at de forsvinner ut av historien. Som tidligere nevnt har enten Jesus aldri gitt dem misjonsoppdraget eller så har han ombestemt seg, for uansett er det Paulus som nå begynner misjoneringen som blir til den kristne religion.

Müllers gir en oversikt over apostlene og deres historie, men det karakteristiske er at det finnes ikke noe troverdig historisk materiale som forteller hva som skjedde med dem, noe som også er med om å skape tvil om deres posisjon, slik vi leser i evangeliene. Det mest troverdige materiale vi kjenner til er Paulus brev til Galaterne hvor han bekrefter at Peter og Johannes var tilstede, sammen med Jakob, men hans henvisning til de tolv i brevet til korinterne kan være hentet fra legendene som knyttes til Jesu død og oppstandelse. Paulus synes ikke å ha kontakt med eller kjennskap til de andre apostlene, annet enn at han omtaler dem, selv om han burde hatt et godt kjennskap til dem, da han levde samtidig med dem - som alle var sterkt preget av deres religiøse engasjement. Det synes også å ha vært disipler knyttet til den tidligste Jesus-bevegelsen og det er nok ut fra disse at legendene oppstår, men ukjent hvor mange de opprinnelig var eller hvem de var, for evangeliene oppgir forskjellige navn på dem.

Ifølge de apokryfiske skriftene, som er enda mer upålitelige som historisk dokumentasjon, fremkommer flere av apostlene som forfattere av skrifter og hva de gjorde, men dette er av en slik karakter at det regnes som både uautentisk, psedudepigrafisk og utroverdig. Noen synes å være hysteriske i sin iver etter å gjenfortelle de fantastiske historiene om Jesus og apostlene. Derfor er vi i den merkelige situasjon at disse som Jesus angivelig skulle utvalgt, som skulle være vitner om hans oppstandelse og bringe evangeliet ut i hele verden, ikke bare forsvinner, men erstattes av en som for egen regning degraderer og begrenser dem til de jødekristne i Israel. I tillegg er de få pålitelige kildene ikke knyttet til evangeliene som legges til grunn for legendene vi idag betrakter som historiske.

Det er naturlig å tro at Jesus hadde disipler som fulgte ham, som alle særpregede personer har hatt, hvor også ryktene om hans oppstandelse oppstod og derfor ble 'vitner' om dette. Da vi ikke har pålitelige kilder om hva som skjedde før og etter Jesus død, er det Paulus brev som blir mest troverdige, som derfor skulle tilsi at Jesus ikke hadde gitt noe misjonsoppdrag til disiplene, men kom fra Paulus åpenbaringer hos den selvoppnevnte apostelen. Samtidig er det også motstridene holdninger i Matteusevangeliet til forkynnelsen, hvor Jesus sier at disiplene kun skulle gå til Israels folk, verken til hedningene eller samaritanene, men også hvor han senere skulle ha ombestemt seg og bedt dem om å forkynne til hele verden - både jøder og hedninger. Derfor sier også Bilde at 'Historisk var Jesus en antikk jøde som etter sin død ble radikalt omtolket av sine tilhengere' - slik det oftest skjer.

Uansett er det noe spesielt ved at de jødekristne apostlene ikke hadde kommet seg ut fra Jerusalem, om dette skulle vært hovedoppdraget de hadde fått av Jesus og som de skulle stå til ansvar for når han snart kom tilbake. Samtidig er det jo slik at jødene driver ikke misjon, de er et utvalgt folk og andre må derfor komme til dem, ikke de til dem. Kanskje satt den lille menigheten i Jerusalem og ventet på at Jesus skulle komme tilbake, hvor det ikke var snakk om å misjonere, men å vente, fordi det ikke var gitt noen misjonsbefaling - før Paulus kom på arenaen - som en privat avtale mellom ham og Jesus.

Historiske kilder.
Som nevnt er det lite kilder som kan gi oss et troverdig historisk grunnlag for hva som egentlig ligger til grunn for den virkelige Jesus, noe jeg også vil vise til i min omtale av skriftene som finnes i NT og godkjent som kanoniske. Noe finner vi hos Paulus, men hvor problemet er at han bygger sin tro og teologi på historisk upålitelige jødiske legender og myter som vi finner i GT, samt upålitelige åpenbaringer som synes å være av psykiatrisk karakter. Det andre er de fortellende skriftene i NT, evangeliene og apostelgjerningene, men synes å være preget av myter og legender som oppstod i tiden etter Jesu bortgang og til de ble skrevet. Som vi også har sett er det motsetninger mellom disse skriftkildene, noe som gjør skriftmaterialet tvilsomt og utroverdig.

Bilde kaller evangeliene litterær fiksjon som 'også er tradisjonslitteratur i den forstand at de anvender, bearbeider og redigerer eldre skriftlige og/eller muntlige tradisjoner om Jesus og hans bevegelse'. Samtidig er det også viktig å være klar over at det var ikke før ca år 100 evt at en kan tale om kristendom og kristne. Bilde sier derfor at 'Det er mulig at vi må helt frem til omkring år 150 evt før vi kan hevde å stå overfor en ideologisk, sosialt og organisatorisk - selvstendig ny religion'(22). En kristendom som dessuten bestod av hedningekristne og lite jødekristne.

Det som ellers måtte finnes av skriftlig materiale er den omfattende kristne litteraturen som er knyttet til de apokryfiske skriftene, men det finnes også samtidshistoriske kilder fra forfattere som ikke er knyttet til de kristne. Den viktigste er den romerske historieskriveren Josefus som tidligere var med i den jødiske krigen mot romerne. Han var født år 37 evt og døde år 100, noe som gjør at heller ikke han er et samtidsvitne til Jesu liv, men kun kan vise til hva historien mener om ham, slik også evangeliene gjør.

Josefus skriver om Jesus at han var Messias, dømt av Pilatus og stod opp fra de døde, men Bilde skriver om dette at teksten 'er så gjennomsyret av karakteristiske Jesus-vennlige (kristne) uttrykk, at kun meget få forskere våger å hevde at teksten som helhet er skrevet av Josefus. Mange - deriblant nærværende boks forfatter - antar tvertimot at hele teksten er en senere interpolasjon, foretatt av en kristen avskriver', hvor han også tilføyer at bak denne teksten 'skimtes en ekte tekst av Josefus, som antas å ha uttrykt seg mere nøytralt eller kanskje enda mer negativt om Jesus'. Det vises uansett til at Jesus skal ha levd, men også her basert på tidligere muntlige overleveringer. Bilde viser også til to andre ikke-jødiske forfattere som viser til Jesu historiske eksistens, nemlig Plinius brev til keiser Trajan ca år 111 evt. og Tacitus' årbøker ca år 115 evt, men hvor det er de kristnes tro og praksis det vises til, hvor også Bringsværd sier at han ikke finnes i verdslige kildeskrifter.

Skulle det ha eksistert en Kristusskikkelse slik vi leser om i evangeliene, som levde et slikt mirakuløst liv, helbredet syke, oppvekket døde og selv stod opp fra de døde, ville dette av naturlige grunner ført til samfunnshistoriske kilder som ville bekreftet dette. Det står i forbindelse med at Jesus oppvekker enkens sønn fra de døde, at ryktet om han spredte seg ut over hele Palestina og områdene omkring. Det var tross alt et aktivt kulturliv som ville blitt preget av disse fantastiske historiene. Nå er imidlertid de skriftlige kildene skrevet langt senere, både de kristne og profane, bortsett fra Paulus - som bygger sin tro på GT og sine åpenbaringer - noe som ikke styrker troverdigheten til noen av de kristne fortellingene som de kristne dogmene bygger på.

En annen Jesus.
Jeg har ovenfor vist til to hovedkilder som ligger til grunn for den Jesus kristendommen bygger på - evangeliene og Paulus brev. Selv om kirken mener de er samstemte og utfyllende, viser det seg å være store forskjeller, slik det også er innenfor hver av disse kildene. Imidlertid er det skrifter som skulle gi grunn for å tro på en annen Jesus enn kirkens Jesus og vil se litt nærmere på det.

Dødehavsrullene.
I 1945 ble de de såkalte Dødehavsrullene funnet, som viste til et jødisk klostersamfunn nær Dødehavet, kalt esseere. Dette viste seg å være en gruppe religiøse fanatikere som var sterkt preget av den messianske forventningen og levde adskilt for ikke å bli smittet av de urene og vantro, både jøder og hedninger. Derfor var moselovens renhetsforskrifter viktige og meget opptatt av apokalyptiske og eskatologiske spørsmål, men samfunnet ble ødelagt i forbindelse med den jødiske krigen. Det er to forhold som gjør dette interessant. Det første er at på tross av deres store aktivitet og radikale holdninger er de ikke omtalt i evangeliene slik det er med fariseere, skriftlærde, sadukeere. Det andre er at de har store likheter med de tidligste Jesus-folkene.

Det siste har ført til at noen forskere mener Jesus og hans disipler tilhørte dette samfunnet eller hadde nære forbindelser til dem. Ellegård begrunner i sin bok 'Myten om Jesus' at de første kristne tilhørte esseerne. Boken er overbevisende og interessant, men likevel vanskelig å kunne mene noe om det. Dette ville ført til en helt annen Jesus enn den de andre kildene forteller om. En annen interessant sak er når Paulus sier at han etter sin omvendelse reiste direkte til Arabia, uten å gå om de kristne i Jerusalem, er det også spekulert i om det nettopp var dette radikale samfunnet Paulus reiste til, noe som er spesielt interessant hvis Jesus og disiplene opprinnelig kom herfra.

Gnostiske skrifter.
I 1948 ble det gjort interessant funn i ørkenen ved Nag-Hammadi, hvor det ble funnet kristne skrifter fra de første århundrene. Disse var tidligere kjent gjennom kritikk og advarsler fra de ortodokse kirkelederne, men var blitt gjemt av frykt for å bli ødelagt under forfølgelsen fra de ortodokse. Disse kalles for gnostiske skrifter og stammer fra de gnostiske kristne som var hovedmotstanderen til de ortodokse i kampen om den rette troen og makten over de kristne menighetene. Disse skriftene, sammen med de tidligere kjente advarslene fra de ortodokse, viste en bitter konflikt i kampen om den rette troen. Det viste seg imidlertid ikke bare å være teologisk konfliktstoff, men også skrifter fra det første århundret, før både Paulus brev og evangeliene.

Det var disse gnostiske kristne som ikke ville ha noe å gjøre verken med den jødiske guden Jahve eller skriftene i GT, da de mente han var 'denne verdens gud', underlagt den høyeste gud de kalte Faderen. Samtidig mente de at Jesus var den som kunne gi dem åndelig opplysning og innsikt, noe som stod i kontrast til de ortodokse kristne, men som synes ha likheter med vår tids nyreligiøse og nyåndelige. For dem var Jesu oppstandelse kun åndelig, hvor den levende Jesus åpenbarer seg på ulike måter for dem som søker ham, for å gi dem gnosis - en religiøs åndelig innsikt, erkjennelse og forståelse som ikke var av denne verden.

Derfor var Jesus for dem en åndelig realitet som hadde med det åndelige livs utvikling å gjøre, hvor alt annet var uten betydning og da spesielt alle de dogmer, riter og ritualer som de ortodokse la til grunn for sin tro og praksis. Slik var Jesus en åndsdimensjon i likhet med psykologer som Jung, Assagioli og Frankl, men også med dagens nyreligiøse - New Age. Dette var en stor bevegelse, men da de ortodokse fikk tilgang til statsmakten ble de den eneste lovlige religion i romerriket, noe som resulterte i forfølgelse og utslettelse, men fikk altså gjemt disse skriftene.

Skriftet Q.
Det såkalte skriftet Q er et skrift som ikke finnes, men som en antar har eksistert fordi det er tekster i Matteus og Lukas som er identiske, noe som forskerne derfor mener er hentet fra en felles skriftlig kilde - altså Q - en ukjent kilde. Det interessante ved å rekonstruere dette skriftet har ført til at vi får frem et helt annet bilde av Jesus enn den vi kjenner til fra NT, et sannsynlig autentisk bilde av Jesus og den første Jesus-bevegelsen som i hovedsak består av vidomsord og ingen historisk omtale. Sannsynligvis ligger derfor denne teksten til grunn for de synoptiske evangeliene, men som utviklet seg til legender og fortellinger. De sentrale ordene kjenner vi til fra evangeliene om å 'oppgi alt - selge det de eier - følge Jesus - lam blant ulver - ikke ha penger - velsigne dem som forbanner - ikke slå igjen - elske sine fiender - la de døde begrave sine døde - ikke bekymre seg - ikke være redd - osv'.

Mack sier at 'Jesu skarpe utsagn i Q1 viser at hans tilhengere oppfattet ham som en kynikeraktig vismann. Kynikerne var kjent for å tigge, frivillig fattigdom, å redusere sine behov, skjære over familiebånd, fryktløs og ubekymret holdning og brysom offentlig oppførsel. Standardtemaer i kynikernes taler omfattet kritikk av rikdommer, pretensjoner og hykleri, akkurat som i Q1'. Det er ikke vanskelig å se likhetene mellom Jesu autentiske lære og kynikernes prinsipper. Det er dette som ligger til grunn for min tro på Jesus idag, en revolusjonær som ikke var religiøst betinget, i motsetning til kirkens tro på Jesus som Guds sønn. Bilde mener Jesus var en Messiaskandidat, men jeg kan ikke dele dette syn, selv om jeg til en viss grad kan tro at han var en messiaskandidat preget av kynikernes holdninger.

Etter mine studier om GT, NT og andre skrifter - spesielt Q1 - er min mening om Jesus derfor at han
- var en historisk person, men at det finnes lite kilder til å vite hvem han egentlig var
- var en jødisk revolusjonær som ville fornye det jødiske religiøse samfunnslivet
- som jøde ikke ville fjerne moseloven eller seg selv fra den
- ville oppfylle de etiske og moralske holdningene som ligger til grunn for moseloven
- mente ytre riter og ritualer, lover og forskrifter, hadde overtatt for lovens intensjon
- anklaget de religiøse ledere for hyklere, da de var mest opptatt av posisjoner og ritualer
- som inspirert av kynikerne og stoikerne ville hjelpe de fattige og undertrykte til et bedre liv
- krevde fattigdom og et asketisk liv av dem som ville følge ham

Slik er det mye som taler for at Jesus kunne være en kyniker, for uansett delte han de samme radikale holdningene til livsførsel som de hadde, og det er denne Jesus jeg har mest tiltro til. Mack sier også at 'det neppe var myten eller budskapet som skapte kristendommen. Det var det tiltrekkende ved å delta i en gruppe som eksperimenterte med en ny sosial visjon'. En meget interessant tanke, hvor vi idag er vitne til at den kristne vestlige verden har utviklet seg i motsatt retning, hvor de er førende nettopp mot de antimaterialistiske og antikapitalistiske prinsipper Jesus synes å ha. Men det er jo slik at til alle tider har det vært revolusjonære ideologer som vil endre det meningsløse og urettferdige livet, hjelpe de undertrykte, fattige og syke. Det var jo noe av dette som også var med om å gjøre den nye kristendommen interessant for mange.

Andre.
Samtidig mener Mack også at Q-folkene var 'bare en av flere konfigurasjoner innenfor et variert spektrum av grupper som dannet seg blant Jesu tilhengere'. Det er derfor naturlig at i kjølvannet av Jesu liv og legendene som oppstod utviklet det seg en rekke ulike sekter og grupper, men som til slutt ble slått ned og utryddet under forfølgelsen av den ene offisielt godkjente og rettroende kirken. Eksempler på slike grupperinger er:
- Q-folkene som opprinnelig samlet seg om de visdomsord Jesus forkynte
- Den jødiske menigheten i Jerusalem, ledet av Jesu bror, Jakob
- Kristus-kulten som begynte ved Paulus
- Jesus som messiansk fornyer av jødedommen
- Markus som brukte skrevne tradisjoner fra en annen Jesus-bevegelse
- Thomasevangeliet som viser en gruppe som lignet Q-folkene
- At de første kristne tilhørte esseerne
- Ebjonitter, jødekristne, også kalt for adoptianske

Moxnes skriver også om den tidlige kristendom at 'Det var snarere flere konkurrende fortolkninger av kristendom som var forbundet med ulike sosiale grupper. Det var den gruppen som vant, som gjorde krav på betegnelsen 'ortodoks', og som betegnet de andre gruppene somhadde alternative synspunkt, som avvikere og kjettere'.

Blant de gnostiske skriftene som ble funnet i Nag-Hammadi var Thomasevangeliet, som viste seg å ha samme karakter som det rekonstruerte skriftet Q. Dette var også med om å bekrefte annen litteratur fra den tidlige kristne tiden, fordi den var i overensstemmelse med den type visdomslitteratur en kjente til fra evangeliene. Problemet var selvfølgelig at det gav et helt annet bilde av Jesus enn slik de kanoniske skriftene i NT gir. Evangeliene blir en slags oppsamling av fiksjon og fakta som inneholder både Q, Thomasevangeliet, læren om jomfrufødselen, offerdød og oppstandelse, samt Paulus opplevelse av den himmelske Jesus. De grunnleggende likhetene var store hos de religiøse og sosiale idealistene og Pagels sier at 'Noen forskere har hevdet at dersom man byttet om navnene, kunne den 'levende Buddha' meget vel si alt det Thomasevangeliet tillegger den levende Jesus. Kan hinduismen eller buddhismen ha hatt innvirkning på gnostisismen?'.

Teologi.
Kristne lærer at bibelen er en helhet, ikke bare guddommelig inspirert, men hvor noen mener at den er inngitt som et slags diktat fra guden selv. Imidlertid viser forskningen at det er en svært så menneskelig bok, som taler imot at det har hatt med guddommelige autoriteter å gjør. At det ligger til grunn en slags guddommelig inspirasjon er selvsagt rett, men inspirasjoner er det mange av, både religiøse, kunstneriske og mange ideologiske retninger som alle arbeider - og noen ganger dør - for sin hjertesak. Ut fra vår troslære taler Jesus og Paulus derfor ut fra samme kilde, men for meg synes det ikke å være slik. Imidlertid var de begge revolusjonære og radikale hver på sin måte, men med sine særpreg - om vi tolker kilden riktig.

Hvis vi går ut fra Q1, som for meg synes å være det mest autentiske vi kan komme Jesu lære, så viser det til en radikaler på linje med kynikerne, hvor de som ville følge ham måtte oppgi alt, ikke tjene både gud og mammon, elske sine fiender osv. Det avslørende er at dette er helt utelatt fra dagens kristne, samtidig som kristne statsledere er de som går til krig for å drepe sine fiende - istedet for å elske dem. Jesus skal ha sagt at hans etterfølgere skal være fullkomne, slik også gud er fullkommen. Det kanskje mest avslørende med Jesus-sitatene er hvor han viser til GT og bekrefter sin tro på dem, men hvor han som en eventuell gudesønn var med om skapelsen av både verden og menneskene, burde visst at det var ikke slik det skjedde.

Hos Paulus er det forvandlingen, det å bli født til en ny skapning som er det sentrale, slik han opplevde sin dramatiske omvendelse. Målet er også her lovens oppfyllelse, ikke ved at en overser loven, men istand til å oppfylle den ved å bli født på nytt ved åndens kraft. Bilde sier det slik: 'Sagt med andre ord, de Jesustroende er nå - i kraft av Jesu frelse og åndens mottagelse - istand til å leve syndfritt'. Derfor kriger han i sine brev mot de såkalte kjødelige kristne, de som ikke lever etter ånden, men etter kjødet, slik han også viser til i brevet til romerne, hvor 7. kapittel viser til den kjødelige og 8. kapittel til den åndelige - som oppfyller loven. Ikke uten grunn er derfor også Paulus blitt knyttet til gnostikerne, hvor det indre liv og lys er avgjørende, slik også Paulus ivret for. Som nevnt bygger også Paulus sin tro på GT og jødenes historie, noe som avslører at han ikke hadde de rette guddommelige kontaktene - som han påberoper seg.

Det er dette som også ligger til grunn for min T-modell. I bunn for den loddrette aksen er Jesus-kristendommen som ligger til grunn for den kristne troen. Neste skritt på stigen er Paulus-kristendommen, hvor det er Paulus som bygger den kristne menigheten. Deretter Kirke-kristendommen som endrer og utvikler kristendommen til det ugjenkjennelige. Til slutt, i møtet med den vannrette linjen på T-en, har vi så Ny-kristendommen, en gruppe som har tilpasset kristendommen ut fra både kirkens og sine egne ønsker og behov, hvor en skiller ut det som passer. På den vannrette streken, på hver side av de Ny-kristne, finner vi så de Ny-religiøse, som har en religiøs holdning, men ikke knyttet til bestemte guder eller bygger videre på det eksisterende slik de vil ha det. På andre siden de Ny-åndelige, som ikke er knyttet til verken guder eller ånder, men tror på en åndelig dimensjon tilknyttet det menneskelige potensialet, slik vi også kjenner til fra New Age.

Merknader.
Det sentrale i studien om NT blir også her det sviktende grunnlag som ligger til grunn for det materiale som NT bygger på, slik det også var i GT. De har begge muntlige overleveringer som ligger til grunn, men som på et senere tidspunkt er blitt skrevet ned. Naturligvis er disse preget av den historiske utviklingen, hvor de skrives ned på grunnlag av den forståelse, opplevelse og erfaring som de forskjellige religiøse måtte ha i øyeblikket de skrives. Det mest troverdige er de autentiske brevene fra Paulus, men da også han bygger sin nye tro på den gamle jødiske er derfor hele grunnlaget både for hans syn og den kristne tro bygd på et sviktende grunnlag. Det Paulus skriver er historisk riktig, men det usikre og tvilsomme er hva som ligger til grunn for hans himmelske åpenbaringer, noe som også må sees på bakgrunn av hans mentale tilstand og jødiske tro på den gud han beholder.

Konflikten mellom Paulus og apostlene i Jerusalem synes å vise at misjonsoppdraget ikke kom fra Jesus til disiplene, men hvor Jesus kalte ham da han åpenbarte seg for ham på veien til Damaskus. Ingen grunn til å betvile opplevelsen, slik det også sjelden er aktuelt å betvile de ulike religiøse erfaringer de mange forskjellige måtte ha, men hva som ligger til grunn for de stemmene han hørte og som kalte ham, kan både betviles og diskuteres. For meg er det derfor naturlig å tro at både misjonsbefalingen og det meste av fortellingene i evangeliene, er noe som er lagt til senere. Samtidig er det ingen som vet hvor det ble av de antatte disiplene, bortsett fra legender i enkelte upålitelige apokryfiske skrifter.

Det finnes spor etter mange forskjellige bevegelser i kjølvannet av Jesu liv, men imidlertid var det de ortodokse som vant makten både over kirken og de kristne, og som resulterte i at de forfulgte dem som mente noe annet enn det kirken godkjente. Derfor ble både kjettere og deres skrifter forbudt og tilintetgjort, men funn viser at variasjonen og motsetningene var langt større enn hva NT viser til, slik vi også kjenner til fra GT og funnet i Ugarit om de kanaaneiske mytologien. Samtidig ser vi også at internt i de forskjellige menighetene var det stor rivalisering mellom de modne og umodne, ekte og uekte, hvor selv Paulus lære om det nye åndens liv ikke alltid var like vellykket.

Det er naturligvis grunn til å tro at Jesus så på seg selv som en messiaskandidat, men for meg er det naturlig å tro at han var en asketisk radikaler på linje med kynikere, stoikere og buddhister, som ønsket en radikal forandring av det jødiske - og romerske - samfunnet.

NT-KANONISKE SKRIFTER.
Alle kristne menigheter underviser sine medlemmer i hva bibelen sier, men ikke om det tvilsomme grunnlaget som ligger til grunn for skriftene. Etter å ha gjennomgått de historiske skriftene i GT vil jeg også se nærmere på de skriftene vi har i NT om hva forskningen er kommet frem til når det gjelder troverdigheten og påliteligheten til disse.

Historiske skriftene.

Matteus.
Dette evangeliet antas å være skrevet mellom år 80-100 evt.,etter Jerusalems ødeleggelse, fordi det vises til denne begivenheten. Det skrives som om Jesus skulle ha sagt dette som en profeti, men mye viser at det ikke er slik. Bl.a. står det i 28,15 at dette ryktet spredte seg blant jødene og 'har holdt seg til denne dag'. Denne dag - er altså når det ble skrevet, lang tid senere. Det er ikke skrevet av apostelen Matteus, slik oldkirken trodde og mente, men en ukjent forfatter som brukte hans navn for å gi evangeliet apostolisk autoritet. Matteus og Johannes ble kirkens yndlingsevangelier, spesielt fordi de bli tilskrevet disse apostlene.

Matteusevangeliet er først i NT-kanon fordi det skulle føre til en naturlig overgang fra GT som avslutter med Malakias som skriver om den kommende Messias. NT begynner derfor med ættelistene for å binde det til urtidsfortellingene og Jesus som oppfyller profetiene. Forfatteren synes å ha et nært forhold til den jødiske tradisjonen, men adressert til en jødekristen menighet utenfor Palestina. Dette fordi det har over seksti henvisninger til GT, hvor det sentrale tema er å vise til at Jesus og evangeliet er oppfyllelsen av de gamle jødiske profetiene om Messias - 'dette skjedde for at det Herren har talt gjennom profeten, skulle oppfylles'. Sies det ofte nok og gjentas i det uendelige - uten at noen protesterer - tror en til slutt at det er slik.

NT skal derfor vise til oppfyllelsen av profetiene i GT som bevis på at Jesus var Messias og Guds sønn. Imidlertid viser det seg at fortellingene i etterkant er tilpasset profetiene, slik vi ellers ser både i GT og NT, for å dokumentere sannheten i hele det bibelske materialet. Men det viser seg altså at det meste av både GT og NT er skrevet i etterkant, ikke som profetiske forutsigelser, men hvor de historiske hendelsene tilpasses profetiene. Forskningen viser også at Matteus sammen med Lukas har hentet mye av sitt stoff fra Markus, hvor nesten alt ble overtatt av Matteus. Det er derfor avslørende at en av Jesu disipler, som skulle vært en av øyenvitnene til Jesu liv, skulle hente sitt stoff fra en annen kilde. Samtidig som han ikke har med dramatiske hendelser som når Jesus oppvekker både enkens sønn i Nain og Lasarus fra de døde, spesielt når dette ryktet spredte seg ut over hele Jødeland og områdene omkring, men som bare Lukas og Johannes har fått med seg - hver for seg.

Bilde sier at 'Historisk var Jesus en antikk jøde som etter sin død ble radikalt omtolket av sine tilhengere', et fenomen som også er blitt sagt om Buddha og mange andre. Spesielt fordi det skriftlige materialet er basert på muntlige kilder som hadde ført med seg de mange mytene og legendene som både måtte tilpasses og hentes fra det historiske og profetiske materialet i GT. Professor Leivestad sier om evangeliene at 'Det er en del som bare har karakter av fromme legender, noe som synes bestemt av gammtestamentlige proferier og motiver, noe som er uttrykk for teologiske forestillinger i den kristne menighet'. Derfor er ikke Matteusevangeliet et troverdig historisk dokument om Jesu liv.

Markus.
Dette evangeliet antas å være det eldste av evangeliene og som nevnt er nesten hele innholdet hentet fra Matteusevangeliet. Mullers sier at skriftet opprinnelig var anonymt, men kirkefedrene argumenterer for at det er skrevet av Johannes Markus, som flyktet fra Jesus i Getsemane, med Paulus på hans første misjonsreise og senere tolk for Peter i Roma. Papias, biskop i Frygien ca år 140 evt, som Eusebius viser til i sin kirkehistorie på trehundre-tallet, at denne Johannes Markus var forfatteren og som på bakgrunn av sitt forhold til både Jesus, Paulus og Peter skrev ned omhyggelig alt hva han husket, at han ikke begikk noen feil, ikke utelot noe for ikke å gi en feilaktig fremstilling - som det heter.

Om det skulle vært denne Johannes Markus er det rart at Peter ikke har fortalt ham om at Jesus hadde sagt han ville bygge sin kirke på Peter og gi ham himmelens nøkler, noe som bare Matteus har fått med seg. Heller ikke at han løp til graven og så at Jesus var borte, noe som bare Johannes visste om. Hvis Markus var den som de mener flyktet naken fra Jesus i Getsemane hadde han jo sett Jesus, noe Papias sier han ikke hadde. Samtidig er det ikke noe som taler for at Peter var i Roma, men at han forble hos den jødekristne menigheten i Jerusalem - etter avtale med Paulus.

Dessuten er avslutningen uklar og finnes i flere alternativer. Det viser seg at det står mer i de yngste håndskriftene enn i de eldste, som jo skulle vært mest pålitelige fordi de ligger nærmest originalen. Men også her er det slik at det ikke finnes originaler. Heller ikke her er misjonsbefalingen tatt med i de eldste, men lagt til senere. Derfor er det også med Markusevangeliet at ingen vet hvem som skrev det, når det ble skrevet, hvor det ble skrevet og til hvem det ble skrevet. Det eneste en er sikker på at det ble skrevet 30 - 40 år etter Jesu død.

Lukas.
Den kirkelige tradisjon mener at det var legen Lukas som skrev dette evangeliet, sammen med apostelgjerningene. Som Paulus medarbeider kunne derfor skriftene regnes som apostoliske. Det er skrevet til Teofilus som skulle være en katekumen som fikk undervisning i den kristne læren og dens troverdighet, men Bilde sier at den kirkelige iver etter identifikasjon av evangelienes forfattere 'her er enda svakere begrunnet enn i Matteus- og Markus-evangeliet'. Slik er det heller ingen som vet hvem denne Lukas egentlig var og heller ikke når tid det ble skrevet. De fleste mener det ble skrevet i 90-årene, men andre at det var omkring år 120-130 evt.

Skriftet hører med til de såkalte synoptiske evangeliene, Matteus, Markus og Lukas, fordi de har så mye felles stoff, i motsetning til Johannes. Slik det var med Matteus er nesten hele Markus også med hos Lukas, selv om formuleringene ikke er så like som mellom Markus og Matteus. I tillegg har Lukas og Matteus mye stoff som ikke finnes i Markus, noe som forskerne mener kommer fra en ukjent muntlig eller skriftlig kilde - den såkalte Q-kilden - eller to-kilde-hypotesen, dvs. Markus og Q. Samtidig har Lukas stoff som finnes kun hos ham og noe av dette er også knyttet til en negativ holdning til de rike. Det karakteristiske er at han ikke bare har med fortellinger med brodd mot de rike, men også at han endrer felles fortellinger til et mer hatsk forhold til de rike, hvor det er de rike som går fortapt - slik som i fortellingen om den rike mann og Lasarus.

Særskilt stoff hos Lukas er døperens og Jesu fødselshistorie, bebudelsen, Jesu fødsel og flere kjente fortellinger som tillegges Jesus, men som er ukjent i de andre evangeliene. Når det gjelder juleevangeliet sier Leivestad at det er knyttet til from diktning, men nok har sitt opphav i at jomfrufødselen skulle knyttes til Jesaja 7 og fødestedet Betlehem til Mika 5. Han sier også at 'Om mange kan synes at det er leit at den vidunderlige vakre fortellingen om stallen og hyrdene hos Lukas er helt legendarisk, vil de kanskje synes at det er godt å høre at barnemordet i Betlehem også savner historisk grunnlag'. Bringsværd viser til Jervell som sier at det var 'grupperinger i kirken som helt frem til det 3. århundret holdt fast ved at Jesus hadde en naturlig tilblivelse, og for strøstedelen av den eldste kirke var jomfrufødselen ukjent i slutten av det første århundret'.

Det er altså hundre år mellom dette evangeliet ble skrevet og Jesu fødsel, samtidig som det ikke er særegent for kristendommen å ha fortellinger om jomfrufødsel og andre overnaturlige fortellinger i forbindelse med gudenes fødsel. Selv om Lukas har med fortellinger han er alene om har han ikke med andre sentrale fortellinger som burde kalle på samtidens store oppmerksomhet. Dette gjelder spesielt når Jesus oppvekker Lasarus fra de døde, noe han ikke kjenner til - på tross av at han hadde 'gått nøye gjennom alt fra begynnelsen'.

Muller's sier at 'Alt i alt synes vi å stå overfor en anonym forfatter som tidligst hører hjemme i tredje eller snarere fjerde generasjon', samtidig som ingen vet hvem forfatteren er.

Synoptisk problem.
Et interessant fenomen er det såkalte synoptiske problem, hvor det dreier seg om spesielle likheter mellom evangeliene til Matteus, Markus og Lukas, som tilsier at det må være et litterært avhengighetsforhold mellom dem. Moxnes sier at 'i deler av fellesstoffet er det stor likhet ned i detaljer, som for eksempel en nøyaktig lik rekkefølge på ord i den greske teksten. Dette gjør det sannsynlig at Matteus og Lukas begge må ha kopiert samme skriftlige kilde'. Problemet er at en ikke kjenner til denne kilden eller at de har hentet det fra Markus, eller at de alle tre har hentet sitt stoff herfra. Samtidig har Matteus og Lukas felles stoff som ikke står i Markus og derfor hentet fra en annen felles kilde, som heller ingen kjenner til. De kan heller ikke ha benyttet hverandre som kilde, for til det er forskjellene for store - på tross av likhetene. Denne kilden kaller forskerne for Q-kilden, som kan ha vært muntlig, men mest sannsynlig skriftlig.

Et sentralt begrep innen forskningen er derfor to-kilde-hypotesen hvor Markus og Q danner grunnlaget for det likelydende stoffet i Matteus og Lukas, i tillegg til at de har hvert sitt særstoff, noe som tilsier at de ikke har benyttet seg av sine respektive evangelier. Det er altså ukjente kilder som ligger til grunn for evangeliene, som også viser at de er fortellinger hentet fra andre og ikke originale.

Johannes.
I tillegg til de synoptiske kommer Johannes-evangeliet som skiller seg ut fra de andre, både i form og innhold. Noack sier at 'som helhet hører det hjemme i en annen verden enn den palestinensisk-jødiske, som Jesus og hans disipler befant seg i'. Müllers sier at 'å komme fra de tre første evangelier til Johannesevangeliet er som å komme inn i en annen verden', også fordi det inneholder fortellinger som ikke er kjent av de andre evangeliene og noen ganger motsier til dem. Samtidig sies det også at forfatteren er preget av strømninger fra den hellenistiske verden og ukjent med visse jødiske skikker og forhold, noe som utelukker at det er en ulærd fisker fra Galilea som står bak dette.

Evangeliet har fått sitt navn fra apostelen Johannes, men det er ikke noe som tyder på at dette er riktig eller mulig. Forfatteren legger til føringer for at en skal tro det er Johannes som har skrevet det, men det kommer fra tilleggene som er lagt til senere. Det viser ved at avslutningen har foregått i flere etapper og resultat av en lang prosess, slik vi kjenner til evangeliet idag. Halse sier at 'Det er difor ikkje usannsynleg at evangeliet har kome til gjennom fleire stadium. Kanskje vart det sett saman litt etter litt, og formuleringane i kap. 21 tyder i alle fall på at det er laga av ei slags disippelgruppe under sluttredigeringa etter at hovudmannen bak tradisjonen var død'. Müllers sier at 'Konklusjonen er at innholdet peker på at vi ikke står over for et øyenvitne, og at det ikke er grunnlag for noen identifikasjon av en forfatterskikkelse'.

Noack bruker som eksempel på evangelienes avvikelser i fortellingen om kvinnen som ble grept i hor. I en lang rekke håndskrifter er den utelatt og finnes ikke i NT, andre ganger plassert andre steder, både hos Johannes og hos andre, noe som viser hvor usikkert og tilfeldig disse evangeliekildene egentlig er. Særtrekk i dette evangeliet er at det ikke sier noe om nadverden, men istedet bruker fotvasking som de blir pålagt å føre videre. Den sensasjonelle fortellingen om Lasarus oppstandelse fra de døde er bare med i denne, noe som i seg selv er naturlig, hvor nettopp det førte til at folket strømmet til Jesus.

Leivestad sier at Johannesevangeliet er det yngste av evangeliene og kan ikke brukes som historisk kilde til Jesu biografi. Når han hører prestene sitere fra Johannes og sier dette hr Jesus sagt, så mener han at det har han sikkert ikke sagt. Han sier også at han 'lar være å ta hensyn til Johannesevangeliet, for da slipper jeg å gå inn på en rekke kinkige spørsmål som er knyttet til forfatter, kilder, miljø og bakgrunn'. Han viser også til Luther som mener at dette 'er det eneste riktige hovedevangelium, langt, langt bedre enn de andre. Luthers dristighet er uhørt. Avstanden fra Luthers subjektive vilkårlighet til den vitenskapelige bibelforskningen er enorm. På ett punkt er i hvert fall Luther og forskningen enige: at noe står i skriften, er ingen garanti for at det er sant, riktig eller evig gyldig'.

Når det gjelder disiplene fortelles en helt annen historie. Hvor Matteus og Lukas fra sin felles kilde viser til at Simon, Andreas, Jakob og Johannes var fiskere, sier Johannes at Andreas var disippel av døperen Johannes og sammen med Peter gikk over til Jesus. Noack mener at 'Jesus ikke første gang har truffet sine kommende disipler i Galilea, men at de første gang møttes hos døperens Johannes, som de først hadde vært disipler til'. Likhetene mellom døperen, Jesus og esseerne er dessuten store. Ikke uten grunn er Johannesevangeliet også knyttet til den teologi som preget både Paulus og de gnostiske kristne.

Johannesevangeliet regnes for å være det yngste skriftet, skrevet i slutten av det første eller begynnelsen på det andre århundre. Slik er det skrevet ca 70 år etter Jesu død, noe som gir god grunn til endringer og tilpasninger underveis, slik også Noack viser i fortellingen om kvinnen som ble grepet i hor. Samtidig er det ikke spesielle kilder som kan påvises til dette evangeliet, annet enn at det synes å være et teologisk produkt som beskriver livet og troen til et spesielt miljø. Når en heller ikke her finner noe som skulle kunne tilsi at forfatteren er apostelen Johannes, men også dette et pseudepigrafisk skrift, er det derfor ikke noe som skulle gjøre det verken pålitelig eller troverdig som et historisk produkt - kun som en 'teologisk inspirasjonskilde' - ifølge Leivestad.

Apostlenes gjerninger.
Dette skriftet antas å være skrevet på slutten av det første århundret og heller ikke her kjenner en til forfatteren. Det antas å være samme som har skrevet Lukasevangeliet, men er satt sammen av forskjellige kilder fra forskjellige tidsperioder. Det merkelige er at det handler nesten ikke om de tolv apostlene Jesus skulle utvalgt, men om Paulus, den selvoppnevnte apostelen som overtar hele misjonsarbeidet og grunnlegger kristendommen. Noen mener derfor at det egentlig er et forsvarsskrift for Paulus i forbindelse med rettsaken i Rom, noe som gjør det enklere å forstå hvorfor vi ikke hører hva som skjedde med Paulus senere.

Noack mener dessuten at skriftsteder viser det er skrevet etter Paulus død, men merkelig at det ikke slutter med hvordan Paulus liv ble til slutt. Skriftet er også opptatt av å redusere spenningen overfor romerne, at det var jødene og ikke romerne som drepte Jesus, og derfor jødene som skal straffes for det, slik Peter på pinsedag anklager jødene for mordet. For de kristne var den jødiske krigen og Jerusalems ødeleggelse av både byen og templet bevis på guds straff mot jødene, samtidig som gud utvidet sitt område fra Israel til hele jorden, fordi han egentlig var hele jordens skaper - noe jødene naturligvis ikke mente.

Samtidig er det ikke noe som tilsier - bortsett fra de første kapitlene - at evangelienes aposteler skulle ha fulgt Jesus og vært øyenvitner til hans liv, død og oppstandelse, som heller ikke får være med når evangeliet forkynnes i den romerske verden. Peter som skal være grunnlegger av menigheten i Rom er ikke med i Apostlenes gjerninger og det er heller ikke noe som skulle tilsi at verken han eller de andre apostlene var utenfor Israel, men opptatt av den jødekristne menigheten i Jerusalem. Et annet merkelig fenomen er at Jesus sier i evangeliene at han kun er utsendt til jødene, men senere gjør hans etterfølgere ham til en universell frelser, som nok har sin bakgrunn i at Paulus kom med sin påstand om at Jesus hadde bedt ham om å forkynne også for hedningene. Dette var nok ikke i tankene til de jødekristne apostlene, for de mente at de måtte praktisere moseloven for å bli frelst. Vi finner derfor føringer i evangeliene som tilsier at Jesus-folkene så på Jesus som en messiansk frelser for jødene, men som paulus endret. Avtalen mellom Peter og Paulus var at Peter skulle holde seg kun til de jødekristne, noe som også skulle tilsi at han aldri kom til Rom.

Et annet særpreg er at det ikke vises til de mange brev Paulus skrev, som er de eldste skriftene i NT og derfor mest troverdige som historiske dokumenter. Det vises heller ikke til de voldsomme interne stridighetene i menighetene som er medvirkende årsak til at Paulus skriver og omtaler heller ikke Paulus som apostel, noe han selv la stor vekt på. Tittelen på skriftet er ikke opprinnelig, men kom til senere, antagelig for å kunne skille det ut fra 'andre legendariske apostelgjerninger som på det tidspunkt kom på markedet'. Samtidig har det også historiske feil og ikke uten grunn sier derfor Noack at 'Hva som ellers finnes av fortellinger om apostlenes liv og virke er fantasifull legendediktning'.

Bornkamm sier at skriftet ikke kan 'gjelde som autentisk vitne, men bare som en sekundær beretter', samt at 'På den tiden da Apgj ble skrevet var disse tingene tilbakelagt, gjort opp og glemt, meget stod bare diffust i erindringen, meget var blitt undertrykt, den kristne tro, kirken og dens forhold til verden var i mange henseende overgrodd av nye spørsmål, anskuelser og oppgaver'. Om forfatteren sier han at 'beskrivelsen av reisen fra Palestina til Italia har benyttet seg av et litterært forbilde som opprinnelig ikke hadde noe med Paulus å gjøre - og så foretatt de nødvendige suppleringer, et forbilde som er i velkjent stil fra den profane hellenistiske roman- og reiselitteraturen. Sjøfart og forlis var populære emner den gang'.

Slik er det heller ikke her noe som skulle gi skriftet verken apostolisk autoritet eller være en pålitelig og troverdig kilde til den første kristne tid og dannelsen av kristendommen.

Merknader.
Det er karakteristisk for alle disse skriftene at de ikke er samtidshistoriske bekreftelser, men skrevet av ukjente forfattere lang tid etter Jesu død. De er i stor grad bygd på myter og legender som har utviklet seg i generasjonene mellom Jesu bortgang og til de ble skreve i perioden år 70 - 110 evt. Slik er disse - som også GT - skrevet i etterkant, hvor 'den kristne tro, kirken og dens forhold til verden var i mange henseende overgrodd av nye spørsmål, anskuelser og oppgaver', samtidig som de kristne mytene om Jesus hadde befestet sin posisjon.

Slik oppfylles heller ikke de kriterier som skulle legges til grunn for at de kunne medtas i NT-kanon, hvor forfatterne enten skulle være en av apostlene, nær medarbeider, lærling, venn og skrevet av den forfatter som var oppgitt. Dette fordi disse skriftene skulle bekrefte at apostlene var vitner om Jesu liv, død og oppstandelse. At tidlige kirkeledere trodde de var autentiske skrifter synes det ikke å være tvil om, spesielt etterhvert som kirken vokste og utviklet seg i de første århundrene, og jo lengre bort fra kilden en kommer, jo sikrere blir en på skriftenes guddommelige pålitelighet, slik også skriftene vet mer og mer etterhvert som tiden går. Imidlertid viser den kunnskap vi idag har fra ulik vitenskapelig forskning at det ikke kan bekreftes slik både bibel, kirke og kristendom tror det var, men som heller synes å vise at det ikke var.

Som det også var med de historiske skriftene i GT er det liten grunn til å tro på evangeliene som pålitelige og troverdige kilder om hvem den virkelige Jesus var og de første Jesus-folkene. At Jesus har levd, synes ikke å være problemet, men kirkens tro på ham som guds sønn og menneskenes frelser. Det var også mange ulike kristne grupper og tilfeldigheter som ble avgjørende i kampen om kirkemakten, slik kirken alltid har vært i kamp mot andre, først mellom jøder og jødekristne, så innen menighetene som vi leser om i Paulusbrevene, deretter mellom ulike kristne grupper og til slutt mot kjetterne - etterat de fikk tilgang til statsmakten og utryddet de vantro.

Müllers sier om evangeliene at 'De er senere tiders teologiske tilretteleggelser av historien i lyset av troen på og bekjennelsen til Jesus som den oppstandne Herre og Frelser. Det er således troens og bekjennelsens bilde av Jesus som opptrer i evangeliene. Som historiske kilder er evangeliene derfor først og fremst kilder til de enkelte forfatteres teologi'.

I apostelgjerningene handler det merkelig nok nesten utelukkende om Paulus, noe som også synes å bekrefte at apostlene aldri kom seg ut fra Judea og de jødekristne. Det er usannsynlig at Peter skulle ha vært i Rom og grunnlagt menigheten der, noe som også motsies av andre kirkeledere. Brandes viser til både Ireneus og Eusebius hvor den første leder for menigheten i Rom ikke var Peter, men Linus.(60). Apostelgjerningenes omtale av de første kristne viser dessuten store likheter med esseerne, noe som også øker mistanken om at de første Jesusfolkene kom derfra, noe Ellegård argumenterer for. Dessuten synes deler av Apgj bekrefte mistanken om at det er et forsvar for Paulus.

På bakgrunn av Paulus autentiske brev til galaterne og den manglende historiske troverdighet til evangeliene, mener jeg det ikke ble gitt noen misjonsbefaling til disiplene. De jødekristne apostlene og disiplene ble værende i Judea i påvente av at Jesus skulle komme tilbake og hadde ikke planer om noe annet. Dessuten er det fortellinger i evangeliene som sier at Jesus kun var utsendt til jødene, de fortapte fårene i Israel, hvor heller ikke disiplene skulle gå til andre - verken til hedningenes land eller samaritanenes byer. Det er også i overensstemmelse med jødenes syn på seg selv og deres messias, men Paulus endret på dette, noe som førte til striden mellom ham og de jødekristne. Imidlertid er det en fortelling om Peters åpenbaring om det rene og urene, men denne ble først skrevet ned etterat hele det kristne fundamentet som Paulus bygget på, var på plass.

Paulus skriver om pengeinnsamlingen til de hellige i Jerusalem, hvor også apostlene sannsynligvis var blant dem, slik også avtalen var mellom Peter og Paulus. Det var først når Paulus får sine åpenbaringer at misjonering ble aktuell, noe som også stemmer overens med jødenes syn på misjon. At Paulus bygger sin tro på GT og den jødiske urhistorien viser at det var menneskelige årsaker og ikke guddommelige som lå til grunn for hans åpenbaringer. Det eneste han forholdt seg til og var ansvarlig overfor var hans åpenbaringer, som han også tilpasset GT. Dette kommer klart frem i de begrunnelser han legger til grunn for sin kristne teologi og vil vise til det i det følgende.

Paulus brev.
Alle brev som bærer Paulus navn er samlet etter Apostelgjerningene i rekkefølge etter størrelsen på brevene. Som nevnt viser forskningen at det er ekte og uekte brev, hvor noen er pseudepigrafiske og bruker Paulus navn både for å bekrefte hans lære og få apostoliske tyngde. De som regnes for ekte er Romerbrevet, begge Korinterbrevene, Galaterbrevet, Filipperbrevet, Tessalonikerbrevene (usikkerhet om det andre) og Filemon. De som da regnes for pseudepigrafiske er ev. andre Tessalonikerbrev, Timoteusbrevene, Titusbrevet, Efeserbrevet og Kollosserbrevet. Samtidig tar jeg også med Hebreerbrevet i siste gruppe, selv om det er tvilsomt at Paulus har skrevet dette, men som noen mener. Jeg vil her gi en kort kommentar til brevene i den rekkefølge de står oppført i NT.

Romerbrevet.
Dette regnes for å være et ekte Paulus brev og det siste han skrev. Brevet inneholder de sentrale prinsippene Paulus legger til grunn for sin tro og derfor av stor betydning for å kunne forstå hva han bygger sin tro på. Årsaken til brevet er hans planer om å misjonere i det vestlige romerriket og ønsker å ha Rom som base. Samtidig viser han også frykt for hva som kan skje under hans besøk til Jerusalem, hvor han uttrykker frykt for de vantro i Judea, når han skal overlevere innsamlingen til de hellige. Dette omfattet nok også Peter og de andre apostlene fra tiden med Jesus. Avslutningen på brevet synes at også dette har vært oppdelt og tillagt senere.

Det som for meg er mest interessant med dette brevet er forståelsen av hva som ligger til grunn for hans tro og lære. Han var jo en fundamentalist som ikke lot seg styre av andre, hvor alt hadde basis i de guddommelige åpenbaringene som han påberopte seg og derfor fullmakt fra høyeste hold. Derfor er frafall fra hans tro og lære også frafall fra Kristus, hvor falsk tro og lære er det som ikke stemmer med hans tro og lære. Også her legger han stor vekt på omskjærelsen, hvor den ytre omskjærelsen egentlig er et bilde på hjertets omskjærelse, noe som også stemmer med hans radikale holdning til at omvendelsen skulle resultere i en ny fødsel, det å bli en ny skapning, begravd og oppstått med Kristus. Dette betoner han ekstra i det sjette, syvende og åttende kapitlet. Han bygger også rettferdiggjørelseslæren på den tro Abraham hadde og ble til hans frelse og rettferdighet.

Han bygger også sin frelseslære på at Jesus som den annen Adam skulle oppfylle fallet hos den første Adam, noe som viser at han også her bygger alt på den jødiske fortellingen i GT om at Adam ble skapt av den jødiske guden for ca 3700 år tidligere. Dette får som konsekvens at hans teologi bygger på et feil grunnlag. Andre steder viser også hvordan han bygger alt opp omkring de jødiske mytene i GT, hvor alt står og faller med at det har skjedd, men som etter all sansynlighet ikke har skjedd - med de konsekvenser det får.

Korinterbrevene.
Begge disse brevene antas å være ekte, som også innholdet i stor grad synes å bekrefte. Vi ser av innholdet at det er den aggressive og egenrådige apostelen som har skrevet dette, og viser de store problemer og uoverensstemmelser det egentlig var i de tidlige menighetene, hvor de langt fra var gode eksempler på kristen nestekjærlighet, toleranse eller ydmykhet. Paulus viser i det første brevet at i menigheten var det partidannelser - hvor noen holder seg til Kefas, Apollos og Kristus, moralske problemer - en levde med sin fars hustru. Han sier at de er pengegriske, dyrker avguder, spottere, drukkenbolter, ransmenn, fører rettsaker mot hverandre og driver hor. Andre tema er ekteskapet - hvor han ikke anbefaler dem å gifte seg fordi Jesu kom snart tilbake, spise kjøtt fra hedenske templer, kvinnens plass i menigheten - hvor kvinnene skal tie og heller spørre sin menn hjemme, oppstandelsen fra de døde - hvor noen ikke trodde på oppstandelse, om de var åndelige eller kjødelige osv.

I det andre brevet viser han også til GT og den jødiske urhistorien som forbilledlige og historiske kjensgjerninger. Her bruker han sterke negative uttrykk på dem som ikke er enig med ham og sier de er falske apostler, troløse arbeidere, Satans tjenere - som til slutt skal få sin fortjente lønn, de såkalte overapostlene, som utnytter menighetene og som han ikke står tilbake for. Det var både modne og umodne kristne i menigheten som ikke tålte fast føde, bare barnemat, som derfor ikke var født på nytt til en ny skapning, samt feil bruk av nådegavene. For en ny menighet med en ny religion er det naturligvis ikke rart det oppstår slike problemer, hvor det er Paulus som legger premissene ut fra den kunnskap og åpenbaring gud har gitt ham. Slik gir derfor disse brevene en god innføring i den manglende oppfyllelsen av nettopp det som for Paulus var hovedsaken - hvor omvendelsen skal føre til en ny åndelig fødsel, samtidig som det viser at hele hans teologi står og faller på den jødiske historien i GT.

Galaterbrevet.
Jeg har tidligere gjennomgått hovedsaken i dette brevet, Paulus himmelske åpenbaringer hvor han ble kalt til apostel, hvor han setter de andre apostlene til side og selv overtar misjonsoppdraget, konflikten med de jødekristne i Judea og fordømmelsen av dem som ikke var enig med ham i synet på hans himmelske fullmakter. Derfor finner vi også her den aggressive jødekristne apostelen hvor han forbanner dem som forkynner et annet evangelium, hvor falske brødre har sneket seg inn og forhekset menigheten med sin falske forkynnelse, i motsetning til sannheten som han forkynner. Nå var de troende hendningene det sanne Israel, de som var ekte jøder i det indre gjennom hjertets omskjærelse, i motsetning til jødene og de jødekristne som sverget til den ytre omskjærelsen. Slik synes det i alle menighetene være stridigheter og uoverensstemmelser - på tross av sannheten som ble forkynt av Paulus. Dessuten er det dette brevet som best viser at Jesus ikke gav noen misjonsbefaling til de apostlene, men kom gjennom de åpenbaringer Paulus hadde. Også dette brevet viser klart den grunnleggende og reelle mangel på den nye fødselens gode frukter og kjærligheten til å elske både venn og fiende - både hos Paulus og i menighetene.

Efeserbrevet.
Dette brevet antas ikke være skrevet av Paulus, heller ikke skrevet til menigheten i Efesus, for i gamle håndskrifter manger navnet Efesus og det er først på 200-tallet det fikk overskriften Efeserbrevet. Markion hadde Laodikea som navn på dette brevet i det andre århundret. Det regnes dessuten å være et av de såkalte fangenskapsbrevene hvor forfatteren - muligens en disippel av Paulus - var i fangenskap og sannsynligvis skrevet på slutten av det første århundret. Selve tonen er helt annerledes enn den aggressive vi finner i de ekte brevene, hvor også spenningen mellom jøder og kristne er borte, forventningen om Jesu gjenkomst er svekket og menigheten har derfor etablert seg i denne verden, samtidig som også ekteskapet er etablert. Det sies også at menigheten er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, noe som ville vært unaturlig for Paulus å si. Slik er det derfor et langt mer forsonlig og behagelig skrift, uten de store konfliktene og kontrastene som i de ekte Paulusbrevene.

Filipperbrevet.
Dette regnes for å være et ekte Paulusbrev, hvor vi også ser de sterke angrepene mot hans motstandere - de jødekristne judaistene. Paulus er i fengsel når han skriver dette brevet. Det antas å være skrevet før galaterbrevet og viser at han også her hadde et negativt forhold til judaistene som reiste rundt i menighetene hans og bruker derfor sterke ord om sine motandere ved å kalle dem for hunder, onde arbeidere og de som skamskjærer seg - på tross av at de var jødekristne. Brevet synes å bekrefte en person i psykisk ubalanse, noe som spesielt kommer frem når han blir motsagt og motarbeidet. Den såkalte Kristus-hymnen menes å være sitat fra en salme eller jødisk hymne som han har gjort til en kristen. Et interessant brev som bekrefter både Paulus liv og teologi, men hvor også dette brevet synes å være satt sammen av minst to andre brev.

Kolossenserbrevet.
Dette er et av de usikre brevene hvor det er tvil om det er Paulus som har skrevet det eller en annen i hans navn og har likheter med efeserbrevet. Paulus har ikke besøkt denne menigheten og derfor uvanlig at han skulle skrive til dem. Samtidig har også disse innrettet seg i samfunnet som et resultat av nedgraderingen av forventningen til Jesu gjenkomst. Det er heller ikke spesielle konflikter i denne menigheten, noe som i seg selv skulle tilsi at den ikke har noe med Paulus å gjøre, hvor det er forholdet mellom deres kristne tro og andre religiøse og filosofiske påvirkninger de sliter med. Et paradoks er at det advares mot vranglærere og syner de har fått, noe som ville vært selvmotsigende om Paulus skulle ha sagt dette, han som jo var styrt av sine syner, fordi han kun var direkte underlagt de himmelske myndighetene. Et relativt rolig brev uten de fanesakene Paulus ofte hadde i sine brev og derfor heller ikke skulle tilsi at han var avsenderen.

Tessalonikerbrevene.
Det første brevet regnes for å være et ekte Paulusbrev, men det andre er det mer tvil om, at de på så kort tid skulle skrevet om det samme tema - hvor hovedsaken er Jesu gjenkomst. Det første antas å være det eldste og første av de autentiske Paulusbrevene og behandler et sentralt problem på bakgrunn av Paulus forkynnelse om Jesu snarlige gjenkomst for å opprette gudsriket og dømme de ufrelste ikkekristne. Problemet var de som var døde, hvordan de skulle oppleve Jesu gjenkomst. Derfor blir det å konstruere en løsning om hva som kommer til å skje med de som er døde, noe som han ikke kunne hente fra andre da det jo var ham som startet både kristendommen og menigheten, og derfor selv måtte finne svar. Resultatet blir at de døde først skal oppstå og så skal de som lever rykkes sammen med dem opp i skyene for å møte Herren.

Imidlertid finner vi også her to vers som synes å bryte med helheten, samtidig som de har noe av den samme holdningen til jødene Paulus kunne ha. Han anklager jødene for å ha drept Jesus og profetene, hvor de ikke gjør Guds vilje og hindrer ham i å tale til hedningene. De har derfor oppfylt sine synders mål og vredesdommen vil derfor til slutt innhente dem. Dette er vers med sterkt antisemittiske trekk og i kontrast til hva Paulus skriver til Romerne om jødene,men samtidig var dette det første brevet og romerbrevet det siste, så ting kan ha forandret seg underveis. Engelberg-Pedersen sier at 'den tradisjonelle kristne forståelse av jødedommen i antikken - og Paulus forhold til den - bærer en stor del av skylden for et utall av overgrep mot jøder opp gjennom europeisk kulturs historie'. Dette er den første revurderingen av Jesu gjenkomst - noe det etterhvert skulle bli mange av i den kristne historien.

Det andre brevet skal være skrevet kort tid senere og forsøker gi svar på den uro som er oppstått i menigheten om at 'Herrens dag alt er kommet' og hvor Paulus skriver at de ikke så lett må la seg 'drive fra vett og sans, og bli ikke skremt, verken av profetord eller påstander, eller brev som sies å være fra oss'. Det var altså ikke mangel på ekstreme personer og grupper som ut fra sine respektive åpenbaringer forkynte at Herrens dag var kommet. Egentlig tok de vel budskapet fra Paulus på alvor, men som førte til hysteriske tilstander på bakgrunn av psykologiske og emosjonelle forstyrrelser, både hos forkynnerne og tilhørerne. Derfor var det viktig å vise til guds planer om hva som skulle skje før Jesus kom tilbake. Bl.a. skulle den lovløse Antikrist åpenbares, et frafall hvor den lovløse kommer til syne og som Jesus skal tilintetgjøre - jfr. Åpenbaringsboken.

Noack sier at det var en 'utbredt tankegang både i senjødedommen og i oldkristen-dommen, at de siste begivenheter før Guds rikes opprettelse måtte følge et bestemt skjema', noe som derfor Paulus måtte forklare dem etterat han tidligere muntlig hadde forkynt dem hovedtrekkene. Dette var jo egentlig nytt også for Paulus hvor han i konkurranse med de mange andre profetene måtte finne sitt svar på problemet. De hadde glemt at før Jesu kom tilbake skulle det djevelske vrengbilde av Kristus komme til syne, samt at det var noe som holder også Antikrist tilbake. Det er dette som først må bli borte, før det onde kan fremtre. En av grunnene til at det tviles på om dette kan være et ekte Paulusbrev ligger i at dette brevet viser det kan være lenge til Jesus kommer tilbake, noe som han senere i brevet til korinterne sier at det kun er en kort tid, uten å nevne alle disse årsakene.

Pastoralbrevene.
Timoteusbrevene og Titusbrevet kalles for pastoralbrevene da de inneholder råd og veiledning om menighetsarbeidet, hvordan biskoper, diakoner, de eldste og enkene skal forholde seg, samtidig som de skal bekjempe vranglæren. De regnes ikke for å være ekte Paulusbrev, spesielt på bakgrunn av at den menighetsstruktur som legges til grunn var noe som først lå til grunn for den senere kirkestrukturen. Et eksempel er også spørsmålet om ekteskapet som ikke ble anbefalt av Paulus, men her er en selvfølge, hvor det å forby ekteskap ble tilskrevet villedende ånders og demoners lærdommer. Da de imidlertid ble skrevet i Paulus navn, ikke adressert til en spesiell menighet og hadde et innhold som ikke var til anstøt, ble det akseptert som ekte Paulusbrev. De antas å være skrevet i begynnelsen av det andre århundret.

Filemonbrevet.
Dette er nærmest er privat brev som antas å være et ekte Paulusbrev og et av de såkalte fengselsbrevene.

Hebreerbrevet.
Dette brevet har ikke oppgitt forfatter i bibelen, men likevel kommet med i NT-kanon. Årsak er at en tidlig regnet med at det var Paulus som hadde skrevet det, som også idag er godkjent i den katolske kirken. Imidlertid regner man idag det som sikkert at det ikke er Paulus som har skrevet dette brevet, hvor en av årsakene er at det er skrevet på gresk og Paulus skrev på arameisk. Muligens er det et brev skrevet til en menighet, ikke som et vanlig brev, men som en blanding av tale, prekenoppskrift, formaning, lære eller veiledning. Det sentrale tema er forholdet mellom GT og NT, hvor det første oppfylles i det siste, slik vi også ser i evangeliene, samt at det påpeker den manglende modenheten hos de troende, som også Paulus var opptatt av. Det var uenighet om det skulle med i NT-kanon og derfor mange som avviste det eller overså det.

Merknader.
Paulusbrevene består av ekte og uekte brev, hvor de uekte og falske er pseudepigrafiske, skrevet i Paulus navn for enten å hedre ham, bekrefte hans lære eller for å få den apostoliske tyngde og bekreftelse det innebar. Dette var naturlig i den tid og ser det samme i de mange apokryfiske skriftene Brevene gir derfor et forskjellig tidsbilde, hvor de både er de første skriftene som finnes og uttrykk for den kristne troen langt senere, da de ble skrevet.

Typisk i de ekte Paulusbrevene er de grunnleggende læresetningene og konflikter i menighetene, både forholdet mellom de jødekristne og hedningekristne og i menighetene hvor det oppstod grupper og enkeltpersoner som påberopte seg himmelske syner. Det var langt fra ideelle tilstander, slik en ofte forestiller seg at det var i den første kristne tiden, hvor en ikke bare måtte prøve og feile for å finne fram til den rette troen, men også kjempe mot hverandre.

Paulus lære bygger på at NT er oppfyllelsen av GT og de himmelske åpenbaringene som ble avgjørende i kampen for den nye og rette troen. Han var ubøyelig når noen ikke var enig med ham og tolkningen av de åpenbaringer som guden hadde vist ham, noe som førte til at han både fordømte og forbannet sine motstandere. Som grunnleggeren av de hedningekristne menighetene ble det opp til ham å legge premissene for troen og hvordan de skulle leve som kristne i en syndefull verden, problemer som stadig økte i omfang.

Sentralt i Paulus forkynnelse var Jesu snarlige gjenkomst som også fikk konsekvenser for ekteskapet, at de ikke måtte være opptatt med forhold som kunne hindre dem i gudstjenesten og i ventetiden. Ikke uten grunn er dette sentralt i hans første brev som ble skrevet til Tessalonikerne. Når Jesus uteble måtte det så til forklaringer som kunne fortelle hvorfor det var slik, noe som etterhvert endret både troen og menighetslivet. I de senere brevene ser vi at ekteskapet er akseptert og etablert, fordi Jesus ikke kom som de ventet.

Brevene viser en religiøs fanatiker som har beholdt sin fundamentalistiske tro på den jødiske guden, men hvor årsaken og motivet synes å ligge i den indre uro. Han fant ikke fred og ro i loven som en jødisk fariseer, men hans åndelige opplevelser og åpenbaringer - som har naturlige psykologiske årsaker - gir ham en viss tilfredsstillelse, såfremt han ikke blir motsagt og motarbeidet. Det synes å være de samme årsaker vi også finner hos Assagioli, Frankl, Jung og Maslow, forhold som har spirituelle og psykologiske årsaker, uavhengig av spesielle guder, eller nyreligiøse som også påberoper seg de samme religiøse erfaringene. Det som ligger til grunn for Paulus misjonering synes derfor å være ønsket om å formidle sine religiøse opplevelser videre til andre, men hvor det tragiske var at han trodde dette hadde noe med den jødiske guden å gjøre. Når vi idag har frihet til selv å velge og tenke, samt kunnskap som kan hjelpe oss til å vurdere og reflektere, viser det seg at det grunnlag Paulus bygget på var av religionspsykologisk karakter - ikke guddommelig.

Det synes også naturlig at misjonsoppdraget var noe som oppstod i forbindelse med Paulus åpenbaringsopplevelse og at det ikke var noe som Jesus hadde pålagt sine disipler å gjøre. Dette både på bakgrunn av avtalen mellom Peter og Paulus som galaterbrevet viser til, noe som verken Peter, Johannes eller Jakob vill godtatt om Jesus skulle ha pålagt dem dette. Dessuten synes det som om de jødekristne apostlene hadde etablert seg i Judea, uten tanke på å misjonere hedningene. Dessuten hadde Jesus tidligere sagt at de bare skulle gå til Israels folk, verken til hedningene eller samaritanerne. Apostlene synes å være opptatt av å vente på at Jesus skulle komme tilbake på samme måte som de hadde sett ham fare opp til himmelen - slik engelen hadde sagt til dem.

Misjonsbefalingen - Peter og Paulus.

Påstand:
A - At Jesus ikke gav noe misjonsoppdrag blant hedningene til sine disipler og heller ikke himmelens nøkler til Peter som han skulle bygge sin kirke på.
B - At hedningemisjonen og opprettelsen av de hedningskristne menighetene er resultat av Paulus syner og åpenbaringer.
C - At Paulus åpenbaringer har sin basis i hans mentale tilstand, den affektive sinnstilstand han var i på sin reise til Damaskus, en fundamentalistisk fariseer preget av hat til de kristne som vanæret hans gud og religion - slik muslimske troende gjør idag.
D - At Paulus bygger sin tro og teologi på jødenes historie - GT - som gjør NT og hans tro like upålitelig og utroverdig som de udokumenterte jødiske mytene og legendene i GT.

Begrunnelser:
1 - Peter, Johannes og Jakob ville ikke godtatt at Paulus hadde begrenset deres virksomhet til kun de omskårne hvis Jesus hadde sagt de også skulle misjonere og frelse de uomskårne - alle mennesker i hele verden.
2 - De akspterte denne avtalen fordi det var naturlig for dem, da de mente at deres oppdrag var å være i Judea som vitner på Jesu liv, død og oppstandelse, samt for å vente på at han snart kom tilbake - på samme måte som han forlot dem.
3 - Evangeliene forteller at Jesus begrenset disiplenes virksomhet til kun de fortapte Får i Israel, at de derfor ikke skulle gå til verken hedninger eller samaritanere, noe som er naturlig å tro lå til grunn for Jesu messiasforståelse - begrenset til jødene.
4 - Jødene praktiserer ikke misjonsarbeid, vinne andre for sin tro, da det er de andre som må komme til dem og bli proselytter, Guds utvalgte folk.
5 - Helt frem til kirkemøtet i Jerusalem, ca. år 50 evt, - altså ca 20-25 år etter Jesu død (avhengig av hvilket årstall en regner som Jesu fødselsår) - befinner fremdeles apostlene seg i Judea, noe som ville vært usannsynlig hvis Jesus hadde bedt dem om å reise ut i verden for å forkynne evangeliet. Ifølge Lukas skulle de begynne forkynnelsen i Jerusalem, men alt tilsier at de ble der.
6 - Det er kun Matteusevangeliet som har fortellingene om Peters utvelgelse og misjonsbefalingen, noe som er merkelig hvis en slik fullmakt og fremtidig avgjørende marsjordre skulle bli oversett av de andre som skrev evangeliene. I Markus lagt til senere.
7 - Enten må galaterbrevet eller matteusevangeliet være feil da de motsier hverandre i en av de viktigste sakene i forbindelse med Jesu liv og hans oppgave som var å frelse menneskene - både jøder og hedninger. Da Galaterbrevet er et ekte Paulusbrev og skrevet lang tid før Matteusevangeliet, er Galaterbrevet derfor mest troverdig.
8 - Det finnes ingen skriftlige eller arkeologiske spor etter verken ørkenvandringen eller det store Davidsriket, slik det er omtalt i GT, noe som gjør det usannsynlig i et slikt omfang, samtidig som vi også vet at det meste av urhistorien er kopiert fra andre religioner.
9 - Ut fra Darwins utviklingslære og annen vitenskapelig forskning er alt liv et resultat av en naturlig evolusjon og ikke en skapelse som bibelens skapelseshistorie forteller om, hvor dessuten 99,9 % av alt som har levd på jorden er blitt borte underveis og erstattet av annet.
10 - Vår planet og solsystem ble til for ca. 4,5 mrd. år siden og universet ble skapt for over
13 mrd. år siden, men i bibelens skapelsesfortelling skapte Jahve alt på 5 dager for ca.
3760 år siden - og derfor ikke troverdig, slik heller ikke urhistorien er det.
11 - Paulus tro og teologi om den første og annen Adam (og urhistorien), bygger på
et feilaktig og meningsløst grunnlag - GT og dens skapelseshistorie - som medfører at
både jødedom og kristendom er basert på myter.
12 - De jødiske lederne trodde på de jødiske mytene som historiske, slik også kirkelederne i de første århundrene trodde både på GT og NT, men som vi ut fra dagens forskning ser er feilaktige, hvor derfor både jødedom og kristendom ikke er religion, men mytologi.

De Katolske brevene.
De andre brevene i NT kalles for de katolske, da de i hovedsak er generelle og til hele kirken og derfor kalt for de katolske som betyr 'over det hele, alminnelig'. Disse består av Jakobsbrevet, Petersbrevene, Johannesbrevene og Judasbrevet. I visse kanonoversikter var verken Jakobsbrevet, Petersbrevene eller Johannesbrevene med og gjennom tidene har det vært forskjellige meninger også om disse brevenes apostoliske troverdighet.

Jakobsbrevet.
Etter tradisjonen skal dette være skrevet av Jakob, Jesu bror, som også var leder for menigheten i Jerusalem. Imidlertid mener de fleste forskere at det ikke er skrevet av ham, samtidig som det også er skrevet mot slutten av det første århundre, lang tid etterat Jakob, Jesu bror var død. Dessuten sier Halse at da brevet er skrevet av en som behersket det greske språket og har hatt det som morsmål, utelukker dette Jakob, samt at det er et originalskrift som ikke er oversatt fra hebraisk eller arameisk. Mest sannsynlig at det er skrevet av en hellenistisk lærd kristen noen generasjoner senere.

Noen har ment at brevet er et protestskriv mot Paulus lære om rettferdiggjørelse av tro, hvor det her understrekes at det ikke er nok med troen alene, men både tro og gjerninger, på tross av at de begge bruker Abraham som forbilde. Derfor var Luther motstander av dette brevet, da også hans hjertesak var rettferdiggjørelsen av tro alene. Derfor omtales det av noen som et uevangelisk brev som polemiserer mot Paulus. Det er altså et brev skrevet under falsk navn, et såkalt pseudepigrafisk skrift, som nok fikk sin status på bakgrunn av den generelle oppfatningen av at det var skrevet av Jesu bror.

Petersbrevene.
Ingen av disse brevene er skrevet av apostelen Peter, men bruker hans navn for å få den nødvendige apostoliske tyngde. I sin tid var det naturligvis vanskelig å få bekreftet hvilke skrifter som var ekte og uekte, samtidig som det også var akseptert å skrive i andres navn.

Det første er blitt skrevet av en som har hatt gresk som sitt morsmål, noe som ikke er tilfellet for en fisker fra Galilea, samtidig som Peter ikke hadde naturlig forbindelse til de hedningekristne menighetene i Lilleasia. Dessuten er brevet skrevet langt senere, sannsynligvis under forfølgelsene under keiser Domitian (81-96), samt at det er påvirket av de paulinske brevene. Derfor er det også preget av hvordan en skal forholde seg under de vanskeligheten de levde under, spesielt fordi enden var nær, dommen hvor de ugudelige skulle bli straffet for sine onde gjerninger mot de kristne.

Det andre brevet viser til hendelser fra Peters liv som vi kjenner til fra evangeliene og GT, samtidig som fedrene var døde, dvs Peter og den første kristne generasjonen. Et hovedtema er at de kristne ble spottet for at Jesus ikke var kommet tilbake, på tross av løftene om dette, og det fortelles hvorfor det enda ikke har skjedd. Dette brevet var det også strid om skulle være med i NT-kanon, noe det ikke ble før i siste del av 300-tallet. Det antas at dette er det yngste skriftet i NT-kanon, samtidig som mye av innholdet er hentet fra Judasbrevet.

Johannesbrevene.
Ingen av disse brevene er skrevet av apostelen Johannes, men det antas at om de ikke har samme forfatter som Johannesevangeliet, så kommer de fra samme forfatterkets. De antas også være skrevet samtidig som Johannesevangeliet, omkring år 100 evt, et sted i Lilleasia. Det er ikke oppgitt avsender til brevene.

Første brev er ikke egentlig et brev, men en slags forkynnelse, veiledning og advarsel i brevs form, hvor det heller ikke har verken adressat, avsender eller avslutning slik brevene har. Hovedsaker er faren for vranglærere som var stor overalt i de kristne menighetene. Det advares mot Antikristens ånd, at det er den siste time før Jesu gjenkomst og dom, men brevet har ikke apostolisk troverdighet.

Andre brev har noe av samme innhold, men skrevet som et brev med mottaker og avsender, sannsynligvis til en menighetsleder fra en av de eldste i en annen menighet. Også her er det vranglæren, muligens doketismen, hvor det pekes på at Jesus var både gud og menneske. På bakgrunn av de mange sekter og menigheter som kjempet om plassen til den rette troen, er kampen mot de falske lærerne ofte et sentralt tema. Typisk er at alle mener de representerer sannheten, som også dette brevet, da de har lært sannheten å kjenne, at sannheten bor i dem og at de lever i sannheten. Slik taller alle, uansett hvor galt det måtte være. Det var jo slik også med Paulus, men han var tidlig ute og dessuten rett man på rett plass til rett tid - i motsetning til dem som kom etter ham.

Tredje brev er et privat brev fra den samme eldste til en Gaius, fordi menighetslederen Diotrefes ikke vil ha noen med dem å gjøre. Også her advares det mot de omreisende forkynnere som religiøse fanatikere og hvor Diotrefes anklages for ikke ha sett gud, gjør det onde, farer med ondsinnet sladder, nekter å ta imot brødrene og støter sine motstandere ut av menigheten. Det er det samme problemet som vi også kjenner til fra menighetslivet hos de fleste til alle tider. Også her er det sannheten som er avgjørende, men hvor sannheten ligger hos den som påstår å kjenne den, også av de som blir omtalt og stemplet som falske profeter og vranglærere. Alle troende, uansett hvor uenige og ulike de måtte være, mener å ha monopol på sannheten. Også dette brevet bygger på tradisjonene etter apostelen Johannes og stammer fra et miljø i Lilleasia.

Judasbrevet.
Dette brevet er kun på 25 vers, men likevel et av de mest skremmende eksemplene på hvordan tilstanden og holdningen kunne være i enkelte menigheter. Her får en innblikk i hvordan en ser på seg selv og sin egen tro som det eneste rette og sanne, hvor de som måtte mene noe annet er djevelens håndlangere. Det ble forstått at dette var skrevet av Judas, Jesu andre bror, men det er ikke noe som tilsier det og derfor pseudepigrafisk. Brevet er skrevet til de som er kalt, de kristne, men skrevet før det andre Petersbrevet da det har hentet mye av sitt stoff fra Judasbrevet. Sannsynligvis skrevet på begynnelsen av 100-tallet. Som nevnt er også dette et angrep på de falske apostlene og vranglæren, noe som kraftig angripes, hvor det også her er avsender som kjenner sannheten og den rette troen. Det har derfor mye til felles med den skremmende holdning som vi finner både hos Paulus og andre selvoppnevnte profeter. Forfatteren regnes for å være jødekristen, men er ukjent.

Merknader.
Fellestrekk for disse brevene er at de er skrevet under falsk navn og pseudepigrafiske, men under tvil medtatt i NT-kanon fordi en i sin tid regnet dem for ekte og troverdig. De er skrevet til menighetene og i hovedsak dreier det seg om formaninger om å holde fast ved den rette lære og fordømme vranglæren. Flere av brevene inneholder skremmende eksempler på kristen intoleranse og avspeiler de interne stridighetene som gjorde seg gjeldende innen menighetene rundt århundeskiftet. Derfor er de heller ikke noe forbilde for kristne idag, men hvor en har lært seg å sile ut det akseptable fra det uakseptable og fortolker det negative som representant for det onde, som selvsagt ikke gjelder en selv.

Johannes Åpenbaring.
Det siste skriftet i NT-kanon er formet som et brev med mottakere og avsender, hvor det er Gud som først gir sin åpenbaring til Jesus, som deretter gir det til en engel og som til slutt gir det til forfatteren av skriftet - som igjen skal bringe det videre til menighetene i Lilleasia. En tungvint og byråkratisk ordning, men skrevet for å gi skriftet guddommelig autoritet, hvor alle de himmelske etatene er i funksjon. Det er skrevet til menighetene på bakgrunn av de store forfølgelsene de opplevde på midten av 90-tallet. Det er ingen som vet hvem som er forfatter til brevet, men det er utelukket å være apostelen Johannes som også ble ansett å være forfatteren både til Johannesevangeliet og Johannesbrevene. Mullers sier at det er umulig, spesielt på bakgrunn av de store språklige og teologiske forskjellene mellom disse skriftene. Derfor er det ingen som kjenner til hvem denne Johannes egentlig er, samtidig som det gjennom tidene vært mange som ikke ville ta med dette skriftet i NT-kanon da det skiller seg sterkt ut fra de andre.

Brevet tilhører en gruppe religiøs litteratur som kalles apokalyptisk og handler om at gud gjennom sine profeter åpenbarer sin vilje til menneskene. Det har nær sammenheng med eskatologi som er læren om endetiden, men hvor disse ofte henger sammen fordi gud åpenbarer hva som skal skje i endetiden. Noack viser også til at form og fremstilling har sine 'røtter rundt omkring i det nære østens religioner (Egypten, Babylon, Persia, Syria og Israel)', som viser at skriftet verken er originalt eller spesielt. Vi kjenner også til dette fra GT hvor de profetiske røstene uttaler seg på gudens vegne om hva som kommer til å skje hvis de ikke omvender seg. Spesielt Danielsboken som er både apokalyptisk og eskatologisk, samtidig som den er yngst og skrevet langt senere, samt at denne Daniel sannsynligvis ikke har eksistert.

Forfatteren uttaler seg altså på vegne av de himmelske myndighetene, først til de enkelte menighetene, deretter om den straff de skal få som ikke tilfredsstiller gudens krav og til slutt den lønn de skal få som overvinner endetiden. Også her står Jesu gjenkomst sentralt, men er en åpenbaring for å 'vise sine tjenere det som snart skal skje', for tiden er nær og Jesus sier at han kommer snart. På tross av at det skulle skje snart, for 1900 år siden, er det enda ikke skjedd, som også var årsak til at de kristne ble spottet for at Jesus ikke kom tilbake. Paulus og de andre derfor måtte finne forklaringer på dete problemet, noe som heller ikke synes å være gode nok.

Hele skriftet synes å være preget av et fortrengt ønske om hat og hevn, at forfølgerne må 'pines dag og natt i all evighet', hvor hevnen projiseres til guden for å legitimere ens egne destruktive og fortrengte følelser i et forsøk på å skjule at de egentlig kommer fra dem selv - de som var pålagt å elske sine fiender, ikke hate og hevne. Et forfordelig skrift om en forferdelig gud og forferdelige kristne - som imidlertid står i stil både til den jødiske Jahve i GT, menighetene som vi leser om i NT og kirkens senere forfølgelse av annerledes troende når de fikk muligheten til det.

Sendebrevene.
Også her får vi et innsyn i hvordan tilstanden var i de tidlige kristne menighetene, for uansett hva som måtte ligge til grunn for disse synene, skulle forfatterens omtale av tilstanden hos de kristne være av en svært så tvilsom karakter. Selv gud var misfornøyd med de fleste, hvor de kritiseres for at de har forlatt sin første kjærlighet, holdt seg til Bileams og nikolaittenes lære, lokket av profeter til å drive hor, spise avgudsoffer, hadde navn av å leve, men var døde, gjerninger som ikke holdt mål i guds øyne, verken kalde eller varme, at gud ville spytte dem ut av sin munn, at de var elendig og ynkelig, blind, fattig og naken. Likevel er det håp, for han står for døren og banker, i håp om å få komme inn til sin egen menighet, men da måtte de omvende seg og ta budskapet på alvor. Slik var altså den himmelske tilstandsrapporten fra øverste hold. Egentlig en bedrøvelig tilstand, men verre skulle det bli hvis de ikke omvendte seg.

Synene.
Andre avdeling inneholder de syner som ble åpenbart for Johannes, som viste ham det som snart skal skje, straffen mot de ugudelige forfølgerne som er av en slik karakter at selv tidenes grusomste kriger blir som barnemat å regne mot den hevn som da skal ramme de ufrelste og ikketroende. Det er detaljerte bilder i tre rekker av straffedommer, sju segl som brytes, det blåses i sju basuner og etterat de siste sju vredeskålene tømt ut på jorden 'er Guds vrede fulllbyrdet'. Det hele er så surrealistisk og meningsløst at det er forståelig hvorfor mange ikke ville ha denne boken med i NT-kanon, men da de mente det var apostelen Johannes som hadde skrevet den, var det vanskelig å unngå å ta den med.

Selv komposisjonen av brevet følger et prinsipp hvor syvtallet er sentralt, både antall menigheter, lysestaker, stjerner, Guds ånder, skåler, ildfakler, segl, øyne, engler, basuner, tordener, plager, fjell, konger, sju tusen drep og sju hoder på dragen. Bruk av det samme syvtallet finner vi også ho Daniel, hvor ovnen skulle gjøres syv ganger hetere, det er syv uker og flere ganger syv tider. Det er derfor i brevet lagt vekt på å oppfylle sentrale begreper som representerer hellige tradisjoner, mer enn uttrykk for guddommelige virkeligheter, samtidig som det skulle oppfylle de kriterier som skulle til for å gi det karakter av å være et troverdig apokalyptisk skrift. Slik er det også andre tallsymboler som ofte går igjen i bibelen, noe som ikke henspeiler på guden, men på fellesreligiøse tradisjoner.

Det er unødvendig å gå gjennom de forskjellige bildene, annet enn å kommentere enkelte bilder som det vises til. Vi finner her noe av det samme Jahve-prinsipp som vi også ser i forbindelse med straffen over farao og egypterne, hvor gud nærmest lekte med sin hjelpeløse ofre, slik bare en allmektig gud kan gjøre - uten å bli stilt til ansvar for sine ugjerninger. Heldigvis finnes ikke en slik ondskapsfull gud, kun resultat av religiøse fanatikere og menneskelig ondskap, slik historien har vist oss, hvor det nettopp er de religiøse som har stått for den verste ondskapen i verden. Det mest avslørende er at de kristne roper til gud om hevn, noe som etter Jesu bud om å elske sine fiender er helt utenkelig, hvor de ikke bare roper om hevn, ikke bare like for like, men at de straffes dobbelt for det de har gjort.

Samtidig sies det også at de skal fryde seg over den endelige seieren, både de hellige, apostlene og profetene - - for'med sin dom har gud straffet henne for det hun gjorde med dere'. Det er ingen som ber om nåde for de fortapte sjelene, men kun snakk om hevn med all den ødeleggelse og grusomhet som en makter å finne på, samtidig som det er en rettferdig straff når de 'pines med ild og svovel for øynene på de hellige engler og Lammet'. Hele den hellige og himmelske skare skal fryde seg som tilskuere når de ser all den pine som deres motstandere utsettes for, hvor det ikke bare er Jahve som står bak alt dette, men også Jesus som både tilskuer og arrangør.

Himmelen.
Etterat de vantro og vanhellige har fått sin fortjente straff er det de hellige som skal få sin belønning - i himmelsk valuta. Egentlig står det lite om de himmelske tilstandene, men rollene er nå byttet om. De som før var rike og mektige befinner seg i sjøen som brenner med ild og svovel' og som å forsterke det hele tar det aldri slutt, evig pine i et brennende helvete. De frelste, de som hadde fått guds segl på sin panne og derved sluppet unna de verste straffedommene, var klar for den himmelske herlighet, hvor det paradoksalt er det som forbindes med rikdom og luksus på jorden, som nå blir dem til del.

Guds herlighet stålte som den skjønneste edelsten, som krystallklar jaspis, målestang av gull, muren - uvisst hvorfor de måtte ha murer rundt det himmelske Jerusalem - av jaspis og byen av rent gull, lik det klareste glass, grunnsten av jaspis, safir, kalsedon, smaragd, sardonyks, karneol, krysolitt, beryll, topas, krysopas, hyasint og ametyst - forskjellige edelstener for hver av Israels tolv stammer, men hvor det ikke sies noe om de tolv apostlene. De tolv portene bestod av tolv perler, hvor hver port var laget av en eneste perle. Dessuten var gaten i byen av rent gull, gjennomsiktig som glass. Noe annet enn byen og guds trone sies det ikke noe om, så det hele synes å være begrenset rundt gudens himmelske herlighet. Hvordan de andre himmelborgerne skulle få det, synes å være både uklart og uinteressant.

Til slutt bekreftes det at det er Jesus selv, som har sendt sin engel for å vitne om dette i menighetene, noe som sikkert ble tatt imot av de fleste. Samtidig advares det mot at de som legger noe til eller tar noe bort fra denne himmelske åpenbaringen, ham skal heller ikke få del i livets tre og livet i den hellige byen. Slik skapte det frykt og fordømmelse også den gang mot dem som ikke måtte være enige i denne galskapen.

Merknader.
Dette skriftet har gjennom tiden vært kontroversielt, noe som synes naturlig når vi ser på det dramatiske innholdet i alle tre avdelingene. Det bekreftes også her den den tilstand som både gudene og menighetene befinner seg i, hvor de kjemper mot sunn fornuft og lar seg rive med av fundamentalistiske og fanatiske profeter som opptrer på forestilte guders vegne. Egentlig bekrefter det mentale tilstander i ubalanse, hvor troen har ført dem inn i livssituasjoner som fører til motgang og lidelse, men som de knytter til det guddommelige. Skriftet synes å gi uttrykk for fortrengte, innestengte og undertrykte følelser, hvor de ut fra sin offisielle bekjennelse skal elske sine fiender, men som de egentlig hater, noe som kommer frem ved å legitimere de gjennom deres gud - hevnens gud - som elsker sine barn og derfor i sin store kjærlighet skal hevne dem som har vært stygge mot hans barn - på tross av at alle mennesker egentlig er guds barn, da det jo var ham som skapte dem.

TEMASTUDIER.
Innledning.
Etter studiene om GT og NT hadde jeg behov for å avklare enkelte sentrale dogmer og teologiske tema. Det er jo slik at selv om de bibelske skriftene i stor grad verken er autentiske eller troverdige, har kristendommen gjennom kirken og de mange sektene utviklet både et slags dogmefellesskap og særegne teorier. Når både grunnlaget er tvilsomt og det videre byggverket basert på individuelle åpenbaringer eller tolkninger, blir det som Jesus skulle ha sagt at en bygger sitt hus på sand. Ikke uten grunn oppstår stadig nye religiøse bevegelser, både fordi det avsløres feil og mangler i de eksisterende, men også fordi det religiøse ikke oppfyller ens behov. Dessuten er utvikling naturlig også på det religiøse plan i pakt med menneskelig kunnskap og erfaring. Gjennom historien ser vi hvordan også det religiøse utvikles fra de primitive ritene til vår tids mer moderne religiøse forestillinger, hvor det religiøse står fritt til å utforske og utprøve det åndelige.

Noe av kirkens problem er at både det bibelske materialet og ens egen tolkning eller tilpasning blir ansett som guddommelig inspirert, uansett om det kommer fra andre eller fra en selv, og derfor fullkomment og uforanderlig. Likevel oppstår nye sekter og nye dogmer, eller slik som i vår tid at vi står overfor et paradigmeskifte hvor de fundamentalistiske religionene blir erstattet av helt nye trosholdninger, som i tillegg ikke nødvendigvis er knyttet verken til guder eller liv etter døden. Mitt liv var preget av de gamle dogmene, som selv om de baseres på såkalte bibelske sannheter ble tilpasset den tro FA og WB mente var den rette troen.

De tema som jeg valgte å se nærmere på var Jul - som ikke verken er en opprinnelig eller tradisjonell kristen tradisjon, Mirakler - som heller ikke er særegent for kristendommen, Åpenbaringer - som ligger til grunn for alle religioner og sekter, Ondskap - som ikke er betinget av en ond djevel, studier som jeg ble ferdig med mars 2008. Ut fra det materialet vil jeg nå trekke fram noen av de viktigste konklusjonene, hvor hensikten er å vise at dette som også for meg var både sant og avgjørende, er basert på uholdbare og foreldede teorier.

Jul.
Vår vestlige juletradisjon er til minne om at Jesus ble født og de fleste tror det er den eneste årsaken julefeiringen. For mange er det utenkelig at jul egentlig er en gammel hedensk skikk, samtidig som det er flere andre religioner som også feirer sin religiøse grunnlegger på denne tiden. Når kristne derfor roper om å få julefeiringen tilbake på rett spor, så er det i norsk sammenheng den norrøne hedenske julefeiringen som var først, en førkristen tradisjon knyttet til diverse fester og ritualer som var naturlige ut fra årstiden. Den nørrøne religionen varte frem til år 1030, dvs fram til kristningen av Norge, hvor de norrøne gudene ble erstattet av de kristne. Blotet var det sentrale ritualet som ble avholdt tre ganger om året, nemlig vårblot, høstblot og midtvinterblot, hvor det siste ble feiret som en årlig fruktbarhetsfest - og nå som en kristen julefest.

Ordet jul har også et førkristent opphav, men usikkert hvor det kommer fra og selv om kirken forsøkte å endre navnet til Kristmesse var tradisjonen for sterk. Vikingenes vinterblot eller midtvintersfest ble derfor erstattet av den kristne julefeiringen som også var en familiefest. Årsaken til at Jehovas vitner ikke feirer jul, er nettopp julens hedenske bakgrunn. Juletreet er imidlertid av nyere dato og ble først vanlig i Norge på 1900-tallet, en tradisjon som er kjent fra Tyskland på slutten av 1500-tallet.

Dato for Jesu fødsel kjenner naturligvis ingen, slik det også er usikkerhet med hensyn til årstallet. På trehundretallet ble Kristi fødselsdag satt til 6. januar, men ble flyttet til 25. desember, på tross av - eller på grunn av - at denne dato var til minne om solguden Sol Invictus. Fordelen var imidlertid at de kom til dekket bord ved å benytte en innarbeidet festdag til minne om solguden Sol Invictus, slik de også i Norge gjorde det samme. Mithraskulten som var en av kristendommens alvorligste konkurrenter, en indoiransk gud som finnes i flere utgaver, var også født 25. desember, noe som kanskje var den viktigste årsak til at også kristne la Jesu fødselsdag til denne datoen. Slik keiser Theodosius i år 391 evt forbød andre religiøse ordninger enn kristendommen, noe som førte til at de kristne forfulgte annerledes troende, ble det også i Norge på tingmøte på Moster i år 994 evt vedtatt at kristendommen var landets eneste religion. Dette førte til tvangskristning og Kristi fødselsdag overtok midtvinterfestens innhold.

Sentralt i den kristne julefortellingen er inkarnasjonen, hvor gud tok bolig i et menneske, Maria som fødte guds sønn. Også denne side av den kristne fortellingen er både tvilsom og legendepreget. Leivestad sier om barndomsevangeliene at de er from diktning og legendariske, og Bringsværd viser til Jervell om at det var 'grupperinger i kirken som helt fram til det 3. århundret holdt fast ved at Jesus hadde en naturlig tilblivelse, og for størstedelen av den eldste kirke var jomfrufødselen ukjent i slutten av det første århundre'. Heller ikke Paulus synes å være kjent med dette. Det ble etterhvert en mengde litteratur som forsøkte å beskrive alt det underfulle som hadde skjedd i forbindelse med Jesu fødsel og hans barndom. Mesteparten av dette er i de apokryfe skriftene, som i stor grad ikke er kirkelig godkjent, men viser hvordan legendene utviklet seg, fortellinger som i stor grad ikke er positive i sin omtale av Jesus som barn.

Inkarnasjon er ikke et spesielt kristent fenomen, hvor heller ikke legenden om den kristne jomfrufødselen er enestående, verken som unnfangelse eller som inkarnasjon. Også her finnes det forbilder i den mytologiske verden, hvor gudene får barn med menneskene. Urhistorien i GT forteller også at på Noah's tid kom gudesønnene til jorden og tok dem til koner og fikk barn med dem. Skulle gudene utføre sine guddommelige oppgaver på jorden måtte de materialisere seg og ikke bare være usynlige åndsvesen. Slike fortellinger knyttes til mytologien, men naturligvis vil ikke verken jøder eller kristne gå med på at mytene i GT og NT kun er myter og legender - slik også de gamle primitive folkene trodde på sine myter som virkelige og sanne. Viser her til noen eksempler på inkarnasjoner:

Det fortelles om den indiske guden Vishnu at han manifesterte seg i personifiseringer som en fisk, skilpadde, villsvin, løvemann, dverg, øksemann, helt, gjetergud, Buddha og hest. Dette for å kunne gjenopprette guddommelige ordninger som var kommet ut av balanse på jorden.

I den italienske myten om tvillingene Romulus og Remus ble deres mor befruktet av guden mars og for å redde dem ble de satt ut i en kurv på elven Tiber, hvor også fortellingen om Moses er hentet fra. De ville bygge sin egen by ved Tiber, men ble uenige og Romulus drepte Remus - slik også Kain drepte Abel. Senere forsvant Romulus i en tordensky og ble ikke sett siden - slik det også skjedde med Enok og Elias i GT og Jesus i NT.

Pollan viser til hvordan religioner gjennom tiden bruker slike fortellinger til å formidle sitt budskap om hvordan de respektive guder kom til jorden. Det er ikke alltid samme mønster, men hendelser hvor det avgjørende ligger i det overnaturlige og guddommelige inngrep i menneskets verden. Hun viser også til Buddhas fødsel hvor hans mor drømte at en hvit elefant kom inn i siden hennes, en historie om unnfangelse uten mannens hjelp. Det sies også om Buddha at han kunne gå umiddelbart etter at han ble født.

Slik Jahve sendte sin sønn Jesus til jorden, ble også Krishna født av en enkel kvinne etterat guden Vishnu lot ett av sine sorte hår plassere i en kvinne. Når kongen som var bror til Krishnas mor fikk høre dette, drepte han alle nevøene etterhvert som de ble født - slik også fortellingen om Herodes i NT. I Egypt viser Isis-kulten hvordan Horusbarnet ble unnfanget etterat Isis hadde funnet sin døde ektemann i en kiste som var kastet på Nilen, hvor Horus ble skjult inntil han kunne hevne faren og gjøre krav på tronen.

En av de største konkurrentene til kristendommen var Mithraskulten, hvor Mithras ble født ut av en klippe. Vogt sier om denne at 'Den kristne Messias vokste mer og mer inn i en rolle som var blitt Mithras til del før ham, en Himmelens og Lysets Gud, som først ble æret i det gamle Persia og som siden i det 1. århundre fvt også hadde vunnet flere tilhenger i vesten. Mithras ble født den 25. desember'. Også her var det hyrder som tilba barnet, etterat han hadde gjort sine gode gjerninger på jorden feiret han sitt siste måltid med dem og fór så tilbake til himmelen. Ved tidens slutt vil han vende tilbake for å dømme menneskene og føre dem til et evig liv i himmelen. Ellers mange likheter med den kristne troen og derfor ikke rart at kristne på slutten av det 4. århundre plyndret og drepte Mithras-tilhengere for å utrydde overtroen.

I gresk mytologi fortelles om Dionysosbarnet at guden Zeus hadde en kjærlighetsaffære med menneskekvinnen Semele og gjorde henne gravid. For å redde ham fra Hera sydde han sønnen inn i sitt lår og født igjen tre måneder senere. Gudinnen Afrodite forvandlet Myrrha til et tre som svulmet opp og revnet for å føde Adonis. Attis var sønn av Nana, datter flodguden Sangarius, og ble fruktsommelig ved å fortære fruktene av et mandeltre. Slik er hele den mytologiske historien full av historier om fantasier og forestillinger som ligger til grunn for de forskjellige gudemenneskenes overnaturlige unnfangelse og fødsel.

Markus som var det første evangeliet kjenner ikke til fødelsehistoriene og Paulus synes heller ikke være kjent med disse, slik han heller ikke er kjent med alle under Jesus ifølge evangeliene skulle ha gjort. Slik er alle de fantastiske historiene om Jesu liv, unnfangelse og barndom skrevet lang tid etter Jesu død på bakgrunn av muntlige overleveringer som hadde skjedd underveis.

Når kirkemøtet i år 649 evt bestemte at 'Maria ble besvangret uten sæd ved Den Hellige Ånd', så er også selve jomfrufødselen heller ikke noe nytt eller underlig, på tross av at de fleste gudene besvangret de jordiske kvinnene på vanlig måte. Vogt sier at 'Som så mang en gud og hero ble Kristus født av en jomfru' og Brandes sier at 'Gudsmoderen med barnet, som den katolske kirke dyrker, svarer til Isis og Ishtar', slik også religionsstifterne Zarathustra og Buddha ble født av jomfruer. Scwarz sier også at 'jomfrufødsel kjennetegner orientalsk-hellenistiske frelsesskikkelser. Derfor sier også Brandes at Messias-idealet var 'inntrykk fra de forskjellige omgivende religioner', slik vi også så i forbindelse med jødenes bibel GT.

Matteusevangeliet er opptatt av å vise hvordan Jesus oppfylte de gamle profetiene i GT og det sentrale tema er derfor både å vise og bevise hvordan NT oppfyller det som ble sagt gjennom profetene i GT. Et eksempel i forbindelse med jomfrufødselen er fra Jes. 7,14 hvor det står at en jomfru skal bli med barn, noe som også ligger til grunn for jomfrufødselen, men dette er fra den greske oversettelsen av Septuaginta. I den hebraiske utgaven står det om en ung kvinne, ikke at det er en jomfru. Derfor brukes den greske oversettelsen, på tross av at den hebraiske er den vanligste, nettopp for å understreke det profetiske og guddommelige. Ikke uten grunn ble en kvinnelig doktor i katolsk teolog som mente at Marias evigvarende jomfrudom måtte tolkes teologisk og ikke biologisk, nektet av paven å undervise i kirkens lære.

Konklusjon.
Som en konklusjon på grunnlaget for den kristne julefeiringen kan vi derfor nevne at:
- Vår kristne julefeiring er opprinnelig en hedensk høytid som ble overtatt av de kristne og erstattet med en nytt innhold, både i vår norrøne og i andre religioner.
- Inkarnasjonen, hvor guden befrukter mennesket, er mer en regel enn et unntak i de mange mytologiene vi kjenner til, enten det skjer på naturlig eller på overnaturlig vis.
- Jesu liv og unnfangelse er bygd på samme religiøse forestillinger som var kjent hos de omgivende landenes religioner, men tilpasset den kristne troen og jødenes tradisjoner.
- De grunnleggende trekkene i den kristne julefeiringen er også med om å bekrefte at den jødekristne troen er basert på myter og legender som i hovedsak er hentet fra andre religiøse tradisjoner og derfor ikke verken pålitelig eller troverdig, annet enn som myter.

Mirakler.
Min kristne fortid og bibelske forståelse var preget av en sort-hvitt-tenkning som innebar at mirakler var det bare den gode Gud eller hans onde motstander Satan som kunne gjøre. Gud gjorde det av kjærlighet og godhet for å hjelpe sine barn, men hos Satan fikk det negative konsekvenser når han fikk slippe til. Imidlertid var jeg aldri vitne til mirakler, på tross av at jeg trodde på dem og at Gud var istand til å gjøre det, selv når behovet var tilstede. Da jeg ble opptatt av den karismatiske bevegelsen, hvor under og mirakler var et bevis på Guds kraft, viste det seg også her at det var svært få - om noen - eksempler på at den kristne guden utførte mirakler. Det stanset som regel med troen.

Min hensikt med denne studien var å undersøke om bibelens mirakler er troverdige og enestående. Derfor så jeg på bibelens mirakler i lys av den teologiske forskningen, men også på enkelte erfaringer i kirkens historie og enkeltpersoner av nyere dato. Det viste seg at de bibelske miraklene heller ikke var enestående når jeg så nærmere på sjamaner, paranormale fenomen, synske og nær-døden-opplevelser. Når jeg senere i en egen studie så på New Age og den alternative bevegelsen viste det seg at det ikke var så uvanlig eller unaturlig at uforklarlige hendelser skjer, som også vitenskapen bekrefter.

Professor dr.med. Anna Luise Kirkengen sier om healing at 'det ikke er et spørsmål om healing kan skje, men snarere under hvilke forutsetninger og med hvor dyp virkning. Dokumentasjon knyttet til fenomenet kalt placebo tilsier at ingen vitenskapelig orientert tenker bør miste fatningen av å høre om menneskers opplevelser av healing og helbredelse. Slike 'mirakler' trenger verken å være overnaturlige eller tilfeldige. Forskningen kommer trolig snart til å kunne vise hvordan healing 'ser ut' fra et naturvitenskapelig perspektiv, uttrykt i en endret immun-, hormon- og nerveaktivitet. Det foreligger nå dokumentasjon av at psykoterapi kan endre hjernens struktur. 'Change the mind, and you change the brain', har nevroforskere konkludert. Placebo er 'psykoterapi naturell', en ressurs som alle behandlere kan forløse. Det handler ikke om ytre mystiske 'krefter'. Kraften er alt i pasientene som egenhelbredende ressurser'.

Problemet med en oppsummering av en studie med så mye materiell som ligger til grunn er å begrense meg til det viktigste og nødvendigste, om de bibelske miraklenes troverdighet og pålitelighet på bakgrunn av andre tilsvarende erfaringer og forklaringer, slik også Kirkengen gir uttrykk for.

I NT er det i hovedsak evangeliene som forteller om mirakler, selv om Apgj. viser til at også Paulus utførte mirakler. Imidlertid synes det som om han var ukjent med de fortellingene som evangeliene inneholder, spesielt miraklene Jesus skal ha utført, da han aldri viser til disse, noe som er det en mest forbinder med Jesus. Egentlig ikke så rart når en tenker på at evangeliene ble først skrevet etter Paulus død og som idag ansees for å være preget av myter som hadde utviklet seg på bakgrunn av de muntlige overleveringene. Derfor er disse mirakelfortellingene av svært tvilsom karakter når det gjelder troverdighet.

Professor Jervell sier at 'I hellenistisk religiøsitet finnes et utall av underberetninger. Både guder og mennesker fremtrer som undergjørere. Dette var menn man betraktet som fylt av guddommelige krefter, istand til å gjøre mirakuløse gjerninger. Ofte fortelles om underfulle helbredelser av samme art som i evangeliene, men det er typisk at underne ikke er så bestemt av menenskers nød'. Derfor sier han at det var unormale hendelser, men ikke anormale. Når både profetene i GT og andre religiøse mirakelmenn kunne gjøre dette, så kunne ikke Jesus stå tilbake for noen av disse, han som var gudens sønn og med om å skape både himmel og jord. Imidlertid skiller Jervell mellom helbredelsesunderne og naturunderne, naturlig nok fordi det første var utbredt hos de fleste. Imidlertid er det ikke vanlig med verken matunder, stille stormen, gå på vannet eller å vekke opp de døde, for hadde det skjedd så ville det naturligvis blitt lagt merke til langt ut over det kristne miljøet.

I et spørsmål til professor Einar Thomassen bekrefter han at hvis Jesus virkelig hadde vekket opp både Jairus datter, enkens sønn og Lasarus fra de døde, ville nok dette blitt registert også i de hellenistiske kretsene. Samtidig sier han at akademiske teologer ikke lenger tar disse fortellingene bokstavelig. Mistenkelig nok er det ingen andre enn evangeliene som omtaler disse, dessuten skrevet langt senere og hvor bare Lukas kjenner til enkens sønn og Johannes til Lasarus. Det er derfor lite troverdig at de bibelske natur-miraklene og oppvekkelsen av døde har skjedd. Helbredelsene er det derimot mindre tvil om, som dessuten var vanlig både i andre kretser og som også Kirkengen viser til i vår tid.

I kristen sammenheng er det spesielt i den katolske kirken underne skjer, da mest i forbindelse med Maria-dyrkelsen. Det merkelige er de geografiske forskjeller som fremkommer, hvor det skjer mest i de sydlige områdene og ikke i tilknytning til de nordiske miljøene. Samtidig er det også forbundet med barn som møter Mariaskikkelsen, slik det også var i forbindelse med hekseprosessene. Det synes som om mirakler knyttet til kristendommen har spesielle psykologiske funksjoner som er utløsende, for det er ikke grunn til å betvile at uforklarlige ting foregår - både i og utenfor kristendommen, slik det er med all religiøs erfaring.

Sjamanisme har sin bakgrunn i urbefolkningene, men ofte knyttet til trollmenn og heksedoktorer, som hos samene kalles noaidier. En sjaman er en internasjonal betegnelse for ulike spirituelle teknikker og metoder fra gammel tid og hvis en går bakover i historien, før de store religionene, var den første åndelige arven sjamanisme. Det sies også at det er den eneste verdensreligion som har eksistert, selv om det mer er en erfaringsvei. Sjamanen er en som ser i mørket, den som vet og skal være en bro mellom den himmelske verden og menneskenes opplevelsesverden, mellom dyreriket og menneskeheten. Likevel er det ikke en religion, men heller et uttrykk for religiøs søken etter det oversanselige i krisesituasjoner.

Litteraturen om sjamanene viser liten forskjell mellom evangelienes mirakler og de mange fortellingene vi kan lese om sjamanenes mirakler. Imidlertid er det ikke min hensikt her å vise til disse ekstreme fortellingene, men fastslå at tross alt synes disse fortellingene å være mer troverdige enn de bibelske. De er også grunnlagt på sagn, myter og legender, men også i vår tid er samiske sjamaner i full aktivitet. Samtidig synes det som om de er i gruppe med vår tids nyreligiøse, kanskje spesielt fordi det ikke knyttes til verken guder eller liv etter døden, men har til oppgave å hjelpe her og nå. Slik har også sjamanene en lang historie når det gjelder overnaturlige mirakler, hvor selv det å tre inn i dødsriket ikke var uvanlig.

Interessant er det også at den vitenskapelige forskningen ta ulike paranormale fenomen på alvor, slik også Kirkengen skrev om healing. I Norsk Parapsykologisk Selskap var professorene Harald Schjelderup og Georg Hygen sterkt engasjert og utgav flere bøker i denne forbindelse. Dette omfatter alt fra det ubevisste, analyser, hypnoser, spiritisme og flere andre paranormale fenomen, hvor parapsykologi er den vitenskap som undersøker paranormale fenomen. De eksemplene som det vises til og som det forskes på er også av en slik karakter at det er ikke grunn til å tvile på at de skjer, men heller for å finne fram til hvorfor de skjer.

Mye er knyttet til folketroen og det viser seg at helt fram til 1850 trodde folk på Nøkken, gardsnissen fram til 1900-tallet og i en spørreundersøkelse av Coca-Cola for få år siden svarte mange voksne at de trodde på julenissen. I en undersøkelse i mars 2000 fortalte 42% av de spurte britene at de trodde på spøkelser og i Chicago i 1987 svarte 42% av de voksne at de ikke bare trodde på spøkelser, men selv hadde hatt kontakt med de døde. Samtidig er det også flere tilfeller hvor en kan vise til forvarsler. Det sies at i forbindelse med Titanic ble det på forhånd skrevet en bok som Schjelderup omtaler som 'forbløffende presis'. Psykiateren Stevenson foretok inngående studier om forvarsler som var gitt de to siste ukene før turen og det sies at 'Han har registrert i alt 19 varsler en må regne som godt dokumentert, fra England, USA, Canada og Brasil'. Uforståelige og overnaturlige reaksjoner er altså ikke noe som bare kan knyttes til det religiøse.

Også når det gjelder synske finnes det mye stoff som synes å være troverdig og vanskelig å bortforklare, da det tross alt er basert på personlige erfaringer og konkret hjelp i vanskelige tider - slik det også er med religiøse erfaringer. I Norge har vi flere slike, Vis-Knut i begynnelsen på 1800-tallet, Marcello Haugen på 1900-tallet, Ivar Flatmo på 1900-tallet, Snåsamannen som fremdeles lever og fått status som en troverdig healer. Samtidig viser også psykologen Maslow til sin studie om de såkalte høydepunktopplevelsene, som selv var ateist og hvor erfaringene ikke var knyttet til det religiøse. Tidligere har jeg gså vist til samarbeidsorgan mellom Statens helsetilsynog alternativ medisin, slik også Kirkengen viser til når det gjelder healing.

Nær-døden-opplevelser ble satt på dagsorden av filosofen og medisineren Raymond Moody, hvor mennesker etter å ha vært død kom tilbake og fortalte om sine gode opplevelser. Disse lignet på de religiøse, men det viste seg ikke være betinget av religiøse forhold. Professor Zaleski viser i sin doktoravhandling om 'Reiser til en annen verden. Nær-døden-opplevelser i middelalderen og i dag' at slike erfaringer er langt mer vanlige enn en skulle tro. Samtidig viser hun hvordan de er farget av holdninger i samtidskulturen, hvor slike opplevelser i dag - i motsetning til middelalderen - viser at 'de vonde dødsfallene, strenge domsscenene, skjærsildpinslene og helveteskrekkscenene i middelaldervisjonene er borte. Sammenlignet med disse er den moderne andre verden et hyggelig sted'. Slik viser det seg at de moderne dødsrikene er et godt og hyggelig sted, som de fleste egentlig ikke ønsker å forlate for å komme tilbake til jordelivet. Slik har også døden mistet sin skrekk - hvor bare det gode og det himmelske er tilbake. Det synes å være basert på hjernens oppsamlede erfaringer, hvor også det himmelske blir borte når både kropps- og sjelsfunksjoner opphører.

I den kristne tro er trygghet og omsorg idag det viktigste, hvor både mirakler og helvetets pinsler er fraværende, hvor kun et evig liv i himmelsk herlighet er tilbake - som en god livsforsikring hvor de kristne skal fortsette sitt liv i luksus og overflod. Det kjennetegner også salmer og bibelord, hvor selv ikke en spurv faller til jorden uten at gud vet om det. Imidlertid viser det seg i praksis at de kristne ikke har en bedre forsikring mot død og smerte enn andre - på tross av alle løftene som ikke skal svikte, men som likevel svikter. Jeg har i studien vist til frelsessoldaten i Haugesund som ble drept av innbruddstyver i sin seng om natten, en kristen familie fra Moi ble utsatt for en bilulykke på veien hjem, hvor foreldrene og ett av barna blir drept og politimannen som ble skutt.

Alle aktive kristne, men som likevel ble drept, hvor en allmektig gud på en enkel måte kunne reddet dem fra både ulykken og døden, men valgte ikke gjøre det. Biskop Tutu sier i en tale hvordan Gud lider med sine menneskebarn, men hva hjelp er det kun i forståelse og omsorg når en som har makten og muligheten til å hjelpe ikke bruker den. Eller når redaktøren i avisen Magazinet fikk over femti drapstrusler og søkte politibeskyttelse fordi det var ikke nok med guds beskyttelse. Eller nazistenes konsentrasjonsleirer hvor seks millioner jøder ble utryddet, guds utvalgte folk, men likevel overlatt til seg selv når de trenge sin gud mer enn noen gang. Ikke rart at jøden Primo Levi som overlevde Auschwitz sier: 'Hvis det finnes et Auschwitz, så kan det ikke finnes noen Gud'.

Det synes som om mirakler og trygghet er tilfeldig og psykologisk som ikke har noe med verken guder eller djevler, men har naturlige årsaker. I siste nummer av Visjon er det en artikkel om vitenskapelig studier som kalles nevroreligiøsitet og nevroteologi. I hjerneforskningen kan en idag se hva som skjer i hjernen når mennesker opplever kontakt med det som er hellig for dem, hvor en kan observere og lokalisere det som skjer i de forskjellige hjernedelene. 'Det ser ut til at hjernen vår er satt sammen på en måte som gir oss muligheten til å ha en spirituell opplevelser under de riktige omstendigheter'. Ved bruk av metoder, tekniske og kjemiske hjelpemidler kan en frembringe åndelige opplevelser, slik en også kan gjennom 'bønn, meditasjon, ritualer, yoga, chanting, psykedelisk substanser, ekstreme tilstander, traumatiske opplevelser og kreative vitenskapsmenn'.

Et særtrekk innenfor det religiøse livet er at menneskene velger det kjente fremfor det ukjente, av naturlige grunner. Vi ser at nye religioner og nye sekter bygger videre på det kjente, kristendom på jødedom, islam på jødedom og kristendom, protestanter på katolikker, hvor mormonere, Jehovas vitner, adventister, pinsevenner og andre uvenner bygger videre på det kristne grunnlaget, ofte kun med små endringer. I artikkelen om nevroteologi sies det at dette har naturlige årsaker, hvor det gudommelige eller åndelige 'åpenbarer seg for oss basert på vår tidligere livserfaring og preferanser', hvor det 'oftest er individets mest kjente form for Gud som åpenbarer seg. Den kjente formen av Gud har allerede satt sitt avtrykk i hjernen, og er klar til å bringes fram under de rette omstendigheter'. Det er altså 'vår personlige foretrukne form av det hellige som dukker opp i våre spirituelle opplevelser'. Slik blir også mirakler knyttet til den kjente guden, fordi troen utløser og påvirker hjernens ulike funksjoner, selv når det har andre årsaker.

Samme prinsipp ligger også til grunn for våre verdivalg, valg av venner, partnere og guder, slik barna ofte velger foreldrenes tro, yrke, fotballag o.l. fordi det er kjent, trygt og godt. Det viser seg at gudsriket bor i oss, ikke som noe guddommelig, men i det menneskelige potensiale. Fordi vi er programmert ut fra våre erfaringer og opplevelser velger vi det kjente - av naturlige årsaker, slik vi knytter det uforklarlige den den kjente troen. Slik har spirituelle opplevelser og paranormale erfaringer naturlige årsaker, som også ligger til grunn for neste teme - Åpenbaringer.

Konklusjon om mirakler:
- Det finnes overnaturlige og uforståelige opplevelser og erfaringer som ikke lenger knyttes til guder eller religioner, men har psykologiske og nevrologiske årsaker, og synes idag skjer mest utenfor de kristne menighetene.
- Miraklene i NT er i stor grad basert på myter og legender skrevet langt senere og tvilsomt om de har skjedd, hvor heller ikke samtidslitteraturen eller Paulus kjenner til dem.
- Religiøse erfaringer har årsak i at det skapes tro og forventning til at slikt kan skje av en allmektig og kjærlig gud, noe som innvirker på hjernens funksjoner.
- Paranormale fenomen kan også være resultat av ukjente metafysiske og universelle lover som mennesket kan gjøre seg bruk av eller kobles til - slik datamaskinen kan koble seg til internetts grenseløse muligheter - og individuelle åndsevner hos enkeltmennesker.
- Nevroreligiøsiteten viser at hjernen er istand til å oppnå spirituelle erfaringer og opplevelser når spesielle betingelser er tilstede, uavhengig guder og religioner.

Åpenbaringer.
Hensikten med studien om Åpenbaringer var å vurdere grunnlaget for de ulike religioner og religiøse sekter. Et fenomen som går igjen hos alle de 25 jeg gjennomgikk var at enkeltmennesker fikk en overnaturlig opplevelse som ble tolket som guddommelig, enten fordi de søkte til spesielle guder eller at guden søkte dem. Opplevelsen gjorde et så sterkt inntrykk at det førte til personlighetsendringer som de av naturlige grunner knyttet til det religiøse som var kjent. Moses til Abrahams gud, Paulus til jødenes gud, Muhammed til den jødekristne guden, Buddha til de hinduistiske gudene, samt alle de ulike kristne sektene som egentlig er utløpere av den kristne troen.

Per Bilde bekrefter dette fenomen om hvordan sekter oppstår at 'Et vesentlig trekk i dannelsen av nye religioner både på reformasjonstiden og i det 19. og 20. århundre er at de nesten alltid blir til i en prosess av diskusjon, konflikt og strid med en moderreligion, enten denne er en av de kristne religioner, en av de muslimske eller en av de indiske'. Tim Jensen skriver også at 'Religionenes historie er også historien om hvordan religionene i tidens løp forandres i møtet med andre religioner. Kultur- og religionsmøte er ikke en nymotens ting. Ingen av de store religioner er 'rene' og ingen har en 'ren' opprinnelses- og utviklingshistorie. Synkretisme, dvs sammenvoksningen av flere religioners elementer i en ny og annerledes sammenheng, er regelen og ikke unntagelsen i religionenes historie'.

Spesielt to element ligger til grunn for dannelsen av nye religioner og sekter, at spirituelle opplevelser hos enkeltmennesker blir tolket som himmelske åpenbaringer og knyttes til kjente religiøse referanser. Som Jensen sier er det ikke tale om dramatiske endringer, men kursendringer av det kjente og etablerte. Det er dette jeg viste til i slutten av forrige avsnitt om mirakler, hvor hjerneforskningen også bekrefter dette. Hammer sier om de åndelig søkende at det som skjer er at de kommer 'i kontakt med sin foretrukne form av det hellige', hvor de aktuelle åpenbaringene er 'basert på vår tidligere livserfaring og preferanser', at det er 'individets mest kjente form av Gud som åpenbarer seg. Den kjente formen av Gud har allerede satt sitt avtrykk i hjernen og er klar til å bringes frem under de rette omstendigheter'. Slik er det altså 'vår personlig foretrukne form av det hellige som dukker opp i våre spirituelle opplevelser'.

Om det er slik at det åndelige vekkes i oss som noe biologisk eller psykologisk er imidlertid ikke noe jeg kan ta opp her, men hvor det viktigste blir å vise til muligheten for at ulike åndelige opplevelser viser seg å være menneskelig betinget. Slik kan hjernevitenskapen idag erstatte teologien ved å skape spirituelle opplevelser enten ved psykologiske metoder, tekniske hjelpemidler eller kjemiske stimulanser som påvirker hjernen. En annen årsak er psykiatriske og psykotiske tilstander som kan føre til hallusinatoriske opplevelser, hvor en naturligvis bygger på de kjente referansene. Det viser seg altså at de mange ulike åpenbaringene som har skjedd gjennom vår kjente historie ikke er avhengig verken av guddommelige eller himmelske representanter, men finnes i oss selv, i det menneskelige potensiale - ikke som noe uforklarlig eller unaturlig.

Slik er det også forhold som har vært med om å klargjøre disse forutsetningene, når opplysningstiden gav oss frihet til å tenke - hvor århundeders innestengte tanker og følelser endelig ble sluppet fri - og vitenskapelig kunnskap har vist at det foreligger langt mer troverdige alternative årsaker til religiøse fenomen. At karismatiske personligheter med sterke emosjonelle opplevelser påvirker sine omgivelser så sterkt at de blir akseptert som guddommelige kallsopplevelser er ikke vanskelig å forstå, for det har igjen noe med dette å være rett person på rett plass med rett budskap til rett tid. Ikke uten grunn er det vanskeligere å overbevise vår tids opplyste mennesker om ektheten av slike opplevelser - selv om noen gjør det. Imidlertid er ikke det noe mer merkverdig enn ubetinget tro på de aksepterte og velkjente religiøse mytene.

Samtidig er det slik med de religiøse at selv om alle mener de har rett, må nødvendigvis noen - eller alle - ha galt, slik det også viser seg i fraværet av oppfyllelsen, dør ut, ender opp som karrikaturer eller blir til autoritære maktpersoner. Et annet særtrekk er at de religiøse åpenbaringene mener om seg selv at de er den siste og endelige gudsåpenbaringen, som også inkluderer alle de tidligere. Lerstad skriver at 'Bahá'iene tror at han (Baha'i) er den hittil siste i rekken av Guds budbringere som inkluderer Moses, Buddha, Zarathustra, Kristus og Muhammed'. Grunnlaget for Bahá'i ble lagt av en shiamuslim som var 'forløperen til den lovede i alle religioner', slik også Mormons bok skulle være sluttstenen. Likevel åpenbares det stadig vekk i stor skala. Om vår tids pastor Moon sies at han skal 'fullføre den utvikling mot en bedre verden som menn som Moses, Sokrates, Confusius, Lao Tzu, Buddha, Jesus og Muhammed og deres religiøse og etiske lære la grunnlaget for'.

Når det gjelder troverdigheten til påståtte åpenbaringer, vil jeg vise til noen.

Moses.
Selv om Abraham er stamfar til jødene, er det først gjennom Moses at både Jahve og den jødiske religion får sin begynnelse. Selve fortellingene om Moses er av en slik karakter at de ikke er troverdige, samtidig som GT er gamle jødiske myter. Som tidligere nevnt er det ikke noe som taler for at verken Moses har levd eller at Exodus har skjedd, hvor mosebøkenes myter og legender først ble skrevet etter Eksilet på grunnlag av ulike muntlige tradisjoner. Det er derfor ikke noe som gjør den jødiske historien troverdig, verken med Abraham som stamfar eller Moses åpenbaringer, noe som får store konsekvenser både for jøder og kristne, hvis detblir tatt på alvor.

Paulus.
For kristendommen er det Jesus som ansees som grunnleggeren, men i praksis er det Paulus og hans åpenbaringer som ligger til grunn, hvor selv apostlene synes å være satt ut av funksjon. NT-skriftene taler for at Jesus ikke har gitt noen misjonsbefaling til apostlene, men noe som oppstod hos Paulus og i hovedsak begynte med ham. Før den tid var det mest en religion knyttet til jødene, som den jødekristne menigheten i Jerusalem hvor både Peter og Johannes i nærmere tyve år hadde vært knyttet til, hvor det synes at hedningene skulle bli jødekristne når de omvendte seg. Paulus åpenbaringer - hallusinasjoner eller mentale forstyrrelser - førte til at ikke bare apostlene og Jakob i Jerusalem trodde på ham, men også hedningene som ble fritatt fra moseloven.

Muhammed.
Profeten Muhammed var en søkende hedning i et land som falt mellom østens persiske Zoroaster og vestens kristne romerrike. Sammen med andre som også 'mislikte det hedenske samfunnet og trakk de seg tilbake i huler i fjellsidene i nærheten. Muhammed oppholdt seg også i en slik hule i én måned hvert år, og det var her de første versene av Koranen ble åpenbart for ham'. Her var det visstnok ikke verken visjoner eller stemmer, men oftest 'fant han ordene i sitt hjerte', hvor det var engelen Gabriel som 'brakte Den (Koranen) til ditt hjerte med Guds bifall'. Vogt viser til at 'All politisk og religiøs makt er gitt av Gud til Hans representant på jorden, Muhammed'. Da profeten ikke kunne lese ble de himmelske skriftene lest for ham og etterhvert kom åpenbaringene ofte, helt fram til hans død. Han døde i år 632, men det var først på 700-tallet den fullstendige biografien ble skrevet og revidert på 800- og 900-tallet. Slik det også var med de jødiske og kristne skriftene tillot også de islamske biografene seg 'både å freheve og utelate'. Likevel er det ingen ekte muslim som setter tvil ved dette materialet, men villig til å drepe både seg selv og andre for troen på dette udokumenterte og tvilsomme grunnlaget.

Indiske.
De indiske religionene Hinduisme, Buddhisme og Sikhisme har en langt fredeligere historie å vise til, kanskje fordi reinkarnasjonen er betinget av hvordan livet leves her på jorden. Hinduismen regnes for å være verdens eldste religion og bygger på Veda-skriftene som ble til mellom 1500 fvt frem 1500 evt, ikke basert på åpenbaringer, men utvikling.

Jesu-gjenkomst-bevegelser.
Et sentralt fenomen i kristendommens historie er forventningen til at Jesus skulle komme tilbake for å hente de troende. Johannesevangeliet sier at han gikk bort for å gjøre istand et sted for dem og Åpenbaringsboken viser glimt av den himmelske herligheten. De første kristne ventet at det skulle skje snart, i deres tid, og Paulus skriver derfor at tiden er nær, men hvor han senere måtte korrigere dette og forklare hvorfor det ikke skjedde. Etterhvert måtte de kristne tilpasse seg virkelighetens verden, men uten at de mistet troen og forventningen på Jesu gjenkomst. Albert Schweitzer mener at det såkalte Parusi-uteblivelsesproblemet - at Jesus ikke kom som avtalt og forventet - ble det mest kritiske i den tidlige kirkens historie. Nå er det snart to tusen år siden dette skulle skjedd, men likevel er det mange som fremdeles venter og aldri synes å gi opp.

Selv om Jesu gjenkomst har vært et sentralt tema i den kristne historien, har det vært store uenigheter. Noen knytter det kun til døden og det evige livet, men hos andre et historisk klimaks hvor samfunnsutviklingen også viser tegn til å forstå hva som er i ferd med å skje. Egentlig utrolig at en med den kunnskap vi har idag om livet og evolusjonen kan knytte dommedag og tidens avslutning til det menneskelige, hvor mennesket kun er et lite intermesso i planetens og vårt solsystems historie. Hos de religiøse er naturligvis mennesket selve grunnlaget og sentrum i skaperverket, hvor den jødekristne guden skapt alt for snart seks tusen år siden. På dette grunnlag har det vært viktig å se etter de tegn som skulle forutsi hans komme.

Opplysningstid og reformasjon har muliggjort frihet til selv å kunne tro, ikke bare betinget av en godkjent kirkelig tro, noe som har ført til et ras av kristne religiøse sekter fra 1800-tallet og fram til idag. Som vist ovenfor bygges disse på de ekisterende, hvor det ikke er noe revolusjonært nytt, men en fornyelse av det gamle og hvordan dette skjer i kriseperioder. Samtidig skjer dette i forbindelse med vekkelser, som ofte har sin bakgrunn i innestengte følelser av angst og uro sammen med ytre trusler som tolkes som tegn på både dommedag og Jesu gjenkomst. Selv om de fleste kristne bevegelsene til alle tider har vært preget av apokalypsen og eskatologien, vil jeg vise til tre klassiske eksempler hvor vekkelser og dommedag ofte har sitt utspring, det historieløse USA. Dette gjelder adventister, mormonere og Jehovas vitner som alle har sitt opprinnelige utspring fra etablerte kristne kirkesamfunn, men hvor den indre og ytre uroen ble tolket religiøst, ikke som normale psykologiske reaksjoner.

På begynnelsen av 1800-tallet skjedde en tverrkirkelig vekkelse som ble kalt for Millerismen etter baptisten William Miller og førte til opprettelsen av flere kristne sekter, men som ikke ble tatt inn i varmen av de etablerte kirkene. Selv om Adventistene, Mormonerne og Jehovas vitner ikke ble akseptert, har de sitt utspring både i den jødekristne guden og de kristne menighetene. Samtidig er de basert på personlige åpenbaringer og åndelige opplevelser som naturligvis ble tolket som guddommelige, både av dem selv og deres tilhørere. Historien til disse bevegelsene er i seg selv et tragisk eksempel på hvor langt det er mulig å gå og hva som blir akseptert. Selvfølgelig er også disse et eksempel på rett person på rett plass til rett tid med rett budskap, spesielt på bakgrunn av de psykiske påkjenningene nybyggere og imigranter måtte oppleve og kjempe med når de kom til den nye verden. De var sårbare og derfor i behov av både tygghet og trøst.

Adventistene var et resultat av Millers vekkelse og sentralt var hans forkynnelse om at Jesu gjenkomst villle skje omkring 1843, etter studier i Daniels bok. Mange ventet forgjeves, uten at noe skjedde, men førte likevel til den store adventvekkelsen som ble avløst av 'den store skuffelsen' uten av de derved gav opp, verken å tro eller å vente. Selv om det var Miller som la grunnlaget for vekkelsen, var det Ellen G. White som kom til å prege utviklingen i det som ble til Adventistsamfunnet, gjennom sine opplevelser, åpenbaringer og bøker. Senere viste det seg at bøkene ofte var plagiat fra andre religiøse forfattere, men selv mente hun årsaken var syner, egne opplevelser og erfaringer. Hun ble akseptert som en profetisk skikkelse og derfor med om å stifte adventbevegelsen.

Hennes bakgrunn sies å være preget av mirakuløse opplevelser og inngrep ved guddommelig helbredelse, samtidig som hun tilsammen hadde 2.000 syner og drømmer Gud gav henne. Når hun fikk disse åpenbaringene var hun i trance og registrerte ikke det som skjedde rundt henne, hvor hovedbudskapet var å berede folk for Jesu komme. Samtidig ble det også påstått andre mirakuløse naturfenomen. Ikke uten grunn sier andre kristne i vår tid at egentlig var det et hysterisk menneske som var både hjerneskadet og psykisk plaget. Naturligvis kom ikke Jesus tilbake på de angitte tidene, men likevel ikke til hinder for at disse himmelske åpenbaringene fremdeles utgjør adventistenes grunnlag.

Mormonkirkens offisielle betegnelse er Jesu Kristi Kirke av Siste Dagers Hellige, noe som viser at også her er det endetid og Jesu gjenkomst. Kirken baserer sitt kall på en gjenopprettelse ved Guds direkte inngripen, hvor det igjen måtte til både profeter og apostler, åpenbaringer som blir gitt og hvor Guds myndighet gjennom prestedømmet måtte gis tilbake til jorden. Det var denne gjenopprettelse mormonerne var kalt til å være med om. Også her var det Millervekkelsen som var begynnelsen, som begynte hos Metodistene og fortsatte i hele området, men på bakgrunn av splid og kamp mellom de religiøse førte det til stor frustrasjon og nye samfunn.

Etter en tids intens søke fikk Joseph Smith sin første åpenbaring hvor han så to hvitkledde personer - Gud og Jesus - som talte til ham. Han fikk til svar at han ikke måtte bli med i noen av de andre menighetene, da de alle var på avveier og deres tro var en vederstyggelighet i guds øyne, hvor alle var fordervet og kun æret gud med sine leper og fornektet guds kraft. Senere fikk han en ny åpenbaring ved engelen Moroni som i år 400 evt. hadde skrevet Mormons bok på gullplater og som ble gitt til Smith - som skulle oversette dem. På tross av at han knapt kunne verken lese eller skrive skulle han oversette bibelen fra et gammelt språk som kalles reformert egyptisk, en 'inspirert gjentydning av teksten ved den Hellige Ånds hjelp' - slik som med Mormons bok.

Senere fikk både Smith og hans medarbeider Cowdery flere åpenbaringer med himmelske budskap, som bekreftet deres himmelske kall. Slik som hos både med Moses, Muhammed og andre bestemte også Smith ut fra GT at det var tillatt med flere koner, samtidig som han også fikk andre spesielle åpenbaringer. At han til slutt ble skutt og drept ble naturligvis sett på som et martyrium.

Jehovas Vitner ble stiftet i 1884 av Charles T. Russel og med sin irske bakgrunn tilhørte han en presbyteriansk menighet. Han ble inspirert av adventisten Wendell og ble preget av deres syn på evig pine og Jesu gjenkomst. Her er det både åpenbaringer og beregninger som tolker bibelens ord om Jesu gjenkomst, som har preget JV gjennom de mange datoer, utsettelser og begrunnelser for utsettelsen. Det er noe av det samme problemet også her som det var for Paulus, hvor han i brev til Tessalonikerne forsøker å finne forklaringer på hvorfor Jesus heller ikke var kommet tilbake den gang - et problem som kristne har levd med i alle disse årene.

Det positive med disse datoene og profetiske forutsigelsene var at de førte med seg vekkelse, for alltid har trussel om Jesu gjenkomst, dom og fortapelse vært nøkkel til vekkelse. Utallige og ufattelige er alle de profetiske forklaringene og bortforklaringene som vi kan lese om, men det synes at uansett er det alltid noen som bevarer troen både på menigheten og på løftene - på tross av at de ikke oppfylles. På tross av løftene, som alle har sin basis i bibelen, er det alltid noen som lever i troen på at en dag skal det skje.

Nyreligiøse bevegelser.
I kjølvannet av at det kirkelige monopol ble opphevet, som et resultat av opplysningstid og reformasjon, fulgte det et utall kristne sekter som i hovedsak var basert på personligheter som påberopte seg guddommelige åpenbaringer og opplevelser av ulike slag. Som nevnt bygger alle disse på deres kjente religiøse erfaringer, hvor den kristne guden synes å gi nødvendig himmelsk korreksjon og informasjon til alle frustrerte søkere som ikke finner tilfredsstillelse i det bestående. En skulle tro at det i vår moderne tid ikke skulle være grobunn for slike fenomen, men de nyreligiøse bevegelsene viser det motsatte.

Det er mange kristne menigheter og organisasjoner som oppstod i løpet av de siste to- tre-siste århundrene som jeg ikke tok med i denne studien, hvor samme prinsipp lå grunn. Grunnleggende trekk er menneskelige lengsler, uro og psykiske behov av ulike årsaker, samt autoritære personligheter som på bakgrunn av intens søken etter å tilfredstille disse behovene, får ekstreme religiøse opplevelser som de opplever som et himmelsk kall. Ikke uten grunn er grunnleggerne til alle religioner og religiøse sekter spesielle karismatiske og autoritære personer som krever at deres tilhørere og tilhengere underordner seg lederens bestemmelser. Dette blir naturlig fordi lederen er utvalgt av gud og har sitt budskap direkte fra gud, noe som er selvsagt for begge parter. Særtrekk er åndelige nådegaver og opplevelser, visjoner og åpenbaringer, samtidig som de er preget av frelse eller fortapelse, hvor alt er knyttet til den siste tid de lever i.

Jim Jones stiftet Folkets Tempel og resulterte i den såkalte Guyana massakren hvor 913 medlemmer begikk et kollektivt selvmord. Jones var 47 år da han ble skutt i hodet, uklart om det var ham selv eller andre som hjalp ham. Han var en karismatisk personlighet som på bakgrunn av åndelige opplevelser, åpenbaringer og visjoner mente han var salvet, utvalgt og utsendt av gud. Han hevdet å ha alle nådegavene Paulus skriver om, samtidig som han var en politisk aktiv sosialist som hadde 'arvet Lenins, Jesus og Buddhas sjel og at han derfor var å betrakte som en gud'.

Som barn ble han omtalt som en ondskapsfull liten seksåring og sier selv at han var svært aggressiv og klar til å drepe, om nødvendig. Ingen gav ham kjærlighet eller forståelse og vokste opp under vanskelige sosiale kår, hvor foreldrene til slutt skilte seg. Kanskje var dette den største drivkraften, men tragedien var at han ikke klarte å skille mellom de patologiske problemene som ble koblet sammen med de emosjonelle opplevelsene han hadde, som tilsammen gjorde ham til den han ble.

Heavens Gate var en sekt som ventet på at UFO'er skulle komme for å hente dem til andre planeter. De så på seg selv som åndelige vesen, men i motsetning til de kristne var det her en UFO som skulle hente dem, ikke til himmelen, men til andre planeter. Begynnelsen var at en 'seksuelt forvirret, mislykket sanger som ble musikklærer, møtte en drømmende, viljesterk, fire å eldre sykepleier'. Han var sønn av en predikant og ble aktiv i kristen kunst som han underviste i, men etterhvert som det indre psykiske presset tiltok førte dette til at han kastrerte seg og hadde sterke fantasier om religiøse og astrologiske fenomen. Mange ble fasinert av disse karismatiske personlighetene, men det hele resulterte i at en gruppe på 39 høyt intelligente mennesker foretok et kollektivt selvmord når de forstod at dette var betingelsen for å være med i den UFO'en som nå var på vei for å hente dem.

Children of God ble stiftet av den kontroversielle profetiske skikkelsen Bavid Berg som var sterkt preget av Jesus-vekkelsen ig del av Hippi-bevegelsen. Hans foreldre var begge kristne pastorer og evangelister. Etter en mirakuløs helbredelse, hvor han var alvorlig syk og holdt på å dø, stiftet han sin egen sekt Children of God. Sekten var preget av dommedag og endetid, hvor Berg var profeten som flere ganger skal ha spådd at dommedag skulle komme, hvor den mest kjente var at en komet skulle ødelegge USA i 1974. Fri sex var uttrykk for guds kjærlighet, men ble senere anklaget for seksuelt misbruk av sine døtre, svigerdatter og to barnebarn. Han stesønn og arveprins drepte senere morens sekretær da hun ikke ville fortelle hvor moren var, da han ville hevne det de hadde gjort mot barna deres.

Sekten Branch Davidians ble stiftet av utbrytere fra adventistene og ledet av Vernon Howell som endret sitt navn til David Koresh på bakgrunn navnet til de bibelske kongene David og Kyros. De ventet undergangen på bakgrunn av åpenbaringer om hendelser som ville lede til dommedag, basert på personlige tolkninger av bibelen. Det resulterte i at da de føderale myndighetene ville ransake dem for mistanker om ulovlige automatvåpen, resulterte det i at sekten satte fyr på hovedbygningen hvor 75 medlemmer ble drept.

En tidligere mormonerevangelist endret sitt navn til Immanuel David, fordi han var preget av bibelens kong David. Han vokste opp i et hjem preget av velstand og ble senere misjonær og kunne Mormons bok utenat, men begynte å høre indre stemmer. Mens han studerte fikk han visjoner om at han skulle bli blant de ledende i Mormonerkirken og skrev brev om dette, samt at han skrev til den israelske statsministeren om at han var den eneste som kunne frelse dem fra straffen for drapet på Jesus. Han mente også at han var både Gud, Jesus og Den Hellige Ånd i en og samme person. Han proklamerer seg som den nye presidenten i Mormonerkirken og kaller presidenten en ond hyrde. Han ble ekskludert fra kirken, men likefullt trodde mange på hans profetiske evner. Det endte med at han tok sitt liv og tre dager senere tok hans kone livet av seg selv og seks av de syv barna deres.

Soltempelordenen som var opptatt av endetid og dommedag trodde på et åndelig liv på andre planeter og hjalp med å ta livet av hverandre. I årene 1994.1997 var det 74 medlemmer av Soltempelordenen som begikk selvmord, men flere ble avslørt og hindret i planlagte kollektive selvmord.

Kerry Noble røykte marijuana og fikk en åndelig opplevelse hvor han så gud som talte til ham. Derfor ble han en religiøs fanatiker og sektleder og 'betraktet seg selv som grunnleggeren av Den andre amerikanske revolusjon'. Han ble neskommandant i en voldelig dommedagssekt hvor 'sektens medlemmer var dømt for mord, brannbombing av synagoger og kirker som aksepterte homoseksuelle, planlegging av mord på føderale embetsmenn og andre forbrytelser'. Han var en ærlig kristen som søkte guds vilje i en syndig verden og tilbrakte mye tid i bønn og kunne store deler av bibelen utenat.

Høyreradikale kristne fundamentalister organiserer mord på leger, angriper abortklinikker og bomber sykehus, legger ut bilde med informasjon på internett om dem som driver med 'babyslakterier'. En hadde sonet 20 år i fengsel for overlagt drap basert på 'en kraftfull åpenbaring' og venter belønning i himmelen når han kom dit. De bruker GT og den onde Jahve som alibi for sine ugjerninger, men overser Jesu ord om å elske sine fiender, slik også den amerikanske staten kriger og dreper - som ikke er så galt som babyslakterne fordi det egentlig er en kamp mot de politisk onde som er uenig med dem og ugudelige fordi de er religiøst nøytrale. Egentlig ikke snakk om religion, men om psykiatri, hvor gud blir alibi for ens egne indre patologiske holdninger.

Den japanske Dommedagssekten Aum ble stiftet av Shoko Asahura som var opptatt av endens tid med Harmageddon og dommedag, noe de var satt til å fremskynde. Det endte med et gassangrep på T-banen i Tokyo som resulterte i at 12 mennesker døde og 5.500 ble skadet. Han kom fra en fattig familie og søkte stillheten i Himalyas fjell på jakt etter den virkelige sannheten, hvor også Buddha hadde vandret. Han fikk åndelige opplevelser av ekstatisk lykke og med det 'fulgte himmelske visjoner og overnaturlige evner'. Han ble en selverklært Messias, men endte som skurk, bedrager og terrorist.

Pastor Moon fikk en åpenbaring mens han var i bønn på Myodu-fjellet, hvor Jesus kom til ham og fortalte hvorfor han for 2000 år siden ikke fikk fullført den egentlige oppgaven han kom til jorden for å gjøre og som Moon nå skulle fullføre fordi det var ingen andre som kunne gjøre det. Han fikk evnen til å kommunisere med Jesus og alle andre hellige menn i åndeverden, samt alt som finnes av kjente historiske personer, hvor alle bekrefter det himmelske kallet. Peter, Paulus, Karl Barth, Muhammed, Lenin, Stalin, Buddha og alle andre er overbevist og sitter i det himmelske rådet som sterk oppfordrer Moon til å påta seg oppgaven. Det vises til referater fra himmelske styremøter som kommer via hans medarbeidere som er mediet. Den jordiske menigheten blir en overdådig industri som fører til luksus og overflod for Moon og hans familie, samtidig som medlemmene samler inn penger. Nå er han død og verdens synes ikke å ha blitt noe bedre, men kan forklares ved at menneskene ikke trodde på den gud hadde sendt for å hjelpe og frelse - slik det også var med Jesus. Slik har menneskene seg selv å takke og gudene går fri.

Et interessant spørsmål er hvorfor ingen av verdens kirkelige ledere trodde på Moon's åpenbaringer, når de på et like tvilsomt grunnlag kan akseptere Paulus og hans påståtte åpenbaringer. Like utenkelig at muslimer skulle akseptere Moon's åpenbaringer, på tross av Muhammeds åpenbaringer er like tvilsomme. Når Moon viser til den vanvittige påstand hvor Gud har sagt at Moon er 'Frelser, Messias og hele menneskehetens Kongenes Konge', så er ikke det mindre troverdig enn den kallsoppgave Paulus påstår han fikk - som ingen andre enn han selv hørte. Profeten Jeremias advarer mot profeter og syner og sier at de 'stammer fra deres eget sinn og ikke fra Herrens munn', som naturligvis er riktig, men gjelder bare de andre, ikke sine egne offisielt godkjente.

Mest sannsynlig er det at alle disse religiøse opplevelsene, som jeg har gjennomgått, har basis i hallusinasjoner, tvangstanker, uoppfylte lengsler, grandiose fantasier, psykopati, ønsketenkning e.l. Ikke uten grunn er det ofte emosjonelle problemer som ligger til grunn for dem som søker gudsopplevelser eller - som Paulus - en sterk affektiv og ustabil tilstand, drevet av hat, hevn og uforsonlighet. Derfor sannsynlig at alle ekstreme religiøse erfaringer og guddommelige åpenbaringer er menneskelig betinget, hvor igjen - rett person på rett plass til rett tid med rett budskap - alltid vil få gjennomslag for sine forestillinger, slik det også var med Hitler. I beste fall er religionene mytologier, men ofte basert på mentale forstyrrelser eller sterke emosjonelle behov - hos sterkt søkende religiøse mennesker. Det er naturlig å komme tilbake til dette både i forbindelse med utviklingspsykologien, nyreligiøsiteten og religionspsykologien.

Konklusjon - Åpenbaringer.
1. Jeg kan ikke se noen form for troverdighet, pålitelighet eller grad av sannsynlighet i de religiøse åpenbaringer jeg har gjennomgått, kun religiøst inspirert og motivert.
2. Alle mener og tror deres egen religion er sannferdig og de andre falske, men det mest sannsynlige er at alle har feil, hvor ingen synes å være mer sannferdig enn andre.
3. Alle religiøse opplevelser er basert på kjente religiøse ideer og representerer ikke noe revolusjonerende nytt, men en søken etter det kjente og trygge som de ikke har selv.
4. Mentale forstyrrelser og emosjonelle problemer, kombinert med et religiøst fundament, synes å være en grunnleggende betingelse for guddommelige åpenbaringer.
5. Hjerneforskningen kan idag kontrollere og stimulere til spirituelle opplevelser - både medisinsk, mekanisk og terapeutisk - som kan forveksles med religiøse erfaringer.
6. Jeg tror det finnes transpersonlige ikkereligiøse åndsdimensjoner som virker sammen med vårt sjelsliv, som kan virke forstyrrende, mistolkes og misbrukes av psykisk ustabile autoritetspersoner - slik vi ser det både i denne studien og i NA-studien.
7. De bibelske åpenbaringene er delvis basert på myter og religiøse erfaringer som er psykologisk betinget og derved ikke troverdige som historiske dokumenter.

Ondskap.
Enkle svar på vanskelige spørsmål preger det religiøse livet. Slik også med ondskapen, hvor gud står for alt det gode og djevelen det onde. Samtidig slik at når menneskene ikke søker hjelp og frelse hos den gode guden er det menneskets feil når en blir rammet av ondskapen - både her i livet og i evigheten - som da ikke er ondskap, men en naturlig og rettferdig straff. Når jeg har befridd meg fra denne enfoldige troen og åpnet meg for alternative løsninger finner jeg også her den bibelske læren urimelig, banal og enfoldig - for ikke å si tankeløs, fordi det bygger på gammel mytisk overtro - basert på de jødiske mytene i GT.

Tragedien er at dogmene er basert på antatte guddommelige åpenbaringer og derfor fullkomne, hvor den som tviler eller endrer på dem blir dømt til evig fortapelse, både av gud og mennesker. Derfor var det aldri verken nødvendig eller mulig for meg å tvile eller undersøke den kristne forklaringen på ondskapens problem. Som alle andre dogmer var de fullkomne og endelige, men så viser det seg at den teologiske ondskapsmodellen heller ikke er verken pålitelig eller troverdig. Igjen viser det seg hvordan religiøse forklaringsmodeller har makt over sjelslivet - både tanke, følelse og fornuft - som derfor hindrer en i å undersøke alternative løsninger.

Når jeg gjennomgikk tema om ondskap ble det langt mer omfattende enn jeg hadde regnet med, hvor det åpnet seg en ny verden av alternativer som alle var mer troverdige enn barnetroens djevleskikkelser. Filosof Lars Svendsen sier om sitt arbeid med boken 'Ondskapens filosofi' at 'etterhvert som jeg kom i gang med kildearbeidet, fikk jeg følelsen av å drukne. Jeg har aldri arbeidet med noen problemstilling som har krevd et så omfattende kildearbeid'. Han viser til Whitney som anslår at i perioden 1960-1990 bestod litteraturen om ondskap generelt av titusener titler. Derfor var det mange kilder hvor jeg kunne hente ny kunnskap, men for å kunne tilegne meg dette på en åpen og ærlig måte var det avgjørende at jeg ikke lenger var bundet til noe miljø som forpliktet meg til troskap mot bestemte religiøse holdninger. Lykken var derfor at jeg var blitt fri fra både den kristne troen og det kristne miljøet.

I denne studien har jeg sett på hva andre fagområder måtte mene om ondskap, hvor min hensikt er å vurdere alternativer mot den kristne ondskapsmodellen. Derfor har jeg først sett nærmere på hva vitenskapelig forskning kan tilføre av ny kunnskap om den kristne modellen, deretter hva filosofien kan si om dette, med vekt på Lars Svendsens bok 'Ondskapens filosofi', psykologiske begrunnelser med vekt på boken 'Ondskapens psykologi' av Kuschel og Zand, Teodicéproblematikken, med vekt på
Thomas Anderbergs bok 'Guds moral', samt 'Satans opprinnelse', Helvetets historie, Helveteslæren, Helvetet, Djevelens livshistorie og flere andre tema og skrifter. Alt dette har tilsammen gitt meg en allsidig innføring i tema, men i denne oppsummeringen kan jeg bare ta med noe av hovedsakene som ligger til grunn for min konklusjon. Derfor vil jeg i det følgende dele det inn i teologisk, filosofisk, psykologisk og andre, hvor jeg etter en begrenset oppsummering har noen avsluttende konklusjoner.

Drømmen hos alle mennesker er å unngå ondskap, selv hos dem som utfører ondskap mot andre. Ikke uten grunn er derfor hovedhensikten hos alle religioner en gang å bli fri all ondskap, hvor noen må gjennom et utall gjenfødsler for til slutt å komme i mål, enten det kalles nirvana eller moksha, og hvor andre gjennom sitt jordeliv kan bli fri og frelst fra alt det onde gjennom sin tro på den rette guden. Slik er det store målet for kristne å komme til en himmelsk herlighet fri fra all ondskap, men betinger tro på den jødekristne guden, hvor de som måtte tro på andre guder går fortapt fordi det kun er en vei til frelse - deres egen gud. Det religiøse dreier seg altså om frelse fra det onde - inkludert døden og fortapelsen - samt et evig liv.

De religiøse mytene gir ofte forklaringer på hvor det onde og gode kommer fra, samtidig som de viser hva som er rett og galt, noe som også danner grunnlaget for etiske verdier. Når en i tillegg kan friste med evig liv og lykke eller true med evig død og pine, ser en at de primitive religionene har naturlige funksjoner for det kulturelle miljøet og samfunnet - samt en unik makt over menneskene. I mytene er kampen mellom det onde og det gode skapt og formet i menneskenes fantasi ut fra personlige og kollektive erfaringer. En av de eldste skriftlige forklaringene på hvor det onde og gode kommer fra den persiske religionen som knyttes til den profeten Zarathustra, hvor kampen stod mellom den gode guden Ahura Mazda og den onde ånden Angra Manyu. Denne religionen tok sin form på 500-tallet fvt, samtidig som også jødene begynte å skrive GT etterat de kom tilbake fra dette området, hvor de gjorde seg bruk av det religiøse tankegodset hos nabofolkene - slik vi så i omtalen av GT og videreutvikles i NT. Deretter har den teologiske ondskapsmodellen befestet seg inntil idag, hvor vi endelig er i ferd med å avsløre dens primitive banalitet og enfoldighet.

Ondskapens teologi.
Når jeg her bruker ordet teologisk er det naturligvis på bakgrunn av den kristne guden og de bibelske skriftene, samt de dogmer som utviklet seg i kirkens historie. De andre store religionene har også sine dogmer, som også naturligvis handler om livets påvirkning på livet etter døden, men her den kristne modellen som ligger til grunn. For min del skulle det gå nærmer 60 år før jeg begynte å forstå av den kristne ondskapsmodellen var basert på jødekristne myter, ut fra den begrensede kunnskap mennesket hadde den gang. Hvis jeg ikke hadde brutt kontakten med det kristne miljøet og begynt mine studier for å lytte til hva andre mente om dette, ville jeg fremdeles trodd på den kristne djevelen.

Fremdeles bygger den kristne troen på en ond djevel som årsak til alt det onde, som begynte med opprøret mot Gud for ca. 5.800 år siden av mennesker skapt av den jødiske guden Jahve. Satan, en opprinnelig god engel ble skapt av gud, men da han og andre ulydige engler nektet å tjene gud og hans plan, ble de kastet ned på jorden. Dette førte til at gud forbannet jorden og alt levende, men også at Satan og hans demoner forfører menneskene til å synde mot Guds bud og regler. Ondskapen begynte med at mennesket syndet og derfor adskilt fra gud, som førte til en satanisk innflytelse som ligger til grunn for all ondskap. Derfor har kristendommen en ond kilde og en god kilde, men på bakgrunn av guds forbannelse er vi født onde og må derfor frelses fra det onde for å få tilgang til den gode kilden. I kirken skjer dette i dåpen, hos andre betinget av tro og omvendelse, men hvor det grunnleggende er å 'forsake djevelen, alle hans gjerninger og alt hans vesen'.

Det paradoksale er at til grunn for hele denne synde- og frelseslære ligger den jødiske skapelsesfortellingen, at mennesket etter å ha blitt skapt av gud som mennesker 'tapte renheten og lykken' og som følge av syndefallet 'er alle mennesker blitt helt igjennom fordervede syndere og således gjenstand for Gud vrede' - ifølge FA troslære. Den naturlige evolusjon gjennom 4,5 mrd. år er derfor satt tilside hos alle kristne, noe jeg forøvrig vil komme tilbake til i forbindelse med Min tro - idag. Den kristne tro bygger derfor på to betingelser, nemlig Jesus og Satan, som ifølge bibelen begge er guds sønner, den ene for å opprette den andres ødeleggelser. Hele den kristne tro og lære er betinget av disse to, for uten Satan er det heller ikke behov for Jesus. NT sier at Jesus kom for å gjøre ende på djevelens gjerninger, tilintetgjøre ham, men også gjenopprette det tapte forholdet til gud. Tar vi bort den kristne ondskapsmodellen, Satan, tar vi derfor samtidig bort behovet for Jesus, hvor vi da kun har tilbake den jødiske myten om den jødiske religionen og dens messiasforventninger. Derfor er kristne avhengig av å tro både på Jesus og Satan.

Som nevnt synes den eldste religiøse ondskapsmodellen å komme fra den gamle persiske religionen zoroaster som jødene kjente til fra sitt opphold under eksilet. Det var først etter dette oppholdet av jødene begynte å skrive ned sin religiøse tro og historie, og som vi har sett både i GT og NT er mye hentet fra andre religioner og satt sammen med deres egen, som et bedre og mer oppdatert alternativ enn de andre - hvor både djevelen, himmel og helvete utviklet seg til det som kristne tror.

I GT var Gud alene om det gode og det onde, han hadde ikke bruk for noen ond djevel, men var den som sørget både for det gode og det onde, velsignelser og forbannelser. Det var gud selv som beordret sine tjenere til å utføre ondskapsfulle straffer mot dem som ikke var lydige mot guden eller jødene. Djevleskikkelsen har derfor sin egen livshistorie, slik også helvetet har det, hvor vi idag kan se hvordan det hele utviklet seg på en naturlig måte ut fra datidens forståelse, tro og forestillinger. De profetiske straffene mot de mektige kongene i Babel og Tyrus ble spirene til den onde djevel, falne engler, Guds motstander og Satan. Ondskapens kilde ble tillagt en ekskludert og utstøtt engel, en ledende morgenstjerne og strålende kjerub som ble kastet ned på jorden. Slik kunne både ondskapen - Satan - og godheten - Jesus - begge guds sønner fra himmelen, kunne avløse gud for både det gode og det onde.

Deretter utvikles ondskapen i en kamp mellom Guds folk og Guds fiender, jøder og hedninger, de gode og de onde, slik vi kjenner til fra GT. Den apokalyptiske jødedommen utvikler dette videre hvor det så skilles mellom de ekte og uekte jødene, de trofaste og troløse, noe som vi spesielt kjenner fra esseersamfunnet og Dødehavsrullene. Nå består fiendene ikke bare av hedninger, men også av troløse og liberale jøder, i motsetning til de trofaste fundamentalistene - de ekte jødene. Her blir djevleskikkelsene, de falne engler, videreforedlet og gjort til hærskarer av usynlige onde vesen, djevler, onde ånder og demoner som kjemper en kamp mellom himmel og jord, det gode og det onde, representert ved de ekte og de falske frafalne uekte jødene, som sammen med hedningene nå blir de nye fiendene som styres av ondskapens djevler og demoner.

Dette fiendebildet og demoniseringen av fiendene overtas av den jødiske fariseeren Paulus som bygger sin teologi på denne jødiske modellen han er oppvokst med, som viser at skillet nå går mellom jøder og kristne. Guds utvalgte er nå de kristne, de ekte og gode, de rette jødene, de som ikke bare er jøde i det ytre, men i det indre. Nå er det de ikkekristne jødene og de ikkekristne hedningene som blir de nye demoniserte fiendene som knyttes til de djevelske maktene med Satan i spissen. Senere oppstår et nytt skille mellom ekte og uekte kristne, hvor de uekte består av falske apostler og djevelens avkom, demonisert og knyttet til de onde åndsmaktene. Senere kjemper disse ekte kristne mot alle former for ikkekristne når de blir den romerske statens eneste lovlige religion, hvor de forfølger sine motstandere. Slik blir Satan en årsak til og alibi for religiøse motstandere i den jødekristne historien. Det er samme prinsipp som også ligger til grunn for opprettelsen av de utallige nye sektene som oppstår, motstanden mot de falske, uekte og frafalne.

Helvetet har også sin historie og naturlig at det parallelt med djevleskikkelsene utvikles et skrekkens sted hvor alle de onde, enten det var falne engler, demoner, onde ånder eller skarer av ufrelste mennesker, skulle få sin straff i et evig helvete som brenner med ild og svovel. Det er ønsket om straff og hevn mot de religiøse fiendene og hatet til dem som skaper disse fantasifulle bildene. Hos Lukas er det hatet mot de rike og i Åpenbarings-boken er det martyrene som roper om hevn og venter på at Gud skal straffe deres politiske fiender, ikke bare med døden, men i et evig brennende helvete med all den verste lidelse de kan tenke seg. Hos Matteus er det gjetene, de kristnes fiender, som sendes til helvete.

I GT var det ikke noe helvete utover det de opplevde her og nå, basert på guds forbannelser som straff mens de levde, hvis de syndet mot guds bud og regler. Det sies at forestillingene om dødsriket har sin opprinnelse fra gamle asiatiske og afrikanske kulturer som utviklet seg også hos jødene. Det var ikke nok bare å la fiendene dø, men også at straffen både måtte være uendelig og mest mulig pinefull. Forestillingene om dødsriket utvikles derfor også hos jødene. Først et sted for alle døde, men inndeles etterhvert i to adskilte avdelinger som ventested på dommen, de frelste og ufrelste, rettferdige og urettferdige, ekte og uekte. Ideen om et helvete synes også komme fra zoroaster og det var ikke før så sent som i den apokalyptiske tiden at jødene utviklet scheol til et brennende gehenna, etter modell fra søppelplassen utenfor Jerusalem, den gamle kultplassen for guden Molok 'hvor de brenner sine sønner og døtre i ilden'. I GT-apokryfene er det sterke beskrivelser om et straffens sted med de verste pinsler som beskriver hvordan helvete vil bli for deres fiender - de vantro, falske og uekte. Spesielt var esseersekten aktive i denne prosessen, noe vi kjenner til fra Dødehavsrullene.

De kristne kom derfor til dekket bord og overtok troen både på djevleskikkelsene og helvetet som et straffens sted for Guds fiender. Imidlertid videreutviklet de kristne denne tradisjonen, noe som ble et viktig redskap for den kirkelige autoriteten, dem som hadde nøklene til himmelriket og derfor 'ingen frelse utenfor kirken'. Viktig også huske på at Helvetet ikke er Satans hjem eller administrasjonssenter, men kun et fengsel som er gjort istand nettopp til ham og hans medarbeidere, men hvor selvsagt også alle ikkekristne blir plassert. Det er altså ikke Satan som skal pine noen i Helvetet, men som selv skal pines - av Gud. I bibelen er det dessuten motsetninger om hvor Satan befinner seg. Noen sier han allerede er fengslet og innesperret i mørke huler inntil dommens dag, mens andre sier det er noe som skal skje i fremtiden - hvor det siste er mest naturlig ut fra den ondskap vi er vitne til på jorden, på tross av Jesu seier over det onde - og den onde.

Det såkalte teodicéproblemet, hvordan Gud som er både god og allmektig kan tillate all lidelse og ondskap, samtidig som det påstås at det er han som har skapt de hele, er også et interessant tema. Jeg har nå også lest en ny bok av den danske teologen Jakob Wolf som ser på dette tema ut fra fortellingen om Job, men som jeg ikke har kommentert. Til alle tider har dette tema blitt diskutert og allerede på 300-tallet ble filosofen Epikur og teologen Laktans kjent for denne problematikken, hvor de sier: 'Enten vil Gud oppheve ondene og kan ikke, eller han kan og vil ikke, eller han verken vil eller kan, eller han både vil og kan. Hvis han vil og ikke kan, er han svak, og det sømmer seg ikke for Gud. Hvis han kan og ikke vil, er han misunnelig, hvilket er like så fremmed for Gud. Hvis han verken vil eller kan, er han både misunnelig og svak og derfor ingen Gud. Hvis han derimot både vil og kan, hvilket alene er passende for Gud - hvor stammer da 'ondskapen' fra, og hvorfor opphever han den da ikke?'.

I 1710 var Leibniz den første som brukte ordet teodicé, som er et forsøk på å frifinne Gud fra anklagen om all ondskap i hans påståtte gode skaperverk etterat en filosof hevdet 'det er umulig for fornuften å forsone tanken om at der eksisterer en allmektig og god Gud, med konstateringen av det ondes eksistens'. I årene 1960-1990 finnes det over 4000 engelskspråklige utgivelser om dette tema. Det håpløse med denne diskusjonen er forsøket på å finne mulige forklaringer på det umulige, hvor en forsøker å finne svar på noe som er uvirkelig - den jødekristne guden Jahve. Jeg vil ikke ta tid til studien av dette problemet, annet enn å vise til noen forhold som er av interesse.

For det første er det selvsagt meningsløst å finne teologiske svar på religiøse myter, som om de var historisk virkelige og sanne. Gjennom studien av GT og NT mener jeg at den jødekristne guden Jahve kun er basert på en jødisk myte og derfor meningsløst å tillegge denne myten fornuftige svar. Derfor er det håpløst å tillegge denne myten godhet eller ondskap, men kun sammenligne dem med eventyr, folketro, myter, legender og andre religiøse forestillinger.

For det andre viser filosofen Anderberg i sin meget interessante bok 'Guds moral' til flere alternative løsninger hvor en allmektig og god gud ville valgt langt bedre løsninger om det skulle vært mulig for en gud å skape himmel og jord. Han konkluderer med at Gud valgte den dårligste løsningen, hvor selv menneskelige vurderinger ville ført til bedre alternative løsninger. Hele den bibelske historien om den jødekristne guden Jahve synes å være av en så primitiv og banal karakter at det er meningsløst å diskutere den som sann og pålitelig, noe som både den teologiske forskningen og andre vitenskapelige studier viser.

For det tredje står vår tids kunnskap om evolusjon og livets utvikling i sterk kontrast til den bibelske skapelsesfortellingen. Opplysningstiden begynte ved at Galilei viste at den bibelske historien var feil i forhold til vårt solsystem, men ble truet til taushet. Imidlertid har kunnskapen seiret over kristen overtro, hvor ikke bare skapelsen av stjerner og planeter, men alt som eksisterer på vår jord er resultat av milliarder års utvikling, hvor mennesket kun er et lite intermesso og derfor ikke sentrum for en jødisk guds oppmerksomhet. Ikke annet enn en jødisk drømmerus, slik det også var hos de mange andre folkenes myter og mytologier. På samme måte også med den teologiske ondskapsmodellen.

For å finne svar på det ondes problem må jeg derfor lete videre etter noe mer troverdig, først hos det filosofiske og deretter det psykologiske, men først noen konklusjoner:

Eksempler og argumenter (ondskapen).
1. Den jødekristne ondskapsmodellen er basert på datidens verdensbilde som bestod kun av vårt solsystem, hvor vår planet og mennesket var universets sentrum og Satan - Guds sønn og ulydige engel - kastes ned på jorden og fortsetter sin motstand mot Gud.
2. At Satan ble sendt til jorden og ikke til fjerne galakser av brennende universellt kaos, istedet for jorden, har naturlige forklaringer da de på den tid ikke kjente til andre planeter og brennende stjerner, samt at de trengte en forklaringsteori på ondskapen.
3. Den kristne ondskapsmodellen forutsetter at den jødiske guden skapte mennesket som førte til syndefallet, hvor den 2. Adam - Jesus - skal gjenopprette syndefallet hos den 1. Adam, noe som viser at den kristne tro er basert på skapelse, ikke evolusjon, og derved på et feilaktig og ikkeeksisterende grunnlag.
4. Tar en bort dogmene om Satan og Helvete forsvinner hele grunnlaget og behovet for den kristne lære om både Jesus og hans frelsesverk - og derved hele kristendommen.
5. På tross av Jesu seier over Satan er ondskapen fremdeles på jorden, også hos kristne, hvor Gud senere skal tilintetgjøre ham - og ondskapen - sammen med de ufrelste.
6. Bibelen veksler med å si at Satan og de falne englene allerede er innestengt i mørkets huler og at han først ved Jesu gjenkomst skal bindes i avgrunnen i tusen år og deretter løslates for til slutt å kastes i ildsjøen for å pines dag og natt i all evighet.
7. At Gud utsetter tilintetgjørelsen av Satan og det onde i forskjellige faser er mer et forklaringsproblem og virkelighetsflukt enn en troverdig realitet.
8. I GT stod Gud for alt det straffende onde som ble påført menneskene og derfor ikke i behov av noen ond djevel for å utføre sine ondskapsfulle handlinger, både mot jøder og hedninger, 'Jeg er den som skaper lyset og danner mørket, jeg skaper lykke og ulykke. Det er jeg, Herren, som gjør alt dette', hvor den onde Satan oppstod først i siste del av GT-perioden - spesielt hos esseerne.
9. I GT var straffen for ikke å følge guds bud og regler jordiske forbannelser tilknyttet det jordiske livet, fruktbarheten og naturen, men utvikles til en evig fortapelse i et brennende helvete for ikketroende religiøse fiender og motstandere.
10. Satans ulydighet mot Gud blir til ondskapens kilde på jorden, hvor menneskets ulydighet og Guds forbannelse fører til at mennesket blir født med arvesynd og må derfor frelses fra synden og åndelig gjenfødt til en ny skapning.
11. Den åndelige rehabilitering av ondskapen og det syndige mennesket viser seg å være både mislykket og forgjeves, noe Paulus også hadde vanskeligheter med å få til, samtidig som kristendommens historie er full av ondskap - utført av den kristne kirken - på tross av Jesu død og seier over Satan og ondskapen.
12. Da Gud er den eneste evige og fullkomne som alt utgår fra, må også det onde ha sin rot i det guddommelige som vil resultere i at samme ondskap og ulydighet fremkommer også i neste himmel - og de følgende - en gjentagelse så lenge Gud eksisterer, helt til skapningen blir frelst fra den jødekristne guden Jahve - som er selve problemet.
13. At en god og kjærlig gud først skulle skape menneskene og deretter straffe de ulydige i et evig brennende helvete etter dommedag og avskrekkende apokalypser viser egentlig en ondskapsfull og autoritær gud med psykopatiske trekk.
14. Den jødekristne guden er en ond, ærekjær og hevngjerrig gud som velsigner og frelser dem som tilber ham, men forbanner og dømmer dem til evig pine som tilber andre guder - såkalte avguder - som viser et egosentrisk gudebilde, slik det er med religiøse gudene som alle egentlig kun er avguder.
15. Både Satan og Helvetet er forsvunnet fra vår tids kristen forkynnelse og erstattet med en uklar fortapelse, noe som viser at heller ikke kristne lenger tror på disse dogmene, men tar en bort Satan, Helvete og ondskapen faller hele grunnlaget for kristendommen bort.
16. Ifølge de gnostiske kristne var det ikke den sanne, gode og øverste guden - Faderen - som skapte verden, men Jahve som ved en feiltagelse og uten godkjennelse av Faderen skapte verden, at Jesus kom fra Faderen for å frelse menneskene fra den onde jødekristne guden Jahve og derfor sier til jødene at de 'har djevelen til far'.

Konklusjoner:
1. Den kristne lære om den onde Satan og det straffende Helvete er resultat av religiøse myter hvor grunntrekkene er hentet fra ikkejødiske religiøse kulturer som utvikles videre av jødene og senere av kristne til den personifiserte ondskapens årsak og straff.
2. Myten utvikles på bakgrunn av ulike fiendebilder som oppstår først mellom jøder og hedninger, deretter ekte og uekte jøder, så jøder og kristne, så til ekte og uekte kristne, hvor de respektive motstandere tillegges demonisk karakter som de skal straffes for.
3. Helvete utvikles til et straffens sted hvor religiøse fiender og mostandere får sin endelige og evige fortjente straff.
4. Som andre religiøse forestillinger er heller ikke den jødekristne ondskapsmodellen troverdig eller pålitelig, men basert på mytologiske overleveringer og teologiske tilpasninger.
5. Den jødekristne ondskapsmodellen bygger på fordekte følelser av hat, gjengjeldelse og straff som egentlig er en projeksjon hvor en overfører egne følelser og handlinger til gudsobjektet som tar seg av hevnen på deres vegne, hvor kjærlighet må vike for hat og hevn.
6. Tar en bort Satan som ondskapens kilde og Helvete som ondskapens straff fra den kristne tro, faller hele grunnlaget for kristendommen bort. Derfor er den jødekristne religion i ferd med å dø ut av seg selv fordi den bygger på et mytologisk og psykologisk grunnlag - ikke historiske fakta.
7. Et forsvarlig og fornuftig svar på ondskapen må søkes andre steder enn i den jødekristne teologien.

Ondskapens filosofi.

Gjennomgang av den teologiske ondskapsmodellen viser at den er både urealistisk og utgått på dato fordi den er basert på mytologiske forestillinger og overleveringer ut fra sin tids manglende kunnskap. Svendsen sier at 'Som forklarende instans falt djevelen i det vesentlige bort i løpet av det 18. århundre'(12). Det er en naturlig sammenheng med at opplysningstiden avslører den manglende troverdighet i det bibelske materialet og derved også den teologiske ondskapsmodellen. Det er altså ikke noe som skulle tilsi at det onde kommer fra eksterne guddommelige eller demoniske instanser, fra makter og myndigheter i himmelrommet som Paulus skriver om, men at ondskapen kommer fra mennesket selv.

Ondskapen har naturlige årsaker på bakgrunn av menneskets forhistorie i kampen for å overleve, men også ut fra ideologiske og psykologiske begrunnelser. Ondskap og godhet er noe mennesket selv velger, betinget av ytre eller indre forhold som fører til handling. Svendsen sier derfor at 'Ondskap handler for meg om mellommenneskelige relasjoner, ikke om en transcendent virkende kraft' og videre at 'Vi kaller onde handlinger umenneskelige, men snur da saken på hodet fordi det onde er menneskelig, altfor menneskelig'(12). Imidlertid er det viktig å skille mellom fysisk og moralsk ondskap, hvor det fysiske er ondskap mennesket ikke har kontroll over, naturkatastrofer, sykdom, død o.l. og den moralske ondskapen som er menneskelig. Det er derfor den moralske ondskapen som ligger til grunn for disse refleksjoner om ondskapen. Den fysiske ondskapen er det i religionen gud som styrer, et middel til å velsigne eller forbanne, belønne eller straffe menneskene ut fra deres levesett og forhold til hans bud og regler.

Svendsen viser til fire tradisjonelle forklaringer på det onde: 1) mennesket blir besatt eller forført av en ond, overnaturlig makt, 2) mennesket er ut fra sin natur determinert til en bestemt type adferd vi kan kalle ond, 3) mennesket blir formet av sine omgivelser til å utføre onde handlinger, 4) mennesket er fritt og velger å handle i samsvar med det onde. Pkt. 1 kobles til det religiøse og vurderes derfor ikke som en relevant begrunnelse, heller ikke pkt. 2 hvor mennesket er determinert til en bestemt type adferd, såfremt en ikke ser det ut fra evolusjon og kampen for å overleve. Derfor blir pkt. 3 og 4 mest aktuelle, hvor det 4. ofte er begunnet av det 3. Alle har i seg at ondskapen kommer fra mennesket og derfor naturlig å vurdere menneskets moralske natur som god, ond, verken god eller ond, både god og ond, men da den moralske ondskapen knyttes til pkt. 3 og 4 er det naturlig at mennesket i utgangspunktet verken er godt eller ondt, men som ut fra biologiske, psykologiske og sosiologiske årsaker utvikler både et godt og et ondt repertoar, hvor det ytre påvirker og utvikler det indre potensiale.

Ut fra en teologisk vurdering er alle disse fire alternativene aktuelle, hvor Satan er den onde makt som forfører menneskene på ulike måter til å synde (1), at mennesket er født med arvesynd og derfor må frelses, uavhengig sine gjerninger (2), at mennesket påvirkes og utformes av sine negative omgivelser til å utføre onde handlinger (3), at mennesket tankeløst velger eller aksepterer det onde ut fra egoistiske motiver (4). Det naturlige ville vært at kristne ikke ble identifisert med noen av disse alternativene, var frelst og fri fra ondskapen, men virkeligheten viser noe annet. Hadde en fulgt Jesu bud eller Paulus fornyelse ville kristne ikke vært involvert i noen av disse. Det beste eksempel ser vi i den vestlige verdens materialisme, kapitalisme og egoisme, hvor det er de kristne som har stått for denne utviklingen. I tillegg til religionskrigene og forfølgelsene mot kjettere og muslimer, ser vi også ondskapen i de imperialistiske overgrepene som kristne europeiske land påførte land i Asia, Afrika og Amerika - i guds navn. Derfor er det feil å betrakte ondskap som motpol til det religiøse på bakgrunn av all den ondskap de religiøse har påført menneskene.
Jeg har tidligere i forbindelse med tema New Age gjennomgått boken Å ha eller å være, av Eric Fromm, og han spør: Er den vestlige verden kristen ? Han svarer bl.a.: 'Europas og USAs historie er preget er erobringer, overmot og griskhet, til tross for omvendelsen til kirken. Vårt ideal er å bli sterkere enn andre, seire, få makt over andre og utbytte dem'. Dessverre viser historien at ondskap er en del av kristendommen, som begynte med å forfølge kjettere da den ble godkjent som den romerske religion. Makt, religion og ondskap er nært knyttet til hverandre og bør legges til grunn for vurdering av kristen etikk og moral.

Vi kan altså ikke si at verden er god eller ond eller at mennesket er godt eller ondt, men både god og ond, hvor vår oppgave er å gjøre den bedre både for oss selv og andre. Slik er det vi mennesker som velger hvordan verden skal bli og ut fra våre valg er vi med om å utforme verden til et bedre - eller verre - sted, uavhengig guder og djevler. Svendsen viser til Kant som også mener all ondskap stammer fra menneskene, 'at ethvert menneske har selv ansvar for å ha gjort seg selv god eller ond. Det finnes ingen ytre årsaker som simpelthen determinerer handlinger og grunnholdninger. Valgevnen har ingen annen oppgave enn å velge maksimer, dvs. handlingsregler'. Det synes riktig at mennesket selv er ansvarlig for sine gjerninger fordi mennesket selv velger de maksimer som ligger til grunn for ens valg, men samtidig er det årsaker til hvorfor vi velger spesielle maksimer, det som i stor grad styrer oss. I det religiøse livet er dogmene avgjørende maksimer som gjør at mennesket velger ut fra disse, ikke bare ut fra egne personlige - etiske eller uetiske - valg. Albert Schweitzer sier også at 'etter mitt syn rår menneskene over sin egen skjebne ved det sinnelag de selv bestemmer seg for'(288).

Uansett er det mennesket selv som velger, selv om det er flere årsaker til hvorfor en velger det en velger. Imidlertid er det slik med valgmuligheten at 'bare et vesen som kunne ha handlet annerledes, kan klandres for ikke å ha handlet annerledes og følgelig være skyldig i et moralsk onde'(81). Viljen er ikke så fri som vi tror, men underlagt både bevisste og ubevisste mekanismer som motiverer og styrer viljen, men likefullt er det et valg vi foretar når det foreligger alternativer til det onde - eller gode - uten påvirkning fra guder eller djevler, annet enn gjennom de maksimer som bruker dem som straff eller belønning. Det er derfor det som danner våre maksimer eller handlingsregler som blir viktig for de valg vi foretar oss i livet, også ondskap og godhet. Men også den moralske ondskapen - den som påføres mennesker av mennesker - kan være av ulik karakter og Svendsen viser til fire former for moralsk ondskap.

1. Den demoniske ondskapen handler ikke om djevler og demoner, men om onde gjerninger som påfører andre lidelse, smerte eller død - fordi det er ondt. Det handler om å gjøre ondt fordi det er ondt, samtidig som det har i seg en form for tilfredsstillelse å se at andre lider og har det ondt. McGinn betrakter 'en ond person som en som føler glede ved andres smerte og gjør det onde for det ondes egen skyld'. Vi finner det hos sadisten, men selv dem som gjør ondt for det ondes skyld har også en motiverende årsak, hvor en gjør det onde for å oppnå et gode for å tilfredsstille egne destruktive behov. Blind ondskap er ikke et ukjent begrep i vår tid, noe vi også finner konstruert både i bøker og filmer, bl.a. i Paradis lost, av John Milton, men også i tilfeller av splitting, som i fortellingene om Faust, Jekyll og Hyde m.fl. hvor en lever et dobbelliv med sine mørke og lyse sider i forskjellige personligheter.

2. Den instrumentelle ondskapen handler om at aktører gjør noe ondt, vel vitende at det er ondt, for å oppnå noe. Selv om formålet kan være god er handlingen ond. Svendsen sier om det instrumentelle onde at det er 'ute etter å realisere det han oppfatter som et subjektivt gode. Den instrumentelt onde er klar over at det han gjør er ondt, men velger å sette et annet hensyn høyere'(107). Han viser også til Kant's teori om det radikale onde, hvor en 'anerkjenner moralloven, men samtidig gjør et unntak for seg selv', hvor egenviljen setter seg over universalviljen. Selv om en vet at det en gjør er galt og ondt velger en likevel å gjøre det, fordi det onde muliggjør et gode for en selv. Denne type ondskap er vel kanskje den mest kjente, hvor en setter seg selv, sine egne ønsker og behov, foran alt og alle, noe som dessuten gjennomtrenger hele samfunnsordningen, alt fra skatteunndragelser, streiker om høyere lønn, egobetinget politikk til ran, mord og andre forbrytelser. Samtidig krever en at andre skal overholde moralloven overfor dem.

3. Den idealistiske ondskapen kjennetegnes av at aktørene gjør noe ondt i den tro at de gjør noe godt. Vi kjenner til denne type ondskap gjennom historien og i vår tid, spesielt i politikk og religion hvor en beskylder de andre for å være onde og derfor rett til å angripe og ødelegge dem. Grensen mellom den instrumentelle og den idealistiske ondskapen kan være liten, samtidig som det ene bruker det andre som alibi for sine onde hensikter, for hvor går grensen mellom ondskap og egoisme. Svendsen sier at 'en overveldende stor del av det onde som begås, skjer av kjærlighet - til en selv, til ens familie og venner, til ens land, et abstrakt ideal eller en leder'(121). Når vi ser på vår tragiske historie, spesielt korstogene og de religiøst motiverte krigene, er det som om vi i vår vestlige kristne kultur møter oss selv i døren når muslimske terrorister idag angriper oss, for den kristne historien inneholder samme type ondskap, fordekt av samme ideologiske motiver og metaforer. Det tragiske er at når vi ser splinten i vår brors øye, så ser vi ikke bjelken i vårt eget. Kraus sier at 'Ondet trives aldri bedre når det står et ideal foran det'(82), noe vi ser i korstogene, hekseprosessene, kjetterforfølgelser, terrorister, bolsjeviker, kommunister og nazister, hvor alle ser på seg selv som representanter for det gode i kampen mot det onde. Slik er kristendommen pr. definisjon en kamp mot det onde, hvor alle som ikke er kristne og befriet fra Satans makt er underlagt den djevelske ondskapen og derved representanter for det onde - og derfor både kan og bør bekjempes.

4. Den dumme ondskapen kjennetegnes av at aktørene handler uten egentlig å tenke over om det de gjør er godt eller ondt. Det skiller seg derfor fra den idealistiske ondskapen og karakteriseres av at aktørene tenker over godt og ondt, men tenker feil - en form for tankeløshet. Begrepet er fra Hanna Arendts utsagn om ondskapens banalitet - det banale onde - som er hentet fra hennes bok om rettsaken mot den tyske nazisten Adolf Eichmann som ble avholdt i Jerusalem i 1961. Arendt ventet å se en ondskapsfull person på tiltalebenken, men ble overasket at han var 'ganske vanlig, alminnelig og verken demonisk eller monstrøs, ingen tegn til onde motiver, hvor det heller ikke var dumhet, men tankeløshet'(134). Det samme også hos Høss og Stangl, hvor en vanligvis forutsetter en ond vilje med en bestemt intensjon, men en slik ond vilje var det vanskelig å påvise. Årsaken synes å ligge i 'Embetsmannens ære i å utføre en ordre på den befalendes ansvar', et avpersonifisert språk med klisjeer og slagord hvor en spares for bryet med å tenke. Eichman sier at 'lojalitetseden krevde i seg selv adlydelse uten å stille spørsmål'. Han var idealist og tankeløs og mente at løsningen på jødespørsmålet var riktig og hadde derfor ingen egen mening om saken og sier derfor at 'jeg følte meg fri fra all skyld', men hvor han naturligvis også tenkte på sin egen karriere. De sentrale personene i utryddelsesprogrammet var intelligente med god utdannelse og på en konferanse hadde 14 av deltakerne juridisk doktorgrad, seks hadde annen doktorgrad og mange avlagt legeeden. Likevel brukte de fangene som forsøkskaniner hvor de 'injiserte ulike stoffer virus og bakterier i fangene, fjernet hjernevev og transparerte organer på levende mennesker uten å bedøve dem, plasserte dem i trykkammer, i kokende og iskaldt vann etc'(245). De levde i et moralsk vakuum. Rudolf Høss sier om seg selv at 'også han hadde et hjerte og at han ikke var ond'.

Det er vanskelig å skille mellom disse formene for moralsk ondskap, men Svendsen sier at 'et fellestrekk ved alle fire typer ondskap er en manglende hensyntagen til andre menneskers menneskeverd'(83). Det er her snakk om menneskelig ondskap, hvor en i de fleste tilfeller ikke nødvendigvis trenger å være ond, men hvor det kan være nok å å være idealistisk, egoistisk eller tankeløs. Ondskapen er menneskelig og bekrefter at den teologiske ondskapsmodellen er overflødig, fordi en trenger ikke ekstern hjelp for å være ond eller utføre ondskap mot andre. Derfor sier Svendsen at 'Ondskapen hører ikke først og fremst hjemme i teologien, i natur- eller samfunnsvitenskapene, men i et konkret moralsk og politisk felt. Vi kan ikke forstå og bekjempe ondskapen så lenge vi oppfatter den som abstrakt og fremmed i forhold til oss selv'(212). Den teologiske ondskaps-modellen er derfor ikke bare en avsporing, men fører til at den fratar mennesket muligheten til selv å ta et direkte oppgjør med det onde. Ifølge bibelen er det bare gud som kan frelse oss fra det onde - og den onde. Det er håp - hvis det er opp til mennesket.

En annen årsak til det moralske onde kan selvsagt ha sin bakgrunn i evolusjonen som betinges og preges av kampen for å overleve, hvor den sterkeste med de beste forutsetningene har de største mulighetene for å overleve - på bekostning av de svakere. Det synes som om den menneskelige utgaven - homo sapiens - preges av dette i den materialistiske livskampen som gjør seg sterkt gjeldene i dagens konkurransesamfunn på godkjente prinsipper innen kultur, idrett og næringsliv, men likevel primitivt. Uten å endre den indre egoistiske holdningen er det ikke mulig å få til grunnleggende endringer som er avgjørende og nødvendige. Det var dette Paulus var opptatt av, at kristne skulle bli en ny skapning og Jesu krav om å elske sine fiender, men som hos kristne idag kun er idealer og teoretiske målsettinger. Historien viser at de kristne også gjør onde handlinger, ikke bare gode, som derfor undergraver den kristne etikk og moral som troverdige.

Spørsmålet er hva som danner våre maksimer og handlingsregler, det som får noen mennesker til å utføre overgrep og ondskap mot andre, for det er jo ikke alle som gjør det. Det var noen som ba seg fritatt fra å være voktere i fangeleirene og fikk det innvilget, som viser at ikke alle lot seg styre av andre, men hadde moralske holdninger de prøvde å bevare. Det neste tema om ondskapen vurderer derfor saken ut fra den psykologiske siden - ondskapens psykologi - og vil kunne gi noen indikasjoner på hva som gjør at mennesker velger det onde framfor det gode.

Konklusjoner.
1. Det onde er menneskelig, ikke fra et metafysisk ondt objekt som kommer utenfra og styrer oss, men innenfra oss selv, som oppstår i våre egne tanker og følelser.
2. Mennesket velger selv det gode eller det onde og derfor selv ansvarlig for sine gjerninger, uansett motiv eller psykologisk grunnlag.
3. En trenger ikke være ond for å gjøre ondt mot andre, men ønsket om egne fordeler, bekjempelse av et onde eller likegyldighet kan føre til ondskap.
4. Det er bare mennesket selv som kan bekjempe ondskap og fremme godhet hos seg selv fordi ondskap og godhet er menneskelige motiverte handlinger.
5. Det er de grunnleggende maksimer - handlingsregler - som ligger til grunn for våre valg, som må bevisstgjøres og endres om vår ondskap skal bekjempes.
6. Kirken som skulle befri menneskene fra det onde har selv utført ondskap i sin kamp for å oppnå religiøs og politisk makt - og derved et redskap for ondskapen.
7. De massive overgrep i kirkens historie mot annerledes troende og uskyldige folkeslag gjennom imperialisme og maktmisbruk, viser menneskelig ondskap.
8. Den mytiske jødekristne ondskapsmodellen og kirkens ondskap, undergraver dens troverdighet og viser at Jesu seier over ondskapen er en myte eller var mislykket.
9. Kristendommens hykleri er at den fremstiller seg som representant for kjærligheten, men ondskap, egoisme og maktmisbruk viser at den er menneskelig.

Ondskapens psykologi. 

Når det gjelder psykologiens syn på ondskap har jeg i hovedsak brukt boken 'Ondskapens psykologi' av Kuschel og Zandt (K/Z), men også andre som vurderer dette tema. Det er i hovedsak prester og psykologer - teologi og psykologi - som vi mener bør ha en spesialist-kompetanse på ondskapen. Prestene fordi deres oppgave er å frelse menneskene fra ondskapens kilde, Satan, og psykologene som kan forklare hvorfor menneskene utfører onde handlinger og omvende dem gjennom terapeutisk behandling. Ut fra disse studier om ondskapen er den teologiske modellen er uaktuell og utgått på dato. Filosofien vurderer ulike teorier som viser at ondskapen er menneskelig og psykologien forsøker å finne subjektive og emosjonelle årsaker til ondskapsfulle handlinger, men heller ikke psykologien kan gi enkle svar på ondskapens problem.

Bortsett fra teologien er det ingen som kan vise til konkrete årsaker til ondskapen fordi ondskap ikke er et objekt eller konkret, verken medfødt eller noe som angriper oss utenfra eller innenfra, men som utvikles i det enkelte menneske. Ondskapen er menneskelig fordi det er mennesket som utfører ondskapelige handlinger, men psykologien kan si noe om ulike årsaker og påvirkninger som kan føre til menneskelig - moralsk - ondskap. Det er altså ikke noe som tilsier at mennesket er født ond eller god, men hvor det er kvaliteten av de ulike indre og ytre forhold som fører til ondskap. Dette var sentralt i boken til Svendsen, ulike teorier om medvirkende årsaker, men i denne sammenheng er det hva som gjør at psykologiske mekanismer kan føre til ondskapsfulle handlinger.

K/Z sier at 'Man kan ikke lengre spørre hva det er for mennesker som utfører den slags handlinger, men derimot om hvilke psykososiale og samfunnsmessige forhold som får mennesker - som deg og meg - til å medvirke i ekstreme, destruktive handlinger. Selv om psykologien og beslektede vitenskaper ennu er et godt stykke vei fra å kunne forklare hvordan ondskapen oppstår, utvikling og opprettholdelse, så har man idag kjennskap til noen basale psykologiske påvirkningsstrategier som kan gjøre mange av oss til drapsmaskiner'(10). Det er derfor i stor grad skjebnen og livets tilfeldigheter som gjør at noen kalles onde og andre gode, slik det er på så mange områder i våre liv, det som gjør at vi blir som vi blir.

Samtidig som ondskap ikke er en naturlov, noe konkret vi må forholde oss til eller angriper oss, kan vårt psykologiske potensiale utvikle indre objekter og holdninger som fører til at vi velger det onde - eller gode. Det er imidlertid ikke bare ondskap som fører til ondskapsfulle handlinger, men også grufulle krigshandlinger kan bli et middel i det godes tjeneste for å utrydde det onde. Motivene kan altså være gode selv om det fører til onde handlinger, selv om det mest vanlige er at onde hensikter fører til onde handlinger. Livets tilfeldigheter kan gjøre oss til gode helgener eller ondskapsfulle drapsmaskiner, hvor det i stor grad er det ytre som former de indre prosessene som fører til ondskap. Ondskap er derfor resultat av ytre påvirkninger som former det indre negativt, som sammen med ytre uheldige omstendigheter kan føre til ondskapsfulle handlinger. En uheldig og tilfeldig kombinasjon av indre og ytre omstendigheter kan derfor bli avgjørende for ondskapsfulle handlinger.

I vår dagligtale omtaler vi noen ganger ekstrem ondskap som umenneskelig eller dyrisk, men all moralsk definert ondskap er menneskelig. K/Z sier at 'Blant levende organismer er der neppe noen art som har utviklet en slik fantasirikdom som mennesket når det gjelder grusomheter rettet mot egen art. Så vidt vi vet finnes det ikke ondskap i dyreriket. Dyrene jakter, nedlegger deres bytte og spiser det. Men de torturerer ikke'(17). Selv i forhold til rovdyrene skiller mennesket seg ut negativt. Nå er det imidlertid noen psykologer som mener at mennesket er utstyrt med et draps- og aggresjonsinstinkt som det har 'medbrakt fra sin dyriske fortid'(24). Eirik Jensen skriver i Dyade skriver om Det onde gen som resultat av evolusjon og kampen for å overleve, men det er idag få som mener dette har betydning for den menneskelige ondskapen. Den gjennomgående teori om den menneskelige ondskapen er at 'Det er først gjennom oppveksten det lærer å handle hensynsfull eller ondskapsfullt', hvor vi har i oss et potensial til begge deler, ikke en enten-eller-holdning. K/Z sier derfor at 'Menneskets styrke, men også dets svakhet, er at det er meget modellbart', noe som gjør at vi er påvirkelig ut fra de omstendigheter og samfunnsmessige verdier som omgir oss og preger oss.

Det skremmende er at den menneskelige ondskapen synes å være grenseløs, men det gode er at ondskapen ikke kommer fra et eksternt objekt som vi ikke har kontroll over, hvor det onde i stor grad er noe mennesket selv velger. Spørsmålet er imidlertid hvorfor noen velger ondskapsfulle handlinger og det synes vanskelig å finne enkle forklaringer, men forskningssamarbeid viser at 'det nettopp er et samspill av forskjellige omstendigheter som kan utløse handlingen'. Psykologiens svakhet er at man i for stod grad har 'trodd at kimen til ondskap utelukkende måtte søkes i barndomsopplevelser. Herved glemte man å ta hensyn til situasjonelle forhold som kan fremprovosere adferden'(27).

Omsorgssvikt i barndommen er derfor ikke alene avgjørende for voldelig adferd, men en kombinasjon av flere årsaker. Tre tradisjonelle psykologiske teorier har vært at:
1. Oppvekst i autoritære familier fører til fortrengt aggresjon og en autoritær personlighet.
2. Posttraumatiske belastninger kan resultere i sterke psykiske reaksjoner etter spesielt sterkt belastende opplevelser.
3. Barndommens opplevelser og erfaringer, hvor vold og ondskap har forgreninger tilbake til disse.
Idag er en gått bort fra slike enkelvise årsaker om barndommen, men selv om de ikke er uten betydning viser det seg at disse alene ikke er nok til å utløse ondskap, hvor det må kombineres med flere årsaker.

Den amerikanske forskeren Carl Goldberg har utarbeidet noen utviklingspsykologiske teorier på bakgrunn av sin lange erfaring med voldelige barn, unge og voksne. Han mener å kunne forklare hvorfor 'noen mennesker i deres voksenalder reagerer med overmåte aggresjon og destruksjon. Det er mennesker som har det til felles at de av forskjellige årsaker ikke har vært i stand til å inngå alminnelige sosiale relasjoner med andre'(29). Han mener det er en mangel på positive sosiale relasjoner, dvs. sosialiseringsprosessen, og viser til fem forhold som er av betydning for utvikling av en destruktiv adferd.
1. Sårbarhet - overfor opplevelse av skam. Barndommens manglende sosiale kompetanse som utvikler en personlig og sosial identitet, hvor 'barnet siden får vanskeligheter med å utvikle realistiske sosiale relasjoner. Denne negative holdning resulterer i en utvikling av fiendtlighet overfor omverden'(30). En grunnleggende mangel på positiv identitet fører til usikkerhet som må kompenseres med andre midler.
2. Tilknytning - mangelfull tilknytning til signifikante omsorspersoner. Et barn som 'under sin oppvekst ikke har fått etablert en tett og nær tilknytning til sine foreldre eller andre sentrale personer, vil ikke være i stand til å utvikle sikkerhet og tillit til interpersonelle relasjoner. Barnet utvikler et lavt selvverd, reagerer sterkt emosjonelt over for gjengjeldelse og har vanskeligheter med å utvikle hensiktsmessige handlestrategier ved motgang'.
3. Sorg - manglende ferdigheter til å føle sorg. Betydningen av at følelser blir tatt på alvor ved vonde opplevelser hvor en lærer seg å sørge, istedet for å stenge av for sorgen. Dette gjelder sorg over tap, hvor aggresjon og angst stenges inne og ikke vår sin naturlige utvikling. 'Barn som ikke kan uttrykke deres forvirring over at de ikke kan kontrollere deres liv tvinges til å finne måter hvor de kan vise at de ikke er så hjelpesløse som de føler'. Det er altså ikke de vonde opplevelsene som er avgjørende, men hvordan en bearbeider dem - sørger over dem.
4. Følelser - sproglige vanskeligheter ved å uttrykke følelser. Dette har også med sorgbehandling hvor en ikke har lært seg å gi uttrykk for vonde følelser verbalt og nonverbalt. Det å gi uttrykk for de vonde følelsene viser seg å ha både en forebyggende og helbredende betydning.
5. Skinnhellighet - betydningsfulle personers skinnhellighet. Dette gjelder forholdet mellom liv og lære, hvor de voksne blir modeller for barna. Goldbergs klienter viste at det ofte var alvorlige uoverensstemmelser mellom hva foreldre sa hva barnet skulle gjøre og hva de selv gjorde. Dette fører til en kaotisk forståelse av hva som er rett og riktig, med den konsekvens at når barna blir voksne 'har det ingen klar utviklet strategi til håndtering av motgangssituasjoner'(31).

Alle disse fem faktorene er hver for seg et alvorlig psykologisk handikap og Goldberg mener at hvis alle disse faktorene finnes samtidig, vil veien for en destruktiv livsbane være lagt. Han sier også at 'en person som under sin oppvekst har vært utsatt for omsorgssvikt, blir utrolig følsom og utvikler et lavt selvverd. Dette resulterer i selvhat og likegyldighet overfor andre mennesker. Det siste er nødvendig for å beskytte den svake personlige identiteten. Ved senere å utvikle en adferdsstrategi som demonstrerer overlegenhet, føler personen seg bedre. Sluttelig skjer der en transformasjon hos personen, hvor vedkommende går fra å være en selvhatende, selvforaktende person til å være selvforherligende'(31). Også her gjelder det kombinasjon av flere uheldige faktorer hvor det også må være ytre tilretteleggende og utløsende årsaker. Det er ikke nok med psykologiske defekter alene. Noen vil imidlertid søke inn i seg selv og blir en psykiatrisk pasient hvor problemet dempes av medisiner og narkotiske stoffer - eller medisiner.

Hos noen finnes det en slags empatisk pauseknapp, hvor en i visse situasjoner kan være totalt følelsesløs overfor andres lidelse, men i andre tilfeller kan være en omsorgsfull person. Her nevnes eksempler på Henry Rinnan og Timothy McVeigh som begge var sårbare og følsomme som barn, men en vanskelig barndom førte til at de også kunne opptre som et ufølsomt monstrum for å gi uttrykk for sine innestengte følelser.

Det finnes også nevrologiske forklaringer hvor det kan påvises fysiske og psykiske defekter som fører til at noen under visse perioder eller tilstander ikke har kontroll over hva de foretar seg. men kan behandles medisinsk. Dysfunksjoner i hjernen som resultat av hjerneskade, mental sykdom og misbrukt som barn viser seg ofte ligge til grunn for ekstrem voldelig adferd hos kriminelle, samtidig som heller ikke dette automatisk fører til negativ adferd. Da hjernen utvikles og formes spesielt i barndommen, er det naturlig at hjernens finmaskede hjernetråder, koblinger og funksjoner også kan føre til naturlige avvik i adferd. Derfor er 'ondskap et meget komplisert fenomen som neppe kan forstås ut fra en monokausal forklaringsmodell alene, dvs en forklaring som kun forklarer et fenomen ut fra en enkelt årsak. I fremtiden blir man nødt til å se mer på samspillet mellom nevrologiske, biologiske, sosiale og psykologiske prosesser'(41).

Ovenfor har det vært personlige og individualistiske forhold som har blitt vurdert som avgjørende og medvirkende til ondskapens problematikk, men som nevnt er omstendighetene rundt oss avgjørende gjennom påvirkningsstrategier som kan være medvirkende til ondskapsfulle handlinger. Det merkelige er at det i stor grad er alminnelige mennesker som utfører grusomme handlinger, som også kan fungere moralsk og sosialt ansvarlig. Arhur Miller kaller dette for normalitetshypotesen som sier at 'mennesker som i alminnelighet ikke kan beskrives som ualminnelige, avvikende, syke, sinnsyke eller abnorme, er i stand til å begå hemningsløs vold og ondskap'(43). Her kan ytre forhold være avgjørende, men i samarbeid med indre sårbarhet. I utvelgelsen av greske torturbødler var det bare 1,5% av de som opprinnelig ble håndplukket som til slutt ble torturbødler. Krigsstudier viser at krigere i kamp i stor grad forsøker å unngå å treffe fienden, på tross av at de skal drepes. Det er altså det skjebnefulle samarbeidet mellom det indre og ytre, hvor det ytre kan bli utløsende for ondskapsfulle handlinger når de indre forutsetningene er tilstede.

En teori er at mennesker under bestemte sosiale forhold eller autoriteter kan utføre ondskapsfulle handlinger 'ved å endre deres personlighetsstruktur, aggressive drifter eller moralske standarder. Den oppnås nærmere ved kognitivt å omdefinere moralen med hensyn til å drepe, slik at den kan utføres uten selvsensureringens snærende bånd'(55). Ideologisk begrunnelse for å tjene et høyere mål vil kunne motivere til ondskap, hvor det onde blir et redskap for det gode i kampen mot det onde. Det finnes mange slike eksempler både fra forskning, politikk og religion, hvor idealisme eller autoritære personer fører til ondskap, et samarbeid mellom det indre og det ytre. Tidligere var det øst og vest som anklaget hverandre for å være Satan - ondskapens symbol - men denne retorikken er nå overtatt av de religiøse - kristne og muslimer, slik vi tidligere også fant i utviklingen av Satanmyten hvor de respektive religiøse motstandere - jøder/hedninger, ekte/uekte jøder, jøder/kristne, ekte/uekte kristne, katolikker/protestanter - anklager sine motstandere for å være representanter for den onde djevelskapen.

Når en av bin Ladens lærere sier at 'En time i kamplinjen for Allah er bedre enn 60 års nattlige bønner', vil dette sammen med martyrens hellige løfter om himmelske velsignelser virke sterkt motiverende, selv om ondskap er virkemidlet. Psykologiske påvirknings-strategier finnes det mange av, ikke bare i det ytre, men også indre egoistiske og destruktive prosesser som motiverer til ytre handlinger. Det er altså ikke verken en ond indre eller ytre kilde som alene fører til ondskap, men det viser seg at når indre svakheter er godt representert vil en i større grad være påvirkelig overfor det ytre miljø, hvor kombinasjonen mellom det ytre og det indre kan utløse ondskapsfulle handlinger.

Vi er født med mulighetene både til det gode og det onde, men det er livets og skjebnens tilfeldigheter som ofte synes å være avgjørende, også for den menneskelige ondskapen. Ondskapens psykologi synes å vise at mennesket utøver ikke ondskapsfulle handlinger som et resultat av indre eller ytre forhold alene, men i skjæringspunktet mellom det indre og det ytre - i det skjebnefulle samarbeidet mellom disse. Derved er det menneskelige miljø avgjørende viktig både for utformingen av indre psykologiske funksjoner og ytre påvirkninger som ofte er en utløsende faktor for at ondskapsfulle handlinger skal kunne skje. Ondskap er derfor ikke et objekt eller subjekt, men et resultat av det indre i oss og det ytre miljø vi vokser opp med.

Det finnes altså ikke noe onde, fordi det ikke finnes, men vi finner ondskapen, ofte som et tilfeldig resultat av forholdet mellom det indre og det ytre. Svendsen sa at 'Vi leter etter Det Onde og finner alltid bare onder. Det Onde finnes ikke' - på tross av at vi ser og opplever ondskapen daglig. Andre bøker jeg har gjennomgått viser hvordan kristne fremdeles tror på en ond Satan og hos den katolske kirken praktiseres eksorsisme, hvor målet er å drive det onde ut av mennesker fordi det er besatt av onde djevelske makter. Hva som kan ligge til grunn for disse erfaringene, er en annen sak, for vi kan heller ikke se bort fra at også dette er basert på erfaringer og at det virker, men som synes være psykisk betinget.

Katarina Jørgensen skriver i sin artikkel 'Livet på randen av kaos' at 'All oppførsel er egentlig resultat av samspill. Miljøet og organismene i det reagerer på bakgrunn av deres iboende kvaliteter og deres historie, men hvilken oppførsel dette fører til, er egentlig et resultat av et samspill som er unikt for sammensetningen av partene i samspillet. Dette betyr ikke at det er uinteressant å studere enkeltpartene, men man kan ikke forutsi hva et stort system vil gjøre ved bare å studere hvordan en og en del fungerer'. Derfor er det sammensetningen i det komplekse samspiller som til sist blir avgjørende, selv om vi naturligvis ikke kan se bort fra at enkelte komponenter har større betydning enn andre.

Konklusjon - Ondskapens psykologi.
1. Underbygger filosofiens teori om at ondskapen er menneskelig - verken dyrisk eller umenneskelige - at det ikke finnes et onde, bare ondskapsfulle handlinger.
2. Blant levende organismer er det bare mennesket som utfører ondskap mot egen art, hvor rovdyrene dreper for å overleve, ikke for å torturere.
3. Mennesket er ikke født verken god eller ond, men det er de indre psykologiske kvaliteter og det ytre miljø som sammen blir avgjørende for utførelse av ondskap.
4. Gjennom oppveksten lærer en å handle hensynsfullt eller ondskapsfullt, hvor mennesket har potensial til både det gode og det onde.
5. Det er ikke spørsmål om hvilke mennesker som utfører ondskap, men om hvilke psyko-sosiale og samfunnsmessige forhold som medvirker til destruktive handlinger.
6. Omsorgssvikt i oppveksten vil prege den individuelle psykologiske utviklingen, som ikke alene fører til voldelig adferd, men en kombinasjon av psykososiale forhold.
7. Ondskap er et komplisert fenomen som ikke kan forklares av en enkelt årsak, men et samspill mellom nevrologiske, biologiske, sosiale og psykologiske prosesser hvor ytre forhold blir utløsende når indre forutsetninger er tilstede.
8. I stor grad er det alminnelige mennesker som utfører ondskapsfulle handlinger, ikke ualminnelige, avvikende, syke, sinnsyke eller abnorme, som er i stand til å begå hemningsløs vold og ondskap.
9. Gjennom ytre påvirkningsstrategier kan en endre og motivere personlighetsstrukturen, aggressive drifter eller moralske standarder ved å omdefinere moralen som kan føre til ondskapsfulle handlinger.
10. All oppførsel er resultat av et samspill om hvordan miljø og organismer reagerer på bakgrunn av sine iboende kvaliteter, hvor en ikke kan forutsi resultatet av de ulike muligheter som finnes i det komplekse samspillet.

Konklusjon: Tema - Ondskapen.

1. Slik bibelen er basert på myter og upålitelige som historiske virkeligheter er også den bibelske ondskapsmodellen en myte, som i det vesentligste falt bort i det 18. århundre - bortsett fra de kristne.
2. Den bibelske ondskapsmodellen danner grunnlaget for kristendommen og Satanmyten er derfor en betingelse for den kristne troen, for uten en ond Satan trengs ikke en god Jesus, for å bli frelst fra det onde.
3. Den metafysiske, religiøse og bibelske, ondskapsmodellen er også basert på historiske lokale og nasjonale myter - hvor alle stammer og folkeslag hadde sin egen gud og religion - med bakgrunn i sin tids begrensede vitenskapelige kunnskap.
4. Det finnes ikke et onde, bare ondskapsfulle handlinger som er knyttet til mennesket og ondskapen er derfor menneskelig betinget, hvor mennesket selv velger det gode eller det onde og derfor selv ansvarlig for sine gjerninger.
5. Mennesket er ikke født verken god eller ond, men har i seg et potensiale til både det gode og onde, som betinges av et skjebnefullt og komplisert samspill mellom nevrologiske, biologiske, sosiale og psykologiske prosesser - hvor ytre forhold blir utløsende når indre forutsetninger er tilstede.
6. I stor grad er det alminnelige mennesker som utfører ondskapsfulle handlinger, hvor ytre påvirkningsstrategier kan endre og motivere personlighetsstrukturen, aggressive drifter eller moralske standarder ved å omdefinere moralen som kan føre til ondskapsfulle handlinger, hvor en bruker det onde for å kjempe for det gode - mot det onde.
7. Alle menneskelige handlinger - både gode og onde - er resultat av et samspill om hvordan miljø og organismer reagerer på bakgrunn av sine iboende kvaliteter, hvor en ikke kan forutsi resultatet av de ulike muligheter som finnes i det komplekse samspillet, men hvor mennesket ut fra sine forutsetninger velger det gode eller det onde og derfor selv ansvarlig for sine gjerninger.
8. Da den moralske ondskapen er menneskelig er det bare mennesket selv som kan bekjempe ondskap og fremme godhet hos selg selv, fordi ondskap og godhet er menneskelig motiverte handlinger og derfor ikke betinget av ytre metafysiske onder.

Merknader til den teologiske studien:
Jeg er kommet frem til oppsummeringen av de teologiske studiene jeg har holdt på med i flere år og har hentet frem argumenter fra det skriftlige materiale jeg har gjort. Hensikten med studiene er å få et best mulig grunnlag til å vurdere det bibelske materiale som ligger til grunn for den kristne tro. De fleste religiøse, uansett religion, forholder seg til den religiøse tro de er blitt preget av i sitt kulturelle miljø, hvor troen er basert på psykologiske og sosiologiske prosesser som bygger på åpenbaringer og religiøse erfaringer av tvilsom karakter. Studiene bekrefter at religioner og religiøse sekter ikke er troverdige eller pålitelige, sanne og virkelige, men basert på myter og åpenbringer som ikke kan dokumenteres.
Ikke uten grunn har jeg derfor inkludert i denne religionspsykologiske studien utviklings-psykologiske prinsipper som ligger til grunn for all menneskelig læring og vår tids nyreligiøsitet som viser at religiøsitet har naturlige årsaker. Ikke dermed sagt at det ikke finnes uforklarlige fenomen, for studien viser at det finnes metafysiske, transpersonlige eller åndelige funksjoner som ikke har naturlige forklaringer, men det spesielle er at nyreligiøsiteten viser at religiøs tro ikke er betinget verken av guder eller religioner. Når jeg nå er ferdig med oppsummeringen av det teologiske vil jeg derfor vise hvordan det religiøse også er et resultat av naturlige psykologiske og sosiologiske prosesser, ikke guddommelige åpenbaringer.
Det var naturlig å begynne med en vurdering av det bibelske grunnlaget for å avklare dets troverdighet og pålitelighet. Som en tidligere fundamentalist med en sterk tro på at bibelen var sann og troverdig, var det for meg utenkelig at det kunne være tvil om de bibelske sannhetene. Derfor sjokkerende og revolusjonerende at det bibelske materialet som utgjør selve fundamentet for kristendommen skulle vise seg å være upålitelig og utroverdig, basert på myter og legender som utviklet seg i pakt med tiden og omstendighetene som ligger til grunn for all religiøs utvikling. Verken religioner eller religiøse sekter opererer med helt nye og originale ideer, men bygger på kjente religiøse holdninger, erfaringer eller religiøse teorier hentet fra andre folkeslag. Derfor er det oftest mindre teologiske og religiøse justeringer som ligger til grunn for den religiøse utviklingen som av naturlige grunner gjøres til eksistensielle sannheter med trusler om dramatiske straffer for dem som ikke tilber den guden som er bestemt av den religiøse makteliten.
Forut for denne teologiske studien skrev jeg først fabelen Oppgjøret, som ble et ubevisst oppgjør både med min gud og min tro, og deretter fortellingen som beskriver opplevelser fra mitt oppvekstmiljø, med vekt på det emosjonelle som ble innestengt og fortrengt. Når jeg så begynte på studien om det bibelske grunnlagsmaterialet var derfor visse emosjonelle og ubevisste forhold forberedt på det som skulle komme. Da jeg gjennomgikk det historiske materiale i GT var det som om jeg leste og vurderte det hele med nye øyne, ikke gjennom de religiøse brillene som tidligere forpliktet meg til å tro det jeg leste. Nå var jeg fri til å være nøktern og kritisk, samtidig som jeg vurderte dette ut fra den teologiske og vitenskapelige forskningen. Dette førte til at jeg verken kunne eller ville fortsette å tro på den onde jødiske guden Jahve - slik GT fremstiller ham. Det var derfor bibelen som førte til at jeg fraskrev meg troen på den jødekristne guden.
Hensikten med studien om NT var å vurdere påliteligheten i disse skriftene, spesielt det grunnlaget som ligger til grunn for hvordan disse skriftene ble til. Problemet ligger ikke i det bibelske materialet, men i grunnlaget, hvordan de ble til og den manglende historiske troverdighet. Det viste seg også at Jesu historiske virkelighet heller ikke kunne bekreftes av pålitelige kilder, verken i kristne eller profane skrifter, hvor de fleste skriftene i NT ikke er autentiske, men skrevet av ukjente forfattere lang tid etter Jesu død. Derfor er det religiøs tradisjon og manglende kunnskap som i hovedsak fører til at kristne tror på og holder fast på sin tro, med basis i psykologiske og sosiologiske prosesser og prinsipper.
Temastudiene hadde til hensikt å vurdere sentrale dogmer i den kristne tro. Om de bibelske miraklene var enestående og betinget av den jødekristne guden, om den kristne åpenbaringen var mer troverdig og sannferdig enn de som ligger til grunn for andre religioner og sekter, om ondskapen var en metafysisk virkelighet Jesus måtte frelse oss fra. Så viser det seg at ikke noen av disse kristne dogmene verken er pålitelige eller troverdige ut fra en helhetlig vurdering, hvor det ikke bare er den teologiske forskningen som begrunner dette, men flere fagområder.
Studiene har vært langvarige, omfattende og krevsomme, men likevel naturlige og stimulerende og derfor ikke nødvendig å presse meg til å gjennomføre dem. Jeg sitter igjen med kunnskap som gjør at jeg kan vurdere den kristne troen på en mer helhetlig og nøktern måte, samt tilegnet meg nye erfaringer og en ny tro, ikke en fraskrivelse av det åndelige og ukjente, kun en avskrivning av troen på den mytiske jødekristne guden Jahve og hans sønner Satan og Jesus. Studien er også en naturlig del av den terapeutiske prosessen og har derfor tidvis vært en emosjonell belastning og utfordring, men redningen har vært at jeg har forstått de indre mentale prosessene - både emosjonelle og kognitive - som har ført til en slags magisk balanse.

KONKLUSJONER - TEMA TEOLOGI.
1. Menneskene har til alle tider praktisert religiøse ritualer og opplevd hellige Hierofanier, fra primitiv til moderne tid, som utvikler seg i takt med det kulturelle miljø, og den jødekristne troen er kun en av historiens mange religiøse institusjoner.
2. Teologisk forskning, arkeologiske undersøkelser og andre vitenskapelige studier viser at fortellingene i GT og NT ikke er pålitelige eller troverdige historiske hendelser, men basert på datidens tolkning og forståelse av fortidens religiøse myter og legender.
3. Myten om den jødiske guden Jahve og jødisk religion er en tilpasning og videreutvikling av lokale og flernasjonale religiøse myter, og ikke verken original eller ekte.
4. Eksilet var utløsende og avgjørende for den åndelige fornyelse av det jødiske folk og deres religion, men også resultat av en religiøs vekkelsestid i det nære og fjerne Østen som også førte til andre nye religioner og fornyelse av de gamle.
5. Paulus syner førte til at han ekskluderte disiplene fra misjonsoppdraget og selv la grunnlaget for kristendommen på bakgrunn av sin jødiske tro og himmelske syn.
6. Opplysningstiden - som begynte med Galileis kritikk av den bibelske skapelsesmyten - førte til at det feilaktige grunnlaget for de bibelske skriftene ble avslørt og viste at den jødekristne troen, slik det er med alle Abrahams barns religioner, er myter basert på psykososiale opplevelser - åpenbaringer - til Moses, Paulus og Muhammed.
7. Som alle religioner har også den jødekristne troen hatt en avgjørende innflytelse og betydning på utviklingen av samfunn og sivilisasjon, men innført med tvang - ikke frivillig - etterat den kristne troen ble statens eneste offisielt godkjente religion og derved fikk statsmaktens beskyttelse og myndighet til å tvangskristne annerledes troende.
8. Den jødekristne religionens etiske kvaliteter viser seg gjennom ondskapen den kristne religion har påført mennesker med annen tro - på tross av Jesu bud om å elske sine fiender, ikke drepe eller mishandle dem - samme ondskap som omfatter alle Abrahams barns religioner, som alle har sin rot i troen på den onde jødiske guden Jahve.
9. Jesu radikale ikkematerialistiske holdninger er blitt oversett av den kristne kirken og historien viser at den istedet er blitt en forkjemper for den materialisme og kapitalisme Jesus kjempet mot, at en ikke skulle tjene både gud og mammon, hvor asketiske og selvoppofrende prinsipper var en betingelse for å følge ham.
10. Paulus visjon på bakgrunn av hans himmelske syner var ikke bare hedningenes frelse, men ved Åndens kraft gjøre dem til nye skapninger som skulle leve et syndfritt liv for å oppfylle lovens krav, i motsetning til de jødekristne som praktiserte jødeloven, men som er oversett av den kristne kirke og erstattet av dogmer og ritualer.
11. Paulus teologi om å bli en ny skapning og søken etter det åndelige gir samme erfaring som enkelte psykologiske teorier og nyåndelige erfaringer - uten guder eller religiøs tro.
12. Religiøse erfaringer er ikke betinget av bestemte guder, men erfares av alle religiøse, også nyreligiøse og nyåndelige, som viser at årsaken ligger i kjente og ukjente psykiske eller metafysiske årsaker - ikke teologiske og derfor tilgjengelig for alle.
13. Religiøse åpenbaringer ligger til grunn for de fleste religiøse institusjoner, slik også primitive religioner var begrunnet i ekstatiske opplevelser og hellige Hierofanier fremkalt ved sjamaner, trollmenn og prester, uavhengig spesielle guddommeligheter.
14. Bibelens mirakler er delvis basert på virkelige hendelser, spesielt helbredelser som var vanlige, men det meste er legender tillagt fortidens mytiske helteskikkelser hvor mirakler skulle gi guddommelig autoritet og bekreftelse.
15. Den jødekristne ondskapsmodellen kommer fra senjødedommen, hvor GT viser at Jahve selv var ansvarlig for både det gode og onde - var både gud og djevel, slik vi også kjenner til fra bibelen og kirkehistorien, som viser at ondskapen egentlig er menneskelig og kom fra både jøder, kristne og andre, ikke fra en ondskapsfull djevel.

PSYKOLOGI.

Innledning.
Tema for mine studier er religionspsykologi, forholdet mellom religion og psykologi, i hvilken grad disse er påvirket og betinget av hverandre. Når jeg nå er ferdig med oppsummeringen av den teologiske forskningens resultater omkring det bibelske materialet så viser dette med klar tydelighet at det er både upålitelig og utroverdig som historisk korrekt materiale. Det er ikke noe som skulle tilsi at den jødekristne guden Jahve verken er en realitet eller den som står bak den universelle skapelsen, slik bibelen mener, og derfor må de jødiske, kristne og islamske mytene - som bygger på samme myte om Abrahams Gud og Abraham som deres stamfar - ha andre årsaker enn guddommelige åpenbaringer, som i seg selv er tvilsomme.

Som jeg tidligere har sett i tema Åpenbaringer, hvor de nevnte religioner og deres sekter med utspring i Abrahams barns religioner er basert på individuelle opplevelser som tolkes som en direkte åpenbaring fra den samme guden, er alle preget av indre personlige og ytre kulturelle forhold. Det er som med all menneskelig læring og utvikling at også religiøse holdninger blir til som resultat av samspillet mellom indre menneskelige behov og kulturell påvirkning. Psykologien viser det er mange ulike biologiske, psykologiske og sosiologiske årsaker til at vi blir den vi blir, hvordan det indre potensiale kan utvikles i mange retninger som får betydning for personlighetsutviklingen. Wikstrøm sier at 'En så kompleks skapning som mennesket kan man naturligvis betrakte ut fra etisk, biologisk, kjemisk, politisk, religiøs, psykologisk, sosial, økologisk og mange, mange andre synsvinkler'(23), men samtidig er mennesket også et tilfeldig resultat av disse mange faktorene.

Når jeg har konkludert med at den jødekristne guden Jahve og de guddommelige åpenbaringene ikke er å anse som troverdige, sanne eller virkelige, må jeg derfor se etter andre årsaker til de religiøse fenomen vi er kjent med gjennom de bibelske fortellingene og den kristne historien. Imidlertid er det igjen viktig å påpeke at de religiøse erfaringer som de forskjellige viser til er både virkelige og sanne for dem som opplever dem, men årsaken til disse erfaringene finner jeg ikke hos den jødekristne guden - fordi han kun er en myte og derfor ikke finnes - og må derfor søkes på andre måter. Opplevelsene er altså sanne og virkelige, men hvis de ikke kommer fra den jødekristne guden må de ha andre årsaker, som ikke nødvendigvis må være betinget av verken guder eller religioner.

Både utviklingspsykologi og nyreligiøsitet er interessante og aktuelle alternativer fordi en betviler ikke erfaringen, men leter etter hva som kan være årsak til disse erfaringer som kalles religiøse da de i stor grad oppleves i tilknytning til religiøse aktiviteter. Senere vil jeg derfor også vurdere det nyreligiøse i forhold til den jødekristne troen, hvor det åndelige eller den religiøse erfaringen synes å være av samme karakter, men som ikke er betinget av spesielle guddommelige personligheter. I denne omgang blir psykologien vurdert som en mulig årsak til religiøs tro og holdning, ikke bare den jødekristne troen, men et grunnleggende prinsipp som ligger til grunn for alle religiøse bevegelser.

Hvis det er de respektive gudene som skulle stå bak disse utallige åpenbaringene er spørsmålet hvilken av disse gudene og åpenbaringene som er sanne og virkelige, som naturligvis er umulig å få bekreftet, men det sannsynlige er at ingen av de kjente gudene verken er sanne eller virkelige. Årsaken til at mange idag er knyttet til ulike sekter og religioner er ikke fordi det foreligger håndgripelige historiske bevis om den religiøse sannheten, men hvor autoritære religioner først innføres ved trusler, krig eller tvang, som senere blir en del av kulturen som preger personlighetsutviklingen. Det religiøse har i stor grad vært knyttet til myndighetene - enten som sideordnet eller samordnet - og først gjennom opplysningstidens mentale frigjøring har vi fått mulighet til å velge - både politikk og religion.

Det er viktig å skille mellom tanke og følelse når det gjelder det religiøse, hvor det emosjonelle knyttes til det kognitive, til fastlagte og godkjente religiøse bilder, noe vi også ser gjennom de respektive åpenbaringene og religiøse fornyelsene som bygger videre på det kjente og kjære - ikke noe nytt og ukjent. Religiøse følelser knyttes derfor til kjente tankesystemer, indre etablerte psykologiske strukturer av religiøs karakter som oppleves som en bekreftelse av den aktuelle religiøse troen. Årsak til religiøs tro vil derfor i stor grad kunne finnes i vårt sjelsliv - tanke, sinn, psyke eller energi - indre naturlige mentale systemer og funksjoner, som er både biologiske og psykologiske.

Min umiddelbare tro på det religiøse fenomen er at troen er kulturellt og psykologisk betinget, altså menneskelige årsaker, men også at religiøse erfaringer kan ha en transpersonlig eller metafysisk karakter, hvor det menneskelige sjels- og åndsliv har muligheten til å knytte kontakt med en universell energi, samtidig som også vårt sjelsliv synes å ha et langt større potensiale enn vi idag er kjent med. Det er jo slik at selv om vi mennesker og alt levende liv etterhvert dør ut så fortsetter livet og evolusjonen, hvor alt liv både er et resultat av Livet og en nødvendig betingelse for å bringe den respektive livsform videre. Imidlertid er vårt liv - både kropp og sjel - kun knyttet til det universelle Livet så lenge vi lever, hvor de respektive atomer ved døden oppløses og gjenbrukes som byggestener for alt materiale som finnes i universet. Religiøse erfaringer viser at det finnes åndelige eller metafysiske dimensjoner i tilværelsen, men som ikke er knyttet til bestemte guder eller religioner. Mennesket synes derfor å ha i seg et åndelig potensiale - sjelelig og/eller åndelig - men kun så lenge vi lever og kroppen fungerer.

På denne bakgrunn er det naturlig å vurdere tre alternativer som årsak til det religiøse fenomen, både opplevelse og erfaring, tro og adferd. At det enten kommer
1. 'ovenfra' - transcendente og metafysisk ukjente dimensjoner - eller -
2. 'innenfra' - medfødt som utvikles gjennom ytre stimulering - eller -
3. 'utenfra' - psykologisk påvirkning fra samfunn og miljø

Det første alternativ inkluderer ikke bare de tradisjonelle religionene, men også nyreligiøse og andre åndelige bevegelser som tror på metafysiske dimensjoner, eksternt og adskilt fra det menneskelige sjelslivet. Ikke nødvendigvis knyttet til bestemte guder slik det er med Abrahams barns religioner, men også andre som kun forholder seg til livet, både før og etter døden, samt andre gudebilder skapt ut fra ønske og behov. For meg er dette alternativ akseptabelt når vi erstatter gudene med ukjente åndelige energier eller andre ukjente dimensjoner, slik vi finner hos nyreligiøse og etterhvert hos nykristne. Den jødekristne modellen er derfor ikke akseptabel fordi den er guddommelig og religiøs i betydning av at den betinges av både guder og liv etter døden.

Da min tro og forståelse er basert på en livsfunksjon hvor livet oppstår som resultat av biokjemiske funksjoner, er også sjelsfunksjonene biologisk betinget på samme måte som kroppsfunksjonene. Det synes unaturlig at det finnes både kropp og sjel som to adskilte enheter, hvor kroppen dør, men sjelen lever videre. For meg er det naturlig at når vi dør så dør hele meg, ikke bare det materielle og synlige, men også sjelsfunksjonene som kun er hjerneaktiviteter. Jeg har tro på eksterne åndelige dimensjoner eller energier som årsak til det uforståelige og uforklarlige mange mennesker erfarer og opplever, men som viser seg ikke være betinget av verken guder eller liv etter døden. Når vi dør, så dør både kropp og sjel, fordi sjelen er en del av kroppen og dens funksjoner. Sjelen er åndelig i den grad den står for det mentale nettverket som styres av hjerneaktivitetenes nevrologiske og elektriske impulser basert på de psykologiske og biologiske strukturer som er i oss.

Disse sjelsfunksjonene synes å kunne knytte seg til og benytte seg av eksterne åndelige og universelle energier, slik Assagioli viser til det overbevisste og transpersonlige. Av de mest kjente psykologiske teoretikerne taler både Jung, Maslow og Frankl om dette, selv om de har forskjellig oppfatning av gudsdimensjon og religion. Selv om Maslow er ateist og de andre ulik religiøs holdning, er de enige om ukjente metafysiske dimensjoner. For min del kaller jeg dette for Livet, det nærmeste jeg kommer det ukjente som står bak alt universelt liv som driver evolusjonen fremover. Som også kalles naturlover, selve Livet, det ukjente som ingen vet hva er, kommer fra eller fører til. Slik datamaskinen består av både maskin og program har også mennesket kropp og sjel, og slik datamaskinen kan koble seg til det universelle internettet for å få del i denne usynlige verden, kan også vi mennesker koble oss til og gjøre oss bruk av en tilsvarende åndelig universell - og usynlig - dimensjon. Selv om datamaskinen 'dør', blir ødelagt og kastet, så har ikke dette noen innvirkning på internettet som lever videre. Datamaskinene er kun et redskap til å kunne gjøre seg bruk av det universelle nettverket og på samme måte kan vi mennesker også gjøre oss bruk av det metafysiske nettverket, men som ikke har noe liv etter døden - fordi forutsetningene og muligheten som er betinget av kroppsfunksjonene nå er borte.

I det andre alternativet kommer det religiøse fra oss selv, fra vårt indre sjels- eller åndsliv, slik Jung taler om religiøse arketyper eller Frankl om det religiøst ubevisste. I Johannes-evangeliet skal Jesus ha sagt at fra vårt indre skal det være en kilde av levende vann som strømmer fram i oss selv. Noen mener dette evangeliet er preget av de gnostiske kristne, hvor det avgjørende var et indre åndelig potensiale som ble aktivisert gjennom troen på Jesus. Om det er en indre menneskelig dimensjon av sjel eller ånd er naturligvis umulig å si noe om, men for meg synes det at vi har et indre potensiale som er betinget av ytre metafysiske dimensjoner, slik vi også utvikler våre psykologiske funksjoner under påvirkning fra ytre omgivelser.

Det tredje alternativ er for meg det mest naturlige å legge til grunn for det religiøse, hvor religion forsøker å gi svar på eksistensielle og psykologiske utfordringer, samtidig som den opprettholdes gjennom den ytre kulturelle arvens dogmer og ritualer. Alle disse tre alternativer synes å ha noe riktig i seg, hvor en ytre metafysisk energi aktiviseres gjennom det menneskelige potensiale, men som utvikler eller skaper indre bilder, hvor ytre objekter overtas, kopieres og imiteres. Det er dette jeg er opptatt av når det gjelder psykologiske funksjoners betydning for det religiøse livet, hvor det synes som om vi har i oss blanke ark med arketypiske muligheter som betinges av den ytre påvirkning og miljø. Det er derfor jeg nå vil se hvordan de ulike psykologiske teorier og erfaringer vil kunne gi svar som bekrefter det ytre livets betydning for det indre religiøse livet.

Utviklingspsykologiske teorier.

Freud.
Freuds personlighetsmodell er basert på at mennesket fødes med en egofunksjon kalt Det'et og etterhvert som bevisstheten utvikles dannes en ny struktur i personligheten som kalles Jeg'et. Disse danner så en ny struktur som kalles OverJeg'et, basert på den ytre autoritære verden, representert ved foreldre og samfunn. Slik vil personligheten og individualiteten - Jeg'et - formes og utvikles ved å tilpasse seg spenningsfeltet mellom det indre medfødte egobaserte Det'et og de ytre autoritetene representert ved OverJeg'et. Stevens sier at Freud 'antok at det meste av vår mentale utrustning tilegnes individuelt gjennom oppveksten', at det ytre miljø var mest avgjørende.

Freud hadde tidligere brukt Jeg-ideal før han gikk over til OverJeg'et, hvor Jeg-idealet viser hvordan ytre forbilder blir omgjort til idealer som ligger til grunn for utviklingen av indre bilder som blir avgjørende for Jeg'et og personligheten. Som med personlighets-utviklingen kommer også den religiøse troen i stor grad gjennom OverJeg'et hvor det indre imiterer og kopierer de ytre bilder som gjøres til ens egne. Freud mente at det religiøse ikke var medfødt og representerte kun indre egobaserte drivkrefter som ropte etter tilfredsstillelse gjennom seksualitet, angst, aggresjon - og religion. For Freud var den religiøse illusjon derfor noe mennesket skaper for å slippe oppgjør med livet og den indre uro. Derfor vil individets religiøse tro og praksis være i overensstemmelse med det tillærte, formidlet gjennom OverJeg'et, som all annen læring, påvirkning og utvikling.

Fromm viser til Freud som mente at 'hvis et menneske oppgir sin illusjon om en faderlig gud, hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet, vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus. Men det er nettopp selve målet for menneskets utvikling å overvinne denne infantile fikseringen. Mennesket må oppdra seg selv til å se virkeligheten i øynene'(21). Det var dette som skjedde med meg, at når jeg forlot den enfoldige barnetroen på den jødekristne guden som hadde skjermet meg mot virkeligheten og hindret min personlige utvikling, var det som om jeg ble alene og ansvarlig for mitt liv i denne store og skremmende verden. Dette på tross av at jeg var nærmere seksti år, men som om jeg ble satt tilbake til barndommens usikre fremtid. Den religiøse troen og dets miljø hadde hindret utviklingen av identitet og personlighet, hvor alt var bygget opp rundt troen på den religiøse troens guder.

Selv om jeg valgte den religiøse troen var det av naturlige årsaker jeg valgte den jødekristne varianten. Ikke fordi den var mer sannferdig enn andre, men fordi jeg var vokst opp med denne barnetroen som derfor var blitt en del av både min identitet og mentalitet. De ytre presenterte religiøse bilder og idealer var blitt omgjort til kjente og trygge objekter i mitt indre og derfor var det en selvfølge å velge det gode og kjente fremfor det ukjente. Slik er det med de fleste religiøse, at de velger det kjente som er representert gjennom den ytre kulturen og via OverJeg'et omgjort til trygge indre Selvobjekter som bekrefter den religiøse sannheten.

Slik velger en både tro, trosholdning og aktuell religion ut fra indre bilder og derfor ikke verken fri eller objektiv til å kunne velge andre, men velger det kjente. Dessuten er ikke troen basert verken på fakta eller bevis, men av indre og ytre forhold som har preget oss og derved skapt den naturlige religiøse troen - som vi tror at vi velger på et fritt grunnlag. Hos Freud er det religiøse et resultat av den personlige utviklingen hvor OverJeg'et i samarbeid med Det'et former Jeg'et og personligheten - inkludert det religiøse. Freuds modell viser at også religiøs tro er et resultat av Overjeg'ets funksjon, samtidig som det også er en form for virkelighetsflukt - slik det var for meg.

Jung.
Jungs modell var også tredelt hvor det ytre Jeg'et var det bevisste, det mellomste var det personlig ubevisste og det innerste bestod av det kollektivt ubevisste. Stevens sier at 'Mens Freud antok at det meste av vår mentale utrustning tilegnes individuelt gjennom oppveksten, hevdet Jung derimot at alle vesentlige karakteristika som kjennetegner oss som mennesker, er i oss fra fødselen av og kodet inn i det kollektive ubevisste'(260). Det synes altså at både de menneskelige og personlige særtrekkene er medfødt, men hvor det også her er det ytre miljø som blir avgjørende for hvordan det indre utvikles. Hos Jung er derfor ikke oppvekstmiljøet avgjørende for personligheten, for den er medfødt og tilstede i sin helhet, hvor miljøet har samme betydning som jorden for frøet og blomsten.

Til forskjell fra Freud mente Jung at vi hadde i oss dypereliggende religiøse spor i den kollektive ubevisstheten, noe medfødt metafysisk som var disponert for religiøse eller åndelige dimensjoner. Samtidig som han var overbevist om at det finnes en gud var han kritisk til 'den kristne sivilisasjonen som i skremmende grad har vist seg å være hul. Den har bare et ytre skall. Menneskets indre er forblikk uberørt og derfor uforandret'(25). For ham skulle både psykoterapeutisk behandling og religiøs tro 'helbrede menneskets ånd, menneskets psyke eller menneskets sjel for dens lidelser' (97). Det var det samme som også preget Paulus, ikke bare det ytre religiøse, men en indre forvandling. Derfor sier Fromm om Jung at 'han reduserer religionen til et psykologisk fenomen og opphøyer samtidig det ubevisste til et religiøst fenomen'(27). Hans ulike åndelige opplevelser av overnaturlig karakter viser at han befinner seg i et åndelig rom som har likheter med det nyreligiøse.

Jung synes å være noe uklar i forhold til medfødte religiøse arketyper, i hvilken grad det er indre arketyper eller ytre forbilder som er avgjørende, men synes å mene at ytre religiøse bilder vekker opp og knyttes til arketyper som er av åndelig karakter, ikke religiøse. I møte med ytre forbilder aktiviseres arketypen og danner komplekser, noe som skulle tilsi at arketypene er nøytrale, men fører til religiøse komplekser - slik alle ytre inntrykk gjør. Grensen mellom det åndelige og psykologiske er også uklar, slik vi også ser hos Maslow og hans overnaturlige høydepunktsopplevelser som ikke er av religiøs karakter, men likevel åndelig.

Uansett hva vi måtte mene om Jung - om det religiøse er medfødt eller påført - er en avhengig av ytre forbilder som kan stimulere de indre arketypiske mulighetene, enten de er religiøse eller nøytrale. Slik er derfor den religiøse troen ikke en objektiv instans, men også preget av det ytre miljø. I et muslimsk miljø blir de religiøse muslimer, i et kristent miljø blir de religiøse kristne, i et protestantisk miljø blir de protestanter, i et katolsk miljø katolikker, slik det i hovedsak også er med hinduer, buddhister, mormonere, Jehovas vitner og andre. De velger ut fra det kjente og trygge som den indre troen bygger på, de indre bilder som er overført fra det ytre miljø.

Objektrelasjoner.
Sentralt hos både Freud og Jung var at utviklingen av Jeg'et skjer i spenningsfeltet mellom det indre og det ytre. Selv om de hadde forskjellig mening av det indre medfødte potensiale og ytre miljøets betydning, var det utviklingen av Jeg'et - den individuelle personligheten - de var opptatt av. Selv om Freud la mest vekt på det ytre miljøet og Jung det medfødte, var oppvekstmiljøet avgjørende og viktig. Slik er også objektrelasjonsteorien sentral i psykologien fordi den legger vekt på de ytre objektenes betydning for vår personlighetsutvikling. Derfor naturlig å se litt nærmere på denne og vurdere dens betydning i forhold til det religiøse.

Egedius sier at 'Jeg'ets utvikling betraktes som en stadig innlemmelse av andre personer (objekter) i egen person, og projeksjon av de integrerte personbilder av mennesker som individet møter i løpet av livet'. Anders Evang sier at 'Vi fødes i hovedsak uten kunnskap. Etter hvert som vi vokser til, danner vi trinn for trinn indre forestillinger eller bilder av andre mennesker som er viktige for oss. Vi danner også et sett av indre forestillinger om oss selv. Utformingen av disse bildene får omfattende virkninger i våre liv'. Mennesker vi møter og forholder oss til i vår oppvekst blir til våre indre objektrepresentasjoner som fører til vårt eget selvbilde, vår selvrepresentasjon. Psykologiske strukturer i oss er altså ikke tilfeldige eller kun biologisk, men bygges på erfaringer og spor i hukommelsen som organiserer den videre utvikling. Derfor sier han også at våre tidlige følelser og opplevelser 'blir til som prosesser, de er ikke medfødt, ikke primært gitt fra naturens hånd'.

Det indre medfødte potensiale er ikke bare avhengig av ytre objekter som forbilder og idealer som modeller, men at de omgjøres til egne indre selvobjekter som blir imitert og kopiert av de ytre. Slik skjer utviklingen av vår personlighet, identitet og karakter, gjennom en internalisering ved at det som skjer i den ytre verden tas inn i vår indre verden og medvirker til at vi blir som vi blir. Selv om vi blir født med et individuelt biologisk materiale - genene - vil disse i sin utvikling bli preget av og være avhengig av de ytre objekter. Noen ganger synes det som om genene er av en slik kvalitet at de blir mindre preget av de ytre objekter og andre ganger sterkt preget av dem. Når vi vet at vår kropp består av milliarder av celler og hver av disse inneholder hundre tusen beskjeder (gener), er variasjons-mulighetene mange og tilfeldige mellom det biologiske og psykologiske.

Selv om den psykiske utvikling følger et mønster, et 'psykologisk ur', er det rom for individuell tilpasning gjennom forholdet mellom det medfødte genetiske potensiale og påvirkningen av det ytre oppvekstmiljøet. Det er samme prinsipp som i naturen hvor frø som settes i jorden er betinget av et godt miljø for å kunne realisere sitt indre genetiske potensiale, for å kunne utvikle sine beste egenskaper. Et dårlig oppvekstmiljø kan derfor føre til feilutvikling og mangler i personlighetsutviklingen, slik et godt miljø kan føre til god utvikling. Det er to forhold som her får spesiell betydning, de autonome vegetative prosessene som ligger til grunn for våre ubevisste og autonome impulser og reaksjoner, samt vår forståelse og opplevelse av oss selv. Begge disse - både det bevisste og det ubevisste - blir derfor avgjørende for hvordan vi både lever og opplever vårt liv.

Slik blir de individuelle og personlige relasjonene til de ytre objektene avgjørende, ikke bare et trygt og godt oppvekstmiljø, men fordi vår personlige utvikling også skjer gjennom den emosjonelle kvaliteten av våre relasjoner til de ytre objektene. Slik får de en avgjørende betydning for utviklingen av vårt eget psykiske potensiale, vår selvfølelse, selvforståelse og selvopplevelse. Senere vil jeg komme tilbake til objektenes betydning i forbindelse med Jørensens bok og vil derfor ikke si mer om objektrelasjoner. Imidlertid er det naturlig å vise til objektrelasjonenes betydning også for den religiøse troen.

Som nevnt i innledningen vurderes det religiøse ut fra tre alternativer, at det kommer ovenfra, utenfra eller innenfra. For meg synes det naturlig at religiøs tro kommer utenfra, fra det miljø og de objekter som omgir oss og derved også skaper våre egne indre objekter. Ikke bare det religiøse prinsipp, men også samme religiøse tro som vi blir kjent med gjennom oppveksten. Når vi derfor som voksne selv skal velge vårt forhold til det religiøse velger vi ut fra kjente indre etablerte objekter eller komplekser som er kommet til oss fra de samme ytre objektene og de relasjoner vi har hatt til dem. Det ytre avspeiles, imiteres og kopieres av det indre og skaper på den måte de indre objektene som et resultat av det ytre. På samme måte også med det religiøse, ikke bare som objekter, men spesielt den emosjonelle kvaliteten på relasjonen vi har fått til disse blir avgjørende. Derfor velger muslimer den islamske troen, kristne den kristne troen, buddhister buddhismen osv. Dette bekreftes også gjennom studien til Harbo, som jeg senere viser til.

Slik kommer ikke den religiøse troen verken ovenfra eller innenfra, men fra de ytre objektene som er kopiert inne i oss. Når det religiøse imidlertid kan oppleves som om det kommer innenfra eller ovenfra har det naturlige årsaker. Nye og ukjente opplevelser knyttet til det religiøse synes derfor som de kommer fra ytre ukjente åndsmakter, samtidig som de blir registrert og opplevd i våre indre emosjoner. Her er det imidlertid viktig å skille mellom tro og opplevelse, hvor den religiøse opplevelsen knyttes til den aktuelle religiøse troen - uansett religiøs tro. Alle religiøse vil derfor kunne ha opplevelser knyttet til deres tro, men som ikke er betinget verken av spesielle guder eller religioner, nettopp fordi den religiøse erfaringen eller opplevelsen er av psykologisk karakter - ikke teologisk. Religiøs tro er ikke verken et teologisk eller religiøst fenomen, men har naturlig psykologisk årsak.

Kritisk teori.
Den psykologiske vitenskapen oppstod hovedsakelig med Freud i en tid preget av store samfunnsomveltninger. Reformasjonen hadde brutt ned det kirkelige maktmonopolet, opplysningstiden hadde ført til kritiske vurderinger av både religion og samfunn, samt at den industrielle revolusjon hadde ført med seg store endringer i samfunn og politikk. 1900-tallet førte også med seg to verdenskriger, kommunismen i øst, facisme og nazisme i vest, samtidig som det oppstod et utall nyere spirituelle bevegelser i kjølvannet av den religiøse friheten. Alt dette førte til et større fokus på enkeltmennesket, fra det kollektive til det individuelle, både når innen samfunn og religion.

De mange vekkelsene som oppstod var et resultat av at det religiøse ansvaret gikk fra å være upersonlig til personlig, fra kollektiv til individuell, fra det ytre til det indre, samtidig som samfunn, religion og psykologi ble påvirket av utviklingen. Dette førte også til nye psykologiske teorier på bakgrunn av de erfaringer som ble gjort og en av disse var den Kritiske teori, hvor hensikten var å se den vitenskapelige psykologiske utviklingen som en samfunnsvitenskap, hvor målet var å utforme kritiske teorier om samfunnet. Egedius sier at 'Målsettingen ble at mennesket kunne frigjøres fra ytre trykk og indre ubevisste krefter gjennom kritisk analyse av seg selv og sin sosiale situasjon'.

Utviklingen av den menneskelige psyken ble sett i en større sammenheng hvor ytre viktige objekter ikke bare var personer, men også samfunn og kultur. Slik samfunnet ble til av menneskene ble også menneskene til av samfunnet, en vekselvirkning hvor samfunns-kulturen både preger og preges av den sosiale sammenhengen. Dessuten gikk utviklingen fra det kollektive til det individuelle som naturligvis fikk stor betydning for den psykologiske teorien, hvor en også begynte å se at personlighetsutviklingen ble preget av ulike ytre objekter, ikke bare de nære menneskelige, men også samfunnskulturen. Det var dette som ble resultatet av min terapeutiske behandling, hvor bevisstgjøring av min identitet og individualitet førte til et personlig oppgjør også med det religiøse, fra det kollektive til det individuelle, fra andres tro til min egen tro, fra ytrestyrt til indrestyrt, fra å være ytrebestemt til å være indrebestemt.

Gjennom den Kritiske teoriens fokus på samfunnet blir ikke bare personlighetsutviklingen, men også den religiøse indoktrineringen endret, samtidig som autoritetene svekkes og ansvaret overført fra det kollektive til den individuelle. Ikke uten grunn fører kunnskap og erfaring til større avstand mellom den offisielle religiøsiteten og vår tids folkelige nyreligiøsitet, både fordi historiske fakta avslører det religiøse grunnlaget og at vi har frihet til selv å kunne velge hva vi vil tro. Grunnen til at menneskene i den vestlige verden enten vender seg bort fra det religiøse eller skaper egne religiøse alternativer, er også fordi ytre objekter medvirker til en personlighetsutvikling hvor individuasjon og personlig holdning er mer avgjørende enn det kollektive.

Samtidig som noen ytre objekter er med om å skape indre religiøse holdninger som gjør oss til troende eller tvilere, fanatiske fundamentalister eller utbrente kristne, vil andre ytre objekter gjøre oss til selvstendige individer som tar sine egne beslutninger - i den grad en har kunnskap og erfaring til å gjøre det. Vår religiøse tro skapes gjennom ytre objekter ved å imitere og kopiere de religiøse bildene som gjøres til våre egne, men samme prinsipp ligger også til grunn for alle våre holdninger - også den ikkereligiøse troen.

Atferdspsykologisk teori.
Med denne teori ble vekten lagt på atferden hos det enkelte menneske, det ytre synlige og ikke det indre usynlige, fordi en mente det var umulig å forske på det indre ukjente og usynlige på en objektiv måte. Atferden var derimot synlig og derfor forske på mennesket ut fra hva det var og gjør, ikke hvorfor en er som en er. I dette miljø oppstår nye teorier om innlæring og reflekser, stimulig og respons, noe som førte til større forståelse av medfødte reflekser som reagerer enten automatisk eller tillært på visse stimuli. En ubetinget respons var en medfødt reaksjon på stimuli, mens en betinget respons var en tillært reaksjon på stimuli som motiverer til ønsket handling.

Innlæringen skjer på basis av naturlige reflekser ut fra et medfødt atferdsrepertoar som aktiviseres ved at de stimuleres av ytre omstendigheter som fører til bestemte reaksjoner og følgende atferd. Det som utløser refleksene er de aktuelle stimuli, men Thorndike mente at Forsterkning også måtte til som en motiverende og medvirkende årsak. Fordi all atferd er resultat av innlæring på grunnlag av vårtatferdsrepertoar og handlemønster gjennom forskjellige slag av stimuli og forsterkning, også feilutvikling som skyldes feilinnlæring eller mangelfull utvikling av atferdsrepertoaret, er løsningen å avlære feilinnlæringen og utvikle ny atferd. Atferden betegnes som ønsket eller uønsket, hvor den uønskede atferd endres ved å endre betingelsene gjennom å forsterke de stimuli som fører til den ønskede atferd. Det er altså en form for manipulering via omstendighetene for å motivere og stimulere til en ny og endret atferd.

Jerlang sier at 'All utvikling og dermed oppdragelse består ifølge Watson ganske enkelt i oppbygning av betingede reflekser og vaner, hvis sum derfor utgjør menneskets personlighet'. Selv sier Watson at 'Mennesket er et produkt av innlæring. Der er ikke noe å utvikle innenfra - mennesket er karakterisert ved nesten utelukkende å være styrt av ytre faktorer'. Mennesket er altså reaktivt, i hovedsak styrt og formet ut fra de ytre betingelser. Derfor mente han også at under gitte betingelser kunne han opptrene hvem som heltst til å bli hva som helst. Thorndike viste gjennom dyreforsøk hvordan ytre forhold og behov er med om å styre og forme våre liv ved å finne løsninger på behovet, men at det også er behov for en forsterkning, belønning som er medvirkende og motiverende til reaksjon.

De mente derfor at det er vår aktivitet i samspill med omgivelsene som er årsaken til at vi utvikler oss, til alt vi lærer gjennom våre erfaringer, fordi vi responderer på stimuli og belønningseffekten og derved utvikler vårt medfødte atferdsrepertoar. Slik er det omstendighetene gjennom påvirkning og muligheter, stimulig og respons, som får oss til å skape og utforme en atferd som er gagnlig og fordelaktig. Spesielt er det konsekvensene og den forsterkning gjennom en fordelaktig atferd som er den prosessen som fører oss videre i en tilsvarende utvikling skritt for skritt ettersom vår erfaring stimuleres og vokser. Hos Skinner avhenger derfor ikke utviklingen av modenhet eller vekst, men gjennom de ytre betingelsene. Dessuten kan enhver atferd endres hvis man endrer betingelsene. Jerang sier at 'Det sentrale i Skinners oppfattelse er at alt indre utvikles som resultat av vår atferd'. Det er det hensiktmessige som blir motivet for den menneskelige utvikling, hvor nytteverdi og positive effekt er avgjørende.

Atferdspsykologien er interessant også når det gjelder den religiøse troen, både i forhold til stimuli, respons og forsterkning. Spørsmålet i atferdspsykologien er om troen er en ubetinget respons, en naturlig reaksjon som er religiøst betinget (som hos Jung), eller en betinget respons, resultat av en innlært respons på bakgrunn av bestemt påvirkning og stimuli, hvor forsterkningen er belønningen som kan være sosial tilgang, medlemskap og deltagelse, frelse fra fortapelse, fremtidig himmelsk herlighet, eksistensiell og emosjonell trygghet o.l. Belønningstanken er jo et sentralt motiv i all religion - altså en forsterkning. Ikke mange ville blitt religiøs om det ikke lå en eller annen form for belønning bak, som både stimulerte og belønnet. Men selv om atferdsteorier kan gi logiske forklaringer på religiøs tro og atferd, er problemet langt mer komplekst, dynamisk og sammensatt enn at disse alene kan gi en tilfredsstillende forklaring.

Til alle tider har menneskene skapt sine egne guder ut fra sine egne forestillinger, både som eksistensielle svar og hjelp mot angst, håpløshet og fortvilelse når den naturlige og moralske ondskapens krefter slo seg løs, og som viste seg å fungere i sin tid. Det viser seg at alle religioner fører med seg religiøse erfaringer og opplevelser, hvor det ikke er de religiøse gudene, men det menneskelige - psykologiske - som er avgjørende for både troen og erfaringen. Som nevnt er det vel ingen som ville vært religiøse om det ikke førte med seg løfter og tilbud som kunne stimulere til tro, noe som skulle bekrefte teorien om at det er de ytre omstendighetenes stimuli som motiverer og fører til religiøs tro - sammen med trusselen om straff i et evig brennende helvete for dem som ikke tror. Disse burde være nok til å søke frelse i denne troen - om det var troverdig.

Maslow og den humanistiske psykologi.
Abrahams Maslow og hans humanistiske psykologi er spesielt interessant fordi den også grenser til det nyreligiøse. Maslow var jøde og vokste opp i et strengt ortodokst jødisk miljø, men brøt med den jødiske troen. Den humanistiske psykologien ble først kalt for den 'tredje kraft', hvor psykoanalysen og adferdspsykologien var de to første. Den oppstod som en protest mot de andre teoriene som la vekt på det syke menneske og derfor tok utgangspunkt i det friske menneskelige potensiale.

Hovedpunktene i den humanistiske psykologien var
1. Ingen determinisme, intet forutbestemt, fri til å danne sin egen individualitet og personlighet.
2. Ingen absolutt sannhet. Mennesket er et selvstendig bevisst vesen hvor det selv erfarer virkeligheten og medvirker til utviklingen av den.
3. Ingen absolutte verdier. Mennesket er verken godt eller ondt, men skaper sine egne verdier og holdninger i forholdet mellom det ytre miljø og de indre muligheter, hvor tanker og handlinger kun er målrettet og formålsbestemt - ikke determistisk
4. Ikke en felles menneskelig natur, men en helhetspreget, udelelig og unikt, noe som også utvikler særegne og individuelle mennesker.

Mennesket fødes med blanke ark, hvor de indre drivkreftene i samarbeid med de ytre miljø former og utvikler menneskene. Sentralt var den såkalte Behov- og motivpyramiden som var inndelt i fire klasser:

1. Den første og nederste består av Fysiologiske behov,, hvor tilfredsstillelse er en forutsetning for livets og artens opprinnelse, dvs. sult, tørst, sex, beskyttelse, sikkerhet.
2. Den andre etasjen i pyramiden er Sosiale behov, som ikke bare er nødvendig for ens utvikling, men også fungering gjennom aksept, fellesskap, tilhørighet, vennskap
3. Den tredje etasjen er Selvhevdelsesbehov, å kunne fungere i sosiale sammenheng, prestere, bruke seg selv og sine evner
4. Den fjerde og øverste etasje er behovet for Selvrealisering, ikke bare fungere som en samfunnsrobot, men tilfredsstillelse av nysgjerrighet, estetisk opplevelser, problemløsning, uttrykke seg selv gjennom kreativitet og utvikling

Maslow mente disse behovene var de viktigste i den menneskelige utvikling og den motiverende drivkraft i våre liv. Det skilles mellom Mangelbehov - pkt. 1 og 2 motiverer til handling når organismen mangler det grunnleggende som må være tilfredsstilt før - Vekstbehovene - pkt. 3 og 4 er umettelige på basis av selvrealiseringsbehovene som aldri kan tilfredsstilles, bare utvikles. Det sentrale er behov og motivasjon som påvirker vår fysiske og psykiske vekst og utvikling oppover i pyramiden. Behovet motiverer organismen til handling og som en dynamisk prosess drives vår utvikling videre. Motivasjon er en indre organisk prosess samtidig som den er psykologisk betinget ut fra våre muligheter og behov. Slik er våre indre drivkrefter og ytre muligheter det som tilsammen former og utvikler oss som mennesker.

Det er viktig å huske at denne modellen er basert på det normale og friske mennesket, ikke syke med begrensede forutsetninger eller fattige med reduserte muligheter til å realisere seg selv og sine behov. De fattige i fattige land vil naturligvis ha nok med å oppfylle behovene på de to laveste nivå, men behovet for selvhevdelse og selvrealisering vil alltid være parat til å utnytte de muligheter som måtte finnes. Slik mener derfor Maslow at de indre drivkreftene er avhengig av de ytre mulighetene, hvor samarbeidet mellom disse blir avgjørende for personlighetsutviklingen. Som menneske blir vi født med biologiske og psykologiske bestemte former og muligheter, men som er betinget av samarbeidet av det indre potensiale og ytre oppvekstmiljø for å kunne bli hva det kan bli.

Når det gjelder det religiøse var det ikke noe som skulle tilsi at det var noe som kom ovenfra eller innenfra, men utenfra, i den grad det er av en slik karakter at det motiverer oss til det. Når religionen blir fremstilt som noe avgjørende viktig, samtidig som det også tilbyr garantier for både tid og evighet, er det naturlig at vi motiveres til både å tro på det og tilegne oss det, samtidig som det også tilfredsstiller sentrale emosjonelle og eksistensielle behov. Derfor beholder de religiøse den tro de er vokst opp med, ikke fordi det er medfødt, men gjennom det ytre miljø er det skapt både indre behov og motivasjon som gjør at en velger den samme troen. Ifølge Maslow finnes ingen absolutt sannhet og derfor må vi selv finne vår egen, hvor intet er forutbestemt og derfor fri til å danne vår egen personlighet, ingen absolutte verdier som vi blir født med, verken godt eller ondt, men skaper våre egne holdninger, samt at vi har muligheten til å å utvikle vår særegne menneskelige natur.

Det som imidlertid er spesielt hos Maslow er hans såkalte kulminasjonsopplevelser som til en forveksling er lik både religiøse og nyreligiøse erfaringer og opplevelser. Dette er ekstatiske opplevelser, men som hos Maslow blir satt sammen med behovet for å realisere seg selv og derfor kalt Selvaktualisering. For ham var det en naturlig psykologisk tilstand som alle kunne oppnå og derfor ikke betinget av verken guder eller religioner, kun basert på menneskelige kvaliteter og muligheter i tilknytning til selvrealiseringen, slik vi også finner det i vår tids New Age. Ikke uten grunn ble han derfor inkludert i disse miljøene, spesielt fordi han viste til at ekstatiske opplevelser kan erfares utenfor det religiøse. Jeg vil ta med noen sitater fra det han har skrevet om dette, selv om det egentlig hører med til det nyreligiøse som jeg behandler siden.

'Så å si alt som skjer i ekstaseopplevelser, samme hvor naturalistiske de er, kan defineres som religiøse opplevelser, ja, tidligere ble de faktisk utelukkende ansett som religiøse erfaringer'.
'Dette er litt som å snakke om gudelignende eller overmenneskelig sansning. Ekstasen løfter oss liksom opp til uvanlige høyder så vi kan se og sanse på en måte som er uvanlig sterk. Vi blir større, bedre, sterkere, kraftigere, høyerestående mennesker og sanser i samsvar med det'.
'- er omtrent det samme som det folk gjennom tidene har kalt evige sannheter, åndelige verdier, de største verdier eller religiøse verdier' - 'ettervirkningene er så dype og sterke at de minner om de dype religiøse omvendelsene som endret personen for alltid'.
'Det himmelbegrepet som trer frem gjennom høydepunktsopplevelsen, beskriver en himmel som finnes rundt oss hele tiden, og som vi alltid kan tre inn i for en liten stund, om ikke annet'.
'Individet nærmer seg en fullkommen identitet, eller selv-het, eller sitt eget særpreg eller sanne selv, og slik bli en mer virkelig person'.
'Det er imidlertid blitt oppdaget at nettopp de personene som har tydeligst og sterkest identitet, også er de som er best i stand til å overskride jeget eller selvet og bli selvløse, eller i det minste relativt selv-løse og relativt jeg-løse. Han blir mindre et objekt, mindre en ting, mindre en ting i verden som er underlagt den fysiske verdens lover, og blir mer en psyke, mer en person, mer underlagt psykologiens lover, og da spesielt lovene som styrer det folk har kalt De høyere livet'.

Maslow er interessant på flere måter, både fordi han i den humanistiske psykologien synes å legge vekt på noe av det mest sentrale i menneskelivet, vekstbehov og mangelbehov som grunnleggende motivasjon for den fysiske og psykiske utviklingen, men også fordi han viser til at ekstatiske opplevelser ikke er noe som er betinget av religion. Motivteorien synes dessuten å bekrefte at det kun er når religion har noe å tilby at den er aktuell og interessant. Det er få som velger religion ut fra overbevisning gjennom kunnskap og fornuft, samtidig som mange frasier seg troen i møte med kunnskap og utdannelse, blir naturligvis både behovet og motivasjonen sterkt redusert. Vi ser at de religiøse teoriene kommer utenfra og at ekstatiske opplevelser egentlig har psykologiske årsaker.

Piagets erkjennelsesteori.
I bibelsk sammenheng brukes ordet erkjennelse som en bekreftelse og bekjennelse av den kristne troen som syndens og sannhetens erkjennelse, som også er det som til slutt blir avgjørende for frelse eller fortapelse. Hos Piaget handler det om måten vi tilegnes kunnskap som forutsetning for å kunne erkjenne, innlæringsprinsippene for erkjennelse, som også gjelder for innlæring av religiøs tro. Jerlang sier at den menneskelige utvikling fra fødsel til voksen 'skjer ved en internaliseringsprosess, dvs at det ytre gjøres til det indre. Erkjennelse og utvikling består ifølge Piaget av aktivitet - en aktiv handling, og drivkraften i denne utvikling er den menneskelige selvregulering, idet han mener at det vesentlige ved alle organismer nettopp er at det er selvregulerende. Dvs at organismen hele tiden vil forsøke å tilpasse seg aktivt til sin omverden'.

En av drivkreftene for den menneskelige utviklingen består av det sosiale samspill, hvor mennesket kun kan utvikle seg til menneske ved å vokse opp og lære sammen med andre, bla. ved imitasjon. I dette samspiller skjer en Adapsjonsprosess hvor en lærer å forholde seg til verden omkring seg gjennom erfaring, vekselvirkning og tilpasning. Her skjer også en Assimilasjonsprosess som bekrefter det innlærte og erfarte gjennom de skjemaer og strukturer som er utformet, som setter alt i relasjon til det som allerede er lært. I tillegg skjer der så en Akkomodasjon hvor man endrer de tillærte erfaringer og tenkemåter som utvikles til nye og korrigerte erfaringer. Det nye bygger altså på det gamle, det allerede erfarte, som tilsammen skaper det nye og driver utviklingen framover. Slik dannes kognitive strukturer som inneholder summen av all kunnskap og erfaring som blir bestemmende for den videre utvikling.

Gradvis lærer barnet gjennom figurativ læring å imitere sine omgivelser og gjennom den indre operative læringen å bearbeide problemet for å kunne få en egen forståelse. Kun figurativ læring, at en lærer uten å forstå, som en slags robot, er slik religiøse doktriner ofte blir innlært, hvor verken det logiske, rettferdige, etiske eller naturlige legges til grunn - som i operativ læring. Gjennom å imitere ytre bilder og erfaringer gjøres de til kognitive strukturer på basis av de mange skjemaer som læres og legges inn.

Piaget mener teorien ikke er en modningsteori, men en utvikling av erkjennelsen gjennom de handlinger barnet selv gjør seg i et aktivt og utfordrende miljø gjennom å konstruere, erobre og oppfylle indre muligheter gjennom ytre erfaringer. Det er slik all læring skjer, via ytre stimulanser og impulser, enten de er religiøse eller humanistiske, betinget eller ubetinget respons, behov og motivasjon, så er det i samspillet mellom den indre og ytre verden at også den religiøse tro skapes, utvikles og leves. Erkjennelsen er summen av det innlærte - også den religiøse erkjennelsen.

Den kulturhistoriske skole.
Den kritiske teori utvidet de ytre objektenes betydning til å omfatte også samfunn og kultur, ikke bare relasjonen til nære personer. På bakgrunn av oktoberrevolusjonen i 1917 og det sovjetiske imperiet ble også forskning, kultur og undervisning preget av marxistiske teorier. Utviklingen av menneskets psykiske prosesser skulle derfor 'studeres og forstås i sin helhet i et historisk og kulturelt samfunnsmessig perspektiv - derav navnet Den kultur-historiske skole'. Jerlang sier at 'Mennesket fødes inn i en allerede eksisterende sosial menneskeverden. Her utvikles det ved å bli konfrontert med andre mennesker, deres adferd, deres språk, deres omgang med redskaper i arbeidet osv'.

Det var grunnet på Marx historisk-dialektiske-materialisme, som var et helhetlig syn på menneske, natur, samfunn og kultur, en filosofisk og vitenskapelig metode hvor både menneske og samfunn er i stadig utvikling. Det var ikke nok bare å betrakte menneskene og undersøke deres atferd, men også de vilkår som mennesket lever under, årsaker til vilkår, hvordan de påvirker oss, hvordan vi påvirker vilkårene, hvordan de forandres osv. Slik kunne man bare forstå mennesket ut fra historisk-samfunnsmessige omgivelser og vilkår med sine geografiske og kulturelle forskjeller. Men samtidig som mennesket er kulturskapende er det også et resultat av den eksisterende kulturen, samtidig som det utvikler samfunnet forandrer det også seg selv. Slik utvikles og utvides de psykologiske teoriene og erfaringene, hvor personlighetsutviklingen blir preget av et større spekter, selv om naturligvis de nære personlige relasjonene er de viktigste.

Leontjev mente at Virksomheten - prosessen mellom det indre menneske og den ytre verden - var avgjørende for personlighetsutviklingen. To ting var viktige i denne prosessen. Det ene var det som gjør det ytre til det indre, de menneskelige erfaringer som påvirker utenfra og skaper forandring og utviklin i en selv. Det andre er motsatt hvor det indre skaper det ytre ved å påvirke, bearbeide og forandre sin omverden - samtidig som det forandrer seg selv. Denne virksomhetsprosessen er en dialektisk prosess, en kontinuerlig og gjensidig utvikling og forandring mellom mennesket og omverden, hvor det er den ytre virksomheten som er drivkraften for den indre. Det er altså ikke bare et to-veis-system, mellom mennesket og omverden, men selv handlingen - Virksomheten - det som foregår i selve prosessen mellom det ytre og det indre, at mennesket utvikles.

For Leontjev var ikke spørsmålet om personligheten var medfødt eller innlært, arv eller miljø, men hvor 'Personligheten er en individuell nyskapelse som utformes i individets livsrelasjoner som resultat av omformingen av dets virksomhet'. Det nyfødte barnet utvikler personligheten ved at 'Det indre virker gjennom det ytre', slik at medfødte egenskaper og evner forandres gjennom sin utvikling som er påvirket utenfra. Personligheten ligger ikke i det medfødte, men i det virksomhetssystem som utvikles mellom personen og dens omgivelser, hvor individ blir født og personlighet skapes.

Slik det var både i atferdspsykologien og den humanistiske psykologien legges det også her avgjørende vekt på motivasjon som drivkrefter bak virksomhetsprosessen. Gjennom forbindelse med livet omkring oss utvikles de forskjellige slag av motiv og fører til et hierarki som ved bestemte situasjoner vil være preget av bestemte motiv. . Jo flere erfaringer barnet får, jo flere motiver og følgende motivhierarkier, noe som fører til større bredde og variasjon i hele personligheten. Det er disse motivhierarkiene som danner og utgjør individets identitet, selvforståelse og selvopplevelse. Derfor er alltid utformingen av personligheten individuell, avhengig dels av de konkrete historiske motiver, av individets forhold til sine miljø og individuelle muligheter.

Personligheten ligger altså ikke i det genetiske programmet, i medfødte egenskaper eller evner, men i det virksomhetssystem som både utvikles av og utvikler subjektet. Motivene er drivkraften bak Virksomheten og det er den samlede sum av motiver som kjennetegner personligheten, hva det gjør, hvorfor det gjør og med hvilke følelser og energi som ligger til grunn og driver utviklingen fremover. Derfor er selve begrepet - Motivhierarki - interessant, fordi det er de sterkeste motivene som blir førende og bestemmende. Avgjørende er om motivene har basis i personlig eller kollektiv personlighet, om det er styrt av en selv eller andre, Det'et, Jeg'et eller Over-Jeg'et, fordi dette blir avgjørende for de valg en tar. Jerlang sier derfor at 'personligheten kun blir til under subjektets oppvekst og bestemmes av de vilkår hvor dets virksomheter dannes'.

Leontjev mener altså at mennesket formes, utvikles og blir til i selve Virksomheten, slagmarken mellom mennesket indre potensiale og ytre påvirkning, betinget av motiv-hierarkiet. Slik er det naturlig at også den religiøse troen blir til i virksomhetsprosessen, hvor ytre forbilder og idealer blir lagt inn som skjema i våre kognitive strukturer. Dessverre er det ofte slik at selv om det kommer høyt opp i motivhierarkiet og derfor blir styrende for våre liv, slik vi ser hos religiøse fundamentalister, er det ofte begrunnet i en figurativ læring som noe selvsagt fordi det ytre religiøse miljø har en sterk påvirkning på individet.

Det var denne mer eller mindre figurative læringen som var avgjørende også for meg og min religiøse tro, at selv om det ble en slags operativ læring gjennom både tanke og følelse, ble det aldri stilt kritiske spørsmål ved det bibelske grunnlaget som jeg idag ser er historisk feilaktig og derfor upålitelig. Jeg hadde tillit til det ytre religiøse miljø og derfor kom det høyt i mitt motivhierarkiv, som derfor ble avgjørende og styrende i mitt liv. Det var ikke basert på grunnleggende fakta eller vitenskapelig kunnskap, men på overfladiske kulturelle tradisjoner som for meg virket overbevisende og troverdige.

Leontjev legger vekt på Bredden i menneskets forbindelse med omverden, hvor stor bredde gir større erfaringer og referanser, som igjen fører til flere motiver og varierte muligheter. Et annet er Graden av hierarkisering, som jeg har vist til ovenfor, og et tredje som er Den generelle struktur, hvor de indre relasjoner mellom motivene danner personlighetens 'generelle psykologiske profil'. For meg med min spesielle oppvekt og den ensidige kontakten med det religiøse miljøet som jeg også ble sosialt avhengig av, var det derfor naturlig at jeg 'valgte' det religiøse ut fra mitt motivasjonshierarki. Først idag forstår jeg hvorfor det ble slik det ble, hvor det ikke var guddommelige makter inne i bildet, men naturlige psykologiske mekanismer.

Carsten René Jørgensen: Psykologi i senmoderniteten.
Den danske professor i psykologi, Carsten René Jørgensen, har skrevet en meget interessant bok hvor han setter fokus på det som i de kjente psykologiske teoriene kan ha betydning i vår moderne tid. Mange av disse teoriene er eldre og ettertiden har både avvist og fornyet dem. Jørgensen ønsker å sortere ut det som er best egnet til å kunne brukes videre, at selv om deler av teoriene er foreldet ut fra forskning, erfaring og nye teorier, er det noe som kan beholdes. I vår tid hvor tilliten til autoritetene svekkes, både kirkelige, politiske og familiære, legges det langt større vekt på de indre og selvstendige kvaliteter som det enkelte menneske selv måtte ha. Tidligere var disse autoriteter et slags fyrtårn og peilemerker en kunne navigere etter, det stabile og pålitelige i en ellers meningsløs tilværelse.

Han sier derfor at 'Når verdier, normer, autoritet, mening og sammenheng ikke lenger er eksplisitt til stede i de kulturelle institusjoner i bred forstand, må disse avgjørende elementer innleires i det enkelte menneskes psykologiske konstitusjon'. Slik det også er blitt i mitt liv, hvor tilliten til det religiøse og politiske nærmest er borte, må derfor 'Fraværet av synlige og stabile ytre strukturer kalle på indre strukturer og på en evne til på egen hånd å konstruere mening og sammenheng både i sitt eget personlige liv og i verden som helhet'. Hovedsak hos Maslow var selvrealisering, å kunne realisere det indre potensiale i samarbeid med de ytre muligheter, som spesielt synes å være avgjørende når autoritetene faller bort.

Vi er ikke skapt slik vi er, men blitt slik vi er på bakgrunn av skjebnens tilfeldigheter i samspill mellom vårt indre potensiale og ytre miljø. Når det ytre endres påvirker dette også den indre vekst og utvikling og Freud sier derfor at vi må oppdra oss selv til å se virkeligheten i øynene, ikke lenger være avhengig av religiøse illusjoner eller hjelpeløse autoriteter, men bli kjent med og akseptere oss selv slik vi er. Personlighetsutvikling er derfor et sentralt tema i vår tid, hvor det fokuseres på det indre potensialets vekst og utvikling, slik det også er med psykoterapeutisk behandling. Jeg vil ta med noen sentrale psykologiske begrep Jørgensen viser til og som jeg synes har betydning også i forbindelse med den religiøse troen, selv om noen er omtalt tidligere.

Jeg-idealet og OverJeg'et.
Som tidligere nevnt er dette hentet fra Freud, hvor Jeg'et dannes mellom Det'et og OverJeg'et, men hvor Jeg-idealet først hadde plassen for OverJeg'et. Det sies om Jeg-idealet at det er en avspeiling av 'foreldrenes verdier, foreldrenes rolle i personens tidlige barndom og påvirkninger fra andre betydningsfulle personer og referanse for vurdering av Jeg'et. Jeg'ets utvikling er bl.a drevet av en trang til å oppfylle eller realisere Jeg-idealene'. Det er de ytre idealene fra både personer og miljø som skaper disse idealene i oss og derved preger Jeg'ets utvikling. Slik er også OverJeg'et en slags 'psykisk instans som overvåker og fungerer som dommer eller sensur i forhold til Jeg'et og tilfredsstillelsen av Det'ets krav om driftsutløp og driftstilfredsstillelse'.

Freud mente om religion at 'som små barn har vi kjent, beundret og fryktet disse høyere vesener (i skikkelse av våre foreldre). Senere har vi opptatt dem i oss selv'. De indre erfarte guddommelige autoritetene kommer altså fra OverJeg'et - eller Jeg-idealene - som vi tar opp i oss og derfor er blitt endel av oss i form av indre objekter, strukturer eller skjemaer, ikke som et resultat av eksterne guddommeligheter. OverJeg'et er også med om å fargelegge den indre guddommelige identiteten i Jeg'et og derfor er de religiøse inndelt i sine særegne religiøse grupper - både religioner og sekter. Freud sier at psykoterapiens hensikt er å 'forsterke Jeg'et, gjøre det mere uavhengig av OverJeg'et, utvide dets erkjennelsesfelt og utbygge dets organisasjon'.

Det var dette som skjedd med min prosess, at 'senmodernitetens utfordringer om selvrealisering og Jeg'ets frigjørelse fra indre og ytre bindinger' førte til at Jeg'et ble bekreftet og forsterket. Derved ble jeg mer uavhengig det ytre og kunne ta et oppgjør også med min religiøse tro, både fordi jeg ikke lenger trengte den og fordi den viste seg å være upålitelig.

Jeg'et og Meg'et.
Disse er hentet fra Meads sosialinteraksjonistiske teori som fokuserer på 'hvorledes mennesket oppbygger indre moralske og følelsesmessige holdepunkter for å navigere i en tilsynelatende anomisk kultur'. Utviklingen av Selvet foregår i to trinn: På det første trinn konstitueres Selvet av spesifikke andres adferd overfor Selvet, bl.a. barnets identifikasjon med foreldrenes reaksjoner. Det andre trinn er en videre utvidelse av det indre univers gjennom en generalisering av det 'reservoar av holdninger og verdier som er innleiret i den sosiale gruppe, det fellesskap og den kultur individet er en del av'. Det er altså gjennom fellesskap med andre og derved dere respektive kultur at en kan bli seg selv, ved å ta okpp i segdens verdier, normer og regler.

Selvet skapes ved at 'mennesket først blir en personlighet og begynner å kunne tenke når det har tatt opp i seg den generaliserende annen som en organiserende og stabiliserende instans i Selvet'. Den indre organisering er altså avhengig av evnen til å ta inn i seg de kulturelle koder. 'Menneskets hele opplevelser av seg selv og sin omverden, menneskets tenkning, organiseres omkring og determineres av de kulturelle verdier, normer og regler, som blir kjernen i det menneskelige selv'. Slik blir den etablerte kulturen sikret sin videre eksistens gjennom det enkelte individ som også bringer det videre.

Imidlertid blir ikke individet overlatt til de kulturelle kodene alene, en slags robot som styrer etter innlagte koder, fordi mennesket rommer både det sosiale og en unik individualitet. Det er disse to hovedelementer Mead betegner som Meg'et og Jeg'et. Meg'ets funksjon er preget av det sosiale og har likheter med Freuds OverJeg'et, hvor tyngden ligger på at individet inntar andres perspektiver overfor seg selv, hvor en ser seg selv i lys av hva andre og kulturen har formidlet i oss av verdier, normer og regler. Jeg'et representerer individualiteten, individets unike egenart, hvordan en responderer på de kulturelle verdier og normer, at en gjør det på sin egen måte og derfor ulikt andre. Det er dette som gjør at alle blir mer eller mindre ulike, fordi en reagerer forskjellig på det ytre kulturelle miljø. Meads teori forsøker å fremheve at 'Ethvert menneske er en syntese av individualitet og sosialitet'.

Slik endres også religiøs holdning i pakt med den kulturelle og sosiale holdningen, men samtidig som vi preges av det ytre, enten til religiøs tro eller tvil, er det noen som enten forsterker eller reduserer den ytre effekten gjennom sin egen individualitet, hvor noen aksepterer blindt og andre blir opprørere. Det mest dramatiske er når den kulturellreligiøse troen, som i hovedsak er sosialt betinget, resulterer i at den kollektive troen blir forstått og opplevd som en individuell tro, at den kollektive identiteten overstyrer den individuelle identiteten på en slik måte at en tror det er ens egen tro - en tro som indirekte ikke er selvvalgt, men et ubevisst avtrykk av andres tro.

Jørgenser sier derfor at vi 'determineres av de kulturelle verdier, normer og regler', noe som reduserer viljens avgjørende betydning og gjør oss til et offer for den kulturelle påvirkning. Vi er altså ikke så frie som vi tror oss å være og derfor sies det at vi 'determineres av de kulturelle verdier, normer og regler, som blir kjernen i det menneskelige Selv'. Den individuelle reaksjon - Jeg'et - på den kulturelle og sosiale holdningen - Meg'et - blir derfor avgjørende også for den enkeltes religiøse tro.

Sanne og falske selv.
Winnicotts begrep om det Sanne og Falske Selv er interessante begrep om vår holdning til virkelighetsoppfattelse og virkelighetsgjørelse, om det er noe som vi selv styrer eller som styrer oss. Det Sanne Selv er 'forbundet med en opplevelse av autensitet, en følelse av ekthet, med selvrealisering, spontanitet og kreativitet'. Det er en opplevelse av å være så trygg på seg selv at en slipper å måtte gjemme seg bak en falsk fasade, et falskt jeg, for å skjule usikkerheten og utryggheten om seg selv. Det Faske Selv er kjennetegnet ved at 'personens sanne selv og potensiale ikke får mulighet til å utfolde seg og blir kvalt'. Det Falske Selv er en beskyttelse av det Sanne Selv, som for å skjule det usikre og ukjente Sanne Jeg, både bevisst og ubevisst.

Slikt sett har det falske selv visse likheter med Jungs begrep om Masken, hvor en skjuler sin virkelige identitet fordi en er redd for å avsløre sitt sanne selv. Derfor blir en som en skuespiller som bak sin maske gir seg ut for å være en annen. I negativ betydning er det av frykt for å avsløre sitt sanne jeg. Hvor andre tror at det er personens Sanne Selv en ser, er det masken, for å skjule sitt Sanne Selv, den som en virkelig er, men ikke våger å være. I positiv betydning kan det Falske Selv være til hjelp i sosiale situasjoner for å kunne skjule det sanne selv på bakgrunn av skikk og bruk og normal høflighet, for å kunne stille sitt sanne jeg i bakgrunnen. 'For at et individ kan fungere i kulturen, er det nødvendig å ha et falsk selv, som kan aktiviseres eller tre i forgrunnen i situasjoner hvor det forventes at man tilpasser seg den aktuelle kontekst'.

I forholdet mellom, og en bevisst bruk av, det Sanne og Falske Selv, kan man si 'at det riktige er det som er i overensstemmelse med personens sanne selv, og som bidrar til en opplevelse av ekthet, realisering av personens potensiale, kreativitet og spontanitet, samtidig med at det tas de nødvendige hensyn til andre mennesker og alminnelig anerkjente normer og sosiale konvensjoner (et passende mål av falsk selv)'. Det er altså når den Falske Selv blir av underordnet karakter, når det blir bevisst brukt, at det har en positiv betydning, i motsetning til hvor det falske selv blir det styrende og dominerende, av frykt for å avsløre sitt sanne selv, som i denne forbindelse må skjules. Det er ikke snakk om hva som er rett eller galt, om å være sann eller falsk, men avhengig av hvordan en bør forholde seg til den aktuelle konkrete situasjon, hvor det å bruke sitt falske selv kan være riktigere enn det sanne, både for å kunne beskytte seg selv og andre.

Det avgjørende er 'personens egen følelse av hva som er riktig og galt. Samtidig med at det tas nødvendig høyde for det sosiale og den aktuelle kontekst'. Imidlertid er det når det sanne selv kan styre hvilket selv som skal brukes i de aktuelle sosiale situasjoner, kvaliteten på den indre kjerne av ens egentlige Selv, som viser at en er styrt av det sanne - selv. I Ibsens Vildanden er Gregers opptatt med å få frem den skjulte sannheten, fordi sannheten vil være det beste. Resultatet ble motsatt og resulterte i katastrofe. Det Falske Selv var opprinnelig i forgrunnen og det gikk bra så lenge det var slik. Det er i det sosiale samspillet at det falske selv har sin rolle, kanskje nettopp fordi det også er et resultat av det samme.

Det er naturlig å overføre også disse begrep på den religiøse praksis, for hvor lett er det ikke å gjemme sitt Sanne Selv bak en ytre religiøs maske, men hvor den religiøse tro egentlig legitimerer det Falske Selv. Det var jo slik for min del, at jeg av frykt for å bli avslørt som den jeg egentlig var, skjulte mitt Sanne Selv bak min ytre maske, det Falske Selv, som spilte sin rolle for å kunne tilfredsstille omstendighetene. Det Sanne Selv måtte ikke bare stille seg i bakgrunnen, men forsøke å usynliggjøre seg, å fortrenge virkeligheten, i troen på at det Falske Selv egentlig var det Sanne Selv, kun fordi at bibelen påstod det. Jeg forvekslet altså det sanne med det falske, samtidig som jeg visste hva jeg gjorde, men ifølge min tro var det falske det sanne og derfor sant - trodde jeg. Det gikk greit så lenge jeg klarte å undertrykke virkeligheten, mitt Sanne Selv, selv om det indre trykk ble for stort og sterkt. Slik sett var mitt Falske Selv en nyttig tjener for min religiøse tro - inntil jeg kom til 'sannhets erkjennelse' - ved kunnskap og terapeutisk behandling.

Det Falske og Sanne Selv er ikke bare et psykologisk fenomen, men i stor grad også et teologisk. Hos mange reddes den religiøse tro av det Falske Selv, den funksjon som skjuler virkeligheten, tvil og vantro, men som undertrykkes og holdes i sjakk av det Falske Selv av frykt for å avsløre sitt Sanne Selv - det naturstridige og protesterende. Jørgensen har tidligere satt fokus på det han kaller for 'De indre peileperker', våre indre strukturer, hvordan 'tidlige erfaringer med betydningsfulle andre får oppbygget et indre kompass av verdier, normer og atferdsregler'(175). Det er denne indre hovedsentralen det handler om, som styrer, registrerer og opplever vårt liv, som tar nødvendige beslutninger.

Sosialisering er viktig fordi det er gjennom denne påvirkning at 'menneskets personlighet eller selv altoverveiende konstitueres av det sosiale'(181) og derfor avgjørende for at det indre utvikles. Det er disse indre 'peilemerker' som skapes og utvikles i samarbeid mellom sosialiseringen og individualiteten. Det er dette som både gjør oss til religiøse og at vi har nettopp den spesielle troen - eller tvil og vantro - som vi måtte ha.

Oppbygging av indre strukturer.
Det handler her om 'hvorledes det i de tidligste leveår oppbygges indrepsykiske strukturer av stor betydning for menneskets evne til å agere i verden'. Sentralt er internalisering - hvor en gjør det ytre til ens indre, og motsatt med avpersonalisering - hvor en frigjør seg fra de ytre objektene som erstattes med ens egne indre objekter. Dette viser hvordan også den indre religiøse troen er et resultat av ytre påvirkning gjennom internalisering, men hvor det særegne med religion er at den ofte unngår avpersonalisering, hvor en istedet for å bli omgjort og tilpasset individet og individualiteten beholder sitt ytre fastlagte preg fordi det ansees som hellig og uangripelig.

Mange begreper uttrykkes i fremmedord som på sin måte forsøker å gi uttrykk for den prosess som foregår mellom det indre og det ytre, skapelsesprosessen av de indrepsykiske strukturer. Jørgensen viser til begreper som inkorporering, introjeksjon, identifikasjon og internalisering. Resultatet av disse prosesser fører til at 'gjennomgående og stabile elementer i barnets opplevelse av og samspill med især foreldrene inntas i dets indre psykiske strukturer i form av jeg-dannelse eller etablering av indre objektrelasjoner'. Det er altså samspillet mellom barnet og de voksne, mellom det indre og det ytre, som er avgjørende for utviklingen av de 'indre psykiske instanser og strukturer i personligheten'. Spesielt har internaliseringen, innlemmelse i eget sjeleliv, stor betydning, som også inneholder de tre andre som er nevnt - inkorporering, introjeksjon og identifikasjon.

Internalisering defineres av Roy Schafer som 'alle de prosesser gjennom hvilke subjektet omdanner reale eller forestillede regulerende interaksjoner med sine omgivelser til indre regulerende prosesser og karakteristika'. Vi har altså en naturlig evne til å omdanne alt vi opplever til indre psykiske strukturer, det som styrer våre liv. Vi blir en slags robot som repeterer og imiterer det vi selv har opplevd, naturligvis blandet med vår særegne individualitet som fører til at vi gjør det på vår egen måte, men de ytre objekter konstitueres i våre liv som introjekter, det ytre som vi tar inn i våre liv. Identifikasjon er en annen tilsvarende prosess hvor vi identifiserer oss med ytre objekter ved å etterligne og tilegne oss de samme egenskaper på en slik måte at en sammensmeltes med den opplevelsen objektet representerer. Inkorporering er en mer primitiv form for identifisering, hvor en gjennom fantasier opphører å eksistere som eget individ ved å helt gå opp i andre, 'hvor man forestiller seg, at man har tatt objektet inn i kroppen, holder det der og tilpasser seg objektets karakteristika'(185). De indre strukturer konsolideres og summen blir den vi er - på godt og vondt.

Et annet viktig poeng er avpersonaliseringen av ytre objekter, forbildene som har hatt sin betydning i å utforme og utvikle vårt eget indre personale, men når de har utført sin oppgave må de forlate arenaen som overlates til oss selv, som enslige og selvstendige individer. Men selv om vi blir oss bevisst at det kun har vært forbilledlige idealer så sitter avtrykkene igjen i oss og i den grad vår individualitet er utviklet og moden vil vi bruke og tolke de indre avtrykk på en personlig og tilpasset måte. 'Dannelsen av indre psykiske strukturer og instanser - til dels svarende til overjeg'et og jeg'et i den klassiske psykoanalytiske terminologi - bygger altså på internalisering av elementer fra den ytre verden og fra samspillet med andre'. Det ytre blir avgjørende for etableringen av det indre, men etterhvert må vi klare oss selv, når de ytre objekter forlater oss. Men noen klarer ikke å avpersonalisere seg fra de ytre objekter og derfor mer eller mindre identifiserer seg med og inkorporerer de forbilledlige objektene, som en del av seg selv. Det hele er en ubevisst prosess som vi ikke registrerer spesielt, men som noe naturlig og selvfølgelig.

Mange teorier har forskjellige betegnelser og forståelse av personlighetsutviklingen, men felles er at 'Ytre orden og struktur i de tidlige leveår er basis for etablering av indre orden og struktur, som gjør det mulig å finne seg til rette og agere i en kompleks og relativt strukturløs virkelighet'(187). Vi ser igjen den store og avgjørende betydning de ytre objekter har på utviklingen av vår psykiske funksjon. Vi ikke bare påvirkes, men vårt indre bygges og formes av den ytre påvirkning som vi omdanner til egne bilder, som et indre avtrykk av det ytre.

For meg er det naturlig at på samme måte dannes også den religiøse holdning i vårt indre, fra nære foreldre til den mer perifere samfunnskultur og forskjellige miljøaktiviteter. I Harbos undersøkelse ser vi hvordan barna fra de forskjellige hjemmene i stor grad blir preget av samme grad tro og holdning som de selv har opplevd. Mye påvirkning skapte stor likhet, noe som tyder på at også religiøse holdninger var et resultat av at 'Ytre orden og struktur i de tidlige leveår er basis for etablering av indre orden og struktur'. I tillegg kommer også samvittighetsfunksjonen, den autoritære vokteren som slår til når den familiære loyaliteten sviktes, nettopp fordi den kolliderer med internaliserte objektrelasjoner som er bundet til hverandre og har basis i personlighetsstrukturen. Det er altså verken guder eller djevler det dreier seg om, kun naturlige psykologiske mekanismer.

Vi tar altså ikke bare til oss de ytre religiøse holdningene, men vi omdanner dem til våre egne i samme grad som vi selv har opplevd dem. I sterkt religiøse hjem er det derfor minst avvik, men som reduseres i takt med den hjemlige religiøse aktiviteten. Vi ikke bare internaliserer våre omgivelser, men også inkorporerer og identifiserer oss med dem. I disse prosessene inngår også det religiøse som en del av arveoppgjøret, ikke noe som vi selv har valgt, men en indre selvfølgelighet på bakgrunn av de indre avtrykk vi er blitt utsatt for og som derfor preger oss på en slik måte at vi i stor grad ikke kommer utenom.

Utvikling av evnen til mental bearbeidelse.
Det som dannes, formes og utvikles i vårt indre, de medfødte muligheter som følger vår art som menneske, fører ikke til en ren kopi eller imitasjon av de forbilledlige objekter. De påvirker kun de indre dynamiske prosessene som skal gjøre oss til autonome individer og i den grad som vi får en positiv personlighetsutvikling vil objektene etterhvert bli erstattet med våre egne individuelle tilpasninger og derved avpersonalisere det ytre. Det er de indre prosessene, ikke objektene, som er den motoren som omdanner ytre erfaringer og gjør dem til indre styrings- og opplevelelsesmekanismer, men som naturligvis er farget av sine respektive forbilder. Imidlertid er disse indre prosessene avhengig av tilgjengelig materiale og kvaliteten på det som skal bearbeides.

Det er denne evne til mental bearbeidelse av ytre påvirkninger, 'menneskets evne til å bearbeide umiddelbart kaotiske og meningsløse sanseinntrykk', det her dreier seg om, hvordan selve evnen til disse prosessene utvikles til selv å kunne sortere og bearbeide, akseptere og forkaste, for å bli et selvstendig og velfungerende menneske.

Også her ser vi at det er de ytre og spesielt nære objekter som blir avgjørende for vår indre utvikling. 'Det er altså ikke tale om en medfødt evne eller en evne som modnes uavhengig av samspillet med omverden. Deler av menneskets kognitive utvikling er således intimt forbundet med det emosjonelle og interpersonelle liv'. Det er snakk om evne til å kunne se virkeligheten i øynene, også den kaotiske, uten å miste fotfeste, evne til å kunne 'regulere sine emosjoner med de primære omsorgspersoner som forbilde'. Slik blir samspillet avgjørende for evnen til å håndtere og bearbeide inntrykk og erfaringer, som 'setter det enkelte individ i stand til på egen hånd å bearbeide opplevelser i en umiddelbart uoverskuelig, kaotisk og undertiden følelsesmessig belastende verden'. De primære omsorgspersonene blir gjennom barnets følelsesmessige opplevelse dem som former og utvikler disse indre evner.

Den religiøse tro kan også være et alternativ til 'mental bearbeidelse', til tider en effektiv erstatning, som en illusjon eller flukt fra virkeligheten. Imidlertid er en betinget av ytre religiøse modeller, hvor en søker etter løsning hos andre og ikke i seg selv. Vi ser dette spesielt hos religiøse fundamentalister og politiske ekstremister, hvor en selv ikke er istand til å foreta den nødvendige mentale bearbeidelsen og derfor imiterer andre. Faren er da at det ytre overstyrer det indre, hvor Det Falske Selv blir styrende og bestemmende. Det er imidlertid den indre psykologiske kvaliteten som blir avgjørende og derfor vil de som har utviklet evnen til mental bearbeidelse ikke være så avhengig av religiøse illusjoner og erstatninger. Evne til mental bearbeidelse er derfor også evne til å kunne reflektere kritisk og objektivt over religiøse trosholdninger, hvor en derfor mindre lar seg styre av andre.

Anti-angst-system.
Harry Sullivan forsøker i sin 'interpersonelle psykoanalyse' å definere personligheten ikke ut fra det indre, men ut fra de stabile mønstre man kan observere, altså ikke helt ulikt atferdspsykologien. Hans teori er at 'De indre strukturer eller dynamismer utvikles primært for å unngå - og for å håndtere - angst og andre ubehagelige tilstander og situasjoner'. Også her er samspillet med andre avgjørende, men Sullivan mener at den hovedsakelige drivkraften er å unngå angst i motsetning til trygghet og velvære, det som allerede spebarnet søker etter og reagerer på. Det er moren som sørger for at barnet unngår angstfulle opplevelser og dette forfølger barnet på sin jakt etter det gode og trygge liv. Erfaringen av den 'gode mor' blir derfor 'symbol for trygghet og forestående behovs-tilfredsstillelse, mens den 'onde mor' representerer angst, frustrasjon og ubehag'(192). Disse erfaringer blir grunnleggende forutsetninger i opplevelsen av seg selv i 'det gode meg' og 'det onde meg', som sammen med et 'ikke meg', basert på angst og avvisning, utgjør 'En organisering av erfaringer med henblikk på å unngå eller minimere angst' og som kalles for selvsystemet.

Det kalles også et 'anti-angst-system' fordi formålet er å 'etablere og opprettholde interpersonel trygghet, unngå angst og oppnå lyst', man lærer seg etterhvert i samspill med andre å unngå det som utløser angst. Det er samspillet med omgivelsene som blir avgjørende fordi 'Selvsystemet determinerer til en viss grad barnets og senere den voksnes opplevelse av og ageren i verden', hvor en blir innhentet av fortiden, av Nemesis. Motpolene er angst og trygghet, hvor en flykter fra angsten og søker tryggheten, fra det onde til det gode fordi en har disse erfaringer i seg og med seg, en slags arketype som av naturlige grunner søker det gode liv - fravær av angst. Vi drives derfor av ønsket om 'det gode meg' og avgjørende blir forholdet til angst og trygghet.

Sullivan peker på to faktorer som han mener er avgjørende for etableringen av stabilitet i den psykologiske funksjon og utvikling: 'Dels menneskets grunnleggende streben etter trygghet og innleiring i interpersonelle relasjoner. Dels en vedvarende bestrebelse på å unngå angst'(194). Avgjørende for å oppnå trygghet og unngå angst er etableringen av indre strukturer, og opplevelsen av seg selv og relasjon til sin omverden har derfor basis i 'stabilitet og forutsigelighet i tidlige relasjoner til primære omsorgspersoner, i første rekke foreldrene'. Det er disse relasjoner som blir den nødvendige ballast i våre liv, både når det gjelder stabilitet, fleksibilitet og tilpasning. Grunnlaget for vårt livs hus blir derfor i hovedsak lagt i tidlige foreldre-barn-relasjoner.

Knyttet til det religiøse er det interessant å merke seg teorien om et anti-angst-system som har nære forbindelser med det grunnleggende religiøse. Angst for liv og død er sentralt i det religiøse liv og noe av årsaken til at myter og religiøse ideer har forfulgt menneskene gjennom tidene. Angst i forbindelse med skremmende naturkatastrofer som fortidens mennesker ikke hadde forklaringer på, slik vi har idag, førte til at en i avmakt søkte noe som kunne stille den indre uro og blidgjøre gudene og senere kom angsten for et evig helvete. Angsten bryter gjennom også hos Paulus da både han og hele skapningen ønsker seg bort fra denne 'nærværende onde verden' og hvor buddhismen strever etter å stanse livshjulet for å slippe å komme tilbake til livet på jorden.

Sammen med den indoktrinerte barnetroen som blir retningsgivende for religiøse illusjoner er det naturlig for 'anti-angst-systemet' å søke etter alternative løsninger når de indre psykiske strukturene ikke fungerer etter sin hensikt. Selv har jeg opplevd at når den religiøse illusjon ble borte ble jeg stående alene og utildekket tilbake med min indre og tildels ukjente angst, den jeg tidligere i stor grad hadde unngått å bli kjent med eller konfrontert med. Det religiøse Anti-angst-systemet hadde tidligere dekket over og usynliggjorde angsten på bakgrunn av religiøs tro på guddommelige løfter om trygghet. Anti-angst-systemets automatikk løste ikke problemet i mitt tilfelle, det bare dekket over og fortrengte det, så lenge det var mulig.

På bakgrunn av Sullivans psykologiske 'anti-angst-system' er det i vår jakt etter det gode liv i en skremmende og meningsløs verden naturlig å dempe angsten ved å bruke religion som et anti-angst-system - fordi målet er å unngå angst og andre ubehagelige situasjoner. Derfor er Anti-angst-systemet også en av de mest effektive religiøse virkemidlene, men hvor virkningen har psykologiske årsaker, på tross av at problemet er religiøst.

Indre forutsetninger for tillit og trygghet.
I stor grad er vi mennesker avhengig av ytre forhold i jakten på et godt liv, både materielle, kulturelle og åndelige verdier istedet for at betingelsen lå i våre indre personlige kvaliteter er de ytre omstendigheter ofte avgjørende. Som kjent dannes de indrepsykiske strukturer under påvirkning fra ytre relasjoner, slik det også er med evnen til 'indre forutsetninger for tillit og trygghet'. Religiøse mennesker med en trygg og god oppvekst har i større grad utviklet indre evner til trygghet og tillit, i motsetning til dem som ikke har det og derfor opplever den religiøse troen som en erstatning og kompensasjon. Slik vil det religiøse kunne fungere som ytre erstatningsobjekter, hvor en bygger på ytre objekter som vi tror er våre egne.

Det synes det var slik i mitt liv hvor en manglende utviklet evne til tillit og trygghet ble kompensert og erstattet av den religiøse troen som et erstatningsobjekt. Dette merket jeg ikke før jeg forlot den kristne troen, fordi jeg ikke lenger kunne skjule meg bak religiøse dogmer som skjulte den indre personlige svakheten. Evnen til tillit og trygghet, sammen med andre indrepsykiske evner, ble derfor skjult av religiøse illusjoner som til en viss grad erstattet de ekte - som jeg manglet. Derfor ble det en sterk opplevelse når jeg ble konfrontert både med mine indre psykiske mangler og den virkelige verden utenfor, hvor alt tidligere var farget og preget av den religiøse troen. Som kjent var min selvforståelse og selvopplevelse betinget av den religiøse troen, for uten den var det som om jeg ikke var til - slik også bibelen taler om å oppgi og miste oss selv, være korsfestet og død med Kristus.

Jørgensen sier at 'Ifølge Erikson grunnlegges barnets og senere den voksnes fundamentale tillit til verden, som er en forutsetning for selvstendighet, altså i de tidlige foreldre-barn-samspill'. Han sier også videre at det er denne fundamentale tillit som danner 'fundamentet for en identitetsfølelse som senere forbindes med en følelse av å være 'riktig' og å være seg selv'. Det å være seg selv, å kjenne seg selv og akseptere seg selv er basert på trygghet, tillit og identitet, men er altså ikke noe selvfølgelig fordi det må modnes og utvikles i et godt oppvekstmiljø. Ubevisst kommer dette - både det svake og sterke, modne og umodne - til å determinere vår opplevelse og adferd. Ikke bare som et forbilde, men en modell, et avtrykk, en indrepsykisk struktur som får en styrende og avgjørende funksjon på vårt fremtidige liv.

Når disse etablerte og styrende indre strukturer først er på plass er det vanskelig å endre dem, også den religiøse troen. Det ville derfor vært nesten umulig for andre å endre min kristne tro som var fast etablert i mine indrepsykiske strukturer, men da det kom innenfra, fra meg selv, både kognitivt og emosjonelt, ble det en naturlig prosess som førte til et revolusjonerende og utenkelig resultat. Imidlertid ble konsekvensene at jeg stod tilbake med mine egne - virkelige - evner og kompetanse, noe som førte til indre angst og uro da de empatiske evnene verken var utviklet til eller forberedt på å bli konfrontert med den virkelige indre og ytre verden.

'Indre forutsetninger for tillit og trygghet' var naturligvis ikke helt fraværende i mitt liv, men den religiøse troen ble en ytre kompensasjon som både erstattet og styrket de personlige manglene og svakhetene. Slik var den religiøse troen en hjelp, samtidig som den skjulte både den indre og ytre virkeligheten, men gjennom kognitiv forsterkning og bevisstgjøring ble det naturlig å ta et oppgjør med den religiøse troen.

Objekter - Indre og ytre, gode og dårlige.
Jørgensen viser til flere typer ytre objekter som er viktige for dannelsen av våre indre psykiske strukturer som blir styrende og avgjørende for vårt liv, objektrelasjoner, overgangsobjekter og selvobjekter. Jeg har tidligere omtalt disse i forbindelse med de utviklingspsykologiske teoriene, spesielt den betydning de også har i forbindelse med etableringen av den indre religiøse troen. Indre objekt og selvobjekt er noen av de begrep som brukes for å kunne beskrive hvordan ytre objekter blir til selvobjekter som omgjøres til indrepsykiske strukturer, som senere kan erstatte de ytre skiftende objekter til egne stabile indre objekter og funksjoner.

Men ikke bare som en teknisk funksjon, for kvaliteten av objektene er også av betydning og derfor tales det om 'at det etableres gode objekt i barnets indre' - fordi indre objekter får samme kvalitet som dem vi møter i det ytre. Vi blir altså et produkt av den verden, det miljø og de personer vi er oppvokst med og som har preget våre liv i en slik grad at vi ikke bare opplever verden på samme måte, men også i stor grad handler på samme måte ved at vi projiserer vårt indre på det ytre. Ifølge Winnicott legges våre indre gode objekter over på objekter i vår omverden og oppleves ut fra dette. Våre erfaringer legges altså til grunn for vår opplevelse av ytre objekter ved at vi projiserer dem over på andre.

Det er naturlig å knytte dette til det religiøse, hvor vi på samme måte etablerer indre religiøse objekter på bakgrunn av ytre religiøse objekter som presenteres for oss, enten det skjer gjennom personer eller institusjoner. Idealiserte, kulturbaserte eller eksistensielle forestillinger om religiøse personer, enten de kalles Gud, Jesus, Allah, Buddha eller Maria, skaper i oss indre religiøse objekt, avhengig av den betydning de har for våre synbare ytre objekter. Fordi gode religiøse opplevelser, bekreftelser og trygghet i en kaotisk verden virker, er det naturlig å koble dette til de respektive guddommelige autoriteter som tilbes og ikke til psykologiske prosesser som de religiøse objektene egentlig er et resultat av.

Det er derfor naturlig at når vi henvender oss til Gud eller Jesus, er det de indre etablerte objektene vi henvender oss til, ikke at det er Jesus som bor ved troen i våre hjerter eller Gud som bor både i det høye og i den sønderknuste sjel, men det kognitive indre bilde og den emosjonelle tilknytning og erfaring som vi bærer i oss på bakgrunn av de ytre bilder som er blitt til indre objekter. På samme måte med alle religiøse, hvor de ytre kjente og godkjente gudsbildene er transformert til indre objekter som derfor oppleves levende og virkelige. Hos muslimer er det Muhammed og Allah, hos kristne Jesus og Gud, Buddha hos buddhistene, Jehova hos Jehovas vitner, Joseph Smith hos Mormonere osv. Ikke fordi en objektiv sannhet har overbevist dem om hva som er riktig, men hvor ytre objekter er omgjort til indre psykiske strukturer og personlige selvobjekter.

Dikteren Jakob Sande skriver i et dikt til sin datter at 'Eg har reist deg eit alter der inne og fornekta Jehova for deg'. Et indre empatisk objekt blir som et indre alter hvor vi tilber det ytre på bakgrunn av det samme indre bilde. Sande vokst opp i et kristent hjem, men i hans indre måtte guden vike for datteren, fordi hun representerte et indre empatisk objekt som var av større verdi enn den gamle guden. Slik er det derfor de indre objektene som styrer våre religiøse holdninger og beslutninger.

En annen spesiell ting er det når Jørgensen sier om mennesket at 'der alltid er et godt objekt til stede for individet når det har bruk for det. Det bærer alltid det gode objekt med seg i sin psykiske konstitusjon', så er det jo på samme måte også med religiøse ytre objekter som blir omgjort til indre, at det som disse indre objekter representerer og som vi bærer med oss, som er tilstede og tilgjengelig for oss når vi har bruk for det, er det som egentlig ligger til grunn for gode religiøse erfaringer - og bekreftelser. Det som vi opplever i oss som Jesus, Gud eller hva de måtte kalles, er egentlig indre representasjoner av indre objekter som er et resultat av ytre objekter, ikke nødvendigvis av eksterne guddommelige objekter adskilt fra vanlige psykiske funksjoner. Slik er det derfor ikke guder, men naturlige psykologiske prosesser knyttet til de aktuelle religiøse objektene som utløser og forløser indre emosjonelle objekter på bakgrunn av etablerte kognitive strukturer.

Når vi derfor sier at vi velger å bli religiøse og velger vår tro, er det derfor de indre kjente gudeobjektene vi velger, fordi vi egentlig ikke har noen valgalternativer. På samme måte også med de mange profetiske åpenbaringer, drømmer eller visjonære opplevelser, hvor de naturlig nok knyttes til det indre kjente bildet, det indre guddommelige objekt som er etablert, ikke til nye ukjente eller fremmede guder.

Winnicott peker også på at evnen til å være alene er et tegn på psykisk modenhet og som læres i de første leveår gjennom å være alene i nærvær av andre, hvor det etableres en 'indre omverden' av gode objekter. 'I teoretisk forstand betyr dette at der alltid er et godt objekt til stede for individet når det har behov for det. Det bærer alltid det gode objekt med seg i sin psykiske konstitusjon'. Slik det modne menneske bærer de gode ytre objekter i seg, vil også de religiøse bære de ytre religiøse objektene i seg. Derfor er det naturlig både å tro at Jesus bor ved troen i våre hjerter og be til dette indre objektet, nettopp fordi det oppleves som noe virkelig, noe det også er, av psykologiske årsaker - ikke religiøse.

Overgangsobjekter.
Etterhvert som det lille barnets omnipotente holdning må vike for virkeligheten, at det verken er allmektig eller enerådende i denne verden, gjør det seg bruk av ytre objekter for å minisere angsten for det nye og ukjente som dukker opp når det må tilpasse seg den ytre realiteten. Det gjelder etablering av objekter som kan gi en umiddelbar indre trygghet og hjelp til å redusere angsten i møtet med den ytre verden gjennom en gradvis tilpasning. Disse objekter kan være sutt, koseklut, bamse, leker eller strategier og ritualer i forbindelse med legging. Foreldrenes rolle blir 'gradvis å desillusjonere barnet og således korrigere dets illusoriske allmaktsfantasier, så det langtsomt kan tilpasse seg realiteten'.

Det dreier seg altså om å finne naturlige psykologiske strategier ved bruk av ytre objekter som kan være en hjelp til å redusere angsten som oppstår når barnet mister sin omnipotente status som gradvis må vike for livets realiteter. Det er her snakk om illusjoner hvor objektets verdi ikke nødvendigvis har verdi i seg selv, men hvor verdien ligger i den emosjonelle relasjon en får til objektet. Mennesket synes å ha bruk for overgangsobjekter også senere i livet i kampen for å redusere eller bekjempe den indre angst som oppstår i møte med den ytre virkelige og tildels skremmende verden. I stor grad er dette psykologisk betinget, at der hvor en har etablert gode og sterke indrepsykiske strukturer og objekter vil en i mindre grad være avhengig av ytre overgangsobjekter - eller erstatningsobjekter.

Slik et overgangsobjekt er mellomledd mellom den ytre og indre verden og samtidig mellom barnets og den voksnes verden, er også religion godt egnet til å ivareta samme funksjon, hvor barnetro og ulike gudsforestillinger blir angtdempende erstatningsobjekter i menneskets tilpasning til den skremmende og virkelige verden. Gjennom tro, dogmer og ritualer skapes og formes det ytre religiøse til indre objekter av både kognitiv og emosjonell karakter, slik vi har sett i de utviklingspsykologiske teoriene, hvor det ikke er de religiøse objektene i seg selv, men den psykologiske funksjon de får på det indre gjennom det ytre. Ikke uten grunn er fritiden preget av aktiviteter som kan dempe indre uro og skape meningsfulle alternativer, hvor hensikten også er å redusere eller fjerne indre angst og uro. Dette gjelder ikke bare destruktive aktiviteter som rusmisbruk og kriminalitet, men også aksepterte og forfinede kulturaktiviteter.

Slik får religiøse objekter en angstdempende funksjon, som ofte begynner med barnetroen og forfølger en resten av livet. Tilknytningsforskeren Bowlby mener at når et tilknytningsmønster først er 'grunnlagt og innleiret i personens måte å interagere med sin omverden på', er det noe som varer ved og 'når disse modeller først er oppbygget har de en tendens til å vare ved' og blir til 'stabile og uforanderlige elementer av barnets og senere den voksens personlighet. Ubevisst kommer de til å determinere personens opplevelse og adferd'. Mennesket skaper egnede evergangsobjekter ikke bare i sine første barneår, men fortsetter hele livet, avhengig av indre og ytre kvaliteter.

Dessverre er det slik med religiøse overgangsobjekter at istedet for å være midlertidige hjelpeobjekter blir de permanente erstatningsobjekter. I forbindelse med oppsummering av religionspsykologien vil jeg vise til Fromm og Duve som mener at det religiøse egentlige er uttrykk for indre psykologiske behov, at religioner derfor er en form for avgudsdyrkelse, fordi en tilber noe som kun er uttrykk for normale lengsler og behov, indrepsykiske signaler som søkes tilfredsstilt gjennom eksterne religiøse erstatningsobjekter, hvor de ytre bilder skapes ut fra indre behov. Derfor er det ikke slik at mennesket er skapt i guds bilde, men at gudene skapes i menneskets bilde og derfor årsak til at vi har så mange guder.

For meg var de kristne gudene ikke bare religiøse overgangsobjekter, men livslange erstatningsobjekter som dekket over den indre angsten i møte med den ytre virkeligheten. Den kristne troen har en enkel forklaring på vanskelige eksistensielle spørsmål, både på hvorfor vi befinner oss i denne verden, hvor det onde og gode kommer fra og hvorfor verden er som den er. Troen beskyttet meg for den hårde virkeligheten om at livet og verden ikke er så banal og enkel, noe som førte til at når jeg frasa meg guden og troen førte det samtidig til at jeg mistet beskyttelsen mot angsten for virkeligheten - fordi det ikke var et effektivt overgangsobjekt eller midlertidig hjelpeobjekt, men et erstatningsobjekt som var betinget av troen på objektet.

Derfor ble mitt møte med den virkelige verden en skremmende opplevelse, hvor ansvaret for alt som skjer, både det gode og det onde, ikke lenger kunne skyves over på gode guder eller onde djevler, men hvor det var meg selv og vi mennesker som egentlig var årsaken både til det gode og ondre. I møtet med den eksistensielle virkeligheten kom den skjulte angsten frem - gjennom psykosomatiske reaksjoner - fordi jeg mistet den religiøse beskyttelsen mot den onde virkeligheten som jeg tidligere derfor ikke var blitt konfrontert med. Slik barnet skaper sine overgangsobjekter for å redusere angsten i sin tilpasning til den ytre verden, hadde den religiøse troen skjermet meg mot den angstfulle virkeligheten.

En frigjøring fra det religiøse er for mange å bli frigjort fra et overgangsobjekt - som også er blitt et erstatnignsobjekt - som en ikke bare er knyttet til, men som en også har gjort seg avhengig av, selve grunnvollen for ens eksistens. Utfordringen ligger ikke i det religiøse, men i det psykologiske, den indre menneskelige modning og utvikling som egentlig er et psykologisk problem, ikke teologisk. Slik troen på overgangsobjektene har en effektiv psykologisk funksjon for barnet, har også troen på de religiøse objektene en indre effekt hos de troende - uansett tro, fordi enhver blir salig i sin tro.

Selvobjekter.
Innen selvpsykologien brukes også ordet Selvobjekter som ligner på overgangsobjekter, hvor hensikten er å bygge opp og stabilisere den emosjonelle og psykologiske funksjon. Karterud definerer selvobjekter som 'den funksjon og betydning et annet menneske, et dyr, en ting, en kulturmanifestasjon eller idetradisjon har for opprettholdelsen av en følelse av å være et sammenhengende og meningsfylt selv'. Våre omgivelser utgjør objekter som ikke bare får betydning for vårt sosiale liv, men også utviklingen av våre egne indrepsykiske strukturer og objekter. Spesielt gjelder dette betydningsfulle personer som ikke bare blir idealer og forbilder, men også med om å forme våre indre selvobjekter, hvor det ytre omgjøres til vårt indre repertoar.

Jørgensen viser til Kohut som kaller det en 'forvandlende internalisering, hvor der skjer en internalisering av selvobjektene og deres psykologiske og følelsesmessige stabiliserende funksjon. På denne måte oppbygges indre psykiske strukturer og selbjektenes funksjoner blir en del av personens psykologiske funksjon - hvor så den indre struktur selv ivaretar de funksjoner som objektet tidligere hadde for barnet'. Slik blir de ytre objektene ikke bare til forbilder og idealer, men også omgjort til indre objekter som både blir styrende for ens eget liv og alltid er tilstede - når en trenger dem. Svikter disse ytre objektene vil en erstatte dem ved å konstruere egne alternativer som får en destruktiv innflytelse på utviklingen.

Med tanke på det religiøse vil disse selvobjektene ikke nødvendigvis være et 'konkret håndgripelig objekt', men som nevnt også 'et dyr, en ting, en kulturmanifestasjon eller en idetradisjon' som gir følelse av sammenheng og mening. Jørgensen sier også at 'Med den psykologiske modning og utvikling i retning av større uavhengighet og autonomi avtar behovet for umiddelbar adgang til selvobjekter. Det betyr imidlertid ikke at behovet for selvobjekter forsvinner', men hvor en selv kan velge mellom potensialle selvobjekter - ikke velge dem bort. Som tidligere nevnt ved overgangsobjektene ble også Selvobjektene en slags stat i staten, som ikke bare skapte den indre troen, men også ble styrende for mine religiøse holdninger. Selv om jeg ble styrt av mine egne meninger var det et resultat av at de indre Selvobjektene var preget av de ytre, hvor jeg ikke kunne velge på et fritt grunnlag, nettopp fordi det skjer en 'forvandlende internalisering av selvobjektene'.

I mitt forhold til FA hadde selvobjektene både en speilende, idealiserende og alter-ego funksjon, noe som ikke bare satte sitt preg på meg, men også gjorde meg til den jeg var - eller gav meg ut for å være. Men i tillegg til de nære selvobjektene kom de overordnede, guddommelige personlighetene, de som ikke bare blir idealer, men også kontrollør og dommer, som stiller med ris bak speilet når vi ikke gjør som de ønsker. Spesielt har dette betydning for dem som ikke selv har de indre gode selvobjektene, men avhengig av ytre erstatningsobjekter. Ikke uten grunn består derfor de religiøse miljøene av relativt vellykkede mennesker og derfor ikke avhengig av erstatningsobjekter.

Det er altså den ytre verden, enten gjennom selvobjekter eller andre objekter, som får den avgjørende innflytelse ikke bare på personlighetsutviklingen, men også på det religiøse, hvor også de ytre respektive guddommelige selvobjektene får sin plass i oss. Derfor er det også naturlig å tilbe gudene, som egentlig er omgjort fra ytre til indre selvobjekter. Vi er derfor ikke avhengig av ytre reelle eller ekte guder, men ytre objekter som gjennom troen transformeres og internaliseres til egne selvobjekter. Derfor blir også alle salig i sin tro.

Fremkalt ledsager.
Det er sjelden at en finner psykologiske begrep som passer så godt til å beskrive en religiøse funksjon som 'Fremkalt ledsager'. Det er dette som skjer når en deltar i religiøse aktiviteter, enten sammen med andre eller alene, hvor vi på en spesiell måte gjør oss bruk av indre ledsagere. Bibelen sier at Jesus bor ved troen i våre hjerter og mange salmer og sanger påpeker at vårt indre er en bolig for det guddommelige. Egentlig er det indrepsykiske prosesser som aktiviseres i forbindelse med religiøse handlinger og derfor naturlige psykiske og ikke religiøse prosesser. En er derfor ikke avhengig av guderfor å oppleve gode religiøse erfaringer, fordi vi har de nødvendige forutsetninger i oss selv, såfremt religiøse objekter er omgjort til personlige selvobjekter.

Ifølge Stern er Fremkalt ledsager 'kognitivt funderte mentale representasjoner av interaksjoner som er blitt generaliserte' på bakgrunn av våre erfaringer og samspill med andre. Urnes sier om barnet at det danner seg om en fornemmelse av en ledsager det er sammen med og at 'Barnet vil oppleve følelse av trygghet, styrke og sammenheng i samvær med den selvregulerende andre'. Selv om det kun er autonome og ubevisste prosesser gir de likevel en følelse av å være sammen med en ledsager basert på ens erfaringer, en såkalt 'selvregulerende annen'. De 'Fremkalte ledsagere kan også bringes i aktiv erindring under episoder hvor barnet er alene, men hvor historisk lignende episoder omfatter tilstedeværelsen av en selvregulerende annen'.

Ut fra vårt nettverk av psykiske skjemaer henter indre prosesser frem det nødvendige erfarte materiale som er aktuelt og relatert til øyeblikket, hvor en gjenopplever tidligere hendelser som aktiviserer det aktuelle skjema. Det kalles også for refigurering, konstruere minner av personer fra lageret av skjemaet som er erfart, representasjoner av de selvregulerende andre som omgjøres til indre ledsagere når en har bruk for dem. En prosess som ikke bare gjelder barnet, men som skjer hele livet, hvor 'Denne evne til å fremkalle en indre ledsager i situasjoner hvor individet er alene og har behov for støtte og omsorg, hjelper også den voksne til å føle seg trygg og er en del av det emosjonelle grunnlag for individets autonome funksjon'.

Det er denne indre funksjon som også skjer når vi i våre tanker kaller frem minner fra betydningsfulle personer og institusjoner i våre liv, som kan være slekt og familie, guder og menigheter, eller hvor avdøde lever ikke bare i minnet, men hvor de oppleves så virkelige at en samtaler med dem, både til trøst, råd og veiledning. På samme måte også med de religiøse guddommelige objektene, hvor de som etablerte selvobjekter opptrer som indre representasjoner, en selvregulerende annen, som også er en del av de mange skjema som er arkivert i våre psykiske strukturer. Urnes sier også at vi med vår vilje kan 'styre vår oppmerksomhet mot forskjellige aspekter av skjemaene knyttet til en hendelse'. Det er som et slags ubevisst indre billedgalleri av arkiverte bilder og erfaringer som utgjør repertoaret vi har til vår disposisjon, men som kan hentes frem når vi har bruk for dem.

På samme måte kan også våre religiøse 'ledsagere' fremkalles når vi har bruk for dem og alltid er tilgjengelige, ikke fordi de verken er guddommelige eller allestedsnærværende, men gjennom sin indre representasjon alltid er tilstede, fordi ytre selvobjekter er blitt til indre personlige selvobjekter gjennom imitasjon og kopiering. Slik er vi derfor ikke avhengig av en spesiell religion eller religiøs sekt som er knyttet til bestemte guder for å oppleve religiøse erfaringer, nettopp fordi det er den religiøse troen og den indre tilknytning til kognitive og emosjonelle prosesser som er avgjørende og derved utløsende for det som kalles religiøse opplevelser og erfaringer. Ikke uten grunn sies det derfor om mennesket at 'langt det meste av det, det gjør, føler og opplever, foregår innenfor rammene av reale eller forstillede relasjoner'.

Slik er heller ikke troen noe som oppstår av seg selv, uten grunn, som av troll i eske, for ingen tror uten ytre selvobjekter og forbilder, slik også guddommelige åpenbaringer har sin bakgrunn i de selvobjektene. Derfor ber vi egentlig til våre religiøse indre objekter når vi ber, dvs til oss selv i form av indre fremkalte ledsagere av selvobjekter, resultatene av psykologiske - ikke religiøse - prosesser. Religiøse indre ledsagere er naturligvis avhengig av ytre forbilder, noe som derfor medfører at de ikke finnes hos dem som ikke har hatt kontakt med det religiøse. Derfor har ikke ateister religiøse opplevelser eller erfaringer, fordi de heller ikke har de indre forutsetninger - de religiøse selvobjektene - og derfor ikke kan frembringe noe de ikke har, såfremt de ikke har liggende glemte, ukjente og fortrengte bilder fra barnetroen.

Ontologisk trygghet.
Den britiske psykiateren Laing bruker begrepet 'ontologisk trygghet' som et resultat av en positiv personlighetsutvikling, den indre trygghet som er basis og forutsetning for hvordan en møter og mestrer livet. Han sier at en 'grunnleggende ontologisk trygg person vil møte alle livets sosiale, etiske, åndelige og biologiske omskiftelser ut fra en sikker fornemmelse av sin egen og andre personers virkelighet og identitet'. Individet vil da 'oppleve sin egen være som virkelig, levende og hel, så adskilt fra resten av verden, at det under alminnelige omstendigheter aldri betviler sin identitet og selvstendighet. Det har hermed en fast kjerne onontologisk trygghet'.

Det er en grunnleggende evne til å kunne møte livets problemer og eksistensielle utfordringer. Jørgensen sier at 'Individet har fått oppbygget en stabil indre kjerne som setter det i stand til å bevege seg rundt i en virkelighet preget av ustabilitet, fragmentering og uforutsigelighet. Denne indre kjerne, og den tilhørende følelse av grunnleggende ontologisk trygghet, danner motvekt til eventuelt kaos, mangel på mening og sammenheng og flyktighet i den ytre virkelighet'. En indre trygg verden som i stor grad er uavhengig ytre kaos og tilfeldigheter, hvor en er istand til selv å kunne styre sitt liv og ikke bli styrt av andre. En er ikke avhengig av ytre autoriteter, kunstige erstatningsobjekter eller hjelpeobjekter, fordi en har selv den indre tryggheten til å velge hva som er rett og riktig.

I vår tid hvor de ytre autoritetene og farsfigurene, staten, kirken og familien, er blitt endret og redusert, er mennesket langt mer avhengig av å ha 'oppbygget en stabil indre kjerne' som gjør oss selvstendige og sterke. Jørgensen sier om dette at 'Med den kulturelle frisettelse av det autonome individ er disse indre psykiske ressurser - oppbygget i de tidliger relasjoner - blitt ennu viktigere for den emosjonelle og psykologiske trivsel enn tidligere. Det er mer enn noensinne behov for en indre motvekt til - og for indre strukturer som kan kompensere for - den ytre virkelighets relative strukturløshet og ustabilitet'. Det er denne 'indre motvekt' som blir avgjørende for hvordan vi klarer oss i en tid preget av autoritetssvekkelse, ustabilitet og stadig større krav til endring, omstilling og tilpasning.

Religionen vil i denne senmodernitetens omskiftelser ha sin store betydning, ikke fordi religion i seg selv virker som religion, men fordi dens illusjoner og surrogater, kultur og tradisjon, myter og ritualer, gjennom selvsuggesjon og selvhypnose blir en erstatning for den manglende indre stabilitet. Det var slik i mitt liv, at religionen ble en erstatning for den ontologiske tryggheten jeg manglet. Både troen og miljøet ble en trygghetserstatning hvor jeg gjennom selvsuggesjon og selvhypnotiske religiøse trosøvelser fant hjelp, inntil jeg forstod hvorfor det var som det var og derfor gikk som det gikk. Egentlig et positivt substitutt, som imidlertid ikke rettet opp det som manglet, men som gjennom troens emosjonelle, kognitive og sosiale funksjoner var med om å sette gode og trygge rammer i og omkring mitt liv - som et erstatningsobjekt.

Religionen ble derfor med sine sosiale, teologiske og psykologiske funksjoner en relativt god erstatning som til overmål gav meg indre ledsager, overgangsobjekter og selvobjekter - på tross av at de var erstatningsobjekter. Selv om det var en kunstig erstatning, en illusjon som dekket over det egentlige, var det tross alt et viktig hjelpemiddel i mitt liv. Den terapeutiske prosess avslørte disse illusjoner og disfunksjoner på en naturlig måte, noe som førte til at jeg ikke lenger fikk bruk for slike hjelpeobjekt. Religionen forsvant av seg selv, slik en forskaling ikke lenger er nødvendig når muren blir sterk nok til å klare seg uten hjelpemidler. Ikke derved at den ontologiske indre tryggheten ble gjenskapt, men hvor jeg selv kunne bygge på det som manglet.

Imidlertid var oppgjøret og avsløringen en vanskelig opplevelse, det å møte den ytre og indre virkelige verden uten illusjoner og substitutter. Jeg som trodde at mitt hus var bygget på fjell, viste seg å være lagt på sandgrunn, men hvor de religiøse støttene var med å om holde byggverket oppe. Derfor gikk det godt så lenge troen og de ytre religiøse hjelpemidlene fungerte, men når disse ble borte ble jeg ikke bare konfrontert med min egen indre virkelighet, men også den ytre virkelige verden. Jeg kunne ikke lenger fraskrive meg ansvaret ved å overlate det til gud, fordi jeg selv - slik vi alle mennesker egentlig er - ble ansvarlig for både mitt liv og verden rundt meg.

Det viste seg at verden ikke var styrt av verken guder eller djevler, gode eller onde religiøse objekter, men at vi mennesker selv er ansvarlig for livet på jorden - innen de rammer som livet gir oss. En sjokkerende opplevelse å bli kjent både med min egen indre og ytre verden. Derfor er ikke livet blitt emosjonelt bedre, hvor jeg ikke opplever den indre kampen som åndelig, men som en rehabilitering av forholdet mellom tanke og følelse, fortid og nåtid, de kognitive og det emosjonelle hjernedelene - ikke lenger mellom gode og onde metafysiske makter. Slik kan den manglende ontologiske tryggheten til en viss grad bli erstattet av de religiøse selvobjektene og overgangsobjektene, samtidig som den indre kampen mellom følelse og fornuft blir tolket som åndelig, som en kamp mellom det gode og det onde, mellom guder og djevler. I stor grad blir derfor de religiøse avhengige av det ytre, religiøse dogmer og ritualer, som en erstatning for indre mangler. I motsetning til barnets overgangsobjekter må den religiøse leve med sine erstatningsobjekter livet ut for å sikre seg gudens frelse.

Separasjon og individuasjon.
I forbindelse med barnets utvikling tales det om separasjon og individuasjon, naturlige prosesser som skjer i dannelsen av den individuelle personligheten. Mahler omtaler 'individets psykiske fødsel som separasjons-individuasjons-prosessen: Etableringen av en fornemmelse av å være adskilt fra og ha en relasjon til virkelighetens verden'. I første omgang er det derfor snakk om en gradvis løsrivelse fra nære omsorgspersoner, spesielt moren, på veien til å 'bli et selvstendig, autonomt individ, samtidig med at det opprettholder en følelsesmessig relasjon til den selvsamme mor'.

Det er altså både en løsrivelse, en separasjonsprosess, og en opprettholdelse av nære relasjoner, som betinger individuasjonsprosessen. Separasjon frigjør for å muliggjøre individuasjon og selvrealisering, utvikle seg til et selvstendig, autonomt individ, hvor en frigjøres fra den symbiotiske bindingen. Indrepsykiske objekter overtar kontinuitet og tilknytning, men nå vurdert ut fra individuelle ønsker og behov, ikke lenger styrt av andre. Mahler omtaler derfor denne prosessen som 'individets psykiske fødsel', fordi den får en avgjørende betydning for utvikling av personligheten og hvordan en forholder seg til det som møter en senere i livet.

Denne prosessen er psykologisk og hører til barnets utvikling som ubevisste prosesser, men for min del hører den i stor grad til religion og voksenlivet som en bevisst prosess. Det å ta et oppgjør med ens religiøse tro er svært vanskelig for en aktiv kristen, fordi det er ulogisk å ta et oppgjør med noe som er sant og riktg, med selve sannheten. I tillegg er det synd å tvile på de bibelske dogmene, fordi tvilen undergraver troen, som igjen fører til frafall og fortapelse. For den religiøse er derfor separasjon og individuasjon underlagt de religiøse dogmene, som igjen binder de psykologiske prosessene og derved står i fare for å redusere en ekte individuasjonsprosess.

Hadde ikke jeg i begynnelsen av min terapeutiske prosess trukket meg tilbake fra FA og mitt religiøse engasjement, enda vanskeligere hvis jeg hadde vært offiser, ville det vært umulig å kunne gjennomført den separasjon og individuasjon som det nå førte til. For dem som barn har opplevd dette som en naturlig prosess, er det derfor langt enklere å ta et senere oppgjør med det religiøse, nettopp fordi en er seg bevisst sin egen individualitet og derfor ikke behov for et oppgjør verken med det religiøse eller psykiske. Hvis det indre psykologiske grunnlaget er intakt blir en derfor langt mindre avhengig av ytre religiøse erstatninger, men samtidig fare for at indre religiøse selvobjekter blir forstått og opplevd som åndelige sannheter og bekreftelser.

Derfor er en ekte individuasjonsprosess i voksen alder ikke bare vanskelig, men nesten umulig for dem som er tilknyttet et sterkt og aktivt religiøst miljo, fordi både det indre og ytre forplikter en til å forholde seg til den etablerte 'sannheten'. Dessuten vil en ekte individuasjonsprosess med tilhørende kunnskapstilegnelse, slik jeg har opplevd det, føre til en forståelse som fører en bort fra en monoteistisk og fundamentalistisk tro. For meg som barn hadde en begrenset opplevelse av separasjons- og individuasjonsprosessen, førte derfor det psykoterapeutiske oppgjøret ikke bare til en individuasjonsprosess, men også til oppgjør med det religiøse, fordi det religiøse er betinget av de indrepsykiske prosessene.

Derfor er det å realisere seg selv til en viss grad uforenlig med å realisere seg som kristen, spesielt fordi bibelen krever automatisk underkastelse og tro på de bibelske dogmene, hvor målet er å miste seg selv og ikke finne seg selv. Som kristen trodde jeg i alle år at jeg gjennom det å miste meg selv - min egen identitet og individualitet - hadde funnet meg selv, men som kun var en identifisering med religiøse illusjoner som fikk makt over mitt liv fordi jeg trodde at det var riktig. Imidlertid er lykkelige illusjoner og gode livsløgner et gode så lenge en kan tro på dem. Derfor er også mange religiøse tilfreds med sin lykkelige tilstand av illusjoner, fordi de har det godt med den gode indre følelsen og tryggheten hvor troen er garantisten - ikke guden.

Det er ikke selvsagt at religion er et hinder for separasjons- og individuasjonsprosesse, men selvrealisering er i stor grad på kollisjonskurs med de bibelske prinsippene.

Jørgensen - Merknader.
Jørgensens bok om psykologi i senmoderniteten har interesse både i forbindelse med mitt tema om utviklingspsykologiske teorier og religionspsykologiske problemstillinger. Teoriene Jørgensen skriver om er godt egnet til forståelse av hvordan religiøs tro er et resultat også av elementære psykologiske mekanismer, samtidig som de viser hvordan psykologiske prosesser er med om å opprettholde den religiøse tro og praksis. Derfor er det vanskelig å skille mellom teologi og psykologi, mellom teologiske konsekvenser og religiøse erfaringer, fordi det religiøse i hovedsak er begrunnet i det psykologiske.

Han er ikke opptatt med det religiøse, men forholder seg kun til det psykologiske, noe som gjør at koblingen til det religiøse er noe som jeg selv har vurdert ut fra mine erfaringer av både teologi og psykologi. Imidlertid er det forbausende i hvor stor grad disse psykologiske teoriene samstemmer med flere av mine religiøse erfaringer og opplevelser. Det som kanskje mest overrasker er i hvilken grad disse psykologiske prosessene har en sentral funksjon i opprettholdelsen av den religiøse tro og praksis, hvordan de på en naturlig og selvfølgelig måte er med om å opprettholde troen og den religiøse gode erfaringen.

Når jeg mener at psykologi i stor grad kan begrunne årsaken til religiøs tro er det fordi psykologiske funksjoner med deres emosjonelle konsekvenser ofte er resultat av det samme. Alle typer religiøse erfaringer er en naturlig konsekvens av psykologiske årsaker, for alt som oppleves og erfares er jo et resultat av psykologiske funksjoner, ikke særegne religiøse reaksjoner. Angst og annen indre uro har naturlige menneskelige årsaker, men kan reduseres, forsterkes eller utløses i møte med religiøse utfordringer og derfor kan oppleves som om det er det religiøse som lindrer og helbreder. Imidlertid er det jo slik at tanker ligger til grunn for følelser - både skape og lindre angst - og derfor vil kognitive funksjoner også medvirke til positive emosjonelle reaksjoner, uansett om de er religiøse eller ikke, men forstås som religiøse erfaringer når det skjer i religiøs sammenheng.

I møte med den ytre og indre skremmende verden vil menneskene ofte være i behov av overgangsobjekter som kan være til praktisk hjelp for å få et bedre liv eller for å redusere angsten. Det viser seg at religiøse objekter har en beroligende effekt, spesielt fordi det har med eksistensielle problemstillinger å gjøre, men problemet er at overgangsobjektene blir til permanente erstatningsobjekter og ikke til midlertidige hjelpeobjekter, fordi det er betinget av en permanent og fortløpende tro på den aktuelle guden. Kirkens sakramenter er typiske eksempler på overgansobjekter som for mange er avgjørende for ens tro. Det er på samme måte både med det profane og det hellige, at en i stor grad er avhengig av ytre elementer som får funksjon som overgangsobjekter - til trøst, hjelp og oppmuntring.

For min del var det ikke bare som et Overgangsobjekt at den religiøse troen fungerte, men også som det Sanne og Falske selv, Anti-angst-system, Fremkalt ledsager og andre, hvor det religiøse ikke bare har likheter med, men er basert på samme psykologiske funksjoner og derfor virker etter sin hensikt som gode religiøse erfaringer - på tross av at det var religiøse illusjoner og surrogater. Men å miste denne troen er også er savn, fordi en mister de religiøse objektene som tross alt førte til en forenklet livsforståelse og følelsen av at en var i trygge hender. Derfor var det også slik for meg som Freud sier at 'Hvis et menneske oppgir sin illusjon om en faderlig gud, hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet, vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus. Men det er nettopp selv målet for menneskets utvikling å overvinne denne infantile fikseringen. Mennesket må oppdra seg selv til å se virkeligheten i øynene'. Nettopp denne oppdragelsen til å se virkeligheten i øynene var det jeg opplevde - men først i senmoden alder.

Trosgrunnlag - Teologisk eller psykologisk.

Forklaringsmodeller.
Jeg skal ikke her foregripe det religionspsykologiske tema som jeg skal ta opp senere, men bare vise til tre modeller som kan være årsak til religiøs tro og aktivitet.
1. De evolusjonistiske forklaringsmodeller følger et slags universelt utviklingsskjema, fra primitiv animisme, polyteisme med sine utallige guder og særegne kulturelle mytologier, frem til dagens monoteistiske guder som fører fram til den ene sanne gud. En slik utviklingstanke er i pakt med den naturlige evolusjon som styrer hele skapningen, hvor heller ikke dagens religiøse ståsted derfor er et endelig stoppested, men føre skapningen videre både til flere mennesketyper og åndelige alternativer. Religion er altså ikke noe absolutt og sannferdig, men noe som er i bevegelse i pakt med den naturlige utviklingen.
2. De reduksjonistiske modeller som også er av gammel opprinnelse, men idag spesielt representert ved psykologiske og sosiologiske religionsstudier hvor religionen reduseres fra en transcendent overmenneskelig virkelighet til psykologiske og sosiologiske årsaker. Når autoritære religiøse bevegelser mister sin makt, samtidig som vitenskapelig kunnskap og teologisk forskning undergraver de gamle jødekristne mytene og muliggjør nye alternativer, er det vanskelig å holde fast på de gamle religiøse forestillingene som ble til under helt andre forhold.
3. De autonom-dialektiske modellene er kjennetegnet ved at religion er en selvstendig faktor i den menneskelige tilværelse, som har sin egen struktur og indre logikk som ikke kan forklares eller forstås som et produkt fra andre, dvs psykologiske og sosiologiske årsaker. Religion er altså både autonom og dialektisk, noe som er selvstendig, men samtidig også kontakt med det transcendente. Det er i en slik ramme den kristne tro befinner seg, hvor den jødekristne guden er en transcendent autonom virkelighet, selvstendig, men også i et dialektisk forhold til mennesket.

Disse tre forklaringsmodeller er ikke nødvendigvis alternative, men utfyllende ved at de på hver sin måte gir uttrykk for sider av religionen som tilsammen synes å vise noe av den kompleksiteten som kan ligge til grunn for religion. Samtidig synes de å representere også mine tanker om hva religion er og årsaken til det religiøse fenomen. De er derfor utfyllende samtidig som de på hver sin måte også gir en mening om det religiøse. For min del er det derfor naturlig å forholde meg til alle tre, da de hver for seg synes å inneholde interessante alternativer, men som likevel tilsammen gir en større forståelse av problemet.

Noe annet er å definere selve religionsbegrepet, hva som skal til for at noe kan kalles religiøst eller religion. Ninian Smart's seks-dimensjonale religionsmodell er interessant, hvor hans definisjon er: 'Religion er en seksdimensjonal organisme som inneholder læresystemer, myter, etiske forskrifter, ritualer og sosiale institusjoner, levendegjort av religiøse erfaringer av forskjellig art'(456). Det er altså ikke ene og alene forestillingen om guddommer som er avgjørende, for både hos buddhismen og jainismen er gudene underordnet, men et sett av systemer om livet og døden som også griper inn i det sosiale liv. Ikke uten grunn har derfor myter og religioner sitt opphav i folkedypet, basert på den lokale kultur med sine daglige problemer og utfordringer som de hadde vanskeligheter med å forstå, men som vi idag klarer å løse og derfor ikke trenger samme form for religion.

Slik er derfor religion ikke nødvendigvis knyttet til verken guder eller andre metafysiske alternativer, men ha sin årsak og begrunnelse i det menneskelige og kulturelle, slik de religiøse mytene har sin bakgrunn og opphav i folkedypet. Dessuten har jo ikke kirken sin utbredelse gjennom guddommelig intervensjon - selv om de mener det selv - men basert på trusler og tvang, slik vi også kjenner til fra koloniseringen og imperialismen, hvor det kristne Europa invaderte både Asia, Afrika og Amerika, hvor de ved mishandling og overgrep kristnet forsvarsløse hedninger - på tross av at de var verre enn hedningene.

På tross av at dagens kristne tilbyr menneskene evig liv i en lykksalig og overdådig luksus, gir enkle svar på vanskelige spørsmål og mening i en meningsløs tilværelse, er det likevel stadig flere som avslår tilbudet. Imidlertid blomstrer den religiøse utviklingen innen de nyreligiøse bevegelsene, hvor det åndelige og metafysiske er både levende og troverdig, samtidig som en verken er avhengig av guder eller religioner, fordi det åndelige potensiale ligger i det menneskelige eller universelle. Selv om det er sekulariseringen, verdslig-gjøringen eller den profane utviklingen som får skylden for det religiøse frafall, styrt av djevler og demoner, synes årsaken å være basert på kunnskap og fornuft.

De tre nevnte forklaringsmodellene synes alle å ha noe fornuftig og logisk i seg, som oppfanger den naturlige utviklingen som preger både mennesket og naturen. Det kulturelle miljøet har vært i behov av og gjort seg bruk av religiøse system som kunne være til hjelp under livets strabaser, og det synes riktig at det finnes metafysiske energier, men knyttet til det menneskelige, ikke som guddommelig. Tilsammen føres dette videre i den kulturelle hverdagen, fra slekt til slekt, fra rase til rase, fra tidsalder til tidsalder, gjennom paradigmeskifter og kvantesprang, og derfor er det interessant å vurdere det psykologiske som betydning for det religiøse.

Et gjennomgående tema i det jeg har gjennomgått i de utviklingspsykologiske teoriene, er virksomhetsprosessen, det ytre miljøets betydning for den menneskelige og psykologiske utviklingen. Jeg vil se nærmere på denne prosessen, i hvilken grad det har betydning for den religiøse tro og kultur.

Det indre bilde.
Bibelen sier at mennesket er skapt i Guds bilde, men alt taler for at Gud er skapt i menneskets bilde. Spesielt ser vi dette i forbindelse med evolusjonen, hvor en følger et slags utviklingsskjema også for gudene, fra primitiv animisme via tidenes utallige guder og frem til dagens nyreligiøse hvor mennesket åndeliggjøres. Dette viser at myter og religioner er et resultat av den kulturelle utviklingen i virksomhetsprosessen hvor det ytre skaper det indre, som igjen skaper og utvikler det ytre i en dialektisk prosess. Jørgensen sier om personlighetsutviklingen at 'der skjer en inderliggjørelse av kvaliteter fra den ytre realitet' og at 'ytre orden og struktur i de tidlige leveår er basis for etablering av indre orden og struktur'. Han sier også at 'Det er altså ikke tale om en medfødt evne eller en evne som modnes uavhengig av samspillet med omverden'. Det er samspillet mellom den ytre og indre verden som blir avgjørende for hvem og hva vi blir - også for der religiøse troen.

Bortsett fra Jungs religiøse arketyper hvor det religiøse kan begrunnes i det kollektivt ubevisste, har de fleste en forståelse av at det religiøse er noe som kommer fra det ytre, fra Over-Jeg'et eller Jeg-idealet. Victor Frankl som var positiv til det religiøse hadde sterke motforestillinger til Jungs syn, hvor han skilte mellom kulturelle religiøse urbilder og 'arketyper som slumrer i oss som noe biologisk overlevert. De er derimot urbilder som på tradisjonell måte overleveres i våre forskjellige religiøse kulturkretser. Denne bildeverden er altså ikke noe vi er født med, men noe vi er født inn i'.

Imidlertid taler Jung om at 'uendelige gjentagelser har risset disse erfaringene inn i vår psykiske konstitusjon, ikke i form av bilder fylt med innhold, men til å begynne med bare som former uten innhold, som bare representerer muligheten for en viss type persepsjon eller handling'. Det er kun predisposisjonen til å gjøre visse erfaringer som nedarves, ikke selve erfaringen, noe som aktiviseres i møte med 'skikkelser eller situasjoner som svarer til arketypens funksjon'. Han sier også at 'Det kollektive ubevisste er en avleiring av århundrers erfaring og ut fra dette har det dannet seg et verdensbilde. I dette bilde har det i tidens løp oppstått visse faste trekk, de såkalte arketyper eller dominanter'.

Skal vi tro på det kollektivt ubevisste synes det naturlig at det finnes religiøse 'avleiringer', indre urbilder som aktiviseres i møte med det ytre. Som det er med det personlig ubevisste reagerer vi ulikt også på det kollektivt ubevisste, avhengig av den ytre påvirkningen, enten som bevisstgjørende, gjenkjennende eller utløsende på de indre avleiringer som 'bringer frem det som allerede er der', som religiøse 'former uten innhold'. Derfor er det ytre miljø med om å prege religiøse holdninger, men som er tillært, ikke medfødt, for også hos Jung er en avhengig av aktuelle religiøse arketyper og 'nærhet til skikkelser eller situasjoner som svarer til arketypens funksjon'.

Om det religiøse er indre predisposisjoner eller urbilder som vi er født inn i - ikke som vi er født med - er vi likefullt avhengig av den ytre religiøse kulturkretsen for at vårt indre religiøse potensiale utvikles til personlig tro. Imidlertid har vi også det metafysiske alternativet, hvor det religiøse er et uttrykk for en åndelig dimensjon av kosmisk energi som idag er ukjent for oss, som ligger til grunn for det religiøse spirituelle livet. Det er dette som synes å ligge til grunn både for Jung, Frankl og nyreligiøse, hvor det ikke er religiøst, men åndelig, slik det er for Maslow og hans høydepunktsopplevelser som ledd i den personlige selvrealiseringen, altså psykologisk. Et annet alternativ hvor Duve mener det religiøse er uttrykk for indre psykologiske lengsler og behov.

Der finnes mange likheter mellom den psykologiske og religiøse språkbruken, for der hvor Paulus taler om å 'være i ånden' taler Jung om å 'være i sjelen - og det oppnås gjennom en kontinuerlig kreativ prosess av fantasien'. Jung taler om psykens realitet og forvandlende kraft, slik Paulus taler om Åndens forvandlende kraft. Slik psykologien taler om modning, vekst og utvikling taler også Paulus om de umodne kristne, de som var i kjødet og ikke i ånden, som barn som trengte til melk og ikke fast føde.

Det var dette som var hovedsaken for Paulus, å kjempe mot de kjødelige, de uåndelige og umodne som ikke var kommet over barnestadiet i sitt åndsliv, på samme måte som Jung brukte de samme tanker og metaforer, som for ham var både religion og psykologi, men hos Paulus kun teologi. Derfor bruker Paulus samme psykologiske begrep om det religiøse, hvor troen kommer fra forkynnelsen og derfor betinget av det ytre - ikke verken ovenfra eller innenfra - at ytre religiøse bilder og forestillinger blir omgjort til våre egne indre. Frankl sier også at 'religiøsiteten ikke kan være medfødt, ikke medfødte, nedarvede arketyper, men derimot de allerede ekisterende konfesjonelle former, etter hvilke den aktuelt danner seg'. Derfor er det den ytre kultur med sine religiøse bilder som blir avgjørende, ikke noe vi blir født med, men 'født inn i'.

Det ytre bilde.
Det er altså de ytre bilder, forbilder, idealer eller objekter som får avgjørende betydning for den enkeltes personlighetsutvikling, hvor en kopierer det ytre og i stor grad gjør dem til sine egne. Jørgensen sier at 'Dannelsen av indre psykiske strukturer og instanser - til dels svarende til OverJeg'et i den klassiske psykoanalytiske terminologi - bygger altså på internalisering av elementer fra den ytre verden og fra fra samspillet med andre'. Som jeg har sett i teoriene har den ytre påvirkning en avgjørende betydning for dannelsen av de indrepsykiske strukturer, selv hos Jung som legger stor vekt på det medfødte. Enten det er de ytre bilder som avleires og imiteres eller om det er eventuelle predisponerte arketyper er en like fullt avhengig av det ytre miljø. Ikke bare nære omsorgspersoner, men også det samfunn som en vokser opp med, som en vekselvis både preger og preges av, en dialektisk prosess som internaliserer, dvs omdanner det ytre som setter i gang indre prosesser og funksjoner.

Når det brukes forskjellige uttrykk på det indre og det ytre, på det som preger og som skal preges, er det viktig å presisere to forhold som er viktige. For det første at det er en prosess som foregår mellom objekt og subjekt, ikke enkle eller enkelte operasjoner, men som også er kalt for Virksomhetsprosessen, og for det andre den unike og særegne individualiteten subjektet har, som til en viss grad påvirkes av det ytre, men samtidig det som kan være en avgjørende forskjell. Slik er den indrepsykiske prosess, det som foregår mellom medfødte indre muligheter og relasjoner til det ytre miljø, en dynamisk prosess, ikke mekanisk i den forstand at det er selvsagt hva en blir og hvorfor en blir som en blir, men mer som et lottospill mellom det biologiske, psykologiske og sosiologiske.

Det handler både om å 'gjøre det ytre til indre' og å 'gjøre det indre til ytre', hvor det er denne dialektiske virksomhetsprosessen mellom indre og ytre prosesser som blir avgjørende, hvor en utvikles i møtet med andre, de ytre bilder og erfaringer. Det er i denne prosessen personlighetsutviklingen foregår og gjør oss til den vi blir, men som sammen med genetiske variasjonsmuligheter skaper det endelige produktet. Derfor sies det også at 'Ethvert menneske er en syntese av individualitet og sosialitet'.

På samme måte får vi også vår religiøse tro, ikke er fra eksterne guder, men fra de ytre religiøse forbilder og objekter som omgjøres til våre egne, slik også Paulus viser til. Det er derfor ikke guddommelige vesen som skaper troen, men samme psykologiske mekanismer som skjer i samspillet mellom det indre og det ytre som er avgjørende for all læring, modning og utvikling, også type tro og grad av tro. Troen kommer ikke bare av den religiøse forkynnelsen, men også fra kulturen, samfunnet og spesielt nære pårørendes forhold til religiøs tro, hvor alt er med om å sette samme religiøse avtrykk. Det er slik kulturen også opprettholdes og utvikles, som går i arv fra slekt til slekt, samme kultur, men gradvis påvirkes og endres i pakt med samfunnsutviklingen.

Som tidligere nevnt i forbindelse med Freud sier Jørgensen om Jeg-idealet at det er 'en psykisk instans som overvåker Jeg'et og sammenholder det med et ideal eller en standard som i første rekke er satt av foreldrene'. Videre at 'Jeg-idealet avspeiler foreldrenes verdier, foreldrenes rolle i personens tidliger barndom og påvirkninger fra andre betydningsfulle personer og kulturelle verdier og nromer. Jeg'ets utvikling er bl.a. drevet av en trang til å oppfylle eller realisere Jeg-idealene'. Slik vil også en religiøs tro bli etablert som et indre religiøst objekt, samtidig som samvittigheten vil avvise alt som ikke er i overensstemmelse med den etablerte indrepsykiske struktur.

Schafer sier om denne internaliseringsprosessen at den 'omdanner reale eller forestilte regulerende interaksjoner med sine omgivelser til indre regulerende prosesser og karakteristika' og Klein sier at 'Jeg'et utvikles ved å 'introjisere objekter - fordi - introjeksjonen av det gode objekt er en forutsetning for den normale utvikling'. Derfor er det ikke bare etablering av indre psykiske strukturer eller objekter, men også innholdet, hvilke funksjoner og kvaliteter de får på bakgrunn av de ytre forbilder som former dem. Unge idealistiske muslimer blir terrorister og selvmordsbombere nettopp gjennom ytre forbilledlige idealer, hvor de i tillegg får både egen himmelsk belønning og som sikrer familiens fremtid. Kvaliteten av de ytre objektene er derfor av stor betydning, da de etablerer indre tilsvarende objekter, tro og holdninger.

Det er betydningen av denne Virksomhetsprosessen, hvor også den ytre kjente religiøse kulturen omgjøres til indre selvobjekter, det neste handler om.

Harbos religionspsykologiske studie: Barndomserfaringer og voksentro.
Sigmund Harbo, teologisk professor, tok sin doktorgrad mens han var lærer på Høyskolen i Stavanger. Den bestod av en religionspsykologisk undersøkelse blant studentene og utgitt i en bok som heter 'Barndomserfaringer og voksentro', en 'religionspsykologisk undersøkelse av forholdet mellom tidlig påvirkning og senere holdning til kristendom'. Det interessante med denne undersøkelsen er at den bygger på statistikk og ikke på teorier, hvor en på bakgrunn av statistiske data får en forståelse av hvordan de som er oppvokst i respektive troende og ikke-troende hjem forholder seg til det religiøse senere i livet.

I dag ville en slik studie også vært preget av studentenes flerkulturelle og flerreligiøse holdninger, men det synes at studien bygger på studenter med kristen kulturbakgrunn. Det er en teolog som foretar denne undersøkelsen, hvor det er flest psykologer som interesserer seg om forholdet mellom religion og psykologi, kanskje fordi det teologiske er basert på guddommelige åpenbaringer som ikke kan kontrolleres eller diskuteres - av teologien. Da jeg tidligere har gjennomgått undersøkelsen og foretatt en skriftlig vurdering, vil jeg her ta med det som synes å være intereressant for mine studier om det religions-psykologiske tema.

Hensikten med Harbos undersøkelse hadde to perspektiver: Hvilke faktorer som påvirker individuell religiøsitet og hvilke som er medvirkende når kriteriet begrenses til samsvar og avvik i forhold til foreldrene som troende og ikke-troende. Hovedsaker var 'å undersøke årsaker til, og ikke utbredelse av, individuell religiøsitet'. Det er altså et spørsmål om hvilke faktorer som er virksomme både i forming og vedlikehold av individuell religiøsitet, å 'avdekke og teoretisk tolke sentrale faktorer som influerer religiøsitet i voksen alder'. Men like viktig er også hvilke faktorer som avgjør livssynslojalitet og avvik i forhold til foreldrenes posisjon som troende eller ikke-troende.

Undersøkelsen ble foretatt blant 389 førskolelærer-, almennlærer- og ingeniørstudenter ved Høyskolen i Stavanger og vil kommentere hovedsakene som fremkommer i noen av tabellene. Ikke bare Harbos undersøkelse og andres kommentarer til den, men også lignende studier. Min hensikt er også her å få frem i hvilken grad det psykologiske og sosiologiske har betydning for religiøs tro.

Psykiater og teolog Atle Roness sier om undersøkelsen at 'Her viser han i hvor stor grad menneskers voksentro er en gjenspeiling av foreldrenes tro og praksis'. I omtalen av boken sies det at den har vakt stor oppmerksomhet og at 'Boka går inn på hvordan voksne personers vidt forskjellige holdninger til kristendom kan forklares gjennom ulike barndomserfaringer. Forfatteren problematiserer den utbredte oppfatningen at det er mulig å velge livssyn fritt og uavhengig av det foreldrene har foretatt seg på det religiøse området'. Derfor er egentlig ingen fri eller objektiv til å velge, for når en blir muslim og en annen kristen, er det kultur- og oppvekstvilkårene som ligger til grunn for hva en velger, ikke en fri og objektiv vurdering basert på fornuftens intellektuelle frie valg.

Harbo sier om hovedhypotesen for denne religionspsykologiske undersøkelsen at 'religiøsitet grunnlegges gjennom tidlig erfaring knyttet til tradisjonsbærernes eget forhold til religion samt måten de formidler den på, og siden gjennomgående opprettholdes via behovet for konsonans med den foreldreskapte referanseramme'. Han sier også at 'Av gruppa fra ensartede ikke-troende hjem holder 87,2 % fast ved det trosstandpunkt de møtte hos foreldrene. Det tilsvarende tall i gruppa fra ensartede troende hjem er 69,1%. At det er vanskeligere å bryte ut av en ikke-religiøs enn av en religiøs sosialisering, viser at den sekulære opinionen utenfor hjemmet også er virksom og særlig fanges opp av deltakerne uten religiøs referanseramme, med det resultat at effekten av ikke-religiøs oppdragelse forsterkes'.

Den religiøse holdningen reduseres ikke bare i takt med 'den sekulære opinionen', men svekkes også betraktelig når foreldrene ikke deler tro, samtidig som studentene 'er mest lojale mot den av foreldrene, uansett kjønn, som ikke tror'. Harbo sier derfor at 'Undersøkelsen av forholdet til foreldrene og foreldrenes forhold til religion bekrefter til overmål at tidlig møte med religiøs praksis og personlig fromhet hos nærtstående andre er en kardinalfaktor bak samsvar - avvik i voksen alder'. Han sier også at 'sympatisk og antipatisk orientering til kristen tro i voksen alder i første rekke skyldes ulike erfaringer knyttet til foreldrenes eget forhold til religion og religiøs tradisjonsformidling'.

Den mer antikristne holdning og utvikling i det sekulære samfunnet er imidlertid ikke religiøst betinget, fordi gjennom de nyreligiøse og alternative bevegelsene er det en forflytning fra det fundamentalistiske og monoteistiske til det nyreligiøse, fra de ytre gudene til det indre menneskelige potensiale. Samtidig er det slik at vitenskapelig kunnskap og menneskelig erfaring også er medvirkende til mer ateistiske eller etablerte religiøse holdninger. En amerikansk undersøkelse viser at to av tre akademikere inntok ateistiske holdninger etter utdannelsen, hvor intellektuelle faktorer viser 'en sammenheng mellom religiøst frafall hos jøder, katolikker og protestanter og en rekke indikasjoner på intellektuell legning, bl.a. at frafallet i alle grupper økte med den akademiske standard på institusjonene. Sterkere årsaksfaktorer enn intellektualisme var imidlertid politisk radikalisme og sosial mistilpasning'.

Harbo viser også til Holmberth som intervjuet 38 informanter som alle var vokst opp i kristne hjem, men som senere distanserte seg fra troen. Hans stigmatiseringsteori er basert på at 'individets selvbilde formes, utvikles og opprettholdes i sosiale relasjoner. Stigmatisering forutsetter at andre tilskriver en en avvikerrolle. Samtidig vil individet selv strebe etter å opprettholde et positivt selvbilde'. Hensikten med intervjuene var å se hva som ligger til grunn for at en avviser ens egen religiøse sosialisering. Sentralt var følelsen av å vokse opp i en subkultur hvor en ble adskilt fra det omliggende samfunn, konflikten mellom det forbudte ytre tiltrekkende og det godkjente religiøse miljø, noe som gav en følelse av mindreverd, en slags negativ selvstempling med manglende følelse av anerkjennelse og tilhørighet. Slik kan den religiøse oppveksten oppleves negativt.

Derfor skriver Harbo at 'både individuelle og sosiale faktorer er sentrale i det komplekse samspill som influerer individets forhold til religion'. Empiriske data viser en sterk sammenheng mellom religiøsitet og sosiale variabler, men likeså at individet selv til en viss grad tolker og omformer de religiøse påvirkningene. I tillegg er kvaliteten det viktigste i 'individets møte med påvirkningene', hvordan religionen forstås og oppleves, ikke bare at det skjer, men hvordan det skjer. Måten foreldrene formidler religion på er viktigere enn selve innholdet og at formidlingen er total, dvs at troen knyttes til en rekke variabler som forsterkes gjennom annen sosialisering og påvirkning.

Søndagsskole og annen religiøs opplæring viser seg å ha størst betydning når deltakerne kommer fra troende hjem, som en forsterkende og bekreftende effekt, ved å 'styrke og fasttømre virkningen av den type oppdragelse barna allerede har møtt i familien'. Dette viser at 'sosio-kulturelle faktorer ikke så mye påvirker individet direkte, men snarere via forholdet til betydningsfulle andre som foreldre, ektefelle, venner, ledere osv'.

Ifølge Festingers teori om kognitiv dissonans er det naturlig at barn fra religiøse hjem opplever en større grad av kognitiv spenning mellom hjemmets og samfunnets generelle holdning til religion enn barn fra ikke-troende hjem. Dette kan forklare hvorfor det er større avvik fra troende hjem enn fra ikke-troende på bakgrunn av flertallsholdningne i samfunnet som utfordrer de troende som et mindretall. For å unngå en slik kognitiv dissonans er det derfor naturlig at en 'aktivt oppsøker sosial støtte og bearbeider religiøs påvirkning slik at de bekrefter erfaringer som allerede er etablert'. En søker det kjente, både for å få kognitiv støtte til de etablerte kognitive strukturene, men også for å unngå den indre konflikten som en kognitiv dissonans fører med seg. Det er altså ikke bare for å 'bevare troen' en deltar i religiøse aktiviteter, men også unngå den smertefulle indre konflikten det er å bli utfordret og konfrontert med teorier som forstyrrer indre etablerte psykiske - religiøse - strukturer.

Dette er i samsvar med Sullivans teori som også kalles et Anti-angst-system, hvor 'De indre strukturer eller dynamismer utvikles primært for å unngå - og for å håndtere - angst og andre ubehagelige tilstander og situasjoner'. Når den religiøse troen blir utfordret fører dette til angst og uro, og derfor søkes smertestillende virkemidler som kan stille uroen, hvor det primære ikke er å forsvare troen, men redusere angsten. Derfor søkes det til de religiøse miljøene som både bekrefter troen og reduserer angsten.

Jørgensen viste til Bowlby som sier at 'barnet oppbygger en modell av seg selv som avspeiler de bilder som foreldrene har av det', samt at 'når disse modeller først er oppbygget har de en tendens til å vare ved'. De blir relativt stabile og uforanderlige elementer i barnets og senere den voksnes personlighet. Ubevisst kommer de til å 'determinere personens opplevelser og adferd'. Harbo sier at 'Jo mer internalisert foreldrenes religiøsitet er, desto sterkere er livssynssamsvaret og desto høyere er intrinsikaliteten hos barn når de er voksne', og 'Resultatet blir at personlig standpunkt til religion for de aller fleste vedkommende blir i samsvar med foreldrenes og med innholdet i tidlig sosialisering i hjemmet'.

Harbos undersøkelse viser at de utviklingspsykologiske teoriene også gjelder for personlig religiøse holdninger. Vår tids kunnskap og erfaring fører til en naturlig kognitiv dissonans for dem som vokser opp med kristne foreldre, noe som fører til at kristne enten tilpasser dogmene ut fra egne ønsker og behov eller tar et oppgjør som fører til endring eller frafall fra troen. Derfor er det slik at både 'livssynsavvik, såvel som samsvar, primært er psykologiske konsekvenser av den vekt eller betydning religionen hadde i oppdragelsen og i foreldrenes eget liv forøvrig'.

Imidlertid er det ikke bare foreldrenes rolle som er viktig, også andre religiøse institusjoner, fordi 'religiøs praksis har selvstendig virkning uavhengig av foreldrenes livssyn'. Det er på samme måte som med den indrepsykiske utviklingen, at også det ytre samfunn og kultur har en betydningsfull rolle. Derfor sier Harbo at også 'religiøs praksis bidrar til personlig tilegnelse av kristendom, selv når kontakt med religiøst liv er en kardinalfaktor i religiøs holdningsdannelse'. I en rangering av betydningsfulle kategorier etter svarfrekvensen ser en at flere forhold av involvering er av ulik betydning, men der det er både familiært og sosialt er det også flest religiøst aktive. Slik er ikke bare troen, men også kvaliteten på den religiøse aktiviteten betinget av flere faktorer - som en slags skjebnens tilfeldigheter.

Harbo viser også til andre lignende undersøkelser. I Rommetveits avhandling er hoved-hypotesen at individuelt religiøst nivå i stor grad er en funksjon av 1) de religiøse tros- og atferdsnormer i vedkommende individs miljø slik individet møter de i og utenfor hjemmet, 2) vedkommendes individs generelle tilpasningstendens, dvs. grad av påvirkelighet og tendens til å tillempe sin atferd etter ønsker og forventninger fra autoritetspersoner'.

I en mer omfattende studie fra Østerrike om familiens rolle for religiøs innstilling finner Vascovics 'det bekreftet at i en konkret befolkningsgruppe var familien hovedbidragsyter til denne form for verdiorientert sosialisering'. Samtidig viste den at de som gikk til kirke i skolealderen uten støtte fra foreldre 'gjennomgående glir tilbake i foreldrelik adferd når den sosiale kontroll knyttet til rolleforventninger i skolealderen opphører'. Det viser seg at oppvekstfamilien er den enkeltfaktor som har sterkest innflytelse på religiøs holdning, samtidig som andre undersøkelser om årsak til religiøst frafall viser at det 'ikke er kunnskap, men direkte kontakt med religion slik den synliggjøres i miljøer, institusjoner og personer, som forklarer de fleste tilfeller av frafall og passivisering'.

Både årsak til tro, avvik og samsvar i forhold til den indoktrinerte barnetroen, styres altså i stor grad av det miljø som den enkelte kommer fra. Modellene blir i stor grad selvobjekter og avgjørende for religiøs holdning, men hvor kvaliteten av miljøet og individualiteten får betydning. Det å trekke seg bort fra barnetroen er også betinget av modeller og miljø, avhengig av i hvilken grad den religiøse påvirkning determinerer personens holdninger. Det avgjørende blir om en selv er istand til å bearbeide det ytre meningsfulle og meningsløse, evnen til selv å kunne håndtere og bearbeide inntrykk og erfaringer som 'setter det enkelte individ i stand til på egen hånd å bearbeide opplevelser i en umiddelbart uoverskuelig, kaotisk og undertiden følelsesmessig belastende verden'. Reich sier at 'karakteren rommer menneskets ubevisste og automatiske reaksjonsmåter' og for religion er det også avgjørende hva som har påvirket det autonome og ubevisste sjelslivet.

Psykologi: Oppsummering.
Hensikten med denne studien er å vise at vi mennesker ikke kun er et resultat av biologiske forutsetninger, men at det indre medfødte potensiale i stor grad er betinget av kvaliteten på oppvekstmiljøet, både familiære, sosiale og samfunnsmessige relasjoner. Dette ytre miljø har samme avgjørende betydning for personlighetsutviklingen som jorden har for frøet, hvor det som legges i god jord fører til gode kvaliteter, i motsetning til dårlig og næringsfattig jord. På bakgrunn av kompleksiteten i variasjoner mellom det indre og ytre, arv og miljø, biologi og psykologi, vil resultatet ikke bare være betinget av oppvekst-miljøet, men hvor gode eller dårlige, sterke eller svake gener vil kunne overstyre den ytre påvirkningen. Dette er naturlig når vi vet at mennesket består av flere milliarder celler som hver inneholder hundre tusen gener - beskjeder - som derved skaper ulike variasjons-muligheter når to menneskers biologiske grunnlagsmateriale møtes - og blandes.

Selv om Jung har visse meninger om at vi kan være født med religiøse arketyper, gjennom det kollektivt ubevisste hvor vi har med oss menneskets utviklingshistorie som i stor grad også har vært preget av det religiøse, så mener de fleste at det religiøse er et resultat av vårt oppvekstmiljø - ikke noe vi er født med, men som vi er født inn i, iflg. Frankl. Som tidligere nevnt er min hensikt med den religionspsykologiske studien å se på oppvekstmiljøets betydning for religiøs tro, ikke bare hvordan en blir religiøs, men også type tro og kvaliteten på troen. Dette ser vi klarest ved at de ulike religiøse samfunn har en felles tro som er kulturellt og historisk betinget, samtidig som nye utskudd av sekter bygger videre på den samme troen, hvor det sjelden er noe revolusjonerende nytt.

De utviklingspsykologiske teoriene synes å bekrefte at også religion er et naturlig resultat av det miljø vi vokser opp med, hvor de ytre religiøse bildene blir imitert og kopiert til våre egne, som om vi selv har valgt eller bestemt dem, men egentlig kommer fra den ytre oppvekstkulturens forbilder, idealer eller bestemmelser. Imidlertid er det jo slik at den religiøse troen ikke nødvendigvis kommer fra det ytre miljøet, for vi kan ikke fraskrive muligheten om at det religiøse kommer 'ovenfra', fra ukjente metafysiske dimensjoner. Dette er jo de fundamentalistiske og monoteistiske religionenes grunnidé, at deres himmelske gud er opphavet til både religionen og alt det skapte.

Imidlertid ser vi at denne religiøse holdning er på vikende front, hvor det religiøse - i betydning av det åndelig ukjente og evige - ikke lenger er betinget av eksterne guder, men tilgjengelig gjennom det menneskelige potensiale, enten det er psykisk eller metafysisk. Slik vil det religiøse også kunne være noe som kommer innenfra, gjennom psykologiske mekanismer, slik det er både med Maslow og hans høydepunktoppleveler som ledd i den menneskelige selvrealiseringen, Jungs individuasjonsprosess eller Frankls religiøst ubevisste. Det synes derfor at det i hovedsak er to grunner til det religiøse, enten kulturbetinget, noe som kommer til oss utenfra og derfor psykologisk, eller ukjente åndelige dimensjoner som ligger til grunn for alle religiøse bevegelser, men ikke knyttet til bestemte guder eller religioner og derfor fritt og tilgjengelig. Dette siste vil jeg komme tilbake til i min studie om New Age, det nyreligiøse og nyåndelige, men her vurdere det første, den psykologiske funksjon, i hvilken grad også det religiøse er psykologisk betinget.

Utviklingspsykologiske årsaker.
Den mest naturlige årsak til religiøs tro og praksis synes å være av psykologisk karakter, som kommer til oss utenfra, en kulturbetinget tro som preger oss og setter sitt avtrykk i oss, og derfor blir vår tro. Dette synes å være årsaken til at de monoteistiske Abrahams barns religioner - jøder, kristne og mulismer - holder fast på sin tro, hvor en har vært tvunget både til å tro og hva en skal tro. Religionshistorien viser at menneskene til alle tider har dyrket guder eller andre forbilledlige ritualer som har hatt en eksistensiell og kulturell betydning for de respektive stammer og folkeslag, men oftest er det den samme kulturen som bringes videre fra slekt til slekt, fordi en følger de indre bilder, ritualer og tradisjoner som er kopiert fra de ytre. Det er dette som i hovedsak også ligger til grunn for de utviklingspsykologiske teoriene, hvor det menneskelige indre preges og formes av den ytre oppvekstkulturen, og jeg vil derfor vise til noen eksempler fra denne studien.

Freud 'antok at det meste av vår mentale utrustning tilegnes individuelt gjennom oppveksten', en indre avspeiling av 'foreldrenes verdier, foreldrenes rolle i personens tidlige barndom og påvirkninger fra andre betydningsfulle personer og referanse for vurdering av jeg'et. Jeg'ets utvikling er bl.a. drevet av en trang til å oppfylle eller realisere jeg-idealene'. OverJeg'et er en 'psykisk instans som overvåker og fungerer som dommer eller sensur i forhold til Jeg'et og tilfredsstillelsen av Det'et'. Derfor mente han at 'Menneskeheten lever aldri helt i nutiden, i overjeg'ets ideologier lever fortiden, rasen og folkets tradisjon videre og viker kun langsomt for innflytelse fra nutiden og nye forandringer'. Slik er indre etablerte religiøse bilder og tradisjoner avgjørende for type religion, men som også holder igjen for endringer.

Om det religiøse mente Freud at 'som små barn har vi kjent, beundret og fryktet disse høyere vesener (i skikkelse av våre foreldre). Senere har vi opptatt dem i oss selv'. Det religiøse knyttes til våre nærmeste autoritære forbilder, noe som spesielt passer inn i bildet av den autoritære Abrahams-guden. Fromm viser til Freud som sier at 'hvis et menneske oppgir sin illusjon om en faderlig gud, hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet, vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus. Men det er nettopp selve målet for menneskets utvikling å overvinne denne infantile fikseringen. Mennesket må oppdra seg selv til å se virkeligheten i øynene'. Slik også med meg, at først når jeg ble fri fra den religiøse troen ble istand 'til å se virkeligheten i øynene', men hvor det var skremmende å oppleve min 'ensomhet og ubetydelighet i universet, som et barn som har forlatt sin fars hus'. Freuds tanker omkring det religiøse synes forståelig ut fra min egen erfaring, både troens årsak og prosessen som frigjorde meg fra den religiøse illusjonen.

Jung mente i motsetning til Freud at 'alle vesentlige karakteristika som kjennetegner oss som mennesker, er i oss fra fødselen av og kodet inn i det kollektive ubevisste', men hvor det ytre miljø likevel blir av betydning fordi 'det bringer fram det som allerede er der'. Her mente Jung at det også lå noen medfødte metafysiske spor i den kollektive ubevisstheten, men 'former uten innhold, som bare representerer muligheten for en viss type persepsjon eller handling'. Imidlertid er det slik at 'aktiviseringen av et arketypisk system krever nærhet til skikkelser eller situasjoner som svarer til arketypens funksjon'. Uansett blir derfor den ytre påvirkning avgjørende - også for den 'religiøse arketypen'. Stevens sier at mennesket er en 'høyst kompleks skapning, utstyrt med et enormt repertoar av innebygde forventninger, krav og reaksjonsmønstre, hvis oppfyllelse og uttrykk er avhengig av tilstedeværelsen av egnede stimuli i miljøet'. Slike 'egnede stimuli i miljøet' inkluderer også det religiøse.

Objektrelasjonsteorien legger vekt på at 'Jeg'ets utvikling betraktes som en stadig innlemmelse av andre personer (objekter) i egen person, og projeksjon av de integrerte personbilder av mennesker som individet møter i løpet av livet'. Evang sier at 'Vi fødes i hovedsak uten kunnskap. Etterhvert som vi vokser til, danner vi trinn for trinn indre forestillinger eller bilder av andre mennesker som er viktige for oss. Vi danner også et sett av indre forestillinger om oss selv. Utformingen av disse bildene får omfattende virkninger i våre liv'. Derfor blir våre tidlige opplevelser 'til som prosesser, de er ikke medfødt, ikke primært gitt fra naturens hånd'. Vi er altså et resultat av ytre påvirkning, hvor det indre er et avtrykk av det ytre - også våre 'religiøse relasjoner'.

Opplysningstiden og følgende revolusjoner førte til et større fokus på enkeltmennesket, fra det kollektive til det individuelle, både samfunn og religion. Det førte til at den psykologiske vitenskapen fikk større fokus på samfunnets betydning for personlighetsutviklingen, ikke bare nære objektrelasjoner. Egedius sier om den Kritiske teorien at 'Målsettingen ble at mennesket kunne frigjøres fra ytre trykk og indre ubevisste krefter gjennom kritisk analyse av seg selv og sin sosiale situasjon'. Hele samfunnsomveltningen førte til at en ble seg selv mer bevisst, både den indre og ytre verden. Gjennom den Kritiske teoriens fokus på samfunnet blir også den religiøse indoktrineringen utvidet, hvor det ikke lenger er det upersonlige og avstanden til religiøse formidlere som alene utgjør påvirkningen, men langt mer personlig engasjement og nærhet, hvor en er fri til både tro, tvil og frafall.

Atferdspsykologien mente innlæring skjer på basis av naturlige reflekser ut fra et medfødt atferdsrepertoar som aktiviseres ved at de stimuleres av ytre omstendigheter og fører til bestemte reaksjoner og følgende adferd. Thorndike menter Forsterkning av aktuelle stimuli var avgjørende for å utløse reflekser for all læring, også feilutvikling som skyldes feilinnlæring. Jerlang sier at 'All utvikling og dermed oppdragelse består ifølge Watson ganske enkelt i oppbygging av betingede reflekser og vaner, hvis sum derfor utgjør menneskets personlighet'. Det handler i stor grad om å finne frem til og gjøre seg bruk av stimulanser som fører til ønskede resultater. Watson sier at 'Mennesket er et produkt av innlæring. Der er ikke noe å utvikle innenfra - mennesket er karakterisert ved nesten utelukkende å være styrt av ytre faktorer'. Mennesket er altså reaktivt, styrt og formet ut fra ytre betingelser, også det religiøse. Vi ser hvordan også religiøse dogmer har fungert som en Forsterkning som utløser stimuli, noe som både kirkemakten og vekkelses-bevegelsene har gjort seg bruk av. Både helvete som skremselspropaganda og himlen som lokkemiddel, som fører til at interessen for den kristne troen forsvinner når forsterkning uteblir.

Maslow mente at intet i mennesket var forutbestemt, ingen absolutt sannhet, ingen absolutte verdier og ingen felles menneskelig natur, men hvor alle utvikles til særegne og individuelle mennesker. I sin behov og motivpyramide legger han vekt på mangelbehov og vekstbehov som avgjørende for utviklingen, spesielt selvrealiseringsbehovet. Det er de ytre mulighetene som blir avgjørende for den indre selvrealiseringen, hvor behov og motiv er avgjørende drivkrefter. Det spesielle hos Maslov er at han også knytter det åndelige til det psykiske, hvor det som ellers betraktes som religiøse erfaringer egentlig har psykiske årsaker som den maksimale selvrealiseringen. Her blir det religiøse menneskelig, som noe alment og naturlig.

Jerlang sier om Piaget's erkjennelsesteori at den menneskelige utvikling fra fødsel til voksen 'skjer ved en internaliseringsprosess, dvs at det ytre gjøres til det indre. Erkjennelse og utvikling består ifølge Piaget av aktivitet - hvor organismen hele tiden vil forsøke å tilpasse seg aktivt til sin omverden'. Erkjennelsen er summen av det innlærte - også den religiøse erkjennelsen.

Jerlang sier om den kuturhistoriske skolen at 'Mennesket fødes inn i en allerede eksisterende sosial menneskeverden. Her utvikles det ved å bli konfrontert med andre mennesker, deres adferd, deres språk, deres omgang med redskaper osv'. Her var det at Leontjev vektla selve prosessen mellom det indre menneske og den ytre verden en avgjørende betydning for personlighetsutviklingen. En gjensidig virksomhetsprosess mellom mennesket og dets omverden, hvor det ikke verken er det ytre eller indre som blir avgjørende, men det som foregår i selve prosessen mellom det ytre og indre. Slik vil et sterkt religiøst miljø også være medvirkende i virksomhetsprosessen.

Jørgensen: Psykologi i senmoderniteten.
I en verden som ikke bare er i endring, men hvor endringen aksellerer, vil dette få store konsekvenser også for den menneskelige utvikling og psyke. Jørgensen sier: 'Når verdier, normer, autoritet, mening og sammenheng ikke lenger er eksplisitt til stede i de kulturelle institusjoner i bred forstand, må disse avgjørende elementer innleires i det enkelte menneskes psykologiske konstitusjon'. Samtidig vil 'Fraværet av synlige og stabile ytre strukturer kalle på indre strukturer og på en evne til på egen hånd å konstruere mening og sammenheng både i sitt eget personlige liv og i verden som helhet'. Jørgensen ønsker å vise til sentrale psykologiske erfaringer og teorier som kan være til hjelp i denne tiden, men min hensikt er å vise hvordan disse er medvirkende til dannelsen og opprettholdelsen av religiøs tro. De følgende teorier er også omtalt tidligere.

Freud sier at Jeg-idealet er en avspeiling av 'foreldrenes verdier, foreldrenes rolle i personens tidlige barndom og påvirkninger fra andre betydningsfulle personer og referanse for vurdering av Jeget. Jeg'ets utvikling er bl.a. drevet av en trang til å oppfylle eller realisere Jeg-idealene'.

Mead sier at Selvet skapes ved at 'mennesket først blir en personlighet og begynner å kunne tenke når det har tatt opp i seg den generaliserende annen som en organiserende og stabiliserende instans i Selvet. Menneskets hele opplevelse av seg selv og sin omverden, menneskets tenkning, organiseres omkring og determineres av de kulturelle verdier, normer og regler, som blir kjernen i det menneskelige Selv. Ethvert menneske er en syntese av individualitet og sosialitet'.

Winnicott bruker begrepene det Sanne og det Falske Selv. Det Sanne Selv er 'forbundet med en opplevelse av autensitet, en følelse av ekthet, med selvrealisering, spontanitet og kreativitet', en opplevelse av å være så trygg på seg selv at en slipper å måtte gjemme seg bar en falsk fasade, et falsk jeg, for å skjule usikkerheten og utryggheten om seg selv. Det Falske Selv er kjennetegnet ved at 'personens sanne selv og potensiale ikke får mulighet til å utfolde seg og blir kvalt'. 'For at individet skal kunne fungere i kulturen, er det nødvendig å ha et falsk selv, som kan aktiviseres eller tre i forgrunnen i situasjoner hvor det forventes at man tilpasser seg den aktuelle kontekst'. Dette var typiske trekk i FA hvor jeg forsøkte å være noe jeg ikke var, hvor det Falske Selv skjulte mitt Sanne Selv, fordi det var forventet både av meg selv, det religiøse miljøet og Jesus.

Grunnleggende er 'hvorledes det i de tidligste leveår oppbygges indrepsykiske strukturer av stor betydning for menneskets evne til å agere i verden'. Sentralt er internalisering, hvor en gjør det ytre til ens indre, hvor 'stabile elementer i barnets opplevelse av og samspill med især foreldrene inndras i dets indre psykiske strukturer i form av jeg-dannelse eller etablering av indre objektrelasjoner'. Schafer sier det gjelder 'alle de prosesser gjennom hvilke subjektet omdanner reale eller forestillede regulerende interaksjoner med sine omgivelser til indre regulerende prosesser og karakteristika'. Her kan religiøs tro bli et Falsk Jeg som erstatning for manglende indrepsykiske strukturer.

'Menneskets evne til å bearbeide umiddelbart kaotiske og meningsløse sanseinntrykk' er noe som utvikles i vårt indre på bakgrunn av ytre forbilder. 'Det er altså ikke tale om en medfødt evne eller en evne som modnes uavhengig av samspillet med omverden. Deler av menneskets kognitive utvikling er således intimt forbundet med det emosjonelle og interpersonelle liv'. Religiøs tro vil kunne være et tillegg til 'mental bearbeidelse', for dem med en naturlig utviklet evne, eller erstatning for den manglende evnen. De siste vil være mer slavisk avhengig av sin tro og disponert for fundamentalistiske holdninger.

Sullivan mener at 'De indre strukturer eller dynamismer utvikles primært for å unngå - og for å håndtere - angst og andre ubehagelige tilstander og situasjoner', også kalt et Anti-angst-system. Vi søker det gode og trygge for å unngå det vonde og vanskelige, fordi det gode er bedre enn det vonde. Derfor naturlig at vi søker det som gir best livsopplevelse og livskvalitet. I religiøs sammenheng er dette kjent og grunnleggende, nettopp fordi en søker det religiøse for å unngå evig pine i et brennende helvete og garanti om personlig trygghet. Uten dette vil religion vært meningsløs og uinteressant.

'Ifølge Erikson grunnlegges barnets og senere den voksnes fundamentale tillit til verden, som er en forutsetning for selvstendighet, altså i de tidlige foreldre-barn-samspill', selve 'fundamentet for en identitetsfølelse som senere forbindes med en følelse av å være 'riktig' og å være seg selv'. Det er relasjonene til de ytre objektene fra både personer, kultur og samfunn som blir avgjørende for dannelsen av våre indre objekter og psykiske strukturer som kalles objektrelasjoner, overgangsobjekter og selvobjekter. De ytre forbilder omdannes til indre objekter og derfor naturlig å tro på de religiøse gudene, fordi vi har bildene i oss og derfor gjør at vi søker til de kjente og ikke de fremmede gudene. Vi søker ikke gudene ut fra fornuftsmessige eller intellektuelle grunner, men fra de bildene vi har i oss og knyttet til de ytre objektene. Derfor er det naturlig å tro på 'våre' guder som egentlig er selvobjekter og derfor oppleves også den religiøse erfaringen som trygg og god, slik overgangsobjektene er for barnet.

Stern bruker begrepet 'Fremkalt ledsager' om 'kognitivt funderte mentale representasjoner av interaksjoner som er blitt generaliserte'. Urnes sier at barnet danner seg en fornemmelse av en ledsager det er sammen med og at 'Barnet vil oppleve følelse av trygghet, styrke og sammeheng i samvær med den selvregulerende andre'. 'Fremkalte ledsagere kan bringes i aktiv erindring under episoder hvor barnet er alene, men hvor historisk lignende episoder omfatter tilstedeværelsen av en selvregulerende annen'. Vi har altså i oss muligheten til å kunne gjenskape og fremkalle ledsagere som egentlig er 'mentale representasjoner av interaksjoner som er blitt generaliserte' og derfor virker inn på vårt liv, slik også 'barnet vil oppleve følelse av trygghet, styrke og sammenheng'. På samme måte virker også de religiøse ledsagerne som fremkalles, ikke fordi de er eksterne eller objektive, men fordi det er de indre kjente bildene - interaksjoner som er blitt generaliserte - vi fremkaller. Derfor kaller jødene på Jehova og Moses, kristne på Gud og Jesus, muslimer på Allah og Muhammed - som alle blir til trygghetsskapende ledsagere som kalles frem fra de indre bildene - når en har bruk for dem.

Dette skaper naturligvis en indre trygghet knyttet til de religiøse objektene fordi det er et naturlig resultat av de ytre objektene som gjøres til våre egne. Det spesielle er at istedet for å være hjelpeobjekter, kun en fremkalt ledsager som skal være til hjelp i personlighets-utviklingen og selvrealiseringen, blir de erstatningsobjekter betinget av den religiøse troens dogmer og ritualer. Evne til separasjon og individuasjon er betinget av de ytre objektene, men senere må føre til en avpersonlisering av de samme objektene i individuasjonsprosessen, er det motsatt med de religiøse objektene som ikke kan fjernes. Imidlertid vil de som har hatt en naturlig separasjon og individuasjon, individuasjons-prosess eller selvrealisering, ikke være avhengig av et religiøst Falskt Selv eller andre hjelpeobjekter.

Jørgensen sier at 'Dannelsen av indre psykiske strukturer og instanser - til dels svarende til OverJeg'et i den klassiske psykoanalytiske terminologi - bygger altså på internalisering av elementer fra den ytre verden og fra samspillet med andre'. At 'der skjer en inderliggjørelse av kvaliteter fra den ytre realitet' og at 'ytre orden og struktur i de tidlige leveår er basis for etablering av indre orden og struktur'. Derfor er det 'ikke tale om en medfødt evne eller en evne som modnes uavhengig av samspillet med omverden', men samspillet mellom den ytre og indre verden blir avgjørende for hvem vi blir og hva vi tror.

Harbos religionspsykologiske undersøkelse.
Denne undersøkelsen bekrefter at den religiøse troen i hovedsak er resultat av oppvekstmiljøet, at de fleste blir preget av de holdninger en vokser opp med, både fra troende og ikketroende hjem. Det er samme prinsipp med de store religionene, hvor en velger tro og holdning ut fra det kjente en vokser opp med. Viktige faktorer er når foreldrene deler tro, men reduseres når bare en er troende, det kvalitative innholdet og den religiøse sosialiseringen utenfor hjemmet. Spesielt viktig når det hjemlige forsterkes av det ytre miljø, hvor både hjem og sosiale aktiviteter bygger - og bekrefter - samme tro. Dette viser at ikke bare barnetroens betydning, men også miljøets karakter, sammensetning og sosiale påvirkning er avgjørende.

Roness sier at Harbo viser 'i hvor stor grad menneskers voksentro er en gjenspeiling av foreldrenes tro og praksis'. I omtalen til boken sies det at 'Forfatteren problematiserer den utbredte oppfatningen at det er mulig å velge livssyn fritt og uavhengig av det foreldrene har foretatt seg på det religiøse området'. Undersøkelsen bekrefter at barndommens religiøse erfaringer i stor grad preger og 'determinerer personens opplevelser og adferd' senere i livet, for det viser seg hos studenter at 'holdning til religion for de aller flestes vedkommende allerede er fastlagt'.

'Hovedhypotesen er at religiøsitet grunnlegges gjennom tidlig erfaring knyttet til tradisjonsbærernes eget forhold til religion samt måten de formidler den på, og siden gjennomgående opprettholdes via behovet for konsonans med den foreldreskapte referanserammen'. Det er altså ikke 'kunnskap, men direkte kontakt med religion slik den synliggjøres i miljøer, institusjoner og personer som forklarer de fleste tilfeller av frafall og passivisering'.

'Undersøkelsen av forholdet til foreldrene og foreldrenes forhold til religion bekrefter til overmål at tidlig møte med religiøs praksis og personlig fromhet hos nærtstående andre er en kardinalfaktor bak samsvar og avvik i voksen alder'. Også når det gjelder religion finner Vascovics 'det bekreftet at i en konkret befolkningsgruppe var familien hovedbidragsyter til denne form for verdiorientert sosialisering', samtidig som det viser seg at unge som gikk til kirke i skolealder uten støtte fra foreldre 'gjennomgående glir tilbake til foreldrelik adferd når den sosiale kontroll knyttet til rolleforventninger i skolealder opphører'.

I en amerikansk undersøkelse om betydningen av intellektuelle faktorer for akademikernes frafall sies det at 'Forfatterne fant en systematisk sammenheng mellom religiøst frafall hos jøder, katolikker og protestanter og en rekke indikasjoner på intellektuell legning, bl.a. at frafallet i alle grupper økte med den akademiske standard på institusjonene'. Dette kan ha naturlige forklaringer ved at oppgjør med religiøs tro fører til kognitiv dissonans, hvor de intellektuelle er mer motivert, utfordret og istand til å gjennomføre. Det viser seg at kunnskap ikke i hovedsak fører til religiøs tro, men avgjørende ved religiøst frafall, noe som viser at kunnskap kan være en farlig utfordring for monoteistiske religioner, spesielt fordi religion er basert på myter - ikke historiske og naturvitenskapelige fakta.

Bowlby sier at 'barnet oppbygger en modell av seg selv som avspeiler de bilder som foreldrene har av det' og 'når disse modeller først er oppbygget har de en tendens til å være ved', samt at de vil 'determinere personens opplevelser og adferd'. Harbo sier at 'Jo mer internalisert foreldrenes religiøsitet er, desto sterkere er livssynssamsvaret og desto høyere er intrinsikaliteten hos barn når de er voksne', og 'Resultatet blir at personlig standpunkt til religion for de aller flestes vedkommende blir i samsvar med foreldrenes og med innholdet i tidlig sosialisering i hjemmet'.

Til slutt i sin oppsummering skriver Harbo: 'Holdning til religion i voksen alder er hos de fleste en følge av interaksjon mellom to hovedfaktorer, individets mulighet for tidlig erfaring med religiøst liv i og utenfor hjemmet og de følger dette har for selektiv tolkning av senere påvirkning'.

Sitat om ytre objekters betydning - også for religiøs tro.
Den psykologiske studien har til hensikt å se hvilken betydning de ytre omstendigheter - nære omsorgspersoner, samfunn, miljø o.l. - har for personlighetsutviklingen og den holdning vi senere i livet måtte ha til kjente idealer og symboler. Dette for å vise den avgjørende betydning det også har for valg av religiøs tro, hvorfor vi velger å tro eller ikke velger å tro og hvorfor vi velger nettopp den spesielle troen. Disse sitatene er tatt med for å vise hvordan den ytre religiøse påvirkningen er avgjørende for vår egen holdning til religiøs tro, at troen i hovedsak er betinget av det ytre. Ikke dermed sagt at dette er eneste årsak til religiøs tro, men viser i hvilken grad også religiøse holdninger er et resultat den ytre påvirkning vi blir utsatt for. Derfor er troen egentlig sosiologisk og psykologisk betinget, hvor det ytre ikke bare påvirker, men også imiterers og kopieres til indre psykiske strukturer og objekter. Derfor er det ingen tilfeldighet verken at vi tror eller hva vi tror, fordi det egentlig er utenfor vår kontroll. Det blir en slags determinisme, hvor vi ikke er fri til å velge, men velger det kjente - og kjære.

Dette er ikke hentet fra den religionspsykologiske studien, som jeg vil komme tilbake til senere, men for å vise hvordan den religiøse troen i hovedsak er et resultat av de samme psykologiske mekanismer som ligger til grunn for vår personlighetsutvikling. Harbos undersøkelse - hvor noen av sitatene er hentet fra - bekrefter at religiøs tro i vår kultur hovedsakelig er resultat av den indoktrinering vi blir utsatt for allerede fra vi er små barn, som begynner med den såkalte barnetroen og for noen varer livet ut. Dette fører til at det blir etablert også indre religiøse strukturer, objekter eller andre psykologiske mekanismer, hvor den respektive religiøse troen blir en del av vår eksistensielle forståelse og emosjonelle erfaring av både vårt indre og ytre univers. Det bekrefter også Paulus ord om at troen kommer fra forkynnelsen, fra ytre forhold, ikke universelle guddommeligheter.

I den neste studien om det nyreligiøse, vil jeg vise til et annet alternativ, hvor det religiøse kommer fra mennesket selv, fra indre psykiske årsaker, men hvor også ytre metafysiske forhold kan være medvirkende. Slik kan den religiøse troen være basert på noe som kommer utenfra - sosiopsykologisk, ovenfra - metafysisk, eller innenfra - psykologisk, men hvor ingen er betinget av spesielle guder. Den religiøse erfaringen synes å være lik for alle disse erfaringsområdene, noe som derfor skulle tilsi at uansett hva årsaken måtte være, er opplevelsen betinget av personlige psykologiske mekanismer og derfor også psykologisk betinget. Det er ikke spørsmål om disse ulike teoriene er riktige eller troverdige - for også psykologene strides om den rette lære - men vise at de fleste er enige om betydningen som det ytre miljø har for dannelsen av personlighetsutviklingen - også det religiøse.
1. 'Vår kropp består av milliarder på milliarder av celler, og i hver celle finnes en arvemasse med 100.000 beskjeder, som vi i dagligtale kaller gener. Denne arvemassen er resultat av alt liv som har levd før oss' Prof. Ekman (104).
2. 'Den kanskje viktigste tiden i et menneskes liv er fostertiden. I løpet av denne tiden formes menneskets potensielle personlighet. En kreativ dialog mellom mor og fosteret fører til en prosess som foregår på flere plan, både det biokjemiske, emosjonelle og psykologiske' (138). Psykr. Fedor-Freybergh om det biokjemiske samspill i cellene.
3. 'Cellene våre husker. Den har en iboende evne eller kunnskap om hele kroppen som skal utvikles. Det betyr igjen at enhver celle må læres opp til å bli det den skal bli. En celle som deler seg, vil kunne ta med seg det som den forrige cellen, modercellen, har lært seg for å takle omgivelsene'.(121) Professor Peter Kierulf.
4. 'Det kollektive ubevisste er en avleiring av århundrers erfaring, og ut fra dette har det, som et apriori, dannet seg et verdensbilde. I dette bilde har det i tidens løp oppstått visse faste trekk, de såkalte arketyper eller dominanter. Det er de herskende krefter. Det er arketypen-som-sådan (predisposisjonen til å gjøre visse erfaringer) som nedarves, ikke selve erfaringen'(45). Jung om det Kollektive ubevisste.
5. 'Uendelige gjentagelser har risset disse erfaringene inn i vår psykiske konstitusjon, ikke i form av bilder fylt med innhold, men til å begynne med bare som former uten innhold, som bare representerer muligheten for en viss type persepsjon eller handling'(42). Stevens/Jung.
6. 'Religiøsiteten kan ikke være medfødt, fordi den ikke er knyttet til det biologiske. Religiøsitet beveger innenfor visse forut fastlagte baner og skjemaer, men de skjema som den betjener seg av er ikke medfødte, nedarvede arketyper, men derimot allerede eksisterende konfesjonelle former, hvor den dannes. Vi innrømmer altså uten videre at slike forutgitte former finnes. Men disse religiøse urbilder er ikke arketyper som slumrer i oss som noe biologisk overlevert. De er derimot urbilder som på tradisjonell måte overleveres i våre forskjellige religiøse kulturkretser. Denne billedverden er altså ikke noe vi er født med, men noe vi er født inn i'(52). Frankl.
7. Fraværet av synlige og stabile ytre strukturer kaller på indre strukturer og på en evne til på egen hånd å konstruere mening og sammenheng både i sitt eget personlige liv og i verden som helhet'(169). Jørgensen.
8. 'Menneskebarnet er en høyst kompleks skapning, utstyrt med et enormt repertoar av innebygde forventninger, krav og reaksjonsmønstre, hvis oppfyllelse og uttrykk er avhengig av tilstedeværelsen av egnede stimuli i miljøet'(47). Stevens/Jung.
9. 'Mens Freud antok at det meste av vår mentale utrustning tilegnes individuelt gjennom oppveksten, hevdet Jung derimot at alle vesentlige karakteristika som kjennetegner oss som mennesker, er i oss fra fødselen av og kodet inn i det kollektive ubevisste'. Fromm.
10. 'Hvis et menneske oppgir sin illusjon om en faderlig gud, hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet, vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus. Men det er nettopp selve målet for menneskets utvikling å overvinne denne infantile fikseringen. Mennesket må oppdra seg selv til å se virkeligheten i øynene'(21). Freud.
11. 'Jeg-idealet er en avspeiling av foreldrenes verdier, foreldrenes rolle i personens tidlige barndom og påvirkninger fra andre betydningsfulle personer og referanse for vurdering av Jeg'et. Jeg'ets utvikling er bl.a. drevet av en trang til å oppfylle eller realisere jeg-idealene. Overjeg'et er hos Freud den sentrale instans for overførsel av kulturelle normer og verdier. Kulturens verdier og normer innleires i det enkelte menneskes personlighet'(179). Jørgensen/Freud.
12. 'Jeg'ets utvikling betraktes som en stadig innlemmelse av andre personer (objekter) i egen person, og projeksjon av de integrerte personbilder av mennesker som individet møter i løpet av livet (en indre verden av objektrelasjoner)'. Egidius om objektrelasjoner
13. 'Vi fødes i hovedsak uten kunnskap. Etterhvert som vi vokser til, danner vi trinn for trinn indre forestillinger eller bilder av andre mennesker som er viktige for oss. Vi danner også et sett av indre forestillinger om oss selv. Utformingen av disse bildene får omfattende virkninger i våre liv. Følelser blir til som prosesser, de er ikke medfødt, ikke primært gitt fra naturens hånd'. Evang om ytre objekter.
14. 'Et menneskes personlighet er den funksjonelle totalsum av alle hans fortidige opplevelser. Lagene kan sammenlignes med geologiske avleiringer, som på samme måte er størknet livshistorie. Karakterstrukturen reproduserer samfunnets sosiale struktur i ideologienes skikkelse i og med at de sosiale omstendigheter og forandringer har formet menneskets opprinnelige biologiske krav på en slik måte at de er blitt en del av karakterstrukturen'(136). Reich og den Kritiske teorien.
15. 'Psykiske strukturer, trekk og personlighet dannes og har en materiell bakgrunn i sosialiseringsbetingelsene, hvordan samfunnsmessige betingelser blir formidlet videre og former det enkelte menneske'(164). 'Personligheten er en individuell nyskapelse som utformes i individets livsrelasjoner som resultat av omformingen av dets virksomhet'(301) Lorentzer og Virksomhetsprosessen.
16. 'Mennesket er et produkt av innlæring. Det er ikke noe å utvikle innenfra - mennesket er karakterisert ved nesten utelukkende å være styrt av ytre faktorer'( 183). Watson.
17. 'Utvikling skjer ved en internaliseringsprosess, dvs at det ytre gjøres til det indre. Erkjennelse og utvikling består ifølge Piaget av aktivitet - av aktiv handling, og drivkraften i denne utvikling er den menneskelige selvregulering, idet han mener at det vesentlige ved alle organismer nettopp er at det er selvregulerende. Dvs at organismen hele tiden vil forsøke å tilpasse seg aktivt til sin omverden'. Jerlang/Piaget.
18. 'Mennesket fødes inn i en allerede eksisterende sosial menneskeverden. Her utvikles det ved å bli konfrontert med andre mennesker, deres atferd, deres språk. deres omgang med redskaper i arbeidet osv'(279). Jerlang om Kulturhistoriske skole.
19. 'Freuds teori om overjeg'ets dannelse og funksjon har stadig en viss aktualitet og kan bidra til forståelsen av hvorledes det enkelte menneske, via især tidlige erfaringer med betydningsfulle andre, får oppbygget et indre kompass av verdier, normer og adferdsregler'(175). Jørgensen om indre peilemerker.
20. 'Psykodynamisk psykologi gir en rekke eksempler på hvordan det i de tidlige leveår oppbygges indrepsykiske strukturer av stor betydning for menneskets evne til å agere i verden. Det er tale om stabile og motstandsdyktige strukturer, som kan danne motvekt til en kaotisk og foranderlig ytre virkelighet'(183). Jørgensen.
21. 'Deler av den ytre virkelighet og samspillet med denne blir representert i eller gir anledning til utvikling av indre psykiske instanser eller strukturer i personligheten, som senere understøtter struktur og stabilitet i personens senere liv'(184). Jørgensen.
22. 'Internalisering er alle de prosesser hvor subjektet omdanner reale eller forestilte regulerende interaksjoner med sine omgivelser til indre regulerende prosesser og karakteristika'(184). Schafer's definisjon av Internalisering.
23. 'Dannelsen av indre psykiske strukturer og instanser - tilsvarende Overjeg'et og Jeg'et i den klassiske psykoanalytiske terminologi - bygger på internalisering av elementer fra den ytre verden og fra samspillet med andre'(186). Jørgensen.
24. 'De indre strukturer eller dynamismer utvikles primært for å unngå - og for å håndtere - angst og andre ubehagelige tilstander og situasjoner. Bestrebelser på å unngå angst er den vesentligste drivkraft for menneskets psykologiske utvikling. I utgangspunktet er selvsystemet et anti-angst-system, hvor det vesentligste formål er å etablere og opprett-holde interpersonell trygghet, unngå angst og oppnå lyst'(193). Jørgensen/Sullivan
25. 'Elskede, gode objekter introjiseres, de inntas og etableres i den indre psykiske struktur eller personligheten og blir grunnlag for opplevelse av sikkerhet og trygghet, den emosjonelle sikkerhet og trygghet som er forutsetning for en åpen, nyansert og realitetstilpasset opplevelse av og interageren med verden. Jeg'et utvikles ved å introjisere objekter. Enhver god opplevelse styrker tiltroen til det gode objekt og påvirker jeg-integrasjonen og objektsyntesen'(203). Jørgensen.
26. 'Det etableres en indre omverden med gode objekter, moren introjiseres, den jeg-støttende omverden introjiseres og blir en del av individets personlighet. I teoretisk forstand betyr dette at der alltid er et godt objekt tilstede for individet, når det har behov for det. Det bærer alltid det gode objekt med seg i sin psykiske konstitusjon'(206). Jørg.
27. 'Overgangsfenomener og overgangsobjekter er i et område som ikke utfordres, fordi der ikke stilles andre krav til det enn at det skal finnes som et hvilested for den enkelte som er engasjert i den evige menneskelige oppgave å holde indre og ytre realiteter adskilt og likevel sammen'(209). Jørgensen.
28. 'Den voksnes lek, kreativitet og forskjellige kulturelle fenomener som kunst og religion, som søkes og er lokalisert i overgangsområdet mellom den indre subjektive og den ytre objektive virkelighet, kan ses som den voksnes viddereførelse av barndommens overgangsfenomener og av barnets bruk av overgangsobjekter'(209). Jørgensen.
29. 'Selvobjekter er den funksjon og betydning et annet menneske, et dyr, en ting, en kulturmanifestasjon eller en idetradisjon har for opprettholdelsen av ens følelse av å være et sammenhengende og meningsfylt selv'(210). Karterud.
30. 'Spebarnet har å gjøre med virkelige ytre partnere noe av tiden og med fremkalte ledsagere nesten hele tiden. Tilsvarende vil det normalt utviklede voksne autonome individ det meste av tiden oppleve seg i selskap med en fremkalt ledsager som kan gi trygghet i vanskelige og emosjonelt krevende situasjoner. Mennesket er grunnleggende et sosialt vesen, i den forstand at langt det meste av det det gjør, føler og opplever, foregår innenfor rammene av reale eller forestilte relasjoner'(213). Jørgensen.
31. 'En grunnleggende ontologisk trygg person vil møte alle livets sosiale, etiske, åndelige og biologiske omskiftelser ut fra en sikker fornemmelse av sin egen og andre personers virkelighet og identitet. Hvis man har oppnådd en tilstand av primær ontologisk trygghet, vil alminnelige livsomstendigheter ikke utgjøre en stadig trussel mot ens eksistens. Individet har fått en stabil indre kjerne som setter det i stand til å bevege seg i en virkelighet preget av ustabilitet, fragmentering og uforutsigelighet. Den indre kjerne og den tilhørende følelse av grunnleggende ontologisk trygghet, danner motvekt til eventuelt kaos, mangel på mening og sammenheng og flyktighet i den ytre virkelighet'(214). Jørgensen om ontologisk trygghet.
32. 'Kognitive strukturer oppbygges på basis av barnets virkelige erfaringer med det daglige samspill med foreldrene. Barnet bygger en modell av seg selv som avspeiler de bilder som foreldrene har av det. Når disse modeller først er bygget har de en tendens til å vare ved. De blir relativt stabile og uforanderlige elementer i barnets og senere den voksnes personlighet. Ubevisst kommer de til å determinere personens opplevelse og adferd'(199) Jørgensen.
33. 'Hovedhypotesen er at religiøsitet grunnlegges gjennom tidlig erfaring knyttet til tradisjonsbærernes eget forhold til religion samt måten de formidler den på, og siden gjennomgående opprettholdes via behovet for konsonans med den foreldreskapte referanserammen' Harbo.
34. 'Undersøkelsen av forholdet til foreldre og foreldrenes forhold til religion bekrefter til overmål at tidlig møte med religiøs praksis og personlig fromhet hos nærtstående andre er en kardinalfaktor bak samsvar og avvik i voksen alder' Harbo.
35. 'Jo mer internalisert foreldrenes religiøsitet er, desto sterkere er livssynssamsvaret og desto høyere er intrinsikaliteten hos barn når de er voksne. Resultatet blir at personlig standpunkt til religion for de aller fleste vedkommende blir i samsvar med forldrenes og med innholdet i tidlig sosialisering i hjemmet''(149/167) Harbo.
36. 'Livssynsavvik, såvel som samsvar, primært er psykologiske konsekvenser av den vekt eller betydning religionen hadde i oppdragelsen og i foreldrenes eget liv forøvrig. Hoveddynamismen er en kognitiv struktur, skapt i tidlig sosial læring. Dette fører til at individet gjennomgående, men ikke unntaksløst, aktivt oppsøker sosial støtte og bearbeider religiøs påvirkning slik at de bekrefter erfaringer som allerede er etablert'(183). Harbo.
37. 'Resultatene har altså bekreftet hovedhypotesen og vist at foreldrenes forhold til religion og religiøs tradisjonsformidling har dominerende, men langt fra avgjørende virkning. Tidlig sosial læring danner utgangspunkt for kognitive prosesser som i neste omgang blir de avgjørende dynamismer bak ulike religiøse standpunkt'(185). Harbo.
38. 'Samvirke mellom påvirkning i familien og generell sekulær opinion fører dessuten til at studentene er mest lojale mot den av foreldrene, uansett kjønn, som ikke tror. Mot forventning og mot hovedtendensen i andres undersøkelser har ikke mødre større betydning for registrert samsvar enn fedre. Dette gjelder uavhengig av livssyn. Det tyder på at far i vårt samfunn oppfattes som en viktigere referansefigur i livssynsspørsmål enn mor'(181). Harbo.

Konklusjon - Tema: Psykologi.
1. Det er to hovedårsaker til religiøs tro: Psykologisk, som denne studien handler om, eller Metafysisk, som den teologiske og nyreligiøse studien handler om. Imidlertid taler mye for at det psykiske har parapsykiske dimensjoner som grenser mot det metafysiske, slik som hos Jung, Maslow, Assagoli m.fl.
2. Selv om noen forskere (Eliade og Müller) tar avstand fra at religion ble til ut fra sosiale og psykologiske behov, men av Hierofanier, er det viktig å skille mellom religionens grunnleggende årsak (tilblivelse) og kulturelle (sosiopsykologiske) utvikling.
3. Det mest kjente er metafysisk, men det vanligste psykologisk, hvor religiøs tro bygger på internalisering av elementer fra samspillet med ytre objekter, religiøs kultur og samfunnsinstitusjoner, som utviklingen av andre indrepsykiske strukturer.
4. Menneskers voksentro er i vår tid oftest en gjenspeiling av foreldrenes og samfunnskulturens religiøse tro og praksis, hvor ytre kjente religiøse selvobjekter blir til indre bilder og objekter som får en deterministisk funksjon i forhold til religiøs tro.
5. Psykologiske funksjoner som Forsterkning, Sanne og Falske Jeg, Anti-angst-system, Fremkalt ledsager, Selvobjekter, Empatiske objekter o.l. oppleves som religiøse bekreftelser når de knyttes til det religiøse, på tross av at de er psykologiske.
6. Slik indre objekter overtar funksjoner som ytre selvobjekter tidligere ivaretok overfor barnet, hvor voksenobjektet alltid var tilstede når en trengte det, er også religiøse indre objekter alltid tilstede når en trenger dem, representert ved den religiøse troen.
7. Religiøs tro kan bli et indrepsykisk erstatningsobjekt ved manglende selvaktualisering og evne til ontologisk trygghet, hvor ytre religiøse objekt blir erstatning for psykiske svakheter og mangler, i motsetning til egen indre trygghet hvor religiøs tro får rolle som hjelpeobjekt - ikke erstatningsobjekt.
8. Religiøse erfaringer er ekte og virkelige opplevelser, men har psykiske årsaker fordi religiøs tro er basert på myter, ikke historiske virkeligheter, hvor den religiøse troens indre objekt er motiverende og utløsende.
9. Religiøs tro skaper indre og ytre illusoriske univers som erstatning og flukt fra den ytre og indre skremmende virkeligheten, men oppleves som virkelig gjennom indre religiøse empatiske objekt, fordi de er psykologiske.
10. Religion er ikke betinget av eksterne guddommeligheter av metafysisk karakter, men resultat av kjente og ukjente psykologiske funksjoner og derfor en naturlig menneskelig reaksjon, slik det nyåndelige er knyttet til det menneskelige, uavhengig guder.
11. Opprettholdelsen av religiøs tro er psykologisk betinget gjennom dogmer og ritualer, hellige handlinger og høytider, som er avgjørende for at troen på det religiøse objekt blir opprettholdt, slik andre emosjonelle indre og ytre objekter dør ut når de ikke blir vedlikeholdt gjennom regelmessig bevisstgjøring.
12. Den psykologiske studien synes å bekrefte forvekslingen - og sammenhengen - mellom teologi og psykolog, hvor religiøse illusjoner gir en følelse av trygghet som erstatning av ekte trygghet, døyve den indre uroen, stille samvittigheten og gi eksistensiell mening i en meningsløs verden.
13. Slik ritualer og innvielsesseremonier kan føre til opplevelser av trance og ekstase, vil religiøse illusjoner og surrogater gjennom selvhypnose og massesuggesjon frembringe opplevelser som blir tolket som religiøse erfaringer.

NEW AGE. Den nye tidsalder.

Innledende merknader.
Kristin Flood forteller følgende myte: 'De gamle greske gudene, av frykt for at mennesket skulle oppdage sine egne, grenseløse muligheter, og fordi de var redde for at mennesket da skulle komme til å ligne dem, innkalte til et møte for å avgjøre hvor de skulle gjemme menneskets potensiale. Mange forslag kom på bordet. Noen foreslo å gjemme potensialet i de dypeste avgrunner i havet. Men innvendingene var at mennesket helt sikkert i fremtiden ville utforske havets dypeste dyp. En annen foreslo at man kunne gjemme det i de aller høyeste fjell, men heller ikke dette fikk støtte fordi flesteparten mente at mennesket, ikke lenge etter, vill nå de høyeste fjell på jorden. Nok et forslag kom om at gjemmestedet kunne være månen, men da ble det sagt at mennesket helt sikkert kom til å reise dit også. Til slutt ble de enige om en forunderlig løsning: Å gjemme menneskets grenseløse muligheter inne i mennesket selv. Gudene sa: Menneskene er så distré og så opptatt av den ytre verden at de aldri kommer til å tenke på at deres potensiale ligger skjult inne i dem selv'(248).

Som en kommentar sier hun: 'Mytene er som nevnt menneskenes eget språk, oppstått fra vårt ubevisste. Også dette er en myte som menneskene selv har skapt. Skrevet av mennesker en eller annen gang. Hvis denne myten tilhører den opprinnelige greske mytologien, betyr det at de gamle grekerne kjente til verdien av vårt indre liv. At de allerede da visste at hemmeligheten ligger inne i oss selv. Og da er det sannelig på tide at vi graver den frem ----'.

Det var Alice Bailey som i 1920-årene innført begrepet New Age, hvor hun i en av sine bøker ville beskrive sin tro på 'en ny tidsalder som snart skulle bryte igjennom, en tidsalder frigjort fra materielle bånd, og hvor alle mennesker, etter en åndelig og psykisk oppvåkning, vil se at hele universet er gjennomstrømmet av energier. Det er en tidsalder preget av mennesker som har fått en eterisk visjon, en tid hvor mennesker vandrer i lyset'.

Jeg er nå kommet til den tredje studien, hvor den første var den teologiske forskningen på de bibelske skriftene, den andre om forholdet mellom utviklingspsykologiske teorier og religiøs tro, og nå den tredje om New Age - det nyreligiøse eller nyåndelige. Studien om New Age var opprinnelig ikke med i planen, men kom til underveis og det viser seg i ettertid at det ville vært meningsløst ikke tatt denne med i en religionspsykologisk studie. Tidligere var New Age for meg forbundet med noe djevelsk, antikristelig og ugudelig fordi det ikke var underlagt eller godkjent av de kristne. Ikke fordi det var basert på guders åpenbaringer, men var uavhengig både guder og djevler, samtidig som den var både religiøs og åndelig. Det som tidligere var betinget av gudene blir nå tillagt det menneskelige potensiale som noe psykologisk, transpersonlig eller metafysisk, hvor noen tillegger mennesket guddommelig karakter.

I denne nye tidsalder vil de etablerte monoteistiske religionene og dets utallige avleggere etterhvert bli erstattet av en ny type åndelighet som har i seg enten det religiøse eller det åndelige - såfremt menneskeheten overlever Abrahams barns religiøse overgrep og misbruk av jordens ressurser. For å få en best mulig oversikt og forståelse deler jeg vår tids religiøse holdninger inn i tre deler: De nykristne - restene av den kirkelige og bibelske troen, som har samme monoteistiske prinsipper som jødedom og islam. De nyreligiøse - som har tro på guddommelige makter og liv etter døden, men fri fra religiøse dogmer og forpliktelser. De nyåndelige - hvor det åndelige i hovedsak knyttes til det menneskelige potensiale, hvor skillelinjene mellom det sjelelige og åndelige (metafysiske/transcendente) er sammenfallende, men i hovedsak knyttet til dette livet. Derfor interessant å registrere at det som tidligere var betinget av de kristne gudene når det gjelder det uforklarlige og overnaturlige, i stor grad er overtatt av de nyreligiøse og nyåndelige. Idag finnes det utallige bøker som i stor grad forteller at slike erfaringer og opplevelser er mulige utenfor det etablerte religiøse hierarkiet, med et mangfold av kurser og lærebøker om teknikker og metoder om hvordan en selv kan tilegne seg den nye åndelighetens grenseløse muligheter.

NA er også en del av personlighetsutviklingen hvor en vil utnytte det menneskelige potensiale, enten det er psykisk eller åndelig betinget. Dette ser en også i forbindelse med positiv psykologi og Maslows motiv og behovspyramide, hvor hans studie om høydepunktsopplevelser settes i sammenheng med det psykiske potensiale og menneskelig selvrealisering. Maslow var ateist, men likevel opptatt av at det uforklarlige og tilsynelatende overnaturlige er en naturlig del av sjelslivets uante muligheter, hvor hans studie viste at opplevelsene skjedde med alminnelige mennesker uten religiøs tilknytning. Dessuten er det store likheter mellom vår tids NA og de gnostiske kristne som kjempet mot de ortodokse om den rette troen, som viser at dette ikke er noe nytt.

Sentralt i NA er også lykkebegrepet, slik vi kjenner til fra den kristne troen, hvor guden og åndsopplevelsene tilbyr et lykkelig og godt liv. Dette også av naturlige årsaker fordi troen gjør en salig, trygg og lykkelig, uansett tro. Det grunnleggende i NA-litteraturen er hvordan en ved å følge instruksene, metodene, teknikkene og erfaringene fra de utallige personlige erfaringene skal få et bedre liv, hvor den indre tilværelse er betinget av å få orden i eget hus - slik de forskjellige hver for seg har opplevd det på sin måte. Det er samme grunnprinsipp som i det religiøse livet, at hvis en tror og overgir seg til de respektive trosobjektene vil en få et bedre liv. Det er jo naturlig at hvis en klarer å glemme eller gjemme negative tanker og opplevelser og kun tenker positivt, samtidig som en lærer seg teknikker som skal hjelpe til dette, er det jo selvsagt at livet blir bedre. At livet for mange til alle tider har vært vondt og vanskelig, hvor menneskene til alle tider har opplevd livet tragisk og meningsløst, synes å ha sin årsak i et indre manglende sjels- eller åndsliv, ikke i de ytre omstendigheter eller menneskelig urettferdighet, egoisme og ondskap. Slik kristendommen i sin tid mente seg å ha svaret på livets problemer, synes NA mene det samme i vår tid.

Også NA setter mennesket i sentrum, slik den kristne skapelsesfortellingen viser at gud både skapte alt for menneskets skyld og satte mennesket over det hele. I dag åndeliggjøres og tildels guddommeliggjøres mennesket, frigjort fra guder og religioner, hvor en på ulik vis får del i ekstatiske opplevelser som viser seg ikke være betinget av guder. Samtidig vekt på reinkarnasjon og gjenfødelse, hvor menneskets sjel går igjen, liv etter liv, helt til livshjulet stanser og en går opp i det store altet, slik også Paulus sier at til slutt skal gud bli alt i alle. Mennesket har gjort seg selv udødelig, i motsetning til all annen skapning, noe som er naturlig sett på bakgrunn av at den menneskelige bevisstheten - som skiller homo sapiens sapiens fra dyrene - og derfor selv skaper sine gudebilder og paradisforestillinger for å kunne leve med meningsløsheten. Det kollektivt ubevisste, spirituelle opplevelser o.a. kan gi tegn på noe uforklarlig og overnaturlig, men likevel ikke noe som skulle tilsi at mennesket går igjen liv etter liv.

Troen på reinkarnasjon er av en slik grunnleggende og fundamentalistisk karakter at det er umulig å komme med motargumenter hos dem som har hatt åndelige opplevelser som kan vise til tidligere liv. I NA finnes det også flere bøker av høyt kvalifiserte fagpersoner og vitenskapsmenn som tror på og argumenter for dette synes, hvor også argumentene og erfaringene synes å være overbevisende. For min del har jeg gjort noen spede forsøk på motargumentasjon, som for meg er naturlig og logisk, men er som å kaste perler for svin, som skriften sier. Jeg mener det finnes flere logiske årsaker som taler imot reinkarnasjons-teorien, men for en som tror på reinkarnasjon er alt annet uholdbart. Jeg har forståelse for reinkarnasjon på bakgrunn av enkelte opplevelser av ulik karakter, men mener likevel at andre argumenter kan gi bedre alternative forklaringer.

Selv om jeg har stor forståelse for hovedlinjene i NA, står mye i sterk kontrast til min tro, kunnskap og erfaring. Min forståelse - så langt - er at menneskets kropp og sjel er biologisk betinget, hvor sjelskreftene har tilgang til den åndelige universelle energien, det som for meg er selve Livet, livsenergien, men kun så lenge vi lever, ikke ut over kroppens livsbetingelser. Dette fordi alt levende er betinget av biologiske funksjoner for å kunne eksistere, hvor også sjelslivet er resultat av hjernens kompliserte nevrologiske og elektroniske mekanismer. At sjelen lever sitt eget liv, uavhengig det biologiske systemet, hvor hver sjel har sin egen eksistens som er uavhengig det kroppslige og derfor kan vandre ut og inn av kroppen, og fra kropp til kropp helt fram til oppnåelsen av karma eller nirvana, er ikke troverdig. I prinsippet det samme som den kristne troen, hvor sjelen lever videre etter kroppens død, hvor dens videre skjebne betinges av den religiøse troen.

Imidlertid har jeg ikke problemer med å tro at vårt menneskelige potensiale har i seg muligheten til åndelige eller universelle krefter eller energier av ukjent karakter, men som ikke har noe med en udødelig sjel å gjøre, selv om det har sin basis i vårt sjelsliv - eller åndsliv, om vi velger å bruke det ordet. For meg synes det naturlig at det finnes ukjente krefter i tilværelsen, uansett hva vi måtte kalle dem, noe som ikke bare kan forklare alt det uforklarlige som skjer, men som også ligger til grunn for det menneskelige og universelle ukjente potensiale. Slik vi bare for hundre år siden ikke kjente til verken radiobølger, atmosfærer eller andre usynligheter er det naturlig å tenke seg at vi kun står ved terskelen til en ny tidsalder, hvor det metafysiske og transcendente også i fremtiden vil avsløre muligheter som idag synes utenkelig. Det avgjørende for min tro er at kropp og sjel er biologisk betinget og knyttet kun til dette livet, men har i seg et ukjent og tilsynelatende ubegrenset sjelspotensiale. Om dette sjelelige potensiale kan knyttes til et slags metafysisk 'internett' av ubegrenset universell karakter, synes for meg å kunne være årsaken til de ulike fenomen som vi finner også i NA - hvor også teorien om det kollektivt ubevisste kan være et forklarende eksempel.

Hos NA settes ofte mennesket i sentrum - på likefot med det guddommelige som det er en del av - både i dette livet og for resten av evigheten, men som for meg ikke er troverdig. For meg er mennesket kun et lite intermesso, men som har i seg muligheten til universelle metafysiske krefter eller energier. Slik vitenskapen har lært seg å utnytte det fysiske universets muligheter, vil også det metafysiske potensialet kunne utvikles og brukes. At mennesket ikke synes å være istand til å kunne forvalte disse fysiske eller metafysiske universelle muligheter, men i ferd med å utslette seg selv - homo sapiens - som av naturlige grunner kun er en tidsbegrenset epoke i jordens naturlige evolusjon, synes for de fleste i NA å være utenkelig da de fleste bærer preg av troen på mennesket som evolusjonens høyeste vesen og dets udødelig sjel. Så langt er det derfor ikke noe som skulle få meg til å tro på de mer ekstreme holdningene i NA, noe som synes å bygge på de samme psykologiske mekanismer som vi også finner de den kristne troen.

Det særegne ved New Age er at det ikke er bundet opp til bestemte dogmer eller ritualer, guder eller religioner, men hvor det - på godt og ondt - er fritt opp til den enkelte hva en vil tro og praktisere. Mange viser til guder og religioner, men kjennetegnet av at de er farget av den enkeltes erfaringer. Kjente psykiatere som Jung, Assagioli, Frankl og andre hadde sterke religiøse meninger og erfaringer, men langt fra den bibelske gudetroen. Jung sier at han ikke bare trodde på Gud, men at han visste det fantes en Gud. Imidlertid tar han sterk avstand fra kirkens kristne gud, men uten å fornekte gudstroen. Andre beholder den jødekristne guden, men tillegger ham helt andre holdninger enn hva jøder og kristne gjør. Jan Lockert forteller om en kvinne hvor holotropisk terapi førte til en sterk tro på Gud, men 'ikke den troen kirken forkynner, den rørte ikke ved noe hellig eller guddommelig'(224). Slik kan en også i NA danne sin egen tro ut fra sine egne erfaringer. Det eneste som synes troverdig er at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vi kan se og forstå.

Det hovedinntrykk jeg sitter igjen med etter NA-studien er i overensstemmelse med den greske myten jeg viste til i begynnelsen av denne innledningen, hvor åndelige opplevelser egentlig har sin årsak i det menneskelige potensiale, men hvor potensialet også er muligheten for tilknytning til det universelle av ukjent karakter. Alle tillegger religiøse opplevelser og erfaringer sine respektive guder og religioner, men i praksis viser det seg at troen er avgjørende fordi enhver blir salig i sin tro, både med og uten guders hjelp, noe vi også ser i NA. I boken 'Tidens og gudenes begynnelse' viser Brita Pollan hvordan gudetroen synes å ha oppstått gjennom såkalte Hierofanier som religionens urform, hvor ytre betydningsfulle og virkelighetsnære objekter får en hellig betydning på bakgrunn av stammens ritualer og seremonier. Det var ikke gudene som åpenbarte seg, men de ekstatiske opplevelsene førte til emosjonelle erfaringer som etterhvert ble tolket som religiøse, som også Ola Raknes argumenterer for i sin filosofiske avhandling.

Slik har det fortsatt, hvor menneskene idag mer enn noen gang skaper gudene i sitt bilde, slik det også var når jødene skapte den jødiske guden Jahve i sitt bilde for å få sin egen gud, slik de andre folkeslagene hadde sin egne lokale og nasjonale guder. Dette skjedde i en religiøs vekkelsestid som omfattet de fleste Østens riker, både religioner, mytologier, filosofier og andre ulike teorier. Når den kristne religionen fikk tilgang til statsmakten ble trosfriheten forbudt og sammen med Islam hindret de den religiøse utviklingen, helt fram til det kirkelige maktmonopolet ble brutt av opplysningstid og reformasjon. Da skjer det en gradvis utvikling hvor først kristendommen avler et utall ulike nye sekter som aksellererer etter hvert som tiden går, hvor det åndelige endres fra ytre kirkemakt til en indre personlig tro.

Dr. Raymond A. Moody sier: 'I løpet av de to siste tiårene har et stort antall mennesker i den vestlige verden erkjent at det kan eksistere andre virkeligheter i tillegg til den daglige som vi er vant til å forholde oss til fra barndommen av. Undersøkelser har gjort det viden kjent at et stort antall psykisk friske mennesker i dag, flere hundre år etter vitenskapens inntog, har hatt opplevelser som kun kan betegnes som paranormale'(7). Hygen sier at 'Hvis vi tar et eller annet problem, innenfor et eller annet område, og bestemmer oss for å komme til bunns i det, vil vi oppdage at vi ikke skjønner noen ting. Det gjelder hvilket som helst problem. Egentlig forstår vi ingen ting av den virkeligheten vi er en del av. Og da synes jeg ikke paranormale fenomener er rarere enn andre'(24). Det er dette som nå skjer også innenfor det religiøse livet, hvor religiøse erfaringer eller åndelige opplevelser som tidligere var betinget av enkelte guder, viser seg å være betingelsesløse, fordi det er menneskelig. Jo mer kunnskap og erfaring vi får om det eksistensielle, jo mer vet vi at vi ikke forstår. Den teknologiske utvikling de siste hundre årene burde overbevise oss om at det eksistensielle er grenseløst, slik også kosmos er grenseløst.

På mange måter synes jeg New Age - som en fellesbetegnelse på våre nyreligiøse og nyåndelige holdninger - legger grunnlaget for et paradigmeskifte på bakgrunn av våre religiøse tradisjoner, slik også den kristne tro i sin tid ble for den vestlige verden og islam for den arabiske. Imidlertid bygger NA både på østens og vestens religioner og filosofier og derfor ikke noe helt nytt, men for den verden som er preget av Abrahams barns monoteistiske religioner er det et radikalt skifte - et paradigmeskifte. Det formes stadig nye myter på bakgrunn av åndelige erfaringer og personlige behov, slik de primitive urreligionene også gjorde på bakgrunn av sin tids ekstatiske opplevelser, men hvor vi i mellomtiden har erfart begrensningene som mytologiene og religionene har hatt. Imidlertid har verdien vært kirkens fokus på det åndelige, det metafysiske og transcendente, men som nå overføres til menneskene - enten det kalles sjelsliv eller åndsliv - etterat kirkens tid er forbi.

Paulus oppfordret de kristne til å søke det som er 'der oppe', ikke det som er 'på jorden', men idag er åndspotensialet i mennesket og derfor ikke betinget av utenforstående guder som bor 'der oppe'. Imidlertid har det i praksis alltid vært slik også hos kristne fordi Kristus bor ved troen i hjertene, i det indre, som viser at det ikke er Kristus som er årsaken til indre åndelige opplevelser, for nå oppleves det uten Kristus hos dem som søker det åndelige, uansett religiøs tro eller holdning. Imidlertid er troen avgjørende fordi det er troen som gjør at en søker det åndelige, selv om det også skjer uten slike forhåndsbetingelser, slik også Maslow og andre parapsykologiske studier viser.

I NT ser vi at samme prinsipper også ligger til grunn for de kristne åndelige opplevelsene, hvor troen er betingelsen. 'Tro at dere har fått det, og dere skal få det', 'Den som tviler ligner en havsbølge som drives og kastes hit og dit av vinden. Ikke må det menneske vente å få noe av Herren', 'Når vi vet at Herren hører oss, hva vi enn ber om, så vet vi at vi allerede har det vi har bedt ham om', 'Det skal skje som du tror'. Det synes som om det kommer fra guden, men vi ser at det er troen som er den egentlige og avgjørende betingelsen. Slik er det de samme grunn-leggende prinsipper som ligger til grunn både for NA og NT, uavhengig ytre guder, men hvor troen må ha sitt grunnlag i en eller annen teori. Tidligere var en avhengig av gudene, men nå overføres dette til menneskene - og den universelle energien. Slik viser det seg idag at det var og er troen som i stor grad blir avgjørende for den religiøse erfaringen, hvor troen blir en utløsende faktor, ikke fordi den er religiøs, men fordi det er en psykologisk funksjon. Det er dette det appelleres til også hos dagens NA-disipler, fordi 'troen kommer av forkynnelsen'.

Hovedforskjellen er at det religiøse kommer utenfra, fra eksterne himmelske guddommeligheter, men hvor det åndelige idag kommer innenfra, det menneskelige potensiale. Ikke nødvendigvis betinget av sjelslivet, men hvor menneskelige sjels- eller åndsfunksjoner knyttes til metafysiske energier av ukjent karakter, hvor fysikken viser at det ikke finnes grenser mellom det fysiske og metafysiske, mellom fast og løs materie. Vi vet at atomene som er universelle byggestener for det meste består av tomrom, slik også 95 % av universet består av et ukjent 'tomrom', men selv om det kalles tomrom er det ikke tomt for energier og usynlige krefter, slik elektronene fyller 'tomrommet' i atomene hvor 'partikler kun er lokale fortetninger av feltet, konsentrasjoner av energi som oppstår og forsvinner'(Capra). Karl Rahner mente at materien er stivnet ånd, Theilhard at ånd er et produkt av aktivisert materie og fysikeren Capra sier at i tomrommet 'mister skillet mellom materie og det rommet som omgir dem sin opprinnelige skarphet, og rommet anerkjennes som en dynamisk størrelse'.

Slik kan man tenke seg at også menneskekroppen kun er en 'lokal fortetning' av et omkring-liggende felt av energier, det som idag oppleves og omtales som metafysisk, transcendent eller åndelig. Ikke uten grunn er energi et av de mest sentrale begrepene i NA, det som gjennom-strømmer alt som eksisterer, også det menneskelige. De siste hundreårenes vitenskapelige utvikling viser oss ikke bare universets uendeligheter, men også dets grenseløse muligheter. Myten om det menneskelige potensiale synes å ha mer i seg enn bare muligheter, hvor det også er en del av den universelle uendeligheten som også inkluderer mennesket som en naturlig del av evolusjonen. Slik synes det at også NA er et resultat av evolusjonen, hvor en som den vitenskapelige utvikling inntar nye områder og muligheter, men ikke at alt som sies og gjøres i de såkalte NA-relaterte retningene er rett og riktig. For meg er det hovedsakene, den røde tråden, intensjonene og mulighetene, ikke detaljene i det brokete, uoversiktlige og tildels meningsløse NA-bildet som er avgjørende, ikke detaljene.

Som nevnt var urreligionen opprinnelig basert på ekstatiske opplevelser som gjennom ritualer og Hierofanier utviklet seg til eksterne guder på basis av ytre betydningsfulle elementer og objekter og derfor kom også gudene fra det ytre. Slik kommer de fleste gudene fra det ytre, ikke lenger fra de nære og synlige elementene, men fra det store ukjente himmelrommet. Slik søkte også jeg etter gud i det ytre, det som var 'der oppe, ikke det som er på jorden', men så viser det seg at egentlig er det på jorden, i oss selv, i vårt sjelsliv. Gnostikerne kjempet mot de ortodokse om den rette troen, en tro og teologisk forståelse nært opp til dagens NA, så kanskje er det en kursendring tilbake til den gamle gnostiske lære.

Det er på samme måte som ellers i menneskelivet hvor vi søker etter det meningsfulle i det ytre i form av underholdning, materialisme og ulike aktiviteter, hvor staten har overtatt gudenes rolle som garantist for den menneskelige eksistens og velstand. Istedet for at vårt liv skulle komme fra oss selv, fra vårt eget indre, er vi blitt avhengig av det ytre og overser det indre, hvor også det åndelige - eller religiøse - potensiale befinner seg. Jan Lockert sier at 'Vi mennesker lengter. Det kan være etter kjærlighet, etter en partner å dele livet med. Eller det kan være etter trygghet. Ofte vet vi ikke hva vi lengter etter. Vi bare lengter. Kanskje kan vi identifisere denne lengselen. Kanskje er det en lengsel etter 'oss selv'. Etter kontakt med vårt eget ubevisste, med vårt Høyere Selv, vårt selvstendige, åndelige Jeg'(193). Jeg tror også at det vi lengter etter befinner seg i oss selv, uansett om det kalles sjelelig eller åndelig, men som egentlig har grunn-leggende psykologiske årsaker. Assagioli viser i sin personlighetsmodell til det overbevisste hvor vårt høyere potensiale befinner seg - skjult under overlaten.

Under New Age-paraplyen finnes en salig blanding som også knyttes til Alternativ-bevegelsen og handler om hele mennesket, både ånd, sjel og legeme. Flere vitenskapelige fagområder blir berørt, både psykologi, teologi, religionspsykologi, medisin og naturvitenskap. Spesielt interessant at kvantefysikere mener å finne likheter mellom det fysiske og metafysiske, hvor det som nevnt ikke skilles mellom det synlige og usynlige, hvor det usynlige er en form for løs materie og at det finnes 'usynlige forbindelser mellom naturens minste partikler, for eksempel mellom to fotoner som befinner seg langt fra hverandre'(123). Flere og flere universiteter forsker på ulike tema som er spesielle for NA, både healing, meditasjonsteknikker, parapsykologi, nær-døden-opplevelser o.a., hvor en ikke lenger er opptatt av å fornekte det overnaturlige og uforståelige, men ønsker å finne de lovmessige årsaker som måtte ligge bak. Slik blir derfor flere av disse NA-områdene seriøst vurdert. At det finnes både seriøse og useriøse tilbud som spiller både på fysiske og psykiske behov er naturlig, men som egentlig ikke er verre enn de mer kjente og aksepterte kristne myter og illusjoner.

Alternativ behandling tilbys hele mennesket og mange synes å ha samme fundamentalistiske tro som vi kjenner fra religionene, hvor en også gjør seg bruk av placeboeffektens naturlige fysiske og psykiske funksjoner. Mye synes å virke og det er for enkelt bare å kunne overse eller bortforklare det som skjer, men det som interesserer fagekspertisen er hva som er den egentlige årsaken til at ikke bare naturlige og forklarlige, men også overnaturlige og uforklarlige ting skjer. Av de mange ulike tema og begreper i NA kan nevnes yoga, astrologi, okkultisme, sjamanisme, spiritisme, bevissthetsutvidende teknikker, reinkarnasjon, Gaia-hypotesen, transpersonal psykologi, krystaller, visualisering, kanalisering, healing, chakra, balansering, zen-meditasjon, akupunktur, tantrisk yoga, aura-tolkning, irisdiagnostikk, tarot-kort, skytsengler, gudinnereligion, flow, automatisk skrift, massasjeteknikker, engleskoler, sjette sans, readings, pusteteknikker, åndelige veiledere, indre healere.

Titlene på noen av de bøkene som florerer i NA-miljøene gir også en liten pekepinn hva det dreier seg om, selv om det norske kun er en liten del av det internasjonale tilbudet. I bokklubben Energica, som har spesialisert seg på denne type litteratur, finnes bl.a. følgende titler:

Vekk din indre healer - Gjenskap forbindelsen til universet ved hjelp av de nye energifrekvensene, Møt din skytsengel, Hvorfor vonde ting skjer - Den klarsynte sannheten om livets utfordringer, Din kropp speiler ditt sinn - Den sanne årsaken til smerte, Bli bevisst dine åndehjelpere - Møte med engler, alver, kraftdyr og forfedre, Spør dine åndelige veiledere - Lær å kommunisere med de mange himmelske medhjelperne som er tilgjengelige for oss alle, Pustens mirakel - Helbred degselv ved hjelp av ditt eget åndedrett, Din sjette sans - Lær å utvikle dine overnaturlige sanser, Du og Chakraene dine - Kanalisert fra forfatterens åndelige veileder, Følelsenes forunderlige kraft - Små forandringer, livsforvandlende resultater, Healing - Om den helbredende kraften i dine hender, Tegn, varsler og orakelbudskap - Lær å samtale med åndenes verden, ECKs åndelige øvelser - Din nøkkel til visdom, frihet og kjærlighet. Den siste boken som tilbys i bokklubben heter Mønstre av lys - Lær å aktivisere dine lysmønstre, hvor en ved hjelp av enkle tiltak aktiviserer sitt eget energifelt.

Dette er kun et lite utdrag av bøkene som finnes i den ene norske bokklubben, hvor det finnes mange lignende bøker hos andre bokklubber og forlag. Betingelsene for at bøker skal oversettes, trykkes og utgis er naturligvis betinget av markedet, noe som derfor viser at det er et enormt stort marked for nettopp slik litteratur. Ikke uten grunn settes de tradisjonelle religionene i bakgrunnen for denne nyreligiøse interessen. Slik kan man ikke si at menneskene ikke er interessert i det religiøse, men hvor interessen forskyves fra det gammelreligiøse til det nyreligiøse eller nyåndelige - New Age.

Jeg har tidligere gjennomgått endel NA-materiale og skrevet kommentarer til disse. I det følgende vil jeg ta med noen sitater og kommentarer fra disse for å gi et lite bilde av hva det dreier seg om, bokomtaler,faglige vurderinger, likheter mellom kristen tro og nyreligiøsiteten, samt noen merknader og konklusjoner til slutt. Det viktigste for meg er ikke de skriftlige nedtegnelsene, men den kunnskap, innsikt og forståelse jeg har tilegnet meg gjennom selve prosessen. Imidlertid er det også viktig å huske at NA ikke bare handler om det religiøse livet, om guder og ånder, men i spesiell grad en åndelig verden av uforståelige og overnaturlige fenomen som ikke kan forstås eller forklares ut fra en materialistisk forståelse.

Sitater og kommentarer.

Gnostisisme.
Som nevnt hadde allerede de gnostiske kristne i det andre århundre en spirituell holdning som er i tråd med dagens NA, men som tapte kampen om den rette kristne troen. Moxnes skriver om denne tiden at 'Det var snarere flere konkurerende fortolkninger av kristendom som var forbundet med ulike sosiale grupper. Det var den gruppen som vant, som gjorde krav på betegnelsen 'ortodoks', og som betegnet de andre gruppene som hadde alternative synspunkter, som 'avvikere' eller 'kjettere'. Og til slutt var det de ortodoks gruppene som vant flertallet, som skrev historien og som overleverte sine skrifter i mengder av avskrifter. De tapende gruppene ble etter hvert marginalisert, og forsvant delvis, derfor var det heller ingen som lenger skrev av og overleverte skriftene deres, og dermed gikk de tapt'(166).

I tillegg kommer den dramatiske reaksjonen når kristendommen ble romerrikets enerådende religion. R/T skriver om dette at 'Kristendommen var alt blitt rikets største religion, rotfestet i alle lag av samfunnet. Og nå begynte forfølgelsen av de ikke-kristne. Kristne mobber trengter inn i templer og vandaliserer dem, og vi hører om gjenstridige hedninger som blir lynsjet. Vold mellom ulike kristne grupper og partier bryter åpent ut, med beskyldninger om kjetteri. Snart blir alle templer stengt, revet eller ombygd. Kristendommen er blitt statens religion, og står alene igjen på slagmarken. Kristendom var blitt til den katolske kirke'(97).

De gnostiske kristne var den største konkurrenten til de kristne og funnet av de gnostiske skriftene i Nag-Hammadi i 1945 viser det grunnleggende i deres tro. For dem var Jesus den som skulle formidle gnosis, den himmelske og åndelige kunnskapen, direkte til det enkelte menneske, ikke gjennom kirkelige mellomledd. Ikke uten grunn omtaler Jervell dem som 'moderne', med tanke på vår tids NA, og Moxnes som sier at 'hemmeligheter vil åpenbares for de innviede (gnostikerne). R/T sier også om den gnostiske troen at 'I menneskets indre, i deres ånd, ligger erkjennelsen om deres sanne opphav gjemt og glemt. Faderen måtte sende ut en Frelser for å vekke ånden til nytt liv'(74). Dette ble forbudt av de ortodokse, hvor formidlingen av det åndelge ble lagt til den apostoliske - og himmelske - fullmakten. Det oppstod spredte forsøk på gnosisisme i kirkens histore, men ble forsøkt utryddet gjennom kirkens trusler og forfølgelser fordi det var en trussel mot kirkemakten og den rette tro.

Jeg finner flere likheter mellom datidens gnostiske lære og vår tids NA, hvor målet er gnosis, å realisere det indre menneskelige potensiale, hvor Jesus var frelser i betydning av veileder til de himmelske og åndelige sannhetene. Det vises også til at flere av de godkjente skriftene i NT er preget av gnostisisme, også hos Paulus, samtidig som datidens kristne også var preget av kynikere og stoikere, samt religøse strøminger fra østens religioner. Pagels sier om Thomas-evangeliet at det 'lyder mer orientalsk enn vesterlandsk. Noen forskere har hevdet at dersom man byttet om navnene, kunne den 'levende Buddha' meget vel si alt det som Thomas-evangeliet tillegger den levende Jesus. Kan hinduismen eller buddhismen ha hatt innvirkning på gnostisismen?'(19). Ikke uten grunn er NA sterkt preget av østens religioner som også synes å knytte forbindelse tilbake til den tidligste kristne lære om gnosis. Valentius lærte at 'det menneskelige selv er en manifestasjon av guddommelig liv og åpenbaring'. Slik er altså NA ikke noe nytt fenomen.

Emanuel Swedenborg.
Selv om denne svenske vitenskapsmann og visjonæren levde på 1700-tallet, knyttes han til dagens NA, hvor han etter en åndelig krise fikk syner og visjoner hvor han samtalte med engler og ånder om himmel og helvete. Hans far som var biskop hadde noe av samme syn på englers og ånders nærhet i det daglige livet. Et åtte binds stort bokverk kalte han for 'Himmelske hemmeligheter' som er basert på hans samtaler med de himmelske representantene. Begge disse tema, både samtaler med himmelske vesen og englers nærvær, er jo kjente tema i dagens NA, spesielt hos Neal D. Walsch og prinsesse Martha Loise, noe som derfor knytter disse sammen. Himmelske samtaler er ikke noe nytt fenomen, men er grunnleggende årsaker til de fleste religioner og religiøse sekter, bl.a. Moses, Paulus, Muhammed o.a., slik jeg tidligere har sett på i min studie om Åpenbaringer.

I sin tid var nok disse himmelske samtalene kontroversielle, men også datidens mennesker hadde tro på det overnaturlige, hvor det ble et sterkt skille mellom de onde og gode maktene som også var sterkt vurdert gjennom hekseprosessene. Ikke derfor overaskende at SE fremstiller sine åpenbaringer som himmelske avsløringer som ikke er kjent for verden. Han sier at 'englene har menneskelige former, eller er mennesker, det har jeg sett tusenvis av ganger. Jeg har snakket med engler ansikt til ansikt, noen ganger bare med en, andre ganger med flere som stod sammen i ei gruppe. Ikke noe noen av dem har jeg sett noe som er annerledes enn hos et vanlig mennesker'. Som et bevis at dette er sant og virkelig sier han: 'For at det ikke skal kunne sies at alt dette er en illusjon eller hallusinasjon, har jeg fått lov til å se englene når jeg har vært helt våken, når de fysiske sansene mine fungerte og jeg var i stand til å sanse', hvor det er snakk om tusener av engler.

Samtidig sier han at englene har lik menneskenes former, selv om de ikke har øyne, ører, munn eller tunge, men hvor alle sansene likevel er intakte, fordi 'det åndelige flyter inn i våre naturlige tanker'. Derfor sier han også at 'Vi må imidlertid innse at vi mennesker ikke kan se englene med våre fysiske øyne, bare med de åndelige øyne som vi har inne i oss', for å kunn se englene må en kunne bruke sine åndelige øyne. NA-relaterte opplevelser fantes også på 1700-tallet.

Mesmer: Animalsk magnetisme.
Mesmer levde på 1800-tallet og praktiserte som lege. Han hadde et intenst ønske om å helbrede syke og søkte derfor etter metoder som kunne være til hjelp for hans pasienter. Han hadde en teori om en 'universell magnetisk veske som gjennomstrømmet kosmos og var opphav både til sunnhet og sykdom', noe som han kalte for Animalsk magnetisme. Bak denne teorien står ideen om 'en universell energi som har helbredende virkning', noe som også hører til blant de mest sentrale forestillingene innen NA, hvor denne universelle energien ikke lenger knyttes til Gud, men til det menneskelige potensiale og derfor tilgjengelig for alle.

Lévi: Transcendentalmagiens læresetninger.
Lévi som levde på 1800-tallet drev studier innen okkultisme og skrev flere bøker om magiens teorier og ritualer, noe som førte til at han er omtalt som grunnleggerende av moderne magi. I pakt med NA hadde han en forståelse av at 'virkeligheten er et energifelt og at magikeren kan utnytte disse energiene og kreftene', samtidig som han fremstilte magien som en vitenskapelig lære, med 'stor vekt på den menneskelige vilje i sin magiske teori og praksis, hvor viljen var avgjørende. Det er altså opp til mennesket å utvikle sitt potensiale, hvor han legger en avgjørende vekt på fornuftens samarbeid med med fornuften for å kunne utnytte energifeltene.

Kardec: Spiritisme.
Denne levde også på 1800-tallet og var utdannet lege og gjennom åndekommunikasjon fikk han melding om at hans navn i et tidligere liv var Kardec. Det var han som introduserte spiritisme for åndelæren og som inneholdt forestillinger om reinkarnasjon og karma, i motsetning til den angloamerikanske spiritualismen. Hans hovedverk, Åndenes bok, var 'basert på åndekommunikasjon gjennom forskjellige medier og formulert som en rekke spørsmål til åndene og påfølgende svar. Åndene uttaler seg om alt fra Guds eksistens og liv på andre planeter til moral og reinkarnasjon. Innen NA er derfor Kardec et tidlig og viktig bidrag.

Eddy: Vitenskap og helse.
Hun levde også på 1800-tallet og hadde vært sykelig hele livet da hun i voksen alder ble behandlet og kurert av en tidligere urmaker, Quimby, som praktiserte som msmerist. Han var tilhenger av Mesmers teori om magnetisme, men ble etterhvert overbevist om at 'sykdommer var resultat av pasientens sisnnstilstand og at veien til å bli frisk gikk gjennom psyken'. Baker tok etterhvert avstand fra magnetismens ide og i hennes hovedverk sies det at 'helbredelse av sykdom utelukkende går gjennom ånd og tro. Mennesket er bevissthet og ånd, mens materien og det kroppslige, som sykdom, alder og død, er en illusjon'. Også hun mente at hennes lære var en ny vitenskap og boken ble meget populær og skapte en religiøs bevegelse - Christian Science - som fremdeles er meget aktiv, og kontroversiell. I et par sitater fra boken sier hun:

'I året 1966 oppdaget jeg Kristi vitenskap eller livet, sannhetens og kjærlighets guddommelige lover, og jeg ga min oppdagelse navne Kristen vitenskap. Gud hadde i sin godhet gjennom mange år forberedt meg på å ta imot denne endelige åpenbaringen av det absolutt guddommelige prinsippet for vitenskapelig mental helse'.

'Da jeg etter alt å dømme befant meg ved grensene for min dødelige tilværelse og allerede stod i skyggen av dødens dal, lærte jeg disse sannheter i den guddommelige vitenskap, at all sann væren er i Gud, det guddommelige sinn, og at livet, sannheten og kjærligheten er allmektige og allestedsnærværende, at det motsatte av sannhet - om det kalles feil, synd, sykdom, død - er falske vitnesbyrd fra en falsk materiell bevissthet, eller sinn i materien, at denne falske følelsen i troen utvikler en subjektiv tilstand i det dødelige sinn som dette samme, såkalte sinn kaller materie, og slik stenger for åndens sanne natur'.

Blavatsky: Teosofisk selskap 1875.
Hun levde også på 1800-tallet og startet Teosofisk Selskap, hvor teosofi betyr visdom om Gud, og som de fleste andre er det en videreutvikling av den eksisterende gudetroen på basis av nye åpenbaringer, fordi indre uoppfylte behov roper etter noe nytt og bedre. Den regners som en okkult lære og Blavatsky reiste over hele verden og deltok i spiritistiske seanser. Gyldendal omtaler teosofi som 'en gnostisk-synkretistisk bevegelse med såvel auropeiske som indiske elementer. Gud er tilværelsens sentrum, verden utstrømmer fra ham, 7-delt og åndelig. Mahatmaer kan ved bruk av spiritisme, formidle visdom om gud som kan nås etter lang sjelevandring'. På spørsmål om Gud, sjelen og mennesket svarer teosofen: 'I sin opprinnelse og for all evighet er disse tre, i likhet med universet og alt som bor i det, ett med den absolutte enhet, den skjulte gudsessensen'.

Steiner: Antroposofisk Selskap 1913.
Antroposofi handler om kunnskap om mennesket og dets okkulte verdensanskuelse og i en av sine bøker viser Steiner til at 'alle mennesker er i stand til å utvikle en høyere erkjennelse i form av en sansefri og åndeliggjort tenkning. Det var gjennom visse meditasjonsøvelser at mennesket skulle utvikle sine iboende sjelsevner'. Fokus flyttes fra det okkulte, spiritistiske, kanalisering o.l., fra det eksterne til det interne, dvs. til det menneskelige, fordi mennesket har i seg evne til å utvikle sine iboende sjelsevner og muligheter til et åndsmenneske. Han skriver også at 'I hvert menneske slumrer det evner som gir det mulighet til å oppnå erkjennelser om høyere verdener'. Derfor legges det vekt på det esoteriske som hos det gnostiske, en hemmelig lære for de innvidde.

Bailey: Post-teosofi og New Age.
Som tidligere nevnt var det Bailey som innførte begrept New Age, en ny tidsalder som skulle bryte frem og føre til en oppvåkning hvor en vil se at hele universet er gjennomstrømmet av energier. Gjennom telepatisk kontakt med en mester ble hun bedt om å skrive bøker som han dikterte til henne. Etter en høyere bevisstgjøring og kontakt med mestrene skulle Kristus fremstå som jordens øverste leder. Ifølge Bailey vil den guddommelige autoriteten overføres til menneskene og derfor er det ikke det guddommelige som avskaffes eller reduseres, bare at menneskene selv vil overta styringen av det guddommelige - slik vi nå ser i NA.

Gurdjieff: Det sovende menneske.
Gurdjieff var en religiøs filosof, mystiker og okkultist, påvirket av Blavatsky og tilegnet seg kunnskap om østlige religioner gjennom omfattende reiser. Han mente at 'bare ved å bryte ned den normale bevissthet og komme i kosmiske energier, kunne mennesket oppnå sitt grense-sprengende potensial'. Hans elev, den russiske filosofen og matematikeren Ouspensky skriver 'at mennesket er en søvngjenger som må vekkes til åndelig liv og en høyere bevissthet' og ville gi en 'naturvitenskapelig begrunnelse for et spiritualistisk-mystisk verdensbilde og var opptatt av å skape metoder for å utvikle potensialet i den menneskelige bevissthet'. Samtidig mente de at 'det hos mennesket ikke er en medfødt egenskap, men at en kan tilegne seg udødelighet gjennom de fire veiene - Fakirens, munkens, yogiens og den fjerde vei'. Det var Gurdjieffs hensikt å 'vekke til åndelig liv og en høyere bevissthet gjennom disse fire veien'.

Det som for meg synes mest aktuelt og interessant med Gurdjieff er hans forståelse av det sovende menneske som trenger en åndelig oppvåkning til en høyere bevissthet som betingelse for den menneskelige utvikling, overlevelse, mulighet og fremtid, fordi mennesket er en søvngjenger som lever i søvne. All nød og elendighet tilskrives denne søvntilstanden som mennesket lever i og som vi derfor ser resultatene av, bl.a. krig, fordi 'millioner av sovende mennesker prøver å tilintetgjøre millioner av andre mennesker. Dette ville de selvsagt ikke gjøre dersom de hadde våknet. Alts som skjer, skyldes denne søvnen'. Han mener derfor at det menneskelige livet er 'sovende menneskers liv, et liv i søvn. Alt de sier og gjør, sier og gjør de i søvne. Og ingenting av dette kan ha noen som helst verdi. Det er kun oppvåkning, og det som fører til oppvåkning, som har verdi i virkeligheten'.

Målet er altså vekkelse til et åndelig liv og høyere bevissthet. Når Gurdjieff blir spurt om krig kan stanses, svarer han: 'Å ja, det er mulig. For å oppnå det kreves det bare at folk våkner. Det virker ikke som noe stort krav. Det er imidlertid det vanskeligste som finnes, for alt omkring oss påtvinger oss denne søvnen og holder den ved like'. Hans kall var å vekke menneskeheten, men at det blir vanskeligere å våkne etterhvert som tiden går, fordi 'man har tilegnet seg flere tusen søvndyssende vaner. I de fleste tilfeller mister en person evnen til å våkne allerede i barndommen, han lever i søvn hele sitt liv og dør sovende. Mange dør dessuten lenge før sin egen fysiske død'. Ut fra min forståelse av Jesu liv og lære var det noe av det samme som også Jesus ønsket, 'vekke til åndelig liv og en høyere bevissthet', fra det materielle til det åndelige, men uklart om dette var i regi av den jødiske loven eller kun kynikernes lære. Uansett, så synes både Jesus og Gurdjieff å være på linje med dagens NA når det gjelder menneskets åndelige potensiale og høyere bevissthet.

Adamski: UFO-kanalisering.
'Fra UFO-litteraturen på 1950-tallet hentet New-Age-bevegelsen begrepet om kanalisering, som går ut på at en person gjennom klarsyn eller telepati overbringer informasjon fra en annen intelligens. Innenfor UFO-bevegelsen dreier det seg om å kanalisere fra utenomjordiske vesener, mens det innenfor New-Age-bevegelsen er snakk om å motta budskap fra f.eks. ens høyere Selv, devaer, engler eller lignende'.

Cayce: Hypnose.
Cayce fikk tilnavnet 'Den sovende profet' fordi han kunne fortelle om folkes tidligere liv ved å 'hensette seg selv daglig i trance og gav readings, han svarte på spørsmål om bl.a. sykdom, parapsykologi, kristendom, okkultisme og reinkarnasjon'. I sin karriere som medium holdt han tusenvis av tranceseanser med enkeltperson og grupper, som også ble skrevet ned. En gammel tradisjon allerede fra 3000 år fvt og i bruk også idag, både når det gjelder trance og hypnose.

Roberts: Trance og medium for Seth.
Hun oppdaget i 1963 'sin evne til å gå i trance og i denne tilstanden ble medium for åndevesenet Seth. Sammen med ektemannen Robert Butts, som fungerte som en slags sekretær, begynte Jane Roberts med jevnlige seanser'. Ordet trance kommer fra latin og betyr å gå over, dvs til det hinsidige, som er en paranormal tilstand hos spiritistiske medier. Det heter også at trance 'kan frembringes ved stimuli som narkotika, ritualer, muskk og dans, ved en hypnotisørs suggesjoner eller - især hos medier - ved selvsuggesjon. I trancen svekkes eller oppheves vilje og bevissthet, og tilstanden minner om søvn, men våkenheten er bevart'.

Et par eksempler fra det manus som hun skrev ned, formidlet fra åndevesenet Seth: 'Vi er individualiserte energiladninger innesluttet i materien, og vi kan danne idéer inn i et objekt, som vi kan håndtere. Objektet er en tanke omdannet til materie. Det lærer oss forskjellen mellom Jeget som tenker og selv tanken. Vi lærer ved å se det vi selv har skapt. Vi lærer virkningen av og kraften i idéer ved å forvandle dem til fysisk virkelighet, og vi lærer å føle ansvar ved å bruke skapende energi'. 'Som du skal få se, skaper vi ikke vår fysiske virkelighet bare her og nå og etter døden, men gjennom flere liv etter hvert som vi lærer å omsette energi og ideer til erfaringer. Vi former våre omgivelser nå, men i tillegg velger vi våre foreldre og de forhold vi fødes inn i'.

Schucman: Kanaliserte budskap.
Boken 'Et kurs i mirakler' ble utgitt i 1975 og kom gjennom en indre røst og Schucman regnet seg derfor ikke som den egentlige forfatter av boken, bare som et 'talerør eller formidler av denne indre røstens budskap'. Det er en telepatisk formidling som foregikk over åtte år og ble til slutt på over 1000 sider. Kanalisering, eller telepati, ansees som et parapsykologisk fenomen hvor en får kontakt med en annen person uten bruk av vanlige sanser, populært kalt tankelesing. Når det gjelder kanalisering er dette sentralt 'innen nyreligiøse retninger, betegner at skjulte hinsidige sannheter kan overføres til spesielt mottagelige individer. Det kan være kunnskap fra akasha-krøniker, et høyere åndevesen eller en avdød person'.

Kanalisering er et tema som ofte går igjen i NA-litteraturen, noe som angivelig skal bekrefte både menenskets åndelige potensiale, de åndelige realiteter som befinner seg bak det materielle, reinkarnasjon og liv etter døden. Det finnes altså likheter mellom disse særegne NA-litteraturene og all annen religiøs litteratur, hvor kunnskap, syner og åpenbaringer er sentrale elementer. Fra bibelen kjenner vi til hvordan både Abraham, Moses, profetene og Paulus var redskaper eller kanaler som formidlet himmelske budskap til menneskene. Imidlertid er det langt enklere å tro på de kulturellt aksepterte fra lang tid tilbake enn med de nye, selv om det ikke er noen grunn til å tro på at de gamle er mer troverdige enn de nye.

Spangler: Ny tidsalder.
Inspirert av skriftene til Bailey, som var den som innførte begrepet New Age, kom Spangler i 1970 til Findhorn, et internasjonalt senter for nyreligiøs tenkning og praksis, hvor 'grunntanken er en intim organisk sammenheng mellom mennesket og naturen. Bak hvert enkelt naturfenomen er det en naturånd, deva. Disse åndene kan påvirkes, og de kan meddele seg direkte gjennom spesielle mennesker, såkalt kanalisering. Gjennom utvidelse av den menneskelige bevissthet kan man sterkt forbedre veksten av planter og urter. Dette er del av en universell prosess til redning for hele menneskeheten. E ny tid (NA) gryr ettersom bevisstheten om alle tings enhet vokser'.

I 1971 utgav ham skriftet Revelation basert på et kanalisert budskap fra vesenet 'Grenseløs kjærlighet og sannhet', men utgitt i 1976 i utvidet form under tittelen: Åpenbaring - en ny tidsalders fødsel. Den ble som et manifest for Findhorn og kalt for New Age-bevegelsens bibel. 'Spangler tidfester her New Age til sin egen samtid og slår fast at den nye tidsalder kommer som et resultat både av ytre kosmiske krefter og av en indre bevissthetsindring. I denne kosmiske visjonen inntar Kristus en helt sentral plass. Spangler forestiller seg Kristus ikke som en konkret person og frelserfigur, men som en kosmisk kraft som skal innlede den nye tiden'.

Senere justerte Spangler dette til individuell forandring og utvikling, noe som idag ikke bare preger NA, men også den mer generelle personlighetsutviklingen av det menneskelige potensiale, slik også den såkalte Alternativbevegelen har også vært med på å akseptere og alminneliggjøre NA-bevegelsen. Noe av det spesielle hos Spangler er at han knytter sine visjoner opp mot den kristne fortellingen, men fortolker historiens Jesus-fortelling på en helt ny og annerledes måte - noe som ofte skjer innen det nyreligiøse.

Greene: Astrologi og horoskop.
Bøkene til Greene handler om astrologi og psykologi inspirert av de jungianske teorier, hvor hun mener at psykologien som er en ny vitenskap tidligere eksisterte under andre navn, hvor det første kan ha vært astrologi. Det sies om Green at hun mener 'psykologi og astrologi i grunnen handler om det samme: menneskets psyke og dets utviklingsmuligheter. Ved hjelp av jungianske teorier og begreper knyttes det sjelelige og det religiøse sammen i astrologiens virksomhet'.Hun sier at 'studiet av menneskesjelen var astrologiens område lenge før det kom til å tilhøre annen vitenskap', samt at det er en feilaktig oppfatning av astrologien om fremtidsspådommer, fordi hun anser det viktigste er et effektivt redskap til å utforske menneske-sinnet. Dette som kalles psykologisk astrologi passer på mange måter godt inn i NA-miljøene.

Orr og Ray: Rebirthing.
Boken 'Gjenfødelse i den nye tidsalder' har til hensikt å vise behovet for gjenfødelse, gjennomgå og bearbeide de ubevisste traumene som vi blir påført i forbindelse med fødselen, for å løse fortrengte fødselstraumer. Også her kjenner vi igjen sentrale begrep fra de kristne dogmene, gjenfødelse og bli født på nytt, men brukt i en helt annen ramme og forståelse enn vi kjenner til fra bibelen. Prinsippet og målsettingen synes å være den samme, men her ikke knyttet til guddommelige instanser. 'Vi vet ikke om gjenfødelse er en religiøs erfaring eller ikke. Hvis den er religiø, så er det å puste også noe religiøst'. Slik er gjenfødelse en menneskelig funksjon, hvor guds iboende kraft og energi blir frigjort og brukt ut fra sitt potensiale.

Sir George Trevelyan: Åndelig oppvåkning.
Denne regnes som en farsfigur innen NA i Storbrittania, også som dens grandfather. Det sies at han 'inspirerte og oppmuntret til en syntese mellom vitenskap og åndelighet, og mente at samfunnets fremtid lå i de transformerende krefter han mente å finne i en åndelig oppvåkning'. Under 'Åndelig oppvåkning i vår tidsalder', skriver han om den nye bevisstheten som vokser fram: 'Vi begynner, om enn foreløpig noe uklart, å se at det bakenfor og inne i de ytre, materielle formene er ett liv, som manifesterer seg i uendelig variasjon og mangfold - men nå bryter vår bevissthet ut fra sitt fengsel i materien og oppdager at den kan strekke seg ut og forenes med alle tings organiske helhet'.

'Den åndelige oppvåkningen i vår tid er et forsøk på å gjenreise både sjel og ånd til deres rettmessige status - til å realisere den sanne individualiteten - gjenreise mennesket som et åndelig vesen'. Han avskriver det som en religiøs vekkelse, men likefullt er det en vekkelse å bli opplyst, klarsynt, bevisst eller hva vi kaller det - slik også Gurdjieff mener at mennesket er en søvngjenger smom må vekkes til åndelig liv og høyere bevissthet. 'En ny tidsalder er i ferd med å bli født, og det er i ferd med å danne seg et nytt samfunn som består av dem som har funnet lysets og kjærlghetens kraft i seg selv. Det åndelige mennesket forener seg med det åndelige i kosmos og ut fra denne foreningen begynner en ny orden å utkrystallisere seg'.

Starhawk: Modergudinnen.
Denne representerer vår tids moderne hekser som en nyfenimistisk naturreligion med et kvinnelig gudsbilde og økologisk aspekt, som har sine røtter i førkristen natur- og fruktbarhets-dyrkelse hvor den Store Gudinne - Modergudinnen - er sentral. Dette har også sine røtter fra Jungs teori om Anima, hvor gudinnesymbolet gjør 'det mulig for menn å erfare og innlemme de kvinnelige trekkene i sin egen natur, en side som ofte oppleves som selvets dypeste og mest sensitive aspekt. Slik er det altså i overensstemmelse med moderne psykologi, men hvor en her legger det til ytre kvinnelige guddommeligheter, ikke i det menneskelige, slik som hos Jung. Imidlertid er målet det samme, å aktivisere og utvikle det indre emosjonelle potensialet, det matriarkalske som har blitt nedvurdert i forhold til den patriarkalske kulturen.

'Modergudinnen er i ferd med å våkne på nytt, og vi kan begynne å kreve vår urgamle fødselsrett, den rene, berusende gleden over å være levende. Vi kan åpne nye øyne og se at det ikke er noe vi skal frelsesfra, at livet selv ikke kjemper mot universet, at det ikke finnes noen Gud utenfor verden som vi må frykte og adlyde, bare gudinnen, moren, den bevegelige spiralen som feier oss inn og ut av eksistenser'. Slik er heksebevegelsen ikke preget av ondskap eller representant for det onde, men for det gode - som er i oss: Modergudinnen.

Ferguson: Paradigmeskifte.
Boken 'Vannmann-konspirasjonen' gjorde henne til en av NA-bevegelsens fremste teoretikere, hvor hun omtaler 'New Age som et nettverk av personer og grupper på alle samfunnsnivåer, som ikke er underlagt noe sentralt organ, men som har en felles visjon. Ferguson beskrev bevegelsen også som en konspirasjon - Vannmann-konspirasjonen - mellom enkeltpersoner som har våknet til en ny bevissthet'. For å markere hva som skjer i vår tid brukte hun de vitenskapelige begrepene paradigme og paradigmeskifte, overgangen til et nytt verdensbilde, den nye tidsalder, som en slags konspirasjon mot det etablerte, aksepterte og godkjente som ikke lenger er holdbar som modell og bilde på den åndelige virkelighet som kommer til syne i vår tid. Boken gav begrepet stor status innenfor NA.

Raphaell: Krystallhealing.
Et sentralt tema inne NA er Krystallhealing. Når Raphaell skrev sine bøker om Krystallenergi og deres helbredende egenskaper, sier han at 'Det ligger noe nær en magisk tankegang bak ideen om at krystaller og steiner kan snakke til menensket, og at mennesket kan avstemme seg etter en krystall og motta dens såkalte frekvenser. Sentralt står forestillinger om at sykdommer og følelsesmessig smerte legger seg i ulike deler av kroppen, hvor de så kan avleses i auraen, som betegnes som et energifelt rundt kroppen. Krystaller og steiner tenkes å kunne rense auraen og dermed sette mennesket fri fra traumer og i kontakt med dets egen kraftkilde og sannhet'.

Krystallene representerer krystalliserte lysformer og krystallhealeren som en lysarbeider, hvor hensikten er å 'rense og åpne sine kanaler mot en bevisst erfaring av sitt høyere selv gjennom steinenes helbredende energier'. Krystallhealing er en form for alternativ medisin som ikke er vitenskapelig dokumentert, men likefullt sentral i Alternativbevegelsen og NA, hvor krystallene kan overføre kraft, men må lades med energi før de kan brukes. Raphaell opprettet i 1986 'The Chrystall Academy of Advanced Healing Arts' og driver kursvirksomheter som utdanner krystallhealere over hele verden, hvor en så blir sertifisert og godkjent.

Redfield: Den niende innsikt.
Dette er en roman som beskriver de sentrale sidene ved det fremtidige verdensbilde som preger mye av NA-bevegelsene. Hovedpersonen får ni innsikter om hvordan mennesket og verden fungerer, samt den utviklingen og det mål som hele skapningen drives mot. Det dreier seg om en åndelig evolusjon, hvor mennesket består av og får del i spesielle åndelige energier. 'Ikke minst beretter romanen om hvordan mennesket kan bli seg bevisst disse energiene gjennom en form for indre innsikt som i siste instans ikke bare endrer det enkelte mennesket, men hele planeter'. Det er både en åpenbaring og en endetidsfortelling, i god gammel religiøs tradisjon, samtidig som det kombineres med bevisstgjøringsprosesser og åndelige energier som til slutt åndeliggjør også den menneskelige kroppen. Også han er grunnlegger av sin egen organisasjon 'Global Prayer Project' som driver med veiledning innen bønn og meditasjon som er preget av de bibelske fortellingene, men går langt i å videreutvikle disse ut fra sine egen framtidsvisjoner.

Walsch: Samtaler med Gud.
Etter personlige kriser og religiøse studier tale Gud gjennom ham til hele menneskeheten, noe som resulterte i en rekke bøker om himmelske samtalerhan hadde med Gud og som han ble befalt om å skrive. 'Den Gud som her kommer til uttrykk, lar seg engasjere i diskusjoner og humoriske ordspill. Gud er i det hele tatt en god og klok kamerat. Budskapet som formidles, ligger tett på det som ellers kommer til uttrykk innen New Age: Mennesket sies å ha et uendelig ubrukt potensial, det er følelser og intuisjon som er beste vei til kunnskap om det åndelige, menneskenes bevissthet har uante krefter som blant annet gjør at det er de selv som skaper virkeligheten, men de har glemt at de besitter denne evnen, at at de egentlig er en del av det guddommelige'.

Swedenborg hadde allerede på 1700-tallet sine himmelske samtaler, men da med underordnede representanter. Nå er det Gud selv som deltar i samtalen, noe som også er i samsvar med denne nye tidsalderen, hvor både guder og energier er direkte involvert gjennom enkelte utvalgte redskaper. Det er det samme som vi også kjenner til fra religionshistorien, hvor det i hovedsak er den jødekristne guden som åpenbarer seg for sine utvalgte, slik vi kjenner til fra mytene om både Moses, Paulus, Muhammed og alle de andre sektlederne vi kjenner til fra den kristne historien. Walsch' bok er imidlertid så banal og lite troverdig, at det er utrolig at en kan godta troverdigheten i slik påståtte himmelske samtaler - like lite som de andre religiøse.

MacLaine: Reinkarnasjon og UFO.
Dette er en kjent skuespiller og blir lagt merke til når hun tror på, opplever og engasjerer seg i NA. Hun skrev en bok hvor hun forteller om sine åndelige erfaringer, sin tro på at hun hadde levd før, at det er en åndelig plan og styring av tilværelsen. Under et besøk i Peru fikk hun en spesiell åndelig opplevelse, tro på UFO-er og vesener fra verdensrommet. Det er ingen grunn til å tvile på hennes opplevelser, slik også religiøse opplevelser er virkelige, men også her er spørsmålet hva som ligger til grunn for slike opplevelser, om det er virkelige og sannferdige eller har en basis i sjelelige eller andre ukjente spirituelle årsaker. Jeg synes også dette har sjelelige årsaker og virker som en blanding av ekstrem lengsel og søken etter livsinnhold og mening, hvor det hele kulminerte i en åndelig ekstatisk opplevelse, en ut-av-kroppen-opplevelse.

Sentralt er også her forholdet til døden, hvor hun sier at det er 'betryggende å vite at ingen og ingenting dør' og gjennom sin karma måtte hun 'holde ut med det helt til evigheten', med troen på at hun 'skal leve en million år', hvor det for hver gjenfødelse og hvert livsløp kommer sjelen på et høyere nivå'. Hun viser også til eksempler på at sykdommer kan være et resultat av erfaringer fra tidligere liv, men begrunnelsen synes langt mer troverdig når vi sammenligner det med Jungs teori om komplekser og arketyper. Det spesielle - og utrolige - er at også hun synes å fortolke sine erfaringer ukritisk, hvor en synes kun å se disse som åndelige og ikke sjelelige. Boken er interessant ut fra en samlet vurdering av NA, men ikke troverdig slik MacLaine synes å forstå og fortolke sine spesielle erfaringer.

Gawain: Kreativ visualisering.
Forfatteren har utgitt flere bøker som i hovedsak dreier seg om en teknikk som retter seg mot selvutvikling og selvrealisering, hvor en ikke bare gjør seg bruk av positiv psykologi - slik som hos Maslow - men også kosmisk energi. Her legges det avgjørende vekt på visualisering som en 'teknikk som går ut på at du bruker forestillingsevnen din til å skape det du ønsker deg i livet ditt. Denne boken dreier seg om å lære å bruke din naturlige skapende fantasi på en stadig mer bevisst måte, som en teknikk til å skape det du virkelig ønsker deg'. Det legges stor vekt på fantasien som en evne til å 'skape en idé, et mentalt bilde eller en følelse av noe. Når du praktiserer kreativ visualisering, bruker du fantasien til å skape et klart bilde, en idé eller en følelse av noe du ønsker å virkeliggjøre. Kort sagt: Forestill deg det nøyaktig slik du vil ha det, som om det allerede er slik'.

Vi finner her paralleller til både bibelens ord om å 'tro at dere har fått det', samt teknikker som brukes innen personlighetsutvikling. Betingelsen er imidlertid at en er istand til å mobilisere og motivere til å tro det usannsynlige, utenkelige og umulige, hvor troen er avgjørende, for det er troen som kan flytte fjell, ikke gudene. Gawain sier også at en er avhengig av å 'være forbundet med din indre spirituelle kilde', som enten kan være 'Gud, gudinne, universell intelligens, universell ånd, en høyere kraft eller ditt sanne vesen. Uansett hvordan vi velger å tenke på den, så finnes denne kilden her og nå inne i hver og en av oss, i vårt aller innerste'. Slik er det liten forskjell på det bibelske budskapet og NA-energien, hvor det er troen som er avgjørende, for har en sterk tro og fantasi vil en lettere visualisere og forestille seg det meste.

Imidlertid ligger grunnlaget også her i en form for positiv krisetenkningnår en opplever motgang og vanskeligheter. 'I slike perioder føler vi at vi har nådd bunnen, men når vi rent faktisk når bunnen, er det som om vi går gjennom en fallem inn til et nytt sted - vår sjels indre rike, hvor vi kan begynne å utforske vår forhold til livet på en helt ny måte. Når vi kan se vår angst i øynene og gjennomleve 'sjelens mørke natt', når vi frem til begynnelsen på et nytt og rikere eventyr'. Dette er psykologi, ikke verken spiritualitet eller religiøsitet, for i den grad en er istand til å mobilisere positive visualiseringer - når en er på bunnen, vil en også være uovervinnelig. Derfor er vår psykiske sårbarhet og tilstand avgjørende for i hvilken grad vi er istand til å mobilisere motivasjonen når indre troll og ytre spøkelser angriper oss. Når Gawain gjør seg bruk av både psykologiske funksjoner og religiøse metaforer, er det naturlig nok enklere å motivere.

Andre.
Chopra skriver om 'Suksessens 7 åndslover' som også er naturlige psykologiske teknikker, hvor også mennesket inkluderes i kilden til det universellt åndelige.

Browne skriver om 'Mellom to verdener' har som undertittel 'En veiviser til det hinsidige'. Også denne en svært fantasirik og frimodig bok, hvor forfatteren har stor tro både på seg selv, sin tro og sine erfaringer. Hun bygger sin tro på det bibelske materialet og derfor blant de nykristne som bygger sine teorier på egne erfaringer og religiøse tradisjoner. Barnelegen, kreftforskeren og nevrologen Morse forteller om sin skepsis, samtig som han ser seg nødt til å akseptere det som kommer fram under møtet med Browne og andre.

Psykiateren Weiss skriver om 'Mange liv, mange mestre' og handler om reinkarnasjon gjennom bruk av hypnose. Han var skeptisk til reinkarnasjon, men konkrete opplysninger som kom frem under behandlingen gjorde at han revurderte sitt syn på dette.

Torbergsen driver med coaching og viser til begreper som IQ, EQ og SQ, hvor hun også legger vekt på 'den åndelige delen av seg selv' og om 'en høyere mening med livet'.

Noyes skriver om 'Kunsten å lede seg selv' hvor en blir utfordret til å skape seg det livet de ønsker seg, hvor en ikke lenger er avhengig av det religiøse og eksterne guddommelighetene.

Prinsesse Martha Louise skriver om 'Møt din skytsengel' og selv om hun betrakter seg som kristen er engletjenester ikke knyttet til bestemte betingelser, men til det menneskelige.

Tolle skriver om 'Stillhetens stemme', en forfatter som har fått internasjonal oppmerksomhet, men som ikke preges av det religiøse, men det menneskelige potensialet.

Psykolog Harnum skriver om 'Hypnose - Avmystifisert', hvor hun viser at hypnose er en normal psykisk funksjon, men som av noen kan brukes til å hente fra ukjent forhistorisk materialet, slik som vi så hos Weiss og kan føre til revolusjonære endringer i eksistensiell forståelse.

I boken 'Fra Buddha til Beckham' viser en rekke forskere til likhetene mellom sport og religion, hvor karisma og suggesjon er avgjørende funksjoner, fordi 'man skal øyensynlig ville la seg påvirke og forføre, man skal ønske det. Ellers virker det ikke', samt at det er ritualet og ikke myten som er fundamentet for bådet det religiøse og sportslige fellesskapet.

Psykiateren Assagioli skriver om 'Psykosyntese' som handler hovedsakelig om integrering av ulike krefter i personligheten og det transpersonlige med røtter i det kollektivt ubevisste, som også inkluderer flere av elementene i NA.

Psykolog Huxley skriver om 'Livskunst' som i hvoedsak består av teknikker som kan brukes i forbindelse med terapeutiske behandling og personlighetsendringer.

Epiktets håndbok 'Om kunsten å leve' handler om vektlegge det indre livet, hvor alt det ytre som vi ikke har kontroll på er likegyldig - Adiofora. Her har Gud en sentral rolle, men mer som et aktivt prinsipp av kosmiske guder - den immanente verdensfornuften.

Bokomtaler - NA-litteratur.
Jeg har tidligere vist til bøker hvor titlene gir et inntrykk av hvilke temaer NA er opptatt av. Jeg har også vist til innhold og tema i endel bøker, men vil også vise til hvordan også nyere NA-relaterte bøker omtales i markedsføringen for å pirre nysgjerrigheten og øke kjøpelysten.

Gerry Gawin: Kjære Margaret. 'Da GG fikk kontakt med sin egen skytsengel, som var helt tydelig på at Margaret var hennes navn, oppdaget han at han kunne brevveksle med henne gjennom automatskrift. Veien frem til første date var alt annet enn enkel: et hjemsøkt hus, stemmer og syner - som var stadier i hans egen åpningsprosess. Engelen Margaret har mye og viktig på hjertet, ikke bare til Gerry. Englene elsker å hjelpe og veilede deg - trekk et kort når du trenger oppmuntring (52 kort med kanaliserte englebudskap)'.

Synthia Andrews: Mønstre av lys. 'SA har utviklet tretten meditasjoner som aktiviserer lysmønstre i energikroppen vår, lysmønstre som vil vekke bestemte evner og bevissthetsnivåer. Vi er allerede utrustet med de nødvendige sansene for å kople oss til universets energier, sier SA. Åndelige og oversanselige hendelser som visjoner, astralreiser og telepati skjer fordi vi allerede har det sanseapparatet som er nødvendig for å opprette kontakt med disse nivårene'.

Deb Shapiro: Din kropp speiler ditt sinn. Den sanne årsaken til smerte. 'Vår emosjonelle og psykologiske tilstand har stor innflytelse på hvordan sykdommen arter seg, og også på vår mulighet til å bli friske. Hun tegner et imponerende oversiktskart overfor forbindelsene mellom sjel, kropp og sinn. Fysisk smerte har uten unntak sin opprinnelse i følelsesmessig smerte. Det er sinnet som forsøker å fortelle deg noe, få deg til å se nærmere på vanskelige tanker og følelser. Følelsene og sinnet er forbundet med spesifikke legemsdeler og kan knyttes til ulike sykdommer. Lær hvordan du avdekker forbindelsene og hva du selv kan gjære ved hjelp av blant annet hjertets kraft, kreativ visualisering, meditasjon, bevegelse og åndedrettsbevissthet for å styrke deg selv. Enhver følelse som blir undertrykt, fornektet eller oversett, vil sette seg fast i kroppen'.

Harold Klemp: ECKs åndelige øvelser. Din nøkkel til vosdom, frihet og kjærlighet. 'HK viser klart sin respekt for leserne som potensielle åndelige mestere i The Spiritual Exercises of ECK, en veiviser for å revitalisere folks åndelige liv overalt. Denne utrolige lille boken er en trapp med 131 trinn. Det er en meget spesiell trapp fordi du ikke trenger å klatre opp alle 131 trinnene for å nå toppen. Og hva venter det deg der? Nøkkelen til åndelig frihet, herre over eget liv, visdom og kjærlighet. Hvert trinn er en åndelig øvelse. Kort beskrevet, ofte på mindre enn en side hver, vil de føre deg til større bevissthet om ditt liv og dets guddommelige betydning. Du kan forvente gradvise forandringer i ditt syn på livet over en periode på uker eller måneder'.

Colette Baron-Reid: Tegn, varsler og orakelbudskap. Lær å samtale med åndens verden. 'Vi mottat guddommelige budskap gjennom tegn, varsler, forutsigelser og andre åndelige manifestasjoner i vår verden. Budskapene kommer til oss ved hjelp av ulike tegnbærere, som dyr, naturen, klarsynte personer og divinasjonsverktøy (spådomskort, pendel, runer, numerologi osv). De snakker til oss og besvarer bønnene våre gjennom meningsbærende sammentreff. B*udskap fra åndens verden kommer til oss alle, men ser, hører og forstår du ?'.

Eric Pearl: Vekk din indre healer. Gjenskap forbindelsen til universet ved hjelp av de nye energifrekvensene. 'EP mirakuløse helbredelsesevner fascinerer og forundrer leger og forskere over hele verden. Selv forklarer han fenomenet med de nye healingsfrekvensene som nå i rasende tempo sprer seg i oss alle. Det jeg kaller forbindelsen er ingen innbildning, sier EP. Forbindelsen er prosessen som gjenforener oss med universet. Healingsenergien ligger på et nytt frekvensområdet, og overføres via et spektrum av lys og informasjon som aldri før har vært tilgjengelig på jorden. Glem krystaller, meditasjon og mantraer. Energien som gjenskaper din forbindelse til universet har du i deg, og den slipper ikke taker når du har aktivert den ved hjelp av bokens mange enkle og kraftfulle øvelser'.

Andy Caponigro: Pustens mirakel. Helbred deg selv ved hjelp av ditt eget åndedrett. 'Pusten er nøkkelen til all healing. Totusenårgamle pusteteknikker ble utviklet av hinduistiske yogier og kinesiske vismenn for å mestre frykt, helbrede sykdom og for å nå opplysthet. Teknikkene springer ut av livets pust - den åndelige livskraften som holder oss i live gjennom åndedrettet - og er forbausende kraftfulle'.

Colette Baron-Reid: Ditt magiske livskart. 'Lær å forstå ditt vesens innerste krefter med Ditt magiske livskart. Dra på oppdagelsesferd i din egen livshistorie! Legg ut på på en eventyrlig indre reise på ditt eget livskart som vil avdekke skulte mønstre og vaner, skyggesider og fortidens avtrykk på ditt liv her og nå. Og peke ut veien fremover!'.

Barbara Marx Hubbard: Det nye mennesket. 'BMH, filosof og futurist av første klasse, kartlegger kursen for vår fremtid. Med utgangspunkt i hennes egen fengslende historie om personlig forvandling gir hun oss en kort, men fascinerende historie om vår art og den veien den har tatt. Og den veien vi nå har en mulighet til å velge for at det «nye» universelle mennesket skal kunne tre frem. I et forbløffende klart og enkelt språk evner hun å begeistre menneskehjerter over hele kloden med sin lysende innsikt i hvem vi har vært, hvem vi er og hvem vi kan bli. Kanskje rører hun også ved ditt hjerte?

Eben Alexander: Himmelen finnes. Fakta eller fantasi? 'Svaret synes opplagt etter å ha lest hjernekirurgens bok. I motsetning til mange andre beretninger om nær døden-opplevelser, er Eben Alexander også i stand til å forklare hvorfor hjernen hans aldri kunne ha fabrikkert reisen inn i det hinsidige'.

Kyle Gray: Englehviskeren. Det handler om kjærlighet. 'Engler er guddommelige vesener skapt av universet for å veilede oss på jorden. De fantes før menneskene, og de har betraktet vår eksistens fra tidenes begynnelse. Bare ganske få engler har vandret på jorden. De fleste av dem har alltid vært i åndeskikkelse. Kyle Gray har aldri opplevd annet enn at englene er ren kjærlighet og at de aldri fordømmer. De vil alltid se ut som lys, og de har alltid sitt utgangspunkt i kjærlighet. Englene arbeider imidlertid med utgangspunkt i at vi har vår frie vilje, og vil derfor aldri gripe inn i vår tilværelse hvis vi ikke tillater dem å hjelpe'.

Cyndi Dale: Kundalini. Vekk kundalinikraften. 'Kundalini er kroppens livskraft. Når den aktiveres, kan mennesket leve som en opplyst vismann eller kvinne'.

Philippa Lubbock: Helbred ditt liv med Life Alignment.Ta en prat med deg selv. Skulle du gjerne hatt det bedre, men vet ikke helt hvordan du skal få det til? Snakk med en som har greie på den slags. Snakk med deg selv! For Philippa Lubbock har samtale på alle nivåer vært en naturlig del av livet fra barnsben av. Som voksen tok hun denne egenskapen med seg inn i utdannelsen som gikk i forskjellige retninger innenfor healing. Da hun ble kjent med Jeff Levins healingsystem, Life Alignment, var det som å komme hjem. Her handler det nemlig om å samtale med kroppen'.

Eric Pearl og Frederick Ponzlov: Solomon snakker om å gjenforenes med ditt liv. Vi er vibrasjonsmønstre. Vi er lysbølger. Vi er i det rommet mellom atomene som vibrerer. Den kanaliserte bevisstheten. Solomon gir oss en opplevelse av The Reconnection, healingmetoden som ble presentert i Eric Pearls første bok, Vekk din indre healer.

Annika Radlöv og Tuula Partanen: Åndenes rike. Lær å samarbeide med åndeverdenen.'Føler du at det er noen der, noe udefinerbart som du ikke helt får tak i? Det kan være veilederne dine fra åndeverdenen som forsøker å komme i kontakt med deg. Ønsker du å opprette forbindelse, kan Åndenes rike være til hjelp'.

Faglige alternativer.

Jung: Det Kollektivt ubevisste.
Ikke uten grunn er det naturlig å ta med Jung i forbindelse med NA, både fordi han var en fremtredende psykolog, men også fordi han hadde sterke religiøse holdninger og erfaringer som ikke var i overensstemmelse med den kristne troens dogmer. Jeg har tidligere omtalt Jung i forbindelse med studien om utviklingspsykologiske teorier og vil derfor her kun ta med noe av det som kan relateres til NA. Selv hadde han mange uforklarlige opplevelser og erfaringer som ble koblet både til det psykiske og religiøse, som har likheter med mye av det som presenteres i NA, men vil her bare ta med noe av hans teorier omkring det kollektivt ubevisste.

Jungs teori om det kollektivt ubevisste synes å ha i seg eventuelle årsaker til mye av det som skjer innen NA. Hvis hans teori er riktig vil det også kunne gi en forklaring på forholdet mellom det psykiske og åndelige, hvor alt egentlig er psykologisk, men åndelig i den forstand at den menneskelige erfaring blir samlet opp i en egen databank som ikke bare er tilgjengelig for alle, men hvor arketypene i det kollektivt ubevisste danner grunnlaget for den menneskelige eksistensen, både det personlige bevisste og ubevisste, men også det universelle kollektive ubevisste. Innen NA er det naturlig å se på dette som noe åndelig, noe det vel egentlig er, en slags universell databank som alle har tilgang i grensene mellom en psykisk og åndelig tolkning eller forståelse. Det er knyttet til den menneskelige eksistensen, men ut over de menneskelige rammene for liv og død og derfor mer naturlig å tenke det knyttet til eksistensielle uforklarlige energier, slik internettet også har i seg muligheten for tilknytning til en slags universell databank. Dette vil også kunne gi en slags forklaring på uforklarlige fenomen som reinkarnasjon og andre åndsvesen, slik det finnes mye av innen NA-litteraturen.

Imidlertid er det ikke bare psykologien og nyreligiøsiteten som representerer denne holdningen, men også Laszlo, som jeg senere viser til, som skriver om psi-feltet som 'lager for alt som til alle tider har funnet sted i universet, og det er den subtile og alltid tilstedeværende informasjons-bank for alt som noensinne vil komme til å finne sted'. Slik er alt fra mikrokosmos til makro-kosmos del av en samlende helhet som henger sammen og avhengig av hverandre, hvor også Capra viser til sammenhengen mellom vitenskap og mystikk.

Maslow: Selvrealisering.
Som tidligere omtalt er det spesielle med Maslow at han som ateist aksepterer det overnaturlige hvor han koblet studien om høydepunktsopplevelser til den menneskelige selvrealiseringen. Denne teorien 'hadde alle de trekkene man gjerne forbinder med religiøs erfaring - en ekstatisk og intens opplevelse av lykke og salighet'. Disse erfaringene er altså ikke knyttet til guddommelige åpenbaringer eller religiøse betingelser som gjør dem til psykologiske fenomen. For ham var det naturlig å knytte de ekstatiske opplevelsene til sin behovs- og motivpyramide som en naturlig del av selvrealiseringen og derfor som et menneskelig potensiale - enten det kalles sjelelig, kollektivt ubevisste eller andre åndsrelaterte betegnelser. Han var også knyttet til Esalen-senteret hvor man blandet 'humanistisk psykologi med østlige tradisjoners spirituelle teknikker'. Slik viser det seg altså at såkalte religiøse opplevelser også skjer innenfor psykologiske rammer, slik det også skjer hos urbefolkningene og i dagens NA.

'Så å si alt som skjer i ekstaseopplevelser, samme hvor naturalistiske de er, kan defineres som religiøse opplevelser, ja, tidligere ble de faktisk utelukkende ansett som religiøse erfaringer. Mange mennesker opplever faktisk dette som en så stor og fantastisk erfaring at den ikke bare rettferdiggjør seg selv, men selve livet. Høydepunktsopplevelser kan gjøre livet bryet verd. Den gir mening til livet selv'. 'Da jeg stilte følgende spørsmål: Hvordan ser verden annerledes ut i ekstase?, kunne de flere hundrede svarene jeg fikk reduseres til en sentral liste med kjennetegn som riktignok overlapper hverandre i stor grad, men som like fullt kan betraktes som forskjellige i forskningsøyemed. Det som er viktig for oss i denne sammenhengen er at denne listen over det som kjennetegner verden slik den oppfattes i våre klareste øyeblikk, er omtrent det samme som det folk gjennom tidene har kalt evige sannheter, åndelige verdier, de største verdier eller religiøse verdier'. Vi ser her at såkalte religiøse erfaringer ikke er betinget av religiøse kriterier, men av det menneskelige potensiale. Om dette har sin bakgrunn i universelle åndelige energier eller sjelelige kvaliteter blir en trossak, men viser at det uansett ikke betinges av eksterne guder.

Theilhard de Chardin. Spiritualistisk filosofi.
Den franske jesuittpresten, geologen, paleontologen og spiritualistiske filosofen er en person som på bakgrunn av sine teorier knyttes til NA, på tross av at han nok ville holdt seg langt borte fra NA-miljøene. I sin bok 'Fenomenet menneske' sies det at han 'presenterer en menneskesentrert filosofi og en teori om at hele universet er den del av en målrettet evolusjon mot en fullkommen tilstand. TC foretar her en spiritualistisk tolkning av evolusjonsteorien, der både jorden og menneske gjennomgår en åndelig utvikling. Gjennom menneskets evolusjon vil planeten omgis av et bevissthetslag, som han kaller noosfæren (noos-ånd). Utviklingen vil på dette nivået bli drevet fremover av kjærlighet og personalitet, og peker frem mot et fullkommen-hetsstadium som han kaller Omega-punktet'. Tanken på at både mennesket og alt liv på jorden gjennomgår en åndelig utvikling som ledd i en målrettet evolusjon, faller naturligvis i god jord hos NA og det sies at mange av NA-bevegelsens fremste representanter bekjenner sin gjeld til hans spiritualistiske filosofi. Tar her med noen sitater.

'Det synes bare å være en virkelighet tilbake, som er i stand til å dekke og fullbyrde både det uendelige lille og det uendelig store: det er energien, kjernen i tingenes universelle, flytende vesen, som alt oppstår i og vender tilbake til som et osean. Energien, den nye Ånd, Energien, den nye Gud. Ved verdens Omega som ved dens Alfa, det upersonlige'.

'Vi har sett og erkjent at utviklingen er en oppstigning mot bevisstheten. Dette bestrides ikke lenger selv av de mest materialistisk innstilte, i hvert fall ikke av de mest agnostiske blant de humanitære. Den bør da et sted i fremtiden nå et høydepunkt i en eller annen høyeste bevissthet - som samler i seg all bevissthet, også samler alle bevisstheter, idet de hver især forblir seg selv bevisst ved prosessens slutt - virkeligheten av dette gåtefulle sentrenes sentrum som jeg har kalt Omega og dettes utstråling som allerede er aktuelt'.

Den katolske teologiske professoren Haught 'hevder at om naturvitenskapens metode var den eneste for å finne sannhet, ville natur være det eneste man fant. Et alternativt synspunkt er at naturen er grenseløs, og at den har en dybdedimensjon. Naturens overflate er imidlertid ikke alt som eksisterer. Det finnes en uendelighet, et stort mysterium som naturen er nedsenket i - noe større enn dem selv - hvor dybde, dette mysterium, eller denne sannhet får forskjellige navn. I vestlig teologi kalles det Allah eller Gud, i østlig tenkning Brahman eller Tao'. Vi ser her hvordan den kristne teologien er i endring og nærmer seg en nyreligiøs tenkning, hvor den universelle energien som er sentral i NA erstatter gudsbegrepet, slik også det har ulike navn. En slik gudsdefinisjon vil mange godta, i motsetning til en begrenset monoteistisk religionsforståelse.

Lovelock: Gaia-hypotesen.
Boken 'Gaias hevn' er en advarsel om den krise som synes å ramme vår jord, den økologiske ubalansen som kan føre til de mest skremmende senarier. Gaia-hypotesen betrakter planeten som én levende organisme hvor alt henger sammen og dens evne til å rette opp ubalansen, men hvor Lovelock mener at 'Gaias evne til selvhelbredelse er blitt svekket'. Det er altså ikke bare den åndelige universelle energien det tales om i NA, men hvor 'den endelige hypotesen går ut på at absolutt alt liv på jorden, fra hvaler til virus, fra eiketrær til alger, utgjør én enhet', som en slags parallell til det metafysiske som NA er mest opptatt av. Her er det ikke religiøse fanatikere eller åndelige svermere som taler, men en faglig ekspertise som begrunner sin teori på kunnskap og erfaring. Her er også likheter med Laszlo og hans holistiske paradigme.

Lovelock etterlyser 'selve livets vesen', 'hva livet er', noe som for ham er 'så og si fullstendig oversett' i den vitenskapelige forskningen. 'Liv er en av de prosessene som finnes alle steder der det er en sterk energistrøm. Det kjennetegnes ved en tendens til å danne seg selv eller ta form mens det forbruker energi, men må da samtidig alltid gi fra seg forringede produkter til omgivelsene'. Han mener å ha registrert 'at Gaias evne til selvhelbredelse er blitt svekket. Sagt på en mer prosaisk måte hevder han at noen endringsprosesser som er igangsatt av mennesker, med konsekvenser for kliamet, irreversible, og at systemet er i ferd med å nå en grenseverdi der det kan slå over i noe helt annet'. Her er det også snakk om åndelige og universelle energier, selv om Lovelock ikke knytter dette til NA, men til forvaltningen av jorden, hvor den samme kosmiske energien ligger til grunn også hos biologien, fysikken og religionen.

Huxley: Hallusinogene stoff.
Det viser seg at ekstatiske opplevelser ikke kun er betinget av religiøse erfaringer, men kan også oppnår gjennom meditative teknikker, terapeutiske behandlinger eller bruk av narkotiske stofffer, slik det også er kjent fra religiøse seremonier. I forbindelse med Esalen instituttet ble det brukt 'hallusigene stoffer, østens mystikk og sensitivitetstrening. Esalen ble et startskudd til det som senere gikk under navnet New Age, tankene til Esalen ble popularisert og dyrket ved selvutviklingssentre som blomstret opp i hele den vestlige verden i 1960 og 1970-årene'.

Huxley ønsket å prøve dette som forsøksperson i et prosjekt om bruk av Meskalin, da dette skulle ha en bevissthetsendrende egenskap. Forventningene var store, 'men det som jeg hadde ventet skjedde ikke. Denne verden - mager og grå, men allikevel min - som jeg nå håpet å få forvandlet til noe helt ulikt seg selv'. Det var langt fra revolusjonerende, hvor det han opplevde var på det objektive plan, ikke i hans private subjektive univers - slik han ønsket det. Som årsak sier han at han ikke hadde regnet med 'min mentale makeup og dens idiosynkrasier. Jeg hadde glemt å ta hensyn til mitt temperament, min oppdragelse og mine vaner'. De menneskelige forutsetninger reagerer altså ulikt også på kjemiske stimulig, slik det også er med alts det som møter oss og som vi påvirkes av.

Coelho: Alkymisten.
Alkymi er en kombinasjon av gamle filosofiske betraktninger, mystisisme og kjemisk kunnskap som utviklet seg ca 300 fvt. Selv om det preget de kjemiske prosessene helt fram til 1800-tallet hvor det ble satt endelig sluttstrek for alkymien, er det idag mest kjemt for sin symbolske og metafysiske betydning. Opprinnelig var målet at 'mindre edle og verdifulle stoffer kunne omdannes til edlere og mer verdifulle. Da gull var det edleste og mest fullkomne av alle metallene, ble det en hovedoppgave for alkymistene å omdanne andre og mindre verdifulle metaller til gull. En viktig rolle i alkymistenes arbeid spilte også nærvær av en ånd som kunne bringe liv og farge til det døde stoffet'.

Forvandlingen ved å omdanne de mindre edle til mer verdifulle stoffer fikk etterhvert større plass som symboliserte sjelens renselser og omdanning. Gjennom hemmelige foreninger, taushetsløfter og innvielser kunne en 'fødes på ny', og 'til slutt når den gjenfødte mester den høyeste grad av verket: Gjenforening med solens energier, det kosmiske liv, Guds eget vesen, det filosofiske gull'. Boken Alkymisten handler om 'åndelig søken, om å finne seg selv gjennom å se de magiske sammenhengene i tilværelsen og i et univers gjennomsyret av mystikk', hvor romanhelten er ett med verdenssjelen. Coelhos forfatterskap sies å 'handle om mennesker som leter etter seg selv og livets mening, er fylt av metafysiske elementer og religiøs mystisisme', hvor han 'kun peker på magiske og overnaturlige løsninger på menneskets problemer', altså i sterk tråd med NA.

Jung 'fant store likheter mellom alkymistenes symbolmettede bilder og sine pasienters drømmeverden. Særlig påpekte Jung de arketypiske motivene som finnes både i drømmen og alkymien. Han fortolket det alkymistiske verket som et symbolsk uttrykk for en dynamisk prosess, individuasjonsprosessen, menneskets innerste streben etter psykologisk helhet gjennom integrasjon av jegets ubevisste bakgrunn og selvet'. I sin jakt etter Verdens sjel, det som Jung kalte for det kollektivt ubevisste, eller De vises sten, Storverket og andre betegnelser, kom han frem til at 'vi kan alle - og det påstår jeg uten minste tvil - kan dukke ned i Verdens sjel. Derfor er Alkymisten en symbolsk tekst. Den er ikke bare et forsøk på å formidle alt jeg selv har lært, men er også en hyllest til store forfattere som klarte å nå fram til Universets språk'.

Capra: Vitenskap og mystikk.
Noe av det mest interessante i den varierte litteraturen som finnes mellom vitenskap og religiøse erfaringer, er hvor fysikkken finner naturlige likheter mellom det fysiske og metafysiske. En av dem er den amerikanske fysikeren og systemteoretikeren Fritjof Capra og årsak til hans posisjon innen NA er ikke fysikken, men hans forsøk på å forene moderne vitenskap og østens mystikk, hvor tro og vitenskap møtes på en måte som passer inn i NA-verdensbilde. Han hevder at både fysikere og mystikere på hver sin måte kommer frem til det samme bilde av kosmos. I begrepene tomhet og tomrom har moderne fysikk forvandlet det klassiske bildet av tomrommet på en dyptgripende måte, i de såkalte feltteoriene. 'I disse kvantefeltteoriene mister skillet mellom partikler og det rommet som omgir dem sin opprinnelige skarphet, og rommet anerkjennes som en dynamisk størrelse av fremstående betydning'.

Einsteins teori sier at 'Rom og stoff oppfattes som uatskillelige gjensidig uavhengige deler av én enkelt helhet', for 'der det finnes et massivt legeme, vil det også finnes et gravitasjonsfelt, og dette feltet vil manifestere seg som rommets krumning rundt dette legemet' - slik det er med alle legemer. I kvantefeltteoriene 'overvinnes fullstendig den klassiske kontrasten mellom de solide partiklene og det rommet de er omgitt av. Kvantefeltet blir ansett som den grunnleggende fysiske enheten, et ubrutt medium som er til stede overalt i rommet. Partikler er bare lokale fortetninger av feltet, konsentrasjoner av energi som oppstår og forsvinner'. Einstein sier også at 'Vi kan derfor anse at materien utgjøres av de områdene i rommet der feltet er yttterst intenst. I denne nye formen for fysikk er det ikke noen plass til både felt og materie, for feltet er den eneste virkeligheten'.

Copra sier også at 'De manifesterte fenomenene i det mystiske 'intet' er, liksom de subatomære partiklene, ikke statiske og permanente, men dynamiske og forbigående, de oppstår og forsvinner i en endeløs dans av bevegelse og energi. Liksom fysikerens subatomære verden, er den østlige mystikerens verden av fenomener en verden av samsara - vedvarende fødsel og død. Som forbigående manifestasjoner av tomheten, har tingene i denne verden ingen grunnleggende identitet'. Derfor har den moderne teoretiske fysikken 'plassert vår tenkning om materiens vesen i en eller annen sammenhegn. Den har ført vårt blikk fra det synlige - partiklene - til den underliggende enheten, feltet. Materiens nærvær er bare en forstyrrelse av feltets fullkommenhet på det stedet, noe tilfeldig - en kunne nesten si en skjønnshetsflekk. Orden og symmetri må søkes i det underliggende feltet'.

Dette såkalte underliggende feltet er derfor av stor interesse også for NA, hvor en finner en naturlig likhet og sammenheng mellom tomhet og materie, det fysiske og metafysiske, hvor det egentlige er det vi kaller for tomhet, men som likevel ikke er tomt. Det samme også for de monoteistiske religionene hvor gudene ikke synes, men likevel den egentlige og opphavelige virkeligheten, hvor det veksles mellom den usynlige guden og den materialiserte Jesus, som dessuten etter sin oppstandelse skulle kunne bevege seg uavhengig av det fysiske, løst fra de fysiske lovene. Slik er det ikke vanskelig å forestille seg en universell tilstand av ukjent eksistensiell betydning, hvor det vi opplever av uforståelige og overnaturlige fenomen kan ha sin årsak.

Det er noe av det samme det også vises til når det gjelder Selvet, Det sanne Jeg, Ånden i meg, Vårt høyere Jeg, den dype stillheten, det guddommelige i oss, det innerste egentlige Jeg, den indre kjerne, i motsetning til det som livet har gjort oss til. Det skilles av flere mellom hva vi er og hva vi har, hvor den som 'er' styrer det en 'har' av sjelsevner og eventuelle tilganger til det metafysiske gjennom transpersonlige muligheter. Slik synes det som det grunnleggende i det religiøse også har naturlige årsaker, men hvor de religiøse dogmene og erfaringene kun er mindre utslag av langt større dimensjoner.

Laszlo: Den store sammenhengen.
Ervin Laszlo har gjennom sin systemfilosofi og evolusjonsteori blitt omtalt som en av verdens ledende systemteoretikere. Han har skrevet en rekke bøker og artikler som er i overens-stemmelse både med Capra og NA. I boken 'Revolusjon i vitenskapen' skriver han at 'Frem-stående vitenskapsmenn og kvinner er i ferd med å utvikle en helhetlig forståelse av virkeligheten - et holistisk paradigme. De oppdager en dypere sammenheng mellom liv, univers og bevissthet, en sammenheng hvor universet ligner en levende organisme snarere enn en samling døde elementer. Materien forsvinner som fundamental egenskap ved virkeligheten, og kontinuerte felt erstatter separate partikler som grunnlag for et energiladet univers. Livet utfolder seg som en sammenhengende vev av relasjoner, med myriader av enkeltelementer i stadig utvikling'.

Dette omtales som et nytt vitenskapelig verdensbilde og viser til at 'I tusener av år har mystikere og seere, visdomsbærere og filosofer hevdet at det finnes et slikt felt i naturen som i Østen kalles for Akasha-feltet', som ikke lenger kun er myter, men kosmiske felter i dagens vitenskap. Det er et felt som 'forbinder organismer og mentalt liv og alt som oppstår i vårt univers - og forbinder det med alle andre univers som noengang har eksistert'. Dette feltet kaller Laszlo for psi-feltet som også har likheter med Jungs Kollektivt ubevisste, som 'ikke bare er kilde og opprinnelse til alt som fremtrer i rom og tid, men også naturens konstante og vedvarende hukommelse. Det er lager for alt som til alle tider har funnet sted i universet, og det er den subtile og alltid tilstedeværende informasjonsbank for alt som noensinne vil komme til å finne sted'.

Dette nye paradigmet kaller han for 'revolusjonær vitenskap. Det gir ikke bare vitenskapen et nytt paradigme i arbeidet med å utforske og forstå virkelighetens natur, den gir oss alle en ny måte å tenke på om oss selv og verden. Det gir tillit og begripelighet til vår dypeste intuisjon om enhet med kosmos, med Jorden og menneskeheten'. I en artikkel sier han derfor at 'Mennesket er samstemt med alt annet, idet det forbinder den genetiske informasjonen i kromosomene og bevissthetens erfaringer med en større virkelighet, biosfæren og til syvende og sist med kosmos'. Slik alt i kroppen henger sammen, henger også alt i kosmos sammen, med de forbløffende forbindelser som går gjennom det hele - som en stor sammenheng, en synkronisert tilstand 'med spontane forbindelser mellom delene som utgjør systemet og mellom systemet selv og omgivelsene'. Også her er det likheter med Jung og hans teori om synkronisitet. Selv om Laszlo ikke synes å ha noen spesiell religiøs tro, finner han de samme holdningene som er typiske for dagens NA, hvor det naturligvis er langt mer begrunnet og troverdig.

Andre faglige vurderinger.
Det finnes også endel bøker som ser på nyreligiøse fenomen ut fra en vitenskapelig synsvinkel, hvor en forsøker å vurdere dem saklig og nøytralt. Idag finnes det samarbeidsfora mellom alternativbevegelsene, helsemydigheter og universitetene og vil nevne noen eksempler på disse. Utfordringen er både å finne balansen mellom de konkrete erfaringene som den enkelte har hatt og hva som ligger til grunn for disse opplevelsene, slik problemet i religionspsykologien er å vurdere religiøse erfaringer seriøst.

Professor dr. med. Anna Luise Kirkengen sier om fenomenet healing: 'Den nyeste kunnskapen fra fagfeltet psyko-nevro-endokrino-immunologi tilsier etter vårt syn at det ikke er et spørsmål om healing kan skje, men snarere under hvilke forutsetninger og med hvor dyp virkning. Dokumentasjon knyttet til fenomentet kalt placebo tilsier at ingen vitenskapelig orientert tenker bør miste fatningen av å høre om menneskers opplevelse av healing og helbredelse. Slik 'mirakler'. trenger verken å være overnaturlige eller tilfeldige. Forskningen kommer trolig snart til å kunne vise hvordan healing 'ser ut' fra et naturvitenskapelig perspektiv, uttrykt i en endret immun-, hormon- og nerveaktivitet. Det foreligger nå dokumentasjon av at psykoterapi kan endre hjernes struktur. Det handler ikke om ytre mystiske 'krefter'. Kraften er alt i pasienten som egenhelbredende ressurser. Det handler om hvordan en gjennom symbol og mening i relasjon til en medlevende og medfølgende hjelper kan aktivisere disse'.

Alver, Fjell, Ryymin: Vitenskap og varme hender. Den medisinske markedsplassen i Norge fra 1800 til idag. 'Forholdet mellom vitenskapelig og alternativ medisin skaper kontrovers. Selv om folkelige behandlere som Snåsamannen blir møtt med skepsis fra vitenskapelig hold, tyr mange til alternative terapier. I spørsmål om helse, sykdom og død har menneskene alltid brukt tilgjengelige ressurser og strategier ut fra egne kulturelle og historiske forutsetninger'.

Alver, Gilhus, Mikaelsson og Selberg: Myte, magi og mirakel. I møte med det moderne. 'Dette er en bok om moderne religiøsitet - eller nærmere bestemt den uorganiserte religiøsiteten i det moderne samfunnet. Forfatterne viser hvordan dagens situasjon karakteriseres av en blomstrende og mangeartet religiøsitet som preger det norske samfunnet i stor grad. Ved å gå på tvers av etablerte fagskiller forsøker forfatterne, to religionsvitere og to folklorister ved UIB, å fange inn denne moderne religiøsiteten der det guddommelige har flyttet ned fra himmelen og inn i det enkelte individ'.

Morten Barth: Helbredende hender. Fri Hippkrater til Snåsamanne. 'Hippokrates regner som legevitenskapens far. Han hadde selv erfart at hender kan ha helbredende kraft. Denne boken forteller de helbredende henders kulturhistorie fra antikken frem til i dag. Som leser blir du kjent med healingstradisjoner gjennom århundrene, fra Jesu tid til vikingene, gjennom hekseprosessene og opp til vår tid'.

Richar Wiseman: Paranormalitet. Hvorfor vi ser det som ikke er der. 'Paranormale fenomener eksisterer ikke, ifølge professoer Richard Wiseman. Det betyr ikke at forskning på for eksempel telepati, spådomskunst og ut av kroppen-opplevelser ikke kan gi oss innsikt. Gjennom å forske på disse fenomenene kan vi lære mye om hvordan hjernen vår fungerer, hvorfor vi oppfører oss som vi gjør, og hvorfor vi tro som vi gjør. Denne boka tar for seg vitenskapen om det overnaturlige og gir deg innsikt i hvordan såkalt paranormale fenomener fungerer'.

Brita Pollan viser i sin bok 'Tidens og gudenes begynnelse' til fire forskeres ulike teorier om religion, årsaker og utvikling, samt spesielle tema fra religionsforskningens historie, bl.a. religionens forhold til det ubevisste og nyreligiøsiteten. Denne gir interessante tanker om hva som ligger til grunn for det religiøse fenomen, som på mange måter bygger på samme prinsipper både i fortid og nåtid.

Valnesfjord Helsesportsenter er et prosjekt finansiert av Sametinget og Helsedirektoratet som innebærer alternativ behandling, kulturell miljøterapi eller naturmedisin, spesielt tilpasset samisk kultur hvor bruk av planter og tankekraft står sterkt, med innslag av sjamanisme. Universitetet i Tromsø driver også et informasjonssenter for alternativ behandling (NAFKAM), hvor det også forskes på bruk av alternativ behandling, i samarbeid med en sammenslutning av alternative behandlingsorganisasjoner (SABORG), etter initiativ fra helsemyndighetene.

Georg Hygen - Norsk parapsykologis grand old man. 'Det vitenskapelige verdensbildet er godt begrunnet og det står fast. Poenget er at det eksisterer områder av virkeligheten som vitenskapen ikke kjenner. At det finnes områder i verden som ennå ikke er utforsket, synes jeg er ganske selvsagt. Jeg tror mennesket har en personlighet som bruker hjernen. Men å definere den ikke-materielle strukturen som jeg kaller personligheten, ne, det kan jeg ikke. I de såkalte Ut-av-kroppen-opplevelser, som jeg liker å kalle bevissthetsutferder, stikker vår bevissthet av og lar det fysiske legemet ligge igjen. Jeg kjenner flere personer som har opplevd slike bevissthets-utferder. I flere tilfeller har personene foretatt korrekte observasjoner under utferden som de ikke kunne ha fått kjennskap til på annen måte. Dette kan tyde på at vi alle har en slags ikkemateriell dobbelgjenger som kan vanke omkring på egen hånd'.

Likheter mellom kristen tro og nyreligiøsitet.
Sentralt i NA er troen på det menneskelige potensiale og den universelle energien, hvor det ofte synes uklart hvor skillet går mellom disse, såfremt det er noe skille. Det er som med begrepene ånd, sjel og legeme, hvor en i religiøs betydning skiller mellom ånd og sjel, hvor det åndelige kommer utenfra, noe guddommelig som er tilgjengelig og betinget av den respektive guden. Nå er det ikke lenger noe eksternt, men det ytre guddommelige er i det indre menneskelige. Derfor interessant å se likhetene mellom det kristne og NA, hvor det som tidligere var betinget av en spesiell tro likevel ikke er betinget av verken troen eller guddommelige objekter. Det viser seg i NA at dette enten er basert på et menneskelig potensiale eller i kombinasjon med metafysiske energier og dimensjoner som ikke nødvendigvis er betinget av guddommelige ytre objekter. Idag ser vi at NA i stor grad har overtatt og gjør seg bruk av de samme funksjoner som tidligere var betinget av de kristne gudene og videre utviklet gjennom kirkens selvoppnevnte apostoliske autoritet. I siste avdeling i Prosessen - Min tro, idag - vil jeg komme mer inn på det, men i forbindelse med NA er det naturlig å ta med noen mindre refleksjoner omkring likhetene mellom det bibelske og NA, for å illustrere dette nærmere.

Helbredelser.
I evangeliene er de tegn og under som blir tillagt Jesus sentrale. I min studie omkring Mirakler så jeg imidlertid hvordan dette egentlig ikke kun er forbeholdt enkelte religiøse, men finnes både hos andre religiøse og ikke-religiøse, slik også Barth viser til healingtradisjoner gjennom århundrene, som av kirken ble betraktet som hekser og trollmenn. Dessuten det paradoksale at idag skjer det meste av overnaturlige erfaringer ikke hos kristne, men hos andre og da spesielt innen NA, noe som viser at det paranormale ikke er betinget av guder. Det er naturligvis ulike meninger om årsak og betingelse for helbredelse, slik også Paulus mener ulike nådegaver ligger til grunn for de respektive undergjerningene. Dette fordi den enkelte tror og handler ut fra sin egen erfaring, hvor det ikke er en gud som står bak og styrer, men hvor den enkelte ut fra sine forutsetninger og muligheter, lengsler og behov, selv utløser de helbredende kreftene og som da blir en modell som overføres til andre - uansett om det er en placeboeffekt, sjelskrefter eller kosmiske energier.

Engler.
Selv om gudene hos noen er ute av bildet har spesielt engler fått en stor og sentral plass, hvor englene synes å stå i en uklar forbindelse med en universell livskraft som menneskets medhjelper. Prinsesse Martha Louise har gjennom sine bøker og undervisning fått mange til å tro på skytsengler og i boken Engleviskeren vises det hvordan englene kan være aktive medspillere i menneskenes liv. Wiseman sier at forsøk viser når en mener seg å kunne se engler et sted i rommet, er det andre som ikke ser det samme, men ser engler ut fra sin situasjon og derfor på et annet sted. Hvis det er riktig styrkes mistanken om at det egentlig er noe som foregår inne i hodet hos den enkelte, i sjelslivet, av ukjente - eller naturlige - årsaker.

For meg synes det at engler er noe som skapes ut fra våre indre behov og lengsler, slik menneskene til alle tider også har skapt gudene i sitt bilde. Det synes å være en slags åndsmanifestasjon av indre behov, hvor en gjennom indre og ytre kriser skaper en slags erstatnings- eller hjelpeobjekt, slik vi også kjenner til fra overgangsobjektene eller Jeg-Idealet hos Assagioli. Problemet er at en gjør disse til en form for erstatningsobjekt, hvor en i likhet med gudene gjør seg avhengig av disse englene. Ikke uten grunn mener Gray at vi derfor kan påberope oss forskjellige engler i ulike krisesituasjoner så vi kan søke den respektive hjelpen vi trenger i vårt daglige liv.

Uansett naturlige årsaker til slike fenomen kan vi naturligvis ikke se bort fra at det finnes både guder og engler - transcendente, metafysiske eller transpersonlige energier. Swedenborg opplevde allerede på 1700-tallet at englene formidlet guds tale til ham, men idag er det ikke bare engler som hjelper og formidler. Walch er blitt internasjonalt kjent gjennom sine bøker hvor han samtaler direkte med gud, en form for automatisk skrivning, hvor gud taler direkte til ham. På tross av hans status synes jeg det er banalt og ikke noe tilsier at det er noen guddommeligheter som taler gjennom ham. Hvilken gud skulle det så være ?

Guder og djevler.
Et karakteristisk trekk innen NA er at en ikke er avhengig verken av guder eller djevler, selv om mange bygger sin nye tro på den kristne guden eller den hinduistiske gudsforståelsen, men hvor det mest knyttes til guddommelige energier av ukjent årsak. Det er naturligvis det gode som er det sentrale, naturlig nok fordi det alltid har vært slik at menneskene søker det gode livet, selv dem som påfører andre ondt gjør det for å oppnå et gode. Det sentrale i popmusikken er de såkalte Love-songs, hvor tema er kjærlighet. Det store attraktive tilbudet innen NA er kjærligheten og det gode indre livet som også forflytter seg til det ytre, for når det indre er fylt av gode motivasjoner og intensjoner blir også det ytre livet godt. På samme måte har det også vært gjennom den kristne historien, hvor en fikk del i guddommelig natur, åndens gaver og seier over det onde. Slik er det guddommelige alternativet fremdeles intakt, men utvidet til et universellt fenomen av kosmisk karakter - uavhengig guder. Derfor er det lite i NA som handler om det onde, hvor en heller søker det gode for å fylle tomrommet med troens kjærlighet.

Døden.
Bibelen omtaler døden som den siste fiende og gjennom den kristne troen vil en overvinne døden og oppnå evig liv. Død og dødsfrykt er sentralt hos mange og ikke uten grunn er derfor døden sentral i alle de religiøse bevegelsene. Også i de filosofiske religionene som taoisme og buddhisme er døden sentral, selv om evig liv og guddommer ikke har betydning, men hvor døden fører over til nye livsformer og gjenfødsler inntil livshjulet stanser ved oppnådd Karma. I NA har troen på reinkarnasjon sterk plass, spesielt på bakgrunn av de mange opplevelser hos personer som refererer til tidligere liv. Selv om den opprinnelige læren går ut på at en i neste liv kan gå både bakover og framover i sin utvikling, hvor alle typer livsformer er aktuelle, er typiske trekk i dagens NA at det kun er snakk om å gå framover i sin eksistensielle og evige utvikling, inntil målet oppnås - som en ikke vet verken hva er eller blir. Nær-døden-opplevelser og ut-av-kroppen-opplevelser, som er sentrale både innen vitenskapelig forskning og NA, er for mange ekstremt gode opplevelser hvor døden blir mer en venn eller en fiende og derfor bruker Maslow begrepet 'den gode død', slik også Paulus så på døden som en vinning. Derfor har mange i NA et positivt forhold til døden, både ut fra egne opplevelser og troen på andres erfaringer.

Bønn.
I det religiøse livet er bønn både en kommunikasjon med guden og en lydighetshandling som bekrefter troen, slik vi spesielt ser innenfor de regelmessige bønnene hos muslimer - og kirkebønnene hos kristne. Imidlertid skulle bønnen være uttrykk for et personlig forhold mellom gud og mennesker, hvor en kunne be om hjelp, få trøst i sorgen og takke for det gode. Det spesielle i NA er at en ikke lenger er avhengig av spesielle guder for å kunne be, men hvor en ber til det ukjente som noe kjent. Den kristne bønnen henvender seg ikke bare til den gud som måtte befinne seg i himmelen, men også til Jesus som bor ved troen i hjertene, samt Åndens liv som også er tilstede i den menneskelige kroppen. Når en derfor idag ber til sine respektive guder eller energier er det i prinsippet det samme som skjer, at alle ber til noe i seg selv og som egentlig er seg selv. Ikke nødvendigvis bare på grunnlag av psykiske prosesser, men også muligheten for en slags universell energi som måtte finnes i - eller tilgang til - mennesket. Forfatteren Kristin Flood som ikke er en kristen bruker bønnen og skriver at 'Bønnen er en intim erfaring. Vi åpner oss og henvender oss til en usynlig del av virkeligheten, bøyer hodet i ærbødighet overfor noe vi opplever som større enn oss selv'. Bønn er altså ikke noe som kun er forbeholdt de religiøse - avhengig av hvordan en definerer det å være religiøse. På samme måte som med forbønn for andre, ikke bare healing som en tilstedeværende forbønnshandling, men også fjernhealing overfor andre som ikke er tilstede. Prinsippet synes å være det samme både når det gjelder religiøs bønn, healing eller andre påvirkningsstrategier av åndelig karakter.

Tro.
Avgjørende også innen NA er troen, slik bibelen sier det skal skje som vi tror, at alt er mulig for dem som tror og at troen kommer med forkynnelsen. Gjennom de mange ulike slag av teknikker og åndelige øvelser som finnes i NA-litteraturen er derfor troen avgjørende, for om en ikke har tro på dem vil en ikke utprøve dem og derfor ikke oppleve dem. Tro kan flytte fjell og slik Jesus skulle ha sagt at vi må tro for å oppleve har det naturlige psykologiske årsaker, hvor en gjennom fantasifulle visualiseringer forestiller seg at en får det en ønsker. Tidligere har jeg vist til Gawain som skriver om kreativ visualisering som kun er en teknikk, men fører til resultater - som kristne ville kalt for bønnesvar - fordi en forestiller seg det en tror tror på. Dessuten vil en gjennom visualiseringen også gjøre seg bruk av en tilgjengelig kosmisk energi, slik også kristne vil få del i den hellige ånd. Det som før var betinget av kristen tro viser seg idag å være betingelsesløs, men tilgjengelig for alle - uansett hva de måtte tro. Det viser seg altså at 'Alt er mulig for den som tror', men av psykologiske og ikke teologiske årsaker.

Ondskap.
Det onde i stor grad fraværende i NA, hvor det istedet fokuseres på det gode potensiale som befinner seg i mennesket - i samarbeid med positive kosmiske energier. Det onde er i stor grad blitt erstattet av andre begreper av psykisk karakter, som bl.a. Sabotøren, negative tanker og følelser som forsøker å hindre oss i å realisere vårt gode potensiale. Flood beskriver denne psykiske funksjon som en 'indre hissig kritiker', 'iblant er sabotørens nærvær så tydelig at vi greier å stanse tankemaset', som egentlig er negative tanker basert på fortidens erfaringer, ikke djevler eller demoner. Hjerneforskningen viser at det har naturlige årsaker i forholdet mellom hjernedelene, men bibelen beskriver Sabotøren som onde ånder når vi setter oss idealistiske mål. Harnum viser hvordan vi kan endre våre holdninger, fordi det ikke er en kamp mellom gode eller onde ånder, men innarbeidede negative holdninger vi selv kan endre.

Evig liv.
Det store og avgjørende tilbudet i det kristne budskapet var evig liv og frelse fra helvetes evige pinsler. Idag er helvetslæren og straffen for en manglende tro blitt borte fra den kristne forkynnelsen, hvor en nå mer viser til en uklar fortapelse for dem som ikke tror. Dessuten ser vi gjennom begravelsestaler og minnestunder at alle blir omfattet av den store guddommelige kjærligheten, hvor alle synes å komme til himmelen. Helvete er blitt et ukjent sted og en trenger ikke lenger frelses fra en evig straff, noe som også gjør at de store vekkelsenes tid er forbi. Dette er påvirket både av den demokratiske samfunnsutviklingen og teologisk forskning, men også av NA som i stor grad beholder troen på et liv etter døden, hvor noen bygger på den kristne modellen og andre på reinkarnasjon. Idag trenger en derfor ikke Jesus for å få evig liv.

Kampen mellom det gode og onde.
Et sentralt tema i NT er kampen mellom det gode og onde, Gud og Satan, hvor spesielt Efeserbrevet viser hvordan en skal forholde seg i kampen mot 'ondskapens åndehær i himmel-rommet'. I NA blir dette løst ved teknikker, slik også Harnum sier at vi kan ikke endre fortiden, men vi kan endre våre holdninger til fortiden. I Rom. 7 og 8 legger Paulus frem en teologisk begrunnelse for den indre kampen, hvor også han finner svaret i religiøse teknikker basert på trosholdninger og universelle energier. En ny bok i NA-litteraturen heter 'Lev modig', hvor tema er 'Vekk din indre kriger - Gå ut av frykten og inn i din egen storhet'. Boker viser til 'sanne historier og presenterer en plan for hvordan vi kan hente frem vår indre kriger og leve et liv basert på personlig mot'. Denne boken representerer et sentralt tema i NA hvor en gjennom tro, motivasjon og teknikker henter ut det positive i kampen mot det negative. Egentlig en form for positiv psykologi, positiv tenkning med vekt på tankens kraft til selv å endre våre holdninger når vi har tro og motivasjon. Fremdeles foregår kampen på det indre plan, men ikke lenger på grunn av eksterne åndsmakter, men naturlige psykologiske årsaker og mekanismer, slik det alltid har vært.

Profeter og profetier.
Det profetiske innslaget i bibelen gir uttrykk for at mennesker ble utvalgt av gud til å formidle hans budskap, men de teologiske studiene viste at også de profetiske skriftene ble skrevet etter eksilet, etterat de angivelige profetiske utsagnene hadde skjedd. I studien om Åpenbaringer så jeg hvordan alle religiøse bevegelser i hovedsak var grunnlagt på spesielle åpenbaringer, hvor guden hadde formidlet et nytt budskap som resulterte i en ny religiøs bevegelse. Gjennom NA ser vi at det ikke har noe med guder å gjøre, men med menneskelige forhold, psykologiske disposisjoner og reaksjoner. Ovenfor viste jeg til Spangler som mente at hvert naturfenomen hadde sin egen naturånd, deva, som kunne meddele seg direkte til spesielle mennesker gjennom såkalt kanalisering. Hans skrift 'Revelation' var et kanalisert budskap fra et slikt vesen, i likhet med de bibelske profetene, og ikke uten grunn ble skriftet kalt for NA-bevegelsens bibel. Nylig var det på TV et program om en forfatter som hevdet at hun gjennom automatisk skrift hadde skrevet en bok som kom fra Maria Magdalena. Profetiske kanaliseringer er ikke lenger basert på eksterne guder, men om det har grunnlag i psykiske eller metafysiske prosesser, er en sak for troen.

Diagnoser og readings.
Et annet sentralt tema i NA er såkalte 'readings' som er basert på hypnose hvor en kan sette seg selv i trance og gjennom denne stille sin egen og andres diagnose og foreskrive den aktuelle behandlingen. Cayce som jeg ovenfor har vist til, mente å hente sin informasjon fra to kilder, nemlig det underbevisste og Akashakrøniken, en kosmisk lagret informasjon. Begge disse er idag velkjente tema innen terapeutisk behandling, men som her tillegges overnaturlige og spesielle åndsgaver. Når enkelte religiøse mener seg å kunne se både bakover og fremover i enkelte menneskers liv, er heller ikke dette religiøst betinget, men noe som kommer til uttrykk hos enkelte mennesker. Det samme gjelder også healing og klarsynte, hvor jeg selv har opplevd hvordan noen kan si noe om mitt liv og mine tanker de ikke visste.

Modergudinnen.
I bibelen er den Hellige ånd et uttrykk for en gjennomgripende forvandling av positiv karakter som kommer til uttrykk gjennom åndens gaver og frukter. I hovedsak er dette en Animafunksjon, for å bruke Jungs begrep, som også kommer til uttrykk i kampen for likestilling av kjønnene, det kvinnelige og feminime, i motsetning til Anima, det mannlige og maskuline. Ikke uten grunn kommer også dette frem i ulike deler av NA, det som tidligere kom til uttrykk gjennom heksebevegelsene, men ble mistolket som djevelens medarbeidere. Nå oppstår nye bevegelser av hekser som ikke har ondskap på programmet, men motsatt, hvor en ønsker å fokusere på det positive potensialet som mennesket har i seg, bl.a. Anima. Et alternativ er den såkalte Modergudinnen, basert på den Store Gudinne, som har sine røtter i en førkristen natur- og fruktbarhetsdyrkelse med vekt på det kvinnelige og feminime. Her ser vi samme prinsipp ligger til grunn både for det nyreligiøse og det terapeutiske, som begge har til hensikt å vektlegge betydningen av det feminime og emosjonelle, som før var betinget av den Hellige Ånden.

Åndelig veiledning.
Bibelen legger stor vekt på det å vandre i Ånden, i motsetning til kjødet, samt at vi skal vandre i de gjerninger som gud legger til rette for oss. Så viser det seg at heller ikke dette er betinget av noen spesiell gud, men alment tilgjengelig, en mulighet som finnes i den enkelte. Mye NA-litteratur legger stor vekt på søken etter det indre stille rommet eller stillhetens stemme hos oss selv, ikke basert på eksterne åndelige objekter som tar bolig i oss. Det er dette som også skjer i bønnen, selv om fokus er rettet mot religiøse objekter, søker vi egentlig i oss selv. Flood skriver at når vi holder oppmerksomheten rettet mot vårt indre og de spontane fornemmelsene som dukker opp, knytter vi forbindelse med en unik del av oss selv, om 'oppmerksomheten som rettes mot vårt indre, mot mulighetene som skjuler seg i dypet av oss' - som egentlig er vår intuisjon.

Jeg har tidligere skrevet noe jeg kalte for Livsløpet, med vekt på K-punktene (krisepunkter) i mitt liv, og det merkelige er at når jeg ser tilbake, på tross av min opplevelse av mine mislykkede arbeidserfaringer, ser jeg klart og tydelig at når noe avgjørende var på gang og jeg trengte hjelp, så var der noe eller noen som stod parat til å hjelpe - jfr. pkt. om Synkronisitet. Det synes å være en rød tråd som går gjennom mitt liv, en slags flyt - Flow - som paradoksalt nok idag er selve motoren og drivkraften i det som gjør mitt liv meningsfylt, men ikke betinget av eksterne guddommeliger. Den beste veiledning får vi derfor av oss selv gjennom stillhet og intuisjon - såfremt vi tar oss tid til å lytte til oss selv, vår indre stemme.

Karismatiske kristne.
Det er liten forskjell mellom dagens nyreligiøse og nykristne, hvor forskjellen synes i stor grad å være dogmene som er forpliktet av troen på den jødekristne guden. I praksis er troen og den åndelige energien like, men med ulike navn og begrep. Selv om de betrakter seg som bibeltroende er de egentlig langt fra det sentrale bibelske budskapet, både hos Jesus og Paulus, men hvor de beholder det som er mest passende - og derved i praksis lik NA. Ekman's bok 'Tro som overvinner verden' kunne like gjerne vært brukt i NA-litteraturen, hvor det er troen som er avgjørende og som overvinner verden. Slik viskes grensene ut mellom nyreligiøse og nykristne, hvor de nykristne beholder det positive, og ser bort fra ubehagelige krav og forpliktelser. Felles er den himmelske kraften og universelle energien som synes å være den samme, hvor alt er mulig for den som tror.

Synkronisitet og Guds styrelse.
Jung har en teori om synkronisitet, 'prinsippet om akausale sammenhenger som skaper meningsfulle forbindelser mellom begivenheter som inntreffer på samme tid'.(263). Dette har bakgrunn i en gammel kinesisk lære hvor alt liv er et mønster, hvor 'alt som hender står i relasjon til alt det andre som hender gjennom det tidspunktet det inntreffer på'. I Ching 'bruker denne erfaringsfilosofien til å gi en meningsfull sammenheng til hendelser som inntreffer i et hvilket som helst øyeblikk'. For Jung var dette en erfaring ved sterke psykiske belastninger, hvor sammentreffet mellom indre og ytre hendelser kunne inntreffe og bekrefte hverandre. Laszlo bekrefter dette som et universelt fenomen i den fysiske - eller metafysiske - verden hvor 'sammenhengen forteller om en nesten momentant synkronisert tilstand, med spontane forbindelser mellom delene som utgjør systemet og mellom systemet selv og omgivelsene'. Dette ble tidligere tillagt gudene, men idag brukes både innen psykologi, fysikk og religion - som ikke nødvendigvis utelukker det guddommelige, men endrer betingelsene og begrepene.

Kollektivt ubevisste og Livets bok.
Dette er omtalt både i forbindelse med Jung og Laszlo og viser til den åndelige verden som tidligere tilhørte de kristne gudene, men idag kobles til flere vitenskaper. I Åpenbaringsboken tales det om Livets bok, hvor 'de døde ble dømt etter det som stod skrevet i bøkene, etter sine gjerninger'. Jødene kjente til de gamle mytene fra Østen, også de indiske og kinesiske, og i den teologiske studien viste at jødene hentet mye av sitt stoff fra andre religioner når de skulle utforme sin egen. Slik har også det kollektivt ubevisste likheter både med østens gamle myter, nyreligiøse, psykologiske teorier og moderne fysikk. Hos Laszlo er det psi-feltet som er kilde og opprinnelse til alt, som lagrer alt som har funnet sted i universet og alt som vil komme til å finne sted. Slik ekskluderes gudene, men ikke nødvendigvis det 'åndelige'.

Ny kirke - Ny tidsalder.
For Steiner var antroposofien veien til en høyere erkjennelse av den åndelige verden, det som tidligere var betinget av den kristne troen. Han mente at 'I prinsippet skulle det derfor ikke være nødvendig med en kirke og en kult. Det ville, ifølge ham, bli et tilbakelagt stadium for dem som befant seg i fronten av verdensutviklingen. Erkjennelse skulle erstatte tro og åndsvitenskap skulle ta religionens plass'. Han ønsket derfor en omfattende reform av kristendommen, hvor læren om 'Kristus i oss' var sentral, som for mange også er sentralt i NA, men hvor den nye kirken insisterte på dogmefrihet og viten i stedet for tro. Her reverseres den kristne historien hvor en går tilbake til de gnostiske kristne og deres lære.

Åndelige opplevelser.
Sentralt i det religiøse livet er religiøse erfaringer, et tema religionspsykologien er opptatt av, hva som er årsaken. Ingen kan bevise om de kommer fra guder, ånder eller mennesket selv, fordi religiøse erfaringer kan ha komplekse årsaker. Tidligere var det betinget av guder eller djevler, hvor gudene representerte det gode og lovlige, djevlene det onde og forbudte. Maslows studie om 'Peak experience' viser at det for mange var naturlig og derfor et ledd i selv-realiseringen, ikke betinget av religiøse forhold, slik det også er i parapsykologisk forskning. Et lykkelig liv og gode opplevelser er sentralt innen NA, men i stor grad baseret på menneskelig potensiale - ofte i samarbeid med den universelle energien. Raknes og Pollan mener det religiøse har sin årsak i ekstase og vi vet at slike opplevelser kan fremkalles gjennom ytre virkemidler som musikk, rytme (trommer), meditasjon, rusmidler, hypnose, suggesjon eller spesielle evner til å sette seg selv i trance og derfor ikke avhengig av guder, selv om en kontakter det hinsidige.

Da religiøse erfaringer og åndelige opplevelser er blitt sett på som bevis på den kristne sannheten, vil jeg vise til eksempler på det samme - uten Jahve. Jeg har tidligere gjennomgått boken til Mayhew 'Mennesker som søker Gud', hvor han viser til intervjuer med ulike religiøse representanter med vidt forskjellige trosholdninger, som viste at 'dybden i en manns åndelige liv er i langt mindre grad avhengig av hvilken religion han tilhører enn av hans egne indre egenskaper og den hengivenhet han viser den religion han har valgt å følge', for der hvor 'troen skiller mine venner, ser det ut for meg som om deres religiøse opplevelser forener dem'. Selv om troen og gudene var ulike viste det at opplevelser og erfaringer av troen var lik for alle. Dette bekrefter det psykologiske aspektet i religiøse erfaringer, hvor det ikke er gudene, men troen som er avgjørende. Det er det samme også i NA, hvor en både med kjente og ukjente guder, med eller uten guder, opplever det samme, men betinget av deres tro.

Den tidligere buddhismunken Viggo Johansen overvar et foredrag av Dalai Lama og 'opplevde for første gang at bitene falt på plass' i livet hans. Han dro så til et kloster og deltok på et ti dagers meditasjonskurs, hvor 'de seks-syv første dagene av kurset var et mareritt', men 'plutselig skiftet alt. I løpet av et splittsekund gikk jeg fra den dypeste smerten til den dypeste ekstasen jeg noen gang har opplevd. Det var som hver eneste celle i kroppen åpnet seg, det var bare ekstase og total frihetsopplevelse'. Selv om den bare varte noen minutter ble den til et viktig referansepunkt i livet hans. Buddhismen har ikke noe forhold til guder, men her var det meditasjonen som ble avgjørende for den ekstatiske opplevelsen.

Leder for den japanske dommedagssekten Aum, Shoko Asahara, som forøvrig ble dømt til døden etter gassangrep på T-banen i Tokyo der 12 døde og 5.500 ble skadet, begynte med at han søkte stillheten blant Himalaias fjell på jakt etter den virkelige sannheten, hvor Buddha hadde vandret 2.500 år tidligere. På slutten av en lang åndelig søken sier han at 'Til slutt nådde jeg mitt mål og oppnådde den hellige sitringen i Himalia-fjellene. Det var toppen av all lykke'. I tillegg fikk han himmelske visjoner og overnaturlige evner og dro tilbake som en selverklært Messias - som resulterte i at han ble skurk, bedrager og terrorist. Det hele begynte med ekstatiske lykkeopplevelser, som heller ikke her var knyttet til noen Gud, men til en intens åndelig søken. Dette viser også hvordan ekstatiske opplevelser kan få tragiske utfall når de indre og ytre betingelser ikke spiller på lag.

Maslows 'Høydepunktsopplevelser' er en studie på et psykologisk grunnlag hvor flere hundre personer viste til ekstatiske opplevelser. De kan defineres som religiøse opplevelser, men hvor det er en selv som er i sentrum for opplevelsen, ikke eksterne guddommelige objekter, på tross av at 'ettervirkningene er så dype og sterke at de minner om de dype religiøse omvendelsene som endret personen for alltid'. 'Dette er litt som å snakke om gudelignende eller overmenneskelig sansning. Ekstasen løfter oss liksom opp til uvanlige høyder så vi kan se og sanse på en måte som er uvanlig sterk. Vi blir større, bedre, sterkere, kraftigere, høyerestående mennesker og sanser i samsvar med det'. Sterke opplevelser, men uten guder.
Maslow var en av stifterne til Esalen-instituttet og den norske Jan Lockert deltok på et kurs under ledelse av Stanislav Grof og hans holotropiske terapeutiske behandling. Dette resulterte i sterke opplevelser som endret hele hans liv og personlighet, en tilsynelatende sterk person som ikke ville akseptert noen former for illusjoner basert kun på trosanstrengelser. Fra hans bok 'Den uendelige reisen innover' vil jeg ta med noen sitater. 'Oppholdet på Esalen forandret livet mitt. Jeg fikk øynene opp for hvor begrenset det hadde vært'. 'Å oppleve dette, det er det viktigste som har hendt meg noen gang'. 'Etter disse opplevelsene hadde jeg en fantastisk god følelse, jeg følte meg så trygg og var så full av glede. Jeg følte at jeg aksepterte meg selv fullstendig. Jeg skjønner nå at vi er så mye, mye mere enn vi tror, og at vi har svarene i oss. Det virker liksom helt selvfølgelig at vi er guddommelige på en måte'. 'Opp av asken stiger så som fugl føniks et nytt jeg-begrep, et sinn som er åpnere, tryggere, mere tolerant, mere omsorgsfull overfor andre, interessert, villig til å løsne på kontrollen og slippe høyere krefter til, med andre ord et rikere menneske'. Det er naturlig å knytte dette til selvaktualiseringen hos Maslow.

Det var ikke bare ateisten Maslow som beveget seg på grensen til det religiøse, men i stor grad også Jung som sier at 'Religioner er psykoterapeutiske systemer. Hva er det så vi gjør, vi psykoterapeuter? Vi forsøker å helbrede menneskets ånd, menneskets psyke eller menneskets sjel for dens lidelser, og religionen tar seg av de samme problem'(97). Hans mål var å helbrede den syke sjelen, ikke bare bevisstgjøre problemet og dens årsaker. I hans metode 'Aktiv imaginasjon' sier han at 'hvis denne avgjørende operasjon ikke blir utført, blir alle forandringer igjen i strømmen av bilder, og du selv forblir uforandret'(202). På samme måte taler også Frankl om det religiøst ubevisste som forløses og blir til hjelp i den personlige utviklingen, hvor han gjør seg bruk av det religiøse på likefot med andre psykologiske teknikker og metoder.

Som nevnt er de fleste religioner og sekter basert på åpenbaringer og personlige erfaringer av overnaturlig karakter. Imidlertid er det stor grunn til å tvile på de fleste av disse, også Paulus og spesielt hva som ligger til grunn for hans himmelske syner. Det var etter et slikt syn at han overtok hele misjonsoppdraget, som ifølge evangeliene var tillagt apostlene, men også ved flere anledninger fikk han sin instrukser direkte gjennom himmelske syner. At slike syner, opplevelser og erfaringer skjer er udiskutabelt, men spørsmålet er igjen hva som er årsaken til disse. Historien har i ettertid vist oss at de ikke er troverdige. Sannsynligvis hadde Paulus på veien til Damaskus en Nær-døden-opplevelse eller ut-av-kroppen-opplevelse som har sine naturlige årsaker på bakgrunn av den sinnsstemning han var i, basert på hans jødiske tro. Ikke uten grunn kom jeg derfor fram til i min studie at også kristendommen egentlig er en myte, basert på Jesu liv, men hvor det var Paulus og hans hallusinatoriske syner som utløste det hele.

I min studie om mirakler var hensikten å sammenligne de bibelske miraklene med andre for å vise at det ikke er eksklusivt for kristne at slikt skjer. Den bekreftet at det skjer mer av uforklarlige og overnaturlige fenomen utenfor de kristne forsamlingene enn innenfor, ikke bare i kretsene rundt NA, men også frittstående og tilfeldige, selv om det er naturlig at de fleste som opplever noe paranormalt søker til likesinnede for å få det bekreftet og praktisert. I studien viser jeg til flere norske synske, sjamaner, nær-døden-opplevelser o.a. som ikke er betinget av guder. Et spesielt trekk i vår tid er også den vitenskapelige forskningen, ikke bare den humanistiske, men også den naturvitenskapelige, som bl.a. gjennom mikropartikler og makrounivers viser at alt er del av en stor og ukjent sammenheng som er betinget av hverandre og del av det samme. Derfor er det naturlig at også det som knyttes til NA ikke bare er del av en større helhet, men også begynnelsen på kjennskap til et ukjent og uendelig univers, som egentlig er metafysisk og ikke fysisk. Slik er det naturlig at også gudebildene endres i takt med kunnskapen.

Gud, Selvet eller universelle energier.
Hva som ligger til grunn for all den nyreligiøse aktiviteten og de påståtte fenomen av ulik karakter som kan knyttes til både det religiøse, nyreligiøse, psykologiske eller vitenskapelige, kan naturligvis diskuteres. Ikke uten grunn ble dette tidligere knyttet til fundamentalistisk religiøse tro, men nå løsrives dette både fra spesielle og generelle guder, hvor noen bygger videre på de kjente og kjære (av)gudene på bakgrunn av sine erfaringer, ønsker, lengsler og behov, slik også religionshistorien viser oss. Det meste knyttes nå til det menneskelige potensialet hvor mennesket er i sentrum, enten som redskap for åndelige energier, at mennesket guddommeliggjøres eller resultat av et ukjent psykisk potensiale.

Lockert som opplevde en dramatisk personlighetsendring i forbindelse med Grof's Holotropiske terapi funderer over hva som egentlig ligger til grunn for den religiøse søken: 'Vi mennesker lengter. Det kan være etter kjærlighet, etter en partner å dele livet med. Eller det kan være etter trygghet. Ofte vet vi ikke hva vi lengter etter. Vi bare lengter. Kanskje kan vi identifisere denne lengselen. Kanskje er det en lengsel etter oss selv. Etter kontakt med vårt eget ubevisste, med vårt Høyere Selv, vårt selvstendige, åndelige Jeg'(193). Etter behandlingen og opplevelsene sier han at 'Det er blitt lettere å få tak i det innerste i meg, det går liksom an å gå inn der. Det lille meg, det som ikke har lyst til å være ute i lyset, som føler seg helt nakent, det som vrir seg vekk, det mest ensomme, det som egentlig er meg, det har vært så godt gjemt i mange år'. Grof sier at 'Den som ikke har kontakt med det åndelige i seg, kjenner ikke seg selv ordentlig'(217).

Av de mange personlighetsmodellene jeg har gjennomgått i psykologistudien har jeg mest forståelse for Assagioli og hans psykosyntese, hvor han bl.a. skiller mellom over- og underbevisste. Det er slik med psykologien som med religionen at en bygger på det kjente, også andres oppleveler og erfaringer. I det overbevisste ligger det positive menneskelige utviklingspotensiale, ikke bare kunstneriske evner, men også det transpersonlige som har sine røtter i Jungs ideer om det kollektivt ubevisste. Et ukjent og ubegrenset potensiale som overskrider jeg'ets grenser, men innenfor Selvet - det totale personlige potensiale. Det uklare er forholdet til en universell kosmisk energi, elektromagnetiske bølger vi ikke kan se, men felt som likevel fyller rommet rundt oss. Lazslo sier at det vil bli 'god grunn til å anse dette feltet som like reelt og grunnleggende som gravitasjonsfelt, elektromagnetiske felt og andre felt og krefter i naturen', energi som er grunnlaget for det universelle metaverset, hvor også mennesket har mulighet til å utnytte denne energien.

Jung mener Selvet er 'det ordnende geni bak den samlede personlighet og har ansvaret for å iverksette livets plan gjennom hvert stadium i livssyklusen og for å frembringe den best mulige innretning som de individuelle betingelsene tillater', en slags teleologisk funksjon av medfødte egenskaper hvor Selvet søker sin egen oppfyllelse av livet. Derfor blir det også sagt at målet med terapeutisk behandling er Selvet, utvikle det indre potensiale som finnes i Selvet, som også er det sentrale i NA. Selvets mål er helhet, men er også selve administrasjonen og hoved-sentralen som har 'ansvaret for å iverksette' det individuelle livets plan hos den enkelte, noe indre som motiverer og inspirerer til utvikling av de potensielle mulighetene. Der hvor Jeg'et bare kjenner til det bevisste har Selvet tilgang til helheten, også det personlig og kollektivt ubevisste. Stevens sier også at 'I de fleste kulturer identifiseres Selvets fenomenologi med Gud eller kretsen av guder, med det resultat at både Gud og Selvet får del i samme symbolikk'. Derfor sier han også at 'Selvet er middelet hvorigjennom man tilpasser seg ikke bare miljøet, men også Gud og åndens liv'(48), hvor Assagioli knytter dette til det overbevisste og transpersonlige.

Grosso sier om gudsopplevelsen i religionshistorisk sammenheng at 'I Vestens tradisjon regnes det for blasfemi at Selvet påberoper seg identitet med Gud'(186) og ikke uten grunn ble Jesus anklaget for blasfemi da han sa at 'Jeg og Faderen, vi er ett'. 'En hindu-doktrine kvier seg ikke for å hevde den opphøyede enhet mellom Atman(Selvet) og Brahman (Det Guddommelige)'. Mytologen Campell sier at 'Ditt liv er et verk. Hvem komponerte dette verket? En side av deg selv som ditt bevisste Jeg ikke kjenner. Alt forenes, som i en gedigen symfoni'(218). Ikke bare Selvbevisstheten eller Selvforståelsen, men også Selvopplevelsen som i Maslows Selvaktualisering og Jungs Individuasjonsprosess er avgjørende for et helhetlig liv. Det meste synes å ligge i et ubegrenset menneskelig potensiale - Selvet - med ukjente metafysiske muligheter, som hos noen kulturer forbindes med gudsforståelsen. Dette også i overens-stemmelse med den innledende greske myten om det menneskelige potensiale.

Avsluttende merknader.
Jeg har i denne oppsummeringen også prøvd å vise til likheter mellom den nyreligiøse praksis og den kristne historien, hvor det guddommelige flyttes fra det ytre universelle til det indre menneskelige. Dette viser at en ikke er avhengig eksterne guder og dogmatiske religiøse systemer. At det finnes uforståelige og uforklarlige mystiske fenomen av ulik karakter er utvilsomt, slik en heller ikke kan betvile religiøse erfaringer, men spørsmålet er om det er naturlige psykologiske årsaker knyttet til det menneskelige potensiale eller metafysiske muligheter av transpersonlig karakter - eller begge deler.

Et karakteristisk trekk i det religiøse er at de forskjellige ut fra sin opplevelse og erfaring mener de har funnet sannheten, et eksistensielt og universelt svar som gjelder alle, slik kristne og muslimer gjennom tidene har tvangsomvendt andre til sin tro - den rette troen. De mange fanatiske og tildels banale opplevelsene i NA viser seg å ha stor tiltrekning på noen, på tross av den tilsynelatende meningsløsheten og det synes noen ganger at jo mer usannsynlig og spektakulært det er, jo mer appell har det for noen. Eric Pearl som har skrevet boken 'Vekk din indre healer' sier at 'Glem krystaller, meditasjon og mantraer. Energien som gjenskaper din forbindelse til universet har du i deg'. Dette er hans erfaring og hva andre måtte mene om deres 'sannhet' blir oversett som unødvendig fordi hans erfaring er annerledes - og riktigere - og kan derfor glemme de andre.

Hjertekirurgen Andries J. Kroese forteller i boken 'Oppmerksomhetstrening' hvordan han i mange år gjennom østens religioner søkte mange ulike metoder, teknikker og undervisning, men forstod til slutt at det ikke var noen enkel vei til sannheten om livet og 'Derfor kunne jeg slutte å lete'(79). Før han kom til dette var også han en sterk tilhenger og forsvarer av de opplevelsene han fikk underveis, men hans senere erfaringer resulterte i helt andre holdninger, som forkastet de andre. Den tidligere buddhistmunken Viggo Johansen sier at etter fire år som munk i India var det en 'husmor fra Frogner som plutselig stod foran meg og snakket tidløs visdom. Jeg hadde låst fast livet mitt i en måte å leve på, for å komme til frihet. Det var helt absurd. Så var det å sy dette sammen igjen'. Hadde det ikke vært for husmoren fra Frogner ville han idag levd som huleboer i India, men så var det en enklere vei og den fant han i seg selv.

Slik sverger de fleste religiøse til sine personlige erfaringer og favoritter, men senere erfaringer endrer ofte det opprinnelige - slik det også ble for meg. Det samme ligger til grunn for de utallige religiøse sektene hvor noen finner begrensninger i det kjente og søker derfor nye utfordringer basert på religiøse åpenbaringer eller spesielle personlige behov - som oftest er resultat av naturlige psykologiske årsaker og personlighetskriser.

Et annet særtrekk i vår tid, som ikke er knyttet til det religiøse er all barnelitteratur, dataspill, barne-TV og filmer som fokuserer på det okkulte og overnaturlige, som Star Wars, Hobbiten og Ringenes Herre, Fantasilandet Nania, Harry Potter m.fl., som alle er blitt internasjonale bok- og filmsuksesser. Dette har vært med om å skape en ny trend og forståelse av det mystiske, overnaturlige og uforståelige, som egentlig er mytespråk og symbolske uttrykk for ubevisste ønsker, lengsler og behov. Slik er også mye av det religiøse som kommer til uttrykk både gjennom NA og NT ikke noe særegent, men del av en større helhet, fra samme kilde - mennesket. Det er noe av de samme fenomen vi finner i det nyreligiøse som også ligger til grunn for mange andre fenomen hvor en kommuniserer med hester og hunder, men som i prinsippet ikke skulle være vanskeligere enn telepatisk kontakt med andre vesen - både på denne jord og andre steder i universet.

Et av faremomentene også ved NA er det jeg opplevde i min kristentro, hvor jeg forsøkte å tro og tro og tro, i forsøk på å undertrykke, fortrenge og forvandle den indre virkeligheten. Det å tro kan være positivt så lenge det er realistisk og en ikke overser signaler om psykiske defekter som det først må ordnes opp i, men for meg ble det tragiske at troen overstyrte den ukjente virkeligheten, den indre stemmen som ble kommandert til taushet - av troen, fordi den ble tolket som Satans stemme. Kreativ visualisering kan være et positivt og godt hjelpemiddel for å oppnå ideale mål i selvrealiseringen, men hvis det foreligger ubevisste psykiske problemer kan det resultere i fortrengning når en undertrykker den indre naturlige uroen og dens årsaker. Da blir det midlertidige tiltak som resulterer i et religiøst berg-og-dal-bane-liv hvor en bruker troen til å etablere og stabilisere kreative visualiseringer, men samtidig undertrykker og fortrenger virkeligheten - slik det var for meg. Dessuten er den psykiske tilstand ofte avgjørende for opplevelsen av det religiøse livet, samtidig som et fellestrekk hos de som opptrer som guruer, undervisere eller forfattere har vært gjennom en krise som resulterte i sterke opplevelser, slik det også er med de religiøse sektene.

Ferguson skriver om et paradigmeskifte som er på gang i vår tid, hvor det religiøse eller åndelige fundament blir skiftet ut fra fundamentalistiske og monoteistiske guder til en ny tidsalder som preges av en indre betingelsesløs og personlig tro, uten guder. Det synes riktig at det blir et paradigmeskifte i den umiddelbare fremtiden, men på lang sikt kan jeg ikke se det er mulig for Homo Sapiens å overleve den naturlige evolusjonen. Mennesket er kun et lite intermesso i jordens historiske utvikling og den siste i rekken av menneskelignende skapninger som stammer fra primatene. Dessuten er det utenkelig at evolusjonen vil stanse ved mennesket i de 4,5 mrd. år som er igjen for vårt solsystem. Det må dramatiske virkemidler til for å hindre menneskets selvutslettende holdninger, som vil resultere i at Homo Sapiens utsletter seg selv på grunn av manglende kontroll og styring av den vitenskapelige utvikling og kunnskap, basert på egoistiske, materialistiske og kapitalistiske grunnholdninger. Det var dette Jesus var opptatt av, et asketisk liv i kamp mot det materialistiske, hvor spesielt de rike og overklassen ble angrepet. Livets evolusjon fører til nye skapninger med bakgrunn i Homo Sapiens livserfaringer, som gjennom kvantesprang eller evolusjonssprang vil sørge for livets utvikling og eksistens - inntil solens livgivende stråler om ca 4,5 mrd. år opphører og vårt solsystem er forbi.

Naturligvis er dette i konflikt med NA og NT og deres menneskesyn, hvor mennesket opphøyes til en stjernestatus i evolusjonens historie og derfor utenkelig at Homo Sapiens er et forbigående fenomen og kun et historisk intermesso. Dette særegene fenomen hvor alle religiøse setter mennesket - seg selv - i sentrum for gudens skaperverk, det høyeste mål i skapelsesprosessen, har naturlige psykiske årsaker på bakgrunn av menneskets evne til bevissthet - Homo Sapiens Sapiens - mennesket som vet at det vet. Derfor er det sentralt også hos NA at mennesket bærer i seg et ubegrenset åndelig eller guddommelig potensiale som ikke kan dø, enten det er en lineær eller sirkulær religions-forståelse. Derfor naturlig for mennesket å skape ytre og indre virkemidler som kan skape orden og mening i en kaotisk eksistensforståelse og livsopplevelse, men oftest er det naturlige psykologiske årsaker som ligger til grunn også for NA, selv om det er mye som taler for at ukjente metafysiske energier også ligger til grunn for det religiøse.

Amor Fati - Dikt av André Bjerke.
Jeg vil avslutte NA med et dikt av André Bjerke fordi denne teksten viser oss hvordan det er våre holdninger til det som skjer som er avgjørende for vårt liv. Problemet med det religiøse er at løsninger og betingelser knyttes til eksterne guder, ikke til oss selv, og at vi overlater våre løsningsmuligheter til andre - slik det var for meg. Paulus skriver at 'Alle ting tjener dem til gode som elsker Gud', uansett hva som måtte skje, men dette er ikke noe særegent for den kristne troen. Det er egentlig en psykologisk reaksjon og holdning, for i den grad vi selv motiveres til å ta grep om våre negative holdninger og erfaringer, ikke bare overlate det til andre og passivisere oss selv, vil alt være mulig, for alt er mulig for den som tror, ikke hva en tror på, men at en tror. Da skal vi kunne flytte fjell, ifølge bibelen. Dette diktet viser oss dessuten at det negative ikke bare er noe som skal overvinnes, men at det også har en sterk positiv effekt hvis vi forstår og aksepterer den funksjon det har i vår personlighets-utvikling. Skalden Jatgeir sier det var 'Sorgens gave' som gjorde han til dikter, naturligvis på bakgrunn av personlige evner og potensiale, men som var den utløsende og avgjørende årsak.

Ikke som en Cæsar gjorde, skal du med et sverd bevæbne
deg mot verden, men med ordet: Amor Fati - elsk din skjebne.

Denne formel skal du fatte, som din sterkeste befrier:
Du har valgt din sti i krattet. Ikke skjel til andre stier!

Også smerten er din tjener. Lammet, sønderknust, elendig
ser du at den gjenforener, deg med det som er nødvendig.

Også fallet, også sviket, hjelper deg som dine venner.
Dine nederlag er rike gaver, lagt i dine hender.

Engang skal du, tilfredsstillet av å bli din skjebne verdig,
vite: Dette har jeg villet. Alt som skjer meg, skjer rettferdig.

Si da, når din levegledes grønne skog er gjennomvandret:
Intet vil jeg anderledes. Intet ønsker jeg forandret.

Konklusjoner - Tema: New Age.

1. NA representerer en ny religiøs tidsalder, et paradigmeskifte som avløser monoteistiske og fundamentalistiske religioner, i likhet med tidligere tiders grunnleggende religiøse endringer fra primitive til moderne, fra myter til religioner.
2. NA er ikke en fundamentalistisk eller dogmatisk religion betinget av guder eller religioner, men representerer og samler overnaturlige, uforståelige og uforklarlige erfaringer med fokus på universelle energier og menneskets transpersonlige potensiale.
3. NA representerer ikke en enhetlig tro eller tradisjon, men et utall ulike spirituelle erfaringer og religiøse opplevelser som bygger både på etablerte religiøse miljøer og fri personlig tro, resultat av menneskets åndelige frigjøring.
4. Fordi religiøse erfaringer egentlig ikke er betinget av religioner og religiøse sekter, kan spirituelle erfaringer oppleves av alle, slik også historiske åndspersoner bygget sin egen unike livsanskuelse ut fra sin egen tro og forståelse.
5. Den nye tidsalder - gudsriket - er universelt og individuelt, både i og utenfor mennesket, hvor alle kan søke betingelsesløst, hvor enkelte innfører dogmatiske betingelser ut fra sine erfaringer.
6. Som de fleste religioner og sekter bygger også NA på personlige opplevelser, ofte utløst av en kriselignende livssituasjon som fører til personlighetsendring og radikaliserte teorier hos karismatiske personligheter.
7. De kristne dogmene som før var betignet av den jødekristne guden blir idag praktisert uten denne guden og fører til samme erfaringer, slik også uforklarlige og overnaturlige fenomen er mer vanlig i NA enn i de kristne miljøene.
8. Et sentralt tema også i NA er liv etter døden som enten knyttes til den kristne eller indiske varianten, hvor sjelen lever videre enten sirkulært eller lineært, fordi sjelen er udødelig og ikke avhengig kroppen.
9. NA har en holistisk holdning hvor hele universet - alt som er - har et gjensidig avhengighetsforhold til hverandre, både makrokosmos og mikrokosmos, hvor samme partikler ligger til grunn både for den løse og faste materien - ånd og materie.
10. Religiøse og andre paranormale erfaringer kan være utslag av ukjente kosmiske felt, på linje med de elektromagnetiske, slik 95 % av universet fremdeles er ukjent.
11. Teorien om det Kollektivt ubevisste er ikke kun en psykologisk teori, men støttes av andre vitenskaper om et samstemt univers med en oppsamlet erfaringsbank for alt som til alle tider har funnet sted i universet og danner grunnlag for den videre evolusjon.

RELIGIONSPSYKOLOGI.

Innledning.
Min studie 'Teologi - eller psykologi' har til hensikt å gi et grunnlag for å kunne mene noe om det religiøse fenomen, spesielt den kristne varianten, om hva som kan ligge til grunn - om det er eksterne guddommeligheter, resultat av naturlige psykologiske reaksjoner, ukjente metafysiske energier eller andre troverdige alternativer. Den teologiske studien om det bibelske materialet konkluderte med at den kristne troen er basert på jødiske og kristne myter og legender som gjennom vitenskapelig forskning viser seg ikke å ha historisk troverdighet. Selv om jeg bare har en overfladisk vurdering av det materiale som ligger til grunn for koranen, synes det som om alle Abrahams barns religioner - jødedom, kristendom og islam - som bygger på samme gud, samme stamfar, egne profetskikkelser og særskilte åpenbaringer, alle bygger på myter og historiske tilfeldigheter.

Det er ikke noe som tilsier at disse religionene er troverdige, men resultat av psykologiske eller ukjente metafysiske universelle energier. For å vurdere dette nærmere foretok jeg en studie om utviklingspsykologiske teorier, for å se i hvilken grad religiøs tro er et resultat av det miljø som preger vår oppvekst. Det er kjent at de fleste troende er resultat av den religiøse påvirkning de har fått i sin barndom, hvor de fleste troende kommer fra troende hjem og hvor de velger den kjente troen, ikke en fremmed etter ukjent religiøs tro. Derfor kommer de fleste kristne fra kristne hjem, muslimer fra muslimske hjem og ikke-troende fra ikke-troende hjem. Ikke uten grunn sier Schopenhauer om troen at det er et resultat av 'det uvurderlige fortrinnet ved å få lov til å presse sine doktriner inn i sinnet i den tidligste barndommen, slik at de blir nesten medfødte tankter'. Den psykologiske studien konkluderte med at vår tids religiøse tro i hovedsak er et naturlig resultat av den påvirkning vi blir utsatt for som barn, både familie og samfunn. Studier om primitive folkeslag og deres religiøse holdninger synes vise at religion er et resultat av ekstatiske opplevelser under rituelle seremonier, ikke omvendt, hvor det ikke er guder som gir ekstatiske opplevelser, men av psykologisk karakter.

Imidlertid er det mye som tyder på at årsaken til religiøs tro også kan finnes i ukjente metafysiske og transcendente energier av kosmisk karakter. Studien om det nyreligiøse, New Age, synes å vise ukjente universelle krefter og energier som ikke er betinget av guder, men et potensiale som befinner seg både i og utenfor mennesket. Det er samme energier som ligger til grunn også for de overnaturlige fenomen som er knyttet til det religiøse og utløses gjennom troen på den aktuelle guden. Den nyreligiøse studien viste at vi ikke er avhengig av guder for å oppleve religiøse erfaringer, men kan danne vår egen tro ut fra våre egne erfaringer, enten det er menneskelig eller universellt potensiale som ligger til grunn. Denne studien viste at det religiøse ikke er resultat av guder, men i hovedsak enten psykologiske påvirkninger eller ukjente energifelt som er tilgjengelig også gjennom det menneskelige potensialet - via Selvet, det helhetlige menneskelige potensiale som både i enkelte kulturer og i NA blir betraktet som guddommelig.

I den vitenskapelige forskningen studerer en ikke bare religion og psykologi, men også religionspsykologi, hvor en forsøker å finne hva som ligger til grunn for de ulike religiøse erfaringene. Det er en kjensgjerning at det finnes uforklarlige og overnaturlige opplevelser og erfaringer, som historisk i stor grad er knyttet til de respektive religiøse gudene, men som viser seg å være tilgjengelige også utenfor det religiøse. Religiøse erfaringer som uforklarlige og overnaturlige opplevelser blir idag tatt inn i den vitenskapelige forskningen, hvor en ikke lenger avviser disse, men ønsker å finne årsaken, slik vitenskapen tidligere også har funnet frem til ukjente og usynlige elektromagnetiske felt i det ukjente kosmos.

Opprinnelig var det den vitenskapelige religionspsykologien jeg ville se nærmere på, men kom til at det var vanskelig å vurdere dette uten sammenheng med både det teologiske, psykologiske og nyreligiøse. Slik ble det en mer helhetlig vurdering av både bibelsk, teologisk, psykologisk, nyreligiøst og nå til slutt religionspsykologien. Da jeg tidligere har gjennomgått og kommentert noen av de mange bøkene jeg har brukt i min studie, vil jeg også her forsøke å begrense meg til spesielle sitater som jeg henter fra det jeg tidligere har skrevet. Til slutt noen konklusjoner som uttrykk for min forståelse av den vitenskapelige religionspsykologien.

Sitater og merknader.

William James: Religiøse erfaringer.
Undersøkelsene i boken 'stammer fra de mennesker som var mest innviet i det religiøse liv og best i stand til å gi en forståelig redegjørelse for deres ideer og motiver', ikke 'alminnelige troende som følger sitt lands religiøse sedvaner', men 'hos individer hvor religion ikke er en treg vane, men snarere en akutt feber'. 'Religiøse lederskikkelser har i kanskje enda høyere grad enn andre genier kjent til abnorme psykiske belastninger. Ofte har de vært i indre splid med seg selv og hatt perioder av tungsinn. De har ikke kjent til måtehold og har vært hjemsøkt av besettelser og tvangstanker, ofte falt i trance, hørt stemmer og sett syner og fremvist alle mulige eiendommeligheter, som alminneligvis betegnes som patologiske. Tilmed har disse patologiske trekk ofte hjulpet dem fram til religiøs myndighet og innflytelse'.

Religiøse erfaringer bygger på sjelslivets naturlige materiale, hvor det 'ikke ser ut til å være noen elementær religiøs følelse, men kun et felles lagerrom med følelser, som religiøse faktorer kan trekke veksler på, kan det trolig nok vise seg at det heller ikke er noen særlig og avgjørende art religiøs faktor og ingen særlig og avgjørende art religiøs handling'.

Ellis 'identifiserer religion med alt det som omfatter sjelens befrielse fra nedtrykte stemninger: Enhver som kjenner til persiske mystikere vet hvordan vin kan betraktes som et religiøst middel. I alle land og i alle tidsaldre har en form for fysisk utvidelse - sang, dans, drikkelag, seksuell opphisselse - virkelig vært knyttet til religions-utøvelser'(8)

'Følelsen av virkelighet kan faktisk knytte seg så sterkt til gjenstanden for vår tro at hele vår tilværelse så å si blir gjennommagnetisert av denne fornemmelse av at det vi tror på eksisterer, og dog kan denne ting - hvis det gjelder om å beskrive den eksakt - neppe sies overhodet å være nærværende for vårt indre syn'(9).

En kvinne forteller: 'Jeg tror at jeg et sted dypt nede i mitt hjerte alltid har vært mer eller mindre skeptisk hva Gud angår, min skepsis tok til som en understrøm hele min tidlige ungdom igjennom, men den ble behersket og overdekket av følelsesmessige elementer fra min religiøse oppvekst'(12).

'Den særlige form omvendelsene har, er et resultat av suggesjon og etterligning. Hvis disse mennesker hadde deres krise under oppveksten i andre land hvor en annen tro var rådende, ville forandringen gi seg andre ytre utslag. Selv om den i sitt vesen ville være ganske den samme'(13).

Om den hellige Teresa av Avila sier James: 'Sant nok hadde hun et instinkt for felles interesser, hun hatet lutheranere og lengtet etter at kirken skulle triumfere over dem'.

Symonds mystiske opplevelse under påvirkning av kloroform, en opplevelse av ekstase, ble sammenliknet med en gudsopplevelse og han sier: 'Men forestill dem - i en lang tids ekstase etter å hatt en visjon av Gud selv, i all hans renhet og ømhet og sannhet og fullkomne kjærlighet, for så å oppdage at jeg slett ikke hadde hatt noen åpenbaring, men bare var blitt villedet av en abnorm påvirkning av min hjerne'(14).

James sier at i mystikken finner vi de samme erfaringene under forskjellige himmelstrøk og trosbekjennelser: 'I hinduisme, i nyplatonisme, i sufisme, i kristen mystikk hører vi den samme klang tone frem, så at der i mystikkens språk er en evig samstemmighet som burde få en kritiker til å holde inne og tenke seg om, og som gjør, at mystikkens klassikere verken kjenner til fødselsdag eller fedreland, som det er blitt sagt. Bestandig forkynner de at Gud og menneske er ett, deres tale går lengre tilbake enn språkenes opprinnelse og de kjenner ikke til å eldes'(15).

James har repekt for mystiske erfaringer og bør ikke forkastes 'da de kan være vår vei frem mot sannhetens endegyldige fylde, om vi regner med denne videre, meningsfylte verden og tok denne side av tilværelsen alvorlig. Til syvende og sist kanskje det sanneste av alle innblikk i meningen med dette liv, når de fortolkes på et eller annet vis'(17).

Myers sier at 'Vi må søke å innta så meget åndelig liv som mulig, og vi må innta enhver åndelig holdning som erfaringsmessig begunstiger en slik mottagelse. Bønn er hoved-betegnelsen for denne åpent og alvorlig forventningsfulle holdning. Spør vi så, hvem vi skal be til, må svaret bli, at det spiller ikke noen større rolle. Bønnen er sannelig ikke bare noe subjektivt, den betyr en reell intensivering i mottagelsen av åndelig kraft eller nåde'.

Om inspirasjonens forhold til det underbevisste og splittelse sier han at 'Vi kan ikke unngå å komme til den slutning at vi i religionen har et felt av den menneskelige natur som står i usedvanlig nært forhold til de underbevisste eller hinsides randområdet liggende religioner. Derfra stammer våre intuisjoner, hypoteser, luner, overtro, overbevisning, tro og i det hele tatt alle våre ikke-rasjonelle former for virksomhet. Hos en personlighet som er dypt rot-festet i det religiøse liv, står porten inn til denne region - og det er den slutning jeg kommer til - tilsynelatende på vidt gap. Under alle omstendigheter har erfaringer som kommer inn gjennom denne port hatt skjellsettende innflytelse ved å danne religiøs historie'.

Leuba sier om troen at dens 'stimulerende og smerteovervinnende virkning er så stor at så lenge mennesker har bruk for deres Gud, bekymrer de seg meget lite om hvem han er, ja, enda om han overholdet er til. Sannheten er at: Gud kjennes ikke, han begripes ikke, men han brukes, somme tider som fødevareleverandør, til andre tider som moralsk støtte, som venn eller som gjenstand for kjærlighet. Formålet med religion er, når analysen føres helt til bunns, ikke Gud, men livet, mere liv, et større, rikere, mere tilfredsstillende liv'(19).

James sier at i det religiøse er det en felles kjerne 'hvor alle religioner synes å møtes. Den faller i to deler: En urolig følelse av angst og dens løsning og opphevelse'.

Om det ekstra som oppleves som religiøse erfaringer og synes komme utenfra, sier James at 'det ifølge min hypotese først og fremst er det skjulte sinns høyere evner, som overtar kontrollen, følelsen av forening med en makt som står utenfor og over oss, en følelse av noe som ikke kun er tilsynelatende, men rent bokstavelig er sant - hvor - visjoner, stemmer, henrykkelser og åpenbaringer, stadfester nettopp deres tro'(20).

Den instinktive troen er basert på at 'Gud er en realitet, fordi han frembringer reale virkninger', men problemet er hva som ligger til grunn for denne opplevelsen, for det viser seg at gjennom troens psykologiske funksjon 'skjer der virkelig en indre innvirkning på vår endelige personlighet'.

Geels og Wikstrøm: Introduksjon til religionspsykologi.
Om religionsvitenskapen og da spesielt religionspsykologien spør forfatterne: 'Hvilke psykologiske prosesser er det som ligger bak de erfaringer mange mennesker sier at de opplever i forskjellige bevissthetstilstander'(25). Ut fra et psykologisk ståsted er det religionspsykologiens oppgave 'psykologisk beskrive og forstå det religiøse menneske, samt stimulere til en flerdimensjonal analyse av religiøs erfaring og religiøs adferd'.

'En substansiell definisjon av religion kunne være: trosforestillinger om en annen verden - mere virkelig enn den synlige - og individuelle, kulturelle og moralske uttrykk for disse'. 'Religion er alt det vi som individer gjør for å komme til rette med de spørsmål vi kommer i kontakt med, bare fordi at vi er bevisste om at vi og andre lever, og at vi vet vi skal dø, dvs. eksistensielle spørsmål'(26).

'Meget forenklet kan vi si at ved studiet av det religiøse menneske kan se religionen som noe ytre eller som noe indre. Det ytre viser seg i en håndgripelig og målbar adferd, det indre registreres som opplevelser og erfaringer. Disse to linjer kan vi se i fagdefinisjonens fokusering på religion som opplevelse (indre) og adferd (ytre)(26).

'Religionspsykologiens oppgave er begrenset til å se på de psykologiske forutsetninger for, dynamikken hos og følgene av den religiøse opplevelse og den religiøse adferd. Problemene dreier seg ikke om det teologiske innhold i forestillingene, men om deres psykologiske funksjon for individet - de sosiale og psykiske betingelser mennesket har bruk for til å tolke tilværelsen som skapt og ledet av en levende Gud eller åndelig makt'. 'Religionspsykologiens oppgave er å studere religion som opplevelse og adferd gjennom historien og nåtid'(28).

Som svar på Allports spørsmål om 'hvilke psykologiske forutsetninger som må være tilstede for at et menneske skal oppleve seg selv som religiøst', sier han det er en kombinasjon av flere årsaker: 'Den har en psykologisk funksjon, den besvarer spørsmål om meningen med livet, den er preget og farget av forestillingene i den omgitte kultur, den kan betegnes som en teologisk legitimering av visse grunnleggende erfaringer som f.eks. søken etter det sanne, det smukke og det gode'(27).

Om Sundén sies at 'Han mener de religiøse tradisjoner muliggjør menneskets integrasjon i kosmos. Menneskets religiøse opplevelse er derfor et resultat av en dialogens relasjon til tilværelsen som totalitet. Det er denne relasjon som manifesterer seg i de forskjellige religiøse tradisjoner. Disse inneholder mønstre og struktureringsrammer som gjør det mulig for den enkelte å oppleve tilværelsen religiøst. Viktigere enn spørsmålet om Gud eksisterer er det psykologiske spørsmål: Hvordan kan tilværelsen oppleves religiøst? Et av de sentrale tema er derfor faktorer av intra- og interpersonlig karakter, som fremmer eller hemmer den religiøse tolkning. Der finnes en persepsjonsmessig religiøs erfaring. Den kan reproduseres fra generasjon til generasjon, fordi de mønstre som den er betinget av er kodifiserte i religiøse tekster og derfor konstante'.

Om utviklingen av den senmoderne åndeligheten fra de gamle religionene jødedom, kristendom, islam, buddhisme og hinduisme, skjer der en 'øket privatisert religiøsitet. Denne vage åndelighet har for noen mennesker en større betydning enn de gamle institusjonaliserte kirker og samfunn. Kjennetegn på denne senmoderne religiøsitet er 1) at den sjelden referer til en overjordisk kraft, det er sjelen eller menneskets indre det viser til som kraftens kilde, 2) Individene velger ut deler av de allerede eksisterende åndelige tradisjoner, men gjør det på sine egne betingelser, hvor fokus ligger på den private erfaring og ikke på en instiusjons eller kirkes offisielle sanksjon, 3) Blander elementer fra forskjellige tradisjoner uten å ta hensyn til om de hører sammen eller ikke, man kan samtidig tro både på reinkarnasjon, på Jesus og indiansk mytologi, 4) Legger vekt på vekst, styrke og åndelig utvikling, hvor relasjonen mellom psykologisk teknikk og åndelig fordypelse er nærliggende, 5) Likeglad med eller utro - uavhengig - i forholdet til religiøse institusjoner'(25).

Dette bekreftes også av min studie om New Age - det nyreligiøse - som ikke bare bekrefter den religiøse utvikling fra det primitive til det moderne, i takt med både den vitenskapelige og menneskelige utvikling, men også av Freuds tese om at 'Menneskeheten lever aldri helt i nutiden, i overjegets ideologier lever fortiden, rasen og folkets tradisjon videre og viker kun langsomt for innflytelse fra nutiden og nye forandringer'(26).

Med bakgrunn i objektrelasjonsteorien 'skapes hos barnet et slags indre mentalt avtykkk og danner indre objekter. Disse indre følelsesmessige kjerner påvirker også et menneskes gudsbilde eller gudsrepresentasjon'(32). Fromm sier at 'Ifølge Freud er religion en gjentagelse av det man opplevde som barn - og at - Freuds analyse av religionens psykologiske røtter er et forsøk på å vise hvorfor menneskene har utformet tanken om en gud'. 'De farene Freud ser i religionen gjør det innlysende at hans egne idealer og verdier er nettopp de tingene han mener religionen er en trussel mot: fornuft, moral og lindring av menneskenes lidelser'.

Om Freuds religionspsykologiske arbeid sies det også:

'De religiøse riters cykliske gjentagelse av bevegelser og adferd sammenlignes med nevrotikerens tvangshandlinger. De baserer seg begge på samme ubevisste behov. Tvangstanker og seremonier oppstår som en beskyttelse mot fortrengte driftskomplekser. Hvis man uten å tenke over hvorfor, bare fortsetter sin rituelle adferd, beskyttes man mot vanskelige og angstfulle impulser. Symptomet avslører og beskytter samtidig'(33).

'Riten oppfyller en dobbelt funksjon, dels forsvarer den individet mot de impulser som vil bryte frem i bevisstheten, dels forsvarer den personen mot den skade han kunne tilføye seg selv, hvis impulsene skulle dukke opp'(34).

'Gudene er egentlig ikke noe annet enn projeksjoner av våre ønsketanker. Guds-forestillingenes funksjon blir derfor både å jage bort skrekken fra naturen og forsone mennesket med skjebnens grusomhet, spesielt dødens uunngåelighet'.

'Lengselen etter faderen blir identisk med behovet for beskyttelse. Men hva er hemmeligheten bak, at gudstroen, som åpenbart har en så illusorisk karakter, allikevel fortsetter ? Jo, hemmeligheten er styrken i de ønsker, den bygger på, nemlig ønsket om beskyttelse mot hjelpeløsheten i tilstedeværelsen'.

'Når man imidlertid ser at naturen utvikler seg etter visse innebyggede lover, forsvinner gudene tilsynelatende mere og mere. I lengden kan intet motstå fornuftene og erfaringen, religionen motsier alt for åpenlyst begge'(134).

'Gud blir for Freud intet annet enn den opphøyde far, hvis bilde den troende projiserer over på rommet og tilværelsen generelt. Denne infantile innstilling er noe som skal overvinnes, mener Freud'(135).

Rizzuto skiller mellom gudsbegrep og gudsrepresentasjon, hvor gudsbegrepene er teologisk og kulturelt betinget, men hvor gudsrepresentasjonen 'er en samling av en mengde erfaringer et menneske i løpet av sin utvikling har fått i relasjon til andre, og som er projisert inn i forestillingen eller snarere oppleve 'Gud'. Derfor kan man ut fra et psykologisk synspunkt kun undersøke den enkeltes gud'.

Hun mener også at 'Hos et voksent menneske er gudsrepresentasjonen psykologisk sett et overgangspobjekt', men i motsetning til barna hvor objektene mister sin betydning, er det motsatt med gudsrepresentasjonen som øker sin betydning. Derfor blir Gud 'et overgangsobjekt som ligger latent i individets liv, for så å bli tilgjengelig momentant eller konstant når det er nødvendig for den psykiske integrasjon. Slik er overgangsobjektet 'Gud' levende, som kan komme til og være til hjelp i integrasjon'. 'Den viktigste tid for gudsrepresentasjonens framvekst er perioden mellom barndommen og puberteten. I denne perioden er der stadier hvor barnet befolker sin indre verden med en mengde fantasiskapninger, blant disse finnes også figuren Gud'(37).

'På samme måte som menneskets etiske eller estetiske sans har et spesielt mentalt sete, så er mennesket begavet med et sensorium for hellighet. Mennesket blir altså ikke religiøs, det er uhelbredelig religiøst, mener Otto'(38). Det hellige kan derfor oppleves gjennom ytre tilknytningspunkter som ikke er knyttet til bestemte religioner, men kan være både 'bildet av en Buddha, et ikon av Kristus, nadverden eller et lys på et alter'. Det ytre hellige bekrefter og stimulerer gjennom sine symboler og riter det indre hellige, som gjennom dette oppleves som en guddommelig kraftkilde. 'Sammen skaper disse dimensjoner en følelse av noe helt annerledes' - det hellige. Detter er på linje med det nyreligiøse - det religiøse fenomen, ikke noe særegent for kristne.

Eliade har fokus på de religiøse ritualenes betydning, hvor den hellige fortid forenes med nåtid, 'hvor det hellige er realitet, evighet og virkende kraft tilsammen'(41). Dette fordi 'Myten betraktes av den troende som den absolutte sannhet. Den forteller om en overmenneskelig åpenbaring som fant sted engang i urtiden og som la grunnen til Den Store Tid - begynnelsen'. Slik hører 'ontofanien sammen med hierofanien, hvor det hellige er realitet, evighet og virkende kraft i forening' - i 'et tidsbrudd hvor tiden står stille'. 'Via oblaten i nadverden eller dåpsvannet, via de leste bibelord får den fromme adgang til en absolutt fullkommenhet'.

Spørsmålet er hva som gjør menneskene religiøse og i den psykologiske studien så jeg hvordan de fleste blir påvirket til religiøs tro gjennom tidlig påvirkning av nære relasjoner, både familie og samfunn. Imidlertid er det komplekst på flere nivå:
1. Sosiokulturelle nivå, samfunnets normer og vurderinger.
2. Sosialpsykologiske nivå, samfunnets mindre enheter.
3. Psykologiske nivå, det intrapsykiske på bakgrunn av ytre formidling.
4. Somatiske nivå, fysiske prosesser med øvelser og teknikker som manipulerer både sjel og kropp som fører til endret bevissthetsopplevelse.

Imidlertid er det tre grunnleggende trekk som går igjen i de kulturbetingede religiøse forestillingene:
1. Angst for ødeleggende og skremmende naturfenomen, hvor Thomassen viser til at 'naturfenomen ofte er assosiert med forestillinger om gudene'.
2. Indre uro og utrygghet, spesielt på bakgrunn av indre sårbarhet og ytre skremmende opplevelser og belastninger.
3. Åndelig søken, eksistensielle svar på det uforståelige og overnaturlige.

Jan Tønnesvang m.fl.: Religiøsitet og selvpsykologi.
Denne bok består av en hovedartikkel av Tønnesvang og elleve kommentarer til denne. Han ønsker å vise hvorledes religiøse objekter både er resultat av og kan fungere som selvobjektfenomen og tilknytningsfigur. Han sier også at 'Når vi benekter at det religiøse mønster i individets liv har en standard form, benekter vi ikke dermed at det har en personlig form'(49). Det er årsaker til personlige religiøse former han ønsker å belyse, 'hvilke psykologiske funksjoner religiøsitet kan tjene i menneskers liv, og hvorledes slike funksjoner varierer i forhold til om det enkelte menneske er mere eller mindre under- eller overskuddsdisposisjonert i sin selvkonstellasjon og selvorganisering'. Han viser til flere ulike modeller, men jeg tar med kun noen få.

Han viser til Allport's begrep om moden og umoden religiøsitet hvor det modne 'representerer en eksistensiell stil som individet etter betydelige overveielser har tatt på seg som en bestemt måte å relatere seg selv til livet'. Dette i motsetning til den umodne hvor 'man direkte underkaster seg en omnipotent Gud, over for hvem man avmektig mister sin uavhengighet og individuelle integritet og samtidig belønnes med en følelse av å bli beskyttet av nettopp denne ærefryktinngytende makt, som man oppfatter seg som del av'.

Fromm's begrep om autoritær religion hvor en 'ydmykt underkaster seg en makt som er høyere enn en selv for med å slippe sin følelse av ensomhet og begrensning', i motsetning til humanistisk religion hvor det ikke er 'individets avmakt, men dets styrke og selvufoldelse som er i sentrum. Gud er her symbol på menneskets egne evner, og den religiøse tro hviler på ens egne tanke- og følelsesmessige opplevelser, ikke på visse betingelser som man har gått inn på til fordel for dem som har stillet dem'(50).

Religiøs tro er ikke noe tilfeldig eller særegent, men en naturlig reaksjon hvor ytre forhold utvikler indre strukturer en senere i livet forholder seg til - når det er behov for det. Det er dette Tønnesvang også argumenterer for, hvorledes 'religiøse objekter kan fungere som selvobjektfenomen og tilknytningsfigur og hvorledes slike gudsfunksjoner vil variere med det troende menneskes selvkonstellasjon og tilknytning'(53). Det var dette som skjedde i mitt liv, hvor det religiøse ble en kompensasjon for psykiske behov og mangler.

'Det er både teoretisk og empirisk belegg for å anta at de behov og følelser som et menneske relaterer seg til Gud er influert av dets tidligere barndoms selvobjektforhold'. Han viser også til Rizzuto som mener at 'etableringen av gudsbilder er en uomgjengelig følge av barnets omgang med dets prinære pleiepersoner i de tidligste leveår, forstått på den måte at alle i en eller annen forstand utvikler bilder av Gud'. Selvets gudsbilder er derfor 'influert av dets tidligere selvobjektforhold' og derfor noe som kommer utenfra, ikke 'ovenfra'. Selvobjektfunksjonen viser derfor 'hvordan religiøse objekter og religiøse menigheter - lik speilende personer, samvær med likesinnede omkring et felles tredje, kulturelle forbilder og verdier - kan ha vitaliserende, meningsgivende og identitetsforankrende selvobjektfunksjon for selvet'.

I religiøse tilknytningsteorier er Gud en 'opphøyet tilknytningsfigur', med bakgrunn av barnets 'behov for fysisk nærhet med beskyttende omsorgspersoner og det følgende almene behov for å bevare en fornemmelse av følt sikkerhet, hvor menneskets evolusjonært utviklede tilbøyelighet til å søke trøst og lindring hos sterkere og visere andre ikke kun omsettes i tilknytningsforhold til andre mennesker, men også til religiøse objekter'(54).

Empiriske undersøkelser viser at menneskets 'tilknytning til religiøse objekter impliserer de samme dimensjoner av nærhetsbevarelse, sikker havn og sikker base', som i menneskelige tilknytningsforhold. Selv om det er naturlig skille mellom menneskelige relasjoner og til gud, er det grunnleggende likheter som at
1. en opplevd relasjon til Gud på systematisk vis inngår i mange menneskers religiøse forestillinger,
2. det emosjonelle bånd en opplever i forbindelse med deres gudsrelasjoner svarer til den form for kjærlighet som barn opplever i forhold til deres mor,
3. de fleste troende mennesker oppfatter Gud som en sikker tilknytningsfigur'.

Imidlertid preges våre indre psykiske kvaliteter og forbilder som er 'forankret i hhv positive og/eller negative mentale modeller av seg selv og andre', hvor man også finner 'likheter mellom voksnes tilknytningsrepresentasjoner og deres barns tilknytningsmønstre'(55). Slik vil også religiøse objekter fungere som et tilknytningssubstitutt 'i perioder med alvorlig stress og krise, ved tap av betydningsfulle tilknytningspersoner, som kompensasjon for en usikker tilknytningshistorie eller ved opplevde tilknytningsusikkerhet i voksenlivet'. Samtidig viser det seg også at 'de mennesker som oftest vil søke og finne en sikker tilknytningsrelasjon til Gud, er de mennesker som har negative mentale selv-modeller i kombinasjon med positive mentale andre-modeller'. Viktig her å skille mellom en 'usikker tilknytningshistorie' som søker en 'sikker tilknytningsrelasjon til Gud' og dem som har en sikker tilknytningshistorie og derfor søker det religiøse mer av teologiske årsaker.

Det er samme grunnleggende prinsipper som ligger til grunn både for den religiøse og psykiske utviklingen, hvor 'de tidlige leveårs tilknytningskvalitet tendensielt skaper grobunn for en bestemt form for narrativ tone, som senere vil manifestere seg som en overordnet optimistisk eller pessimistisk tonet livshistorie', hvor 'sammenhengen mellom tilknytnings-betingede selv-andre modeller og tilknytning til religiøse objekter er at man begge steder identifiserer den fundamentale betydning av tilknytning for den senere livsførsel'(56).

Preben Bertelsen: Hva skjer med selvets dannelse under troens herredømme?
Bertelsens kommentar til hovedartikkelsen stiller spørsmålet om religionens betydning for personlighetsutviklingen, dannelsen av Selvet, om det er Selvets religion eller religionens Selv - jfr. Brinkmann i neste kommentar. I et spørsmål til biskop Lindhardt spør han: 'Hva skjer der egentlig med selvets dannelse, psykologisk sett, når vi tror på en autokratisk, allmektig og eneskapende gud? Hva skjer der med frigjørelsen og myndiggjørelsen under troens herredømme? Spørsmålet er om et frigjort og myndig selv innehar den nødvendige frihet til å være ærlig og oppriktig mot seg selv og sin religiøse tro, om en har muligheten til å være kritisk og reflekterende, til fritt å kunne utvikle, endre og kjempe både for sin trosfrihet og personlige overbevisning. Spørsmålet er altså om hvilke former for religiøsitet som er forenlig med et fritt og myndig selv som er dannet ut fra kritisk, realistisk og innovativ selvorganisering'(57).

Spørsmålet er hva som skjer med Selvets frie dannelse og utvikling, spesielt på bakgrunn av den kristne tro på en autokratisk, allmektig og eneskapende Gud, en motsetning som for mange nykristne i dagens samfunn ikke er noe problem, men hvor vanskelighetene oppstår først i møte med den dogmatisk og bibelske fundamentalistiske læren om den enerådige og despotiske jødekristne guden Jahve. Tønnesvang viste i hovedartikkelen til Fromm som skiller mellom en autoritær og humanistisk religion, hvor den kristne troen er representant for den autoritære. Ut fra min egen religiøse erfaring var det umulig å stille kritiske spørsmål om troen, fordi en da tvilte på den åpenbarte sannheten som resulterte både i at en ble ekskludert fra det religiøse miljø og havnet i et brennende helvete. Samtidig var troen en form for hjernevask, hvor det både var usannsynlig å tvile, fordi den kristne troen var for meg selve sannhetens sannhet og veien til det evige livet. Derfor var det først når jeg forlot den kristne troen jeg fikk muligheten til å kunne undersøke det grunnleggende teologiske materiale som lå til grunn for bibelen.

Den autoritære jødekristne troen er etter min erfaring en religion som hindrer dannelsen av Selvet fordi den er autoritær, hvor tvilen straffes med ekskludering, død og fortapelse. Bertelsen sier at 'Fra å være konstituitivt avhengig av de selvdannende miljøer som fra starten er gitt oss (verden, familie, samfunn), kan vi i stigende grad og med stigende egen iverksatte og deltagende innsats og rettigheter, dvs. med stigende myndighet, selv velge og medvirke til å forme de selvdannende miljøer vi fortsatt vil være tilknyttet'(57). Slik er det med en humanistisk religion, men ikke en autoritær, slik kristendommen er.

Selvets dannelse begrenses derfor av autoritære religiøse dogmer. Biskopen bekrefter i sitt svar at 'Gud er før Selvet, Gud er Selvets skaper og omslutter Selvet med en makt som det ikke kan gjøre seg til herre over', fordi 'Selvet vennlig, men også utvetydig og bestemt blir satt på plass av en autokratisk, allmektig og eneskapende Gud'. Derfor spør Bertelsen: 'Hva er det som skjer med selvets dannelse, psykologisk sett, når selvet underlegger seg en autokratisk, allmektig og eneskapende gud eller Gud?', men skiller mellom 'en diskursiv, narrativ og rituell religiøsitet og en troende religiøsitet', slik vi finner det i dagens nyreligiøse, nyåndelige og nykristne som tvertimot fremmer Selvets utvikling fordi den er humanistisk, ikke autoritær.

Svend Brinkmann: Selvets religion eller religionens selv ?
Mens Bertelsen så på Selvets dannelse under troen herredømme, i hvilken grad det religiøse er en hindring eller en fordel i Selvdannelsen, vurderer Brinkmann 'Hvordan religiøse objekter, slik de eksisterer i forskjellige kulturer, er med om å bestemme individets forhold til seg selv'(60). Han bekrefter Tønnesvangs kompensasjonshypotese og viser til iranske universitetslærere som forteller at deres undersøkelser om forholdet mellom 'tilknytningskvalitet i barndommen og tilknytning til Gud i voksenlivet', viste at 'den voksnes eventuelle sterke tilknytning til Gud overveiende må fortolkes som kompensasjon for manglende tilknytning i barndommen, og ikke, som man kanskje kunne forvente, som et resultat av sikker tilknytning i barndommen'.

Brinkmann ønsker derfor å fremheve viktigheten av den lokale kulturens betydning, i hvilken grad 'våre teorier om Selvet er preget av kulturelt bestemt religiøse forestillinger, og at disse er avgjørende for hvordan vi tenker om individet'. Han ønsker derfor en kultur-psykologisk vurdering, det han omtaler som 'studiet av måtene hvor kulturelle tradisjoner og sosial praksis deregulerer, uttrykker, transformerer og gjennomsyrer den menneskelige psyke, hvilket ikke resulterer i en psykisk enhet for menneskeheten, men snarere i etniske forskjeller i sinnet, selvet og emosjoner'. Han tar derfor utgangspunkt ikke bare i våre teorier om Selvet, men hvor det Selv som har teorier om seg selv er uttrykk for kulturelle tradisjoner og sosial praksis - ikke minst religiøs tradisjon og praksis.

Han mener derfor at Religionens selv, dvs 'hvordan religioners kulturelle fremtredelser skaper forskjellige muligheter for dels å være et Selv og dels å formulere teorier om dette Selv', i motsetning til Selvets religion, 'hvordan forskjellige måter å være Selv på, fx bestemt av individets psykomatikk og tilknytningshistorie bestemmer Selvets måte å være religiøs på'. Hans konklusjon er derfor at 'Vi kan ikke fullt forstå Selvets religiøse forhold uten å forstå hvordan Selvet (og våre begreper om Selvet) er skapt av religiøse grunntema som varierer fra kultur til kultur'(61). Derfor sier han også at 'Det er ikke bare våre individuelle psykologikker som påvirker vårt religiøse liv, det er også religiøsiteten som påvirker våre psykologikker'(60).

Imidlertid synes problemet å være knyttet til tankens og viljens frihet til fritt å kunne velge, noe som igjen er betinget av den ytre påvirkning, som skaper vår tro og holdning til det religiøse. Derfor sier Bertelsen at 'det kun er når viljen er utkrystallisert som en uavhengig diskursiv forståelseskomponent at vi har den fulle mulighet til å være et selv i moderne forstand'(62). Det er dette som er problemet mellom Selvets religion og Religionens selv, for slik kristne var tvunget til å tro så lenge kirken hadde statsmakten på sin side, er det også med de muslimske land og deres fundamentalistiske holdninger.

Andre kommentarer.
Det er disse to som er mest interessante i kommentarene til Tønnesvangs hovedartikkel. Andre kommer med interessante innspill, spesielt betydningen av å se helheten i religionens psykologikk, både biologi, psyke, kultur og samfunn. Dette lå også også til grunn når psykologiske teorier ble tilpasset politiske forhold, den kulturhistoriske skole, med vekt på samfunnets rolle i personlighetsutviklingen, slik også det religiøse har vært med i de kristne og muslimske samfunn.

Det grunnleggende for biskop Lindhardt var at Gud var før Selvet og derfor dets skaper, noe som gjør at alt er et resultat av det. Noe av samme fundamentalistiske holdning fremhever også en teolog, at troen gir en god opplevelse, men dette har psykologiske årsaker og derfor lik hos alle troende, uansett gud eller religion. Når Nielsen sier at Gud 'inngyter sin aksept, sin tilgivelse, sin kjærlighet i mennesket', er derfor dette naturlige psykologiske reaksjoner - ikke teologisk. Når hun derfor sier at den kristne beveger seg fra underskudd til overskudd, er det naturligvis troen og ikke guden som er årsaken.

At religiøs tro har en positiv funksjon hos enkelte, er derfor udiskutabelt, men samtidig synes det klart - slik som hos meg - at den også kan være hemmende for Selvets frie dannelse og utviklingen av ens eget indre potensiale.

Gordon W. Allport: Psykologi og religiøsitet.
Allport sier om religion og psykologi at 'Begge synes å være nøye knyttet sammen med menneskehetens fremtidige skjebne' og som psykolog er det 'den sybjektive religionens plassering innenfor personlighetesstrukturen' han er opptatt av, ikke det teologiske. Selv om det er en blanding av følelse og fornuft, fornemmelse og forståelse, en slags 'åndelig holdning hvor følelse og logisk tenkning er smeltet sammen', må det skilles mellom følelse og erkjennelse, hvor religon 'først og fremst er søken etter fullstendig viten og udelt sannhet'.

'Det finnes ikke en enkelt og egenartet religiøs følelse, men heller forskjellige opplevelser som ev. kan konsentreres om et religiøst objekt. Det er den vanemessige eller målbevisste konsentrasjon av opplevelse, i høyere grad enn det er opplevelsen i seg selv, som røper tilstedeværelsen av et religiøst sentiment'.

Han viser også til James som sier: 'Det finnes religiøs frykt, religiøs kjærlighet, religiøs ærefrykt, religiøs glede osv. Men religiøs kjærlighet er kun menneskets naturlige kjærlighetsfølelse, som rettes mot et religiøst mål, religiøs frykt er kun en ganske dagligdags menneskelig frykt: den alminnelige skjelven i det menneskelige bryst, men her fremkalt ved forestillingen om guddommelig gjengjeldelse. Relgiøs ærefrykt er den samme gysen i organismen som vi merker i skogen ved tusmørke eller i en fjellkløft - her kommer den kun over oss ved tanken om vårt forhold til det overnaturlige'(71).

Dunlap skriver om de uendelige sinnstilstander vi alle opplever og sier at 'ingen fornemmelser og følelser som ikke blir opplevd av de troende innenfor den ene eller den andre religion, og i de fleste av verdens religioner er hele fornemmelses- og følelsesregisteret til stede som en mulighet, og hvoer følelse eller fornemmelse oppleves da når omstendighetene tilsier det'. Dessuten sier Allport at 'når vi nekter at det religiøse mønster i den enkeltes liv har en bestemt alminnelig utbredt form, så nekter vi ikke at det har en personlig form'.

McDougall har heller ikke 'funnet noe bevis for tilstedeværelsen av et enkelt grunn-leggende religiøst behov. Tvertimot anså han den religiøse følelse av ærbødighet for å være særdeles komplisert. I denne inngår ærefrykten, som igjen er en blanding av frykt og beundring. Beundring er på sin side en sammensmeltning av negativ selvføelse og undren. Dertil kommer at den religiøse følelse av ærbødighet også har i seg takknemlig-heten, som er et dobbeltsidig fenomen, idet den innbefatter følelsen av ømhet og mindreverdighetsføelse'. Allport mener derfor at 'det finnes like mange slags religiøse erfaringer som deer er religiøst anlagte dødelige her på jorden'(72).

'Ingen enkelt psykologisk eller miljømessig faktor er så betydningsfull med hensyn til skapelsen av et religiøst behov som den tidliger oppdragelse, og likevel er denne faktor ikke avgjørende', nettopp fordi religiøs tro også er et komplekst og sammensatt problem. Han sier derfor at 'Religionens kilder er så tallrike, den betydning de har i den enkeltes liv, så variert, og mulighetene for en fornuftsbestemt tolkning av fenomenet så uendelig mange, at ensartethet på dette område er en umulighet'(77).

Definisjon av det fullt utviklede religiøse sentiment: 'En gjennom erfaring oppbygget tilbøyelighet til på visse vanebestemte måter å reagere positivt overfor begrepsobjekter og prinsipper, som av personen betraktes å være av ytterste viktighet i hans eget liv, og som handler om det som etter hans oppfattelse er noe som blir eller er sentralt i tingenes vesen'(73). Som avgjørende for et fullt utviklet sentiment viser han til 6 kjennetegn, ikke bare det religiøse, nevner han differensiering, dynamisk, moralitet, omfattende, integrerende og heuristisk. Disse vil i stor grad ikke kunne aksepteres i det religiøse sentimentet, spesilt ikke i autoritære religioner.

Om barnetroen og barnesinnets påvirkning i tidlig alder sier han at 'Hvis barnet hørte at månen var laget av ost eller at Gud var en bjørn eller en mann med skjegg, ville det inntil videre være tilfreds med det og tro på det som ble fortalt. Barnets sinn er slik utstyrt med spesielle forestillingsevner, før det oppdager den viktige sannhet, at ord og kjensgjerninger ikke er identiske'(75). Dessverre er det slik at den kollektive indentiteten ofte overstyrer den personlige, at dogmer og riter opprettholder troen, samt at de fleste troende ikke bryr seg om å sjekke det religiøse fundamentet for deres tro.

'Betrakter man religionens historie i sin helhet, ser man hvorledes det i begynnelsen fantes et mangfold av guddommer. Monoteismen kom senere. Opprinnelig var gudene begrenset av vesen go lunefulle. I motsetning til disse var Jehova det høyeste vesen og urokkelig. De første guder hadde fortrinnsvis noe med naturen å gjøre, men deretter kom menneskets gud, som verdsatte den enkelte personlighet. Tidligere guddommer som var uinteressert i mennesket og som tronet langt borte, ble erstattet av en gud inne i mennesket, en gud som hadde stor interesse for menneskers etiske adferd. Alt ettersom mennesket i økende grad ble oppmerksom på seg selv, så man at Gud kom mennesket nærmere'.

Han viser også til Joad som sier: 'Å si at der er en Gud til, er ikke annet enn at vi har behov for å tenke oss at han er til, og behovet er på ingen måte en garanti for eksistensen av det som tilfresstiller det. Slik er verdens store religioner ikke teologi, men psykolog, de er ikke vitner om Guds egenskaper, men om menneskets oppfinnsomhet. Gud er ikke et virkelig eksisterende vesen, han er et bilde av mennesket projisert i større format - på universets tomme lerret'(76). Allport: 'At menneskets oppfinnsomhet spiller inn i dets religiøse forestillingsverden, er en kjensgjerning som ingen psykolog vil benekte'.

For Allport handler troen om fremtiden, det som ligger foran, både når det gjelder religion og psykologi, hvor 'det er mindre avgjørende å vite hvor en kommer fra eller hvor en er nå, enn det å kjenne det reisemål en har'. Også Gøthe sier at 'det er ikke den som når sine mål som vinner frem til livsharmonien, men den som uavlatelig streber. Det er intensjonene med de fjerne mål som har makt til å samordne vaner, tanker og personlige karaktertrekk til en funksjonell enhet'.

Om troen sier han at 'Det gode, man håper på, blir realisert, ganske enkelt fordi tro endrer forhåpning til realisasjon og forvandler det mulig til å bli virkelighet'.

'Et menneskes religion er dets dristige forsøk på å knytte seg til skapningen og til skaperen. Den er hans siste og avgjørende forsøk på å utvide og fullstendiggjøre sin egen personlighet ved å finne frem til den alt overordnede sammenheng hvor han egentlig hører hjemme'.

Spesielt interessant når Allport viser til at både religion og psykologi er knyttet mot fremtiden, ikke verken fortid eller nåtid, og derfor naturlig at angst ofte er bekymring for nettopp framtiden, som det også er med psykoterapeutiske behandling. Ikke uten grunn er en egosentrisk religiøs tro, som sikrer både nåtid og fremtid - uansett hvordan en lever sitt liv, bare en tror - derfor en god trygghetsgaranti og livsforsikring.

Victor E. Frankl: Den ubevisste Gud.
Frankl er meget interessant når det gjelder forholdet psykologi og teologi, hvor det religiøse er viktig i selvrealisering og terapeutisk behandling. I sin Logoterapi legger han vekt på tesen 'Vilje til mening', en meningsterapi for det moderne menneske som lider av en meningsløshetsnevrose eller tomhetsnevrose. Noogene nevroser har med det åndelige i mennesket, i motsetning til psykogene nevroser som har med sjelsfunksjoner. Imidlertid har åndelig ikke først og fremst religiøs betydning, men refererer til en menneskelig åndsdimensjon, selv om han også vektlegger en transcendent gudsdimensjon.

Frankl mener det finnes en iboende ubevisst åndelighet som kompenserer for det eksistensielle vakum og for å få tilgang til dette åndelig ubevisste bruker Frankl Logoterapi som en 'psykoterapi for det åndelige', et supplement til psykoterapi for det sjelelige. Han skiller derfor mellom det psykofysiske og åndelige, hvor alt utgjør en helhet, men hvor det åndelige ofte er ukjent og ubevisst.

'Derfor fremtrer innholdet av det ubevisste som vesentlig utvidet og selve det ubevisste inndeles i det driftsbestemt ubevisste og det åndelig ubevisste', en 'rehabilitering av det ubevisste', betinget av et skille 'mellom det driftsbestemte og det åndelige innen det ubevisste'. 'Mens eksistensen er i sitt vesen åndelig, inneholder saktisiteten både noe psykologisk og noe fysiologisk: den inneholder såvel sjelelige som legemlige fakta'(82).

Om skillet mellom enhet og helhet sier han at 'legeme og sjel kan danne en enhet - en psykofysikumenhet - men aldri vil denne enhet være i stand til å uttrykke den menneskelige helhet. Til helheten, det hele menneske, hører også det åndelige og det hører enda med som det mest egentlige. Derfor kan det så lenge det kun er tale om legeme og sjel, ikke være tale om helheten'(83). Det åndelige i oss er det innerste og egentlige, det vi er, i motsetning til det vi har, sjelsfunksjonene, det driftsbestemte, en 'personlig kjerne som det åndeligeksistensielle sentrum, omkring hvilket det psykiske og det fysiske grupperer seg, hver for seg som et perifert lag'. Slik kan denne 'åndelige eksistens, altså det egentlige Jeg, kun realisere seg selv, ja, er kun eksistent i sine egne fullbyrdede handlinger, i sin egen virkelighetsrealisasjon'.

Hos Paulus er mennesket underlagt synden, Rom 7, og Ånden frigjør, Rom 8. For Frankl er det åndelig ubevisste som frigjør fra driftsbestemmelsen, hvor 'Menneskets Jeg er fri overfor dets Det, men det som mennesket frigjøres til er ansvarlighetsværen. Den menneskelige viljes frihet består altså i å være 'fri for' å være i driftenes vold og istedet være 'fri til' en samvittighetsværen, til det å være i samvittighetens vold'(87), slik det å være fri fra synden betinger lydighet mot Kristus. 'Du skal være din viljes herre og din samvittighets trell', men selv om en er fri til å velge må vi må forholde oss til en eller annen indre styrende autoritet om vi skal kunne realisere oss selv og leve et meningsfullt liv. Ifølge Frankl er samvittighetens transcendente funksjon veileder både til det ubevisst åndelige og til transcendensen.

Slik en i den kristne tro må la seg lede av ånden for å seire over synden, må vi her la oss lede av samvittigheten for å seire over det psykofysiske Det'et. Det avgjørende er hva som styrer våre liv - det overfladiske psykofysiske, lyster og følelser, eller det dypereliggende åndelige via samvittigheten. Poenget er hva som styrer vårt liv, for vi kan ikke famle i blinde. Enten følelse eller fornuft basert på samvittighetens transcendente og ubevisste funksjon. Avgjørende at vi er bevisst hva som styrer våre liv, om vi kjenner samvittighetens stemme som her får samme funksjon som den religiøse ånden, hvor Paulus ber de kristne være ledet av ånden. Hos Frankl ledes vi av samvittigheten til vårt indre ubevisst åndelige sentrum og transcendensen.

Samvittigheten er en av flere tilganger til det åndelig ubevisste og transcendensen, en intuitiv funksjon av 'muligheter og ikke virkeligheter'. Derfor er det slik at 'et liv som leves ut fra samvittigheten er nemlig alltid et absolutt liv, ut fra en absolutt konkret situasjon'(85), hvor en blir ansvarliggjort ut fra det som skjer i øyeblikket. Slik både drømmer, kjærlighet og samvittighet er knyttet til det åndelig ubevisste, har også kunstnerens inspirasjon sine 'røtter i det åndeliges ubevisste sfære. Det er ut fra den kunstneren skaper og de kilder han øser av ligger i et mørke som aldri gjennomlyses fullstendig'.

For at samvittigheten kan ha en slik funksjon må også den forholde seg til 'noe som er høyere enn mennesket, som kun høres av samvittighetens stemme - det må være noe utenfor mennesket'. Samvittigheten er bindeledd og inngangsport både til det ubevisst åndelige, og transcendensen, som Frankl kaller for den ubevisste gud, en 'instans utenfor mennesket'. For meg er det naturlig å knytte Frankl til Assagioli's personlighetsmodell hvor det ubevisst åndelige har likheter med det overbevisste og transcendensen med Selvet.

Hos Frankl er transcendensen omtalt som gud, men 'ubevisst for oss selv, innebygget som en tendens i oss, at vi alltid på forhånd har en intensjonal dragning mot Gud, selv om den ikke er oss bevisst. Og denne gud kaller vi den ubevisste Gud'. Imidlertid en religiøsitet - eller åndelighet - basert på 'eksisterende konfesjonelle former, religiøse urbilder som på tradisjonell måte overleveres i våre forskjellige religiøse kulturkretser. Denne bildeverden er altså ikke noe vi er født med, men noe vi er født inn i - som fedrenes bønner, våre kirkers riter, våre profeters åpenbaringer og våre helgeners forbilder'(89). Det religiøse ubevisste er også her basert på utviklingspsykologiske prinsipper og kulturelle forhold, men en åndelig ubevissthet som er ukjent for de fleste, såfremt det ikke forveksles med det sjelelige religiøse.

Selv om han bruker ordet gud er det knyttet til en annen forståelse, hvor 'religionen kun har lite å gjøre med konfesjonell trangbrystethet, og hva dermed følger: den religiøse kortsynthet, som tilsynelatende betrakter gud som et vesen som kun er ute på ett: at flest mulig mennesker skal tro på ham og tilmed på den måte en ganske bestemt konfesjon foreskriver. Jeg kan ganske enkelt ikke forestille meg at gud er så smålig'(92). Han mente at utviklingen ikke førte bort fra religionen, men bort fra 'de forskjellige konfesjoner som tilsynelatende ikke har annet å gjøre enn å bekjempe hverandre og stjele de troende fra hverandre'. Derfor 'går vi ikke mot en universell religion, langt snarere mot en personlig - en i dypeste forstand personalisert religiøsitet, det vil si en religiøsitet hvor enhver kan finne frem til sitt eget personlige språk ut fra hver persons eget vesen og bruke det i sin henvendelse til Gud'(68). Slik vi også ser det nettopp i vår tid - i NA.

I fravær av denne åndelige, religiøse eller transcendente funksjon resulterer det i at 'den nevrotiske eksistens hevner tapet av transcendensen på eksistensen', noe vi kjenner til fra samvittighetens reaksjon på den gamle domsforkynnelsen som resulterte i utallige vekkelser og religiøse samfunn som en kompensasjon for ubevisst åndelighet og transcendens. Ikke uten grunn er det derfor tomhetsnevroser som preger vår tid, i mangel av religiøse surrogater og kompensasjoner - og det åndelig ubevisste.

Frankl mener også at den ekte religiøsiteten - eller åndeligheten - kommer til uttrykk i et spontant utbrudd eller gjennombrudd i den terapeutiske behandlingen. Hvor 'kun den spontant fremkalte bevissthet fører til helbredelse, er det også med den ubevisste religiøsiteten, hvor kun det spontane gjennombrudd fører til helbredelse. Det avgjørende gjennombruddet inn i den høyere dimensjon skjer ikke i form av viten, men i form av tro'(91). I Logoterapeutisk behandling er det derfor avgjørende at en tar religiøs tro på alvor, for at det skal kunne skje et 'avgjørende gjennombrudd inn i den høyere dimensjon', ikke en dogmatisk og fundamentalistisk tro, men en åndelig tro.

Dette bekreftes også av den kristne tro og praksis hvor slike 'gjennombrudd' omtales som Åndens dåp, Åndens fylde, Helliggjørelse, Frelsesvisshet o.a., betinget av den kristne Ånden, men egentlig er det psykiske, åndelige, transcendente eller religiøse funksjoner som ligger til grunn for 'religiøse' gjennombrudd, som også bekreftes i studien om NA. Dessuten viser psykiater og hjerneforsker Schreibner hvordan det gode og onde, åndelige og kjødelige, jordiske og himmelske, guddommelige og djevelske, ikke er betinget av det religiøse eller transcendente, men kan forklares i integreringen av de to hjernedelene - den kognitive og emosjonelle/primitive hjernen.

Det er likheter mellom Frankl, NT og NA, men grensene mellom det åndelige og sjelelige blandes. Likevel synes det riktig å skille mellom disse, noe vi også finner i NT, hvor det skilles mellom ånden og kjødet - sjelelige og åndelige, modne og umodne kristne. I NA er det ikke grenser, hvor de ulike erfaringene tolkes som åndelige, selv om de ofte er psykofysiske. Dette synes å være fremtidens religiøse liv, hvor det er opp til den enkelte å skape gudene i sine egne bilder, ut fra egne erfaringer, ønsker og behov. Samvittigheten er hos Frankl bindeledd mellom det ubevisste og bevisste, åndelige og psykofysiske, Det'et og Jeg'et, og derfor avgjørende for et helhetlig liv - både ånd, sjel og legeme.

Det 'spontane gjennombruddet' er avgjørende for den ubevisste religiøsiteten og senere vil jeg vise til Raknes som mener at årsaken til hvorfor ekstatiske opplevelser blir tolket som guddommelige eller transcendente ligger i at den ekstatiske opplevelsen er ukjent og fremmed, som om det kommer utenfra, fra gudene, selv om det kommer innenfra. Slik vil det 'spontane gjennombrudd' kunne være utslag av indre ukjente funksjoner, enten det er psykofysiske eller åndelige, som av ulike årsaker kommer til utslag gjennom ekstatiske opplevelser - som ofte tolkes og forstås som religiøse bekreftelser.

Det interessante med Frankl's logoterapi er at den gir en psykologisk begrunnelse på det religiøse fenomen og den åndelige dimensjon som ligger til grunn både for de tradisjonelle religiøse bevegelsene og det nyreligiøse. Sammen med Assagioli, Jung, Maslow og andre er det et interessant tilskudd til det å forstå det religiøse som også har sine likheter med det parapsykologiske.

Samvittigheten.
Noen stikkord fra Frankl og egne refleksjoner:

Samvittighetens funksjon (likheter med religiøs funksjon):
Noe høyere enn en selv - Noe mere enn en selv - Noe mennesket hører - Talerør for noe annet - Større enn mitt Jeg - Transcendensens stemme - Transcendensens opprinnelse - Modell for åndelige ubevisste - Nøkkel som åpner det åndelige ubevisste - Rot i transcendensen utenfor oss selv - Jegets etiske rådgiver - Et meningsorgang som oppsorer og finner - Hjelp til verdivalg - Hva som er mening for oss - Ned i det ubevisste åndelige dyp

Annet:
- Immanens/sjelelig - Transcendens/åndelige
- Det egentlige menneske er Jeg'et (åndelige), ikke Det'et eller OverJeg'et
- Psykoanalysen omfatter Det'et, ikke Jeg'et (eksistensanalysen/logoterapi)
- Helhetstenkning hvor eksistensen er det åndelige og faktisiteten den sjelelige
- Åndsvesen er noe vi er, psyofysikum er noe vi har
- Det ubevisst åndelige er vår innerste kjerne som psykofysikum grupperes omkring
- Det åndelige er personlig helhet av både ånd sjel og legeme - bevisst og ubevisst
- Det åndelige er ubevisst og det sjelelige bevisst
- Mennesket er et åndsvesen hvor det åndelige manifesterer og utvikler seg
- Sjelens samvittighet: Det'et, overfladisk, primitiv, egoistik, subjektiv, kulturell, religiøs
- Åndens samvittighet: Jeg'et, helhet (selvet), transcendensen, objektiv, eksistensiell

Målsetting:
- Bevisstgjøre og bli kjent med samvittighetens funksjon - som Gud
- Lytte til samvittigheten - som Ånden
- Følge samvittigheten - som Jesus

Samvittigheten: Tilgang til det
- åndelig ubevisste og transcendensen (Frankl)
- ubevisste og Selvet (Assagioli)
- personlige og kollektive ubevisste (Jung)

Samvittigheten.
- En indre stillhetens intuitive stemme, ubevisst, autonom og transcendent
- Formidler av informasjon fra det ubevisste og transcendensen
- Tilgang til det åndelige, ubevisste og transcendente
- Veileder for Jeg-bevisstheten

Ansvar:
- Samvittigheten ansvarlig overfor det åndelig ubevisste og transcendensen - Innover
- Samvittigheten ansvarlig overfor øyeblikket - rådgiver og veileder - Utover
- Jeg'et, den jeg er, ansvarlig overfor samvittigheten - Lytte
- Jeg'et, det jeg har, ansvarlig overfor det psykofysiske - Beslutte

Ulikheter:
- Det dogmatisk religiøse: Det'et - Psykofysiske
- Det åndelig religiøse: Jeg'et - Overbevisste - Transcendensen - Samvittigheten

Eric Fromm: Psykoanalyse og religion.
Det er 3 interessante hovedsaker i denne boken: 1) Freud's og Jung's forhold til religion, spesielt deres ulikheter. 2) Kristendommens historiske fallitt i spørsmål om moral og etikk. 3) Det religiøse som symbol på indre menneskelige behov og erfaringer, ikke ytre, men hvor det istedet tilbes som ytre avgudsdyrkelse, jfr. Duve.

Fromm mente at vår tids største trussel er: 'Det åndelige kaos og den forvirring som hersker hos mennesket i dag, da det står nærmere fullbyrdelsen av sine inderligste håp enn noen gang tidligere. Gjennom tusener av år har vi utviklet våre intellektuelle muligheter og organisert vårt samfunn mot en teknisk og materiell fullkommenhet. Til gjengjeld har vi mistet kontakten med vår indre virkelighet, vår tanke er løsrevet fra følelseslivet og vi er brakt på grensen til schizofreni'. Sjelelegens pasient er 'syk fordi han har neglisjert sjelens krav'. 'Vi later som om vårt liv er bygget på en solid grunnmur og ignorerer de mørke skyggene av uro, engstelse og forvirring som aldri forlater oss'. Derfor flykter noen til religionen 'for å slippe vekk fra en uutholdelig tvil, de bestemmer seg for det, ikke av fromhet, men fordi de søker trygghet - et symptom på nervesvikt'.

'Europas og USAs historie er preget av erobringer, overmot og griskhet, til tross for omvendelsen til kirken. Vårt ideal er å bli sterkere enn andre, seire, få makt over andre og utbytte dem'. 'Er den vestlige verden kristen?' - 'Var de kristne i sine hjerter?' Derfor er det at 'Psykoanalytikeren har mulighety for å studere den menneskelige virkelighet så vel bak religionen, som bak de ikkereligiøse symbolsystemer'.

'For Freud har religionen sin opprinnelse i menneskenes hjelpesløshet når de står overfor naturkreftene utenfor og de instinktive kreftene inne i seg. Religion oppstår på et tidlig stadium i menneskenes utvikling, når de ennå ikke kan bruke sin fornuft til å hamle opp med disse ytre og indre kreftene og må fortrenge dem eller holde styr på dem ved hjelp av andre affektive krefter. Så i stedet for å bekjempe disse kreftene ved hjelp av sin fornuft, gjør de det ved hjelp av motaffekter, ved hjelp av andre emosjonelle krefter, hvis funksjon er å fortrenge og holde i sjakk det som de ikke makter på rasjonell vis'.

Menneskene skaper derfor en illusjon 'bygget opp av materiale som er hentet fra deres egne individuelle erfaringer som barn. Stilt overfor farlige, ukontrollerbare og uforståelige krefter i og utenfor seg selv, vil de på en måte huske og søke tilbake til erfaringer de gjorde som barn, da de følte seg beskyttet av en far som de betraktet som klokere og sterkere enn seg selv, og hvis kjærlighet og beskyttelse de kunne oppnå ved å adlyde hans påbud og unngår å overtre hans forbud. Ifølge Freud er altså religionen en gjentagelse av det man opplevde som barn - religionens psykologiske røtter'.

Freud mente også at 'religion er en fare fordi den har en tendens til å gjøre slette menneskelige institusjoner som den har alliert seg med opp gjennom hele historien, hellige, ved å lære folk opp til å tro på en illusjon og forby kritisk tenkning er religionen dessuten ansvarlig for at menneskenes intelligens blir svekket - at forbudet mot kritisk tenkning på ett punkt fører til en avstumpning av et menneskes kritiske evne også på andre områder og dermed svekkes dets evne til å resonnere'.

Han sier også at religion 'stiller moralen på en meget gyngende grunn. Hvis gyldigheten av etiske normer bunner i at de er Guds bud, må etikkens fremtid stå eller falle med troen på Gud', på den objektive sannheten, hvor religionen er 'en trussel mot fornuft, moral og lindring av menneskenes lidelser - på menneskekjærlighet, sannhet og frihet'.

'Hvis et menneske oppgir sin illusjon om en faderlig gud, hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet, vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus. Men det er nettopp selve målet for menneskets utvikling å overvinne denne infantile fikseringen. Mennesket må oppdrag seg selv til å se virkeligheten i øynene'. 'Bare hvis vi våger å tenke, kan vi frigjøre oss fra autoritetens herredømme'.

'Går vi over til Jung, finner vi nesten på hvert eneste punkt det motsatte av Freuds syn på religionen', selv om han ønsker å korrigere myten om at Freud er mot og Jung er for religion. 'Som en oppsummering av Freuds og Jungs respektive synspunkter, kan vi si at Freud motarbeider religionen i etikkens navn - en holdning som kan betegnes som religiøs. Jung, derimot, reduserer religionen til et psykologisk fenomen, og opphøyer samtidig det ubevisste til et religiøst fenomen'. Han viser også til James som bekrefter Raknes om likhetene mellom det ubevisste og Gud, hvor 'det ubevisste gir inntrykk av å være objektive og fornemmes av individet som en ytre kontroll' - men er i det indre.

Det å bli løst fra religiøse tvangstanker og overtro kan bare skje ved 'en gjennomgripende forandring av hele hans personlighet, hvis han blir fri til å tenke, til å elske, til å finne et nytt siktepunkt og noe nytt å gå opp i, kan han bli fri fra sin slaviske avhengighet', slik det også skjedde gjennom min terapeutiske behandling.

Om forholdet mellom verdslig makt og ånden i det religiøse, sier han at 'den historiske religion har om og om igjen kapitulert for og gått på akkord med den verdslige makt. Den har vært meget mer opptatt av visse dogmer enn av å praktisere kjærlighet og ydmykhet i dagliglivet. Den har ikke urokkelig og uavlatelig tatt avstand fra den verdslige makt hver gang den har krenket ånden i de religiøse idealer, tvert imot har den gang på gang selv vært medskyldig i slike krenkelser'.

Om likhetene med NA sier han at 'Gud er ikke et symbol på makt over mennesket, men på menneskets egen makt'. 'Den menneskelige realitet fra Buddhas, Esaias, Jesus, Sokrates og Spinozas læresetninger er essensielt sett den samme. Den er preget av ønsket om å fremme kjærlighet, sannhet og rettferdighet. Den menneskelige realitet bak Calvins teologiske system og den som ligger bak de autoritære politiske systemer, er også svært like. Den ånd som kjennetegner dem er underdanighet, mangel på kjærlighet og på respekt for individet'.

'Hvis en religiøs lære bidrar til en gunstig utvikling hos sine tilhengere, hvis den gjør dem sterkere, friere og lykkeligere, ser vi kjærlighetens frukter. Men hvis den virker forkrøplende på menneskets latente muligheter, gjør det ulykkelig og lammer dets handlekraft, kan den ikke være sprunget ut av kjærlighet, uansett hva dens dogmer forsøker å gi inntrykk av'.

Fromm skriver også om religionenes tragedie, hvor en istedet for å føre mennesket til frihet og selvstendighet, binder det både til seg selv, til guden og det religiøse miljøet som blir overordnet alt: 'Det er alle store religioners tragedie at de krenker og forvrenger selve prinsippene for friheten så snart de blir masseorganisasjoner ledet av et religiøst byråkrati. Den religiøse organisasjon og de menn som representerer den, overtar til en viss grad familiens, stammens og statens plass. De trellbinder mennesket i stedet for å la det få være fritt. Det er ikke lenger Gud som dyrkes, men den gruppen som gjør krav på å tale i hans navn. Dette har hendt i alle religioner. De som grunnla dem, førte mennesket frelst gjennom ørkenen, bort fra trelldommen i Egypt,mens andre senere har ført dem tilbake til et nytt Egypt, selv om de kaller det Det forgjettede land'.

Selv om menneskene bekjenner seg til de høyeste etiske idealer, så strekker de seg ikke etter dem. 'Det tror kanskje at det dyrker kjærlighetens gud, men i realiteten dyrker det en avgud som er en idealisering av dets virkelige mål, de som bunner i markeds-verdi-orienteringen. De som bare er interessert i at religionen og kirkene skal overleve, aksepterer kanskje denne situasjonen. Menneskene søker inn i kirkens og religionens havn fordi deres indre tomhet tvinger dem til å søke en eller annen form for trygghet. Å bekjenne seg til en religion er imidlertid ikke det samme som å være religiøs'.

Om religiøse ritualer sier han at 'De aktivt religiøse deltar i sin kirkes ritualer, og nettopp denne opplevelsen er utvilsomt en av de viktigste grunnene til at folk går i kirken', dette fordi ritualene har både sosial og psykologisk betydning, slik også 'Den psykoanalytiske forskning har påvist at ritualistiske tvangshandlinger er utslag av sterke affekter som pasienten i og for seg ikke er klar over, og som han så å si prøver å få bukt med bak sin egen rygg, ved hjelp av ritualer'.

Om språkets og ordenes symbolske betydning generelt, viser han også til 'den dype visdom om vesentlige ting som ligger gjemt i religionens symbolske språk'. Problemet er at en ikke tolker det symbolske språket, men praktiserer det som noe konkret, istedet for å se hva som ligger til grunn, hvilken åndelig visdom og sjelelig innsikt som ligger under. Fromm mener derfor at det religiøse 'ikke dreier seg om Gud, men om menneskene. Religiøse formuleringer og religiøse symboler er forsøk på å gi uttrykk for visse menneskelige opplevelser'.

'Gud er et symbol på alt det som er i mennesket, og som mennesket likevel ikke er, et symbol på en åndelig virkelighet som vi kan strebe etter å realisere i vårt eget jeg, men likevel aldri kan beskrive eller definere'. Derfor kan 'intet menneske påberope seg å ha kunnskaper om Gud som tillater ham å kritisere eller fordømme sine medmennesker eller hevde at hans eget gudsbegrep er det eneste riktige'. Dette fordi religiøse ritualer og symbolspråk kun er uttrykk for indre menneskelige behov, lengsler og erfaringer.

Derfor har vestens religioner 'hatt en ødeleggende virkning på den religiøse utvikling. Den har ført til en ny form for avgudsdyrkelse. Et bilde av Gud, ikke formet i tre eller sten, men i ord, er blitt reist, slik at det er dette bildet menneskene tilber'. Slik de primitive dyrket sine avguder av tre og stein, er vi selv blinde for at vi selv 'dyrker noen av disse tradisjonelle symbolene på avgudsdyrkelse. Vi glemmer at det essensielle ved avgudsdyrkelsen ikke er det at man dyrker den eller den spesielle avgud, men en spesifikk menneskelig holdning', hvor vi forguder ting, symboler, dogmer eller ritualer, som alle gjøres til noe hellig.

Dette i motsetning til en 'holdning som får et menneske til å vie sitt liv til virkeliggjørelsen av livets høyeste prinsipper, kjærligheten og fornuftens prinsipper, til å sette seg det mål å bli det som det potensielt er, et vesen skapt i Guds bilde. Det er ikke bare gudebilder av sten og tre som er avguder. Ord kan bli avguder, og maskiner kan bli avguder, såkalte førere, staten, makt og politiske grupper kan også gjøre tjenesten. Vitenskapen eller våre naboers oppfatninger og meninger kan bli avguder, og Gud er blitt en avgud for mange'.

Dette tema om den religiøse avguden tas opp også i neste bok av Arne Duve, men bekrefter også det den nyreligiøse studien viste, at religiøsitet ikke er knyttet til bestemte guder, men kommer fra menneskets åndelige potensiale, som Frankl mente var avgjørende for et meningsfult og helhetlig liv.

Arne Duve: Kristendom eller psykologi.
Denne meget interessante boken har fokus på tre områder i tråd med Fromm og Frankl, hvor det argumenteres for at: 1) Religiøse behov og erfaringer er symbolske uttrykk for indre menneskelige forhold, 2) Religiøs tro og praksis er en form for avgudsdyrkelse, hvor en tilber de religiøse symbolene, istedet for å tolke deres egentlige innhold, 3) Der er et åndelig potensiale i det menneskelige som symboliseres og kan realiseres av det religiøse men som kirken har forlatt og erstattet av dogmer.

I tråd med Fromm og hans humanistiske religion sier Duve at 'En religionsform som har fått tak på sitt eget vesen og livets innerste kjerne og funksjoner - er i pakt med tilværelsens krefter og har intet å frykte og intet å skule - og ingen grunn til å holde kjensgjerninger på avstand'(3), slik østens religiøse filosofier fungerer.

'Det fellesmenneskelige symbolspråk som menneskets indre presser frem og bruker overalt - fordi mennesket er det samme biologiske vesen over hele kloden - gjør også religionene til en enhet - som imidlertid først kommer frem når dette språket oversettes til det det står for av indre konstellasjoner og trykk. Det er derfor ikke forbausende - men selvfølgelig - at menneskene har de samme religiøse opplevelser - uansett hvilken religionsform de bekjenner seg til, slik Mayhew skildrer det i sin bok'(3).

'Religionen som også er et billedspråk, er en forlengelse og videre føring av drømmens prinsipp. Da religionens sentrale og systematiserte billedspråk alltid er tilgjengelig - er religionens fast strukturerte billedverden et særdeles godt egnet middel i den bevissthets-løftning vi alle trenger, og som kommer hvis språket tolkes rett. Men nettopp her klikker det. Og derfor er religionen og kanskje i særlig grad kristendommen blitt statisk og historisk - uten det gnistrende og løftende livselement den kunne og burde være. Kirken sitter med hele livets billedbok i fanget - og synes ikke å kunne tolke hovedelementene rett, fordi den ikke kjenner det symbolspråket som er menneskehetens felleseie. Teologene og da kanskje i særlig grad de kristne - er paradoksalt nok den faggruppe som minst av alle er kompetente til å uttale seg om religionens sannhet, vesen og funksjon - fordi de er alle bundet av sin spesielle religionsform slik at de vanskelig kan ha noe samlet overblikk over og forståelse av den hærskare av mangfoldighet som religionens symbolverden og den personlige symbolikk i stadig skiftende konstellasjoner frembyr'(15).

'Å forstå de religiøse krefter er ensbetydende med å forstå mennesket selv. Mennesket kommer en aldri utenom i denne materie. For religionen spiller seg ut i menneskesinnet, den får sitt preg av de lover og forhold som hersker der. De religiøse symboler, myter og riter fødes i menneskesinnet. Heller ikke den såkalte åpenbaringsreligionen kan i denne henseende påberope seg noen særstilling. Også åpenbaringen er formidlet og stemplet av menneskepsyken'(36).

'Symbolet er den form sjeledypet må betjene seg av som artikuleringsmiddel. Det er sjeledypets språk. En taler derfor om symbolenes realinnhold som ligger gjemt i det manifeste bilde. Uten kjennskap til denne mekanisme vil en alltid stå i fare for å ta symbolet bokstavelig'(43). Slik er det med all symbolikk, med 'alle bilder som er født og båret i menneskesinn. Uten oversettelse blir det hele uten mening og ofte direkte villedende'/44).

Som en definisjon på hva religion er, sier Duve at 'Religionen er et systematisert og i grunntrekkene almenmenneskelig symbolsystem som har til hensikt å skape trygghet, indre enhet og sammenheng'(48). Derfor har alle religionene felles at de 'er symbolspråk med det samme innhold, men tygdepunktet veksler i de forskjellige tidsaldrer og kulturepoker. På samme måte som samme sak kan uttrykkes på forskjellige talespråk som en uten kunnskaper ikke forstår, er det også med religionens symbolspråk'(49).

Derfor kan 'utviklingen fra en bokstavelig symboloppfatning til en forståelse av symbolenes realinnhold - gi støtet til en ny bevissthetsutvikling. Religionen vil da forvandles fra en symbolbeskrivelse - til et symbolspråk som også bevisst kan gi uttrykk for tilværelsens sentrale emner'(49).

'Jeg'et og bevisstheten er nøkkelinstanser i menneskepsyken, som for å kunne fungere etter sin bestemmelse må være i kontakt med den indre føringssentral. De betydningsfulle Jeg-er-ord i NT kan da oversettes med: Jeg'et er. F.eks. Jeg'et er veien, sannheten og livet. Derved kommer de i det rette relieff til de realiteter det dreier seg om. Sjelsdypets symbolspråk uttrykker seg blant annet ved hjelp av menneskets urdrifter som aggresjon og sexus. Skal en begripe meningen, må imidlertid språket oversettes'(59).

På samme måte knytter han også Jahve's Jeg er! til jeg-kreftene. 'Det er indre livsjubel, styrke og suverenitet i dette: Jeg er! - det er Jeg som er til, Jeg som lever, Jeg = Gud = mennesket. Gud er livsprinsippet - den indre styringskjerne - det samlede kraftfelt, jegkreftenes opphav og indre skjæringspunkt'.

Aggresjonen er symbolsk uttrykk for å forstå hva sjelen egentlig forsøker å gi uttrykk for, hvor aggresjonen er 'uttrykk for indre stengsler som ønskes likvidert. Dette kan gi mange utslag. Kommer det f.eks. i form av en impuls som: Drep! vil en bli skremt, hvis en ikke forstå hva dette innebærer av realiteter. Kravet betyr jo å kvitte seg med alt det som stenger for livsutfoldelsen - inne i en selv. Dødskravet er et krav om indre fornyelse'(53).

Om det indre føringssentrum i hypofyseområdet sier han at 'Det vet alt om livet og individet og styrer autokratisk og sikkert med erfaringer fra hele den organiske utvikling i seg. Denne indre føringsinstans - denne sammenfattende kraft i menneskets indre - erfares og oppleves som det styrende kraftsentrum det er - og kalles også for Gud'(55). Slik vi definerer og forstå Gud, er det de indre ubevisste mekanismene som egentlig 'styrer oss ubøyelig, det vet hva som gagner eller skader. Det kan ikke bestikkes eller besnæres. Det er allvitende og allmektig', på samme måte som Assagioli's Selvet.

'Det er livsviktig for alle mennesker å kunne finne seg til rette med dette sitt indre styrende kraftsentrum - for å kunne lytte og ane seg til dets vilje og mening med hver enkelt av oss. Lengselen og trangen til dette ligger der hos alle og venter på forløsning og forenings-muligheter for de splittede krefter. Derfor har alle folk til alle tider hatt en eller annen form for religion eller religionssubstitutt'(57).

Slik Gud er symbol på autoritet og godhet er det onde representert ved 'djevelen, satan, fristeren, fienden - suveren i helvete. Ikke bare gudsriket er inne i oss, også inferno må nødvendigvis befinne seg samme sted. Det er menneskets vrangside - billedet på den tilstand som råder når mennesket er kommet på tvers av seg selv med indre splittelse og lidelse som følge. Er en ikke i overensstemmelse med sin indre livsplan, unngår en ikke resultatene i form av ulykker og forderv - utad som innad. Livet blir ofte en uutholdelig pine i affekters og symtomers vold. Djevelen er symbolet på de negative livsytringene'.

'Disse symboler - djevel og helvete - må forstås i likhet med de andre symboler. Dogmene fastslår bare det ytre symbolapparat, og sier intet om realinnholdet. Å sloss for eller mot enkelte dogmer har ingen hensikt. Det som alene har betydning, er å forstå hva som skjuler seg av realiteter i den dogmatiske utforming. Helvete og djevel er akkurat like store realiteter, og derfor like viktige som himmel og Gud'(60).

'Dogmet om helvete er ikke til å komme forbi som den dødsens alvorlige realitet det er. Millioner pines og martres der hver dag. De som er blitt innvendig feilsporet slik at enhetsstrukturen er blitt anløpet med undertrykkelse av de ikke godtatte livsenergier og livsytringer - de er i helvete. En slipper først derfra når de negative livsytringer forstås og aksepteres. Da vil Lucifer igjen bli opptatt i guddommen og den indre enhet være et faktum. Demonene er blitt forløst. Det som djevelen står som symbol for, er de krefter i menneskenaturen som ikke forsås og godtas'(61).

'Døden som symbol - det er denne realitet en har å gjøre med i de religiøse systemenes verden - betyr ønsket om frigjørelse fra det som stenger livsutfoldelsen. Det er ønsket om et fornyet liv - om å bli født på ny - en symbolikk som har fulgt mennesket fra de eldste tider og til denne dag. Døden betyr ønsket om et nytt, forløst liv. Golgatamysteriet står for indre fohold som ønskes tilintetgjort og erstattet med oppstandelse og nytt liv. Veien går innad - gjennom lidelse mot ny erkjennelse - nytt liv, Golgatamysteriet må hver enkelt av oss gjennomleve og gjennomlide uansett om det foregår i religiøs eller personlig regi'(75).

Kristendommens grunnleggende ide og funksjon er å forløse og frigjøre det indre åndelige potensiale i mennesket, hvor utfordringen ligger i å bevisstgjøre og 'engasjere det indre menneske og derved også menneskets samliv - forløse den enkelte og legge grunnen til et globalt samliv - hvor teologene blir åndelige veivisere og fødselshjelpere'(129).

'Religion er symbolspråk. Så lenge dette ikke er erkjent, må den bli å oppfatte bokstavelig og som et ytre historisk fenomen - med de skjebnesvangre misforståelser som følger av dette'. Nå blir symbolet tilbedt og gjort til objekt istedet for mennesket, hvor Jesus som opptrer på våre vegne - en gang for alle og ferdig med det. For Paulus var det ikke symbolsk, men en historisk og åndelig virkelighet, som han også kjemper for i sine brev.

'Som Guds tempel har vi Gud, Kristusimpulsen og Den hellige ånd inne i oss'(16!). 'Da sjelsdypet som nevnt bare forføyer over ett eneste uttrykksmiddel - billedspråket - blir det avgjørende betydning for oss mennesker å forstå dette språket slik at symbolenes virkelige betydning - deres realinnhold - kan bli forstått og energiene bli tatt i bruk av deres fulle omfang'(144).

Om veien til det åndelige livet, til selvrealiseringen av vårt helhetlige potensiale sier Duve at 'Enhver må gå sin egen indre nødvendighetens vei, alt etter utrustning, miljø og erfaringer. Enhver må selv kunne bestemme fart, terreng og etappelengder, men målet er det samme for alle: Full realisering av medfødte evner og anlegg - full forståelse av sjelsdypets intensjoner og symbolenes mening - full indre tillit og aksept - full potens i alle plan. Da realiserer Gud seg i vårt levnet - da oppleves Gud, som indre realitet - da er skyld og idealer blitt forvandlet, skyldtrykket opphevet og erstattet med forståelse og innsikt i livssammenhenger. Splittelsen er brakt til opphør - projiseringer blir forstått - indre enhet, styrke og balanse er etablert. Forkrampninger forsvinner og virkelyst fyller en. Gjenfødelsen er fullbyrdet - det nye, 'evige' livet begynner'(175).

Det avgjørende er at 'En får mot til å være ener - til å dumme seg om nødvendig - til å følge sin indre livsplan og intuisjon'(174) - indrestyrt, ikke ytrestyrt. 'Gud er intet personlig vesen, men ånd, liv og kraft. Gud er selve livsprinsippet, felles for alle mennesker og til alle tider'. 'Menneskets indre kamp for frihet og fred vinnes ikke på den ytre arena, men i det indre - mot alt som der stenger og trykker og formørker. Når denne indre kamp er ført til ende, kommer gudsriket - som er inne i oss'.
'Vi har rothugget og nasjonalisert den Gud som skulle vært tilværelsens forløsende og forpliktende bevissthetskraft. Vi har gjort Gud til en brikke i et politisk og teologisk spill av krefter. Den levende livskraft og bevissthetslyset er blitt til en papirgud av bokstaver som slår seg selv og oss ned'(181).

'Den store og fundamentale realitet og sannhet er at Gud er det levende og virksomme prinsipp inne i alle mennesker - det vitalitetssentrum hvorfra alt styres ubønnhørlig etter egne lovmessigheter - uansett hva vi tror og ikke tror - og uansett om vi liker det eller ikke. Å finne seg til rette med dette indre styringsprinsipp og stadig prøve å leve i samsvar med det - er menneskenes store oppgave og forpliktelse. Denne indre kraft lever nå som før sitt skjulte liv, men den trenger mennesker som vil lytte og forstå og innordne seg og sitt liv i den store og evige sammenheng vi er plassert i. Gud lever - og han er felles for alle mennesker'(190).

'Den ånd som gjør levende og som gjør alle ting nye, slik at vi kan får en ny himmel, en ny jord og et nytt liv - arbeider med oss og i oss fra mange kanter og på mange måter. I dette perspektiv må vi gjennomprøve og være villige til å endre våre holdninger, institusjoner, organisasjoner, kulturmønstre, forordninger og troslærer, slik at vi kan finne inn til Gud i oss selv, i våre medmennesker og i det som skjer. Da blir Gud en levende Gud. Og vi blir levende i denne indre kontakt'(191).

'Når religionen er blitt åndsfunksjon (Paulus) og sosial bevissthet (Jesus) - kan den nye, globale æra i menneskehetens historie bli et faktum'(192).

'Det er når vi skal begynne å pakke symbolene ut av bokstaver og bilder og ta innholdet i bruk, at de virkelige og store vansker melder seg - hvis vi ikke har nok av bevissthet - eller den hellige Ånd som det heter i religiøst språkbruk - til å lyse med'(195).

'Men nu er vi alle ved den korsvei i vår utviklings historie da de riktige og avgjørende skritt må tas når det gjelder vårt forhold til religionen - og oss selv - og våre medmennesker. Disse skritt kan vi bare ta under veiledning av Sannhetens Ånd - det vil si: visdom, intuisjon og kunnskap om menneskets natur, behov og ubevisste mekanismer'(195).

Job er bilde på den indre forløsningen hvor 'hovedsymbolene dreier seg om død, fødsel og fornyet liv'', de samme symbol som vi også finner i Jesu død, fødsel og oppstandelse, samt høytidssymbolene jul, påske og pinse, som 'fødsel, død og nytt liv i åndens og sannhetens levende vei'(174).

Til slutt viser han til tre skritt som hjelpemidler til vekst og utvikling, hvor en må gå veien alene og det avgjørende er den praktiske erfaringen:
1. Selvfordømmelsens opphører - av oss selv og andre
2. Symbolforståelsen - både de religiøse og psykiske
3. Selvforløsningens vei - realisere vår indre livsplan og intuisjon ved å gå veien ut

I likhet med Jung, Frankl, Assagioli, Fromm og andre, bekrefter også Duve - hver med egne begrep og erfaringer - det jeg så i studien om New Age, at det åndelige er både et indre og ytre fenomen som ikke trenger være knyttet til verken religiøse dogmer eller spesielle guddommeligheter, men til det menneskelige transpersonlige potensiale. De bekrefter ut fra sine erfaringer og faglige teorier at det religiøse ikke er begrenset til noe monoteistisk eller fundamentalistisk, men et universelt åndelig potensiale som både er menneskelig og transcendent.

Dessverre har kristendommen forlatt Paulus hovedsak om at de omvendte skulle bli født på nytt til nye skapninger og erstattet dette med dogmer og ritualer, hvor en nøyer seg med å tilbe og dyrke symbolene. Men det åndelige Livet kan ikke stanses og derfor dukker det opp gjennom andre kanaler, slik som i dybdepsykologien og nyreligiøsiteten.

Christopher Mayhew: Mennesker som søker Gud.
Mayhew laget en fjernsynsserie for BBC hvor han intervjuet representative tilhengere for hver av de store verdensreligionene, om troens og religionens personlige betydning for den enkelte, for å 'vise hva religionen innebar for dem som trodde på den'. Han skrev også en bok hvor han refererte til intervjuene og sine egne refleksjoner til slutt. På tross av ulikhetene i de ytre dogmatiske trosholdningene, som de legger til grunn for sine etiske kvaliteter og emosjonelle erfaringer, er de indre resultater og konsekvenser ganske like, som også bekrefter at alle blir salig i sin tro. Tar med sitater fra intervjuene, Mayhew's oppsummering og noen releksjoner.

Muhammedaner.
'Muhammedanismens innflytelse vil bre seg videre og Vestens land vil måtte gå med på Islams lære om brorskap mellom menneskene uten hensyn til rase eller hudfarge'. 'Det er et meget personlig gudsbegrep. Gud er min skaper, den som oppholder meg. Han er den mest nåderike, den mest barnhjertige'. Gud åpenbarer seg 'Gjennom sine profeter. Vi har hatt en lang rekke av profeter fra tidenes morgen, lysende representanter for menneske-slekten. Muhammed var den siste i denne rekken av lysende navn. Han lukket profetenes gyldne kjede og satte segl på den, han formidlet den endelige åpenbaring av Guds vilje'. 'Islam hevder at alle religioner er ett, og at deres felles mål er fred gjennom underkastelse av mennesket under Allahs vilje'. 'Hvis vi ønsker å bli befridd for redselen for krig, hvis vi vil få slutt på innbyrdes strid og hat, må verden lytte til Islams budskap' - på tross av terrorhandlinger og kampen mellom Shia og Sunni som viser det motsatte.

Hindu.
'Hinduismen er ikke en religion, men selve religionen', hvor troen hviler på 'grunnleggende hinduistisk filosofi, og hans mangel på rettroenhet er også karakteristisk for hinduismen, som er ualminnelig tolerant overfor annerledes troende, og alltid er rede til å bøye av for nye åndelige strømninger'. 'Det indre selv er guddommelig, og det er vår plikt å bringe det guddommelige i oss til uttrykk. Dette skjer når vi så å si kaster til side det ytre selv, gjennom moralsk og åndelig vekst. Da lærer vi Gud å kjenne'. 'For hinduene finnes det bare en Gud, ikke flere. Guder og gudinner som De har hørt tale om, er rett og slett forskjellige former av samme Gud. Hver Gud eller gudinne representerer i virkeligheten bare en særskilt egenskap hos Gud - og hver hindu dyrker Gud slik det passer best for ham'.

'Vi tror at døden bare innebærer legemets død. Ånden lever videre. Akkurat som når man kaster av sine gamle og slitte klær og tar på seg nye, slik kaster man til side dette legemet og går inn i et nytt'. 'Og man kan bli gjenfødt i høyere eller lavere form? Til og med på et lavere plan enn mennesket? - Ja, det er uunngåelig. Hvis et menneskes kharma har vært svært dårlig, vil det måtte bli gjenfødt som dyr eller noe liknende'. Det er mulig å bryte ut av dette kretsløpet. 'Det er jo det vi streber etter. Vi må komme oss ut av denne sirkelen av liv og død. Vi vil utenfor den. Vi ønsker å bli frigjort' - fra livet på jorden!!!

Om tro og tvil sier han: 'Det er mange ganger at jeg føler jeg er helt uverdig, jeg mister tak på alt og synes jeg svever i tomme luften. Da går jeg til de eldste og søker hjelp hos dem. De forteller meg hva jeg bør gjøre. Eller jeg leser visse bøker som hjelper meg. Hvis det blir riktig håpløst, trekker jeg meg tilbake til ensomheten. Jeg kan ikke møte mennesker, jeg er ikke i stand til å gjøre noen ting. Jeg gråter og gråter'.

Buddhist.
Buddhismen er 'knapt nok en religion, men heller en metode til å forstå og seire over lidelse og smerte, en metode som må prøves og tillempes den menneskelige erfaring'. Målet er 'å finne veien til frigjørelse fra det onde kretsløp av fødsel, alderdom, død og gjenfødelse. Etter seks års søking fikk han 'Opplysning' under et bo-tre i Gava'. Meditasjon førte til trance, hvor han hurtig kunne 'hensette seg i og komme ut av en tilstand av dyp bevisstløshet, en tilstand av kontemplasjon som blir kalt opphørstrancen', men som 'ikke har noen tilknytning til en religiøs tro, og at den gjennomføres uten noen form for askese eller avsondring fra verdslige ting'.

'Det var ikke hans hensikt å tilbe Buddha som en gud, men han viste ham ærbødighet som en læremester, som kunne vise veien til sjelefred og seier over lidelsen. Han gjorde oppmerksom på at buddhistene ikke ba om bestemte ting i sine bønner og ikke venter at Buddha skal hjelpe dem, annet enn gjennom sin lære'. 'Buddhismens budskap er at lykke og seier over lidelsen ikke kan vinnes gjennom vanlige metoder. Moralsk livsholdning er viktig, men ikke nok. Bare ved å søke i oss selv, gjennom selvbeherskelse og innsikt i oss selv, kan vi skaffe oss fordypelse og åndelige opplevelser'. 'Buddhismen er meget mer enn en religion. Det er Buddhas lære om veien til frigjøring fra lidelse og død'. 'Kharma er den universelle lov om handling og handlingens resultater, om årsak og virkning, som gjør at vi kan bestemme vår fremtid gjennom våre handlinger'.

Jøde.
Om sin oppvekst mener han at 'hovedgrunnen til at det var så lykkelig, lå i farens jødiske tro og hans strenge overholdelse av de ortodokse jødiske tradisjoner'. 'Judaismen er en meget fullstendig lære, ikke bare om en personlig Gud, men også om jødefolket og om Guds hensikt med jødene og med verden forøvrig'. 'Vi jøder er det som historien har gjort oss til, at det ligger en hensikt i forfølgelsene og motgangen, kanskje nettopp Guds hensikt med oss'. 'Det er nesten mirakuløst hvordan jødefolket maktet å bevare sin egenart til det vendte tilbake til det forjettede land etter ikke mindre enn to tusen års hjemløshet'. 'Det var den plikttro overholdelse av det jødiske ritual som holdt jødene sammen i 2000 år i spredte deler av verden. En from jøde sa: Det jødiske ritual forente oss i rom og tid. Det var vårt hjemland mens vi ikke hadde noe annet'.

'Det blir lagt vekt på at Gud er én. For en jøde er dette en bekreftelse av troen. Det er én Gud og han er enerådende'. Et personlig gudsbegrep hvor 'en jøde føler han står i et personlig og inderlig forhold til sin Gud. Han ser ikke på sin Gud som noe forferdelig fjernt og langt borte. Han synes at Gud er nær ham. Han er i nærheten når han roper. Det er et inderlig, personlig, kjærlig forhold'. 'Vi kan ikke personlig smelte sammen med Gud, men vi kan føle oss ett med ham i den forstand at vi gjør hans vilje'. 'For oss jøder er ritual og seremoniell av aller største betydning. Vi kan nemlig ikke forestille oss religionen som noe abstrakt'.

'Vi tror at det ligger en skult hensikt i guds utvelgelse av jødefolket. Det er en nøye sammenheng mellom Guds enhet og Israels enhet. Vi tror ikke det er noe tilfelle at det jødiske folk har holdt seg i liv, men at dette inngår som et ledd i iverksettelsen av en guddommelig plan'. 'Siden bibelen ble gitt til oss, føler vi at andre gjennom den har lært sannheten om Guds vilje'. 'Vi tror fortsatt at Israels land, Israels folk og Israels tro er en enhet. Det store endelige mål er ikke nådd, nemlig erkjennelsen av Guds absolutte enhet. I vår daglige bønn tar vi med det berømte vers hos profeten Sakarias: Da skal Herren bli konge over hele jorden, på den dag skal Herren være én og hans navn ett'. 'Alt vi ber om er at verden og alle som bor på den, snarlig vil erkjenne Guds overhøyhet, at de vil finne Gud, kanskje på egne veier, og at de vil erkjenne hans absolutte overhøyhet i universet'.

Protestant. Pastor i Metodistkirken.
'Jeg er født kristen, og det er blitt så levende for meg. Den er også blitt levendegjort i mitt arbeide - den overflod av kjærlighet som min far fikk se, og som jeg ser, og som jeg ønsker å gjøre til virkelighet selv, som gjør dette arbeidet maktpåliggende for meg'. Om hvordan Gud viser seg for ham sies: 'Det er svært vanskelig å si. Jeg har aldri sett Gud - jeg kan ikke si at jeg noen gang har følt det slik at jeg kan si jeg har sett Gud, eller at han har rørt ved meg. Men det er ved å tjene ham - se bare på dette spedalskhjemmet med de stakkars pasientene. Det jeg gjør for dem er noe jeg føler at Gud sier at jeg skal gjøre, men jeg kan nok ikke si at jeg har sett Gud eller følt Gud røre ved meg og hørt ham si: Jeg er her'.

'Hengivenheten skaper den nære kontakt med Gud i bønnen, når vi prøver å bli ett med ham og likevel være i hans nærhet. Slik føler jeg det selv'. Om å føle at troen svekkes og svikter, sier han: 'Noen ganger føler jeg det som nederlag - jeg føler at jeg er langt borte fra Gud. Og andre ganger er det en følelse - som om ingenting av alt dette kan ende godt'.

Katolikk.
'Gud har skapt oss for at vi skal kjenne ham, elske ham, tjene ham trofast i denne verden og være salige med ham i all evighet i det kommende liv'. 'Vi kan virkeliggjøre idealet, å elske og etterligne Kristus på en mer fullkommen, lettere og skjønnere måte ved å føge den hellige Franciscus eksempel'. 'Ved å gjenskape for seg selv det som fant sted på Golgata, får de hjelp til å bli mer lik Kristus. Ved å bruke latinske språk og ved å bære messehaglene, som er lik de drakter som ble brukt i Roma på Kristi tid, får de hjelp til å føle seg ett med det gamle Romas martyrer og med de troende over hele verden'. 'Etter Fader vår leser pater Germanus Ave Maria ti ganger: Hellige Maria, Guds mor, be for oss syndere nå og i vår dødstime.Amen'.

Om hvordan kontakten med Gud ytrer seg, sier han: 'På forskjellige måter. For eksempel gjennom samvittighetens stemme, og på en mer spesiell måte gjennom universets orden og skjønnhet rundt oss. Men på en meget spesiell måte gjennom det åpenbarte ord i Bibelen, og fremfor alt, gjennom hans egen guddommelige sønns komme til verden'. Om det å føle seg i direkte kontakt med Gud sier han: 'Det hender at jeg føler meg i direkte kontakt med Gud under messen, da Gud i forvandlingsøyeblikket i sannhet er til stede på alteret. Det gjelder også nattverdsstunden, da Guds sønn selv ertil stede blant oss. Jeg tror at Gud er oss nærmere i det øyeblikk enn på noe annet tidspunkt i vårt jordiske liv. Jeg føler meg også i nær kontakt med Gud i meditasjonsstundenes hellige fred, da hans nærvær nesten kan bli noe påtagelig, noe man kan røre ved'.

Om det å føle at troen svikter, sier han: 'Det er mørke stunder og problemer i alles liv fra tid til annen. Slikt hender jo, enten vi tilhører en munkeorden eller ikke. Men det er i slike stunder at troen viser hvilken betydning den har for oss. Den stimulerer oss til å møte tingene med større mot. Vi vet at vi ikke er alene, at Gud er nær oss og vil hjelpe. Og dessuten lærer vår tro at Gud sender oss vanskeligheter eller små kors for å kalle frem det beste i vår karakter, til og med for å bringe oss nærmere seg - ved å ydmyke oss og få oss til å erkjenne at vi trenger hans hjelp'.

Forfatterens merknader.
Etter å ha presentert intervjuobjektene kommer han med en oppsummering og refleksjon om sin opplevelse av møtet med disse religiøse personlighetene. Det er spesielt to forhold: 1) Den religiøse troen som danner grunnlag for etiske verdier og gode religiøse erfaringer er betinget av den aktuelle religionen, 2) På tross av de fundamentale forskjellene som er knyttet til de respektive religionene og gudene fører det til den samme indre opplevelsen, 3) Ingen har sett eller opplevd Gud, men føler nærværet gjennom tro og ritualer.

'I hvor stor grad er disse mennenes trosforestillinger sanne? La oss i første rekke bare gå igjennom det de sier om sin tro på Gud. Det er helt åpenbart at hvis vi skal ta utsagnene bokstavelig, står de i sterk strid med hverandre. Ja, hvis ett av dem er sant, må de andre utvilsomt være usanne'. 'Ord for ord viser det seg at holdepunktene for disse seks menns trosforestillinger er fullstendig i strid med hverandre, både når det gjelder grunnsetninger og utallige detaljspørsmål'.

'Hvis vi går ut fra at Gud er noe utenfor oss, noe mer enn de gudsbegreper vi lager oss, da kan ikke to innbyrdes motstridende utsagn om ham begge være sanne. Alle mine seks venner, med unntak av buddhisten, slår ettertrykkelig fast at Gud finnes utenfor og utover våre forestillinger om ham, men deres utsagn om ham står i fullstendig strid med hverandre. Det er innlysende at de ikke har rett alle sammen. Er det mulig at én av dem har rett i sitt syn og at de andre tar feil?'.

'Hvis dessuten et gudsbegrep er riktig og andre uriktige, ville vel det gjenspeiles i den moralske og åndelige kvalitet hos tilhengerne av de forskjellige religioner? Det er ingen ting som tyder på det. Jeg kom tilbake fra min reise med det inntrykk at dybden i en manns åndelige liv er i langt mindre grad avhengig av hvilken religion han tilhører enn av hans egne indre egenskaper og den hengivenhet han viser den religion han har valgt å følge. Ligger kanskje svaret i at disse trosforestillinger er innbyrdes motstridende bare i uvesentlige detaljer og at det er en sann felles tro til grunn for alle?'.

'I forsøket på å komme frem til den minste fellesnevner for troen ville vi ikke ha igjen mer enn et omtrentlig utsagn, om at verden styres av en velvillig makt. En slik felles grunnsats ville forøvrig neppe kunne fortjene betegnelsen religion. Uten legender, uten tradisjon, uten noen følelsesmessig tilknytning, et slikt begrep ville ikke kunne bidra stort til et eneste menneskes moralske eller åndelige liv'.

'Jeg kan bare si for min egen del at jeg med bedrøvelse ikke øyner noen logisk måte å forene for eksempel tanken på en velvillig styrelse i universet med lidelsen og det ondres eksistens. Hvis Gud ikke er ansvarlig for lidelsen og det onde, da er han ikke universets hersker'.

'Mens troen skiller mine venner, ser det ut for meg som om deres religiøse opplevelser forener dem. De gir riktignok forskjellig uttrykk for opplevelsen i samsvar med språkbruken i de forskjellige religioner'.

'Det er viktige forskjeller mellom dem, i språkbruken, i opplevelsenes art og intensitet og metodene som blir brukt for å nå frem til dem. Allikevel er det umulig å tvile på at grunnlaget for opplevelsen er det samme hos alle seks. De samstemmer om at opplevelsen ikke lar seg beskrive nøyaktig, om at den er uendelig dyrebar, at den fører med seg en følelse av fred og enhet, at den på en måte er forbundet med moralsk godhet, med uselviskhet og frigjorthet fra materielle verdier og beskjær'.

'Et ytterligere bevis på at opplevelsen er en og den samme kan man kanskje se i at de seks intervjuobjekters beskrivelse av den religiøse opplevelse hver gang vakte den samme følelsesmessige reaksjon hos det store fjernsynspublikun og hos meg selv'.

'Opplevelsen er et faktum og er den samme for alle seks. Når mine seks venner taler om den religiøse tro, taler de med seks stemmer, og de skiller også lag når de omtaler sin religiøse opplevelse i religiøse vendiger. Men når de taler om opplevelsen i sine egne ord, forenes de'.

'Det står for meg som en fullstendig rimelig konklusjon at hva man enn kan si om den bokstavelige sannhet i mine venneres religiøse tro, er det ingen grunn til å tvile på at deres religiøse opplevelser har minst like stor gyldighet som vår opplevelse av den daglige verden'.

'I sin forkastelse av tidens materialistiske idealer står mine seks venner som én mann, og på det punkt har de utvilsomt rett - på tross av deres gudsbegrep som er sterkt innbyrdes motstridende'.

'Min konklusjon er derfor den at mine seks venners religiøse trosforestillinger har en spesiell gyldighet som man må vurdere uavhengig av den bokstavtolkning som hver enkelte har gitt av sin tro. Videre at den religiøse opplevelsen er felles for dem alle og av aller største verdi'.

'På min reise fikk jeg sterke inntrykk av den hengivenhet som de mennesker jeg møtte, la i sin søking etter Gud, men jeg ble også slått av de mange tilbakeslag og mislykte forsøk som de betrodde meg at de hadde hatt. De ba, de holdt seg til det foreskrevne ritua, de levde et plettfritt liv, og likevel unnvek visjonen dem'.

Refleksjoner.
På tross av det ulike religiøse grunnlaget har de alle et ønske om et godt liv, noe som de tilskriver troen og guden. Religiøs fundamentalisme og dogmatisme fører også til gode holdninger, men likhetene har grunnlag i indre menneskelige kvaliteter, uavhengig hvilken tro en har. Imidlertid ser vi hos Abrahams barns religioner at det ligger til grunn en selvfølge at det er deres gudstro som er den rette. Jøden mener at de er et utvalgt folk og deres gud den eneste sanne, noe som til slutt vil forene alle mennesker. Muslimene mener at deres tro er avgjørende for fred på jorden og at alle land til slutt vil anerkjenne Islams lære. Hos kristne er Jesu frelse avgjørende både for tid og evighet, hvor det er den jødekristne troen som er den eneste rette. Ingen av disse har verken sett eller opplevd gud, men hvor troen i hovedsak er basert på den emosjonelle tryggheten de 'føler' når de utfører sine gudstjenestelige handlinger.

Intervjuene bekrefter at enhver blir salig i sin tro, selv om de hver på sin måte tidvis må kjempe med tro og tvil. Det viser seg altså at det ikke er ytre religiøse guder som er avgjørende, men forholdet mellom den ytre kulturelle religiøse holdninger og dens påvirkning på indre psykologiske funksjoner. Imidlertid ser vi at troen kan være et godt grunnlag som motiverer til gode handlinger, men i hovedsak motivert og knyttet til deres egen kulturelle tro.

Harald og Kristian Schjelderup: Religion og psykologi
Forfatterne sier at en av 'religionspsykologiens oppgaver er å bestemme de forskjellige hovedtyper av religiøs opplevelse, og å vise hvorledes disse forskjellige typene har sin rot i bestemte særegenheter i personligheten'(11). Dette viser at religon ikke bare er ulik i det ytre når det gjelder guder, dogmer og ritualer, men at den praktiske utøvelse og religiøse erfaring også er betinget av 'bestemte særegenheter i personligheten'.

Boken er basert på empiriske studier av 11 pasienter hvor alle har en kristen tro, unntatt den første og mest omfattende studien, som til gjeldgjeld har ekstatiske opplevelser i likhet med religiøse erfaringer. Studiene viser ulike erfaringer og konsekvenser hvor religiøs motivasjon og opplevelse farges og preges av personens psykiske grunnlag. Slik ser vi at det i hovedsak ikke er guden eller det religiøse miljø som er avgjørende, men farges og preges av den enkeltes personlighet. Dette bekrefter igjen at troen i stor grad er psykologisk betinget, både når det gjelder det ytre miljø som fører til indre tro og indre forutsetninger for religiøse erfaringer.

Pasientene som har gjennomgått en grunnleggende psykoanalyse inndeles i tre hoved-grupper etter type religiøs holdning som er basert på tre psykologiske grunnmotiver:

1) Mors-religion, basert på lengslen etter det guddommelige, trangen til gudsnærhet og forening med Gud, sammensmeltning med det guddommelige, til fred og hvile i Gud. Analytisk står alle disse i forhold til moren, som derfor er 'bestemmende for typen av religiøs livsinnstilling'(69). En lengsel som streber ut over en selv og denne verden, av en trang til trygghet og forening med fokus på det guddommelige, slik vi også kjenner fra barnets opplevelse av mor. Spesielt knyttes dette til hinduismen som betegnes som en mors-religion, men også tilvarende trekk i andre religioner og psykologiske teorier.

2) Fars-religion, basert på en religiøs innstilling som 'karakteriseres ved skyldfølelse, frykt og soningslengsel samt underkastelse'(70). Syndsbevissthet, omvendelse og soning ligger til grunn for en fryktet og elsket guddom, slik barnet har sin modell fra sitt farsforhold. Her brukes Luther som representant for fars-religionen, hvor det ikke er lengselen etter den moderlige guddommen, men 'skyldfølelsen, angsten for synden og erkjennelsen av den nødvendige forsoning med Gud, faren'(82). Dette basert på Luthers negative forhold til sin far som kommer til uttrykk i hans religiøse holdning med vekt på 'Guds ufortjente nåde', hvor synderen trenger tilgivelse - som Luthers forhold til sin far. Slik er det en naturlig sammenheng med det matriarkalske samfunnet, kristentroen og den onde og hevnende jødekristne guden Jahve.

3) Selv-religion, basert på streben etter selvguddommeliggjørelse, slik vi også finner i infantile fantasier om egen guddommelighet, hvor barnet opplever seg som sentrum i universet og ett med det, den manglende Jeg-opplevelsen. Her trengs ikke guder, men en indre personlig utvikling hvor målet er 'opplevelsen av det evige lys i ens eget indre'(86) og knyttes derfor til Zen-buddhismen, som ikke har guder. Det er dette som i hovedsak også preger New Age, hvor det åndelige potensiale er i oss selv, hvor de religiøse øvelsene er å 'nå frem til en vidunderlig åndsoverlegenhet og konsentrasjonskraft'(93).

'Den som er opplyst, kan gå på ilden, og den vil ikke brenne ham, kan trå på vannet, og han vil ikke synke ned i det. Han kunne fødes i helvete, og han ville være lykkelig som i den vakreste hage. Mellom demoner og rovdyr kunne han fødes, og han ville ikke føle noen smerte'(94). Ikke uten grunn har derfor buddhismen appell til vestens kristne sivilisasjon, hvor en slipper den dogmatiske og fundamentalistiske jødekristne troen, fordi det åndelige potensialet ligger i oss, ikke i gudene, samtidig som den erstatter den religiøse opplevelsen - som både kristne og psykologien har forlatt.

'I den mystiske religionsform oppleves det guddommelige i analogi med det ubevisste morsbilde, i den profetiske med farsbildet. Mystikeren opplever enheten med Gud, profeten er seg alltid bevisst den uoverstigelige kløften mellom menneske og Gud'. Mystikeren sier: 'Du er meg, høye guddom, jeg er deg, høye guddom', i morsreligionen er derfor nærhet det viktigste og i farsreligionen er det avstand. 'I foreningsmystikken finner vi ennå den religiøse lengsel rettet mot et objekt som ligger utenfor det egne selv. I selvmystikken derimot, eksisterer det utenfor selvet ikke noe som helst religiøst objekt: Veien går innover og dens mål er selv-forløsning og selv-guddommeliggjørelse'(102).

I de monoteistiske religionene finnes gudskilden utenfor oss selv, hvor vi derfor er avhengig av den ytre guden, 'men yogien vet at åpenbaring så vel som inspirasjon bare er utnyttelse av hans eget høyere vesen'(105), jfr. Assagiolis Overbevisste og Selvet. 'Mystikerens forhold til Gud er blitt til mystikerens forhold til seg selv. Mystikeren er her sitt eget kjærlighetsobjekt, sin egen Gud'. 'Mens den foreningsmystiske lengsel etter enhet med det guddommelige, psykoanalytisk svarer til en regresjon til moren, svarer den selvmystiske trang til egen, guddommeliggjørelse til en regresjon til det lille barnets selvherlighet'(107) - av mangel på Jeg-bevissthet og Jeg-opplevelse.

Imidlertid kan dette oppleves i alle religioner, slik vi også kjenner til fra kristentroen hvor Paulus kjempet for at de troende skulle bli nye skapninger, født på nytt, ved Ånden, slik også en islamsk mystiker sier at 'Jeg veiledet meg selv til meg selv, da jeg krevet meg av meg selv, og min sjel var min veiviser til meg selv ved meg selv'(108). Da blir også fars-religionen både en mors-religion og en selv-religion, som oppfyller sin egentlige intensjon.

Jeg har tidligere vist til Fromms omtale av Freuds forhold til religiøs tro og Schjelderup's ønsker med sin studie å supplere Freud, hvor ikke bare farsmotivet, men at både morsmotivet og selvmotivet spiller like viktige, jan, kanskje viktigere rolle for den religiøse innstillingen i forståelsen av det religiøse livet. 'Dette gjelder både for det sjelelige grunnlag for det religiøse i det enkelte menneske, og for grunntendensene i de store historiske religioner og deres utvikling. Fremfor alt må de store indiske religioner betraktes i sammenheng med morsmotivet og det narsissistiske selvmotiv'(118).

Kaldestad sier om denne studien at den 'viser hvordan barndomsutviklingen både kan gi forskjellige karaktertyper, forskjellig psykopatologi og forskjellige religiøse holdninger' - noe som igjen bekrefter psykologiens betydning for religiøs tro og holdning. Selv finner jeg naturlige årsaker i forholdet mellom min religiøse streben og psykologiske grunnlag, hvor det ikke var farsreligionen - fordi min far var fraværende - men morsrelgionens trekk som utfordret og tiltalte meg gjennom sin lengsel etter det indre åndelige, levende og gode livet. Fordi den jødekristne troen er en farsreligion, var det naturlig å søke den ytre guden, ikke i mitt eget indre potensiale. Fordi der er en 'sammenheng mellom barnlig innstilling til faren og den voksnes innstilling overfor Gud', ble det kanskje ekstra vanskelig for meg å forsone meg med denne - for meg - 'ukjente farsguden'.

Slik blir religionen en kompensasjon for psykiske mangler og svakheter som erstattes gjennom religiøs tro og tilbedelse. Egedius viser også til forskning om følelser, hvor 'mennesker tolket en indre opprørstilstand (fremkalt ved en injeksjon av adrenalin) etter hva slags personlig bagrunn de har og etter hvilken situasjon de befinner seg i', at 'følelser består av tolkninger av en allmenn opprørthetstilstand i de kroppslige organene - hvor både tanker og følelser er forankret i kroppsJeg'et'. Slik Schjelderup's, Egedius og de andre viser, er det en nær sammenheng mellom religiøse erfaringer og 'bestemte særegenhet i personligheten' - slik også det ytre miljøe har sin spesielle betydning for den religiøse utvikling gjennom historien, slik Raknes viser til i nesten bok.

Ola Raknes: Møtet med det Heilage.
Raknes mener at det religiøse bør behandles vitenskapelig på bakgrunn av påstandene om 'at det finst ei yversanseleg verd som ikkje er tilgengeleg for rasjonal granskning og tenkning. Finst denne verdi, segjer vitskapen, so må det anten syna verknader etter ho i den sanselege verdi - og då er det ei legitim oppgåve for vitskapen å granska desse verknadene og freista skyna årsaki deira eller so synes det ingi verknader etter ho, og då skyner me ikkje hva det skal tena til å hevda at ho er til'. Boken er basert på Raknes' doktorgrad i filosofi, men idag er vitenskapen også inkludert i parapsykologiske og nyreligiøse fenomen o.a., hvor også det 'yversanselege' blir vitenskapelig drøftet på flere hold. Ikke bare om det er, men også hvorfor det er.

Fra Raknes bok vil jeg fokusere på fem forhold i hans tanker om det religiøse fenomen:
1. Det hellige er egentlig profant, men hellig fordi det er uskilt fra det øvrige profane.
2. Ekstase er en psykisk reaksjon, utløst av ulike ritualer og intens søken
3. Ekstase kan oppleves som fremmed og eksternt, men er egne fortrengte følelser
4. Religiøse erfaringer er psykiske reaksjoner knyttet til hellige tradisjoner
5. Psykiske spenninger sitter i kroppen og må derfor behandle både kropp og sjel

1. Det hellige er hellig fordi det er bestemt av mennesker til å være hellig, ikke hellig i seg selv eller utvalgt av guder, selv om det blir tillagt guder, men kun alminnelige profane elementer som er utskilt og får en hellig funksjon, betinget av at det praktiseres og opprettholdes gjennom riter, seremonier og tradisjoner, for å vedlikeholde og dekke eksistensielle menneskelige og kulturelle behov. Alle folkeslag har til alle tider utvalgt egne hellige personer, ting og handlinger, ut fra deres livssituasjon.
'Det gjennomførde samsvaret millom huglaget innfor det heilage og det ekstatiske huglaget, det er, meiner me, fullgod grunn til å halde det for mogelegt at heilskaps-fyrestillingi hev upphavet sitt i ekstatiske røynslor - at me i ekstatikarhugen finn dei same kjenslor og fyrestellingar og det same huglaget som hjå den truande innfor det heilage'(188).

Som definisjon på religion mente Durkheim at 'hjå alle folk finst ein skilnad millom tvo grunnulike klassor av ting: på ei side dei vanlege, kvardagslege, ikkje-merkjelege tingi, på hi sida ting som vert sette for seg sjølve, vert utskilde eller forbodne etter kringgjerde med rådgjerder eller truer av ymse slag. Dette serskilde eller forbodne eller kringgjerde, det hadde dei fleste måli óg ord for - truleg tidare enn dei hev serskilde ord som svarar til religion. Desse ordi hev allstad ei tyding som meir eller mindre fell saman med den me no legg i ordet heilag'(12).

Det hellige som egentlig er profant, kunne være 'steinar og vokstrar, dyr og menneske, levande og daudt, naturhendingar som tora og stormen, himmelkroppar som soli og månen og stjernone, element som jordi og elden og vatnet, bilet, både fetisjar og eigenlege gudebilete, ånder av mange slag og andre usynlege makter, ja, endå til slikt som for oss ser ut som dei reine abstraksjonar, slikt som avlekrafti og lukka'((52).

Om hvorfor noe blir gjort hellig vil en i 'dei fleste tilfelle få same forundra svaret som etnografane mesta alltid fær av primitive folk på slike spursmål: Det hev so vore fra gamalt. Det er med andre ord tradisjonen som hev gjort heilagt', at det 'berre er tradisjonen, eller med andre ord, samfundet, som kan helga' - ikke gudene.

'I alle menneskesamfund me kjenner, er alle tingbytte i tvo hovedflokkar, dei vanlege, profane på ei side og dei utskilde heilage på hi. No kan mesta kvarting som helst vera heilag for einkvan eller på eikor tid, og i det ytre er det difor uråd å skilja millom heilage og profane ting. Det som skil dei, det er at dei heilage hjå dei menneske dei er heilage for, kallar fram eit visst huglag som syner seg i visse åtferder og truer'(193).

2. Ekstase er en psykologisk konsekvens av innvielsesritualer og seremonier ved bruk av det hellige, gjennom intens søken etter ekstreme opplevelser for å bekrefte troen, men som ikke er religiøst betinget, fordi det erfares både av religiøse og ikkereligiøse, alle typer religion, uavhengig tro, guder eller dogmer, både primitive og moderne, hvor en gjennom bruk av rituelle teknikker kan utløse indre ukjente og fremmede fortrengte tanker og følelser. Ekstase er en psykologisk reaksjon, ikke religiøs, men kan utløses av religiøs tro, kjemiske virkemidler, meditasjonsteknikker o.l.

James viser til et eksempel om at bruk av kloroform kan oppleves som møte med gud. Da vedkommende våknet, revet ut av illusjonen, ville han heller dø enn å komme tilbake til bevisstheten: 'Berre tenk på det: ha kjent i den lange tidlause synsekstasen Gud sjølv i all hans reinleik og milde og sanning og absolutte kjærleik, og som uppdaga at eg ingi openberring hadde havt, men vorte narra av ei unormal heileøsing'(115). Idag vet vi fra at hjernen reagerer likt på åndelige opplevelser og bruk av kjemiske stimulanser.

'Hev en fyrst fenge augo upp for rolla åt ekstasen i religionslivet hjå naturfolki, so vil ein snart verta vis med at han er like viktug i dei høgare religionane med - at det er ekstasen som held seg best i alle umskifte so lenge religionen kann segjast vera levande hjå eit folk'(237).

'For Teresa som for den tradisjonen ho levde i, den kristne mystikken, er Gud det høgste og gjævaste, og målet for mystikaren å sameinast med Gud i ekstasen. Den ekstasen fyrebudde dei serleg ved ei sterk hugsamling um tanken på Gud eller på eitkvart religiøst emne, denn hugsamlingi og uppøvingi i ho kalla dei orasjon'(122).

'Ekstasar av ymse slag finn ein hjå alle folk me kjenner, naturfolk og kulturfolk, i gamal og ny tid'(129). 'Hjå alle naturfolk me kjenner, er det dei framkalla ekstasane som spelar den største rolla. Hjå dei fleste nyttar dei med vilje og vitende ekstasen til å få seg yvernaturleg makt eller visdom, eller når det av andre grunnar vil setja seg i samband med dei heilage maktene'.

Ekstasen var og også en trygghetsgaranti for å 'tryggja livet og helsa og den materielle utkoma, og den eine rådi: å setja seg i ekstase og soleis koma i samband med ei høgre verde som kan og vil hjelpe'(238) - i motsetning til vår tids ekstatiske søken, som har emosjonell motivasjon.

'Frå huglaget åt australnegeren som gnikar seg med tjurunga, er det ein yvergang i jamn stigning til intichiuma-ekstasen, og frå sankta Teresa og mang andre mystikarer veit me at det i orasjonstilstandi er ei jamn stiging frå hugsamling til burtrykkjing. Med andre ord, ekstasen er det sams toppunktet for bønehuglaget både hjå dei mest primitive folk me kjenner og hjå dei som etter ålmenn meining hev nått høgst i det religiøse livet'(247).

De kristne sakramentene har samme betydning og funksjon som hos primitive, hvor blót og totemriter var for 'å koma i samband med guddomen, å få lút i heilskapskrafti og å få ho upattnya'(250). Om det profane som er utskilt som hellig sier han at 'so lenge det vekkjer levande andakt og ekstase, med andre ord, so lenge menneske i det møter det heilage, lét det seg ikkje tolke burt. Det syner millom anna dei kristne sakramenti'(251).

3. Ekstatiske opplevelser oppleves som om de kommer utenfra, fra guder, ånder eller kosmiske energier, fordi det er en fremmed lykkefølelse, men egentlig utløsning av ukjente fortrengte følelser som utfordres av det ubevisste og kan føre til ekstatiske opplevelser. Er den samme psykofysiske reaksjon som når livskraften blir utløst gjennom vegetoterapeutisk behandling.

'Det som er spesifikt religiøst i alle religionar, er visse opplevingar som eg kalla med samnamnet ekstase, fordi ein då kjenner seg meir eller mindre utanfor sitt vanlege sjølv, og som andre religionsgranskarar, m.a. William James, hev kalle mystiske medvitstilstand. Eg hev prøvt å syna at desse medvetstilstandi kjem i stand når kjensler og tanker som har vore undertrykte og borte frå medvetet - fortrengde i psykoanalytisk målbruk - brått kjem til medvet att og då kjennest som eitkvart framandt - som i ekstasen kjem til medvet att'(283). Det har likheter med Frankl og hans ubevisste religiøsitet og spontane gjennombrudd.

'Som alt nemnt hev eg i denne boki freista å syna at alt det spesifikt religiøse i religionane let seg forklåre ut frå dei ekstatiske eller mystiske medvetstilstandi. No er det nettopp desse tilstandi som dei religiøse opplever som det nye livet eller gudslivet eller kva dei no kallar det. Som óg nemnt meinte eg då eg skreiv boki, at desse medvetstilståndi kjem i stand når personlegdomsemne utanfor det organiserte sjølvet bryt inn i medvetet utan å trengja heilt undan det vanlege sjølvmedvetet. Eg meinte det at desse utansjølvslege emni var kjensler, tankar og impulsar som av ymse grunnar ikkje hadde kome med i det organiserte sjølvet'(285).

Raknes definerer ekstase som at en 'tykkjest vera frå seg selv, soleis at ein er eikor onnor makt i vald. Ein kunne óg segja dette soleis, at å koma i ekstase, det er å missa sinns-jamvekti, og å vera i ekstase, det er anten å sviva jamvektlaus eller å verta handsama eller medfaren av ei onnor makt som er sterk nok til å styre ein utan umsyn til eins eigi tyngd eller eins vilje'(151), samt at den 'kjennest framande for medvitet um det når fram'.

4. Religiøse erfaringer er i hovedsak psykologisk betinget, både sterke og svake, åndelige og psykofysiske, som gir troen støtte og emosjonell bekreftelse, hvor troen er årsaken, ikke hva eller hvem en tror på, men kan forveksles med eksterne transcendente energier som påvirker det åndelige overbevisste, Selvet, Jeg-bevisstheten eller det ubevisste religiøse, hva en velger å kalle det.

'Emnet for denne etterøknaden er det psykologiske upphavet for religion, og me vil her leggja til: det psykologiske opphavet til religion'. Geels undersøkte det religiøse ut fra 'Hvilke psykologiske prosesser er det som ligger bak de erfaringer mange mennesker sier at de opplever i forskjellige bevissthetstilstander', og James vurderer religiøsiteten på grunnlag av 'enkeltmenneskers følelser, handlinger og opplevelser'.

'Det er soleis ingi av dei (kjenslene) som kan gjera krav på å vera den serlege religiøse kjensla. Men kanskje er den religiøse kjensla samansatt av alle dei kjenslone me her hev dryft'. Slik også Allport o.a. har hevdet, er det ikke noe som skulle tilsi en spesiell religiøs følelse, men en naturlig psykologisk funksjon som virker gjennom troen. Derfor sier han også at 'når resultatet er at ikkjeheilage ting kann verka på menneskehugen på same måten som det heilage, so synes det berre at det ikkje finst noko serleg kjensle eller noko serlegte kjenslekompleks som berre det heilage kann vekkja, og at heilagskapen berre kviler på konvensjon eller tradisjon'(75).

'Alt det spesifikt religiøse i religionane let seg forklåre ut frå dei ekstatiske eller mystiske medvetstilstandi. No er det nettopp desse tilstandi som dei religiøse opplever som det nye livet eller gudslivet eller hva dei no kallar det'(286).

5. Reich' Karakteranalytiske vegetoterapi hadde til hensikt å bevisstgjøre og aktivisere den vegetative livskjensla, for å frigjøre den psykofysiske energien. Raknes sammenliknet den frigjørende opplevelsen i vegetoterapien med religiøse ekstaseopplevelser, fordi det vegetative lå til grunn for alle ekstatiske lykkeopplevelser. Psykiske spenninger sitter i kroppen og derfor må både kropp og sjel behandles.

'Religionen er i stand til å vekkja, i minsto hjå mange menneske, den livskjensla som ei autoritær, m.a. ei religiøs oppseding hadde tynt eller fått til å sovna. Det kan jamvel sjå ut som religionen for mange menneske er den einaste tilgjengelege måten til å få vekt og halde ved like den livskjensla som var undertrykt. På hi sida vil eg hevda at religionen for svært mange menneske er eit stenge, ei bremse, for at livskjensla kan verta så heil, så allfemnande som ho elles kunne ha vorte'(288), som kan føre til 'ei varig livshemning, som seinare kan verta gjennombroten av nevrotiske symptom eller mildnad ved eit religiøst gjennombrot eller ved ei vidtfemnande livsoppgåve'(290).

'Etter mine røynsler med analyse av religiøse menneske, samanlikna med omvendings-skildringar og annan religionspsykologisk litteratur, er eg ikkje i tvil om at det nye livet, Gudslivet, som dei omvende opplever, er identisk med ein del av den naturlege vegetative livskjensla. Det syne seg at den som er så fri i kroppen at han kan oppleva noko av denne livskjensla, han vil kjenna ho kvar gong han gjev seg over, det same til kva, så sant han legg merke til sine eigne kjensler ved overgjevingi. Det er óg i fyrste omgang det same kva teori han gjer seg om det han kjenner. For den som gjev seg over til Gud i religion vil den kjensla han ved overgjevingi opplever, alltid vera ei mystisk kjensle, som, så snart ho når ein viss styrke, vert til den reine ekstase'(291).

'Den livskjensla som vaknar i behandlingi (vegetoterapi), er i opplevingi ikkje til å skilja frå det dei kjende i sine religiøse lyftingsstunder. Dei kjenner seg, seier dei, mer levande enn før, eller dei hev fenge eit nytt liv, eller no fyrst skjønar dei kva det er å vera verkeleg levande'(284). Derfor har den vegetative terapien til 'huvudføremål å frigjera funksjonane i kroppen og difor kallar seg vegetoterapi', for å 'oppleva livskjensla i kroppen'.

'Den vegetative livskjensla er grunnemnet i all lukkekjensle, hva som enn er den utløysande årsaki til lukkekjensla. Vanleg vert årsaki til lukkekjensla - eller til lukka - lagt i ytre hendingar, dei vert store eller små, frå ein solglytt eller ein blom til fullføringi i eit storverk eller ei kjærleiksoppleving. Tidast er det på den måten at ein kjenner dei ytre hendingane som årsak til at eitkvart skjer inni ein, og at det er dette indre som gjev eller løyser ut lukkekjensla'(287).

'Dersom det ikkje heilt vert yversett at gudslivet hev ei kroppsleg side, så vert dei kroppslege kjenslene gjerne utlagde såleis at det er Guds nåde som strøymer gjennom både kropp og sjel. Da sankta Teresa t.d. kjende livmori røra seg medan ho hadde sine religiøse ekstasar, så var det berre kroppen som på si vis ville vera med om den himmelske gleda. I motsetning til den religiøse livskjensla er den livskjensla som den karakteranalytiske vegetoterapien får fram att, ikkje mystisk - så nær som i fyrstningi, inntil ein vert kjend med ho og opplever ho som ei tydeleg kroppsleg kjensle'(292).

'Eg meiner såleis at den religiøse livskjensla i sine viktigaste positive utslag er identisk med den vegetative livskjensla som vaknar att ved karakteranalytisk vegetoterapi - eller på andre måtar'(293).

'Eg vil her leggja til nokre ord om hva eg no meiner den livskjensla er som hev vore undertrykt, men som vert vekt til liv og medvet att, i religionen og i sume andre livshøve som eg har nemnt. Eg trur no at denne livskjensla er den medvetne oppleving av den livsenergien som Reich oppdaga og kalle Orgon, og som han fyrst trudde berre synte seg i levande organismar, men som han sida fann er allestadnærværande'(294).

Merknader.
I neste bok av Raknes, 'Wilhelm Reich og orgonomi', skriver han at i boken 'Møtet med det Heilage', 'forsøkte jeg å vise to ting'(182):

'Det første at mystiske bevissthetstilstander kan forklares rasjonelt ved at undertrykte tanker og følelser plutselig dukker opp i bevisstheten, på en slik måte at de ikke oppfattes å komme fra personen selv. Slike plutselige innfall er ikke usedvanlige i orgonterapi. Pasienten føler det ofte som om de første spontane bølger eller pulsasjoner i hans kropp har sin årsak utenfra - ånder, avdøde eller høyerestående vesen - som etterhvert blir til guder etter de pågjeldende samfunns tro og struktur'.

'Det andre var at alt spesifikt religiøst i enhver religion finner en rasjonell og adekvat forklaring i de mystiske opplevelsene, når disse sees i sammenheng med deres opprinnelse og senere utvikling. Hvis jeg har rett, avmystifiserer min forklaring religionen og bringer den på en rasjonell basis'.

Erfaringen viste ham at 'Gjennombrudd i bevisstheten av undertrykte følelser og tanker' er bare til en viss grad riktig, for 'det vesentlige, det som bryter gjennom, er følelsen av orgonstrømmer i kroppen, den glede som følger strømmene, den overveldende følelse av å bli beveget av noe utenfor ens bevisste selv og følelsen av å oppleve et nytt slags liv'. Han mente at den egentlige årsak til ekstatiske opplevelser er orgonenergien som forløses og får sitt gjennombrudd gjennom naturlig pulsasjon i kroppen, bioenergien, den energi som ikke bare finnes i levende organismer, men 'det orgon som omgir jorden, det atmosfæriske orgon' - energier som virker både i og utenfor mennesket, slik også Assagioli taler om det transpersonlige.

Om dette er riktig, noe jeg ikke har grunn til å betvile ut fra hans argumentasjon og de andre jeg har gjennomgått, er ekstatiske opplevelser ikke resultat av religiøs tro, men psykofysiske avspenninger, som imidlertid også kan skje ved hjelp av religiøse ritualer. Også han viser til universelle energier, slik nyreligiøse gjør og andre religiøse om ånder, guder og djevler, det Paulus omtalte som åndehærer i himmelrommet, men som er ukjente energier, slik også Laszlo viser til atmosfæriske energifelter i fysikkens verden.

Det såkalte 'gjennombrudd i bevisstheten av undertrykte følelser og tanker', som hos Raknes har biologiske årsaker, synes å være samme reaksjon som Frankl viser til i det 'spontane gjennombrudd', men som han tillegger det ubevisst åndelige som dukker fram i bevisstheten. Slik synes det vanskelig å skille mellom det åndelige, nyreligiøse, religiøse, psykologiske eller biologiske, som alle synes å kunne medvirke til ekstatiske opplevelser når de rette forutsetningene er tilstede, slik det også er med ulike religiøse erfaringer.

Hvis det er riktig at alle kan medvirke til ekstatiske opplevelser gjennom meditasjons-teknikker, religiøs tro, terapeutisk behandling, ritualer, innvielser, seremonier, intens søken, kjemiske stimulanser o.l., er det naturlig at flere og flere på sin jakt etter livslykken søker nettopp i de nyreligiøse og alternative bevegelsene, som viser til slike erfaringer. Det paradoksale er at både teologer og psykologer, som skulle medvirke til slike radikale personlighetsendringer - slik det var sentralt både hos Paulus og enkelte psykologer, som jeg har vist til ovenfor - har begrenset det til teoretiske forklaringer.

Ola Raknes: Wilhelm Reich og orgonomi.
Raknes var sterk påvirket av Reich og hans orgonterapi - livsenergi, orgonomi - som også lå til grunn for hans holdning til både det hellige og ekstatiske, som jeg har gjennomgått i den forrige boken. Imidlertid brukte han selv denne metoden i sin behandling, slik at denne teorien også var praktisert og erfart. Jeg vil ta med noen sentrale sitater fra boken.

'Reich var den første psykoanalytiker som formulerte en sammenhengende teori om karakteren. Han påviste at de forskjellige karaktertrekk var avhengige av hverandre og at de samlet dannet et enhetsforsvar mot alle de følelser som man på en eller annen måte oppfattet som farlige. Dette forsvar kalte Reidh karakterpanseret. Han viste, at dette panser stammet fra situasjoner i barndommen, hvor barnet var blitt nektet tilfredsstillelsen av en instintiv drift, og at energien av en slik drift var blitt splittet på en måte som fikk den ene del av den til å holde den andre nede'(93).

Gjennom behandling av karakterpanseret ble han overbevist om at i tilknytning til det psykiske karakterpanser også var et muskelpanser, et felles motstandssamarbeid, som førte til en ny terapeutisk teknikk som ble kalt for karakteranalytisk vegetoterapi, hvor det ble lagt vekt både på kropp og sjel i den terapeutiske behandlingen.

'Reich forstod at det muskulære panser, som består av spasmer, kramper og spenninger, er det legemlige uttrykk for undertrykte følelser og tanker, og nevrosenes legemlige forankring. I psykoanalytiske kretser ble spørsmålet hvor undertrykte tanker og følelser var lokalisert ofte diskutert, og svaret var som regel at det var i underbevisstheten. Nå viste Reich at de var bundet, både i det muskulære panser og i spasmer, holdninger og spenninger, som pasienten ikke hadde noen bevisst forståelse av'.

'Denne oppdagelse førte til en annen fornyelse av den psykoanalytiske teknikk ved å behandle nevrosene fra den legemlige side, dels ved å gjøre pasienten oppmerksom på den kroniske spenning, dels ved å få ham til å føle den direkte manipulasjon. Ved slik å løsne holdninger og spenninger kunne man fremkalle følelser og erfaringer som hadde vært fullstendig undertrykte, men også ting som ingen hadde tenkt på eller vært oppmerksom på'(94).

'De nye og uventede erfaringer var følelser av strømninger i pasientens kropp, strømninger som pasienten ikke tidligere hadde kjent og som de som hadde kjent dem, ikke hadde tillagt større betydning. Strømningene syntes å komme fra det vegetative eller autonome nervesystem og derfor kalte Reich dem Vegetative strømninger. Det var tydelig at disse strømninger kun viste seg når det hadde foresgått betydelige løsninger av spasmer og stramninger, så pasienten kunne slappe av og puste fritt, og de forutsa alltid en alminnelig følelse av velbefinnende'.

'Da det terapeutiske arbeid, som i begynnelsen kan kalles ren karakteranalyse, skiftet over til i stadig høyere grad å angripe det muskulære panser, kom denne lagdeling av karakteren til å spille en ringere rolle. Det ble lagt stadig større vekt på de skiftende legemlige spenninger utfra det faktum at når det lykkes å løsne en stramning, ville den følelse som tilhørte den ikke bli bevisst eller komme til uttrykk, men søke tilflukt i en ny spenning eller reaktivere en tidligere løsnet spenning. Ved å arbeide direkte med spenningene ville man kunne frigjøre undertrykte følelsesmessige energier, som manifesterte seg i vegetative strømninger'(94).

'Når det dreide seg om mennesker, så han at den utsendte energi varierte med graden av fri naturlig levendehet eller med større eller mindre frihet for nevrostiske hemninger. Reich kalte den energien for livsenergien eller orgon - fra orgasme og organisme - (106). En energi som ikke bare var knyttet til levende organismer, men et 'orgon som omgir jorden, det atmosfæriske orgon - som et strømmende energihav'(110). 'Orgonomi er vitenskapen om orgon, navnet som dets oppdager, Wilhelm Reich, gav urenergien (den opprinnelige energi) som også ble kalt livsenergien'(134). Orgonomien - eller livsenergien - var 'i alt levende og at jo mere vital den levende organisme er, jo sterkere er dens virkning'(140).

'Oppdemmet energi ble holdt tilbake av karaktermessig og tilsvarende muskulær avspansring hos den nevrotiske eller psykotiske person(173). Undertrykkelse av følelsene skjer ved hjelp av muskulære stramninger, som hemmer den frie energistrømning og samtidig danner både det muskulære og karaktermessige panser'(174). Derfor mente han at 'karakterpanseret utvikles med det funksjonelt identiske muskelpanser. Da fri energiomsetning er basis for at den psykofysiske organisme kan fungere, er det klart at behandlingen av enhver psykisk forstyrrelse av den sunne funksjon må ha til mål å gjenopprette den frie energiomsetning'(175). Det er denne frie energien jeg omtalte i slutten på forrige bokomtale, som kan resultere i ukjente ekstatiske opplevelser og forveksles som gudsopplevelser.

'Reich viste at når karaktertrekk ble bevisst av pasienten, kunne de forandres. Han viste også at de forskjellige trekk hang sammen og dannet en karakterstruktur som hadde den funksjon å avverge uønskede inntrykk og følelser og derfor passende å kalle det for et karakterpanser. Reich karakteranalyse gikk ut på å gjøre dette panser bevisst, for på den måte å oppleve det og skape mulighet for å forandre karakterstrukturen'(137).

'Når det lykkes Reich å oppløse karakterpanseret og forandre karakterstrukturen, la han merke til at denne forandring ble fulgt av en forandring i den muskulære væremåte: kroniske stramninger løsnet, vanemessige holdninger ble forandret, bevegelsene mistet deres stivhet, ble bløte og mere sammenhengende, og pusten føltes gjennom hele kroppen. Denne oppdagelse fikk ham til å forstå at muskulære stramninger og staser er årsak til eller sete for undertrykkelse, og berettiget ham til å kalle totaliteten av dem for muskelpanser, tilsvarende karakterpanseret'(137).

'Hva religionen angår, tror jeg at alt, særlig religiøst i enhver levende og opplevet religion er en fortolkning av spontane følelser av liv og kontakt med noe annet enn ens bevisste jeg, fortolket i overensstemmelse med det samfunn hvor det finner sted. Vi må forutsette, at når slike følelser av liv og kontakt blir alminnelige, uten å være knyttet til eller betinget av noen spesifikk tro, vil nåtidens dogmatiske religioner oppløses og til sist forsvinne som eksisterende helheter. Det er mulig at man må finne nye former til å fremme og organisere denne levende kontakt på, men det er også mulig at den blir en naturlig del av ethvert sunt menneskes hverdagsliv'(197). Slik har også Raknes samme reserverte syn på dogmatisk religion som jeg har sett ovenfor hos flere andre, men positiv til det åndelige innholdet.

Spesielt interessant hvor Reich - og Raknes - viser at lokaliseringen av undertrykte tanker og følelser sitter i kroppen, i kroppspanseret, hvor karakterpanseret må behandle det psykiske samtid, både kropp og sjel, for å få en helhetlig behandling. Samtidig grenser dette opp mot det åndelige, eller transpersonlige, fordi frigjøring av bioenergien også kan føre til kroppslige reaksjoner i tilknytning til ekstatiske opplevelser.

De neste bøkene handler om forholdet mellom kropp og sjel, det psykosomatiske, som ikke bare viser den nære sammenheng mellom disse, men også hvilke dramatiske konsekvenser psykiske belastninger kan påføre kroppen. Psyken, sinnet eller sjelen viser seg ofte inneholde både årsak og svar, ikke bare til psykiske problemer, men også til somatiske lidelser - og såkalte åndelige, metafysiske eller transcendente funksjoner.

Anna Luise Kirkengen: Hvordan krenkede barn blir syke voksne.
Kirkengen er lege og hun ser derfor fysiske problemer fra den somatiske siden, men i sin doktoravhandling sier hun at 'Min erklærte hensikt er nemlig å vise det uholdbare i det tofelte synes på mennesket og menneskekroppen som fører til et todelt helsevesen, det somatiske og det psykiatriske og til to adskilte begrepsverdener, nemlig den somatiske klassifikasjonen for sykdommer på den ene siden og den for mentale lidelser på den andre'(15).

Hun viser til både egne, nasjonale og internasjonale studier, som viser 'sterke sammen-henger mellom negative barndomserfaringer og risiko for tidlig død blant voksne'(31), men det dramatiske er at 'det som ansees som vanlig i voksenmedisinen, er et resultat av hva som ikke ble sett i barndommen'. Studiene 'dokumenterer en udiskutabel sammenheng mellom tidlig krenkelse og senere sykdom og for tidlig død'(34). En studie blant 6000 voksne bekrefter 'sammenhengene mellom alvorlige sykdommer og fysisk mishandling, seksuelt misbruk og generell vanskjøtsel. Et menneske erfarer sitt liv som et kroppslig, sansende og fornemmende jeg. Å skille mellom fysisk og metafysisk smerte er feil. Krenkelsessmerte er ingen hodeøvelse'(51).

'I de senere år har vi fått stadig flere studier som dokumenterer en sammenheng mellom krenkelseserfaring og kronisk smerte. Blant kvinnene i en studie angir mellom 47 og 65 % både smerte og misbruk. I en norsk studie om en mulig sammenheng mellom kronisk smerte og krenkelse, viste at 44 av 100 pasienter med smerte angav å ha opplevd misbruk eller mishandling, ofte i flere former og som oftest knyttet til alkoholforbruk og vold blant de voksne i familien'(152). Slik er det psykiske og somatiske infiltrert i hverandre, der kropp og sjel utgjør en enhet, det Frankl kalte psykofysisk.

Solveig Bøhle: Når kroppen husker det du vil glemme.
Også denne boken handler om spenninger i kroppen, muskelpanseret, resultat av psykiske belastninger som i stor grad er oversett, glemt eller fortrengt. Det handler ikke bare om forholdet mellom kropp og sjel, som to adskilte enheter, men en samlet helhet, hvor alt er betinget av den biologiske kroppens biokjemiske, nevroelektriske og andre biologiske og psykologiske funksjoner. Det som kalles sjel, er mentale funksjoner i den biologiske kroppen, men som noen kaller psyke, sinn, sjel eller energi.

Samarbeidet mellom psykiske og fysiske funksjoner kan derfor ikke skilles fra hverandre, og nevrobiolog Felten sier at 'kropp og sjel er to uttrykk for samme sak. Ja, det er riktig å si at de er to deler av samme helhet'. En annen sier at 'Sjelen sitter ikke i hjertet et eller annet sted. Sjelen sitter i hele deg, i hver eneste celle'(67). Derfor vanskelig å tro på sjelens evige liv, reinkarnasjon eller andre områder hvor sjelen fremtrer som et slags eget indre sjelelegeme som er udødelig og adskilt fra den dødelige kroppen. Ikke uten grunn tales det i kristen tro om kjødets oppstandelse, hvor kroppen skal forenes med sjelen.

'Kroppen styres av hjernen, som igjen er avhengig av informasjon fra perifere kroppsdeler for å kunne fungere. Forskerne forstår stadig mer av dette samspillet og hvordan erfaringer og minner fra tidligere opplevelser kan fremkalles av impulser fra kroppsdeler'.

Om pustens betydning sies det at 'Følelsesmessige vanskelige opplevelser forplanter seg til pusten og etter hvert setter seg som spenninger i kroppen. Hvis disse spenningene ikke løses opp, blir de kroniske. Kroppen glemmer den naturlige måte å fungere på, og den utvikler sine signaler, som er fysiske smerter og psykosomatiske lidelser. Når en muskel spennes, drar den seg sammen, mens en muskel som slapper av, blir større og inntar sin naturlige lengde og plass. Detter påvirker selvfølgelig også leddene i området, som blir hemmet av den spente muskulaturen. Vi vet også at når spenningene gir seg, vil blodkarene bli utvidet, slik at blodet mye lettere strømmer til det tilliggende vevet. En muskel som slapper av, påvirker dessuten kroppens pust, og dermed følger ofte en følelsesmessig forandring som kan gi større selvinnsikt og forståelse'(38).

Marion Rosen sier at 'Det er utrolig mye energi og kraft i kroppen vår som holdes tilbake på grunn av spenninger. En spenning betyr jo rett og slett at muskelen blir opptatt av arbeid og derfor ikke kan utføre sine normale funksjoner. Og når spenningen slipper, frigjøres det krefter som gjør at kroppen kan sette i gang en selvhelbredende prosess'(40).

Lege Magnusson sier om sin smertebehandling at 'Jeg opplever ofte at det er undertrykt sorg som ligger bak smertene. Mange gråter når jeg behandler dem. Ikke fordi selve behandlingen er smertefull, men gråten har vært fastlåst i kroppen. Og behandlingen forløser spenninger som rommer vanskelige og smertefulle minner: utrygghet, skyldfølelse, smerte og sorg. Sorgen er sterk hos de fleste'(57).

'Hjernen kommuniserer med resten av kroppen blant annet gjennom hormoner og ulike nervebaner. Dette forklarer hvorfor vi reagerer både fysisk og psykisk på psykososialt stress'(101). 'Det er når de vanskelige følelsene setter seg fast og vi ikke får bearbeidet dem, at det går på helsa løs. Undersøkelser viser at immunforsvaret aktiviseres og styrkes når sorgen bearbeides. Det virker som om alle bærer på en sorg som ikke er forløst. Hun snakker om følelsene som forløses når spenninger slipper i klientens kropp under behandling. Uforløst sorg er et viktig stikkord i mange menneskers kroppslige plager'(112).

Ekman sier at 'Vi kan altså ikke bare snakke om psykologiske forklaringer, men også biologiske, når det gjelder hvordan vi reagerer. Kroppen vår lærer, får et indre mønster, som gjør at vi utvikler en måte å reagere på eller tilpasser oss i visse situasjoner. Det handler altså ikke bare om følelsesmessige og mentale reaksjoner, men også om kjemi'(129).

Nevrolog Dahlstrøm sier at 'Når terapeuten jobber med spenninger, jobber vedkommende med hjernen. Minnet om hendelsen som laget spenningen, ligger i hjernen. Muskel-spenninger er nervers kontroll av muskler. Hun minner om at det er hjernebarken som kontrollerer muskelspenninger. Når en muskel slapper av, har du fjernet et kontrollnivå, og minnet om hendelser som laget spenningen, kommer opp i bevisstheten. Det finnes ubevisste koblinger som påvirker muskulaturen'(147).

Dette viser også betydningen av psykoterapeutisk behandling for å vite hva som skjer når det ubevisste dukker opp i bevisstheten, kunne tolke kroppens signaler, fordi 'Kroppen husker det vi vil glemme'.

Psykologiske metoder og teknikker.
Teknikker og metoder i behandling av psykiske problemer og personlighetsutvikling brukes både innen psykologi og religion. Flere kjente psykologer har utviklet egne metoder ut fra egen erfaring for å kunne bevisstgjøre og medvirke til endringer i terapeutisk behandling. Jung hadde Aktiv Imaginasjon, Assagioli Desidentifikasjon, Grof Holotropisk terapi, Reich Orgonterapi, Frankl Logoterapi, Huxley Livskunst og mange andre. Vi finner det samme innen nyreligiøsiteten og alternativbevegelsene, hvor det stadig kommer nye bøker som beskriver spesielle erfaringer forfatterne har hatt og som de ønsker at andre skal gjøre seg bruk av. Ikke bare teoretisk og passivt, men praktisk og aktivt, for å kunne ta kontroll over både seg selv og medvirke til ønskede endringer.

Dette er på linje med psykolog Harnum som sier at vi kan ikke endre fortiden, men vår holdning til fortiden. Dette fordi at 'Når vi forestiller oss nye bilder, nye opplevelser, banes der nye nervebaner i hjernen', hvor det 'påvirker de neurale nettverk og hjernens kjemi'. Hun sier også at 'Det samme er tilfelle når vi foretar en selvhypnose', hvor vi kan manipulere eller suggerere oss selv til å endre våre holdninger. Det er samme prinsipp som også ligger til grunn for det religiøse livet, hvor en gjennom troen læres opp til å la de religiøse teoriene overstyre både tanke, følelse og fornuft, slik som med sakramentene.

Faren ved slike teknikker er når troen og behovet overstyrer realitetene, at istedet for å behandle grunnleggende traumatiske opplevelser, når det er nødvendig, forsøker en å overse dem og derved fortrenge dem. Istedet for et oppgjør med sorg, som representerer traumatiske opplevelser av både bevisst og ubevisst karakter, forsøker en gjennom ulike teknikker å overse den, noe som kan få dramatiske konsekvenser, istedet for først å bevisstgjøre og deretter bruke eventuelle teknikker for endring.

Huxley sier at 'Ingen oppskrifter, ingen medisin og ingen bønn vil være til noen hjelp hvis vi ikke har tatt det viktigste av alle skritt: beslutningen om å få til en forandring inne i oss selv'. Det er egentlig dette som skjer i det daglige med alle mennesker, hvor en påvirkes - og endres - av fordholdet mellom det indre og ytre. 'Hvert eneste individ omformer følelser i henhold til vedkommendes biokjemiske, fysiologiske og psykologiske natur og i samsvar med miljømessig og kulturell press'(113).

De ulike teknikkene er ikke verken mystiske eller uforståelige, men brukt på rett måte vil de kunne bli et avgjørende virkemiddel i personlighetsendringen gjennom 'omforming av energi og virkeliggjøring av skapende muligheter'. Ut fra religiøs tro er det bare gudene som kan forandre og gjenskape de indre psykiske strukturer, men hvor vi idag ser at det er psykologisk og ikke teologisk betinget. 'Det er ved å føle energien og bli oppmerksom på den, at vi kan omdirigere den innenfor rammen av våre fysiske, intellektuelle og etiske evner'.

Innen Yoga ser vi at meditasjonsteknikker kan føre til både sterke uforklarlige opplevelser og personlighetsendring, men Yoga har flere funksjoner: 'Et av Indias mest verdifulle og særegne bidrag til verdens samlede religiøse arv er teknikker for sanse, sinns- og kroppskontroll, som med et samlenavn kalles Yoga'(114). Yoga er altså teknikker som kan føre til kontroll over det psykofysiske og åndelige, men det er teknikkene som fører til endringer og opplevelser.

Truls Nørager ser på forholdet mellom hjerte og psyke, hvor hjertet har en sentral plass både i teologi og psykologi. Om det bibelske hjertespråket sier han at 'man føler noe i hjertet/brystet i forbindelse med sterke, emosjonelle opplevelser', samt at 'hjerte og psyke er to sider av samme sak'. Jeg har ovenfor gjennomgått forholdet mellom kropp og sjel, hvor hjerte og psyke er det samme. Spenninger i bryst- og mageregionen som er resultat av psykosomatiske reaksjoner har naturlige årsaker, men det spesielle er når de kobles til det religiøse og tolkes som en indre uro bare gud kan behandle. Sett i sammen-heng med samvittighetens funksjon, kan det forklares, som naturlige psykiske årsaker.

Servan-Schreiber gir en interessant psykofysisk forklaring på det religiøse forholdet mellom ånden og kjødet, som er sentralt i Paulus teologi, som kjemper mot hverandre for å få overmakten mellom mennesket. Disse representerer de gode og onde åndsmaktene, gud og satan, men når hjerneforskeren Schreiber viser hvordan vår hjerne fungerer i forholdet mellom de kognitive og primitive hjernedelene, ser vi at det Paulus tolket som eksterne åndmakter egentlig kun er resultat av hjernefunksjonene. Det er samarbeidet og integreringen av disse hjernedelene som er avgjørende for hvordan vi lever og opplever vårt liv - ikke verken guder eller djevler. Schreiber viser derfor til enkle teknikker som vi kan bruke for selv å endre oss.

Vitenskapen er idag opptatt også av det metafysiske, transcendente, parapsykologiske og alternative behandlingsformer. Denne forskningen viser at det er mye som vi ikke forstår av det universelle univers, samt vår indre og ytre verden hos den enkelte av oss. Forskningen er ikke opptatt av å benekte, men finne hva som ligger til grunn for mange av de uforståelige og overnaturlige fenomen mange opplever. Ved bruk av vitenskapelige virkemidler vil en kunne finne årsaker til det vi idag ikke forstår men som i fremtiden vil fremstå som forståelige, slik også Lazlo mener vi i fremtiden vil kunne oppdage nye universelle energier, som idag er ukjente. Idag er mange kjent med det overnaturlige, hvor en gjennom bruk av ulike teknikker gjør seg bruk av disse ukjente energiene. Det er ikke nødvendigvis på kollisjonskurs med religiøse holdninger, men betinget av en humanistisk religionsforståelse, slik Fromm viser til, i kontrast til de autoritære og fundamentalistiske Abrahams barns religioner.

Religionsfilosofi og religionskritikk.
Min studie har sett på forholdet mellom teologi og psykologi, da det er det psykologiske i forhold til det religiøse som interesserer meg. Derfor har jeg i liten grad fokusert på religionsfilosofi og religionskritikk, den teoretiske og kritiske undersøkelse av de religiøse fenomen. Imidlertid har jeg sett litt på to bøker, Religionsfilosofi, av Svend Andersen m.fl. og Religionskritikk, av Peter Boe m.fl. og tar med noe fra disse.

'Filosofien har som oftest spurt kritisk til religionens forståelsesformer. Filosofi ledet av en bestrebelse på å etablere en viten, som befrier mennesket fra fordreielser ved umiddelbare erfaringer og fra den selvfølgelige og naive verdensorientering. Det har i mange tilfelle betydd at filosofien - ut fra sitt krav om begrunnelse og argumentasjon - har bestridt religionens iboende sannhetskrav'(13). Bokens hensikt er å 'undersøke den kristne religion i lyset av dens sannhet som lære og dens gyldighet som livsmulighet og livsform'.

'Religion er et symbolsystem, gjennom hvilket mennesket kommuniserer med sitt univers. Disse symboler gjør det mulig for mennesket å overvinne en indre ensomhet, som er det uunngåelige resultat av dets manglende evne til å løse det eksistensielle problem som en følge av den omstendighet at mennesket er et subjekt som står overfor og adskilt fra sitt univers, samtidig med at det er en del av det samme univers og fungering i det'(60).

Xenofanes viser til gudenes 'likhet med de folkeslag som tilber dem. Således harselerer han over hvordan grekerne tilber guder med lys hus, afrikanerne guder med mørk hud, og tilføyer med bitende sarkasme, at hvis også dyr kunne tegne, ville hester derfor tegnet hesteguder og kuer guder med horn og klover, fordi han forarges over de forskjellige folkeslags dårlig skjulte forsøk på å ta guder til inntekt for nettopp deres måte å være menneske på'(9).

Feuerbach mente at 'det man tilber i religionen ikke er en gud, men den menneskelige naturs egne mysterier'. 'Religion er uttrykk for at mennesket fører sine egne følelser til et objekt som det betrakter som forskjellig fra det selv'(239). Mennesket har fremmedgjort seg selv, 'fordi det ennu ikke har tilegnet seg sine uendelige muligheter', det potensiale som ligger til grunn for NA.

Marx mente at 'Mennesket lager religionen, det er ikke religionen som lager mennesket. Og religionen er selvbevisstheten og selvfølelsen hos mennesket, som enten ikke har tilegnet seg selv eller allerede har mistet seg selv igjen'(240). 'Religion er opium for folket, sier Marx. Men hva betyr det egentlig ? Ifølge en klassisk revolusjonær lesning av Marx betyr det at folket er blitt beruset og bedøvet av religionens løfte om et hinsidig paradis og dermed akspeterer en status quo med utbytting og undertrykkelse. Men utsagnet kan også forstås slik at religion er folkets egen oppfinnelse til lindring av menneskelivets tragiske grunnvilkår, som ingen revolusjon synes å kunne avhjelpe'(35).

'De store opplysningsfilosofer er religionskritikere, men langt fra religionsmotstandere. De er tvertimot av den oppfattelse at religionen i prinsippet har en viktig rolle å spille, men er samtidig sterkt kritiske overfor den rolle religionen rent faktisk har spilt opp gjennom historien. Især er de kritiske overfor religionens politiske og sosiale innflytelse og argumenterer for at religion er en privatsak som ikke hører hjemme i det offentlige rom'.

'Opplysningsfilosofene tenkte religion og kirke på en bestemt historisk bakgrunn: Inkvisisjonen, kolonialismen, religionskrigene og en grådig katolsk kirke fylt med irrasjonell mystikk, som var en evig hindring for fremskritt med sine forfølgelser av vitenskapsmenn og av ennerledestenkende i alminnelighet. Kort sagt var kirken både grusomt under-trykkende og den viktigste hindring for vitenskapelige, moralske, politiske og økonomiske fremskritt. Det er dog viktig å skjelne mellom kirken på den ene side og selve religionen på den annen, all den stund Opplysningen først og fremst gikk til angrep på førstnevnte'(31).

'Georg Brandes kaller religion for menneskehetens grunnulykke. Religiøsitet begriper han som underkastelse under en berusende felles følelsesbølge, mens forstanden er slått av'(95).

'Mange av de ting som religionen tok seg av i det tradisjonelle samfunn, ivaretas nå av andre instanser. Hvor i all verden er religionen blitt av?'(140). Til dette er vel det enkleste svaret: Nyreligiøsiteten, vitenskapen og staten.

Eystein Kaldestad: Gjennom det menneskelige til det guddommelige.
Kaldestad er psykiater og overlege ved Modum Bads Nervesanatorium. Som overlege ved Modum er han opptatt av det religiøse og boken gir innføring i religionspsykologi.

Symbolske univers.
'Religioner består blant annet av magi, myter, tankemessige trosformuleringer, dogmer, trosbekjennelser, ritualer, seremonier, tabuer, normer, etikk og moral. En religions samlede tankeverden kan vi kalle et symbolsk univers'(15). 'Vårt menneskesyn, vårt verdensbilde og vår eventuelle religion er slike symbolske universer, som vi bruker til å fortolke våre sanseinntrykk'(17), og derfor er religion 'dels kulturellt bestemt, dels vår personlige livshistorie og derfor aldri universelt gyldig'. Vårt liv preges av data som legges inn i vårt symbolske univers, slik også 'datamaskinen behandler innkomne data ut fra sitt dataprogram. På lignende måte behandler vi mennesker våre opplevelser ut fra vårt menneskesyn, vårt verdensbilde, vårt livssyn og vår moral' - vårt symbolske univers.

Dette indre symbolske univers, lik Allports sentiment, som blir styrende for våre liv, endres i pakt med utviklingen og derfor er de ulike religiøse forestillingene i historiens løp ikke fra guder, men kulturer. Gudene ble skapt av mennesket, fordi virkeligheten er 'så kompleks og så meningsløs og traumatisk at mennesker flest med sin selvrefleksjon ikke holder ut virkeligheten utilslørt'(32), og derfor 'biologisk nødvendig for mennesket å regulere virkelighetsoppfattelsen ved hjelp av livtolkninger, inkludert livsløgner'.

Livsløgn.
'En kulturell eller religiøs virkelighetsoppfattelse blir virkelighet for individet når gruppen som opprettholder den, er stor nok eller viktig nok til at personen opplever gruppas meninger som normative'(33). Når vi derfor velger å 'konstruere våre virkeligheter', kan det resultere i 'mulighetene for at våre virkelighetsoppfatninger og livstolkninger er bygd på feilaktige antakelser eller livsløgner'.

'Suggesjon og autohypnose er sentrale mekanismer i både psykopatologi og religioner. Realitetssansen svekkes ved dissosiasjon, slik at suggesjon og autohypnose kan fylle vårt sinn med selvbedrag og livsløgner'(35). 'Det er særlig dissosiativ identitetsforstyrrelse som er aktuell i religionssammenheng'(36).

'Mennesket vil alltid søke etter et ideelt nivå eller mengde av illusjoner, i min språkbruk livsløgner. Når ikke kirken greier å gi folk tilforlatelige livstolkninger og livsløgner, vil de søke andre kilder. Nyreligiøse og okkulte bevegelser vil fylle tomrommet etter kirken'(37). Ibsen skriver at 'Tar du bort livsløgnen fra et gjennomsnittsmenneske, tar du bort livslykken med det samme'. 'Realitetssansen svekkes, men livet blir utholdelig. Slik virker også delvis religionene. Religionene gjør livet utholdelig'(39). Religionens viktigste funksjon er å gjøre livet utholdelig ved lykkelige illusjoner og livsløgner, men egentlig en flukt fra virkeligheten.

'Religionene gir menneskene symbolske univers, livstolkninger og livsløgner. Religionen hjelper menneskene til å finne seg til rette med jordelivets betingelser og setter det inn i en forståelsesramme som gjør det utholdelig å leve'(43).

Psykologers holdning til religion.
Jung mente at 'det karakteristiske ved den religiøse opplevelse var en spesiell form for emosjonell opplevelse: overgivelse til en høyere makt, enten denne makten kalles Gud eller det ubevisste. Jung reduserte religionen til et psykologisk fenomen, og opphøyet samtidig det ubevisste til et religiøst fenomen'(52). 'Gud er ikke symbol på makt over mennesket, men på menneskets egen makt'(55).

Frankl mente at 'psykoterapi hadde et religiøst etos, og hans psykologi ble nesten en slags religiøs forkynnelse, om enn helt uten mytologi, dogmatikk og konfesjon'. Jung og Assagioli 'fant helt klart høyst menneskelige veier til det guddommelige. man kan vel si at de guddommeliggjorde mennesket selv. Veien til Gud går for dem gjennom det ubevisste (Jung) og superbevisste (Assagioli)'(104).

'I den mystiske erfaringen er der visse fundamentale karakteristika som er universelle og ikke begrenset til noen spesiell religion eller kultur'. 'Erfaringer fascilitert med slike psykedeliske stoffer som LSD, psilocybin og meskalin kan likne eller være identiske med erfaringer beskrevet av mystikere i alle tidsaldre, kulturer og religioner'(120).

Åndelig, religiøst eller biologisk.
'Mennesket kan altså selv ved hjelp av fysiske midler og kjemiske stoffer finne sine menneskelige veier til det guddommelige, eller kanskje heller til erfaringer av noe som det kaller guddommelig'(127).

'I alle historiske epoker, på alle geografiske steder og i alle store religioner har mennesker hatt spontane opplevelser av noe som de har oppfattet som hellig og guddommelig, og de har gjerne fått forestillinger om at der eksisterer en åndelig verden'(128).

'Empirisk religionspsykologisk forskning i USA, England og andre steder i dette hundreåret har vist at 30-40% av befolkningen har hatt opplevelser av noe guddommelig tilstede-værende. Vestens mennesker synes å være mer religiøse enn mange aner'(135).

'Mystiske opplevelser av kosmisk enhet blir nesten alltid oppfattet som religiøse, gjerne som direkte opplevelser av Sannheten, av Virkeligheten. Det som skiller en religiøs mystisk erfaring fra en sekulær, er at den blir fortolket og formulert innenfor et religiøst system'(140) - slik også ateisten Maslow viste at mennesker 'har en positiv, biologisk fundert, instinktiv natur, som blir fullendt i spirituell selvaktualisering'(108).

'Jeg tror også at en del av det som kalles parapsykologiske og åndelige opplevelser vil få sin naturlige forklaring. Alokalitet vil bli et begrep som referer til åndelige fenomener såvel som til empirisk fakta. Religionene må da avgi hellig mark til empiriske vitenskaper'(199).

Paradigmeskifte.
'Er det kanskje dette som er det viktigste trekket ved New Age-bevegelsene? Holder religionene på å gli ut av hendene på teologene og over i hendene på sekulære tenkere? Får vi en slags felles erfaringsteologi istedenfor ulike åpenbaringsteologier, dogmer og trosbekjennelser?'(126).
'Er vi på vei til nye måter å forstå verden på? Kan gamle, hevdvunne forståelsesmåter være uholdbare? Er våre empiriske 'fakta' mer teoribestemt enn erfaringsbestemt? Er vi på vei til vitenskapelige revolusjoner med utvikling av nye grunnleggende måter å forstå universet på? Holder vi på å utvikle nye paradigmer?'(199).

Grof sier at 'det er ikke fjernsynsapparater som skaper fjernsynsprogrammet. Det bare muliggjør formidlingen av bildet på fjernsynsskjermen sammen med tilhørende lyd. På lignende måte mente Grof at det ikke er vår hjerne som skaper bevissthetsinnholdet, den bare muliggjør bevisstheten og formidlingen av bevissthetsinnholdet. Hvor kommer dette innholdet fra? Mye kommer fra sanseorganene, men alt? Grof så på universet som kontinuerlig skiftende felter av varierende intensitet. Han mente at det også finnes bevissthetsfelter i universet'.

Det er disse feltene Lazlo og andre fysikere viser til i grenselandet mellom det fysiske og metafysiske, materielle og immaterielle, det psykofysiske og åndelige. Bohm mente at 'virkeligheten er en endeløs forandringsprosess som han kalte holobevegelse. Han hevdet hver eneste del av energi og materie utgjør et mikrokosmos som avbilder hele universet. Han mente at materie og bevissthet begge er aspekter av det samme udelelige hele'.

Grof's forskning om LSD-påvirkning viste 'erfarte visjoner av demoner og guder, ja, hele mytologiske historier, fra kulturer og religioner som forsøkspersonen ikke hadde hatt forkunnskap om. Han konkluderte med at eldgamle spirituelle læresystemer i ulike religioner hadde kartlagt med forunderlig nøyaktighet de ulike nivåer og typer av erfaringer som oppstår i endrede, ikke-ordinære bevissthetstilstander'. Han konkluderte med at 'den menneskelige psyke er uttrykk for og refleksjon av en kosmisk intelligens og bevissthet som gjennomsyrer hele universet og alt eksisterende', samt 'at den spirituelle dimensjon er en nøkkelfaktor i den menneskelige psyke og i universet'(201).

Endrede bevissthetstilstander kan skje gjennom religiøse teknikker, psykologiske metoder, kjemiske midler, meditasjon eller intens søken, og derfor ikke et religiøst fenomen. Gjennom det kollektive ubevisste, universelle bevissthetsfelter eller andre ukjente energifelt, synes det mulig å få kontakt med historiske epoker og erfaringer, det mange forstår som reinkarnasjon, men kan være innblikk i menneskehetens forhistoriske arkiv - det kollektive ubevisste.

'Kanskje det finnes et åndelig og et materialet univers som er i dyp samklang med hverandre?'. 'En ny total fysisk teori for hele universet kan muligens føre til at vi ikke bare påviser alokale sammenhenger, men også akroniske sammenhenger. Kanskje våre forestillinger om rom og tid er for primitive til at vi kan fatte universets grunnstruktur? Kanskje universet og alt bevisst liv i universet henger sammen og er i kontakt med hverandre, uavhengig av avstander i tid og rom? Det vil i så fall forklare mange ting innenfor religionene, transpersonal teori og parapsykologi, men det er en dristig hypotese'(202).
Både bokens tittel 'Gjennom det menneskelige til det guddommelige' og dens innhold synes å bekrefte den nyreligiøse fleksible troen med vekt på det åndelige potensiale i mennesket, selv om det ikke er Kaldestads hensikt.

Atle Roness: Psykiatri og religion. En religionspsykologisk innføring.
Roness er både psykiater og teolog og derfor av spesiell interesse. Imidlertid er det lite nytt han kommer med, men tar med enkelte sitat og merknader.

Også han viser til Raknes og bekrefter 'hvordan sjamanene gjennom søvndeprivasjon, sult og faste innvies til sin tjeneste. De har opplevd et møte med det hellige i form av en ekstatisk, personlig opplevelse. Det nye liv oppleves som noe som kommer utenfra, som et guddommelige inngrep. Men psykologisk er den ekstatiske opplevelse å betrakte som frembrudd av ubevisst stoff'(14).

'Når Freud kaller religionen en illusjon, sier han ikke direkte at den er en feiltagelse. Med illusjoner menes den ønskeoppfyllelse som finnes i individet. Men i avhandlingen tilkjennegir han sin kritiske holdning til religionen, som bare er en umoden måte å tilfredsstille de grunnleggende psykologiske behov i mennesket på'(18). 'Freud pekte på intellektet og vitenskapen som menneskets redning. Bruk av fornuften var langt bedre enn å støtte seg til relgion og flukt fra ansvar og realiteter'. 'Mennesket er ikke herre i sitt eget hus, men drives egentlig av ubevisste motiver'(19).

'Jung stilte seg ofte kritisk til den etablerte kirke. Han er opptatt av at troen er noe personlig som er inne i mennesket. Kirkens trosbekjennelse og ritualer er ofte blitt så tilstivnet og raffinerte at de ikke lenger en en hjelp for mennesker, men fører til stagnasjon, fordi den kun er et ytre skall. Kristus møter dem bare utenfra, aldri fra sjelens indre'(25).

'Fromm mente at ingen er uten et religiøst behov, et behov for en ramme å orientere seg i og for noe å tilbe. Spørsmålet er ikke religion eller ikke religion, men hvilken form for religion, om det er en som fremmer menneskets utvikling, utfoldelse av dets spesifikt menneskelige evner, eller en som lammer dem'(26). 'Etter som de humanistiske religioner er ateistiske, må Gud være symbol på menneskets egne evner som det prøver å realisere. Mens Gud i humanistisk religion er bilde av menneskets eget, høyere selv, er Gud i den autoritære religion den eneste innehaver av menneskets opprinnelige egenskaper(27).

Salzman mener 'at forut for all omvendelse har det vært en inkubasjonstid, med større eller mindre kamp. Til slutt er det en eller flere begivenheter som skaper den plutselige, dramatiske og åpenbare forandring'. Roberts mener at 'de som hadde opplevet plutselig omvendelse, viste større grad av nevrotiske trekk. De som omvendte seg til foreldrenes tro, hadde også høyere grad av nevrotiske trekk'.

Roness sier 'det synes ikke at en omvendelse kommer tilfeldig. Den er ofte løsningen på en krise som et menneske er i. Omvendelsen kommer gjerne plutselig, men ofte er det forhold som har bygget seg opp over lengre tid som ligger til grunn. Omvendelsen synes å representere en løsning på en indre, uutholdelig spenning som et menneske går med'. 'Det er vanligvis mennesker som har vokst opp i en kristen sammenheng som gjennomgår omvendelse, og som altså finner tilbake til sitt utgangspunkt'(51). 'Noen har trukket paralleller mellom det som skjer i en religiøs omvendelse og det som skjer i en psykoterapi. De mener det er de samme psykologiske mekanismer som fungerer, bare at innholdet er annerledes'(49) - slik det også var med min kontraomvendelse.

Om helbredelser og transkulturell psykiatri, skriver Roness: 'Måten det skjer på er imidlertid forskjellig. Ved ulike teknikker søkes det å skape økende opphisselse hos individet til det inntrer transetilstand og betydelig forsterket suggestibilitet. Shamanen byr de onde ånder å fare ut, og både han selv og pasienten tror på at det skal skje som de ønsker. Eksorsisme synes i mange tilfelle å være en effektiv behandling. Til de virksomme faktorer hører sannsynligvis troen og forventningen om at behandlingen skal hjelpe, suggesjonen som er fremtredende, gruppestøtten som spiller inn, katarsis (renselse) gjennom bekjennelse og medikamenter som benyttes i primitiv medisin, og som ofte har farmakologisk virkning'(58).

Han viser til en studie fra en pinsemenighet i 1973 hvor 43 medlemmer hadde opplevd å bli helbredet ved tro. De hadde en gjennomsnittsalder på 52 år og deltatt i rituale som årsak til helbredelsen - forbønn, salving, håndspåleggelse eller bønn. De fleste hadde konsultert lege hvor diagnosen 'dels var livstruende tilstander, dels mer moderate sykdommer eller minimale lidelser'. Noen hadde mottatt medisinsk behandling etter helbredelsesritualet.

'Halvparten av gruppen rapporterte om plutselig helbredelse, mens den andre halvpart opplevde gradvis helbredelse. Helbredelsen bestod ikke i at personen hadde observert at symptomene var forsvunnet. I stedet forsikret vedkommende at han var blitt helbredet, uansett tilstand og symptomer. Plutselig helbredelse, forekom således i tilfeller hvor fortsatte symptomer kunne demonstreres etter seremonien, mens gradvise helbredelser også ble beskrevet i tilfeller hvor symptomene fortsatte'(65).

'Mange synes altså å oppleve å bli helbredet, uten at symptomene deres forsvinner. Det avgjørende for dem er at de kjenner seg hjulpet. Hos slike mennesker synes altså troshelbredelse å ha en virkning, idet pasienten får en ny opplevelse av seg selv'.

NT sier troens bønn skal helbrede den syke, at vi skal tro vi har fått det vi ber om. Dette er kjent innenfor det karismatiske miljøet hvor nettopp troshelbredelser er kjent og praktisert. Dessuten kjenner vi fra vitenskapelig forskning at troens og tankens kraft ikke er religiøst betinget, men rører med mentale funksjoner og metafysiske energier.

Ralph Ditlef Kolnes: Åpenbaring og opplevelse.
Kolenes er teolog og prest, sykehusprest som utdannet seg i individual-terapeutisk pasientarbeid og religionspsykologiske problemerstillinger for å kunne skille mellom sjelesorg og psykoterapi og gi hjelp både til religiøse problemer og psykiske lidelser. Det som gjør denne boken spesielt interessant, på tross av den meningsløse tro på kirkens guddommelige fullmakter, er to forhold:

1. Betydningen av å behandle religiøse og psykiske problemer adskilt, hvor det religiøse får avgjørende betydning når psykiske problemstillinger er behandlet.
2. Kirkens kristne tro og praksis er en udiskutabel sannhet, fordi gudens gaver formidles gjennom kirkelige ritualer som overstyrer annen kunnskap og fornuft.

Av alt det religiøse stoff jeg har gjennomgått har jeg ikke sett makten til meningsløs teologi og tro på kirkens guddommelige forvaltning. Spesielt fordi det ikke har sin bakgrunn i det bibelske materialet, heller tvert imot, basert på kirkens historiske utvikling av dogmer og ritualer. Selv om jeg i det nyreligiøse finner mange særegne holdninger, er det i stor grad knyttet til uorganiserte personer og grupper, ut fra deres forskjellige opplevelser og religiøse erfaringer, i motsetning til Kolnes hvor dette er kirkens offisielle lære, basert på guddommelige fullmakter.

At kirkens dogmer og ritualer kan føre til både religiøs trygghet og gode opplevelser er selvsagt, ikke fordi det er guddommelig, men fordi enhver blir salig i sin tro - betinget av å sette både bibelens lære og egen fornuft til side, underlagt kirkens ufeilbarlige tro og praksis, hvor Ånden virker gjennom de kirkelige tjenestene. For den som mener at kristen tro 'er en form for livsflukt - en illusjon eller en psykologisk betinget konstruksjon', er det 'tilstrekkelig å henvise til troens egen overbevisningskraft ved Ord og Sakrament - og til - åpenbaringsordets guddommelige karakter på det frelseshistoriske plan'(14).

Det gode er at han skiller mellom det psykiske og religiøse, hvor han ser gudens og kirkens begrensede muligheter, i motsetning til andre religiøse holdninger, hvor alt alt mulig både for guden og for dem som tror. Han mener det er viktig å 'kunne gjenkjenne psykopatologi hos de personer som ellers søkte presten som sjelesørger under foregivelse av religiøse problemer'(10), i spenningsfeltet mellom kristen tro og psykiatriske konflikter. Det var denne sammenblandingen som var årsak til at jeg søkte psykoterapeutisk behandling, hvor jeg mente årsaken lå å det religiøse, men viste seg å være psykiske.

På bakgrunn av religionskritikken i opplysningtiden, ble både bibelen og kirkens lære angrepet fra to sider, både de hellige skriftenes manglende historiske troverdighet og de emosjonelle konsekvenser av den religiøse troen som ble utfordret av Freud og psyko-analysen. Derfor mente religionskritikken at 'kirken var et tilfluktsted som gav (falsk) trøst for menneskehetens konflikter. At de aktuelle og historisk betingede konflikter ble projisert inn i en overnaturlig verden, ble av religionskritikken oppfattet som en illusjon som holdt individ og samfunn i en form for politisk og religiøst fangenskap'(157).

Fremtidsmålet, den gang som idag, var hva Condorcet mente at 'Den tid vil komme da solen skinner over en verden av bare frie menn som ikke anerkjenner noen annen herre enn sin egen fornuft, da tyranner og slaver, prester og deres stupide eller hykleriske redskaper bare vil eksistere i historien og på scenen'(158).

Men inntil den tid kommer mener Kolnes det er viktig å forstå Freud på rett måte, hvor psykoanalysen vil være til stor hjelp ved å rydde bort det ukjente psykiatriske materiale og derved gi en åpning for gudsrelasjon og sjelesorg - forvaltet av kirken. Derfor måtte en 'skille individets psykologisk betingede behov fra troens saksinnhold, som et viktig ledd i kirkens arbeid. I denne arbeidsoppgave vil det bli plass for religionskritikk, forstått som kritikk av sammenblandinger av troen selv med dens mange individuelle og samfunns-messige ytringsformer'(161).

Derfor viktig at 'realiteten av de makter og krefter som skjuler seg i menneskets indre natur oppdages, klargjøres og belyses. Å ha gjennomført dette, er det betydeligste livsverk som Freud har fullført'(162). Slik blir Freud gjort til en slags guds tjener ved å tilrettelegge det indre grunnlaget, slik at kirkens forvaltning av guds nåde kan fullføres. Da vil 'den troende i kirkens rom og sjelesorgens situasjon møte Guds realpresens, slik den er knyttet til nådens midler: Ord og Sakrament', samtidig som 'religionspsykologien vil klarlegge sammenhengen mellom Guds handlinger ved Ord og Sakrament og individets emosjonelle reaksjoner'.

'En grunnleggende forutsetning for å komme mennesker til hjelp i åndelige og livsmessige vansker, er at de aktuelle konflikter og de ubevisste - rotfestede forutsetninger for dem bearbeides slik at de gjenkjennes og gjenoppleves av konfidenten. Først da kan de gis videre - dvs. overføres til Gud i form av syndserkjennelse og bekjennelse'(176).

'Kirken er de helliges forsamling. i hvilken evangeliet læres rent og Sakramentene forvaltes rett'(188). 'I kirkens rom handler Gud ved Ord og Sakrament. Men i kirkens rom vitaliseres også de troendes psykologiske opplevelsesregistre. Den religionspsykologiske situasjon i gudstjenesten kjennetegnes derfor av to hovedfaktorer. Åpenbaringsordet og nattverdselementenes forkynnelse av Kristi realpresens som det ene og det psykologisk betingede opplevelsesfelt som det annet'.

'Kirkens mandat og oppgave har aldri vært noe annet enn nettopp dette, ved nådens midler og sine tjenere å peke på veien hvor Gud finnes og hjelpe den enkelte til å gi sin syndf og hele sin eksistens over til Guds barmhjertige omsorg'(193).

'De religiøse problemer ytrer seg altså i spenningen mellom livsvirkelighet og åpenbaring, mellom den åpenbarte Gud hvor Han gjør seg gjeldende ved nådemidlene, og de gudsbilder som er skjult i de psykologiske vrangbilder'.

'Løsnes falske gudsbilder fra personligheten, medfører dette en dyptgående krise som truer den tradisjonelle jeg-oppfatningen i total forstand. Det å skape seg de gudsbilder som er nødvendige (livsløgner) i en komplisert tilværelse, er et patetisk uttrykk for forsøket på å overleve. Gudsbildenes grunnfunksjon er å legge den mening og den opplevelse i disse bilder som må til for at mennesket kan leve i illusjonen om selv å beherske sitt liv'(206). En slik krise skjedde når jeg løste meg fra mine falske gudsbilder, de kristne, noe som gjelder for alle som foretar et personlig paradigmeskifte - uansett hvilke gudebilder.

'Det som skjer når trosvirkeligheten ved Guds nærvær gjør seg gjeldende, er at de falske gudsbilder i siste omgang blir knust. Dermed knuses også det selvbilde som er knyttet til disse gudsbilder. Den identitet som har vært avhengig av psevdoreligiøse konstruksjoner bryter sammen og fører individet inn i en helt ny situasjon. Den videre utvikling blir enten bitter resignasjon hvor restene etter de brutte gudsideer og gudsforestillinger samles opp i flukt fra den truende Gud eller der blir tale om en helt ny identitet, hvor nettopp Guds nærvær i sin kirke blir det nye identitetsgrunnlaget'(210).

Alt dette er stikk i strid med min opplevelser, men slik skjer når en skal tilpasse alt og allt til kirkens tro, hvor 'Gud ved nådemidlene trer frem i møtet med individet. I dette møtet vil Guds nærvær ved loven knuse falske gudsbilder og destruere alle forsøk på å gjøre Ham til objekt. Dette er ikke et møte mellom to partnere på likeverdig plan, men et møte hvor all falsk ønsketenkning blir korrigert av realiteten ved Guds nærvær'(211). Tragisk!

'Å miste livet i møte med den åpenbarte Gud, betyr at alle distante vurderinger, alle forsøk på intellektuelle eller emosjonelle aksepteringer av ham på grunnlag av subjektiv trygghet kommer til opphør'(204). Dette er kontraster til både psykoterapeutisk behandling og NA hvor målet er det motsatte, å finne seg selv, ikke miste seg selv, slik også Duve mente at skriftens ord egentlig burde være: 'Jeg'et er veien, sannheten og livet' - ikke Jesus.

'Den nye identitet grunner seg på denne sakramentale virkelighet, hvor Gud handler til nyskapelse og fornyelse', for 'ved nattverden er det den korsfestede og oppstandne Herre som gir seg selv til den borferdige synder'(247). Her er ikke identitetens betingelse knyttet til skriftens ord, men den kirkelige forvaltningen. For dem som kan tro på dette, er det naturligvis både en god erfaring og rik opplevelse, ikke fordi det er sant, men fordi enhver blir salig i sin tro - også på kirkens dogmer og ritualer.

Religionspsykologi - Noen sitater.
Etter å ha gjennomgått endel sentrale bøker om religionspsykologi, skrev jeg to hefter med merknader og refleksjoner fra disse bøkene. Deretter har jeg i forbindelse med oppsummering av alle studiene - teologi, utviklingspsykologi, nyreligiøsitet og religionspsykologi - også forsøkt å ta med noe av det som for meg har vært det viktigste og mest sentrale i disse studiene. Det skjer altså på fire nivå: Den opprinnelige litteraturen, sitater og refleksjoner, sitater og oppsummering, spesielle utvalgte sitater i forbindelse med konklusjoner. Jeg tar her med noen sentrale sitater fra noen av de bøkene jeg har gjennomgått og en konklusjon av studien om Religionspsykologi. Til slutt vil jeg komme med en helhetlig refleksjon og konklusjon som omfatter alle studiene, hvor jeg forsøker å oppsummere mitt inntrykk og forståelse av det som er hovedtema for disse studiene: Teologi - eller psykologi?

Sitat fra Willian James:
'Religiøse lederskikkelser har i kanskje enda høyere grad enn andre genier kjent til abnorme psykiske belastninger. Ofte har de vært i indre splid med seg selv og hatt perioder av tungsinn. De har ikke kjent til måtehold og har vært hjemsøkt av besettelser og tvangstanker, ofte falt i trance, hørt stemmer og sett syner og fremvist alle mulige eiendommeligheter, som alminneligvis betegnes som patologiske. Tilmed har disse patologiske trekk ofte hjulpet dem fram til religiøs myndighet og innflytelse'(12).

'Følelsen av virkelighet kan faktisk knytte seg så sterkt til gjentagelsen for vår tro at hele vår tilværelse så å si blir gjennommagnetisert av denne fornemmelse av at det vi tror på eksisterer, og dog kan denne ting - hvis det gjelder om å beskrive den eksakt - neppe sies overhodet å være nærværende for vårt indre syn'(9).

'Den særlige form omvendelsene har, er et resultat av suggesjon og etterligning. Hvis disse mennesker hadde deres krise under oppveksten i andre land hvor en annen tro var rådende, ville forandringen gi seg andre ytre utslag. Selv om den i sitt vesen ville være ganske den samme'(13).

'Vi må søke å innta så meget åndelig liv som mulig, og vi må innta enhver åndelig holdning som erfaringsmessig begunstiger en slik mottagelse. Bønn er hovedbetegnelsen for denne åpent og alvorlig forventningsfulle holdning. Spør vi så, hvem vi skal be til, må svaret bli, at det spiller ikke noen større rolle. Bønnen er sannelig ikke bare noe subjektivt, den betyr en reell intensivering i mottagelsen av åndelig kraft eller nåde'(170).

'Troens stimulerende og smerteovervinnende virkning er så stor at så lenge mennesker har bruk for deres Gud, bekymrer de seg meget lite om han er, ja, enda om han overhovedet er til. Sannheten i denne sak kan uttrykkes slik: Gud kjennes ikke, han begripes ikke, men han brukes, somme tider som fødevareleverandør, til andre tider moralsk støtte, som venn eller som gjenstand for kjærlighet. Viser han seg å være nyttig, spør den religiøse bevissthet ikke om mere. Er Gud virkelig til? Hvordan eksisterer han? Hva er han? - det er irrelevante spørsmål. Formålet med religion er, når analysen føres helt til bunns, ikke Gud, men livet, mere liv, et større, rikere, mere tilfredsstillende liv'(306).

'En av eiendommelighetene ved innfall fra det underbevisste område er at de gir seg objektive utslag og gir den som opplever dem inntrykk av å komme utenfra. I det religiøse liv fornemmes det som en 'høyere' kontroll, men da det ifølge min hypotese først og fremst er det skjulte sinns høyere evner som overtar kontrollen, er følelsen av forening med en makt, der står utenfor og over oss, en følelse av noe som ikke bare tilsynelatende, men rent bokstavelig er sant'(310).

'Hva de særlig guddommelige kjensgjerninger så er - bortsett fra den faktiske innstrømning av energi i trostilstanden og under bønn - vet jeg ikke. Men den individuelle over-tro som jeg personlig våger å bekjenne meg til, går ut fra at de finnes. Hele den retning min utdannelse har tatt, overbeviser meg om, at den verden som vår nåværende bevissthet omfatter, kun er én av av mange eksisterende bevissthetsverdener, og at de andre verdener må romme erfaringer som også har betydning for vårt liv. Den reale verden er av en helt annen struktur, mere komplisert, enn naturvitenskapen vil være ved. Derfor holder både min objektive og min subjektive samvittighet meg fast ved den individuelle over-tro, som jeg her hat gitt uttrykk for.'(315).

Geels og Wikstrøm om religionspsykologien:
'Hvordan skal man forstå forskjellige øvelser og teknikker til å skape intensitet i den religiøse erfaring? Hvilke psykologiske prosesser er det som ligger bak de erfaringer mange mennesker sier at de opplever i forskjellige bevissthetstilstander. Religionspsykologien har til oppgave psykologisk å beskrive og forstå det religiøse menneskes adferd og opplevelser'(12).

'Religion er alt det vi som individer gjør for å komme til rette med de spørsmål vi kommer i kontakt med, bare fordi at vi er bevisste om det at vi og andre lever, og at vi vet vi skal dø, dvs. eksistensielle spørsmål'(26).

'Religionspsykologiens oppgave er begrenset til å se på de psykologiske forutsetningener for, dynamikken hos og følgene av den religiøse opplevelse og den religiøse adferd. Problemene dreier seg ikke om det teologiske innhold i forestillingene, men om deres psykologiske funksjon for individet - de sosiale og psykiske betingelser mennesket har bruk for til å tolke tilværelsen som skapt og ledet av en levende Gud eller åndelig makt. Religionspsykologiens oppgave er å studere religion som opplevelse og adferd gjennom historien og nåtid'(28).

'Sundén mener de religiøse tradisjoner muliggjør menneskets integrasjon i kosmos. Menneskets religiøse opplevelse er derfor et resulat av en dialogens relasjon til tilværelsen som totalitet. Det er denne relasjon som manifesterer seg i de forskjellige religiøse tradisjoner. Disse inneholder mønstre og struktureringsrammer som gjør det mulig for den enkelte å oppleve tilværelsen religiøst. Viktigere enn spørsmålet om Gud eksisterer, er det psykologiske spørsmål: Hvordan kan tilværelsen oppleves religiøst?'.

Som svar på spørsmål om 'hvilke psykologiske forutsetninger som må være tilstede for at et menneske skal oppleve seg selv som religiøst, sier han: 'Den har en psykologisk funksjon, den besvarer spørsmål om meningen med livet, den er preget og farget av forestillingene i den omgitt kultur, den kan betegnes som en teologisk legitimering av visse grunnleggende erfaringer som f.eks. søken etter det sanne, det smukke og det gode'(27).

Freud om religionspsykologi:
'Gudene er egentlig ikke noe annet enn prosjeksjoner av våre ønsketanker. Gudsforestillingenes funksjon blir derfor både å jage bort skrekken fra naturen og forsone mennesket med skjebnens grusomhet, spesielt dødens uunngåelighet'(34).

'Lengselen etter faderen blir identisk med behovet for beskyttelse. Men hva er hemmeligheten bak, at gudstroen, som åpenbart har en illusorisk karakter, allikevel fortsetter? Jo, hemmeligheten er styrken i de ønsker den bygger på, nemlig ønsket om beskyttelse mot hjelpeløsheten i tilstedeværelsen'.

Fromm viser til Freud om at de som 'oppgir sin illusjon om en faderlig gud, hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet, vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus. Men det er nettopp selve målet for menenskets utvikling å overvinne denne infantile fikseringen. Mennesket må oppdra seg selv til å se virkeligheten i øynene. Bare hvis vi blir voksne og slutter å være barn som er avhengige av og redde for autoritet, kan vi våge å tenke selv. Men det omvendte er også riktig. Bare hvis vi våger å tenke, kan vi frigjøre oss fra autoritetens herredømme'(21).

Andre.
'Gudsrepresentasjonen er et dynamisk, personlig objekt, som blir influert av barnets omgivelser og barnets eget fantasiliv. En religiøs tro er et essiensielt aspekt ved individets utvikling av selvbilde identitet og mellommenneskelige forhold. Gudsrepresentasjonen bærer i seg hele bredden og dybden av menneskelige opplevelsesformer'(74).Rizzuto.

'Hos et voksent menneske er gudsrepresentasjonen psykologisk sett et overgangsobjekt, men i motsetning til barna hvor de mister sin betydning, er det motsatt med gudsrepresentasjonen, hvor de øker sin betydning. Gud blir et overgangsobjekt som ligger latent i individets liv, for så å bli tilgjengelig momentant eller konstant når det er nødvendig for den psykiske integrasjon. Det gir trøst eller ro, men kan avvises eller glemmes. Det er karakteristisk for overgangsobjektet at det alltid ligger latent i psyken og kan tilby kjærlighet, omsorg eller det omvendte, straff, skyldfølelse eller kulde, alt etter det behov psyken har for å kunne integreres i det sosiale liv. Slik er overgangsobjektet 'gud' levende, som er alltid tilstede og være til hjelp'(36). Rizzuto.

Jung mener at 'mennesket er utrustet med en felles disposisjon for billeder og billedproduksjon. Menneskets religiøse del er en del av dets psyko-biologiske utrustning. Hvis man tillater de symboler som er skapt av den transcendente funksjon, virke i psyken, utvikles med tiden den bevisste livsførsel. Gjennom individuasjonsprosessen skjer det at mennesket oppnår en total integrasjon og opplever dermed Gud på en annen måte, enn det tidligere var mulig. I det kollektivt ubevisste finnes arketypiske disposisjoner som skaper religiøse myter og symboler. Arketypen er generell, mens det arketypiske bilde er kulturellt og tidsmessig betinget'(39).

Eliade mente at 'religionen formidler foestillinger om og midler til å erfare en alternativ tid, et tidsbrudd, fordi nesten alle religioner gjengir en guddsoms eller overnaturlig krafts selvtilkjenne-givelse engang, et eller annet sted, oftest i en mytisk forhistorisk tid. Denne manifestasjon kaller Eliade Hierofani, (hvor det hellige viser seg). Denabsolutte kraft eller makt har på en eller annen måte gjort seg kjent, menblir nærværende i nåtiden via de seremonier og gudstjenester som fungerer som møtesteder for dette Annerledes. Det hellige er realitet, evighet og virkende kraft tilsammen. Myten betraktes av den troende som den absolutte sannhet'(40). Geels.

'Menneskets evolusjonært utviklede tilbøyelighet til å søke trøst og lindring hos sterkere og visere andre ikke kun omsettes i tilknytningsforhold til andre mennesker, men også til religiøse objekter. Tilknytning til religiøse objekter (Gud og gudelignende skikkelser) impliserer de samme dimensjoner av nærhets-bevarelse, sikker havn og sikker base, som er kriterier på alminnelige tilknytningsforhold. Slik tilknytningselementer på forskjellig vis manifesterer seg i individets opplevelse av og relasjon til Gud, er disse forankret i hhv positive og/eller negative mentale modeller av seg selv og andre'(54). En tilknytningsfigur/overgangsobjekt som alltid er tilstede og aldri svikter, slik også barnet opplever sine foreldre. Tønnesvang.

Religionspsykologi - Konklusjon.
1. Religionsvitenskapenes hensikt er ikke verken å bevise eller motbevise gudenes eksistens, men vurdere årsaker til det religiøse fenomen og religiøse erfaringer.
2. Religionskritikk er ikke mot det religiøse, men de som forvalter og leder de religiøse organisasjonene, spesielt blanding av religion og politikk, maktmisbruk av sine posisjoner, spesielt Abrahams religioner som bygger på teokratiske samfunn.
3. Abrahams barns religioner - jøder, kristne og muslimer - har samme gud og stamfar, som bygger på den jødekristne guden Jahve, en ondskapsfull, uberegnelig og uforutsigbar autoritetsskikkelse, som ble skapt av jødene etter eksilet, hvor disse tre religionene har praktisert de samme ondskapsfulle holdningene som er omtalt i GT.
4. Som alle religiøse bevegelser bygger også disse videre på kjente eksisterende religiøse tradisjoner, og slik utvikles det religiøse til mer moderne former.
5. De fleste religioner og religiøse sekter bygges i hovedsak på enkeltpersoners ekstatiske opplevelser, som tolkes som guds åpenbaring og kall til tjeneste.
6. De monoteistiske og fundamentalistiske religioner har liten grad av troverdighet og bygger på psykiske eller parapsykiske erfaringer, men tolkes som spesielle og guddommelige.
7. Den humanistiske og naturvitenskapelige utvikling - teologi, arkeolog, geologi, biologi, sosiologi o.l. - viser at de bibelske skrifter bygger på et feilaktig og ikke-troverdig grunnlag.
8. Det finnes naturlige alternative forklaringer på religiøse fenomen, erfaringer og opplevelser, som er mer troverdige enn de religiøse.
9. Vitenskapen har overtatt den religiøse profetens dommedagsfunksjon, hvor paradokset er at de skremmende fremtidsutsiktene i hovedsak har sin årsak i kristnes misbruk av jordens ressurser.
10. Kirkens ondskapsfulle og blodige historie, står i sterk kontrast til en god og kjærlig gud, men et naturlig resultat av de onde forbildene som er kjent fra GT, mot dem som står utenfor det eksklusive samfunnet, hvor kjærlighet begrenses til sin egne, dem som er innenfor.
11. Religion har til alle tider eksistert som virkningsfulle illusjoner og livsløgner, for å gi trygghet og mening med livet, i en skremmende og uforutsigbar verden.
12. Livet er meningsløst i seg selv, drives av en ukjent lviskraft hvor evolusjonen baseres på naturlover for fremgang og utvikling, men hvor det er opp til skapningene selv å finne mening ved å kjempe for artens - og stammens - overlevelse.
13. Autoritær religion kombinert med psykiske mangelbehov, vil kunne være både et hinder i personlighetsutviklingen og hjelp til å overleve i en vanskelig verden, istedet for å bli konfrontert med virkelighetens verden.
14. Alle religioner og sekter har samme mål med hensyn til etikk og moral, hvor alle ønsker, opplever og tror på et godt liv gjennom sin respektive religion, men viser at det ikke er betinget av enkelte religoner.
15. Religiøse erfaringer og opplevelser er ikke lenger betinget av verken guder eller religioner, men oppleves i dag i stor utstrekning av alle mennesker.
16. Ekstatiske opplevelser har sin bakgrunn i gamle arakiske primitive samfunn, hvor ekstaser var knyttet til stammens ritualer - uavhengig det religiøse - og resulterte i guder og religioner.
17. Mennesket er ikke fri til å velge, men betinget av biologiske og psykologiske forutsetninger alle har i seg og derfor programmert til å velge ut fra dette.
18. Det er samme grunnleggende psykologiske prinsipper som ligger til grunn både for religiøs tro og annen personlighets- og samfunnsutvikling.
19. Autoritær religion kan være et aktivt hinder i utviklingen av Jeg-bevissthet og Selv-bevissthet, hvor en i stedet styres av det psykofysiske og dets mangel på indre integrasjon og identifikasjon, gjennom syntese og holisme.
20. Guder og religioner er resultat av menneskelige behov, hvor de formes for å oppfylle disse behovene.
21. Et transpersonlig, åndelige, potensiale viser seg å være menneskelig og metafysisk, ikke religiøst.

HOVEDTEMA: TEOLOGI - ELLER PSYKOLOGI

Avsluttende refleksjoner
Jeg har gjennomgått endel bøker om religionspsykologi for å få kjennskap til hva den vitenskapelige religionspsykologien mener om forholdet mellom religion og psykologi. Tidligere har jeg skrevet to hefter hvor jeg kommenterer disse bøkene og ovenfor har jeg tatt med noen sitat fra disse. Denne studien om religionspsykologi er den avsluttende del av hovedtema 'Teologi - eller psykologi', som også omfatter mine tidligere studier om teologi, utviklingspsykologi og nyreligiøsitet. På grunn av likhetene mellom hovedtema og religionspsykologi, forholdet mellom teologi og psykologi, har jeg kun en liten konklusjon på hovedtema i tillegg til en oppsummerende refleksjon. Dette vil også være med om å prege de to neste studiene: Redd - Livet etterpå, og Min tro - idag, hvor jeg så anser mitt 10-årige prosjekt for ferdig, og derved fristilt til andre utfordringer.

Det er naturlig å skille mellom begrepene religion og teologi, religion og psykologi, sjelelig og åndelig, hvor problemet blir hvem som kom først - høna eller egget. Raknes argumenterer for at det religiøse er resultat av ekstasen, ikke omvendt, hvor de primitive stammene og arkaiske folkeslag gjennom sine ritualer - som også var av eksistensiell karakter - fikk ekstatiske opplevelser de senere tolket religiøst og utviklet til sine gudsforestillinger. Samtidig ser vi hvordan det metafysiske, transcendente eller åndelige visker ut skillelinjene mellom sjel og ånd som erstattes av universelle energier som har likheter med det religiøse og åndelige innhold. Det religiøse kan derfor være betinget både av psykiske og metafysiske årsaker. Duve argumenterer for det psykiske og Maslow begge - tilknyttet personlighetsutvikling og det menneskelige potensialet. Andre skiller mellom det sjelelige og åndeliges transpersonlige potensiale, så alternativene er mange.

Om den historiske religiøse utviklingen mener Eliade at Hierofanier ligger til grunn, hvor noe profant, ut fra stammens eksistensielle ritualer, blir bestemt til å være hellig og synlig for å bygge bro mellom fortid og nåtid, det menneskelige og guddommelige, slik kirkens sakramenter praktiseres. Ikke noe er hellig i seg selv, men utvalgt og bestemt til å være hellig ut fra den hensikt det har for dem som gjør det, hvor 'alt som mennesket noen sinne har hatt mellom hendene, følt eller kommet i kontakt med eller elsket, kan bli en hierofani'. Den jødiske psykiateren Judith Orloff sier at 'Når bønn benyttes i kombinasjon med et alter, ritualer og meditasjon, begynner vi å bygge opp en intuitiv livsstil'. De er ikke religiøse i seg selv, men metoder og teknikker som kan være til hjelp både i det religiøse og åndelige livet, slik det alltid har hatt en avgjørende betydning for alt religiøst liv, hvor det ikke er gudene, men ritualer og tradisjoner som holder liv i religionen. Derfor er religion i stor grad preget av psykiske funksjoner.

Religionene er også resultat av evolusjon, hvor guder og religioner utvikles i pakt med den menneskelige utviklingen og derfor menneskelig, guder og religioner, dogmer og ritualer er derfor i stor grad uttrykk for menneskets indre verden av frykt og lengsel, drømmer og fantasier. Religiøse erfaringer og opplevelser, guder og religioner, basert på det mangfold av ulike åpenbaringer, er derfor ikke radikalt nye, en ny og ukjent Gud, men bygger videre på det kjente, slik vestens kristendom bygger på jødedom, islam på jødedom og kristendom, som alle har samme gud og stamfar, og dagens nyreligiøse på østens religiøse filosofier, slik alle stammer og folkeslag skapte og utviklet sine egne guder, religiøse forestillinger og ritualer. Schjelderups viser også til hvordan de ulike religionene representerer Mors-religion, lengselen etter gudsnærhet, Fars-religion, som karakteriseres ved skyldfølelse, frykt, soningslengsel og underkastelse, Selv-religion, søken etter selv-guddommeliggjørelse, den indre personlige utvikling.

Allport sier: 'Betrakter man religionens historie i sin helhet, ser man hvorledes det i begynnelsen fantes et mangfold av guddommer. Monoteismen kom senere. Opprinnelig var gudene begrenset av vesen og lunefulle. I motsetning til disse var Jehova det høyeste vesen og urokkelig. De første guder hadde fortrinnsvis noe med naturen å gjøre, men deretter kom menneskets gud, som verdsatte den enkelte personlighet. Tidligere guddommer som var uinteressert i mennesket og som tronet langt borte, ble erstattet av en gud inne i mennesket, en gud som hadde stor interesse for menneskers etiske adferd. Alt ettersom mennesket i økende grad ble oppmerksom på seg selv, så man at Gud kom mennesket nærmere'.

I vår tid er det guddommelige blitt menneskelig, jfr. studien om NA, slik også Cohn skriver at 'Hvis den første tidsalder hadde vært preget av frykt og slaveri og den andre av tro og sønnlig underkastelse, ville den tredje tidsalder bli preget av glede og kjærlighet, og da ville kunnskap om Gud åpenbares direkte i menneskenes hjerte. Åndens tid ville bli sabbaten eller hviledagen til menneskeheten'. Det som tidligere var definert som guddommelig, er nå menneskelig og en trenger derfor ikke lenger religioner til å formidle det åndelige, men kan være en fødselshjelper til det åndelige potensialet.

Religion er preget av tre hovedsaker: 1) Angst for ødeleggende og skremmende natur-fenomen, som ofte assosieres med gudsforestillinger. 2) Indre uro og utrygghet på bakgrunn av biologiske og psykologiske årsaker. 3) Åndelig søken etter svar på eksistensielle og overnaturlige fenomen. De viser sammenhengen mellom religion og psykologi, det guddommelige og menneskelige, hvor det religiøse i hovedsak har psykiske årsaker. Duve argumenterer for at det religiøse er symbolske uttrykk for psykiske behov og har ikke noe med guder å gjøre, fordi alle folkeslag til alle tider har skapt sine egne guder ut fra sine umiddelbare psykofysiske behov for å gjøre livet lettere og forståelig, hjelp til å overleve i en uforutsigbar og meningsløs verden. Duve - og Fromm - mener derfor at religiøs tro i stor grad er overtro og avgudsdyrkelse, fordi en tilber symbolene, istedet for å tolke dem som signal til å forstå menneskets indre psykiske verden.

Imidlertid er det viktig ikke blande sjel og ånd, psykologi og religion, hvor det åndelige knyttes til universelle energier som mennesket har tilgang til, det transpersonlige. Frankl argumenterer for det åndelig ubevisste som et menneskelig potensiale, og Maslow at transcendente dimensjoner tilhører personlighetsutvikling og menneskelig potensiale. Slik har vi tre alternativer til religiøs tro, 1) Ytre objekter, eksterne guder, 2) Indre subjekter, psykologisk og menneskelig, 3) Transpersonlig, det menneskelige potensialets tilgang til kosmiske energier. Det første finner vi hos monoteistiske religioner, det andre Fromm og Duve, det tredje hos Frankl, Maslow, Jung m.fl.

Hos religioner og nyreligiøse, psykologer og vitenskapsteoretikere, ser vi at det er mye vi enda ikke er kjent med av kosmiske energier og transpersonlige muligheter, slik også mennesket er resultat av evolusjon hvor alt bygger på samme universelle grunnstoff, både det fysiske og metafysiske, synlige og usynlige, ikke bare på jord, men hele metaverset. Livet er 'evig', men ikke noe skulle tilsi at de utallige livsobjektene på jorden er det (det psykofysiske som er biologisk betinget), slik over 99% av alle tidligere arter er blitt borte i evolusjonskampen og derfor naturlig at alt vi kjenner til også utgår og erstattes av nye arter - som bygge videre på forhistoriske erfaringer. Alt overlever kun så lenge en er tilpasningsdyktig, hvor arten lever videre gjennom forplantning og naturlig utvikling, men hvor livets erfaringer bringes videre, som grunnlag for evolusjonen, det Lazlo omtaler som 'lager for alt som til alle tider har funnet sted i universet'. Isac Newton bygget sine visjonære vitenskapelige observasjoner også på mystiske kosmiske krefter og Lazlo mener at psi-feltet er opphavet til både 'atomer og galakser, stjerner og planeter, såvel som liv og tanke på jorden og muligvis andre planeter i det kosmiske rom'.

Vitenskapelige studier gjør at vi idag har et langt bedre grunnlag til å vurdere årsakene til det religiøse og universelle enn tidligere. Det er nå naturlig å skille mellom åndelig og religiøst, hvor det åndelige er basert på ukjente kosmiske energier som på ulike måter manifesterer seg, og det religiøse knyttet til religioner og liv etter døden, men som kan gi samme åndelige erfaringer. Orloff sier det er uten betydning om vi tror det åndelige 'kommer direkte fra det guddommelige eller du betrakter dem som et uttrykk for ditt høyere selv, jeg skiller ikke mellom dem lenger'(248). Hovedsaken er troen og det åndelige.

Det var først når kirkens maktmonopol ble brutt og opplyningstiden at det ble mulig å foreta en kritisk gjennomgang av det bibelske materialet kristendommen bygger på, men ikke bare det sviktende teoretiske grunnlaget ble avslørt. Fromm viser også til hvordan kirkens historie er preget av ondskap og derfor gjør både det bibelske materiale og de kirkelige tradisjoner selvmotsigende og utroverdige, slik vi kjenner til fra den onde jødekristne guden Jahve i GT som legitimerer den ondskap som vi ikke bare ser i jødenes historie, men også i kirkens historie og vår tids kristne ekstremister, slik også koranen legitimerer ondskap hos islamister. Åpenbaringsboken i NT er et eksempel på fortrengt hat og fordekt hevn mot sine forfølgere, men hvor hevnen av naturlige årsaker tillegges de kristne gudene.

James viser til eksempler hvor de største helgener i den katolske kirke var drevet av hat mot kirkens motstandere. Catharina av Siena ønsket korstog for å ødelegge tyrkerne, Teresa av Avila hatet lutheranere og lengtet etter at kirken skulle triumfere over dem, Luthers bekreftelse av tortur mot gjendøperne, Cromwell priser Herren for å ødelegge deres fiender, slik også sunnimuslimer kjemper mot shiamuslimer, katolikker mot protestanter. Ikke uten grunn sier filosofen Cioran at 'Helgener interesserer meg på grunn av den stormannsgalskap som skjuler seg under deres ydmykhet'. Religiøse erfaringer er ingen garanti for etiske kvaliteter, men betinget av de religiøse skriftenes tolkning. Hadde kirken vært preget av ekte kjærlighet - ikke egokjærlighet til seg selv og sine egne, slik nestekjærlighet i GT er kjærlighet begrenset til sin egen rase - og kirkens kjærlighet til sin tro - ville ikke ondskapen blitt akseptert eller praktisert. Slik er derfor det religiøse preget av det menneskelige, både skrifter, tolkning og praksis. I motsetning til den kristne åndeligheten, som var betinget av lydighet mot gudens bud, er vår tids åndelighet universell og betingelsesløs.

Leuba's tese var at religionen, hvis den var ekte og virkelig, måtte gi seg uttrykk i både psykisk og fysiologisk observerbare fenomener. Målet med religionsvitenskapelige studier skulle derfor være å undersøke 'dypere subjektive erfaringer individet hadde erfart'. Både den jødekristne guden Jahve og kirkens historie vitner om det motsatte av Jesu ord om å elske sine fiender, som preges av egoisme, ondskap og maktbegjær. Skulle vi tolke kirkens historie ut fra deres gjerninger, maktmisbruk og overgrep i kampen for å overvinne og omvende annerledes troende eller ikketroende, er også den kristne kirken en terror-organisasjon på linje med vår tids religiøse terrorister. Historiske og religionsvitenskapelige studier viser derfor at 'dypere subjektive erfaringer individet hadde erfart' fører både til onde og gode gjerninger og derfor ingen etisk garanti å være religiøs. Det er sagt at religion gjør de gode bedre, men ikke de onde gode.

Religionspsykologien bekrefter at Enhver blir salig i sin tro, at det ikke er gudene som gjør salig, men troen som aktiviserer positive hjernefunksjoner. Studier viser at det ikke finnes spesielle religiøse følelser, men at religiøse erfaringer bygger på vanlige psykiske funksjoner. Hjerneforskning viser at ulike spirituelle opplevelser har basis i samme hjernesentra som menneskers møte med det som for dem er hellig, hvor en gjennom religiøs tro, metoder, teknikker, kjemiske midler o.l. kan stimulere hjernen til samme type opplevelser som religiøse erfaringer, ikke betinget av spesielle guder, hvor også livsløgner, religiøse illusjoner, meditasjoner, innvielser, placeboeffekter, sentralstimulerende midler eller andre psykofysiske virkemidler gir samme virkning, slik også Raknes viser at ekstase er resultat av ikkereligiøse ritualer.

Schreibner viser hvordan mangelfull integrasjon av den primitive og kognitive hjernen fører til mentale konflikter, hvordan vi selv kan integrere disse hjernedelene. Paulus tolket dette som en kamp mellom guder og djevler, men har psykofysiske og ikke teologiske årsaker. Som alt innen det religiøse liv tolkes det ut fra den tro, kunnskap og erfaring en har fra sitt ståsted, også guder og djevler, himmel og helvete, mentale konstruksjoner, jfr. studien om Ondskap. Slik er vi resultat av indoktrinering som har programmert våre liv til å bli den vi er og tro det vi tror, slik også roboten og datamaskinen gjør det de er programmert til å gjøre.

Studien bekrefter de uklare overgangene mellom psykologi og religion, sjel og ånd, hvor det åndelige ikke er betinget av eksterne guddommeligheter, men av psykologiske og transpersonlige potensialer. Det synes vanskelig å finne klare definisjoner på det åndelige, kontra det psykiske, ånden og sjelen, og paradoksalt finnes de beste forklaringer hos naturvitenskapelige representanter. At det finnes transcendente ukjente kosmiske energier som ikke er religiøst betinget synes å være akseptert, som ligger bak både mystiske religiøse og parapsykologiske fenomen, samt andre astrofysiske feltteorier, som Lazlo viser til. Maslow's studie om høydepunktsopplevelser lå til grunn for hans hypotese om at begynnelsen til alle høyere religioner er basert på slike opplevelser hos de respektive religiøse grunnleggerne. Derfor mente han at alle religioner har et felles psykologisk innhold, nemlig høydepunktsopplevelser.

Dette var også en av hovedsakene hos Paulus, men som han knyttet til Åndens gjerning, bli fylt av ånden, en opplevelse i forbindelse med omvendelsen. Frankl mente det 'spontane gjennombrudd' var avgjørende for den terapeutiske behandlingen, et uttrykk for ekte religiøsitet, åndelighet eller transcendensen, samme erfaring som pinsevennene omtalte som åndens dåp. Raknes mener det har sin bakgrunn i at ekstatiske erfaringer oppleves som fremmede fordi de er ukjente, som om de kommer utenfra, fra gudene, men egentlig ukjente, ubrukte og undertrykte tanker og følelser som aktiviseres og plutselig dukker opp i bevisstheten, gjennom ulik påvirkning og behandling. Derfor mener han at de mystiske religiøse erfaringene har en 'rasjonell og adekvat forklaring'. Samme erfaringer finner vi også hos islamske mystikere, sufistene, jødiske mystikere, kabbala, zen-buddhister, NA o.a. Orloff viser til hvordan håndspåleggelse idag brukes som terapeutisk berøring i forbindelse med healing av faglige behandlere.

Kaldestad sier at Frankl mente 'psykoterapi hadde et religiøst etos, og hans psykologi ble nesten en slags religiøs forkynnelse, om enn helt uten mytologi, dogmatikk og konfesjon', at Jung og Assagioli 'fant helt klart høyst menneskelige veier til det guddommelige, man kan vel si at de guddommeliggjorde mennesket selv. Veien til Gud går for dem gjennom det ubevisste (Jung) og superbevisste (Assagioli)'. Det åndelige er altså ikke betinget av det religiøse, selv om det kan utløses av det religiøse - og derfor tolkes religiøst.

Mayhew viste i sine intervjuer med representanter fra ulike religioner at gode opplevelser og religiøse erfaringer var lik hos alle. Alle religionene ga samme motivasjon og erfaring og har derfor ikke noe med de respektive gudene eller religionene å gjøre, men basert på menneskelige ønsker, lengsler og behov. Ulike religiøse opplevelser er derfor ikke betinget av spesielle religioner, men oftest vanlige psykiske reaksjoner som hos de respektive blir tolket religiøst ut fra deres religiøse ståsted.

Dette bekrefter at det ikke finnes spesielle og særegne religiøse følelser, slik også James sier at 'Det finnes religiøs frykt, religiøs kjærlighet, religiøs ærefrykt, religiøs glede osv. Men religiøs kjærlighet er kun menneskets naturlige kjærlighetsfølelse, som rettes mot et religiøst mål, religiøs frykt er kun en ganske dagligdags menneskelig frykt, den alminnelige skjelven i det menneskelige bryst, men her fremkalt ved forestillingen om guddommelig gjengjeldelse. Religiøs ærefrykt er den samme gysen i organismen som vi merker i skogen ved tusmørke eller i en fjellkløft - her kommer den kun over oss ved tanken om vårt forhold til det overnaturlige'. De religiøse erfaringene er derfor ikke religiøse i seg selv, men vanlige psykofysiske reaksjoner, bortsett fra eventuelle åndsbaserte erfaringer med bistand fra det transcendente.

Religionspsykologien er interessant fordi religiøse erfaringer blir vitenskapelig vurdert, hvor en ikke godtar eller motsier de mange ulike opplevelsene uten å undersøke dem, men foretar kritiske analyser for å kunne vurdere påliteligheten og troverdigheten i religiøse erfaringer. Feuerbach mener 'at alle predikater som i kristendommen tillegges Gud, betegner menneskelige egenskaper. Disse egenskaper er tradisjonelt 'forstørret' til fullkommenhet: Gud er ikke bare god, han er det høyeste gode'. Slik er religionen 'uttrykk for at mennesket henfører sine egne følelser til et objekt som det betrakter som forskjellig fra seg selv' - som en opphøyet farsfigur og fullkommenhetsideal, jfr. Freud og Duve. Dette forstår vi idag på bakgrunn av vitenskapelig forskning, kunnskap og erfaring, på bakgrunn av opplysningstiden og reformasjonen som brøt kirkens maktmonopol.

Freuds syn på det religiøse er interessant. Bl.a. sier han at 'Hvis et menneske oppgir sin illusjon om en faderlig gud, hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet, vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus. Men det er nettopp selve målet for menneskets utvikling å overvinne denne infantile fikseringen. Mennesket må oppdra seg selv til å se virkeligheten i øynene'. Paradokset er at autoritær religion hindrer personlig utvikling ved bruk av illusjoner og livsløgner, hvor en bedøver indre uro istedet for å bli konfrontert med virkeligheten, slik det skjedde med meg. Først når jeg ble fri det religiøse ble jeg konfrontert med den ytre skremmende virkeligheten som var fremmed for meg, fordi den tidligere var overlatt til guder og djevler, hvor jeg kun var ansvarlig overfor troen - den rette troen.

Skaiå viser i en artikkel om Frankl hvordan historiske personligheter tar oppgjør med livets meningsløshet og som resulterte i en frigjørende kraft til å leve sitt eget liv. Det er også Frankl's hovedsak, finne mening i meningsløsheten, ikke meningen med livet, men finne vår egen mening i livet. De fleste drives av det ytre, istedet for den indre Jeg-bevisstheten som skulle gjøre oss selvstendig og uavhengig det ytre. Gjennom konfrontasjon med den eksistensielle virkeligheten - meningsløsheten - blir vi provosert til å finne vår mening med vårt eget liv, for å unngå meningsløsheten. Dette er derfor en av de mest dramatiske erfaringene av min kontraomvendelse, bli konfrontert med virkeligheten, avkledd religiøse illusjoner og livsløgner, ikke lenger skjule meg bak troen på guder og djevler som årsak til det som skjer i denne verden, men selv bli ansvarliggjort for livet og finne mening i mitt liv.

Om det skulle finnes en overordnet mening med livet, ligger den langt over menneskets evne til forståelse av det grenseløse metavers. Gjennom det menneskelige bevisste og ubevisste, preget av religiøse illusjoner om at alt er skapt av den jødekristne guden med mennesket som kronen på verket, er vi naturligvis programmert til å tro at vi er jordens herskere, mål og hensikt, basert på forhistoriske verdensbilder. Men egentlig er vi kun en forbigående tanke i den kosmiske evolusjon, et mikroskopisk ledd i det universelle livet. Mennesket er imidlertid medvirkende til utviklingen på jorden, også til det verre, hvor vitenskapen forteller oss at vi er i ferd med å sage av den gren vi sitter på. Mye taler for at menneskets medvirkning fører til forverring av livsvilkår og i verste fall utslettelse av Homo Sapiens, slik alle arter utslettes og nye oppstår, men det spesielle i vår tid er at mennesket er sterkt medvirkende gjennom moderne og godkjente virkemidler. Gud har uansett forlengst mistet kontrollen.

Men nettopp her er det at religion har funksjon som illusjon og livsløgn, dempe indre eksistensiell uro, istedet for å ta et oppgjør med den, slik Freud påpekte. Derfor henger religion og psykologi sammen, hvor ulike religiøse erfaringer får en indremedisinsk funksjon på den psykiske uroen, et rop om hjelp gjennom religiøse illusjoner, slik også rusmidler, medisiner, kulturelle tilbud og sosiale aktiviteter gir en dempende virkning på indre uro. Slik gir religion mulighet til flukt fra virkeligheten, erstattet av håpefulle, virkelighetsfjerne og urealistiske himmelske utopier, en placeboeffekt, som ikke helbreder eller forløser, men undertrykker eller fortrenger virkeligheten - bevisst eller ubevisst.

NA bygger også i stor grad på kjente religiøse holdninger. Menneskets sentrale rolle i den eksistensielle forståelsen var tidligere betinget av den respektive gudetroen, men selv om det guddommelige erstattes av et transpersonlig potensiale er mennesket fremdeles udødelig. Noen gjennom utallige reinkarnasjoner og andre direkte overgang til en frigjørende himmelsk herlighet. Det synes som at frykt for død og utslettelse, et manglende oppgjør med livet og døden, ligger til grunn. Imidlertid er det naturlig å skille mellom det psykofysiske og åndelige, hvor kropps- og sjelsfunksjoner opphører ved døden, i motsetning til det ukjente Livet, Ånden eller Trancendensen, som lever sitt eget liv som livgiver. Slik også internett fortsetter sin uavhengige eksistens etter datamaskinens 'psykofysiske' død, hvor det menneskelige potensiale har tilgang så lenge mennesket lever, hvor det biologiske materialet - kropp og sjel - opphører ved døden, men hvor livserfaringene lever videre.

Det spesielle med vår tids NA og vitenskapelige studier er at det som tidligere var betinget av guder og religioner, det åndelige, parapsykologiske, overnaturlige, intuitive eller hva vi kaller det, viser seg ikke betinget av noe religiøst, men hvor vårt menneskelige potensiale har tilgang til det åndelige direkte, slik også elektroniske apparater er betinget av og har tilgang til elektromagnetiske felt. Slik apparatene er avgjørende for å kunne gjøre seg bruk av disse atmosfæriske energiene, er også mennesket betinget av at dets potensiale er innstilt på rett bølgelengde. Før var dette betinget av gudene, men har naturlige årsaker og vil nevne noen eksempler:

Bibelen taler om Livets bok, hvor alt ble skrevet ned og som skal legges til grunn når menneskene skal dømmes for sitt liv på jorden, men Laszlo viser til et 'lager for alt som til alle tider har funnet sted i universet, og det er den subtile og alltid tilstedeværende informasjonsbank for alt som noensinne vil komme til å finne sted'. Terje Simonsen kaller det for 'informasjoner som lastes ned telepatisk fra vårt kollektive ubevisstshetsfelt, det mentale internett, et kosmisk reservoar av menneskelige minner og erfaringer'(22). Laszlo viser også til Sheldrake som mener at telepatiske evner har en naturlig årsak i morfogenetiske felt, som 'forbinder og skaper sammenheng mellom mennesker og andre levende vesener såvel som mellom partikler og galakser'.

Helbredelse er idag naturlig i forbindelse med healing og såkalte varme hender. Hånds-påleggelse brukes idag som terapeutisk berøring. Åndens kraft er ifølge Frankl psykisk betinget gjennom et spontant gjennombrudd, som iflg Raknes er resultat av at det er ukjent og ubevisst. Kampen mellom det onde og gode, kjødet og ånden, er basert på manglende integrasjon av den primitive og kognitive hjernen, ikke verken guder eller djevler. Åpenbaringer gjennom klarsyn og fremsyn. Fjernhealing istedet for forbønn. Profetier om framtiden gjennom framsyn og drømmer, sammen med mange andre uforklarlige intuitive fenomen gjennom avlesninger, drømmer, synkronitet, deja vu, klarsyn, intuitiv empati, meditasjon, visualiseringer o.l. Livets forløsning oppleves gjennom de mange nær-døden-opplevelser som oppleves av alle, uansett livssyn. Dette praktiseres og erfares idag både hos faglige og amatører, vitenskapelige og religiøse, men er ikke religiøst betinget. I tillegg til bibelforskningens avsløringer ser vi at den kristne tro og praksis er en myte som riktignok har åndelige funksjoner, men ikke betinget av enkelte guder gjennom sine religioner, dogmer eller ritualer.

Naturlig nok er det flest psykologer som interesserer seg for religionspsykologien fremfor teologer, hvor det ikke er de guddommelige objektene som vurderes, men hva som ligger til grunn for positive og negative opplevelser og erfaringer i kjølvannet av menneskets møte med det religiøse. Både Jung og Frankl omtaler seg som sjeleleger, i likhet med teologene, og blir derfor enten samarbeidspartnere eller konkurrenter, men som nå går over i hverandre. Teologene kjemper for sin enfoldige tro og velger naturligvis gå stille i dørene, fordi vitenskapelig forskning viser at det bibelske materialet er uholdbart og upålitelig. Bøkene til Roness og Kaldestad gir en god og nøytral innføring i det religions-psykologiske, på tross av deres religiøse engasjement, men verre er det med Kolnes, hvor alt baseres på kirkens selvsagte og ukritiske påstand om: Ditt ord er sannhet - som ikke noe tilsier at det er.

Avslutning.
Dette var mine siste kommentarer til studien: Teologi - eller psykologi, som jeg har vært opptatt med i nærmere 10 år. Det er ikke det skriftlige materialet som er viktigst, men den forståelse og kunnskap jeg har tilegnet meg, samtidig som det har lagt et fundament til å kunne ta mine egne beslutninger om hva jeg selv egentlig mener om livets eksistensielle og universelle spørsmål. Ingen vil noengang finne sannheten, men det viktigste er at jeg selv kan ha et reflektert forhold til det som jeg legger til grunn for mitt livssyn og mening om livet.

Studier bekrefter mitt farvel til den jødekristne guden Jahwe, som egentlig bygger på en jødisk myte, på like fot med utallige andre kjente religiøse myter menneskene har skapt i sin kamp for å overleve i en vond og vanskelig verden.

Vi står nå foran et nytt paradigmeskifte, både vitenskapelig og religiøst, hvor det synes at det åndelige også har sine naturlige årsaker i et omfattende univers som vi idag ikke har muligheter til å kunne fatte og forstå, men som vitenskapelige studier etterhvert vil kunne fremvise - såfremt mennesket vil overleve - noe jeg tviler på.

Mine neste to avsluttende studier i tema: Teologi - eller psykologi, vil jeg se nærmere på konsekvensene av hva den terapeutiske prosessen. Først tema: Redd - livet etterpå, som handler om å møte virkeligheten, uten å kunne skjule meg bak religiøse illusjoner. Det neste - og siste - tema: Min tro - idag, hvor jeg konkluderer hva jeg tror idag.

Til slutt tar jeg med noen enkle konklusjoner, selv om de ikke er dekkende for alt jeg har gjennomgått.

Noen reflekterende konklusjoner.
1. Schjelderup: Religionspsykologiens oppgave er å bestemme de forskjellige hovedtyper av religiøs opplevelse, og å vise hvorledes disse forskjellige typene har sin rot i bestemte særegenheter i personligheten.
2. Jungs individuasjon, Maslows selvaktualisering og Frankls logoterapi m.fl. viser at psykiske prosesser kan forveksles med religiøse erfaringer, fordi alle religioner har et felles psykologisk innhold, slik høydepunktsopplevelser er grunnleggende for de fleste religioner og sekter, og derfor har en rasjonell og adekvat forklaring.
3. Religiøse institusjoner grunnlagt av høydepunktsopplevere, organiseres videre av ikke-høydepunktsopplevere som tilpasser og erstatter opplevelsen med dogmer, ritualer og leveregler, for å sikre lærens opprinnelige sannhet og gjenoppleve fortidens Hierofanier.
4. Religiøse tradisjoner og dogmer, ritualer og sosiale relasjoner kan dekke over og gi kompensasjon for psykiske behov, fordi religiøs tro har en effektiv placebofunksjon - både når det gjelder ånd, sjel og legeme, slik også medisinsk behandling har.
5. Religiøs tro er i hovedsak resultat av kultur, miljø og samfunn, slik utviklings-psykologiske prinsipper ligger til grunn for menneskelig tro, læring og utvikling.
6. Religioner skapes, utvikles og endres av mennesket ut fra ulike eksistensielle og emosjonelle behov, ekstatiske opplevelser, kunnskap og samfunnsutvikling, med basis i kulturens kjente religiøse tradisjoner, ikke av guder eller gudsforestillinger.
7. Bibelske dogmer om guder og djevler, himmel og helvete, engler og demoner, viser seg å ha naturlige og forklarlige årsaker - både av psykologisk og metafysisk karakter.
8. Ondskap og godhet er basert på menneskelig potensiale, stimulert av oppvekstmiljøets kvaliteter, ikke guder og djevler, ånder eller demoner.
9. Religion er symbolspråk på indre menneskelige behov, hvor symbolet istedet for å tolkes blir en ny form for avgudsdyrkelse, ikke av tre eller stein, men dogmer og ritualer.
10. Religion er ingen garanti for etiske og moralske holdninger, men preget av ondskap, urettferdighet og egoisme, egenkjærlighet begrenset til seg selv, sin tro og sitt miljø.
11. Kristnes materialisme og imperialisme, overforbruk og grådighet, grunnlaget for den vestlige kultur og sivilisasjon, er i sterk kontrast til Jesu idealer om et asketisk og uselvisk liv, om å elske sine fiender og sin neste som seg selv.
12. Teologisk og annen vitenskapelig forskning viser at det bibelske materialet er basert på jødiske myter og nabokulturenes religiøse tradisjoner, fra primitiv til mer moderne myte.
13. Hjerneforskning viser at ekstatiske opplevelser er ikke religiøst betinget, men kan frembringes gjennom mentale teknikker, kjemiske stimulanser, religiøse illusjoner, paranormale evner, mentale internett, samme hjernefunksjon som religiøse erfaringer.
14. Religion er resultat av komplekse årsaker, bl.a. angst for naturfenomen, svar på indre uro eller eksistensielle spørsmål, som menneskene til alle tider er konfrontert med.
15. Kosmiske feltteorier, vitenskapelige studier og teknologiske erfaringer viser at universelle metafysiske energier kan forveksles med religiøse erfaringer, som også ligger til grunn for parapsykologiske fenomen, og derved har en rasjonell forklaring.
16. Laszlo: Psi-feltet er ikke bare kilde og opprinnelse til alt som fremtrer i rom og tid, men også naturens konstante og vedvarende hukommelse. Det er lager for alt som til alle tider har funnet sted i universet, den subtile og alltid tilstedeværende informasjonsbank for alt som noensinne vil komme til å finne sted - et kosmisk hukommelsesfelt som inn-formerer alt som ennå skal skje med alt som allerede har skjedd.
17. Laszlo: Dette er et felt som innformerer og forbinder organismer og mentalt liv og alt som oppstår i vårt univers - og forbinder det med alle andre universer som noengang har eksistert. Det favnes i det grenseløse meta-universet: Metaverset.
18. Tilgang til Laszlo's kosmiske felt og Jung's kollektivt ubevisste kan forveksles og oppleves som reinkarnasjon og evig liv, men egentlig kun innsyn i ukjente kosmiske hukommelsesfelt, fordi alt biologisk liv dør og lever videre gjennom sine erfaringer