PAULUS' BREV

Alle brev som bærer Paulus navn er samlet etter Apostelgjerningene i rekkefølge etter størrelsen på brevene. Forskning viser at det er ekte og uekte brev, hvor noen er pseudepigrafiske og bruker Paulus navn for å bekrefte hans lære og få apostolisk tyngde. Det er flere slike i de apokryfiske skriftene. De som regnes for ekte er Romerbrevet, begge Korinterbrevene, Galaterbrevet, Filipperbrevet, Tessalonikerbrevene (usikkerhet om det andre) og Filemon. De som da regnes for pseudepigrafiske er Timoteusbrevene, Titusbrevet, Efeserbrevet. Kollosserbrevet og ev. andre Tessalonikerbrev. Tar også med Hebreerbrevet i siste gruppe, selv om det er tvilsomt Paulus har skrevet dette. Jeg vil gi en kort kommentar til brevene i den rekkefølge de står oppført i NT.
Romerbrevet.
Dette regnes for et ekte Paulus brev og det siste han skrev. Brevet inneholder teologiske prinsipper som Paulus legger til grunn for sin tro og derfor av stor betydning for hva han bygger troen på. Årsaken til brevet er hans planer om å misjonere i det vestlige romerriket og ønsker Rom som base. Samtidig viser han også uro for hva som kan skje under hans besøk til Jerusalem, hvor han uttrykker frykt for de vantro i Judea når han skal overlevere innsamlingen til de hellige. Avslutningen på brevet synes at det har vært oppdelt og tillagt senere.
Det som er mest interessant med brevet er hva som ligger til grunn for hans tro og lære. Han var en fundamentalist som ikke lot seg styre av andre, med basis i de himmelske synene han påberopte seg, fullmakt fra høyeste hold. Derfor er frafall fra hans tro og lære også frafall fra Kristus, hvor falsk tro og lære er det som ikke stemmer med hans tro og lære. Den ytre omskjærelsen er nå et bilde på hjertets indre omskjærelse, hvor han bygger sin frelseslære på mytene i GT, som om de var historiske kjensgjerninger, hvor alt står og faller med at det har skjedd, men som ikke kan ha skjedd. Dette får som konsekvens at hans teologi bygger på et feilaktig grunnlag, såfremt en ikke tolker dem metaforisk.
Korinterbrevene.
Begge disse brevene antas å være ekte. Vi ser det er den aggressive og egenrådige apostelen som har skrevet dem, og viser de store problemene det var i menighetene, som langt fra var gode eksempler på kristen nestekjærlighet, toleranse eller ydmykhet. Paulus viser i det første brevet at i menigheten var det partidannelser, noen holder seg til Kefas, Apollos eller Kristus, moralske problemer, levde med sin fars hustru, var pengegriske, dyrker avguder, spottere, drukkenbolter, ransmenn, fører rettsaker mot hverandre og driver hor. Andre tema er ekteskapet, anbefaler ikke å gifte seg fordi Jesus skulle komme snart tilbake, kjøtt fra hedenske templer, kvinnens plass i menigheten, hvor kvinnene skal tie og spørre sine menn hjemme, hvor noen ikke trodde på oppstandelsen, åndelige og kjødelige kristne osv.
I det andre brevet viser han til GT og den jødiske urhistorien som basis for sin frelseslære. Han bruker også her sterke negative uttrykk om dem som ikke er enig med ham og sier de er falske apostler, troløse arbeidere, Satans tjenere som skal få sin fortjente lønn, utnytter menighetene, at han ikke står tilbake for apostlene og håner dem som superapostler. Det var både modne og umodne kristne i menigheten som ikke tålte fast føde, bare barnemat, ikke født på nytt til en ny skapning og misbruk av nådegavene. For en ny menighet og ny religion er det naturligvis ikke rart det oppstår problemer, spesielt når det er Paulus alene som legger premissene ut fra sine syner. Slik gir brevene en god innføring i det indre problematiske livet i menighetene, stridigheter som har fulgt kirken hele dens eksistens, fordi en prøver å virkeliggjøre mytene.
Galaterbrevet.
Her forteller Paulus om sin himmelske åpenbaring hvor han ble kalt til apostel, setter apostlene til side og selv overtar misjonsoppdraget, konflikten med de jødekristne og fordømmelsen av dem som ikke var enig med ham. Også her ser vi den aggressive jødekristne apostelen hvor han forbanner dem som forkynner et annet evangelium, hvor falske brødre har sneket seg inn og forhekset menigheten med sin falske forkynnelse, i motsetning til sannheten som han kjenner og forkynner. Nå er de troende hedningene det sanne Israel, ekte jøder gjennom hjertets omskjærelse, i motsetning til jødene og de jødekristne - ledet av Peter og apostlene - som praktiserte den ytre omskjærelsen. Slik var det alvorlige stridigheter og uoverensstemmelser. Brevet viser at Jesus ikke kan ha gitt misjonsbefalingen til apostlene, men gjennom åpenbaring til Paulus, fordi Peter og de andre godtok dette. Også dette brevet viser den grunnleggende mangel på den nye fødselens gode frukter og kjærligheten til å elske venn og fiende - både hos Paulus og i menighetene. Det oppfyller ordet fra GT om å elske sin neste som seg selv, dvs. begrenset til sine egne og seg selv, dem som var enig med Paulus.
Efeserbrevet.
Dette brevet er ikke skrevet av Paulus eller til menigheten i Efesus. I gamle håndskrifter manger navnet Efesus og det er først på 200-tallet det fikk overskriften Efeserbrevet. Markion hadde Laodikea som navn på dette brevet i det andre århundret. Det regnes for å være et av de såkalte fangenskapsbrevene hvor forfatteren - muligens en disippel av Paulus - var i fangenskap og sannsynligvis skrevet på slutten av det første århundret. Tonen er annerledes enn den aggressive vi finner i de ekte Paulusbrevene, hvor også spenningen mellom jøder og kristne er borte, forventningen om Jesu gjenkomst er svekket og menigheten har derfor etablert seg i denne verden, samtidig som også ekteskapet er etablert. Det sies også at menigheten er bygd opp på apostlenes og profetenes grunnvoll, noe som ville vært unaturlig for Paulus å si. Slik er det derfor et langt mer forsonlig og behagelig skrift, uten de store konfliktene og kontrastene som i de ekte Paulusbrevene.
Filipperbrevet.
Dette regnes for å være et ekte Paulusbrev, hvor vi også ser de sterke angrepene mot hans motstandere - de jødekristne judaistene. Paulus er i fengsel når han skriver dette brevet. Det antas å være skrevet før galaterbrevet og viser hans negative forhold til judaistene - og apostlene - som reiste rundt i menighetene hans og bruker derfor sterke ord om sine motandere, kalte dem for hunder, onde arbeidere, de som skamskjærer seg - kristne jøder som praktiserte moseloven, som Peter og apostlene. Brevet viser en person i psykisk ubalanse, som spesielt kommer frem når han blir motsagt og motarbeidet. Den såkalte Kristushymnen menes å være sitat fra en salme eller jødisk hymne han har gjort til en kristen. Et interessant brev som bekrefter Paulus liv og teologi, men synes å være satt sammen av minst to andre brev.
Kolossenserbrevet.
Dette er et av de usikre brevene hvor det er tvil om det er Paulus som har skrevet det eller en annen i hans navn, men har likheter med efeserbrevet. Paulus har ikke besøkt denne menigheten og derfor uvanlig at han skulle skrive til dem. Samtidig har også disse innrettet seg i samfunnet som resultat av nedgraderingen av forventningen til Jesu gjenkomst. Det er heller ikke spesielle konflikter i denne menigheten, som skulle tilsi at den ikke har noe med Paulus å gjøre, hvor det er forholdet mellom deres kristne tro og andre religiøse og filosofiske påvirkninger de sliter med. Et paradoks er at det advares mot vranglærere og deres syner, som ville vært selvmotsigende om Paulus skulle sagt dette, han som var styrt av sine syner, direkte underlagt de himmelske myndighetene. Et relativt rolig brev uten fanesakene Paulus hadde i sine brev.
Tessalonikerbrevene.
Det første brevet regnes for å være et ekte Paulusbrev, men det andre er det tvil om, at de på kort tid skulle skrevet om samme tema - hvor hovedsaken er Jesu gjenkomst. Det første antas å være det eldste og første av de autentiske Paulusbrevene. Det behandler et problem på bakgrunn av Paulus forkynnelse om Jesu snarlige gjenkomst, hvordan de døde skulle oppleve Jesu gjenkomst, da de trodde han kom tilbake før de døde og ikke forberedt på dette problemet. Derfor blir det konstruert en løsning om hva som kommer til å skje med de som er døde, noe han ikke kunne hente fra andre da det jo var han som grunnla kristendommen og bestemte troen, og måtte derfor selv finne svar. Resultatet ble at de døde først skal oppstå og så skal de som lever rykkes sammen med dem opp i skyene for å møte Herren, men fremdeles venter både døde og levende - etter 2000 år.
Imidlertid er det to vers som synes å bryte med helheten, samtidig som de har noe av samme holdning til jødene Paulus kunne ha. Han anklager jødene for å ha drept Jesus og profetene, at de ikke gjør Guds vilje og hindrer ham i å tale til hedningene. De har derfor oppfylt sine synders mål og vredesdommen vil derfor til slutt innhente dem. Dette er vers med sterkt antisemittiske trekk og kontrast til det Paulus skriver til Romerne om jødene, men samtidig var dette det første brevet og romerbrevet det siste, så ting kan ha forandret seg underveis. Engberg-Pedersen sier at 'den tradisjonelle kristne forståelse av jødedommen i antikken - og Paulus forhold til den - bærer en stor del av skylden for et utall av overgrep mot jøder opp gjennom europeisk kulturs historie'(82). Dette er den første revurderingen av Jesu gjenkomst - som det skulle bli mange av i kirkens historie.
Det andre brevet skal være skrevet kort tid senere og forsøker gi svar på den uro som er oppstått i menigheten om at 'Herrens dag alt er kommet' og hvor Paulus skriver at de ikke så lett må la seg 'drive fra vett og sans, og bli ikke skremt, verken av profetord eller påstander, eller brev som sies å være fra oss'. Det var altså ikke mangel på ekstreme personer og grupper som ut fra sine respektive åpenbaringer forkynte at Herrens dag var kommet. Egentlig tok de budskapet fra Paulus på alvor, men førte til hysteriske tilstander på bakgrunn av emosjonelle forstyrrelser, både hos forkynnere og tilhørere. Derfor var det viktig å vise til guds planer om hva som skulle skje før Jesus kom.
Noack sier det var en 'utbredt tankegang både i senjødedommen og i oldkristendommen, at de siste begivenheter før Guds rikes opprettelse måtte følge et bestemt skjema'(83), som Paulus måtte forklare etterat han tidligere muntlig hadde forkynt dem hovedtrekkene. Dette problemet var nytt og utenkelig også for Paulus, hvor han i konkurranse med de mange andre profetene og deres syner måtte finne sitt svar på problemet. De hadde glemt at før Jesus kom tilbake skulle det djevelske vrengbilde av Kristus komme til syne, men noe holdt Antikrist tilbake. En av grunnene til at det tviles på om dette kan være et ekte Paulusbrev ligger i at dette brevet sier det kan være lenge til Jesus kom tilbake, hvor han senere i brevet til korinterne sier det kun er en kort tid.
Pastoralbrevene.
Timoteusbrevene og Titusbrevet kalles for pastoralbrevene da de inneholder råd og veiledning om menighetsarbeidet, hvordan biskoper, diakoner, eldste og enkene skal forholde seg, samtidig som de skal bekjempe vranglæren. De regnes ikke for å være ekte Paulusbrev, spesielt på bakgrunn av at den menighetsstruktur som her legges til grunn kom i den senere kirkestrukturen. Et eksempel er også spørsmålet om ekteskapet som ikke ble anbefalt av Paulus, men her en selvfølge, hvor det å forby ekteskap ble tilskrevet villedende ånders og demoners lærdommer. Da de imidlertid ble skrevet i Paulus navn, ikke adressert til en spesiell menighet og hadde et innhold som ikke var til anstøt, ble det akseptert som ekte Paulusbrev. De antas å være skrevet i begynnelsen av det andre århundret.
Filemonbrevet.
Dette er nærmest et privat brev som antas å være et ekte Paulusbrev, et av de såkalte fengselsbrevene.
Hebreerbrevet.
Dette brevet har ikke oppgitt forfatter, men likevel kommet med i NT-kanon, fordi en tidlig regnet med at det var Paulus som hadde skrevet det, som også idag er godkjent i den katolske kirken. Imidlertid regner man idag det som sikkert at det ikke er Paulus som har skrevet dette brevet, hvor en av årsakene er at det er skrevet på gresk og Paulus skrev på arameisk. Muligens er det et brev skrevet til en menighet, ikke som et vanlig brev, men en blanding av tale, prekenoppskrift, formaning, lære og veiledning. Det sentrale tema er forholdet mellom GT og NT, hvor det første oppfylles i det andre, som i evangeliene, og det påpeker den manglende modenheten hos de troende, som Paulus var opptatt av. Det var uenighet om det skulle med i NT-kanon, fordi mange avviste eller overså det.
Merknader.
Paulusbrevene består av ekte og uekte brev, hvor de uekte og falske er pseudepigrafiske, skrevet i Paulus navn for enten å hedre ham, bekrefte hans lære eller for å få apostolisk tyngde og bekreftelse. Dette var naturlig på den tid og ser det samme i de apokryfiske skriftene. Typisk i de ekte Paulusbrevene er de grunnleggende kristne læresetningene og konfliktene i menighetene, ikke bare forholdet mellom de jødekristne og hedningekristne, men også i menighetene, hvor det oppstod grupper og enkeltpersoner som påberopte seg himmelske syner, slik også Paulus gjorde. Det var langt fra ideelle tilstander, slik en ofte forestiller seg det var i den første kristne tiden, hvor en ikke bare måtte prøve og feile for å finne den rette troen, men også kjempe mot hverandre.
Paulus' lære bygger på at NT er oppfyllelsen av GT og sine himmelske syner som ble avgjørende i kampen for den nye troen. Han var ubøyelig når noen ikke var enig med ham og tolkningen av de åpenbaringer gud hadde vist ham, som førte til at han både fordømte og forbannet sine motstandere. Som grunnleggeren av de hedningekristne menighetene var det ham som la premissene for troen, hvordan de skulle leve som kristne i en syndefull verden og løse de interne konfliktene i menighetene. Sentralt i Paulus forkynnelse var Jesu snarlige gjenkomst, som også fikk konsekvenser for ekteskapet, at de ikke måtte være opptatt med forhold som kunne hindre dem i gudstjenesten og ventetiden, som er sentralt i hans første brev til Tessalonikerne. Når Jesus uteble måtte det bli forklaringer som kunne fortelle hvorfor det var slik, som etterhvert endret både troen og menighetslivet. I de senere brevene ser vi at menighetslivet - og synet på ekteskapet - er endret, fordi Jesus ikke kom som ventet.
Brevene viser en religiøs fanatiker som har beholdt sin fundamentalistiske tro på den jødiske guden, hvor årsaken og motivet synes å ligge i en indre uro. Han fant ikke fred og ro i loven som en jødisk fariseer, men hans åndelige opplevelser og åpenbaringer - som synes å ha psykofysiske årsaker - gir ham troens og samvittighetens tilfredsstillelse, såfremt han ikke blir motsagt og motarbeidet. Grunnlaget for Paulus tro og misjon er et ønske og behov om å formidle sine religiøse opplevelser til andre, men det tragiske var at han trodde det hadde noe med en jødisk gud å gjøre. Når vi idag har frihet til selv å velge og tenke, samt kunnskap til å kunne vurdere og reflektere, synes det grunnlag Paulus bygget på var av religionspsykologisk karakter - ikke guddommelig.