KATOLSKE BREV

De andre brevene i NT kalles for de katolske, da de i hovedsak er generelle og til hele kirken og derfor kalt de katolske som betyr 'over det hele, alminnelig'. Disse består av Jakobsbrevet, Petersbrevene, Johannesbrevene og Judasbrevet. I visse kanonoversikter var verken Jakobsbrevet, Petersbrevene eller Johannesbrevene med og gjennom tidene har det vært forskjellige meninger også om disse brevenes apostoliske troverdighet.
Jakobsbrevet.
Etter tradisjonen skal dette være skrevet av Jakob, Jesu bror, som også var leder for menigheten i Jerusalem. Imidlertid mener forskere at det ikke er skrevet av ham, samtidig som det også er skrevet mot slutten av det første århundre, lang tid etterat Jakob, Jesu bror var død. Dessuten sier Halse at da brevet er skrevet av en som behersket det greske språket og har hatt det som morsmål, utelukker dette Jakob. Mest sannsynlig at det er skrevet av en hellenistisk lærd kristen noen generasjoner senere (84). Noen har ment at brevet er et protestskriv mot Paulus lære om rettferdiggjørelse av tro, hvor det understrekes at det ikke er nok med troen alene, men både tro og gjerninger, på tross av at begge bruker Abraham som forbilde. Derfor var Luther motstander av dette brevet, da hans hjertesak var rettferdiggjørelsen av tro alene, og omtales av noen som et uevangelisk brev som polemiserer mot Paulus. Det er et brev skrevet under falsk navn, et såkalt pseudepigrafisk skrift, som fikk sin status på bakgrunn av den generelle oppfatningen av at det var skrevet av Jesu bror.
Petersbrevene.
Ingen av disse brevene er skrevet av apostelen Peter, men bruker hans navn for å få den nødvendige apostoliske tyngde. I sin tid var det naturligvis vanskelig å få bekreftet hvilke skrifter som var ekte og uekte, samtidig som det også var akseptert å skrive i andres navn. Det første er blitt skrevet av en som har hatt gresk som sitt morsmål, som ikke er tilfellet for en fisker fra Galilea, samtidig som Peter ikke hadde naturlig forbindelse til de hedningekristne menighetene i Lilleasia. Dessuten er brevet skrevet langt senere, sannsynligvis under forfølgelsene under keiser Domitian (81-96), samt at det er påvirket av de paulinske brevene. Derfor er det også preget av hvordan en skal forholde seg under de vanskelighetene de levde under, spesielt fordi enden var nær, dommen hvor de ugudelige skulle bli straffet for sine onde gjerninger mot de kristne, som Åpenbaringsboken beskriver. Det andre brevet viser til hendelser fra Peters liv som vi kjenner fra evangeliene og GT, samtidig som fedrene var døde, dvs Peter og den første kristne generasjonen. Et tema er at de kristne ble spottet for at Jesus ikke var kommet tilbake, på tross av løftene om dette, og det fortelles hvorfor det enda ikke har skjedd. Dette brevet var det også strid om skulle være med i NT-kanon, som det ikke ble før i siste del av 300-tallet. Det antas at dette er det yngste skriftet i NT-kanon, samtidig som mye av innholdet er hentet fra Judasbrevet.
Johannesbrevene.
Ingen av disse brevene er skrevet av apostelen Johannes, men det antas at om de ikke har samme forfatter som Johannesevangeliet, så kommer de fra samme forfatterkets. De antas være skrevet samtidig som Johannesevangeliet, omkring år 100 evt, et sted i Lilleasia. Det er ikke oppgitt avsender til brevene.
Første brev er ikke egentlig et brev, men en slags forkynnelse, veiledning og advarsel i brevs form, hvor det heller ikke har verken adressat, avsender eller avslutning slik brevene har. Hovedsaken er også her advarsel mot falske lærere, falsk tro, som viser striden i de kristne menighetene. Det advares derfor mot Antikristens ånd, at det er den siste time før Jesu gjenkomst og dom, men brevet har ikke apostolisk troverdighet.
Andre brev har noe av samme innhold, men skrevet som brev med mottaker og avsender, sannsynligvis til en menighetsleder fra en av de eldste i en annen menighet. Også her er det vranglæren, muligens doketismen, hvor det pekes på at Jesus var både gud og menneske. På bakgrunn av de mange sekter og menigheter som kjempet om den rette troen, var kampen mot falske lærere et sentralt tema. Typisk er at alle mener de representerer sannheten, som også dette brevet, da de har lært sannheten å kjenne, at sannheten bor i dem og at de lever i sannheten. Slik taler alle, uansett hva de tror.
Tredje brev er et privat brev fra den samme eldste til en Gaius, fordi menighetslederen Diotrefes ikke vil ha noe med dem å gjøre. Også her advares det mot omreisende forkynnere som religiøse fanatikere, hvor Diotrefes anklages for ikke ha sett gud, gjør det onde, farer med ondsinnet sladder, nekter å ta imot brødrene og støter sine motstandere ut av menigheten. Det er samme problem vi kjenner fra menighetslivet hos de fleste kristne menighetene til alle tider. Også her er sannheten avgjørende, men hvor sannheten ligger hos den som påstår å kjenne den, også av de som blir omtalt og stemplet som falske profeter og vranglærere. Alle troende, uansett hvor uenige og ulike de måtte være, mener å ha monopol på sannheten. Brevet bygger på tradisjonene etter apostelen Johannes og stammer fra et miljø i Lilleasia.
Judasbrevet.
Dette brevet er kun på 25 vers, men likevel et av de mest skremmende eksemplene på hvordan tilstanden kunne være i menighetene. Her får vi innblikk i hvordan de ser på seg selv og sin egen tro som den eneste rette og sanne, hvor de som måtte mene noe annet er djevelens medarbeider. Det ble forstått at dette var skrevet av Judas, Jesu bror, men det er ikke noe som tilsier det og derfor pseudepigrafisk. Brevet er skrevet til de som er kalt, de kristne, men skrevet før det andre Petersbrevet da det har hentet mye av sitt stoff fra Judasbrevet. Sannsynligvis skrevet på begynnelsen av 100-tallet. Også dette er en advarsel mot de falske apostlene og vranglæren som kraftig angripes, en avsender som kjenner sannheten og den rette troen. Det har derfor mye til felles med den skremmende holdning vi finner både hos Paulus og de mange andre selvoppnevnte profetene. Forfatteren regnes for å være jødekristen, men ukjent.
Merknader.
Fellestrekk for de katolske brevene er at de er skrevet under falsk navn og derfor pseudepigrafiske, men under tvil medtatt i NT-kanon da de regnet dem for ekte og troverdige. De er skrevet til menighetene og i hovedsak dreier det seg om formaninger om å holde fast ved den rette lære og fordømme vranglæren. Brevene inneholder skremmende eksempler på kristen intoleranse og avspeiler de interne stridighetene som gjorde seg gjeldende innen menighetene rundt århundreskiftet.