Jesus eller Paulus
INNLEDNING.
Hvem grunnla kristendommen - Jesus eller Paulus ? Dette er tema for denne artikkelen.
Ifølge evangeliene gav Jesus befaling til Peter og disiplene at de skulle gå ut i hele verden og forkynne evangeliet om ham, dvs grunnlegge kristendommen. Så skjer det merkelige at Paulus blir enig med Peter og menigheten i Jerusalem om at Paulus skulle gå til hedningene og disiplene bare til jødene. Disiplene ble begrenset til en sekt for jøder som praktiserte moseloven, i motsetning til Paulus og de hedningekristne som mente de var fri fra den jødiske loven, men ikke fra den jødiske guden. Evangeliene viser at Jesus trodde han var jødenes messias som skulle opprette riket for Israel og verken Jesus eller disiplene hadde noe med hedningene å gjøre. Paulus var derfor alene om hedningenes kristendom. Etter Jesu himmelfart ventet disiplene på at Jesus som jødenes messias skulle komme tilbake for å 'forløse Israel' og ble derfor i Judea. Bakgrunnen for denne dramatiske endringen, hvor Jesus ifølge evangeliene gav både ordre om og fullmakt til at det var Peter og disiplene som skulle gjøre det, er synet Paulus hadde på vei til Damaskus. Da Peter og menigheten i Jerusalem aksepterte dette, tilsier det at enten må Jesus ombestemt seg eller at disiplene unnlot å utføre oppdraget Jesus hadde gitt dem eller at Jesus ikke hadde gitt misjonsbefaling til disiplene eller lagt til evangeliene senere av de ukjente skriverne. Uansett ble det ikke slik evangeliene sier om misjonsbefalingen.
Ingen vet hvem den virkelige Jesus var, hva han gjorde eller hva han sa. De eneste kildene vi har er evangeliene, men problemet er at de ble skrevet av kristne lang tid etter Jesu død. De inneholder derfor både historisk stoff og myter oppstått fram til evangeliene ble skrevet, en gudesønn som ble større og større etter som tiden gikk og mytene vokste, som vi også ser i de apokryfiske skriftene. Evangeliene viser derfor ikke hvem den virkelige Jesus var, men det de respektive miljøene trodde han var da de ble skrevet. Derfor er det ulikheter i evangeliene som gir rom for ulike tolkninger. Min artikkel om 'Hva sa Jesus' viser dessuten mange krav som blir tillagt Jesus, men som er både meningsløse og urealistiske å praktisere og derfor blir oversett eller omtolket. Det var en overraskelse da jeg så alternative tolkninger i evangeliene om hvem Jesus kunne være og min tro idag er at verken Jesus eller disiplene hadde noe med kristendommen å gjøre. Jesus var en av mange messiaskandidater som trodde de skulle opprette det messianske riket og derfor ventet Peter, disiplene og de jødekristne på at Jesus som jødenes messias skulle komme tilbake for å opprette riket for Israel. Både før og etter sin angivelige oppstandelse trodde Jesus og disiplene på Messiasvisjonen om det jødiske gudsriket, ikke et himmelsk rike. De dro derfor ikke ut i verden for å forkynne evangeliet til hedningene, på tross av at evangeliene sier Jesus hadde sagt de skulle gjøre det. I stedet ble det Paulus som dro til hedningene for å forkynne sitt evangelium, basert på sin jødiske tro som ble korrigert av hans himmelske syner. Også Paulus ventet at Jesus skulle komme tilbake, ikke for å endre det jødiske samfunnet som Jesus og disiplene trodde, men hente de kristne til himmelen, til den himmelske Jesus som Paulus hadde sett i sine syner. At også disiplene ventet at Jesus skulle komme tilbake i skyene bekrefter messiasvisjonen, fordi jødene trodde Messias skulle komme i 'skyen', jfr. Daniels bok. At det finnes alternative tolkninger i evangeliene viser den manglende historiske troverdigheten og derfor må en skille mellom det som er historisk troverdig og myter lagt til senere. En vanskelig balansegang hvor det er den kulturelle troen som blir avgjørende, ikke en kritisk granskning.
JESUS.
Det interessante er hvem Jesus trodde han var, ikke hva andre etter hans død mente han var og gjorde ham til. Som nevnt er evangeliene skrevet generasjoner etter Jesu død og derfor en blanding av historiske og mytiske fortellinger. De sensasjonelle fortellingene om oppvekkelsen av døde er ukjent for noen og derfor ikke medtatt i alle evangeliene. Det ville vært naturlig at hvis Jesus hadde oppvekket døde ville det blitt kommentert også av ikkekristne forfattere, både i Israel og nabolandene, fordi det ville vært sensasjonelt. Skal vi på grunnlag av evangeliene mene noe om hvem den virkelige Jesus var må vi derfor skille ut det som synes historisk troverdig. Ikke blande Paulus lære med evangeliene og hans tolkning av hvem den himmelske Jesus var, fordi han kjente ikke til Jesu liv og miraklene evangeliene skriver om, bare det han hadde hørt fra andre. Jeg har tidligere skrevet om flere messiasalternativer hvem Jesus kunne være ut fra evangeliene, men vil her nevne alternativet som for meg er mest troverdig: At Jesus trodde han var utvalgt av Gud til å være jødenes Messias, ikke en kristen verdensfrelser.
Hvis Jesus trodde han var Guds utvalgte jødenes messias må han være påvirket av den radikale eskatologiske og apokalyptiske jødedommen hvor messiasforventningen var sterkest. Selv om evangeliene ikke nevner esseersamfunnet i Qumran, synes det evangeliene skriver om Jesus at han kan være påvirket av denne sekten. Dessuten ser vi likheter med buddhismen, stoikerne og andre radikale asketiske miljøer. Døperen Johannes hadde også noe av den holdningen vi finner hos disse gruppene. En sentral fortelling er når Jesus kommer til Johannes for å bli døpt av ham, hvor det kom en due og en røst fra himmelen som sa han var Guds sønn. Her blir han ikke bare døpt, men får en åndsopplevelse som fikk ham til å tro han var jødenes messias, som bekreftes av Johannes. Hvis fortellingen er riktig kan det være denne opplevelsen som fikk ham til å tro at Gud hadde utvalgt ham til jødenes messias. Det første Jesus gjorde var derfor å få egne disipler som han sendte til jødene for å forkynne at det jødiske gudsriket nå var nær, hvor noen kom fra døperen.
En viktig årsak til den messianske tolkningen av Jesus er når han sender ut sine disipler, både de tolv og de sytti, at de bare skulle gå til jødene, ikke til samaritanere eller hedninger. Dette i motsetning til det som senere blir skrevet, at de skulle gå ut i hele verden, ikke bare til jødene, men også hedningene. Det er blitt tolket som om det kun var en forberedelse, før hans død og oppstandelse, hvor de senere skulle gå ut i hele verden. Det naturlige er at Jesus trodde han var jødenes messias og derfor skulle de kun gå til jødene for å forkynne at det jødiske gudsriket var nært. Derfor sier Jesus at han ikke var sendt til andre enn til Israels folk, ikke til hedningene. I forbindelse med påskemåltidet sier Jesus at neste gang skulle de 'spise og drikke ved mitt bord i mitt rike og sitte på troner og herske over Israels tolv stammer'. Det er ikke om nadverd, himmel eller hedninger, men det messianskjødiske riket Jesus nå skulle opprette. Albert Schweitzer mener om Judas forræderi at hensikten var å 'underrette dem om Jesu fordring på å være Messias'. Når Jesus sier at timen er kommet, var det fordi tiden var inne for det messianske gudsriket, at han nå skulle bli jødenes messias. Når mor til to av disiplene, Sebedeus-sønnene, spør Jesus om de kan få sitte ved hans side i det kommende riket, var det ikke et himmelsk rike, men det jødiske. På vei til Jeriko står det at Jesus møter disipler som forteller om den skuffelse de hadde etter Jesus ble drept for de hadde håp om at han skulle utfri Israel, altså jødenes messias. Selv på himmelfartsdagen hadde de denne troen etterat Jesus i førti dager hadde vært sammen med dem. Her hadde han gitt påbud til sine disipler og 'talte om det som har med Guds rike å gjøre'. Derfor spør de på himmelfartsdagen om når tid han skal 'gjenreise riket for Israel', som viser at de fremdeles hadde troen på Jesus som jødenes messias og at Jesus må ha fortalt det til dem. Dette taler for at både Jesus og disiplene trodde han var jødenes messias som de ventet på, som de også trodde etter oppstandelse og himmelfart, som de måtte revidere etter den uventede oppstandelsen. Derfor ble de værende i det jødiske Judea og de jødekristne menighetene som ventet på at Jesus skulle komme tilbake som jødenes messias, opprette gudsriket og fri Israel fra okkupantene. Et klassisk bilde på Jesus som messias er inntoget i Jerusalem palmesøndag. Inntoget knyttes derfor til den jødiske kongen som kommer ridende på et esel, palmegrener og hosiannarop, som skal vise oppfyllelsen av de profetiske skriftene om Jesus som Messias.
Årsaken til at Jesus og flere andre fikk den grandiose forestillingen om at de var jødenes messias, ligger i de politiskreligiøse messiasforventningene. Per Bilde mener det var i perioden 170 fvt til 135 evt at jødedommen 'var preget, ja, behersket av en sterk overbevisning om at tiden nå var inne', både for å frigjøre dem fra de verdslige okkupasjonsmaktene og opprette et teokratisk rike - det jødiske gudsriket. Grunnlaget for denne troen finner vi i GT-skriftene. Imidlertid var det ikke før midt i det første århundre fvt at den jødiske messiasforventningen blir formulert. De mest kjente var esseerne som vi kjenner fra Dødehavsskriftene, men ukjent i evangeliene. Disse messiasforventningene gav inspirasjon til flere selvoppnevnte messiaskandidater som begynte med esseernes leder, Rettferdighetens Lærer. Senere kan nevnes Judas Galileer, Theudas, Den egyptiske profet, Jesus Ananiassøn, profeter som førte til det jødiske opprør, Simon Bar Kochba 'Stjerne-sønnen' og andre helt fram til vår tid, hvor også den 'kristne' Jesus var en av mange. Dette førte til ødeleggelse for dem selv, til slutt også Templet, Jerusalem og landet, uten at 'Riket for Israel' ble opprettet. Jesu gjenkomst uteble både for disiplenes jødiske messias og Paulus himmelske messias. Fremdeles venter de.
Albert Schweitzer mente den perioden Jesus virket som jødenes messias var kun ca et halvt år. Dette gir mening fordi romerne aldri ville tillatt en jødisk oppvigler få virke fritt over lengre tid, spesielt hvis han samlet mengder av folk. Når han ikke ble arrestert tidligere var det fordi hans messianske virke kun var en kort tid og samlet heller ikke folkemengder som evangeliene skriver om. Dessuten naturlig at han umiddelbart etter sin kallsopplevelse sendte ut sine disipler til jødene om at nå var tiden kommet for det jødiske gudsriket. Det var ingen grunn til å vente, fordi nå var 'timen kommet'. Dette utfordret både det jødiske presteskapet og de romerske myndighetene, som resulterte i arrestasjon, dom og korsfestelse. Presteskapet av religiøse årsaker og romerne av politiske. At han fikk virke i flere år og samle store folkemengder er utenkelig.
Det som for meg gir mest mening i evangeliene til å forstå Jesus, er at han trodde han var jødenes messias både før og etter oppstandelsen. Som Messias skulle han ikke bare fjerne okkupantene og gjøre Israel til et teokrati, men også reformere den jødiske religionen fra en religiøs bokstavreligion til en etisk kjærlighetsrevolusjon med fokus på de fattige. I Bergpreken sies det: Dere har hørt det er sagt - men jeg sier dere! En tale med en dramatisk omtolkning av den jødiske loven som provoserte de religiøse lederne, samtidig som han utgav seg for å være Messias. Han var en ekte jødisk idealist som kun var opptatt av jødene, ikke hedningene. Spesielt hjelpe de fattige og undertrykte, i motsetning til historiens kristne kapitalisme. Jesu tro på at han var jødenes messias begynte med en åndsopplevelse, slik det er med de fleste religiøse grunnleggere. Samtidig er en avhengig av religiøse teorier som gjennom kultur og miljø skaper den grunnleggende troen, slik de fleste derfor velger den troen de kjenner og indoktrinert av og bygger videre på den. For Jesus resulterte det i at i stedet for å bli Messias ble han dømt som opprører og korsfestet. Forlatt av Gud ropte han derfor på korset: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg. Hans religiøse visjon falt i grus, slik det har vært med så mange. Etter oppstandelsen og himmelfarten ble det imidlertid naturlig å koble troen til den messianske profetien i Danielsbok om at Messias skulle komme tilbake i skyene, slik det ble sagt av englene etter himmelfarten.
PAULUS.
Sentralt i Paulus historie er også en åndsopplevelse. På vei til Damaskus fikk han syner hvor Jesus talte til ham, men ulike fortellinger om hva som skjedde. Det er ingen grunn til å tvile på at Paulus opplevde noe, men problemet blir om det hadde religiøse eller psykiske årsaker. Slik vi ser i den religionspsykologiske historien går slike opplevelser igjen hos religiøse grunnleggere, slik det også var hos Jesus og Paulus. Skulle vi tro at alle slike opplevelser var guddommelige åpenbaringer og tatt dem på alvor, ville verden vært enda mer kaotisk enn den er. At Gud i GT advarer mot slike syner fordi det stammer fra deres eget sinn og ikke fra Herrens munn blir oversett, fordi det gjelder bare for andre, ikke dem selv.
Ifølge Apgj var Paulus av jødisk slekt og født i Tarsus og derfor både jøde og romersk borger. Han vokste opp i Jerusalem hvor han fikk religiøs opplæring av fariseeren Gamaliel og ble en nidkjær fariseer som forfulgte de kristne. Han skriver til Galaterne at Gud allerede fra mors liv hadde bestemt han ville åpenbare Jesus for Paulus og den som skulle forkynne evangeliet til hedningene. Om vi skal tro Paulus har derfor ikke Jesus gitt misjonsbefaling til Peter og disiplene, fordi Gud hadde bestemt langt tidligere at Jesus skulle åpenbare dette for Paulus og gi ham oppdraget. Det var uproblematisk for Peter å akseptere at de bare skulle gå til jødene, som bekrefter at Jesus ga befaling om kun å gå til jødene og forkynne om det jødiske gudsriket. Det merkelige i Paulus brev er at han synes ikke å være kjent med Jesu liv eller de mirakler og sensasjonelle oppvekkelser av døde som Jesus ifølge evangeliene skulle gjort. Paulus bodde i Jerusalem det meste av sitt liv samtidig med Jesus og burde kjent til hans mirakler hvis det hadde skjedd som evangeliene forteller om. Det var kun den Jesus han hadde sett i sine syner som han personlig kjente til. Det andre må han fått fra andre under sine opphold i Damaskus og Arabia. Det merkelige er at disiplene besøkte han langt senere, som om han ikke kjente til at Jesus hadde utvalgt dem, slik han også overtok misjonsrollen.
Paulus var en radikal fariseer som gjorde alt for å forsvare sin tro og jødedommen. Dette førte til at han ble fylt av hat til de kristne som han mente spottet den jødiske guden ved å gjøre Jesus til hans sønn og jødenes messias. I denne affektive tilstand av hat og forfølgelse, drevet av religiøs fanatisme ved å forsvare sin jødiske gud, ble han stanset på vei til Damaskus av et syn han tolker som at Gud åpenbarte Jesus for ham. Mest sannsynlig var det psykiske reaksjoner i et overbelastet sinn fylt av hat og gudsfrykt, enten det var hallusinasjoner eller epileptiske anfall. Det siste er sannsynlig på bakgrunn av det han skriver om sine somatiske sykdomsreaksjoner som gav grunn til forakt og avsky, samtidig som slike erfaringer kan føre til spirituelle reaksjoner.
Et spesielt trekk hos Paulus er den radikale holdningen han hadde også etter sin omvendelse. Han forbanner dem som ikke var enig med hans nye teologi og himmelske syner, har en nedlatende holdning til Jesu disipler og at de jødekristne med sin omskjærelse gjerne måtte skamskjære seg - dvs på kjønnsorganet. Hans kjærlighetserklæringer er derfor knyttet til dem som er enig med ham og motstanderne fordømt og forbannet, kalt for falske apostler og troløse arbeidere. Han var preget av den jødiske kulturen som også fikk religiøse følger hvor kvinnen var skapt av mannen og derfor kvinnens overhode, menn skulle ikke ha langt hår og kvinnene langt, fordømmelsen av homser, skilsmisse, ekteskap o.l. og påberopte seg Åndens bekreftelse og Guds aksept for sine tanker og religiøse teorier.
Denne jødiske radikaleren som var religiøs indoktrinert av jødedommen ble stanset av affektive reaksjoner, men tolket som guddommelig åpenbaring og ble starten på den kristne religionen. Av naturlige årsaker kunne han ikke forlate den jødiske guden og derfor tilpasset han sin nye teologi slik at han kunne avlaste sitt sinn dominert av frykt for guds straff om han ikke overholdt loven. Den kristne troen ble en skreddersydd teologi for Paulus og derfor sterk motstander av dem som var uenig med ham, fordi han mente det var Guds vilje. Her fikk han både i pose og sekk, en teologi som kunne stille den indre frykten for en hevngjerrig og kravfull jødisk gud, samtidig som han kunne beholde troen på ham. Slik er det med de fleste religiøse grunnleggere at de endrer og bygger videre på den kjente religionen, ikke bare kristendommen som bygger på jødedommen, men også Islam og andre sekter. Om vi skal tro på Apgj, som egentlig handler mest om Paulus, fulgte han loven når det passet ham, men fordømmer andre når de gjorde det. Uforståelig er det også at han dro helt til Damaskus for å fengsle de jødekristne. Han kom fra Jerusalem med fullmakt fra ypperstepresten og langt mer naturlig å begynne med Peter og disiplene, de jødekristne og lederne for den jødekristne sekten som var i Jerusalem.
For en som hele livet hadde kjempet for å tilfredsstille loven og frykten for guds krav var det godt å legge loven til side og proklamere at den var oppfylt og derfor fri fra lovens forbannelse, bare ved å tro. Han ble fri fra loven, men bandt både seg selv og andre til den nye kristne troen og den jødiske guden. Uten kirken, ingen frelse, ble derfor kirkens slagord. Ikke fri til å gjøre hva de ville, men en teologisk kamp om å følge 'mine grunnsetninger som gjelder i Kristus Jesus, og som jeg lærer overalt i alle menighetene', som han også omtaler som 'mitt evangelium' - noe det også var. Slik grunnla Paulus den kristne religionen. Ikke uten grunn kaller Garborg dette for Paulusdomen, i motsetning til kristendommen, og de kristne for Pauluskristne. Hva som skjedde med de jødekristne i Judea og disiplene vet vi ikke noe om. De ble borte da Israel ble ødelagt av romerne, i motsetning til Paulus og hans kristne menigheter som etablerte seg i hedningenes verden, slik det også ble med jødedommen og deres synagoger - hvor alle fremdeles venter på sin Messias. Det Jesus hadde kjempet for og trodde på, det messianske gudsriket for Israel, ble erstattet av Paulus himmelske rike, på bakgrunn av hans synske opplevelser.