INNVIELSEN

'Jeg vil ikke si noe om min livsbane,
men dypest sett har den ikke vært annet enn smerte og møye.
Jeg kan forsikre at jeg ikke i mine samfulle 75 år
har vært virkelig vel til mote i fire uker'.
Goethe (169)

MINE LØFTER.
Januar 1961 ble jeg innvidd til soldat i Frelsesarmeen. En enkel og uskyldig, positiv og idealistisk handling, men skulle få dramatiske konsekvenser for meg og mitt liv. Den satte en standard for åndelige og religiøse, etiske og psykiske kvaliteter jeg ikke hadde forutsetninger til å oppfylle, men forventet at jeg hadde - eller skulle få. Løftene jeg skrev under på og forpliktet meg til, var basert på guddommelige forutsetninger, men i praksis på menneskelige kvaliteter jeg ikke kunne oppfylle. Det å bli innvidd til soldat i FA er langt mer forpliktende enn et medlemskap, som gjenspeiler seg i krigsretorikken. Her var det en aktiv krig mot ondskapen for å frelse sjeler fra Satans makt og derfor soldat for å kjempe mot de onde åndsmaktene. De skriftlige forpliktelsene jeg måtte skrive under på het derfor Krigsartikler. Her måtte jeg bekrefte å ha mottatt frelsen av hele mitt hjerte, at Gud Fader var min konge, Jesus Kristus min frelser og den Hellige Ånd min fører, trøster og styrke. Ved hans hjelp skulle jeg elske, tjene, tilbe og adlyde Gud for tid og evighet, og forbli en tro soldat i FA inntil min død, hvor gjenfødelse ved den Hellige Ånd var nødvendig for å bli frelst. Jeg bekreftet at jeg hadde vitnesbyrdet om dette i meg selv, at jeg var helliget helt igjennom og bærer av Åndens frukter. Frasi meg verden og dens syndige fornøyelser, bruke all tid og styrke, penger og innflytelse jeg hadde til å fremme denne krigen og bestrebe meg for å lede min familie, venner, naboer og alle andre til å gjøre det samme, fordi Kristi kjærlighet krevde denne innvielse av meg og derfor ble soldat av min egen frie vilje.
Denne krigsmodellen er ikke hentet ut av løse luften, men har sin begrunnelse i de bibelske skriftene, spesielt hos Paulus som la grunnlaget for den kristne troen og teologien. Det å være en kristen er ikke bare å tro på de kristne gudene, men en kamp mot den djevelske ondskapen. Derfor var det en kamp, ikke mot kjøtt og blod, men mot makter og myndigheter, mot verdens herskere i dette mørke, ondskapens åndehær i himmel-rommet, mot djevelens listige angrep, ifølge bibelen. En kamp som derfor krevde spesiell utrustning og åndelige våpen for å kunne seire over ondskapen. Hensikten med Jesu liv var å gjøre ende på djevelens gjerninger og denne kampen mot det onde skulle kristne være med om. Derfor skulle de være hellige og fullkomne, slik gud var fullkommen, fylt av åndens kraft, for å kunne kjempe mot den åndelige ondskapen med åndelige våpen.
Krigsretorikken som ligger til grunn er derfor bibelsk begrunnet, hvor en tar bibelen og den åndelige kampen mot djevelen på alvor. Jesus krevde alt av dem som ville følge ham, oppgi alt, selge det de hadde, gi pengene til de fattige, elske sine fiender, gjengjelde det onde med det gode o.a., men det var også en arv fra GT og jødedommen. Hans Barstad sier at 'Krigens språk, krigens psykologi og krigens metaforer gjennomsyrer hele GT'(170), hvor alle krigene var Helllige kriger, krigshistorie hvor den jødiske guden kjemper mot sine fiender. Fiendene var hedningene, dem som tilhørte andre folkeslag, guder og raser, som derfor ble drept og utryddet når de stod i veien for det utvalgte jødiske gudsfolket, slik det er med palestinerne idag. Dette går igjen i alle Abrahams barns religioner, jøder, kristne og muslimer, hvor vi ser at krig brukes og rettferdiggjøres når de vantro skal omvendes og forsvare den rette troen.

GUDS LØFTER.
Det kristne budskapet, slik Paulus utformet det da han la grunnlaget for kristendommen, var den dualistiske troen på kampen mellom det gode og det onde, guder og djevler, engler og demoner, noe han hadde med seg fra senjødedommen, som vi også kjenner til fra esseerne og dødehavskriftene. Det spesielle er ikke bare de radikale kravene og den krigerske holdningen, men den åndelige utrustningen gud skulle gi ved Den Hellige Ånd som ble gitt på pinsedagen. Det er dette dogmet som har skapt mest problemer for den kristne troen, fordi det er ikke bare tro og livsfjerne løfter om frelse og evig liv, men konkrete religiøse erfaringer og opplevelser som skulle føre til en radikal forvandling hos de kristne, forutsetningen for kampen mot det onde.
Derfor har dette ikke bare vært kontroversielt, men også gradvis utelatt fra den kristne praksis, fordi det viser til noe konkret, hvor ikke troen alene er nok. Grunnlaget ligger også her hos Paulus, hans spirituelle opplevelse og radikale omvendelse, som ikke bare overbeviste ham om troen på Jesus som messias, men også la grunnlaget for både den kristne krigsretorikken og åndens forvandlende kraft. Om Åndens komme på pinsedag skal Jesus ha sagt at de skulle få kraft til å være hans vitner, slik også Johannesevangeliet forteller, at han skulle sende en annen talsmann når han var kommet tilbake til sin himmelske herlighet. Paulus mente det å være fylt av ånden var nødvendig og avgjørende i det kristne livet, men var også årsak til konfliktene i de kristne menighetene, slik det er også idag.
Men det var ikke bare bibelens ord og løfter som skapte lengselen og troen på det spirituelle livet og åndens kraft. Også sangene gav uttrykk for dette og i noen står det: 'Levende vannstrømmer, frelser fra deg, Fyll med kjærlighet min sjel, en kjærlighet lik din, Her ved ditt kors jeg nå bøyer meg, fyll meg med kraft til å tjene deg, Fall i dag, fall i dag, å du hellig ild fra oven, fall idag, Send din ånd just nå, oppfyll mitt hjerte med kraft og mot, send din ånd just nå, Oppfyll min sjels begjær, til sjeler gi meg kjærlighet, oppfyll min sjels begjær, Tenn Gud din ild på jorden, i syden og i norden. Tenn den i meg og la den flamme klar, Hans kraft den gjør deg til hva du bør bli, Å rør med din ild ved mitt hjerte, og lær meg gå tjenestens vei, din kjærlighets ild er hva jeg trenger til, min frelser, å gi den til meg'. Dette miljøet skapte derfor en tro og forventning til å oppleve denne åndelige virkeligheten. Men selv om det ikke ble oppfylt, var det godt å gi uttrykk for lengsel, ønske og behov.
Troen på ånden har ført til konflikter i alle kirkesamfunn og åndslivet ble derfor erstattet av dogmer og ritualer, symboler og tolkninger. I den tidlige kirken spesielt mellom gnostiske og ortodokse kristne og senere i de mange åpenbaringene som ligger til grunn for de nye sektene. I vår tid preget av karismatiske kristne i et forsøk på å gjenskape de første kristnes åndskraft. Det var derfor naturlig at jeg søkte til disse, i et forgjeves forsøk på å bli fylt av ånden, åndsdøpt eller helliggjort, for å få del i den himmelske kraften som gudene lovet å gi de kristne.
Hadde jeg ikke hatt den krigerske troen og behovet for en indre forvandlende kraft, ikke blitt innviet til soldat med de krav og forventninger det førte med seg, bare en enkel kirkelig tro eller slik FA er idag, ville jeg ikke hatt fordømmelsen og samvittighetskonflikten. Jeg opplevde meg som en hykler som ikke var ærlig verken overfor meg selv eller andre. Problemet var at gudene jeg trodde på hadde lovet å gjøre meg til en ny skapning ved Åndens kraft, men sviktet.

DET FALSKE SELVET.
Psykologen Donald Winnicott bruker begrepene det Sanne og Falske Selvet, hvor det sanne selv er å være ekte, være den man er, i motsetning til det falske selv, hvor man tilpasser seg omgivelsenes krav og forventninger, på bekostning av sitt ekte selv, den man egentlig er. Disse begrepene er knyttet til psykologien, men kan også brukes i teologien. Både det sanne og det falske selvet brukes tidvis av alle for å tilpasse seg de sosiale spillereglene, men det er når det falske selvet får en avgjørende rolle på bekostning av det sanne selvet, hvor en ikke tør eller kan være ærlig overfor seg selv eller andre, at det falske selvet blir farlig. Min psykiske sårbarhet, førte til at jeg ble offer for den religiøse indoktrineringen, fordi jeg var utrygg på min egen identitet og trengte ytre objekter som kunne erstatte og forbedre de indre. Paradokset var at de spirituelle tilbudene den teologiske troen lovet meg, egentlig var psykiske. Hadde jeg ikke hatt denne sårbarheten, ville jeg ikke hatt behov for de spirituelle erstatningsobjektene, og som de fleste kristne ville jeg klart meg med de menneskelige kvalitetene og troen alene.
Jeg utviklet et Falsk Selv for å kunne overleve som en kristen, spesielt i offiserstiden hvor den emosjonelle utfordringen og belastningen var størst. Jeg måtte spille en rolle for å kunne være på linje med de krav og forventninger som ikke bare bibelen og FA hadde til meg, men også meg selv. Det var dette som var med på å gi meg opplevelsen av hykleri, en troens løgner som i Jesu navn gav meg ut for å være noe annet enn det jeg var. Det var ikke troen som var problemet, men virkeligheten, en indre bekreftelse, åndens frukter som var kjærlighet, glede, fred osv.(4), hvor vi skulle få 'Ånden som pant i våre hjerter'(5). Det var Åndens frukter ut over det menneskelige potensialet som var problemet, den konkrete opplevelsen, erfaringen, forvandlingen, noe nytt og bedre enn det jeg var. Derfor måtte jeg forestille meg at jeg var noe jeg egentlig ikke var, men trodde jeg var, som resulterte i et Falsk Selv, for å skjule virkeligheten.
Det er slik med undertrykte og fortrengte følelser, at de finner sine kanaler for å kunne gi uttrykk for den indre ukjente virkeligheten gjennom psykosomatiske reaksjoner. Kroppen gav derfor signaler om at noe var galt, men ble tolket som normale stressreaksjoner eller en åndelig kamp mot åndsmakter som ville hindre meg i min tjeneste. Derfor fortsatte den religiøse kampen. Etter flere sykemeldinger, opp og nedturer, inntil jeg fikk psyko-terapeutisk behandling, ble årsakene belyst og kjent. Hadde jeg blitt kjent med min psykiske virkelighet tidligere ville jeg unngått 'åndskampen', hykleriet, selvbedraget og troens illusjon. Da ville jeg fått et roligere og verdigere liv.