Guds eksistens

Innledning.

Professor i filosofi, Ralph Henk Vaags, har skrevet en bok hvor han argumenterer for det han kaller en 'omfattende kristen filosofi'. Jeg har store forventninger når jeg leser bøker skrevet av fagpersoner, både når de argumenterer for og mot kristen tro. Det jeg lærer mest av er dem som ikke er enig med meg og min tro. For en tid tilbake leste jeg boken til professor i fysikk, Sverre Holm, 'Den innbilte konflikten', om forholdet mellom naturvitenskap og Gud, som også argumenterer for sin kristne tro. Dessverre er begge bøkene lite overbevisende, spesielt når det gjelder GT og den jødiske guden. Vaags bruker i sin bok to hovedsaker som begrunnelse for kristen filosofi, nemlig Guds eksistens og Jesu oppstandelse. Det er mye jeg kunne tenkt meg å kommentere i Vaags bok, men begrenser meg til Guds eksistens og døden. Når det gjelder Jesu oppstandelse er hans argumenter heller ikke troverdige, men i stor grad enig med Jostein Ravnå sine argumenter i hans bok 'Jesus fra Nasaret'.

Jødisk Gud.

Det merkelige med religiøs tro er at en kan tro på en gud som ingen verken har sett eller hørt, kun noe en tror på av ulike årsaker. De fleste kulturer har skapt sine egne gudsforestillinger, slik også jødene skapte sin gud i sitt bilde, slik de trodde han var og ville han skulle være. I hovedsak ble skriftene som utgjør GT skrevet etter Eksilet og derfor langt senere enn den tid de viser til. Ikke basert på skriftlige kilder, men muntlige jødiske myter og legender. Sentralt var også erfaringene jødene hadde med fra Eksilet, hvor mye av det jødiske materialet er kopiert fra naboreligionene. Skriftene til religionene er ikke bare skrevet lang tid etter det skjedde, men også preget av religiøse tradisjoner, buddhismen av hinduismen, jødedom av babylonske, kristendom av jødedom osv., slik det også er med kristne menigheter, sekter og organisasjoner, hvor den ene bygger videre på den andre, ofte etter interne kriser og personlige åpenbaringer.

Skremmende med de fleste religioner er den etiske og moralske svikten, slik det også er med jødene og GT. Kristne mener den jødiske guden er kjærlig og god, men om vi leser GT slik det står skrevet, er det umulig å komme bort fra ondskapen den jødiske guden er årsak til. Årsaken til ryktet om at Gud er kjærlighet synes å komme fra at han ofret sin sønn, fordi han elsket menneskene og ville frelse dem som tror på ham. De andre blir pint i et evig helvete av guden som skapte dem. Det innebærer at milliarder av mennesker som tilfeldigvis ikke kan eller vil tro på den jødekristne guden, ikke bare skal dø, men pines i et evig helvete, som også Jesus skulle ha sagt - om vi skal tro bibelen. Jesus sa hans følgere skulle elske hverandre og sine fiender, men historien viser noe annet. Erich Fromm beskriver Martin Luther som 'en av historiens mest hatefulle personligheter', på bakgrunn av hans skrifter og taler. De onde maktene satan, djevelen og onde ånder kom senere i GT-historien og før den tid var det Gud som stod for ondskapen vi leser om.

Vaags skriver bl.a. at '-hvis Gud ikke eksisterer, så eksisterer det heller ingen slik ytterste forankring for moralen og dermed heller ikke objektive etiske verdier'- og '- at objektive etiske verdier ikke kan bli forklart på en tilfredsstillende måte uten referanse til Gud'(138). Det merkelige er at han overser ikke bare den jødiske gudens onde handlinger og ordrer, men all ondskap som gjennom historien er blitt til i regi av den kristne troen og i Guds navn. Da kristendommen ble den eneste godkjente religion i romerriket var det første de kristne gjorde å forfølge andre troende, korstogene førte til krig og ondskap mot deres religiøse fiender, kirkens massive overgrep mot mindreårige, vår tids kriger iverksatt av kristne politikere m.m. I GT står Gud også bak naturkatastrofene som resultat av gudens velsignelser eller forbannelser, straff eller belønning. Jødedommens og kristendommens historie er langt fra et forbilde på god etikk og moral, men i pakt med den jødiske gudeskikkelsen. En av hovedsakene til at jeg frasa meg den kristne troen var at jeg av etiske og moralske årsaker ikke kunne tro på eller ha noe med den jødiske guden å gjøre og bibelen var avgjørende til at jeg ikke kunne tro på denne guden. Ikke fordi jeg ønsket eller ville det, men noe jeg måtte for å være ærlig mot meg selv og mine etiske verdier.

Det er denne mangel på god etikk og moral vi leser om i GT og tillegges den jødekristne guden, som både Vaags og Holm ikke tar et oppgjør med. Enten må de overse, fortolke eller godta det om de skal kunne akseptere den onde jødiske gudeskikkelsen. Det er derfor uforståelig at Vaags kan bruke GT-guden som forbilde og forutsetning for god etikk og moral. Både bibelen og kirkens historie viser det motsatte. Jødedommen er en nasjonalistisk jødetro, slik vi leser om i de profetiske skriftene, hvor alt en dag skal samles om jødene og folkeslagene søke til Jerusalem, slik det også var med Messiasforestillingene. Ikke uten grunn viser GT-forskere til den jødiske guden som en krigsgud som hjelper jødene mot deres fiender, såfremt de er lydige mot ham. Derfor er GT kun en gudetro for jøder og deres fantasifulle drømmevisjoner, farget av nasjonal kultur og identitet, drømmer og håp, men dessverre gjort også til hedningenes gud av Paulus. Lurer på hva Jesus ville sagt om hvordan hans navn ble misbrukt som alibi til den kristne troen og dens voldelige historie.

Døden.

Vaags knytter angst for døden til gudetroen og viser til Irwin Yalom som i sin terapi 'strever med å gi håp og trøst'. Han skriver også at 'Hvis livet er uten hensikt og døden er enden på alt ved oss, hvordan kan man leve lykkelig og med håp'. Vaags synes å mene at om vi lever uten den kristne troen om et liv etter døden er livet håpløst og uten hensikt. Døden blir da slutten, i motsetning til den som tror at livet fortsetter, enten i en himmel eller et helvete, frelst eller fortapt. Ikke uten grunn forsvinner helvete mer og mer fra troen og forkynnelsen på tross av at det står i bibelen og Jesus skulle frelse fra. For mange er troen på liv etter døden hovedsaken, men for oss som ikke tror på evighetsillusjoner og jødiske guder som skal frelse eller fordømme, er ikke derved livet uten håp og trøst. Det synes som det er dette som får ateisten Vaags til å bli en troende, finne 'håp og trøst' for å slippe dødsangst og livsangst. Det jeg savner i Vaags bok er årsaken til at en ateist blir kristen, som ofte har psykiske årsaker, slik som hos Sverre Holm.

Uten døden, en evig død med evig hvile, ville livet vært håpløst hvis det aldri tok slutt. For meg er det uforståelig med de såkalte teknovitenskapelige udødelighetsbevegelsene, transhumanisme og kryonikk, som på et vitenskapelig grunnlag arbeider for at vi ikke skal dø eller gjenoppstå fra å være nedfryst. Det lyder som science-fiction, men mange tror på og arbeider med disse udødelighets-teoriene, slik det også er med de religiøse teoriene, som også er en slags science-fiction. Derfor er det godt slippe å tro både på religiøse og vitenskapelige evig-liv-teorier og hvile i troen på at en dag er det slutt. Arne Garborg kjempet mot de kristne doktrinene og skriver: 'Om udødeligheten har jeg fremefter tiderne havt omtrent alle mulige anskuelser, men er havnet ved den oppfatning at døden er hva den synes å være, og at den giver oss alle det som vi tilsist trenger mest: Hvile'.

Erich Fromm sier om Freuds forhold til religion at 'Hvis et menneske oppgir sin illusjon om en faderlig gud, hvis det innser sin ensomhet og ubetydelighet i universet, vil det være som et barn som har forlatt sin fars hus. Men det er nettopp selve målet for menneskets utvikling å overvinne denne infantile fikseringen. Mennesket må oppdra seg selv til å se virkeligheten i øynene'. Min ukjente psykiske sårbarhet ble forsøkt erstattet av religiøse illusjoner som dekket over virkeligheten og hindret meg i å akseptere meg slik jeg var, for å bli slik bibelen sa jeg skulle være, men aldri fikk til. Slik vil Vaags knytte menneskene til de bibelske illusjonene han velger ut til å tro på. Avslørende er det han skriver om Herlighetsteologien hvor han bruker helbredelse som eksempel på løfter som ikke oppfylles eller fungerer i praksis: 'Virkeligheten er at relativt få mennesker som er syke, oppnår den helbredelsen som loves'. Dette på tross av at en av hovedsakene i NT er helbredelser og 'løftene' om at det skal skje er mange, men likevel skjer det ikke, av naturlige årsaker. Han skriver også om at de som 'søker ham av et oppriktig hjerte' og av 'hele sin sjel', vil han gi seg til kjenne. Er det noen som har søkt ham av hele sitt hjerte og hele sin sjel i mange og lange år må det være meg, slik jeg skriver om i Historien, men likevel var gudene fraværende. Dødsangst og annen indre uro har psykiske årsaker, men ofte behandlet med tro og sjelesorg som dekker over problemet ved å unngå virkeligheten, slik det var med meg før jeg fikk hjelp til å bli kjent med min ukjente virkelighet og akseptere meg slik jeg var.

Imidlertid er troen en effektiv virkelighetsflukt både fra livsangst og dødsangst, en lykkelig illusjon og livsløgn, for å bruke Ibsens ord. Derfor virker troen, hvor de ulike troende blir salig i sin tro, uansett hvem og hva de tror på. Derfor godt for mange å tro på et eller annet, fordi det tross alt gir livet innhold og mening, selv om det er illusjoner og livsløgner - slik det også er med Guds eksistens. At troen har en beroligende effekt, både fordi den gir en eksistensiell mening med livet og frir fra dødsangst, har ikke med gudene å gjøre, men troen på dem, fordi det har psykiske, ikke teologiske årsaker. Vaags viser til den franske filosofen Simone de Beauvoir hvor hun forteller om da hun mistet sin kristne gudstro, om den angst og uro det førte til, men hadde ikke noe valg. William James viser til den franske filosofen Joufroy som også opplevde en krise hvor tvilen ble tatt på alvor og sorgen over de tapte illusjonene når han valgte bort troen. 'De dager som fulgte var de bedrøveligste i hele mitt liv'. Slik også for meg da jeg måtte frasi meg troen, ikke fordi jeg ville, men fordi jeg ikke kunne tro på det bibelen skriver om. I min artikkel 'Tap eller vinning' har jeg skrevet om tapet som var større enn gevinsten, men kunne ikke annet om jeg skulle ta meg selv og bibelen på alvor. Jeg mistet ikke bare troen og en mening med livet, men også det sosiale miljø og dets aktiviteter som var grunnvollen i mitt liv. Stod tilbake med tomheten etter det som ble borte og ble som Freud mente 'et barn som har forlatt sin fars hus' og måtte stole på meg selv. Etter mine undersøkelser av de bibelske skriftene og kristne erfaringer hadde jeg ikke noe valg.

Det å tro at en gud står bak alt som finnes har vi naturligvis ingen forutsetning til å vite noe om, like lite som vi vet hva årsaken er til Big Bang. Problemet oppstår når det knyttes til bestemte gudeskikkelser, som den jødiske vi leser om i GT. Om det er den jødiske guden som har skapt og styrer vår jord viser historien at han har mistet styringen og mislyktes med sitt skapelsesprosjekt og derfor starte på nytt med en ny himmel og en ny jord. Om han vil lykkes bedre neste gang er tvilsomt. Klisjeen om at 'Gud er god' og 'Gud er kjærlighet' avslører seg selv når vi ser dagsrevyen og leser nyhetene om all sult og fattigdom, urettferdighet og egoisme som guden aksepterer og inspirerer til i bibelen, men skylder på djevelen, som også kommer fra den himmelske herligheten. Da er det bedre å tro på en ukjent gud eller den like ukjente evolusjonen som driver det universelle maskineriet som heller ingen vet hva er eller kommer fra. Får si som den danske professor i teologi, Ben Otzen, svarte da jeg spurte om hans tro på et liv etter døden, at det vet vi ikke noe om.