Garborg og meg.

Det er for meg en gjenkjennelse i Garborgs religiøse oppgjør og psykiske plager, hans kamp mot troen og angst for livet. Mitt oppgjør er lagt ut på hjemmesiden, men vil skrive noen merknader om Garborgs bok 'Jesus Messias' og bruker bokmålsoversettelsen av Anne og Rolf Solheim. 

Bøkene til Arne Garborg er i hovedsak et oppgjør med den kristne troen og det merkelige er at når han har skrevet ferdig boken 'Jesus Messias' synes det som om forfatteren ikke lenger har noe å skrive om, bortsett fra dagbøkene og andre kommentarer. Boken 'Jesus Messias' er resultat av Garborgs NT-studie om hvem han mente Jesus var og hvem Jesus selv mente han var. Hulda Garborg skriver at det religiøse oppgjøret gav 'alderdommen hans relativ ro', men det var nok ikke bare det religiøse oppgjøret som gav ham ro, også at det sosialpsykologiske presset ble mindre. Hans økonomiske situasjon gjorde at han kunne bygge Knudaheio på Jæren og reise dit og være alene, samtidig som Hulda tok seg av det familiære ansvaret for sønnen. Hvis han hadde vært fattig og en stor barneflokk å ta seg av, hvor han selv måtte involvere seg og hindret hans flukt til Jæren og friheten, ville nok hans psykiske sårbarhet blitt utfordret. Omstendighetene - og skjebnen - var på hans side som alt førte til en 'relativ ro'. 

Albert Schweitzer mente om Jesusforskerne, etter sine Jesu-liv-studier, at de 'hadde funnet frem til like presis den historiske Jesus, som svarte til vedkommendes egne religiøse og etiske idealer' (Bilde). Interessant at Garborgs bok kommer ut i samme tid som Albert Schweitzers Jesu-liv-studier, hvor begge er kritiske til den tradisjonelle kristne tolkningen av Jesus. Det synes det samme skjer med Garborg, spesielt hans kamp for å fjerne Helvete og forme en revolusjonær Jesus i overensstemmelse med sine 'etiske idealer'. Det er den Jesus vi leser om i evangeliene Garborg mest forholder seg til og skriver at 'I stedet for Jesu lære har vi fått læren om Jesus' og at 'sakte, men sikkert, ble så Jesus omdiktet' av Paulus og kirken. Å skille ut helvete fra det andre i Jesu forkynnelse i evangeliene kan være vanskelig, men at han var en religiøs revolusjonær er ikke vanskelig å forstå. Selv om Garborg skriver at noe er lagt til senere og endret, tror han evangeliene er historisk troverdige. De fleste forskere mener evangeliene er skrevet lang tid etter Jesu død og derfor ikke en pålitelig kilde til hva Jesus sa og gjorde - den virkelige Jesus - men uttrykk for den tro de respektive hadde på den tid de ble skrevet. Problemet er at hvis vi skal mene noe om den kristne troen, har vi ikke noe annet å forholde oss til, for det finnes ingen verdslige eller samtidige skrifter om Jesus. Han synes å være ukjent for andre enn sine nære tilhengere. Garborg trodde dessuten at NT-skriftene var skrevet av de navngitte, men ingen vet hvem som skrev dem, bortsett fra noen Paulus brev.

Garborg bruker det han mener er troverdig i evangeliene, som passer inn i hans tro, at 'Uten Paulus og den etterfølgende hedningkirken var nasareeren, etter alt hva vi nå kan forstå, gått i glemselen'. Uten Paulus ville de jødekristne i Jerusalem, Peter og apostlene, forblitt en liten messiansk jødisk sekt, slik vi heller ikke vet hvor det ble av apostlene, når vi ser bort fra de upålitelige apokryfe skriftene. Garborg mente Jesus var en revolusjonær messiaskandidat som ville endre det jødiske samfunnet, men at Paulus og kirken omdiktet Jesu budskap. Misjonsbefalingen som i evangeliene ble gitt til Peter og disiplene er derfor lagt til senere, for Galaterbrevet sier det var Paulus som fikk denne oppgaven, etter sine åpenbaringer - hvis ikke Jesus ombestemte seg etter at han kom til himmelen.

Garborg mener det plaget Paulus at han aldri møtte Mesteren, men hvis evangeliene hadde vært troverdige ville han kjent til Jesus. Begge var samtidig i Jerusalem, for iflg Apgj var Paulus oppvokst i Jerusalem og opplært av Gamaliel. Iflg. evangeliene besøkte Jesus Jerusalem og utførte noen av sine undergjerninger der, men likevel hadde Paulus verken sett eller hørt noe om miraklene Jesus skulle ha gjort. Det var den himmelske Jesus som åpenbarte seg for ham som han personlig kjente til og derfor lå til grunn for den kristne troen. Det han skriver om Jesu liv har han hørt fra andre, men ikke mirakelfortellingene i evangeliene - fordi disse legendene ble lagt til Jesu liv senere. De eldste skriftene i NT er Paulus ekte brev, ikke evangeliene. Garborg mener derfor at fortellingene om tegn og under er lagt til senere, at de ikke er ekte. Han viser hvordan jødene kom til Jesus og ba om tegn, hvor han svarer at denne slekt ikke skal få tegn. Dette skjer etter at Jesus hadde mettet 4.000 mennesker i ødemarken. Hvis Jesus hadde mettet de mange, ville det vært et tegn, slik det også ville vært med de andre miraklene, som også Paulus ville kjent til og brukt som bevis. Hadde dette skjedd ville romerne grepet inn, for messias oppgave var å frigjøre Israel fra romerne og derfor på vakt mot store folkemengder og religiøse fanatikere, slik det skjedde med Jesus og de andre selvoppnevnte messiaskandidatene. Jesus var ikke den eneste som hadde slike grandiose drømmer og fantasier, men ble drept som de andre. 

Interessant det han skriver om det messianske riket for Israel som jødene ventet på. Dessverre er den jødiske messiasforventningen fremmed for de fleste kristne og derfor ikke et aktuelt alternativ til tolkningen av Jesu liv. Han mente Jesus var et vanlig menneske, ikke gudesønn, at det var Paulus og kirken som gjorde ham guddommelig og til hedningenes messias, ikke bare jødenes. Jødene trodde at når riket for Israel var opprettet skulle den jødiske guden bli gud over alle guder, og Israel få herredømme over alle folk. 'Riket hans kunne således ikke være ett folk, eller ett land. Gudsriket ble hele verden'. Det er denne grandiose visjonen jødene hadde på bakgrunn av GT-profetiene, men som Paulus gjorde til et åndelig rike for de kristne. Jordisk makt og rikdom, materialisme og egoisme, har vært motivasjon og drivkraft hos jordiske herskere til alle tider, slik visjonen også var for jødene. Derfor sentralt hos GT-profetene at alle folkeslag skal strømme til dem og deres Gud, til Herrens tempelberg og Jerusalem.

Garborg tar også oppgjør med helvetestroen som preget ikke bare den kristne forkynnelsen på hans tid, men også erfaringene han hadde med seg fra barndommen. Det endte ikke bare med farens selvmord, men indre uro han derfor også selv slet med. Han mener skriftstedene om helvete og evig pine ikke kommer fra Jesus, men fra kirken. Derfor sier han 'læren om endeløs helvetesstraff er like ukristelig som meningsløs', fordi det onde egentlig er at 'mennesket gjør opprør mot sin egen innerste lov'. Han mener at om vi tror på 'et helvete, hvor Guds skapninger blir pint dag og natt uten ende og uten utvikling eller håp, så synder vi verre enn vi vet', fordi vi 'da har gjort Gud, Faderen selv, til overdjevel'. Han tror på den jødiske guden, men ser bort fra at i GT, før læren om det jødekristne helvete i senjødedommen og kristendommen, var det ingen djevel. Gud var både gud og djevel, som beordret all ondskapen vi leser om. Det finnes idag skrifter om helvetes og djevelens opphav og utvikling, men Garborg skriver ut fra sin tid. Det synes som om Jesus hadde likheter med de radikale esseerne, som også brukte helvete til å dømme sine motstandere. 

Det siste kapitlet og avslutningen i 'Jesus Messias' er som finalen i en gedigen symfoni, hvor Garborg fordømmer og avskriver kirken - spesielt i Den bortkomne Messias. Han skiller mellom Gud og mennesket Jesus, hvor kirken erstattet Jesu gledesbudskap til fattige, med gledesbudskap til syndere. Den omdiktede Jesus ble derfor et alibi for de kristne, fordi hans praktiske lære ble for krevende, det å elske sine fiender, gi det de hadde til fattige o.l. Derfor sier Garborg at 'hadde Jesus stått fram etter denne tid, var han blitt brent på bål, om ikke korsfestet'(51).

Til slutt skriver Garborg at 'Slik jødene hadde gravlagt Jesus, slik hadde hedningene gravlagt tankene hans'(51). I stedet for å 'lytte til hva Jesus egentlig sa, så har verden nå snart i 2000 år kranglet med seg selv om hvem Jesus var. Og i stedet for Jesu lære har vi fått læren om Jesus', dvs kirkens lære. Paradokset er at også Garborg var med om å krangle om 'hvem Jesus var'. Han er sterk i sin dom over kirken og dens lære, hvor kirken ble til et rike av denne verden, for å verne om de rike, på bekostning av de fattige. Han mente derfor verden mer enn noen gang var et Satans rike. Problemet er at vi vet ikke verken hvem Jesus var, hva han sa eller hva han gjorde, fordi evangeliene viser en Jesus som i hovedsak er basert på mytene som oppstod etter hans død og skrevet generasjoner senere. Det er på dette grunnlaget Garborg utformer sin 'bibeltro', ved at også han, som alle andre, bruker NT-skriftene slik de passer inn i deres tro og tenkning, på tross av at vi ikke vet noe om den virkelige Jesus.

Garborg blir omtalt som agnostiker, men ville idag hatt en positiv holdning til det nyreligiøse, spesielt etter sitt møte med hinduen Ananada Acharya, gresk mytologi og Henry George, hvor 'han vidareutvikla sin spirituelle og mytologiske innsikt'(Solheim). På slutten av sitt liv skriver han imidlertid om sjelens udødelighet at han har forlatt denne oppfatningen, at 'der er intet objektivt som støtter den'. I de siste år av Garborgs liv var det flere som talte om hans omvendelse, men selv sa han at 'Aassen pokker skal jeg da få dem til å forstå, at jeg ikke er kristen'. Imidlertid hadde han stor tro på Jesus, hans lære, tro og holdninger, men ikke på Paulus og kirkens tolkning. Derfor er jeg i stor grad enig med Garborg og hans tro på hvem Jesus var. At han egentlig var en selvoppnevnt jødisk messias, men dømt og korsfestet av romerne - ikke av guder eller jøder. Hadde vi ikke hatt kristendommen hadde vi heller ikke hatt jødeforfølgelser.