FORVEKSLINGER

'Det går en Nemesis igjennom livet,
den rammer sikkert, skjønt den rammer sent,
å rømme vekk fra den er ingen givet'
Henrik Ibsen (174)

GRUNNLAGET.
Jeg ble født i 1943, yngst av 3 søsken og mine foreldre var over 40 år. Det var krig i landet og vi hadde en liten leilighet i en sentral leiegård med 6 andre familier som utgjorde et godt fellesskap. I mitt første leveår ble far syk, hjelpetrengende og utilregnelig, som førte til store utfordringer i familien. Etter flere innleggelser ble han sendt til Eeg sykehus i Kristiansand, hvor han døde etter kort tid, alene, uten kontakt med sin familie. Arkiverte papirer viste at mor levde i håpet om at han skulle bli frisk, men som svar på sitt brev fikk hun en kort melding om at alt håp var ute og intet gjøre utover det å pleie ham. Jeg var nettopp fylt 2 år da han døde og krigen var slutt. De psykiske belastningene ved fars sykdom, økonomiske bekymringer og omsorgen for 3 barn, førte til at mor ble syk. Hun måtte ha følge når hun skulle ut på vaskejobber, handle eller besøk. I hovedsak falt dette på meg og ble slik i mange år. Min søster ble av rektor valgt ut av skolen i 8.klasse for å arbeide på kontor og hennes lønn gikk i hovedsak til å underholde familien. Min bror begynte som ærendsgutt da han var 7 år, rett fra skolen hvor han spiste og syklet varer rundt i byen, sommer som vinter, hvor lønnen gikk til fellesutgiftene. Senere overtok jeg denne jobben.
Fars bortgang, mors sykdom og daglige bekymringer, ble mors utfordringer. Bli sett, forstått og akseptert er noe av det viktigste for et barn, men kom nok i bakgrunnen i mine tidligste leveår. Det positive var at vi barna alltid var det viktigste for mor og derved også sentrum for hennes bekymringer, men hvor ytre forhold gjorde livet vanskelig. Min største utfordring var at mor la beslag på meg og min tid, på bekostning av meg og mine behov som også kom til å prege meg senere i livet. Omsorg og ansvar, krav og forpliktelser, angst og bekymring ble en slags reprise som kom til å prege mitt liv - og mine komplekser.
Jeg vokste opp i nærheten av FA og naturlig å delta i aktivitetene som skjedde der. Begynte med søndagsskolen, fortsatte med ulvungene, speiderne og musikken, hvor det etterhvert ble musikken som fanget min interesse. Jeg brukte mye tid på å studere bibelen, lese bøker og ba mye om den lovede åndens fylde, men forgjeves. Samtidig søkte jeg andre som kunne gi hjelp til å oppfylle de bibelske løftene.
Jeg gikk på yrkesskolen for å bli tømmermann, men det var vanskelig å komme inn i lære og begynte derfor som kontorbud, som resulterte i at jeg ble definert som kontorist. Da jeg var ferdig med militærtjeneste i gardemusikken ble jeg ansatt på kemnerkontoret, en ansettelse som dengang ble ansett som trygg og sikker, men innestengt og kjedsom. Etterhvert ble jeg dirigent for musikkorpset i FA som også førte med seg et større ansvar for det åndelige arbeidet. Vi giftet oss og bygget hus, alt basert på lån, men en gunstig tid hvor det meste var på vei oppover. Alt førte til utfordringer også på de religiøse forpliktelsene, som ble forsøkt løst med troens virkemidler. Etter en åndelig opptur med samvittighetens oppgjør og opprydning kom vi frem til at Gud kalte oss til offiserstjenesten. Tanken på at det kunne være en flukt, bort fra ansvar og krav, resultat av belastninger på det psykiske fundamentet, var utenkelig.
På den måten ble jeg fri kontorarbeidet, husgjeld, krav og forpliktelser som alt utfordret det indre ukjente. Dagen før jeg sluttet ble jeg oppfordret av rådmannen til å søke en lederstilling i kommunen, men det kom forsent. Hadde det kommet tidligere ville kanskje det ført til at den religiøse flukten og de tragiske konsekvensene det fikk, kunne vært unngått. Slik er skjebnens uransakelige veier, hvor det jeg den gang tilla et guddommelig kall ble en nødutgang til det verre. Slik ble den lille indre usikre gutten - motsatsen til den store ytre og selvsikre - et offer for ubevisste psykiske behov og religiøse illusjoner.

SYNDEREN.
Sentralt i mitt liv var at jeg forvekslet teologi og psykologi, dvs. forsøk på å behandle og erstatte psykisk problematikk med religiøse illusjoner. Problemet er at de bruker samme språk og begrep, hvor både prest og psykolog er sjeleleger, som handler om tanker og følelser. Selv om religion hos mange har fokus på livet etter døden og hører fremtiden til, er det likevel de 'religiøse' følelsene her og nå som har størst betydning, fordi det er trygt og godt både å be og tro, delta i religiøse samlinger og ritualer. Derfor blir mange salig i sin tro, fordi troen ofte er en positiv psykisk reaksjon på den religiøse troen, uansett tro eller religion. Denne forvekslingen skapte forvirring, ikke bare fordi religiøse krav utfordret meg, men også fordi bibelen sier at Jesus vil gjøre de troende til nye skapninger. Gudsordet sier: 'dere skal eie min glede, og deres glede kan være fullkommen' - 'Min fred gir jeg dere, ikke den fred som verden gir' - 'Guds kjærlighet er utøst i våre hjerter ved den hellige ånd', hvor åndens frukter var gudslivets kjennetegn, i motsetning til kjødets gjerninger. Det var disse åndelige og himmelske gavene bibelen lovet dem som fulgte Jesus.
Disse løftene ble stilt opp som et bibelsk alternativ til min selvopplevelse som en fordømt og fortapt synder. Derfor trodde jeg det var synden i meg som var problemet, ikke psykiske problemstillinger, og at teologien var svaret og løsningen. Ifølge bibelen måtte jeg derfor dø fra meg selv, anse meg - og synden i meg - som korsfestet og død med Kristus, bli et nytt menneske, fordi den som mister sitt liv skal finne det. Dette passet for meg, styrt av den kollektive identiteten på bekostning av den personlige, egentlig ikke på jakt etter Jesus, men etter meg selv - uten å forstå det. Derfor var det naturlig å identifisere meg med det kristne budskapet, fordi det fokuserte på mine mangler og behov - knyttet til synden og kjødet - hvor løsningen og svaret ikke var i meg, men noe utenfor meg.

'TINGEN'.
Psykiater Finn Skårderud viser i sin bok 'Uro' til Julia Kristeva som skriver om barnets tidligste mangler, de såkalte primærnarsissistiske tilstander. I motsetning til Freud hvor sorg er knyttet til tapet av noe kjent, sies det at 'en narsissistisk depresjon er en sorg, men det sørges ikke over tapet av et spesifikt objekt, fordi tapet skjedde før barnet var istand til å skape objekter, men tapet av 'Tingen'. Denne 'Tingen' er det navnløse, den kaotiske 'virkeligheten' som ennå ikke er skilt mellom jeg og andre, som vi tiltrekkes og frastøtes av. Det er da ikke lenger snakk om positivt eller negativt nærvær, men om et manglende fravær. Den deprimerte har ikke fått sørge over tapet av 'Tingen', for han vet ikke hva han mangler. Hos melankolikeren er affektene - sinne, glede, frykt, hat - innelåst i en krypt sammen med 'Tingen'(175). Han viser også til Toril Moi som skriver i forordet at 'Den depressive melankolien (tristheten) er en slags erstatning for de tapte affektene: den endeløse tristheten som svøper seg om subjektet og beskytter jeg'et mot fragmentering. Tristheten er derfor noe å holde fast ved - et indre objekt'(175).
Årsaken til min sorg er ukjent for meg, 'Tingen', det som skulle vært, men ikke var eller ikke var som det skulle være, den navnløse, ukjente sorgen jeg ikke kan knytte til objekter og derfor ikke sørge over. Ukjent - ubevisst og utenkelig - men likevel min virkelighet, en skjult virkelighet, fordi 'Tingen' og sorgen var der, på tross av at jeg ikke visste om den, bare de psykosomatiske reaksjonene som ble mistolket som religiøse. Resultatet av 'Tingen', årsaken til min ukjente sårbarhet som var ukjent, uforståelig og usannsynlig for meg helt frem til oppgjøret, kom imidlertid til uttrykk gjennom en 'narsissistisk depresjon' og psykosomatiske reaksjoner. Det hadde vært enklere hvis det var knyttet til konkrete mishandlinger i en bevisst alder som jeg da kunne forholdt meg til, for å tatt et oppgjør med både opplevelsen og sorgen. Trøst er viktig i en sorgprosess, men hos meg var det av naturlige årsaker ingen trøst å få, fordi sorgen var ukjent og tapet skjedde før jeg var istand til å 'skape objekter'. Derfor måtte jeg leve med min ukjente sorg, at livet skulle være slik, som resulterte i den melankolske tristheten, samtidig som jeg ved troen fortrengte den ukjente virkeligheten. Derfor aldri noen som trøstet meg i min sorg over tapet av 'Tingen' - den navnløse kaotiske virkeligheten - fordi den var ukjent både for meg og andre, men også fordi jeg i mitt møte med andre ikke så ut som en som trengte trøst, samtidig som min oppgave var å trøste andre.
Min lengsel etter Jesus var egentlig en lengsel etter affektene og trøst over tapet av den ukjente sorgen, 'Tingen'. Den 'depressive melankolien' - uttrykt i tristheten - som har sin årsak i 'den kaotiske og navnløse virkeligheten', ble opprettholdt og forsterket av livets utfordringer, fordi den ble mistolket og feilbehandlet. Jeg måtte derfor leve med min sorg og angst, ikke bare fordi jeg ikke forstod det, men også fordi jeg trodde synden i meg var årsaken. Troen ble derfor et virkemiddel både til å avsløre og tilsløre, undertrykke og feilbehandle, som jeg spesielt merket da troen ble borte, fordi den hadde dekket over og mistolket de psykosomatiske signalene, samtidig som den gav meg falske forhåpninger.
Johan Cullberg skriver at 'Mange lever under stadig trussel om at deres indre opplevelser av tomhet skal bli avslørt. Denne tomheten må fylles med alle midler: oppmerksomhet fra andre, kjærlighet og aktiviteter og betydningsfulle opplevelser'(176). Både som soldat og offiser levde jeg med frykten om å bli avslørt, fordi jeg visste jeg var ikke slik jeg skulle være ut fra bibelen, slik jeg også hadde forpliktet meg til å være det Jesus angivelig hadde gjort meg til, som andre trodde og forventet jeg var. Trusselen om å bli avslørt var sterk, men det gikk så lenge jeg klarte å bevare troen på den religiøse illusjonen, at jeg var noe jeg ikke var og egentlig visste jeg ikke var, men tolket at det var Satan som prøvde å få meg til å tro på løgnen - på tross av at det var sannheten. Løsningen ble å fylle tomheten med 'oppmerksomhet fra andre', som ikke kunne bli bedre enn det jeg fikk gjennom min uniform, frontfigur på plattformen, spille, synge, tale, lede og dirigere.
Diane Setterfield skriver at 'Som alle mennesker husker jeg ikke min egen fødsel. Innen vi kommer til oss selv, er vi blitt små barn, og vår ankomst er noe som skjedde for en evighet siden, ved tidenes begynnelse. Vi lever som de som kommer for sent til en teaterforestilling: vi må ta igjen det tapte som best vi kan, gjette oss til begynnelsen etter begivenhetene som kommer senere'(177), slik det også er i mitt liv.

HVORFOR.
Selv om jeg har vært inne på det, vil jeg presisere de grunnleggende årsakene til at jeg ikke klarte å gjennomføre offiserstjenesten og måtte gi opp etter to forsøk. Som jeg skrev om tidligere gjennom-gikk jeg en langvarig terapeutisk behandling som ikke påvirket min tro, men bevisstegjorde min personlige identitet. Fra ytrestyrt til indrestyrt. Dette førte til religionspsykologiske studier for å vite noe om grunnlaget for min tro, men var utenkelig å tvile på bibelen eller forlate troen. Den teologiske forskningen viste imidlertid en manglende troverdighet til de bibelske skriftene og de psykologiske teoriene viste i hvilken grad religion er påvirket av psykiske prosesser. Mine livserfaringer var i stor grad preget av det teologiske, men etterhvert også av det psykologiske, fordi jeg ble konfrontert med ukjente psykiske problematikker hos meg selv. Det var derfor en kombinasjon av teologiske og psykologiske årsaker til at løftene sviktet og måtte gi opp.
Den teologiske studien førte til at min forståelse av den jødiske og kristne troen er basert på myter og dogmer, ikke troverdige historiske hendelser, slik de blir fortalt i bibelen. Dessuten bygger kristendommen på Paulus' syner som førte til at han korrigerte tolkningen av de jødiske mytene i GT som han trodde var historiske og virkelige. Han endret derfor ikke mytene, men det som plaget ham, den emosjonelle frykten for den jødiske gudens krav om å oppfylle loven. Han knyttet sine psykiske opplevelser til den Hellige Ånd som han prøvde å overføre til de omvendte hedningene, men skapte konflikter da ikke alle fikk oppleve det samme, slik det også var for meg. Derfor skilles det i bibelen mellom ekte og falske, modne og umodne, voksne og barn, åndelige og kjødelige kristne. Dessuten er det åndelige og spirituelle ikke religiøst betinget, men bygger på menneskelige evner og kvaliteter hvor bl.a. religiøse idealer motiverer til å realisere det psykiske potensialet. Jeg fikk derfor ikke oppleve løftenes oppfyllelse om åndens liv og kraft, fordi det var basert på teologiske myter og psykiske forutsetninger, ikke troverdige guder eller ånder. Det var derfor ikke gudene som sviktet og lurte meg, men bibelen og den kristne troen.
Mange mennesker har overnaturlige opplevelser og de fleste religioner og sekter er grunnlagt på grunnleggernes åndelige eller spirituelle opplevelser som de tolker som guddommelige, gitt av den guden de tror på, slik det også var med Paulus. Hans opplevelser er derfor ikke mer troverdige enn de mange andre. Det viser seg at slike opplevelser skjer både utenfor og innenfor de religiøse bevegelsene. Troen og kulturen i de respektive miljøene fører til at en aktiviserer og realiserer sitt parapsykiske potensiale, slik det derfor oftere skjer i de karismatiske miljøene enn i de kirkelige. Derfor også mer vanlig i den katolske kirken fordi en her har tradisjon for det hos mystikerne, men hvor det er geografiske forskjeller, avhengig av den katolske innflytelsen i det kulturelle miljøet. Dessuten er det slik at like barn leker best og derfor søker religiøse fellesskap som har appell til dem ut fra evner og behov. Flere psykologer har også ulike teorier om paranormale erfaringer, men kobles til det psykiske, ikke religiøse, selv om det noen ganger er vanskelig å skille. Religionshistorikeren Karen Armstrong skriver om hvorfor ikke alle har slike opplevelser i disse miljøene at 'Alle ville være mystikere og oppnå endrede bevissthetstilstander. Men mystisismens høyere tilstander var ikke for hvem som helst. De krevde talent, et eget temperament og individuell opplæring. En gruppeopplevelse blant uskolerte, ukyndige mennesker kunne føre til massehysteri og til og med sinns-sykdom'(178). Vi kjenner til slike fenomen også i forbindelse med innfødte stammers ritualer, meditasjoner o.l.

NEKROLOG.
På tross av det jeg har skrevet om å blitt sviktet av gudene og lurt av dem som selv var blitt lurt, hadde FA en stor betydning for meg. FA var ikke bare et religiøst tilbud, men ble en livsstil som omfattet alle forhold i mitt liv. FA var mitt sosiale nettverk av venner og voksne forbilder, samtidig som holdninger og regler ble en hjelp til god moral. Dette nettverket møtte oss alle steder og ble som å komme hjem hver gang vi flyttet, en trygghet for barna som på tross av flyttingene møtte samme miljø og venner de kjente. Det var som en storfamilie, ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. I ettertid ser jeg det store privilegiet det var å få vokse opp i et slikt miljø, spesielt for meg som hadde et uklart psykisk grunnlag og tvilsomme holdninger som kunne fått uheldige konsekvenser. FA gav meg god ballast og grensesettinger jeg trengte i møte med livet og fremtiden.
Det var også med om å gi livet eksistensiell mening, at det ikke var meningsløst eller skjebnens tilfeldigheter. Dette merket jeg da jeg forlot troen, når troens illusjon ble borte ble også meningen med livet borte. Tidligere var det min Gud som hadde skapt både meg og verden rundt meg, samtidig som livet kun var en forberedelse på det egentlig livet, det evige livet sammen med gudene. Det viktigste var imidlertid mulighetene jeg fikk til å bruke min kreativitet og energi som ble kanalisert i positive aktiviteter, spesielt musikken. Uten disse aktivitetsmulighetene ville troen alene ikke vært så interessant eller viktig nok til å holdt meg i dette miljøet, men betingelsen for å være med i fellesskapet var å bli innvidd til soldat for å tjene gud i FA. Jeg måtte derfor ta hele pakken.
Når jeg langt senere som pensjonist kjørte maxitaxi lørdagskveldene, hvor passasjerene i stor grad bestod av berusede ungdommer som skulle på fest, fikk jeg bekreftet at mitt ungdomsliv i FA langt overgikk det jeg fikk se hos disse ungdommene. Dette er det positive med kristne miljø, hvor det ikke er den religiøse guden som skaper det gode miljøet, men den religiøse troen og de troende, et godt miljø med moralske grenser og aktivitetstilbud som omfatter hele familien. Det er dessuten slik at det ytre miljø former indre psykiske strukturer og derfor ikke uten grunn at god moral følger med resten av livet. Da jeg som resultat av den nye erkjennelsen trakk meg bort fra det religiøse miljøet, førte det til at jeg mistet både miljøet og troen. Selv om ny kunnskap, selvforståelse og livserfaringer førte til at jeg ikke lenger kunne forholde meg til den jødekristne mytologien, var det noe jeg mistet. Jeg hadde ikke noe annet sosialt miljø og da det ble vanskelig å forholde meg til de religiøse dogmene ble jeg alene tilbake. Det å miste både troen og miljøet, sangen og musikken var et stort tap, det som hadde vært fundamentet i mitt liv ble borte.
Det gikk lang tid før jeg forstod at både troen, de religiøse ritualene og det sosiale felles-skapet var et tap. Ikke bare et kognitivt oppgjør knyttet til kunnskap og tanker, men også den mentale beskyttelsen som den religiøse illusjonen hadde gitt meg. Tidligere var jeg fri ansvaret for livet og verden rundt meg, fordi det var styrt av guder og djevler, en forenklet sort-hvitt-tenkning, hvor mitt ansvar var å forholde meg til guden - som tok seg både av det onde og det gode, livet og døden. Jeg mistet det eksistensielle grunnlaget og den enfoldige meningen med livet og måtte begynne på nytt. Det ble derfor sorg på sorg, ikke bare den grunnleggende ukjente sorgen over 'Tingen' som jeg ikke kunne sørge over, fordi jeg ikke visste om den og derfor ikke hva jeg skulle sørge over. Men også tapet av troen og det sosiale nettverket, livsoppgaven, meningen med livet, livserfaringene og arbeidsoppgavene. Det var som å stå ribbet tilbake.

HENRIK IBSEN.
Jeg er en stor beundrer av Henrik Ibsen som kunstner, men ikke som menneske. Hans problematiske personlighet synes å ligge til grunn for mange av de oppgjør og modeller som dukker opp i hans drama. Spesielt har jeg vært opptatt av Peer Gynt, men vil her vise til to andre skikkelser som gir en spesiell gjenkjennelse i mitt liv og identitetsprosess. Det gjelder presten Brand og Nora i Et dukkehjem. Brand fikk ikke muligheten til å ta et oppgjør med seg selv, før det var forsent, i motsetning til Nora som gjorde det. Hos Brand er det skremmende å se hvordan tre religiøse holdninger han kjempet med var de samme som jeg hadde. Det første at han tok de radikale bibelske skriftene på alvor og forsøkte å leve etter dem, slik vi også ser hos fundamentalistiske sektledere. Det andre var at Gud ikke oppfylte hans indre behov, som også var basert på de bibelske løftene, på tross av sine trosanstrengelser. Det tredje at han forvekslet teologi og psykologi, psykiske problemer fra hans barndom.
Årsaken var et identitetsproblem, hvor han var blitt preget av den kollektive identiteten, på bekostning av den personlige, hvor også han forsøkte behandle psykiske behov med teologiske midler. Uansett hva han eller andre gjorde, var det ikke godt nok, hvor han strevde med sitt uoppnåelige ideal om at hans kristenliv skulle være 'Intet eller alt', hvor 'Det som du er, vær fullt og helt, og ikke stykkevis og delt'. Han strevet etter en rakrygget og edel trosholdning, men måtte til slutt innrømme 'hvor bittert jeg bedro meg, beksort natt i møte slo meg'. Den han søkte, trodde på og kjempet for, sviktet også ham: 'Jesus, jeg har ropt ditt navn, aldri tok du meg i favn'. Han ble ensom og alene i den forgjeves kampen, hvor den himmelske visjonen til slutt tok livet av ham.
I motsetning til Brand fikk Nora et oppgjør med sitt liv og undertrykte identitet, som var styrt og dominert av kulturelle og familiære tradisjoner. På tross av sin rikdom og overflod, både hos faren og senere hos Helmer, opplever hun seg som et fattig menneske, hvor de var 'skyld i at det ikke er blitt noe av meg'. Hun undertrykte sin identiet, for å underordne seg den kulturelle identiteten, og trodde det skulle være slik, inntil hun ble vekket opp og tok et oppgjør med seg selv, sin kultur og livssituasjon. Slik jeg fikk muligheten til å ta et oppgjør med mitt liv og min tro - i motsetning til Brand - fikk også Nora muligheten. Også hun måtte forlate det miljø som hindret henne og sier derfor at 'Jeg må stå ganske alene hvis jeg skal få rede på meg selv og på all ting utenfor'. Hun blir anklaget av Helmer for å svikte sine hellige plikter som mor og hustru, men det var noe som var viktigere og større. 'Jeg kan ikke lenger la meg nøye med hva de fleste sier og hva det står i bøkene. Jeg må selv tenke over de ting og se å få rede på dem'.
Det måtte bli et personlig oppgjør, ikke lenger styrt av andre, men hva som var riktig for henne. Derfor ville hun 'komme efter hvem der har rett, samfunnet eller jeg'. Også hun trodde hun hadde vært lykkelig, men når hun åpnet for sine undertrykte tanker og følelser, sier hun at 'Jeg trodde det, men jeg har aldri vært det', slik det også ble sagt til Peer Gynt at 'Deg selv har du aldri været før'. Da hennes identitet ble henne bevisst, grep hun muligheten og tok konsekvensene.
Nora tok av seg maskeradedrakten - jeg tok av meg min uniform.