Bjørneboe og meg

'Vi kan ikke endre fortiden,
men vår holdning til den'.
Anne-Marie HarnumBjørneboe og meg.

Jeg har lest om forfatteren Jens Bjørneboe, hans liv og forholdet til Rudolf Steiners antroposofi. Kaj Skagen gir i sin bok 'Metafysikk eller selvmord' et interessant innblikk i det problematiske forhold Bjørneboe synes å ha til Steiner, ikke troen på, men tilegnelsen av antroposofien. Det interessante er likhetene mellom den religiøse kampen også jeg hadde mellom teori og praksis, tro og virkelighet. Bjørneboe forsøkte å tilkjempe seg det Steiner trodde på, men forgjeves. Ikke teorien, men den praktiske virkeligheten, at 'den idemessige tankevirksomheten leder til erfaringen av jeget, og at den meditative fordypning av denne erfaringen fører inn i den åndelige verden'(94). På samme måte kjempet også jeg for å få del i den åndelige verden bibelen tilbyr og påbyr, men hvor jeg etter mange og lange år måtte oppgi drømmen - og troen.

Antroposofien ble av Steiner betraktet som en åndsvitenskap, en blanding av det meta-fysiske og mystiske, realiteter som gjennom meditasjon og tenkning førte til opplevelse av en høyere bevissthet, en høyere virkelighet. Ikke ekstatiske og emosjonelle reaksjoner, men 'bevisstgjøre overgangsfasen fra en sedvanlig bevissthetsform til en ekstraordinær'(87). Antroposofien skulle være 'En utdypning og forvandling av tenkningen ved hjep av en meditativ livspraksis, som om den lykkes skal gripe hele mennesket så dypt - moralsk, følelsesmessig og intellektuelt - at han bokstavelig talt skal bli en annen'(87). Det eventyrlige tilbudet var forvandling, bli en annen, og føre inn i den åndelige verden, slik også bibelen sier det samme, at vi skulle bli en ny skapning.

For Bjørneboe som både hadde negative barndomsopplevelser og kunstneriske evner og derved en psykisk sårbarhet som ble utfordret, måtte dette tilbudet være som manna fra himmelen. Samtidig var det ikke preget av guder eller djevler, men basert på det menneskelige repertoaret, slik det er med sjelsevner. Det var bevisstheten som skulle utfordres, fra det å leve i tanker til det å oppleve tankevirksomheten, ved å 'vekke nye evner og nye sanser i sjelen'(84). Det er dette som også ligger til grunn hos religionene og vår tids nyreligiøse, hvor opplevelser og erfaringer fører til at man 'blir en annen', slik man egentlig ønsker å være, men av ulike årsaker ikke er eller klarer å være.

Problemet for Bjørneboe, som hos meg og mange andre, var at selv om han ikke tvilte på antroposofiens grunnleggende sannheter, 'maktet han ikke å gjøre dem til sannheter for seg og dermed til elementer i sitt liv og sin kunst'(23). Derfor ble det en kamp mellom det indre og det ytre, mellom tanke og følelse, Bjørneboe og Steiner, i et desperat forsøk på å tilegne seg det paradisiske tilbudet om å bli en annen. Han skriver senere om den ydmykelse han ble utsatt for, ved at 'jeg mot dypest sett bedre vitende godtok og bøyet meg for oppdragelsen til løgn - at jeg innrømmet at løgn var sannhet og sannhet var løgn - at jeg medga at det var moralsk å være en annen enn seg selv, at det var umoralsk å være den man er. Det er tenkbart at jeg i de dager definitivt godtok at andre menneskers samvittighet ble transplantert til meg - at jeg godtok det var dumt, ondt og umoralsk å tale sant'(115). Det var slik også jeg ble styrt av den kristne troens kollektive identitet, de bibelske teoriene og det kristne miljøet, at løgn var sannhet og sannhet var løgn, at jeg utgav meg for å være en annen enn meg selv, fordi jeg ikke var god nok som jeg var. Derfor måtte jeg bli en annen, en ny skapning, en bedre utgave, men aldri ble, bortsett fra å tro at jeg var det - på tross av jeg ikke var det.

I stedet for å oppnå Steiners høyere bevissthet eller høyere virkelighet, få del i den åndelige verden, førte det til 'den absolutte selvbevissthet som det dreier seg om hos Stirner'(117). Max Stirners radikale individualisme, et 'antimetafysisk manifest, sprunget ut av jeg-erfaring som ikke bare setter jeget foran og over religionenes billedverden og moralkodekser, ikke bare over religionenes abstraksjon til almene verdier, men også over tenkningen'(97). Hvor 'jeget er skaperen, alt annet er jegets skapninger. Alt annet enn hva jeg vil, er å danse etter spøkelsenes pipe og tilbe sin egen skygge'(98). Det førte til at fokus ble rettet innover, mot ham selv, ikke mot ytre metafysiske illusjoner.

Det utfordret hans psykiske sårbarhet, som førte til at de indre og ukjente villdyrene, slik som hos Dante, dukket opp og derfor søkte andre hjelpemidler som ikke sviktet - alkoholen og skrivingen. Imidlertid hadde det sin pris 'det å være den man er', spesielt når man er psykisk sårbar. Det tragiske er at det som skulle ordne opp i og lindre den psykiske problematikken, troen på den antroposofiske teorien sviktet, fordi det kun ble en 'generell og teoretisk overbevisning, ikke en personlighetsforvandlende realisering'. Dette har likheter med min erfaring da jeg forlot troen, hvor jeg stod alene tilbake uten troen på ytre illusjoner som kunne avlaste og avlede fokus på den indre ukjente sårbarheten da også jeg måtte 'være den man er', som jeg tidligere ikke hadde vært, bare den religiøse roboten. Da alt det ytre - arbeidet, troen, miljøet, undersøkelsene - ble borte, var det som å bli avkledt alt av ytre verdier, hvor bare det indre - meg selv - var tilbake, men ikke til å fylle - bare avsløre - tomrommet etter det som ble borte. Derfor kan også nytteverdien av psykoterapeutisk behandling og det å 'bli seg selv' diskuteres hvis det fører til at de lykkelige livsløgnene og illusjonene blir borte og kun den indre tomheten blir tilbake.

Fredrik Wandrup viser i sin biografi til Bjørneboes barndom og ungdom, som var spesiell og turbulent. Om sin barndom skriver Bjørneboe i et brev at 'Den ligger over meg som et mareritt. Det er nu for første gang med full styrke gått opp for meg hva barndommen og den første ungdom var, nu - når jeg nærmer meg femti år. Å røre ved det, eller bare å tenke på det, er som å skjære i kjøttet. Det er et mareritt som jeg blir syk og kvalm av å tenke på'(14). Først ved slutten av sitt liv forsøkte han å gå tilbake til sin barndom, et forsøk på å finne ut 'Hvorfor og hvordan er jeg blitt akkurat og nøyaktig den jeg er idag'(15). Etter mange år med depresjon og alkoholisme skriver han at 'jeg kan ikke se noen vei utenom, og jeg tror ikke jeg kan bli frisk før kniven er brukt for alvor. Det blir et langvarig naturalistisk galehus om råskap og umenneskelighet. Det eneste som forbauser meg, er at jeg ikke har innsett nødvendigheten av det før nu, - når jeg våkner om natten av det. Bare tanken gjør bokstavelig talt fysisk vondt'(14).

Om det medvirket til at han tok livet av seg, er uklart. Hans første selvmordsforsøk i 13-års-alderen skjedde også ved hengning, et resultat av noe som var 'oppstått innenfra, en psykisk lidelse som ikke har noen ytre årsak'. 'Mitt livs hovedproblem - en endogen, altså medfødt, svær depresjon - må ha vært til stede allerede den gang. For meg er dette viktig: har jeg lidd under en nattsvart depresjon helt fra jeg var barn? Har jeg gjort det, da forklarer det mange ting - ikke minst alkoholmisbruket'(16). At problemet var en psykisk lidelse uten ytre årsak, en medfødt depresjon, er tvilsomt, da psykisk sårbarhet ofte blir utfordret og provosert av ytre årsaker i familie og miljø.Samtidig som han hentet ut sitt litterære stoff fra seg selv, sine evner og livserfaringer, forsøkte han å rehabilitere den indre sårbarheten gjennom antroposofien, uten å være klar over det. Imidlertid ble den antroposofiske teorien kun 'en generell og teoretisk overbevisning, ikke en personlighets-forvandlende realisering'(139), slik kristentroen heller ikke ble for meg. Tilbudet og troen var forlokkende, men sviktet, slik fagre løfter fra religiøse og spirituelle tilbud ofte ikke oppfyller det de lover, men stanser ved troen og teorien.

Mitt oppgjør med meg selv og min tro begynte med en lengre terapeutisk behandling, da også jeg var femti år, som førte til en kognitiv forståelse og visste derfor etterhvert hva det handlet om, hvorfor jeg ikke fikk det jeg ba om og trodde på. Bjørneboe misbrukte alkohol allerede fra 9-10-årsalderen og senere i sin ungdom, og derfor naturlig å søke tilbake til denne erfaringen når indre uro og ytre stress var i ferd med å ødelegge ham, samtidig som antroposofien sviktet. Jeg hadde aldri brukt alkohol og derfor ikke et aktuelt alternativ for meg. Istedet ble det langvarige undersøkelser om teologi og psykologi for å avklare grunnlaget for den kristne troen, som førte til at jeg frasa meg troen fordi den ikke var troverdig. Imidlertid etterlot troen - når den ble borte - et tomrom som ble erstattet av den skremmende virkeligheten som førte til bekymringsangst og annen indre uro. Også for meg var negative barndomserfaringer årsaken, som jeg hadde levd med hele mitt liv. Dessverre var jeg ikke klar over at for meg var troen et mislykket forsøk på å erstatte psykiske mangler med teologiske teorier, en uheldig forveksling av teologi og psykologi.

Jeg kjenner i dag på sinne og bitterhet over å ha blitt sviktet og lurt av den kristne troens løfter, slik også Bjørnebo ble av antroposofien. Derfor er jeg ikke kun en nøytral observatør til den kristne troen, fordi det ødela den viktigste delen av mitt voksne liv. Religion er greit så lenge det bare er en abstrakt ideologi og teori, men problemet er når det gis konkrete livsforvandlende løfter. Dette er spiritualitetens bakside, uansett ideologi, at når vi tror på dem, tar dem på alvor og forventer noe av dem, forblir de tause og fraværende for de fleste. Imidlertid blir tankens og troens kraftfulle funksjoner ofte forvekslet med religiøse opplevelser, fordi 'tro kan flytte fjell', slik også Jesus blir tillagt 'tro bare at dere har fått det, så skal det skje', slik jeg mange ganger forsøkte å tro at jeg hadde fått det jeg ba om, men aldri fikk. Slik forsøkte jeg - som Bjørneboe og mange andre - å praktisere troens løgn, å tro at jeg hadde noe jeg ikke hadde, på tross av at jeg visste jeg ikke hadde det jeg trodde jeg hadde. Det samme også med de utopiske løftene om en himmel og evig liv når vi dør, som ikke kan bekreftes eller kontrolleres, men likevel har en stimulerende effekt for dem som tror det. Hadde Bjørneboe begynt sitt oppgjør om sin barndom mens han var i trygge omgivelser, ikke tillagt seg sine ødeleggende laster, fått faglig veiledning og forståelse, både om antroposofien og sin psykiske sårbarhet, ville resultatet kunne blitt et annet, selv om livsopplevelsen ikke nødvendigvis ville blitt bedre - som det heller ikke ble for meg.